Bygd over Matt 13,31.32; Mark 4.30-32; Luk 13,18.19
I skaren som lyttet til Kristi undervisning, var det mange fariseere. Disse la med forakt merke til hvor få av hans tilhørere som anerkjente ham som Messias. De lurte på hvordan denne enkle og fordringsløse læreren kunne opphøye Israel til en verdens makt. Hvordan skulle han kunne opprette det nye riket uten rikdom, makt og ære?
Kristus leste tankene deres og svarte: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke?» Blant rikene på jorden var det ikke noe det kunne lignes med. Det fantes ikke noe borgerlig samfunn en kunne sammenligne det med. «Det er som sennepsfrøet. Når det legges i jorden, er det mindre enn noe annet frø i verden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle andre hagevekster og får så store grener at fuglene under himmelen kan bygge rede i skyggen mellom dem.»1
Kimen i frøet vokser takket være spirekraften Gud har nedlagt. Dets utvikling beror ikke på noen menneskelig makt. Slik er det også med Kristi rike. Det er et nytt skaperverk. Prinsippene som ligger til grunn for det, står i motsetning til dem som er ledende i rikene i denne verden. Jordiske regjeringer hersker ved å bruke fysisk makt. De opprettholder sitt herredømme ved krig. Men grunnleggeren av det nye riket er Fredsfyrsten. Den Hellige Ånd bruker fryktelige rovdyr til å symbolisere rikene j denne verden. Men Kristus er det Guds lam som bærer verdens synd. l hans regjeringsplan brukes det ikke makt for å tvinge samvittigheten. Jødene ventet at Guds rike skulle bli grunnet etter de samme retningslinjene som rikene på jorden. De tok sin tilflukt til ytre midler for å fremme rettferdighetens sak. De fan! opp metoder og tenkte ut planer. Men Kristus grunnfester et prinsipp. Han innpoder sannhet og rettferdighet. Derved motvirker han synd og villfarelse.
Da Jesus kom fram med denne lignelsen, kunne en se sennepsplantene både her og der. Høyt over gresset og kornet raget de. Og grenene på planten vaiet så lett i vinden. Fugler fløy glade fra gren til gren og lot sangen sin tone mellom det grønne bladverket. Men hvordan var så det frøet som en slik kjempeplante spirte fram av? Det var blant de aller minste av alle frø. Først sendte det en ynkelig liten spire opp av jorden. Men den hadde stor levedyktighet. Den vokste og foldet seg ut. Til slutt nådde den en imponerende størrelse.
Slik syntes også Kristi rike å ha en sped og ubetydelig begynnelse. l sammenligning med jordiske riker syntes det å være det minste av alle. Kristi krav på å være konge ble latterliggjort av denne verdens herskere. Men det var store og dype sannheter han betrodde sine etterfølgere. I disse sannhetene eide evangeliet om riket et guddommelig livs prinsipp. Og hvor hurtig var ikke dets vekst, hvor vidtrekkende var ikke dets innflytelse! Da Kristus fortalte denne lignelsen, var det bare noen få galileiske menn som representerte det nye riket. Det ble stadig hevdet at de var fattige og få i antall, og at menneskene derfor ikke skulle stå i forbindelse med disse enfoldige fiskerne som fulgte Jesus. Men sennepsfrøet skulle vokse og bre ut greinene sine over hele verden. Hva så med rikene som med sin herlighet opptok menneskenes tanker på den tiden? Jo, de skulle snart gå til grunne, men Kristi rike ville fortsatt bestå, og dets makt ville nå ut over, hele verden.
Nådens verk i menneskehjertet har også en beskjeden begynnelse. En eller annen sier et par ord. Et lite lysglimt når sjelen. Det øves en bestemt innflytelse. Dette er begynnelsen til det nye livet. Og hvem kan dømme om den videre virkningen?
Kamper å kjempe -- seirer å vinne
Lignelsen om sennepsfrøet kaster ikke bare lys over Kristi rike Som et hele. Utviklingen som frøet representerer, gjentar seg på hvert enkelt trinn av rikets vekst. Gud har nemlig en særskilt sannhet og en særskilt gjerning i hvert eneste slektledd. Sannheten som er skjult for de vise og forstandige, er åpenbart for de umyndige og ydmyke. Her kreves selvoppofrelse. Det er kamper å utkjempe og seirer å vinne. Til å begynne med har sannheten bare et lite antall forkjempere. De møter motstand og blir foraktet av verdens store. De blir også foraktet av den menigheten som følger verden. Legg merke til døperen Johannes, forløperen for Jesus Kristus. Alene står han der og slynger sin irettesettelse ut mot den jødiske nasjonen for dens stolthet og formalisme. Se på mennene som først brakte evangeliet til Europa. Se på Paulus og Silas. To teltmakere går om bord i et skip i Troas med kurs for Filippi. Hvor ubetydelig -- eller rett og slett håpløs -- synes ikke deres gjerning å være på dette tidspunktet. Se «den gamle Paulus» der han står i lenker og forkynner Kristus i Cæsars sterke borg. Se den ynkelige gruppen av slaver og bønder i kamp mot hedenskapet i det keiserlige Rom. Legg merke til Luther der han går mot en kirke som er den verdslige visdommens mesterverk. Se ham holde urokkelig fast på Guds Ord tross keiser og pave, idet han ydmykt erklærer: «Her står jeg. Jeg kan ikke annet. Gud hjelpe meg. Amen.» Få et gløtt av John Wesley der han preker Kristus og hans rettferdighet midt i en tid full av formvesen, sanselighet og vantro. Legg merke til framferden hos en som i sitt indre bærer en virkelig byrde fol stakkars formørke de hedninger. Han tigger formelig om lov til å bringe budskapet om Kristi kjærlighet til dem. Og hør hva geistligheten svarer: «Sett deg ned, unge mann. Når Gud ønsker å omvende hedninger, vil han gjøre det uten både din og min hjelp.»
De store religiøse lederne i vår tid lovpriser riktignok disse fortidens pionerer. De bygger strålende minnesmerker for de trofaste mennene som sådde sannhetens sæd for århundrer siden. Men hva gjør så mange av dem senere? De gir seg simpelthen til å tråkke ned den planten som spirer fram fra det samme frøet i vår egen tid. Det som ble sagt i fordums dager, blir gjentatt nå: «Vi vet at Gud har talt til Moses, men vi vet ikke hvor denne mannen er fra.»2 Med «denne» mente de den gangen Kristus. I dag kan det godt være det sendebudet han sender ut.
Regelen gjelder stadig: det finnes sannheter i dag som er spesielle for vår tid, men de er ikke betrodd de geistlige myndighetene. De er betrodd menn og kvinner som ikke er for lærde eller selvkloke til å tro Guds Ord.
Brødre, tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: ikke mange vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt eller av fornem ætt. Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt I verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, ... for at «deres tro [ikke] skulle bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft.»3
Og i denne siste slekt skal lignelsen om sennepsfrøet få en enestående herlig oppfyllelse. Det lille frøet vil bli til et stort tre. Den siste advarselen og det siste budskapet om nåde skal bringes til «alle nasjoner og stammer, tungemål og folk»4 «for å vinne seg et folk av hedninger som skal ære hans navn».5 Og jorden skal bli opplyst av hans herlighet. [1930-oversettelsen]6