Bygd over Luk 15,11-32
Lignelsene om den bortkomne sauen, den tapte sølvmynten og den bortkomne sønnen avtegner i klare konturer Guds barmhjertige kjærlighet til dem som er på vandring bort fra ham. Det er nettopp Gud de har vendt seg bort fra. Men han lar dem ikke bli værende i sin elendige stilling. Han er full av vennlighet og øm barmhjertighet mot alle som har latt fristeren ta dem til fange under sin vilje.
«En mann hadde to sønner. Den yngste sa til ham: 'Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.' Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dm til et land langt borte.»1
Den yngste sønnen var blitt trett av bånd og restriksjoner i farens hus. Han mente at det ble gjort alvorlige inngrep i hans frihet. Farens kjærlighet og omsorg ble mistolket. Sønnen bestemte seg for å følge bare de bud som hans egen tilbøyelighet dikterte ham.
Den unge mannen anerkjenner ingen forpliktelser overfor sin far. Han gir ikke uttrykk for noen takknemlighet. Likevel gjør han krav på privilegiet å få del i farens gods. Arven som ville tilfalle ham ved farens død, ønsker han å få utlevert med det samme. Han er oppsatt på å nyte øyeblikket og bryr seg ikke om framtiden.
Etter å ha fått utbetalt arven fra faren reiser han av sted til «et land langt borte», det vil si, i betydelig avstand fra faren og hjemmet. Han har penger i overflod og kan gjøre som han selv vil. Han søker dermed å innbille seg at han har nådd målet for sitt hjertes lengsel. Her i det fjerne er det ingen til å si: «Gjør ikke det, for det vil bli til din egen skade.» Eller: «Gjør dette, for det er riktig.» Dårlige kamerater hjelper ham til å arbeide seg bare dypere og dypere ned i synd. «Der sløste han bort alle pengene i et vilt liv.»
Bibelen forteller om menn som «sier de er kloke». Men mens de gjorde dette, «endte [de] i dårskap»2 Slik gikk det også med den unge mannen i lignelsen. Rikdommen han i sin selviskhet jar krevd av sin far, ødsler han bort på prostituerte. Hans beste ungdoms- og manndomskraft er blitt sløst bort til ingen nytte. Det går samme veien med alt han en gang eide, både styrke og intelligens, både ungdommens lyse framtidsdrømmer og idealene i åndens verden. Alt blir fortært av den samme ild: lidenskap. er og onde lyster.
Et menneskevrak
En stor hungersnød oppstår i landet. Han begynner å lide mangel. Og nå gir han seg i lag med en arbeidsherre på stedet. Denne sender ham ut på marken for å gjete svinene. For en jøde var dette det simpleste og mest nedverdigende av alle yrker. Den samme ungdommen som nylig skrøt av friheten, ender dermed som slave. Han er offer for det verste av alle slaverier. «Hans synder holder ham fast som snarer.»3 All glans og glede ved livet han lever, er forsvunnet. Nå føler han virkelig tyngden av jernlenken som binder ham. Han sitter på bakken i et ødslig landskap, herjet av sult og elendighet. Hans eneste kamerater er griseflokken. Han er glad til om han får mette seg med skol. mene dyrene eter. I sine velmaktsdager hadde lystige kamerater flokket seg om ham. De hadde spist og drukket på hans regning. Men nå er det ikke en av dem tilbake til å trøste ham med sitt vennskap. Hvor er det da blitt av lystigheten fra de tøylesløse festene? Den gangen hadde han innbilt seg at han var lykkelig. [ den grad hadde han døyvet sin samvittighet at han var blitt følelsesløs og hard. Men nå er pengene borte. Sulten er ikke til å stille. Stoltheten ligger i støvet. Hans moralske natur er blitt forkrøplet. Viljen er svak og upålitelig. De finere følelsene er tilsynelatende døde. Han er kort og godt et menneskevrak.
For et bilde av tilstanden hos en synder! Synderen er faktisk omringet på alle kanter av velsignelsene som strømmer fra Guds kjærlighet. Men han er bare oppsatt på en ting: å føye sin egen lyst, sin egen perverse syndighet. Derfor er det heller ikke noe han mer lengter etter enn å skille seg fra Gud. Liksom den utakknemlige sønnen i lignelsen gjør han krav på godene fra Guds hånd som en slags selvfølgelig rett. Han tar imot dem, nesten som om de var hans rettmessige eie, og gir ingenting igjen til vederlag. Å vise takknemlighet og gjøre gjengjeld med tilsvarende kjærlighetstjenester -- det er det ikke tale om.
