Lignelsen om såmannen framkalte mange spørsmål blant tilhørerne. Noen av dem fikk den forståelsen at Kristus ikke ville opprette et jordisk rike, og mange var forundret og rådville. Kristus forsto deres forvirring. Derfor brukte han også andre illustrasjoner. Han prøvde stadig å lede tankene deres bort fra håpet om et jordisk rike og vende dem mot Guds nådegjerning i sjelen.
«Han sa: Slik er det med Guds rike: En mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser opp; hvordan det går til, vet han ikke. Av seg selv gir jorden grøde: først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden; for høsten er kommet.»51
Den bonden som straks tar sigden fram fordi høsten er kommet, kan ikke være noen annen enn Kristus. Det er han som på den siste store dag vil høste jordens høst. Men såmannen fremstiller dem som arbeider i Kristi sted. Det står om kornet at det «spirer og vokser opp» uten at han selv vet hvordan. Men dette passer ikke på Guds Sønn. Kristus sover ikke på sin post. Han våker over sine barn dag og natt. Han er heller ikke uvitende om hvordan såkornet vokser.
Lignelsen om såkornet forteller oss at Gud utfører sin gjerning i naturen. I selve såkornet finnes det spirekraft, en kraft som Gud selv har lagt ned i det. Men ble kornet overlatt til seg selv, ville det likevel ikke kunne vokse opp. Mennesket må gjøre sin del for å fremme kornets vekst. Det må pløye opp jorden og gjødsle den for siden å så ut kornet. Mennesket må dyrke jorden. Men ut over dette kan det ingenting gjøre. Ingen kraft eller vis. dom som mennesket er i besittelse av, kan få en levende plante til å spire fram av såkornet. Mennesket kan godt anstrenge seg til det ytterste. Likevel er det avhengig av den Allmektige. Hans kraft står på forunderlig vis i forbindelse med sæd og høst.
Det er liv i såkornet. Det er kraft i jordbunnen. Men hvis ikke en guddommelig makt virker dag og natt, vil ikke sæden gi noe utbytte. Regnet må falle og væte de tørre markene. Solen må gi sin varme. Det må ledes en elektrisk strøm ned til det skjulte frø. Skaperen har lagt ned livet i planten. Han alene kan kalle det fram. Det er ved Gud kraft hvert frø spirer og hver plante utvikles.
En rik høst
«For likesom jorden lar spirene vokse, som en hage lar vekstene gro, slik skal Herren vår Gud la rettferdighet spire fram og lovsang lyde for alle folkeslag.»52 Som det forholder seg med såingen på marken, slik er det også i åndelig henseende. Den som underviser i Bibelens sannheter, må prøve å berede jordbunnen i hjertet. Han må så sæden. Men den kraften som alene kan frambringe liv, kommer fra Gud. Det finnes en grense som menneskers anstrengelser ikke kan overskride. Vi skal nok preke Ordet, men vi kan ikke meddele den kraften som vil gjøre sjelen levende og få rettferdighet og lovsang til å spire fram. Når Ordet forkynnes, må det være en kraft som er større enn menneskets. Det er bare Den Hellige Ånd som kan gjøre Ordet kraftig og levende, så det forvandler sinn og tanke og gjør mennesket beredt til det evige liv. Det var denne lærdommen Kristus søkte å få disiplene til å forstå. Han lærte at de ikke eide noe i seg selv som kunne gi dem framgang i arbeidet. Då var Guds kraft som virket gjennom hans eget Ord.
Såmannens gjerning er en troshandling. Han kan ikke forstå hemmeligheten med dette at: kornet spirer og får vekst. Men han har tillit til midlene Gud benytter for å få plantene til å vokse og trives. Når han kaster kornet i jorden, kunne det se ut som om han ødslet med det kostbare kornet, emnet til brød for hele familien. Men han gir bare avkall på et øyeblikkelig gode for å fåenda mer igjen senere. Han strør ut kornet og venter å få mange foll igjen i en rik høst. Det er på denne måten Kristi tjenere skal arbeide og vente på en høst av såkornet de sår ut.
