Ord som lever

Bygd over Matt 13,1-9.18-23; Mark 4,1-20,26-29; Luk 8,4-15

Kristus bruker lignelsen om såmannen for å illustrere forhold i himmelriket og den store Husbondens arbeid for husfolk ene sine. Liksom en såmann på åkeren kom han for å så det himmelske sannhetskornet. Selve undervisningen gjennom lignelser var en sæd som ble sådd for å få nådebudskapets dyrebare sannheter til å spire fram. Lignelsen om såmannen er så ualminnelig enkel og liketil. Derfor er den aldri blitt verdsatt som den skulle. Kristus tar utgangspunkt i det naturlige kornet som blir kastet i jorden. Fra dette søker han å lede våre tanker mot evangeliet. Når det sås ut en sæd, er det for å bringe menneskene tilbake til deres troskapsplikt mot Gud. Han som ga lignelsen om de bitte små frøene i jorden, er himmelens suverene Herre. Og de samme lovene som styrer den naturlige såingen av korn på jorden, er også gyldige for utsåing av sannhetens sæd i den åndelige verden.

Ved Galilea-sjøen hadde det samlet seg en ivrig, forventningsfull flokk av tilhørere. Det var Jesus de gjerne ville se og høre. De syke var også der. De lå på mattene sine og bare ventet på en anledning til å legge fram sin sak for ham, den store Legen. Det var Kristi guddommelige rett å hele sårene til en syndig menneskeslekt. Han var nettopp i ferd med å by sykdommene vike. Omkring seg på alle kanter spredte han liv og helse og fred.

Men folkestimmelen ble bare større og større. Tilhørerne trykket seg stadig tettere inn til Kristus. Til slutt var det ikke lenger plass til å ta imot dem som kom. Da vekslet han et par ord med noen fiskere som var der med fiskebåtene sine. Han gikk ut i den båten som lå og ventet på å føre ham over innsjøen. Han ba disiplene skyve den et lite stykke fra land. Og så talte han fra båten til den store menneskevrimmelen på land.

Like ved sjøen lå den vakre Gennesaret-sletten. Bortenfor denne skrånet bakkene oppover, og her var både såmenn og høstfolk travelt opptatt. Samtidig med at noen sådde, var det andre som allerede høstet inn det tidlige kornet. Kristus så ut over denne scenen og sa:

«En mann gikk ut for å så. Og da han sådde, falt noe ved veien; og fuglene kom og tok det. Noe falt på steingrunn hvor det var lite jord; og det skjøt snart opp, fordi jordlaget var tynt. Men da solen steg, ble det avsvidd og visnet fordi det ikke hadde fått slått rot. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp og kvalte det. Men noe falt i god jord og bar frukt: hundre foll, seksti foll, tretti foll.»1

Jesus var grunnvollen

Kristi misjon ble ikke forstått av folket på hans tid. Den måten han kom på, var ikke i samsvar med forventningene deres. Den Herre Jesus var grunnvollen for hele den jødiske husholdningen. Gudstjenesten med de imponerende og praktfulle seremoniene var av guddommelig opprinnelse. Den skulle lære folket at det i tidens fylde ville komme en som disse seremonier pekte fram til. Men jødene hadde opphøyd selve seremonien og de ytre formene i den grad at de hadde tapt av syne den egentlige hensikten med det hele. Menneskers tradisjoner, lover og vedtekter skjulte for dem de lærdommene Gud hadde ønsket å formidle. Disse, vedtektene og overleveringene ble en hindring når det gjaldt å forstå den sanne religion og sette den ut i livet. Omsider kom virkeligheten som symbolene pekte fram til, nemlig Jesus Kristus i egen høye person. Men da kjente de ham ikke. De kunne ikke i ham se oppfyllelsen av forbildene, virkeligheten som seremonien bare var en skygge av. De forkastet det store motbilde og klynget seg fortsatt til sine forbilder og tomme ytre former. Guds Sønn var kommet, men de fortsatte å be om et tegn. Johannes' budskap var: «Vend om, for himmelriket er nær!».2 Til dette svarte de bare ved å kreve et mirakel. Kristi evangelium var en snublestein for dem. For de krevde tegn i stedet for en Frelser. De ventet at Messias skulle bevise påstandene sine ved hjelp av mektige erobringer og opprette sitt rike på ruinene av jordiske herrevelder. På denne falske forventninen ga Kristus sitt svar, i lignelsen om såmannen. Ikke ved våpen makt, ikke ved voldshandlinger skulle Guds rike hevde sin stilling, men bare ved at et nytt prinsipp ble plantet inn i menneskehjertene.

«Den som sår det gode kornet, er Menneskesønnen.»3 Kristus var altså kommet, ikke som en konge, men som en såmann, ikke for å kaste om kull verdensriker, men for å så ut en sæd, ikke for å vise sine etterfølgere til jordiske triumftog og nasjonale storhetsdrømmer, men til et innhøstingsarbeid. Og det gjaldt en høstonn hvor avlingen skulle samles inn bare etter tålmodig slit, gjennom tap og bitre skuffelser.

Fariseerne fattet vel meningen med Kristi lignelse, men for dem var lærdommen i den i høyeste grad uvelkommen. De lot derfor som om de ikke forsto den. For den store mengden ble det bare enda mer gåtefulIt hvor den nye læreren egentlig ville med sin tale. Ordene hans hadde på underlig vis rørt ved hjertene deres. Men de hadde også bittert skuffet deres ambisjoner. Selv disiplene hadde ikke riktig forstått lignelsen. Men deres interesse var blitt vekt. Privat kom de siden til Jesus og ba om i en forklaring.

Det var nettopp en slik interesse Kristus ønsket å vekke. For derved kunne han gi dem en mer detaljert undervisning. Han forklarte lignelsen for dem. Og på lignende måte vil han gjøre sitt Ord klart for alle som søker ham av et oppriktig hjerte. Noen studerer Guds Ord med hjerter som er åpne for lyset fra Den Hellige Ånd. Disse behøver ikke fortsette å famle i mørke når det gjelder betydningen av Ordet. «Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg har den fra meg selv».4 Alle som kommer til Kristus for å få en klarere kunnskap om sannheten, vil få den. Han vil åpenbare for dem hemmelighetene omkring himmelens rike. Disse hemmelighetene vil bli forstått av dem som virkelig lengter etter å få kjenne sannheten. Et himmelsk lys vil skinne inn i sjelens tempel, og det samme lyset vil gå videre til andre som det strålende skinnet fra en lampe over en mørk sti.