Kain gikk hard og kald bort fra Herrens åsyn for å stifte et hjem på sine egne premisser. Den fortapte sønnen «dro til et land langt borte». Slik søker syndere stadig å glemme Gud.4
Det kan nok ofte ta seg annerledes ut, men like fullt er alltid sannheten denne: Et liv med selvet som midtpunkt er uten unntak et bortkastet liv. Alle som prøver å leve sitt liv atskilt fra Gud, ødsler bort sin eiendom. Han sløser med sine mest verdifulle år, øder sine beste krefter både i kropp og sjel. Han synes vill etter å fortære sin ar\:, gjøre seg bankerott for evigheten. Det menneske som skiller lag med Gud for å kunne vie selvet en desto mer helhjertet tjeneste, er slave under mammon. Gud skapte mennesket verdig til å omgås engler. Men det har degradert seg selv til ussel tjeneste for det som er lavt og dyrisk. Dette er hva en tjeneste av selvet munner ut i.
Om du har valgt et slikt liv, skal du vite at du gir ut penger for det som ikke er brød, og gjør deg strev for det som ikke gir tilfredsstillelse. Det kommer øyeblikk i ditt liv da du blir klar over din verdiforringelse. Alene i et land langt borte føler du kanskje din ynkelighet, og i fortvilelse skriker du ut: «Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?»5
Man må bare konstatere en almengyldig sannhet som finnes uttrykt i profetens ord «Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger og vender seg bort fra Herren. Han er som en busk i ødemarken; han får ikke se at lykken kommer; men holder til i tørreste ørken, på saltholdig jord, der ingen bor.»6 Gud «lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett».7 Menneskene har imidlertid makt til å stenge seg selv ute fra både solskinn og regn. Så mens rettferdighetens sol skinner på sitt beste, og mens nådens regn faller i rike strømmer over alle andre, kan vi gjøre den skjebnesvangre feilen å skille oss fra Gud og søke vår bolig i de mest uttørkede steder i ørkenen.
Kjærligheten trakk ham tilbake til hjemmet
Guds kjærlighet slutter ikke å lengte etter den som har valgt å skille seg fra ham, og han mobiliserer innflytelser av forskjellige slag for å bringe ham tilbake til farshuset. Den fortapte sønnen nådde et punkt i sin elendighet da han endelig «kom til seg selv». Den forførende trolldomsmakten Satan hadde øvet over ham, ble brutt. Gutten så at hans lidelse bare var et resultat av hans egen dårskap. Han sa: «Alle arbeidsfolkene hjemme hos min far har mat i overflod, men jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far!» Den fortapte sønnen var i en ynkelig forfatning, men han fant håp i overbevisningen om at faren ennå elsket ham. Det var denne kjærligheten som trakk ham tilbake til hjemmet. Slik er det også forsikringen om Guds kjærlighet som driver synderen tilbake til Gud. «Guds godhet driver deg til omvendelse.»8 En gyllen kjede er slynget om hver sjel i fare. Det er nåden og barmhjertigheten i den guddommelige kjærligheten. Herren erklærer: «Med evig kjærlighet har jeg elsket deg; derfor lar jeg min miskunn mot deg vare.»9
Sønnen bestemmer seg for å bekjenne sin skyld. Han vil gå til faren og si: «Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.» Men så føyer han til noe som viser hvilken innskrenket forestilling han har om farens kjærlighet: «La meg få være som en av leiekarene dine.»10
Et speidende blikk
Den unge mannen vender svinehjorden og skolmene ryggen og retter fra nå av blikket mot hjemmet. Skjelvende av svakhet og segneferdig av sult sleper han seg framover. Han har ikke noe han kan skjule fillene sine med. Men elendigheten har overvunnet stoltheten, og han skynder seg av sted for å tigge om en tjenerjobb der han en gang var barn i familien. Lite hadde vel den lystige og lettsindige ungdommen som i sin tid gikk ut gjennom porten fra farsgården, tenkt på den lengselen og smerten han etterlot i farens hjerte. Mens han danset og festet sammen med villstyrige kamerater, bekymret han seg så visst ikke stort om skyggen som dermed var falt over hjemmet. Etter mange år borte i det fremmede trasker han igjen sin trette og smertefulle gang mot hjemmet. Og også nå er han uvitende om noe vesentlig. Han vet ikke at det er en som stadig speider mot det fjerne, en som venter for å Se om gutten hans kanskje skulle være på vei hjemover. Lignelsen sier det enkelt, men klart: «Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham.» Kjærligheten er utrolig skarpsynt. Ikke en gang de mange årene i synd, med den nedverdigelse og vansiring som gjerne følger med, kan hindre faren i å skjelne sønnens skikkelse. «Og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.» Det var en lang og ekte omfavnelse.