Den gode sæden ligger kanskje en tid ubemerket i et kaldt, egenkjærlig, verdslig hjerte. Men senere taler Guds Ånd til sjelen. Da vokser det skjulte kornet opp og bærer til sist frukt til Guds ære. I vår gjerning her i livet vet vi ikke om dette eller hint skal lykkes. Det er heller ikke et spørsmål som vi skal avgjøre. Vi skal utføre arbeidet og overlate resultatet til Gud. «Så din sæd om morgenen, og la ikke hånden hvile mot kveld.»53 I Guds store pakt med menneskene sies det: «Så lenge jorden står, skal sæd og høst ... aldri mer ta slutt.»54 Det er i tillit til dette løftet bonden pløyer og sår. Vi skal ikke arbeide mindre tillitsfullt med den åndelige såingen, men stole på hans forsikring: «Slik er det også med mitt ord, det som går ut av min munn. Det vender ikke tomt tilbake til meg, men utfører det jeg vil, og fullfører det jeg sender det ti!.»55 «Gråtende går de og sår sitt korn; med jubel skal de komme og bærer sine kornband.»56
Såkornet som spirer forestiller begynnelsen til åndelig liv, og plantens utvikling er et vakkert bilde på kristenlivets vekst. Det er med nåden som det er i naturen: Det kan ikke være noe liv uten vekst. Planten må enten vokse eller dø. Den vokser hele tiden stille uten at en legger merke til det. På samme måten foregår det også i kristenlivet. Vårt liv kan være fullkomment på hvert trinn i utviklingen. Men om Guds hensikt med oss skal oppfylles, må vi stadig gjøre framgang. Helliggjøreisen varer hele livet. Vi får etter hvert flere og flere anledninger. Og hele tiden høster vi våre erfaringer og øker våre kunnskaper. Vi får styrke til å bære ansvar og modnes i forhold til privilegiene vi nyter.
Planten vokser ved å suge opp næring Gud har sørget for. Den sender sine røtter ned i jorden. Solen skinner på den. Den forfriskes av dogg og regn. Den tar imot luftens livgivende stoffer. Slik skal også den kristne vokse i samarbeid med Gud. Idet vi innser vår hjelpeløshet, skal vi benytte alle anledninger som bys til å få en dypere erfaring. Liksom planten fester røttene i jorden, skal vi rotfestes i Kristus. Liksom planten får solskinn, dogg og regn, skal vi ta imot Den Hellige Ånd i våre hjerter. Veksten i kristenlivet vil skje «ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, Allhærs Gud».57 Dersom vi stoler på Kristus, vil han komme til oss «som regnet, som et vårregn som væter jorden».58 [1930-oversettelsen] Han skal gå opp for oss som «rettferds sol» -- «med legedom under sine vinger».59 Vi skal «blomstre som en lilje». Vi skal «blomstre som et vintre».60 Ved stadig å stole på Kristus som vår personlige Frelser vil vi «i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus».61
Den himmelske såmannen venter
Hveten utvikler «først strå, så aks og til sist modent korn i akset». Bondens hensikt med å så ut sæden og dyrke markene er å avle korn. Han ønsker å skaffe brød til de sultne og såkorn til neste års avling. Den himmelske såmannen venter også en høst som lønn for sitt arbeid og sitt offer. Kristus søker å gjenreise sitt eget bilde i menneskehjertene, og han gjør det gjennom dem som tror på ham. Målet med kristenlivet er å bære frukt. Det er å gjenopprette Kristi karakter hos de troende. Ved dem kan den så gjenopprettes hos andre. Det er ikke for sin egen skyld planten spirer, vokser og bærer frukt. Nei, det er for å gi «såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise».62 Slik skal heller ikke mennesket leve bare for seg selv. Den kristne er her i verden for å representere Kristus og lede andre til frelse.
Den som er opptatt av seg selv, kan ikke vokse og bære frukt. Har du tatt imot Kristus som din personlige Frelser, må du glemme deg selv og prøve å hjelpe andre. Tal om Kristi kjærlighet, og fortell andre hvor god han er. Utfør hver gjerning du blir stilt overfor. Ha en byrde for andre i hjertet, og gjør alt som står i din makt for å frelse menneskesjeler. Etter hvert som du tar imot Kristi Ånd -- den ånd som viser seg i uegennyttig kjærlighet og i tjeneste for andre -- vil du vokse og bære frukt. Åndens frukter vil modnes i ditt liv. Din tro vil vokse. Din overbevisning vil bli dypere. Din kjærlighet vil bli fullkommen. Kristi bilde vil gjenspeiles mer og mer i deg i alt som er rent, edelt og vakkert.
«Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse.»63 Denne frukten kan aldri forgå, men vil modnes til en høst til evig liv.
«Så snart frukten er moden, svinger han sigden; for høsten er kommet.»64 Kristus venter med lengsel på å se sitt bilde åpenbart i menigheten. Når hans karakter gjenspeiles i all sin fullkommenhet i etterfølgernes hjerter, vil han komme for å ta dem til seg.
Det er ikke bare hver kristens forrett å vente på Guds dag, men også å framkynde dens komme.65 Hvor hurtig ville ikke hele verden bli tilsådd med evangeliets sæd dersom alle bekjennende kristne virkelig bar frukt til Kristi ære! Den siste store høsten ville modnes i en fart, og Kristus ville komme for å samle inn sin dyrebare avling.