Andre lærdommer fra lignelsen om såkornet
Vårt emne her er gjerningen å så ut såkornet. Det handler også om hvordan plantene vokser og trives. Av dette kan vi hente mange dyrebare lærdommer for livet i hjem og skole. Barn og unge bør læres opp til å iaktta naturen. l den kan de se hvordan Gud styrer og virker i det åndelige liv. Derved kommer troen inn. Den setter dem i stand til å tilegne seg de usynlige skattene og alle Guds rike velsignelser. Litt etter litt lærer de seg til å forstå Guds underfulle gjerning i naturens verden. De ser hvordan han der forsyner den enkelte med det han trenger. Og de forstår hvor viktig det er for oss å samarbeide med ham. Slik øver de seg opp i stadig større tillit til Gud, og de får en førstehånds erfaring av hans kraft i deres eget dagligliv.
Gud skapte frøet, akkurat som han skapte jorden, nemlig ved sitt Ord. Ved dette Ordet ga han det kraft til å vokse og formere seg. Han sa: «'Jorden skal la grønne vekster gro fram, planter som setter frø, og trær som bærer alle slags frukt med frø i, på jorden!' Og det ble slik. ... Og Gud så at det var godt.»1 Det el dette Ordet som fremdeles gjør at sæden vokser. Hver sæd som sender sin lille spire opp mot solen, bærer bud om den vidunderlige kraften i det ordet han ytret da han «talte, og det skjedde, han bød, og det sto der».2
Kristus lærte disiplene å be: «Gi oss i dag vårt daglige brød». Så pekte han på blomstene og ga dem denne forsikringen: «Når Gud kler gresset på marken så fint, ... hvor mye mer skal han ikke da kle dere?»3 Kristus er i stadig virksomhet for å besvare denne bønnen og oppfylle dette løftet. En uopphørlig kraft el virksom i tjenesten for å skaffe mennesket mat og klær. Vår herre bruker mange midler for å bringe et tilsynelatende bortkastet frø til å spire og å folde seg ut til en levende plante. Han sørger for alt som trenges for at dette frøet skal nå fullkommenhet og bære frukt. Salmisten uttaler seg om dette i følgende skjønne ordelag:
«Du har gjestet jorden og gitt den regn, du har gjort den overdådig rik. Guds bekk er full av vann; du sørger for at kornet vokser. Slik legger du alt til rettet: du vanner forene, jevner plogveltene og bløter opp jorden med regn; du signer det som gror på den. Du kroner året med gode gaver, det drypper av fruktbarhet i dine hjulspor.»4
Det materielle er underlagt Guds herredømme. Naturen lystrer lovene som er satt for den. Alle ting går for seg i nøye samsvar med Skaperens vilje. Skyer og solskinn, dogg og regn, storm og uvær, alt står under Guds oppsyn og viser ubetinget lydighet mot hans bud. Det er også i lydighet mot Guds lov den lille spiren fra det utsådde kornet baner seg vei gjennom jorden, «først strå, så aks og til sist modent korn i akset».5 Alt dette lar Herren finne sted i rett tid. For ingenting i naturen står hans vilje imot. Hva så med mennesket, skapt i Guds bilde, utrustet med forstand og taleevne? Skulle dette være alene om å vise utakknemlighet mot ham på tross av hans mange gaver, og sette seg opp mot hans hellige vilje? Skulle de fornuftige vesenene på jorden skille seg ut som de eneste med trang til å bringe forstyrrelse inn i vår verden?
l alle ting som tjener til menneskets underhold, ser vi et samvirke av guddommelig og menneskelig anstrengelse. Det blir ingen høst med mindre menneskene gjør sitt og sår sæden ut. Men for at sæden skal modnes og bære frukt, kreves det noe langt mer. Gud må sørge for solskinn og regn, dogg og skyer. Slik er det med hvert foretak i verden, i hver gren av studier og vitenskap. Slik er det også på det åndelige område, i karakterens utvikling og hvert kristent virke. Vi har vår del å utrette, men vi må ha Guds signing med i vårt strev, ellers vil det hele være forgjeves.