Livets såkorn

«En mann gikk ut for å så.» I østen var ofte forholdene meget usikre. Faren for voldsangrep var så stor at folk helst bodde i byer beskyttet av murer. Gårdbrukerne gikk utenfor murene hver dag for å stelle med åkrene sine. Slik gikk også Kristus, den himmelske såmannen, ut for å så til åkeren sin. Han forlot sitt hjem, sin sikkerhet og sin fred. Han forlot den herligheten han hadde hos Faderen før verden var til. Han forlot sin herskerstilling på universets trone. Han dra ut og ble et lidende, fristet menneske. Han gikk ut i ensomhet for å så såkornet med tårer og vanne det med sitt eget blod. Det var livets såkorn han sådde for en fortapt verden.

På samme måten må også hans tjenere gå ut for å så. Abraham ble kalt ut for å så sannhetens sæd: «Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet jeg vil vise deg!»5 Slik lød befalingen. «Han dra av sted uten å vite hvor han kom hen.»6 Også til Paulus kom budskapet fra Gud. Han holdt nettopp på å be i tempelet i Jerusalem da Guds stemme lød: «Dra bort herfra, for jeg vil sende deg ut til hedningefolkene.»7 Slik er det med dem som blir kalt til å forene seg med Kristus. De må forlate ah for å følge ham. Tidligere forbindelser må brytes. Framtidsplaner må oppgis. Jordiske håp må ofres. Med møysommelig strev og mange tårer, i ensomhet og forsakelse, må såkornet sås.

Sannhetens rene prinsipper

Såmannen sår Ordet. Kristus kom for å tilså verdens åker med sannhet. Helt siden syndefallet har Satan sådd villfarelsens ugressfrø. Det var ved hjelp av en løgn han først fikk kontroll over mennesket. Og slik arbeider han fortsatt på å styrte Gudsriket på jorden og få mennesket i sin makt. En såmann fra en høyere. verden, Kristus, kom for å så en sæd av sannhet. Kristus hadde vært i Guds råd. Han hadde hatt sin bolig i den Eviges innerste helligdom. Hvem kunne være bedre skikket enn han til å bringe menneskene sannhetens rene prinsipper? Helt fra syndefallet hadde Kristus vært den som åpenbarte sannheten for verden. Ved ham blir det uforgjengelige såkornet formidlet til menneskene. Det er «Guds levende Ord som er og blir».8 Med dette første løftet til vår falne slekt sådde Kristus allerede i Eden evangeliets sæd. Men lignelsen om såmannen kommer ganske særlig til anvendelse på hans personlige tjeneste blant menneskene og det verk han derved opprettet.

Guds Ord er såkornet, eller frøet. Hvert frø har et prinsipp nedlagt i seg som bringer det til å spire. Gjennom dette kommer plantens liv til utfoldelse. Slik er det liv i Guds Ord. Kristus sier: «De ord jeg har talt til dere, er ånd og liv.»9 «Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv.»10 I hver befaling og hvert løfte i Guds Ord er Guds liv til stede. Med andre ord: befalingen har i seg selv den kraften som garanterer at den vil bli til virkelighet. Løftet har i seg selv den kraften som garanterer at det vil få sin oppfyllelse. Den som i tro tar imot Ordet, tar dermed imot Guds eget liv, Guds egen karakter.

Hver sæd bringer frukt etter sitt eget slag. Så bare sæden under de riktige forhold. Da vil den utvikle sitt eget liv i form av en plante. Ta opp i din sjel ved tro den uforgjengelige sæden som er Ordet, så vil dette bringe fram i ditt indre en karakter og et liv i likhet med Guds egen karakter, Guds eget liv.

Lærerne i Israel sådde ikke den sæden som er Guds Ord. Kristi virke som lærer i sannhet sto i skarp kontrast til rabbinerne på hans tid. Disse dvelte ved tradisjoner, ved menneskelige teorier og spekulasjoner. Det mennesker hadde lært og skrevet om Ordet, satte de inn i stedet for Ordet selv. Deres undervisning hadde ingen kraft til å gi sjelen liv. Emnet for Kristi undervisning og prekevirksomhet var Guds Ord. Dem som stilte ham spørsmål, imøtegikk han med et enkelt: «Det står skreve!». «Hva sier Skriften?» «Hvordan leser du?» Ved hver anledning hvor interesse var blitt vakt til live hos venn eller fiende, sådde han Ordets sæd. Han som selv er Veien, Sannheten og Livet -- det levende Ordet -- viser til Skriftene, idet han sier at det er «nettopp de [som] vitner om meg.»11 «Deretter begynte han å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.»12

Kristi tjenere skal gjøre det samme arbeidet. Også i våre dager blir de livsviktige sannhetene i Guds Ord satt til side til fordel for menneskelige teorier og spekulasjoner. Mange som gir seg ut for å forkynne evangeliet, tar ikke imot hele Bibelen som det inspirerte Ord. Den ene lærde forkaster ett avsnitt, den andre et annet. De setter sin egen dømmekraft høyere enn Ordet. Og den del av Skriften som de holder seg til i det hele tatt i sin undervisning, blir tolket med deres egen synsmåte som bærende autoritet. Dens guddommelige ekthet blir ødelagt. Slik blir vantroens frø sådd vidt og bredt. For folk blir jo forvirret og vet ikke hva de skal tro.

Bibelen grunnlaget for all tro

Det finnes mange slags tro som menneskesinnet ikke har noen rett til å nære. I Kristi dager forvrengte rabbinerne store deler av Skriften ved å tvinge inn sine egne mystiske fortolkninger. En enkel forkynnelse av Guds Ord måtte uvilkårlig kjennes som en fordømmelse av deres vandel. Derfor søkte de å ødelegge virkningen av en slik forkynnelse. Det samme blir gjort i dag. En gir Guds Ord et hemmelighetsfullt og dunkelt preg simpelthen for å unnskylde sin egen overtredelse av hans lov. Kristus irettesatte sin samtid for en slik handlemåte. Han lærte at Guds Ord skulle forstås av alle. Han viste til Skriften som en urokkelig og absolutt autoritet. Det samme burde vi gjøre. Bibelen skal presenteres som den evige, uendelige Guds Ord. Den er den siste avgjørelsen i alle stridsspørsmål. Den er grunnlaget for all tro.

Bibelen er blitt berøvet sin kraft. Følgen viser seg i en senkning av nivået for det åndelige liv. I prekener fra mange talerstoler i dag er det en mangel på den kraftutfoldelsen som vekker samvittigheten og gir sjelen liv. Tilhørerne kan ikke si «Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?».13 Det er mange som skriker ut sin lengsel etter en levende Gud. Filosofiske teorier og litterære avhandlinger kan være strålende nok. Men de tilfredsstiller ikke hjertet. Påstander og påfunn av mennesker er ikke av noen verdi. La Guds Ord tale til folket. Lenge nok har de ikke hørt annet enn overleveringer, menneskelige teorier og menneskelige læresetninger. La dem nå heller få høre Guds stemme, han som kan fornye dem til evig liv.

