Bygd over Luk 15,1-10
Tollerne og synderne samlet seg omkring Kristus. Rabbinerne likte ikke dette. De ga tydelig uttrykk for sitt mishag: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem,» sa de.1
I denne anklagen lå det en insinuasjon: Kristus likte å omgås syndige og lavtstående mennesker. Han var altså ufølsom overfor deres ondskap.
Rabbinerne var skuffet over Jesus. Hvordan gikk det til at en som gjorde krav på å ha en slik opphøyd karakter, ikke heller blandet seg med dem og tok etter deres forkynnelsesmetoder? Hvorfor gikk han omkring på en så beskjeden og liketil måte og underviste blant alle klasser mennesker? Om han hadde vært en sann profet, sa de, så ville han ha vært i harmoni med dem. Han ville ha behandlet tollerne og synderne med den likegyldighet de med rette fortjente. Det ergret disse samfunnets voktere at Jesus skulle legge for dagen en slik sympati med de reneste utskudd sosialt sett.
Riktignok var rabbinerne stadig i strid med Kristus. Men hans rene liv fylte dem med ærefrykt. Ja, det kjentes som en fordømmelse over dem selv. De kunne ikke på noen måte anerkjenne hans metoder. De ville gjerne betrakte seg selv som fine og dannede mennesker, ja, som ualminnelig religiøse mennesker. Men Kristi eksempel avslørte deres selviskhet.
Her var det også noe annet som ergret dem. Hva slags folk besto den egentlig av, denne flokken omkring Jesus? Det dreide. seg om tilhørere som ikke hadde annet enn forakt til overs for rabbinerne. Ikke en eneste gang var de å se i synagogen. Men Jesus flokket de seg altså omkring. Med spent oppmerksomhet lyttet de til hvert ord fra hans munn. De skriftlærde og fariseerne følte ikke annet enn fordømmelse straks de sto overfor renheten hos denne personligheten. Hvordan kunne det så ha seg at syndere og tollere følte seg så tiltrukket av ham?
De visste ikke at forklaringen lå nettopp i ordene de selv hadde uttalt som en hånlig anklage: «Denne mannen tar imot syndere.» Menneskene som kom til Jesus, følte i hans nærvær at det var en redning fra synd og straff også for dem. Fariseerne hadde alltid bare vist dem forakt og uttalt fordømmelse over dem. Men Kristus hilste dem som Guds barn, noen som hadde forvillet seg bort fra Farshuset, men ikke var glemt av Farshjertet. Deres elendighet og synd vakte bare en enda større medlidenhet til live hos ham. Jo fjernere de hadde vandret bort fra ham, jo sterkere var hans lengsel, og jo større var offeret for deres frelse.
Alt dette kunne lærerne i Israel ha fått vite ved å lese de hellige bokrullene. Det var jo deres stolthet å ta vare på disse og utlegge dem. David hadde i sin tid falt i en dødelig synd. Da hadde han skrevet: «Jeg har gått meg vill som en bortkommen sau. Let etter meg, din tjener.. .»2 Og hadde ikke Mika også åpenbart Guds kjærlighet til synderen da han sa: «Hvem er en Gud som du, som tar bort skyld og tilgir synd for resten av sitt eget folk? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn.»3
Den bortkomne sauen
Kristus minnet ikke denne gangen tilhørerne om Skriftens Ord. Han tok et eksempel fra deres egen erfaring. Den vidstrakte høysletten øst for Jordan ga rikelig beite for saueflokker. Og mange forvillede dyr hadde tatt veien gjennom kløftene og bortover de skogkledde bakkene. Siden ble det gjeternes sak å lete etter dem og oringe dem tilbake. I flokken omkring Jesus var det også gjetere. Det var folk som hadde investert penger i flokker av både storfe og småfe. Alle kunne forstå det bildet Jesus brukte. «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister en, lar han ikke da de nittini være igjen ute i marken og leter etter den som har kommet bort, til han finner den?»4
Disse sjelene som dere forakter, sa Jesus, de er Guds eiendom. De er hans fordi han har skapt dem og forløst dem. I hans øyne er de derfor av stor verdi. Gjeteren holder av sauene sine. Han kan ikke slå seg til ro om et eneste ett mangler. Slik -- eller i en langt høyere grad -- holder Gud av hver forlatt og bannlyst sjel. Mennesker kan nekte å innrømme at hans kjærlighet har et berettiget krav å stille til dem. De kan fjerne seg fra ham. De kan velge seg en annen mester. Ikke desto mindre er de Guds eiendom, og han lengter etter å få tilbake sitt eget Han sier: «Liksom en gjeter er hos flokken sin og tar seg av sauene den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem hjem igjen fra alle stedene de kom til den mørke og skytunge dagen da de ble spredt»5
I lignelsen går gjeteren ut for å lete etter en sau, det minste antallet som kan nevnes. Altså: om det hadde eksistert bare en eneste fortapt sjel, så ville Kristus likevel ha dødd for denne ene.