Når et menneske utretter noe, enten det er i åndelige eller timelige ting, må det huske at alt blir gjort i samarbeid med en allmektig Skaper. Dette er så avgjørende nødvendig for at vi skal ha klart for oss hvor totalt avhengige vi er av Gud i alt. En setter så altfor lett sin lit til mennesker og stoler så absolutt på menneskelige innretninger. Derimot stoler en altfor lite på kraften Gud står klar til å gi oss del i. «Vi er Guds medarbeidere»6 Den del mennesket kan gjøre, er ganske ubetydelig. Men en annen sak blir det om det samme menneske står forenet med Kristus og derved blir delaktig i hans guddommelige natur. Da kan det utrette alle ting gjennom den styrken Kristus gir.
Plantens gradvise utvikling helt fra frøets første spire er faktisk en anskuelsesundervisning i barneoppdragelse. Igjen er prosessen den samme: «Først strå, så aks, så fullt korn i akset.» Han som satte fram denne lignelsen, hadde skapt det lille frøet, utstyrt det med kraft til å spire og fastlagt lovene som styrer veksten. Og sannheten som belyses i lignelsen, ble til en levende virkelighet i hans eget liv. I både sin fysiske og sin åndelige natur fulgte han den guddommelige orden som er nedlagt i plantens vekst. Han ønsker at alle unge skal gjøre det samme. Riktignok var han himmelens Majestet, herlighetens Konge. Ikke desto mindre finner vi ham også som det lille barnet i Betlehem. Der representerte han for en tid det hjelpeløse spedbarnet i morens armer. I sin barndom oppførte han seg som en lydig sønn. Han talte og handlet med et barns, ikke en voksen manns. visdom. Han hedret sine foreldre, var dem til hjelp og oppfylte deres ønsker i samsvar med de krefter og evner et barn har. Men på hvert trinn i sin utvikling var han fullkommen og eide et syndfritt livs troskyldighet og naturlige ynde. Den hellige skrift sier om hans barndom: «Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.» Og om hans ungdom stål det: «Og Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker.»7
Å verne om de unges evner og anlegg
Her får vi et lite innblikk i hvordan foreldre og lærere bør arbeide. Det bør være deres mål å verne om de unges evner og anlegg. Derved vil de til enhver tid i sin livsutvikling kunne legge for dagen den naturlige ynde som passer for deres alder. De vil vokse og gjøre framgang i kunnskap med den samme trinnvise naturlighet som karakteriserer plantene i hagen.
De barn som er naturlige og utvungne i sin måte å være på, virker mest tiltrekkende på sine omgivelser. Det er ikke klokt å vise dem altfor mye oppmerksomhet og snakke om hvor dyktige de er mens de selv hører på. Å skryte av deres utseende, ord og handlinger er bare å gi ny næring til forfengeligheten. De burde heller ikke få kostbare klær i den hensikt at folk skal legge merke til dem. Dette vil gjøre dem stolte og hovmodige og vekke misunnelse hos kameratene.
De små bør oppdras i barnlig likeframhet. De bør læres opp til å være fornøyd med sine små plikter i hjemmet og med de fornøyelsene og opplevelsene som er naturlige i deres alder. Barndommen svarer til det fine gresstrået i lignelsen. Og strået har sin egen skjønnhet. En skal ikke tvinge inn på barna en moden-het som ikke passer til deres alder. De bør tvert imot så lenge som mulig få bevare de første barneårenes friskhet og ynde.
De små barna kan godt være kristne med en religiøs erfaring som svarer til deres år. Mer venter ikke Gud av dem. De trenger imidlertid til å bli undervist i de åndelige ting. Foreldrene bør gjøre alt de kan for at barna kan utvikle en karakter i likhet med Kristi karakter.
I Guds lover i naturen ser vi at virkning følger etter årsak med en aldri sviktende sikkerhet. Høsten vil vitne om hvordan det er blitt sådd. Den late arbeideren blir dømt av sitt eget arbeid. Høstens frukt vitner mot ham. Slik også i de åndelige liv. Målestokken for hver arbeiders troskap blir ganske enkelt det synlige resultatet av hans virksomhet. Om hans gjerning har vært god eller ond, det vil gå klart nok fram av frukten som høsten bringer. Her blir det avgjort hva hans evige skjebne skal bli.
Hver sæd som sås frambringer en høst av tilsvarende slag. Slik er det også i menneskelivet. Vi bør alle så medlidenhetens, sympatiens og kjærlighetens sæd. For som vi sår, skal vi høste. Hvert uedelt trekk i vår karakter -- så som egennytte, selvopphøyelse. og enhver egenkjærlig handling -- vil uvegerlig gi en nøyaktig tilsvarende høst. Den som lever for å tilfredsstille seg selv, «sår i sin syndige natur» og skal «høste undergang av dem»8 [1930-oversettelsen: For den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet.]