Kristi yndlingstema var den faderlige ømhet og rike nåde hos Gud. Han oppholdt seg lenge ved helligheten i hans karakter og hans lov. Han fremstilte seg selv for folket som Veien, Sannheten og Livet. La dette være emner for Kristi tjenere. Hold tram sannheten slik den er i Jesus. Gjør klart lovens og evangeliets krav. Fortell folket om Kristi liv, hans selvfornektelse og offer, hans dype ydmykelse og hans død, hans oppstandelse og himmelfart, hans forbønn for dem hos Gud. Fortell dem om hans løfte: «Når jeg er gått bort, ... vil jeg komme tilbake og ta dere til meg.»14

I stedet for å diskutere falske teorier eller søke å kjempe mot evangeliets motstandere, bør vi heller følge Kristi eksempel. Ta nye sannheter fram fra Guds skattkammer, og la dem flamme opp og gi liv. «Forkynn Ordet.»15 «Så ved alle vann.»16 [1930-oversettelsen:] «Vær nidkjær i tide og utide.»17 «Den som har mitt ord, skal i sannhet tale mitt ord. Hva har halmen til felles med kornet? lyder ordet fra Herren.»18 «Hvert ord fra Gud er rent ... Legg ikke noe til hans ord, ellers refser han deg, og du står der løgner.»19

Tvilens frø

Såmannen sår ut Ordet. Her settes fram det store prinsippet som burde legges til grunn for all undervisning og utdannelse. «Såkornet er Guds Ord.» Men i altfor mange skoler i dag settes Guds Ord til side. Andre emner opptar tankene. Studiet av vantro forfattere tar en stor plass i skolesystemet. Skeptiske tanker er vevd inn i det stoffet lærebøkene inneholder. Den vitenskapelige forskningen villeder fordi dens oppdagelser blir mistolket og forvrengt. Guds Ord blir sammenlignet med det en vitenskap på avveier doserer, og det på en slik måte at det får et preg av usikkerhet og upålitelighet. Derved blir tvilens frø plantet i ungdommens tanker. I en tid full av fristelser spirer denne tvilen fram. Når troen på Guds Ord er gått tapt, har sjelen ingen trygg veileder lenger. De unge lokkes inn på veier som leder bort fra Gud, bort fra det evige liv.

I dette forholdet kan en for en stor del finne årsaken til den urettferdigheten som griper om seg i våre dager. Straks Guds Ord settes til side, er også noe annet vesentlig blitt forkastet,. nemlig kraften til å holde i tømme de onde lidenskapene i det naturlige menneskehjertet. Menneskene sår i kjødet, og av dette kjødet høster de fordervelse. Her ligger også den store årsaken til psykisk svakhet og sviktende effektivitet. Den som vender seg bort fra Guds Ord for å søke næring for sitt liv i skrifter uten inspirasjon fra Gud, får sinnet forkrøplet og blottet for dypere verdier. Det kommer jo ikke i kontakt med noen dyptpløyende og samtidig vidsynte prinsipper for evig sannhet. Forstanden blir nemlig alltid bare i stand til å gripe det den pleier fortrolig omgang med. Altså, ved bare å la den være opptatt med innskrenkede emner, blir den naturlig svekket. Dens evner til å forstå avtar. Etter noen tid har den mistet evnen til å utvikles.

Alt dette er typisk for falsk utdannelse. Hver lærer burde ha som sin fornemste oppgave å feste tankene hos ungdommen ved de store sannhetene i det inspirerte Ordet. Her ligger det vesentlige ved all utdannelse, det som utdanner for både dette livet og livet i framtiden.

Bildet av Gud i sjelen

Og la ingen innbille seg at dette vil være en hindring for studiet av vitenskapene eller medføre en lavere standard for utdannelsen. Kunnskapen om Gud er så høy som himmelen og så vid som universet. Det finnes ingen ting så foredlende og styrkende som studiet av de store emnene i forbindelse med vårt evige liv. La ungdommen søke å gripe disse guddommelige sannhetene. Da vil tankelivet utvide seg og vokse seg sterkt ved anstrengelsen. Hver elev som samtidig er en «Ordets gjøre», vil føres inn i et videre felt for tanken. Det vil sikre ham en rikdom av kunnskap som er uforgjengelig.

Hva er det da for en utdannelse en ivrig søking av Skriftene sikrer oss? Jo, en personlig, levende erfaringskunnskap om frelsesplanen. En utdannelse av det slaget vil virkelig gjenreise bildet av Gud i sjelen. Det vil gjøre sinnet sterkt mot fristelse og hjelpe eleven til å bli en medarbeider med Kristus i hans nådeverk for verden. Det vil gjøre ham til et medlem av den himmelske familien og gi ham del i de helliges arv i lysets rike.

Men læreren i hellige sannheter kan bare meddele videre til andre det han selv kjenner av personlig erfaring. «En mann gikk ut for å så kornet sitt.» Hvilket korn? Den som alt var blitt hans eget. Kristus lærte sannheten fordi han var Sannheten, Hans tanker, hans karakter, hans livserfaring fant sin utforming, sin konkrete virkelighet, i hans undervisning. Slik også med hans tjenere. De som skal forkynne Ordet, må først gjøre det til en del av seg selv ved en personlig opplevelse. De må vite hva det vil si å oppta i seg Kristus, som blir alt i dem, både visdom, rettferdighet, hellighet og forløsning, Når de skal legge ut Guds Ord til andre, kan det ikke være som en vag antagelse eller en teoretisk mulighet. De burde si med apostelen Peter: «Det var jo ikke oppdiktede sagn vi holdt oss til da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet.»20 Hver forkynner av Kristus og hver lærer burde kunne si med den høyt elskede disippelen Johannes: «Livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss.»21

Jordbunnen ved veien

Det lignelsen spesielt tar for seg, er virkningen det hadde på såkornet at det ble kastet i jordsmonn med ulike egenskaper. Gjennom lignelsen sa Kristus i virkeligheten til sine tilhørere: Det er ikke trygt for dere å stå der som kritikere av mitt verk, eller å gi dere over til en følelse av skuffelse, bare fordi det ikke riktig svarer til deres egne tanker. Det viktigste spørsmålet for dere er dette: Hvordan behandler dere mitt budskap? Deres evige skjebne avhenger av om dere tar imot det eller forkaster det.

Angående såkornet som falt ved veien, ga han denne forklaringen: «Alltid når noen hører ordet om riket og han ikke skjønner det, kommer den onde og røver det som er sådd i hjertet; dette er den som ble sådd ved veien.»