Den sauen som har forvillet seg vekk fra flokken, er den mest hjelpeløse av alle skapninger. Gjeteren må lete etter den, for selv kan den ikke finne veien tilbake. Slik er det også med den som har vandret bort fra Gud. Han er like hjelpeløs som den bortkomne sauen. Og om ikke den guddommelige kjærligheten hadde kommet ham til unnsetning, ville han aldri ha funnet veien tilbake til Gud.
Gjeteren som oppdager at en av sauene mangler, ser ikke likeglad på saueflokken som er kommet trygt i hus, og sier: «Jeg har da heldigvis nittini tilbake. Det ville koste meg altfor mye strev å gå og lete etter den ene som har forvillet seg. Den kan komme tilbake av seg selv. Da vil jeg naturligvis åpne døren til folden og la den slippe inn.»
Gjeterens iherdige leting
Nei, ikke før har sauen gått seg vill, så blir gjeteren fylt av sorg og bekymring. Han teller flokken om og om igjen. Når han !far forvisset seg om at en virkelig er borte, får han ikke blund på øynene. Han forlater de nittini innenfor sauehegnet og går ut på leting etter den som er utenfor. Jo mer stormfull natten er, og jo farligere veien er, desto større er gjeterens engstelse, og desto mer iherdig er hans leting. Han gjør sitt aller ytterste for å finne igjen denne ene sauen som er blitt borte.
Hvor lettet han blir når han langt borte hører dens første svake mekring. Han følger lyden, klatrer opp de bratteste fjellskrentene, går helt fram til selveste ytterkanten av det store stupet Han gjør det med fare for sitt eget liv. Slik leter han omkring med økt iver. For brekingen blir svakere og svakere. Det forteller ham at sauen hans er døden nær. Til slutt blir anstrengelsene belønnet. Den tapte sauen blir funnet. Da skjenner han ikke på den fordi den har skaffet ham så mye bry. Han driver den ikke fram med en pisk. Han prøver ikke engang på å leie den hjem. I sin glede tar han den skjelvende skapningen på skuldrene. Om den er blitt såret og lemlestet, tar han den inn i armene, trykker den nær til brystet for at varmen fra hans eget hjerte kan gi den liv. Takknemlig for at letingen ikke har vært forgjeves, bære! han sauen hjem til sauehegnet.
Gud skje lov og takk! Kristus har ikke utmalt for vår fantasi noe bilde av en sørgmodig gjeter som vender tilbake uten sauen. Lignelsen snakker ikke om nederlag. Den snakker om seier, om glede og gjenoppretteIse. Dette gir den guddommelige garantien for at selv ikke en eneste av de forvillede sauene fra Guds sauehegn er blitt oversett. Ikke en blir etterlatt uten full aksjon for å berge. Hvert eneste menneske som vil gå med på å la seg gjenløse, vil Kristus redde fra fordervelsens avgrunn og fra syndens tornekratt.
Du som er motløs, fatt nytt mot, selv om du har gjort galt. Tenk ikke som så: Kanskje Gud vil tilgi meg min overtredelse og tillate meg å nærme meg ham. Nei, det er Gud som har tatt det første skrittet. Mens du ennå var i opprør mot ham, dro han ut for å søke etter deg. Med en gjeters ømme hjerte forlot han de nittini og gikk ut i villnisset for å finne den som var fortapt. Menneskesjelen var såret og sønderknust, ferdig til å dø. Men nå tar han dette menneske i sine kjærlige armer og bærer det med glede tilbake til hegnen, et hjem fylt av trygghet.