Det et menneske sår, skal det og høste
Gud ødelegger ingen. De som blir ødelagt, vil selv være skyld i det. Hver den som døyver samvittighetens advarende stemme, sår i og med dette et vantroens korn i sitt sinns åker, og han kan _ være sikker på å høste bare vantro der. Farao forkastet på denne måten den første advarselen Gud sendte ham. Derved sådde han i sin tid en sæd av tross og opprør. Og han høstet tross og opprør. Det var ikke Gud som tvang ham til å vise vantro og ulydighet. Men sæden av vantro han selv sådde, brakte en høst av samme slag. Slik turet han fram i sin hardnakkede motstand like til han måtte se landet sitt ødelagt. Også sorgen over sin førstefødte sønns død måtte han bære. Og lignende døde legemer av førstefødte sønner var å se i hele hans kongelige hus, ja, i alle familiene i hele hans rike. Til slutt lukket vannmassene fra Rødehavet seg over hestene, stridsvognene og hele hæren hans. Beretningen er et fryktelig eksempel på sannheten i ordene: «Det et menneske sår, skal det og høste.»9 Om menneskene forsto alvoret i dette, ville de være mer forsiktige med hva de. sådde.
Sæden som sås, gir omsider sin høst. Men løpet stanser ikke her. For høsten blir i sin tur til en ny utsæd. Og denne frambringer igjen en ny høst. Det samlede resultatet blir på denne måten større og større. En lignende lov vil gjøre seg gjeldende i vårt forhold til våre medmennesker. Hver handling, hvert ord er et frø som bærer sin frukt mange foll. Hvert eneste lite uttrykk for kjærlighet, lydighet eller selvfornektelse vil bære frukt i andres liv, og gjennom dem igjen i nye menneskers liv. På samme måten er det naturligvis med hver handling som skaper misunnelse, hat eller uenighet. Den er et frø som omsider skyter opp som en «bitter rot»10 Av den vil mange bli smittet. Og disse «mange» vil i sin tur forgifte livet for et antall som heller ingen av oss kjenner. Slik vil bølgene rulle. Det som sås, blir til godt eller til ondt for tid og evighet.
Grobunnen i hjertet
Rundhåndethet -- både i åndelige og timelige ting -- er noe vi også kan lære av lignelsen om sædens såing. Herren sier: «Lykkelige er dere som sår ved alle bekker.»11 «Men det sier jeg: Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse.»12 Å så ved alle vann vil si å være vedholdende i det å dele ut rundhåndet av Guds gaver. Det betyr å gi og gi -- hver gang Guds verk eller trengende enkeltpersoner står i behov av vår hjelp. Dette vil ikke føre til fattigdom. «Den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse.» Såmannen for øker sæden ved å kaste den ut. Det samme gjelder for dem som trofast deler ut av Guds gaver. De bare øker sine velsignelser ved å gi. Gud har lovt dem at de alltid skal ha nok, så de kan fortsette med å gi. «Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget.»13
Men det ligger enda flere skatter skjult i denne lignelsen om å så og høste. Hva skjer i det øyeblikket vi deler ut til andre timelige gaver som Gud har gitt oss? Jo, en sjelelig nyrydning finner sted som bereder grunnen for noe riktig stort: Den sympatierklæringen dette betyr overfor våre omgivelser, vil vekke takknemlighet og takksigelse til Gud hos den som mottar vår gave. Derved blir grobunnen i hjertet beredt til også å ta imot sannhetens åndelige såkorn. Og han som gir sæd til å så, han vil også la sæden få kraft til å spire og bære frukt til evig liv.
Kristus sammenligner offeret han brakte til vår frelse nettopp med såkornet som kastes i jorden: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.»14 Slik vil Kristi død bære frukt for Guds rike. I samsvar med lovene i planteriket vil liv bli resultatet av hans død.
Men hva med alle andre som ønsker å bære frukt som Kristi medarbeidere? Også de må først legges i jorden og dø. Livet må kastes ned i den lidende verdens plogfurer. Egenkjærlighet og selvopptatthet må dø. Men selvoppofrelsens lover selvoppholdelsens lov. Sæden som graves ned i jorden, bærer frukt -- en frukt som igjen kan plantes. På denne måten mangfoldiggjøres høsten. Bonden bevarer kornet ved å strø det ut. Slik er det også i menneskelivet: Å gi er å leve. Det liv som blir bevart, er bare. det liv som gis frivillig til tjeneste for Gud og mennesker. De som ofrer sitt liv i denne verden for Kristi skyld, vil i dette offeret vinne det evige liv.