Såkornet ved veien representerer Guds Ord når det faller på hjertet til en uoppmerksom tilhører. En sti som er blitt nedtrampet av mange fotefar, både menneskers og dyrs, blir hard og ugjennomtrengelig. Slik er det også med det hjertet som blir en landevei all verdens trafikk ruller over med sin ville virvel av forlysteiser og synder. Sjelen er oversvømt av selviske mål og syndige nytelser. Den vil «la seg bedra av synden og bli forherdet.»22 De åndelige evnene blir lammet. Menneskene hører Ordet, men forstår det ikke. De fatter ikke at det angår dem. De skjønner ikke sin egen nød og sin egen fare. De merker ikke Kristi kjærlighet. De lar budskapet om Guds nåde gå dem hus forbi, som om det var noe helt uvedkommende.

Fuglene står parat til å snappe opp kornet som faller ved veien. Slik er også Satan stadig klar til å snappe bort fra sjelen frøene med guddommelige sannheter. Han er redd for at Guds Ord kan vekke den likeglade og virke på det forherdede hjerte. Satan og hans engler er til stede i forsamlinger hvor evangeliet forkynnes. Engler fra himmelen gjør sitt beste for å virke på hjertene med Guds Ord. Men der er samtidig fienden ivrig på ferde for å gjøre Ordet virkningsløst. Med et alvor som bare finner sin like i hans ondskap, søker han å motvirke Guds Ånd. Mens Kristus drar på sjelen med sin kjærlighet, gjør Satan sitt beste for å vende oppmerksomheten bort fra denne kjærligheten. Det gjelder for enhver pris å hindre den som føler seg tilskyndet til å søke Frelseren. l den hensikt fyller Satan sinnet med verdslige planer og gjøremål. Han vekker kritikk eller lar det smyge seg inn tvil og vantro. Det kan være talerens ordvalg eller hans manerer som ikke faller i tilhørernes smak. Så henger de seg gjerne opp i disse manglene. Slik går det til at sannhetene de så sårt. trenger til, og som Gud i sin nåde har sendt dem, ikke gjør noe varig inntrykk.

Satan har mange hjelpere. Mange som til og med bekjenner seg til å være kristne, kan hjelpe fristeren til å snappe vekk såkornet fra andres hjerter. Mange som lytter til forkynnelsen av Guds Ord, gjør det til gjenstand for kritikk når de er kommet hjem. De oppkaster seg til dommere over prekenen, akkurat som de ville gjøre etter å ha hørt en hvilken som helst foredragsholder eller politisk taler. Budskapet de skulle ha sett på som Herrens eget ord direkte til dem, blir skyteskive for spøkefulle eller sarkastiske kommentarer. Uhemmet gir en seg til å drøfte predikantens karakter, hans motiver og handlinger, eller kanskje andre medlemmer av menigheten og deres handel og vandel. Strenge dommer blir avsagt, sladder og baktalelse blir fortalt videre, og dette selv mens uomvendte mennesker sitter og hører på. Ofte er det foreldre som snakker slik i barnas påhør. Derved rives respekten for Guds budbærere ned. Og med ærefrykten for budskapet går det på samme måten. Mange blir lært opp til å ringeakte både Gud og Guds Ord.

Midt i hjemmene til bekjennende kristne blir mange ungdommer simpelthen oppdratt til vantro. Og så spør foreldrene hvorfor barna deres er så lite interessert i evangeliet og så snare til å tvile på sannheten av Bibelen. De undrer seg over at det er så vanskelig å nå dem med en moralsk og religiøs innflytelse. De innser ikke at de selv med sitt eget eksempel har forherdet barnas hjerter. Den gode sæden finner jo ikke noe sted hvor den kan slå rot, og så kommer Satan og snapper den bort.

På steingrunn

«Den som ble sådd på steingrunn, er en som straks tar imot ordet med glede når han hører det. Men han har ingen rot og holder ut bare en tid. Når han møter trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller han straks fra.»23

Det såkornet som sås på steingrunn, finner bare et grunt jordlag. Planten skyter hurtig i været, men roten kan ikke trenge gjennom steinene og finne næring til å holde veksten ved like. Derfor går den snart til grunne. Mange av dem som bekjenner seg til en religion, er egentlig bare tilhørere med et hjerte av steingrunn-typen. Under er det et lag av gode lengsler. Men like under ligger selviskheten i det naturlige hjertet. Kjærligheten til selvet er ikke blitt undertvunget. Vedkommende mennesker har ikke sett hvor uendelig syndig synden er. Hjertet er ikke blitt ydmyket ved en intens følelse av skyld. Denne klasse kan nok lett bli overbevist, men de har bare en rent overfladisk religion.

Hvorfor faller noen mennesker bort fra Gud etter en kort tid? Det er ikke fordi de tar imot ordet så spontant. Det er heller ikke fordi de gleder seg så hjertelig over det med det samme. Matteus hørte Frelserens kall, og i samme øyeblikk reiste han seg, forlot alt og fulgte ham. Det er Guds ønske at vi skal ta imot det guddommelige Ordet så snart det kommer til våre hjerter. Og det er også aldeles riktig å ta imot det med glede. «På samme måte blir det større glede i himmelen over en synder som vender om.»24 Det er og må være glede i den sjel som tror på Kristus. Men hva er da galt med dem i lignelsen som straks tar imot Ordet? De beregner ikke omkostningene! De tenker ikke over hva Guds Ord egentlig krever av dem. De lar ikke sine gamle vaner stå ubønnhørlig ansikt til ansikt med dette Ordet. De overgir seg ikke fullstendig til dets kontroll.

Røttene fra planten må trenge dypt ned i jorden. De er skjult for våre øyne. Men det er gjennom dem næringen stiger opp og gir planten liv. Slik også med den kristne: Sjelens forening med Kristus er i seg selv usynlig. Men det er gjennom denne foreningen, altså i tro, at det åndelige livet får sin næring. Men de som har hjerter av steingrunn-typen, stoler på seg selv i stedet for på Kristus. De setter hele sin lit til sine egne gode gjerninger og impulser. De kjenner seg sterke nok i sin egen rettferdighet. De er ikke sterke i Herren. Slike har «ingen rot». De er jo ikke forbundet med Kristus.

Den hete sommersolen styrker og modner det hardføre kornet. Men den samme solen ødelegger det som mangler dype røtter. Den som ikke har rot, «holder ut bare en tid. Når han møter trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller han straks fra.»25 Mange tar imot evangeliet bare som et middel til å unngå lidelse, snarere enn som en befrielse fra synd. De gleder seg da en tid. For de tror at religionen vil spare dem for vanskeligheter og prøvelser. Så lenge slike har medgang i livet, later de til å være konsekvente kristne. Men de synker sammen så snart de står overfor fristelsens ildprøve. De kan ikke holde ut vanære for Kristi skyld. Kanskje Guds Ord en dag peker på en skjødesynd i deres liv. Eller det krever selvfornektelse og offer. Da tar de straks anstøt. Det ville koste dem altfor mye anstrengelse å gå til en virkelig radikal forandring i livsførselen. De ser på ulempene i øyeblikket og glemmer de evige virkelighetene. De ligner de disiplene som forlot Jesus. Liksom dem sier de: «Dette er en hård tale; hvem kan høre den?»26

Svært mange bekjenner seg til å tjene Gud, men deres kjennskap til ham er ikke grunnet på selvopplevelse. Deres ønske om å gjøre hans vilje er mer en følge av deres egen naturlige tilbøyelighet, ikke av den dype overbevisning som bare Den Hellige Ånd kan gi. Deres livsførsel er ennå ikke brakt i harmoni med Guds lov. Riktignok gjør de krav på å ha antatt Kristus som sin Frelser. Men de tror ennå ikke at han vil gi dem kraft til å seire over deres synder. De har ikke noen personlig forbindelse med en levende Frelser. Og deres karakter viser store mangler, både nedarvede og tilegnede.