Gud søker etter oss
Jødene lærte at synderen må angre før Guds kjærlighet begynner å strekke seg ut mot ham. Etter dette synet er angeren et verk som gjør mennesket fortjent til himmelens gunst. Det var også dette synet som fikk fariseerne til å utbryte i forbauselse og sinne: «Denne mannen tar imot syndere.» I samsvar med deres forestillinger burde han ikke ha latt noen komme nær ham unntatt de som hadde angret. Men i lignelsen om den bortkomne sauen lærer Kristus at frelsen ikke kommer ved at vi søker etter Gud, men ved at Gud søker etter oss. «Det finnes ikke en som er forstandig; ikke en som søker Gud. Alle er kommet på avveier.»6 Det er ikke vi som angrer for at Gud skal elske oss, men det er han som åpenbarer for oss sin kjærlighet for at vi skal angre.
Når den villfarne sauen til sist er brakt hjem, finner gjeterens takknemlighet uttrykk i lovsang. Han kaller naboene og vennene sammen og sier til dem: «Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.» Slik er det når en villfaren blir funnet av den store gjeteren -- Den gode hyrde. Da møtes himmelen og jorden i fryd- og takkesang.
«På samme måte blir det større glede i himmelen over en synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.»7 Dere fariseere -- sa Jesus -- regner dere selv som himmelens yndlinger. Dere tror dere vel forvart i deres egen rettferdighet. Men dere skal vite en ting: Dersom dere ikke trenger til å angre, da gjelder ikke min misjon dere. Disse stakkars sjelene som virkelig føler sin fattigdom og syndighet, er nettopp dem jeg er kommet for å frelse. Englene i himmelen er interessert i de fortapte som dere ser ned på. Dere finner feil og spotter når en av disse slutter seg til meg, men dere skal vite at englene jubler, og at de himmelske salene gir gjenlyd av seierssang.
Rabbinerne hadde et ordtak om at det er jubel i himmelen når en som har syndet mot Gud, blir ødelagt. Men Jesus lærte at Gud ikke finner behag i ødeleggelse. Det er noe helt annet himmelen fryder seg over, nemlig å se Guds bilde gjenopprettet i mennesker han har skapt.
Når en som har vandret langt bort i synden, begynner å vende tilbake til Gud, da vil han bli betraktet med skeptiske og : kritiske blikk. Det finnes dem som vil tvile på at omvendelsen er virkelig. Så gir de seg til å hviske seg imellom: «Han der har nok ingen stabilitet. Jeg tviler på at han vil komme til å holde ut.» Slike mennesker gjør ikke Guds gjerning. De gjør hans gjerning som er brødrenes anklager. Den onde håper nettopp ved deres kritikk å kunne gjøre vedkommende motløs og drive ham enda lenger bort fra Gud, bort fra det eneste håp. Den angrende synderen skal legge merke til en ting, nemlig den gleden det er i himmelen over at en bortkommen vender tilbake. Han skal hvile i Guds kjærlighet og bare ikke la seg drive til mismot av fariseernes hån og mistanke.
«Vi får kalles Guds barn»
Rabbinerne forsto Kristi lignelse slik at den gjaldt tollerne og synderne. Men den har også en videre betydning. Ved den bortkomne sauen forsto Kristus ikke bare den enkelte synder, men også den ene verden som falt fra Gud og ble ødelagt av synd, Denne verden er bare et atom i de umåtelige rikene Gud hersker over. Og likevel er denne lille falne verden .. den ene bortkomne sauen .. mer kostelig i hans øyne enn de nittini som ikke gikk seg vill bort fra Guds hegn. Kristus, den høyt elskede øversbefalende i de himmelske salene, steg ned fra sin høye stilling, Han la til side den herligheten han hadde hos sin Far, for å frelse den ene fortapte verden. Med dette målet for øye forlot han de syndfrie verdenene i det høye, de nittini som elsket ham, og kom ned til denne verden for å bli «såret for våre overtredelsen» og «knust for våre misgjerninger.»8 Gud ga seg selv i sin Sønn for at han måtte kunne ha den glede å få tilbake den sauen som hadde gått seg vill. «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi, får kalles Guds barn.»9 Og Kristus sier: «Liksom du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden.»10 Han har sendt sin disippel til verden i en hensikt som Paulus gjør klar. Det er for å utfylle i sin kropp «det som ennå mangler i Kristi lidelser. ... for hans legeme, kirken».11 Hver sjel som Kristus har reddet, er kalt til å arbeide i hans navn for å frelse de fortapte. Dette arbeidet var blitt forsømt i Israel. Blir det ikke forsømt i dag også av dem som bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere?