Faren vil ikke at noe hånlig blikk skal få se sønnens elendighet og usle filler. Han tar fra sine egne skuldrer den rike godseierens vide, praktfulle kappe og kaster den omkring sønnens radmagre skikkelse. Nå hulker unggutten ut sin dyptfølte anger: «Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.» Faren holder ham tett inn til seg og fører ham hjem. Gutten får overhodet ikke noen anledning til å sette fram sin planlagte bønn om en tjenerstilling. Han er sønn og skal æres med det aller beste som kan skaffes. Han er en som de oppvartende mennene og kvinnene skal respektere og tjene.
Faren sa til tjenerne: «'Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.' Og så begynte festen og gleden.»
En far full av lengsel etter sin angrende sønn
I sin urolige ungdom hadde den bortkomne sønnen sett på faren som en stiv og streng herre. Hvor fullstendig annerledes oppfatningen av ham nå er blitt! Slik er det også med dem som er blitt ført bak lyset av Satan. De ser på Gud som en hard og fordringsfull herre. De ser i ham en som bare er på utkikk etter en anledning til å anklage og fordømme, en som er uvillig til å ta imot synderen så lenge det overhodet finnes noen lovlig unnskyldning for å nekte å hjelpe ham. Hans lov betrakter de som en klamp om foten, en regelrett hindring for menneskelig lykke, et trykkende åk som de er glade for å slippe unna. Men den som har fått øynene åpnet for Kristi kjærlighet, vil se på Gud som en person full av barmhjertighet. Han fortoner seg altså slett ikke som et tyrannisk, uforsonlig vesen, men som en far, full av lengsel etter å ta sin angrende sønn i armene. Synderen vil da utbryte med salmisten: «Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik forbarmer Herren seg over dem som frykter ham.»11
I lignelsen er det ikke noen hån eller forakt. Den bortkomne sønnen blir ikke bebreidet for sin onde vei. Sønnen føler virkelig at fortiden er tilgitt og glemt, slettet ut for evig. Derfor sier Gud til synderen: «Jeg stryker dine overtredelser bort som en tåke og dine synder som en sky.»12 «Jeg vil tilgi deres misgjerning og ikke komme i hu deres synd.»13 «Den ugudelige skal forlate sin vei og ugjerningsmannen oppgi sine tanker og vende om til Herren, så vil han vise barmhjertighet, til vår Gud, for han vil gjerne tilgi.»14 «I de dager, når den tid kommer, lyder ordet fra Herren, skal de lete etter Israels skyld, men forgjeves, etter Judas synd, men den finnes ikke.»15
For en inntrengende forsikring om Guds villighet til å ta imot den angrende synder! Har du, kjære leser, valgt din egen vei? Har du drevet langt bort fra Gud? Har du prøvd godgjøre deg med fruktene fra det forbudte treet bare for å finne at de ble forvandlet til bitterhet på leppene? Nå er kanskje midlene dine oppbrukt, planene for livet slått i stykker og håpet gjort til intet. Og så sitter du der ensom og forlatt tilbake. En stemme har sikkert lenge talt til ditt hjerte, men du ville ikke riktig høre på den. Nå kommer den til deg igjen klar og tydelig: «Stå opp og dra bort herfra! Dette er ikke noe hvilested, for her er urenhet som volder skade og forderv.»16 Vend om til din Fars hus. Han innbyr deg slik: «Vend om til meg, jeg løser deg ut.»17
Lytt ikke til fiendens forslag om å holde deg borte fra Kristus til du er blitt bedre, til du er blitt god nok til å komme til Gud. Om du skal vente så lenge, vil du aldri komme. Når Satan peker på dine skitne klær, så gjenta bare løftet fra Jesus: «Den som kommer til meg, vil jeg ikke støte bort.»18 Fortell fienden at Kristi blod renser fra all synd. Gjør Davids bønn til din egen: «Rens meg fra synd med isop, vask meg, så jeg blir hvitere enn snø.»19