Én ting er det å gi sitt samtykke, slik rent generelt, til Den Hellige Ånds virkende krefter. Noe helt annet er det å anta hans virksomhet når han peker på spesielle synder en må avstå fra. Mange har en følelse av atskillelse fra Gud. De merker godt at de er slavebundet av selvet og synden. De gjør vel også anstrengelser for å oppnå en reform. Men de korsfester ikke selvet. De overgir seg ikke helt i Kristi hender, hvor de kunne få guddommelig kraft til å gjøre hans vilje. De er ikke villige til å la seg forme etter det guddommelige forbildet. Visstnok innrømmer de sine ufullkommenheter rent teoretisk. Men de gir ikke opp sine spesielle synder. Med hver ny handling i gal retning tiltar den selviske naturen i styrke.

Det eneste håpet for slike sjeler er om de tar til seg sannheten i Kristi ord til Nikodemus: «Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny.»27

Sann hellighet er også sann helhet i tjenesten for Gud. Dette er selve vilkåret for et sant kristenliv. Kristus forlanger en total helligelse, en udelt tjeneste. Han gjør krav på hjertet, sinnet, sjelen og livs styrken. Selvet må vi ikke degge for. Den som lever for seg selv, er ikke noen kristen.

Kjærligheten må være prinsippet for vår handling. Kjærlighet er det grunnleggende prinsippet for Guds styre i himmelen og på jorden. Den må bli grunnlaget for den kristnes karakter. Den -- og bare den -- kan gjøre ham stø. Den -- og bare den -- kan sette ham i stand til å stå fast i prøver og fristelser.

Og kjærligheten vil åpenbare seg i offer. Forløsningsplanen ble lagt i selvoppofrelse -- et offer med en bredde, en dybde og en høyde som gjør det grenseløst. Kristus ga alt for vår skyld. Og de som tar imot Kristus, vil være beredt til å ofre alt for sin Gjenløsers skyld. Tanken på hans ære og herlighet vil gå foran alt annet.

Dersom vi elsker Jesus, vil vi finne vår glede i å leve for ham, by ham vårt takkoffer, arbeide hardt for ham. Dette arbeidet vil likevel bli lett nok. For hans skyld vil vi med glede tåle både smerte, hardt strev og hvert offer. Vi vil føle den høyeste sympati for ham som lengter etter å frelse menneskene. Og vi vil oppleve den samme ømme lengselen i hjertet etter menneskesjelene som alltid har preget Kristus.

Dette er Kristi religion. Alt som ikke når opp til dette målet, er et bedrag. Ikke en eneste sjel blant oss vil bli frelst ved en ren teori av sannhet eller en blott og bar bekjennelse av at vi er hans disipler. Vi må nemlig være Kristi eiendom helt og holdent. Ellers tilhører vi ham ikke i det hele tatt. Det er et halvhjertet kristenliv som gjør menneskene svake i sin målsetting og vaklende i sine ønsker. Å legge seg etter å tjene både selvet og Kristus på samme tid gjør en til en tilhører av steingrunn-typen, og et slikt menneske vil aldri bli stående når prøvens stund er over ham.

Blant torner

«Den som ble sådd blant tornebusker, er en som hører ordet, men dette livs bekymringer og rikdommens bedrag kveler ordet, så det ikke bærer frukt.»28

Evangeliets såkorn faller ofte blant torner og kvelende ugress. Det har ikke funnet sted den nødvendige forvandling i menneskehjertet. Gamle vaner fra et tidligere liv i synd er fortsatt gjengs. Egenskaper som hører Satan til, er ikke blitt drevet ut av sjelen. Men dermed er den gode avlingen av hvete dømt til å kveles. Tornene overtar faktisk rollen som den egentlige avlingen. Og disse dreper ubarmhjertig hver spire av hvete.

Nåden kan bare trives i det hjertet som stadig blir bearbeidet for å oppta de kostelige sannhetskornene. Syndens torner kan greie seg i en hvilken som helst jordbunn. De trenger ingen pleie. Men nåden må pleies med stor omhu. Torner og tistler er alltid klar til å vokse opp. Så arbeidet med å renske dem ut må gå fram uavlatelig. Hjertet må stadig være under Guds kontroll. Den Hellige Ånd må få lov til å virke uten opphold for å foredle karakteren. Hvis ikke vil de gamle vanene igjen gjøre seg gjeldende i livet. Folk kan saktens bekjenne seg til å tro på evangeliet. Men uten at de blir helliggjort under innflytelsen fra dette samme evangeliet, er deres bekjennelse til ingen nytte. De må vinne seier over synden. Ellers vil synden vinne seier over dem. Noen torner er bare blitt skåret over. De er ikke blitt rykket opp med rot. Da vokser de videre med stor fart. Og snart er sjelen aldeles dekt av dem.

Kristus pekte særskilt på de enkelte ting som er farlige for sjelen. Ifølge Markus nevner han spesielt «dette livs bekymringer, rikdommens bedrag og lysten på alle andre ting».29 Lukas gjengir det som «bekymringer og rikdom og nytelser».30 Dette er de ting som kveler ordet, det spirende åndelige såkornet. Sjelen slutter å trekke næring fra Kristus. Dermed dør åndeligheten ut i hjertet.

«Dette livs bekymringen»

Ingen klasse mennesker slipper fri fra fristelsen til verdslig bekymring. Blant de fattige er det strev og forsakelse og frykten for nød som plager og tynger. Blant de rike er det frykt for å tape rikdommen og bekymringer uten ende. Mange kristne glemmer lærdommen Kristus ba oss trekke av blomstene på marken. De stoler ikke på hans stadige omsorg. Kristus kan ikke bære byrdene deres av den enkle grunn at de ikke kaster dem over på ham. Det var meningen at livets bekymringer skulle drive dem til Frelseren, som både kan hjelpe og trøste. Men i stedet setter de snarere et skille mellom dem og ham.