Hvor mange av de villfarne har du, kjære leser, lett etter og brakt tilbake til hegnen? Du vender deg kanskje bort fra dem som virker lite lovende og tiltrekkende. Er du klar over at du da forsømmer sjeler som Kristus nettopp leter etter? Akkurat på det tidspunktet du vender deg vekk fra dem, kan de stå i det aller .største behov av din sympati. I hver eneste forsamlingssal for gudstjeneste er det sjeler som lengter etter hvile og fred. Det kan se ut som om de lever et liv i likegyldighet og sorgløshet. Men de er ikke ufølsomme overfor Den Hellige Ånds innflytelse.. Mange blant dem kunne vinnes for Kristus.
Mer av Kristi Ånd
Dersom den bortkomne sauen ikke blir ført tilbake til sauehegnen, vandrer den videre på sin ville vei inntil den går helt til grunne. Og mange sjeler går undergangen i møte simpelthen fordi det ikke er noe menneske som rekker ut en hånd for å redde dem. Disse forvillede kan virke harde og hensynsløse. Men om de hadde fått de samme fortrinn som andre har nytt, ville de ha kunnet legge for dagen en langt større grad av sjelens adel og likeså et langt større talent for å være til nytte i verden. Engler har medynk med disse forvillede. Engler gråter, mens menneskers øyne er uten tårer og deres hjerter uten barmhjertighet.
Å, denne fatale mangelen på dyp medlidenhet for de fristede: og villfarne! Om vi bare hadde mer av Kristi Ånd og mindre av selvet!
Fariseerne oppfattet Kristi lignelse som en bebreidelse mot dem. Han hadde altså langtfra tatt til inntekt deres kritikk over hans arbeid. Han fant det tvert imot påkrevd å bebreide dem den måten de forsømte tollerne og synderne på. Åpent hadde han ikke gjort dette. For det ville bare ha lukket deres hjerter helt for hans budskap. Men det bildet han brukte, stilte klart fram for dem akkurat hvilket arbeid Gud krevde av dem, et arbeid de hadde forsømt å utføre. Hadde disse lederne i Israel vært sanne gjetere, ville de også ha gjort gjeterens arbeid. De ville ha lagt for dagen Kristi barmhjertighet og kjærlighet. De ville ha forent seg med ham i hans misjon til verden. De nektet å gjøre dette. Derved viste de at deres egen påstand om fromhet var falsk. Det var i sannhet mange som forkastet Kristi refselse. Men noen ble overbevist av hans ord. Til slike kom Den Hellige Ånd etter Kristi himmelfart. Da slo de lag med hans disipler i nettopp den oppgaven som var blitt skissert i lignelsen om den bortkomne sauen.
Det tapte pengestykket
Etter å ha lagt fram lignelsen om den tapte sauen fortalte Kristus en annen lignelse. Han sa: «Om en kvinne har ti sølvmynter og mister en, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den?»12
I østen besto for det meste husene til fattigfolk bare av ett rom, og det var ofte uten vinduer og uten lys. Rommet ble sjelden feid. Et pengestykke som falt ned på gulvet, kunne fort bli dekt av støv og skitt. Selv midt på dagen kunne det være nødvendig å tenne et lys for å finne en slik gjenstand, og gulvet måtte feies ganske flittig.
Hustruens medgift besto vanligvis av pengestykker. Disse tok hun omhyggelig vare på som en kostelig eiendom. I sin tid skulle de kanskje bli gitt videre til hennes egne døtre. Å miste en av disse myntene ble gjerne sett på som en alvorlig ulykke. og å få den tilbake brakte en stor glede. Denne gleden var noe konene i nabolaget gjerne delte med henne.