Såkornet dør for å spire fram til nytt liv. I dette lærer vi om oppstandelsen. Alle som elsker Gud, skal leve videre i det himmelske Eden. Om menneskelegemet som gjemmes i jorden for å smuldre bort, har Gud sagt: «Det som blir sådd, er forgjengelig; men det som står opp, er uforgjengelig. Det blir sådd i vanære, men det står opp i herlighet. Det blir sådd i svakhet, men det står opp i kraft.»15
Vi har nå sett på en del av de lærdommene vi kan hente fra naturen i lignelsen om såmannen og såkornet. Når foreldre og lærere forsøker å lære barna og elevene dette, bør undervisningen anskueliggjøres. La barna selv gjøre jorden så klar og såfrøet i den. Mens de arbeider med dette, kan foreldrene eller lærerne forklare sannheten om hjertets hage der både god og dårlig sæd blir sådd. Også hjertet må beredes til å motta sannhetens såkorn. Når de små legger frøet i jorden, kan den voksne undervise dem om Kristi død. Når det så begynner å spire fram fra det sorte jordsmonnet, kan han forklare oppstandelsens under. Etter hvert som plantene vokser, kan han gå stadig videre i sin sammenligning mellom veksten i naturen og veksten i menneskehjertet.
De unge burde læres opp på lignende vis. En burde lære dem å dyrke jorden.
Det ville være godt om det til alle skoler hørte et stykke dyrkbar jord. Og en burde betrakte denne jorden som Guds eget klasseværelse. Alt i naturen bør ses på som en lærebok. Fra den skal Guds elever hente kunnskap om sjelens pleie.
Flid og utholdenhet i arbeidet
Det er hele tiden noe som kan læres når jorden dyrkes og bearbeides. Ingen som slår seg ned på et stykke uoppdyrket jord, ville vente å se en rik høst spire fram fra den. Alvor, flid og utholdenhet må legges i arbeidet med å gjøre jorden klar til såing. Det samme er tilfelle i åndelig forstand med menneskehjertet. De som ønsker å se frukt av sitt arbeid, må gå ut med Guds Ord i hjertet. Så vil de finne at den harde, uoppdyrkede jordbunnen der inne en vakker dag er blitt løsnet og bløtgjort ved Den Hellige Ånds stille innflytelse. Med mindre det legges hardt arbeid i det å gjøre jorden klar til såing, vil den ikke kaste noe av seg. Slik forholder det seg også med jordbunnen i hjertet. Guds Ånd må virke på hjertet for å rense det og gjøre det skikket til å bære frukt til Guds ære.
Jorden vil ikke kaste noe av seg om en bare arbeider på måfå. Nei, den krever daglig, omhyggelig oppmerksomhet. Den må pløyes grundig og renses sent og tidlig for å holde ugresset borte. Ellers vil dette ta næringen fra den gode sæden som er sådd. Slik ser vi stadig at de som pløyer og sår, legger grunnen for en vellykket høst. Ingen behøver å stå ørkesløs og motløs på marken og bare se på sine brustne forventninger.
Herrens velsignelse vil være med dem som dyrker jorden på . rette måten og trekker åndelig lærdom av sitt dyrkingsarbeid. Den som arbeider med jorddyrking, har bare en ufullkommen forestilling om hvilke skatter han egentlig kan finne i åkeren. på den ene siden bør han ikke ringeakte undervisningen han kan få av mer erfarne og virkelig forstandige folk. På den andre siden burde han øke sitt fond av kunnskaper ved de erfaringene han selv gjør. Dette hører alt sammen med til hans utdannelse. Det vil vise seg at det å dyrke jorden virker med til å gi en rik åndelig horisont.
Han som får sæden til å spire, ja, faktisk står personlig vakt om den dag og natt og gir den alle muligheter for å utvikles, er vår Skaper, himmelens Konge. Men enda større omsorg og interesse har han for sine barns dypeste ve og vel. Såmannen sår ut såkornet som skal holde ved like vårt fysiske liv. Men på lignende måte sår den guddommelige såmannen ut det såkornet i hjertet som skal spire fram og bære frukt til evig liv.