Mange som kunne ha båret rike frukter i Kristi tjeneste, blir oppsatt på å samle seg rikdom. Hele deres energi brukes opp I på forretningsforetak, og de føler at de er «nødt» til å forsømme; ting av åndelig art. Slik skiller de seg fra Gud. Vi blir riktignok oppfordret i Skriften til ikke fl være «lunkne» i vår iver.31 Vi skal arbeide flittig slik at vi kan ha noe å gi til dem som er i nød. Kristne mennesker må arbeide. De må engasjere seg i livets gjøremål av et eller annet slag. Og de kan gjøre det uten å begå synd. Men mange blir så aldeles oppslukt av sitt daglige arbeid at de ikke har noen tid igjen til bønn. De har ingen tid til å studere Bibelen, ingen tid til å søke og tjene Gud. Av og til gjør det seg vel gjeldende en lengsel i sjelen etter hellighet og himmelske ting. Men da er det kanskje ingen tid til å vende seg bort fra verdens larm for å lytte til Guds Ånds majestetiske og bydende stemme. Det evige er blitt redusert til noe underordnet. Interessene i denne verden har prioritet. Under slike forhold blir det umulig for Ordets såkorn å spire og gi frukt. For sjelens liv går med til å nære verdslighetens torner og tistler.

Ja, selv mange som arbeider med et helt annet mål for øye, faller i den samme snaren. De er saktens opptatt med arbeid til andres beste. Deres plikter skaper travelhet. Deres ansvar er mangfoldige. Så lar de sitt svare strev med alle disse plikter og ansvar simpelthen trenge til side deres personlige gudhengivenhet. Samkvem med Gud gjennom bønn og bibelstudium blir forsømt. De glemmer at Kristus har sagt: «Uten meg kan dere intet gjøre.»32 Deres vandring er bort fra Kristus. Deres liv er ikke gjennomtrengt av hans nåde. Så kommer naturlig de selviske karaktertrekkene fram. Deres tjeneste blir skjemt av ønsket om å være den største og alle andre harde, kjærlighetsløse trekk fra et hjerte som ikke har underkastet seg. Her ligger en av de viktigste årsakene til fiasko i kristent arbeid. Dette er hemmeligheten med de ofte ytterst magre resultatene av slikt arbeid.

«Rikdommens bedrag»

Kjærligheten til rikdom har en trolsk makt til å forføre. Altfor ofte glemmer de som eier verdslige skatter, at det er Gud som gir dem evnen til å skaffe seg rikdom. De sier: «Det er min kraft og min sterke hånd som har vunnet meg denne rikdom.»33 Deres rikdom burde vekke takknemlighet til Gud. I stedet leder den til selvopphøyelse. De rike mister følelsen av sin avhengighet av Gud og sine forpliktelser overfor sine medmennesker. Rikdom burde ses på som et talent å investere til Guds forherligelse og til å løfte menneskene opp fra elendighet. I stedet ser de på den som et middel til å tjene egne interesser. Rikdommen kunne brukes til å utvikle hos menneskene de egenskapene Gud vil gi dem. Men den blir i stedet brukt til å utvikle Satans egenskaper. Ordets såkorn blir kvalt av tornene.

«Sanselige lyster»

Det ligger farer på lur i fornøyelse som søkes bare for å tilfreds. stille selvet. Alle vaner en gir seg over til på en slik måte at de svekker ens fysiske kraft, omtåker de intellektuelle evnene og avstumper ens åndelige følsomhet, er å regne blant de «sanselige lyster, som er i kamp mot sjelen».34

«Og attrå etter de andre ting»

Dette er ikke nødvendigvis ting som er syndige i seg selv. Det kan være hva som helst som settes først i stedet for Guds rike. Alt som trekker tankene bort fra Gud, alt som vender hjertet bort fra Kristus, er en fiende av sjelen.

Når sinnet er ungdommelig og sterkt og i stand til hurtig utvikling, ligger fristelsen uhyggelig nær å være ærgjerrig på selvisk vis, å tjene selvet. Dersom verdslige planer lykkes, er det en tilbøyelighet til å gå stadig videre langs en linje som døyver samvittigheten og hindrer en klar vurdering av hva som virkelig utgjør en fremragende karakter. Når forholdene er gunstige for en slik utvikling, vil en se at det skjer en vekst i en retning som forbys av Guds Ord. I denne tidlige perioden formes de unges liv. Og nettopp da er foreldrenes ansvar særlig stort. Det burde være et mål for deres bestrebelser å omgi barna med den rette innflytelsen, noe som vil gi dem et riktig syn på livet og vise dem hva sann framgang er. Men hvor mange foreldre gjør ikke noe helt annet til gjenstand for sin første bekymring. Det er å sikre barna verdslig framgang. All deres omgang blir valgt med dette målet for øye. Mange foreldre velger sitt hjem i en eller annen større by. Her byr de barna et selskap av moderne mennesker. De omgir dem med et miljø som oppmuntrer til verdslighet og stolthet. I en slik atmosfære blir både intellektuelle og åndelige evner forkrøplet. De høye og edle målene tapes av syne. Den forrett å få være sønner og døtre av Gud, arvinger til evigheten, byttes skjendig bort mot verdslig vinning.

Mange foreldre søker å fremme sine barns lykke ved å føye dem i deres trang til fornøyelser. De lar dem ta del i selskapslivet med forlystelse som det store målet. De forsyner dem med penger som de kan bruke uhemmet til ytre pynt og tilfredsstillelse av selvet. Jo mer en gir etter for lysten til å more seg, desto sterkere blir den. Interessene hos de unge konsentreres mer og mer ensidig om fornøyelser. Omsider kommer de til å se på dette som det store målet i livet. De danner vaner preget av lediggang og hengivelse til selvet. Dette gjør det praktisk talt umulig for dem å bli stabile kristne.

Nå burde jo menigheten være en riktig grunnpillar for sannheten. Men til og med den kan gripes i å oppmuntre til egenkjærlighet og forlystelse. Sett at det skal samles inn penger til et religiøst formål. Hvilket middel griper mange menigheter til under slike forhold? Basarer, banketter, forestillinger, ja, selv lotterier og lignende påfunn. Ofte blir stedet som egentlig var satt til side til gudsdyrkelse, vanhelliget ved matfester, kjøp og salg og lystig moro. Respekten for Guds hus og ærefrykten for gudstjenesten der blir forringet i de unges tanker. Selvbeherskelsens skranker blir redusert. Selviskhet, vellyst og trang til å pynte seg og vise seg får friere spillerom. Men jo mer en gir etter for disse menneskelige tilbøyelighetene, desto sterkere blir de.