«Og når hun har funnet den,» sa Kristus, «kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet det pengestykket jeg hadde mistet.' På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over en synder som vender om.»13
Denne lignelsen har det til felles med den foregående at den handler om tapet av noe som med riktig leting kan finnes igjen og bringer stor glede. Men de to lignelsene representerer forskjellige klasser. Den bortkomne sauen vet om at den er tapt. Den er kommet bort fra gjeteren og fra de andre sauene, og den kan ikke finne veien tilbake av seg selv. Den fremstiller dem som forstår at de er atskilt fra Gud, og som befinner seg i et pinlig virvar av vanskeligheter, i en ganske ydmykende stilling og i harde fristelser og anfektelser. Det tapte pengestykket representerer snarere dem som er tapt i overtredelser og synder, men uten noen riktig erkjennelse av sin sanne tilstand. De er fremmede for Gud, men de er ikke bevisst sin beklagelige tilstand. Deres sjel er i fare, men de merker det ikke og føler ingen bekymring over det. l denne lignelsen lærer Kristus oss at til og med de som er likegyldige overfor Guds krav, er gjenstand for hans medynk og kjærlighet. bet må letes etter dem for at de kan bli brakt tilbake til Gud.
Sauen vandret bort fra hegnen. Den gikk seg vill ute i ødemarken eller oppe på ville fjellet. Sølvmynten derimot ble mistet i huset. Den var ikke langt borte. Likevel kunne den ikke bli funnet uten alvorlig leting.
Guds bilde og Guds innskrift
Denne lignelsen har en lærdom spesielt til familier. I en familie hersker det ofte en utrolig likegyldighet med hensyn til medlemmenes sjelelige tilstand. Blant disse kan det godt være en som er borte fra Gud, men hvor lite engstelse er det ikke for at en av de betrodde gavene fra Gud midt i familieflokken skulle gå tapt for evig!
Mynten kan være dekt av atskillig støv og skitt. Men den er ikke mindre et pengestykke av edelt metall for det. Eieren leter etter den fordi den er verdifull. Slik kan også en sjel være tilsølt av synden. Men fortsatt blir han a_ Gud sett på som noe uendelig verdifullt. Mynten bærer gjerne det herskende regjeringsoverhodes bilde og innskrift. Slik bar også mennesket ved sin skapelse Guds bilde og Guds innskrift. Nå kan det riktignok godt være skjemt av syndens virkninger. Bildet er derved blitt svakt, nesten utvisket. Men et visst spor av en, guddommelig innskrift er blitt tilbake i hver eneste menneske sjel. Gud ønsker å gjenopprette det som er tapt. Han vil gjerne på ny risse inn sitt bilde av rettferdighet og hellighet i den enkelte.
Kvinnen i lignelsen leter med flid etter sitt tapte pengestykke. Hun tenner lys i rommet og soper grundig hver krok av huset. Hun fjerner alt som måtte kunne hindre letingen. Det er bare ett eneste lite pengestykke som er gått tapt. Men det er nok til at hun holder ut. Hun vil ikke gi opp letingen før stykket er funnet. Slik skulle det også være i en familie. Om et eneste medlem er gått seg vill fra Gud, bør alt gjøres for å vinne vedkommende tilbake. Hver enkelt av de andre medlemmene bør da nøye ransake seg selv. Den måten en lever på i hverdagen, bør underkastes en ivrig gransking. Se etter om det ikke skulle være en feil et eller annet sted. Et misgrep i måten å gå fram på kan være nok til å holde en sjel nede i forherdelse eller likegyldighet.
Om det i en familie finnes et barn som ikke føler sin syndige tilstand trykkende, bør foreldrene ikke gi seg rast eller ro. La lyset bli tent. Det vil si: studer Guds Ord, I lyset fra dette må alt i hjemmet undersøkes med flid for å bringe på det rene hvorfor dette barnet er blitt blant de villfarne. Foreldrene bør granske sine egne hjerter, sine personlige vaner, sin daglige atferd. Barna er Herrens arv, og vi er ansvarlige overfor ham for den måten vi forvalter hans eiendom på.
Det finnes fedre og mødre som lengter etter å virke for Gud på en eller annen fjern misjonsmark. Mange er aktive i kristent arbeid utenfor hjemmet, mens deres egne barn står fremmede overfor Frelseren og hans kjærlighet. Å vinne sine barn for Kristus er en oppgave som mange foreldre trygt overlater til presten eller læreren. Men derved forsømmer de et ansvar Gud har gitt dem. Å lære barna opp til å bli kristne er den høyeste tjeneste foreldre kan gjøre for Gud. Det er et arbeid som krever tålmodig strev, en iherdig innsats som varer livet ut. Ved å være likeglad med utførelsen av et slikt oppdrag viser vi oss som troløse husholdere. Gud vil ikke godkjenne noen unnskyldning for en slik grad av forsømmelighet.
Men de som har vært skyldige i unnlatelsessynder, skal likevel ikke fortvile. Kvinnen som hadde mistet pengestykket sitt, lette til hun fant det igjen. Slik skal foreldre virke for sine husstander i kjærlighet, tro og bønn, inntil de med glede kan _ komme fram for Gud og si: Se, «her er jeg og de barn som Herren har gitt meg».14
Dette er ekte misjonsarbeid. Og det er like nyttig for dem som gjør det, som for dem som nyter godt av det. Gjennom vår trofaste interesse for den hjemlige kretsen blir vi også skikket til å arbeide for medlemmene av Guds store familie. Dersom vi blir tro mot Kristus, skal vi leve sammen med disse gjennom uendelige tidsaldrer. For våre brødre og søstre i Kristus bør vi vise den samme interessen som vi legger for dagen for hverandre i en mindre familiekrets.
Det er Guds plan at dette skal kvalifisere oss for arbeidet i en enda videre krets. Om bare våre sympatier vider seg tilstrekkelig ut og vår kjærlighet blir rommelig nok, skal vi overalt finne et arbeid å utføre. Guds veldige husstand av menneskebarn omfatter hele verden. Og ikke et eneste av medlemmene må forbigås i likegyldighet.
Hvor vi enn måtte befinne oss, venter det oss et arbeid med å finne igjen det tapte pengestykket. Gjør vi dette arbeidet? Dag etter dag kommer vi i kontakt med slike som ikke har noen interesse for religiøse spørsmål. Vi snakker med dem. Vi besøker dem. Men viser vi også interesse for deres åndelige ve og vel? Fremstiller vi Kristus for dem som den tilgivende Frelser? Er våre egne hjerter så oppvarmet av Kristi kjærlighet at vi lengter etter å fortelle andre om denne kjærligheten? Om vi ikke gjør det, hvordan skal vi så kunne møte disse sjelene igjen den dagen de står evig fortapt foran Guds trone?
Verdien av en menneske sjel, hvem kan måle den? Vil du kjenne noe til hva den er verd, så gå til Getsemane, og bli der sammen med Kristus gjennom de timene han våket i dødsangst, den gangen svetten hans falt som bloddråper til jorden. Se på Frelseren der han løftes opp på korset på Gofkata-høyden. Hør: det fortvilte skriket: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!»15 Se på hans sårede hode, hans gjennomstungne side, hans lemlestede føtter. Husk at Kristus satte alt på spill. For vår forløsnings skyld ble selve himmelen satt i fare. Husk også at Kristus ville ha gitt sitt liv for en eneste synder. Hold dette fast i tankene der du står ved foten av korset. Da vil du bedre kunne anslå verdien av en menneskesjel.
Dersom du har samfunn med Kristus, vil du vurdere hvert menneske som han vurderer det. Du vil føle for andre den samme dype kjærlighet som Kristus har følt for deg. Da vil du bli i stand til å vinne, ikke skremme bort, dem han døde for. Ingen ville noen gang ha blitt brakt tilbake til Gud om ikke Kristus hadde gjort en personlig innsats i deres favør. Det er ved en lignende personlig innsats også vi kan redde sjeler. Når du ser på dem som er på vei mot dødens land, vil du ikke kunne hvile i likegladhet og selvtilfredshet. Jo større deres synd er, og jo dypere deres elendighet, jo mer alvorlig og øm vil din anstrengelse bli for å vinne dem over til livet. Du vil merke nøden hos dem som lider, alle som har gjort synd mot Gud og t ynges ned av en byrde av skyld. Ditt hjerte vil banke i sympati med dem, og du vil rekke ut en hjelpende hånd til dem. Du vil bringe dem til Kristus i troens og kjærlighetens armer. Du vil våke over dem og oppmuntre dem. Den sympati og tillit du viser dem, vil gjøre det vanskelig for dem å falle. Slik hjelper du dem til å holde seg stabile.
I dette verket er alle himmelens engler beredt til å samarbeide. Alle himmelens ressurser står til rådighet for dem som søker å frelse de fortapte. Engler vil hjelpe deg til å nå de mest likegyldige, de mest forherdede. Og når en av dem bringes tilbake til Gud, blir hele himmelen fylt med glede. Serafer og kjeruber lar tonene strømme fra sine fine instrumenter og synger ut sin pris til Gud og Lammet for deres nåde og kjærlighet til menneskenes barn.