Jakten etter fornøyelse og atspredelse konsentrerer seg gjerne om byene. Når foreldre så ofte velger en by til hjemsted for barna, er naturligvis tanken å skaffe dem større fordeler. Men mange opplever bare bitre skuffelser som endelig resultat. For sent angrer de sin tragiske feiltagelse. Byene i dag utvikler seg hurtig til å bli som Sodoma og Gomorra. De mange fridagene oppmuntrer til lediggang. Spennende sportsstevner, teater, hesteveddeløp, spill om penger, alkoholnytelse og fråtseri -- alt dette virker til å sette lidenskapene i bevegelse. De unge rives med av strømmen. De som lærer seg til å elske moro for morskapens egen skyld, åpner slusene for en flom av fristelser. De hengir seg til selskapslivets gleder og mange slags tankeløs lystighet. For samværet med forlystelsessyke mennesker har en berusende virkning på sinnet. Slik driver de framover fra den ene form for atspredelse til den andre. Til slutt har de mistet både lysten og evnen til et enkelt liv med nyttige sysler. Deres religiøse lengsler er blitt dempet ned til en kald likegladhet. Deres åndelige liv er blitt formørket. Alle edlere evner i sjelen, alt det som overhodet knytter mennesket til en åndelig verden, er blitt senket ned på et ynkelig lavt plan.

Riktignok kan noen bli klar over sin galskap og angre den. Og slike kan Gud tilgi. Men de har såret sin egen sjel og utsatt seg for en fare som vil vare livet ut. Dømmekraften, den fine evnen til å skjelne mellom riktig og galt, må stadig holdes ved like. Når denne fine følsomheten hos mennesker er blitt redusert i vesentlig grad, er noe uvurderlig blitt ødelagt i deres indre. De er ikke lenger så snare til å registrere Den Hellige Ånds stemme, den styrende instansen i deres liv. De er ikke så vare til å skjelne Satans lumske anslag. På farens dag faller de bare så altfor ofte for fristelsen og driver bort fra Gud. Enden på deres liv i rastløst jag etter nytelsen er et tragisk nederlag i denne verden og uten håp for den kommende. Bekymring, rikdom, forlystelse -- alt dette er skjebnesvangre sjakktrekk av Satan overfor den som er blitt en brikke i hans kyniske spill om menneskesjelene. Advarselen er gitt: «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg. For alt her i verden, sanselig begjær og øynenes lyst og hovmodig skryt på grunn av rikdom -- det er ikke av Faderen, men av verden.»35 Han som leser menneskehjertene som en åpen bok, sier videre: «Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare!»36 Og apostelen Paulus skriver, inspirert av Den Hellige Ånd: «De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær, som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. For kjærlighet til penger er en rot til alt ondt. Drevet av pengebegjær er mange ført vill og er kommet bort fra troen, og har påført seg mange lidelser.»37

Arbeidet med jordbunnen

Gjennom hele lignelsen om såmannen viser Kristus fram de forskjellige resultatene av såingen, alt etter jordens egenskaper. Hele tiden er såkornet det samme, og såmannen er også den samme. Hva lærer han oss altså angående årsaken til at Guds Ord noen ganger unnlater å fullføre sitt verk i våre hjerter og våre liv? Jo, han lærer oss at årsaken er å finne hos oss selv. Resultatet er ikke helt utenfor vår kontroll. Riktignok kan vi ikke forandre oss selv. Men det står i vår makt å velge. Og det står til oss å bestemme hva vi skal bli til. De tilhørerne som ligner veikanten, steingrunnen eller tornekrattet, behøver ikke nødvendigvis å fortsette med å ligne disse. Guds Ånd søker stadig å bryte troll ringen som holder dem fanget i verdslige interesser, og å vekke lengselen etter de uforgjengelige skattene. Det er ved å stå mot Ånden at menneskene blir uoppmerksomme og likegyldige overfor Guds Ord. De er selv ansvarlige for hardheten i hjertet, som hindrer det gode såkornet i å skyte rot. De er ansvarlige for ugresset som hemmer veksten.

Hjertets hage må stelles. Jorden må brytes opp ved dyp anger over synden. Giftige sataniske planter må rykkes opp med roten. Jord som er overgrodd av torner, kan bare vinnes tilbake ved flittig strev. De onde tendensene i det naturlige hjertet kan overvinnes bare ved alvorlige anstrengelser i Jesu navn og Jesu kraft. Herren byr oss gjennom sin profet: «Bryt dere nytt land, og så ikke mer blant torner!»38 «Så rettferds sæd, og høst troskaps frukt.»39 Dette arbeidet ønsker han å utføre for oss, og han ber oss samarbeide med ham for at det kan skje.

De åndelige såmennene har et arbeid å gjøre med å forberede hjertene til å ta imot evangeliet. I evangelisk arbeid er det altfor mye preking og altfor lite arbeid fra hjerte til hjerte. Det er behov for personlig arbeid for å frelse fortapte sjeler. På en barnlig, sympatisk måte bør vi komme nær til menneskene som enkeltindivider og prøve å vekke deres interesse for de store ting av rent personlig art i det evige liv. Deres hjerter kan være så harde som den slagne landevei. Og tilsynelatende kan det være et nytteløst strev å sette fram et levende bilde av Frelseren for dem. En logisk fremstilling kan være virkningsløs når det gjelder å røre hjertene. Og dype argumenteringer kan være forgjeves når det gjelder å overbevise. Men Kristi kjærlighet, lagt levende for dagen i en personlig evangelisk tjeneste, har kraft i seg til å bløtgjøre steinhjertet, slik at sannhetsfrøene kan spire og få røtter.

Slik har såerne saktens sitt å gjøre for at såkornet ikke skal kveles av torner eller gå til grunne av manglende dybde i jordsmonnet. Helt ved inngangen til det kristne liv burde den tro. ende bli undervist i dets grunnleggende prinsipper. Det burde bli gjort klart for ham at han ikke bare skal bli frelst ved Kristi offer som en slags affære mer utenfor mennesket. Nei, han skal gjøre Kristi liv til sitt eget liv og Kristi karakter til sin egen karakter. La alle lære at de har byrder å bære og naturlige tilbøyeligheter å kjempe mot. La dem lære hvor velsignet det er å arbeide for Kristus, følge ham på selvfornektelsens vei og tåle hardt slit som gode soldater. La dem lære å stole på hans kjærlighet og kaste på ham sine bekymringer. La dem smake gleden ved å vinne sjeler for ham. I sin kjærlighet til og interesse for de fortapte vil de miste selvet av syne. Forlysteisene i verden vil tape sin tiltrekning, og byrdene der vil tape sin makt til å gjøre motløs. Sannhetens plogjern vil gjøre sitt verk. Det vil bryte opp brakkjorden. Det vil ikke bare skjære toppen av tornene. Det vil rydde dem ut med roten.

I den gode jord

Såmannen skal ikke alltid møte skuffelser. Om såkornet som falt i en god jord, sa Frelseren: Det «er en som hører ordet og forstår det. Han bærer frukt: hundre foll, seksti foll eller tretti foll.»40

«Det i den gode jord, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de holder ut og bærer frukt.»41

Det vakre og gode hjertet som lignelsen taler om, er ikke et hjerte uten synd, for det er jo til de fortapte budskapet skal forkynnes. Kristus sa: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige. men syndere.»42 Et ærlig hjerte har den som lar seg overbevise av Den Hellige Ånd. Han bekjenner sin skyld og innrømmer sitt behov av nåde og kjærlighet fra Gud. Han har et oppriktig ønske om å lære sannheten å kjenne, så han kan være lydig mot den. Det gode hjertet er et troende hjerte. Det har tro på Guds Ord. Uten tro er det umulig å ta imot Ordet. «Den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.»43

Dette er «en som hører ordet og forstår det» Fariseerne på Kristi tid lukket øynene for at de ikke skulle se, og ørene for at de ikke skulle høre. Derfor kunne ikke sannheten nå hjertene deres. De skulle få lide for sin hardnakkede uvitenhet, sin selvforskyldte blindhet. Kristus ga disiplene undervisning om at de skulle åpne sinnet for lærdom og være rede til å tro. Han uttalte en velsignelse over dem fordi de så med øyne som trodde, og hørte med ører som også trodde.

Den som hører Ordet og tar imot det, han tar imot det «ikke som menneske-ord, men som det Guds ord det i sannhet er».44 Bare den som tar imot Skriften som Guds personlige Ord talt direkte til ham, er en sann elev. Han skjelver i andakt ved lyden fra Ordet. For ham er det nemlig en levende virkelighet. Han åpner sin forstand og sitt hjerte for å oppta det i seg. Slike tilhørere var Kornelius og hans venner som sa til apostelen Peter: «Nå er vi alle samlet for Guds ansikt og vil høre alt som Herren har pålagt deg å si.»45

En kunnskap om sannheten avhenger ikke så mye av intellektets styrke som av rene og ærlige hensikter, av den barnlige enkelheten som preger en alvorlig tro, blottet for den voksnes selvsikkerhet. De som av et ydmykt hjerte søker guddommelig veiledning, får oppleve at engler drar nær til dem. Den Hellige Ånd blir gitt dem for å åpne sannhetens rike skattkammer.

Tilhørerne med «et fint og godt hjerte» som ligner den gode jord, nøyer seg ikke med å. høre Ordet. De tar imot det, holder det fast. Selv Satan med alle sine virksomme englemakter i det ondes tjeneste er ikke i stand til å snappe det bort fra dem.

Bare å høre eller lese Ordet er ikke nok. Den som ønsker å få utbytte av Skriften, må grunne på sannheten som er blitt lagt fram for ham. Ved alvorlig oppmerksomhet og tanker fylt med inderlig bønn inn han arbeide seg inn til meningen med sannhetsordet. Han må drikke i dype drag av den Ånd som besjeler de hellige Skriftene.

Gud byr oss å fylle sinnet med store tanker, rene tanker. Han ønsker at vi skal fordype oss i hans kjærlighet og nåde for å trenge inn i hans vidunderlige verk omkring forløsningsplanen, Da vil vår oppfatning av sannheten bli klarere og klarere. Vår lengsel etter renhet i hjertet og skarphet i tanken vil bli høyere og helligere. Sjelen vil bo i en atmosfære av hellig fordypelse, Den vil forvandles ved sitt samkvem med Gud gjennom studiet av hans Ord.

«Og det vokste opp og bar frukt»

De som ikke bare hører ordet, men holder fast på det, vil bære frukt i lydighet. Guds Ord opptatt i menneskesjelen vil ytre seg i gode gjerninger. Resultatene blir synlige i en kristen karakter og en kristen livsførsel. Kristus sa om seg selv: «Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte.»46 «Det er ikke min egen vilje jeg vil fremme, men hans vilje som har sendt meg.»47 Og skriften sier videre: «Den som sier at han er i ham, må leve slik Jesus levde.»48

Guds Ord kommer ofte i konflikt med menneskers ned arvede og tilegnede karaktertrekk og deres livsvaner. Men tilhører en med det ærlige hjerte, som tar imot Ordet, har dermed også akseptert alle dets vilkår og krav. Hans vaner, skikker og hele vandel blir brakt i harmoni med Guds Ord. I hans øyne blir de befalingene fryktelig ubetydelige som skriver seg fra begrensede og feilende mennesker, sammenlignet med Ordet fra den uendelige Gud. Av et helt hjerte og med udelt interesse søke! han det evige liv. Om det så skal koste tap, forfølgelse, ja, til og med døden, vil han være lydig mot sannheten.

Og de «holder ut og bærer frukt»

Ingen som tar imot Guds Ord, er dermed spart for vanskeligheter og prøver. Men når lidelsene kommer, blir ikke den sanne kristne rastløs, urolig eller nedstemt. Riktignok kan vi ikke alltid se noen bestemt løsning på problemene eller fatte hensikten med Guds styrelse. Men vi skal ikke derfor kaste bort vår tillit. Vi skal huske Herrens ømme barmhjertighet og legge all vår bekymring på ham for å vente med tålmodighet på hans frelse.

Gjennom kamp blir det åndelige livet styrket. Prøver en holder ut i, vil utvikle fasthet i karakteren og vakre trekk av høy åndelig kvalitet. Den fullkomne frukten av troen, ydmykhet og kjærlighet, modnes ofte best i motgangens storm og mørke.

«En bonde venter på jordens dyrebare grøde; han må ha tålmodig til både høstregnet og vårregnet har falt.»49 Slik må den kristne vente med tålmodighet på at Guds Ord skal bære sin fulle frukt i hans liv. Vi ber ofte om Åndens nådegaver. Da svarer Gud gjerne på våre bønner ved å plassere oss under forhold som utvikler disse fruktene. Men vi forstår ikke riktig hans hensikt. Vi blir forbauset og nedslått. Likevel er det ingen som kan utvikle disse vakre åndelige trekkene uten å gjennomgå den prosessen som heter åndelig vekst og åndelig fruktbarhet. Vår del i prosessen er ganske enkelt å ta imot Guds Ord og holde fast ved det. Slik bøyer vi oss helt inn under dets kontroll. Og dermed vil dets hensikt med oss bli fullbyrdet.

Kristus sa: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.»50 Det faste grepet av en sterkere makt, en fullkommen intelligens, vil merkes i vårt liv. For nå har vi en levende forbindelse med kilden til den styrke som utholder alle ting. l vårt liv med Gud vil vi bli tatt til fange av Jesus Kristus. Vi skal ikke lenger leve selvets ynkelige ordinære liv. Nei, Kristus skal nå leve i oss. Hans karakter vil skape en gjenpart av seg selv i vår natur. Slik blir vi satt i stand til å bære Åndens frukter -- «noen tretti foll, noen seksti foll og noen hundre foll».