Stå opp og gå til din Far
Stå opp og gå til din Far. Han vil møte deg mens du ennå er langt borte. Om du tar et eneste skritt i retning av ham i anger, vil han skynde seg å ta deg i armene og slutte deg inne i sin uendelige kjærlighet. Hans øre er lydhørt overfor ropet fra det sønderknuste hjerte. Sjelens aller første orientering mot Gud blir øyeblikkelig registrert av ham. En bønn kan være aldri så famlende. En tåre kan felles i største hemmelighet. En oppriktig lengsel etter Gud kan være aldri så svak. Straks er Guds Ånd ute for å komme disse ufullkomne og ørsmå ytringene villig i møte,. ja, selv før bønnen er uttalt, før lengselen i hjertedypet er gjort kjent, er nåden fra Kristus i gang med sitt verk for å hjelpe fram disse ennå skjulte spirene i menneskesjelen, de svakeste spor av en orientering mot Gud.
Din himmelske Far vil ta fra deg dine klær som er tilsølt av synd. Sakarja har en profeti i form av en vakker lignelse: Øverstepresten Josva, kledd i skitne klær, står foran Herrens engel. Han representerer synderen. Da sier Herren disse ordene: «Ta de skitne klærne av ham!» Og til Josva selv sier han: «Se, jeg tar bort din syndeskyld og vil kle deg i høytidsklær!» ... «Og de satte en ren turban på hans hode og tok på ham klærne, mens Herrens engel sto der.»20 Slik vil Herren også kle deg i «frelsens drakt» og svøpe deg i sin «rettferdighets kappe».21 «Når dere hviler mellom kveene, er det som en dues vinger, som er dekt med sølv, og hvis vingefjær har gullets grønnlige glans.»22 [1930-oversettelsen]
Han vil føre deg til festhuset, og hans banner over deg er kjærlighet23 [1930-oversettelsen] «Hvis du går på mine veier», sier han, vil jeg «gi deg adgang sammen med dem som gjør tjeneste hen» -- det vil si de hellige englene som omgir hans trone.23
«Som en brudgom gleder seg over sin brud, skal din Gud ha sin glede i deg.»24 «Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse. Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag.»25 Himmelen og jorden skal forene seg med Faderen i hans gledessang: «For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»
Den eldre broren deler ikke farens glede
Så langt i Frelserens lignelse er det ingen dissonans til å skjemme harmonien i gledesscenen. Men så fører Kristus inn et nytt moment: Da den bortkomne sønnen kom hjem, hadde den eldste sønn vært «ute på marken». Og «da han gikk hjemover og nærmet seg gården. hørte han musikk og dans. Han ropte på en av tjenerne og spurte hva som var på ferde. 'Din bror er kommet hjem,' svarte han. 'og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham frisk hjem igjen.' Da ble han sint og ville ikke gå inn.» Den eldre broren har ikke delt farens engstelse eller lengtende, speidende blikk ut i det fjerne etter ham som var blitt borte. Derfor deler han heller ikke farens glede når den villfarne virkelig vender tilbake. Lyden av jubel og munterhet finner ingen gjenklang hos ham. Han spør en tjener hva grunnen kan være til all denne festligheten. Svaret vekker sjalusi hos ham. Han vil ikke gå inn for å hilse på den tapte og gjenfunne broren velkommen. Velviljen som blir vist den bortkomne sønnen. føler han som en hån mot ham selv.
Idet faren kommer ut for å snakke ham til rette, kommer stoltheten og ondskapen i hans natur til syne. Han maler ut for faren hvor lenge og trofast han har tjent ham i huset uten å få noen lønn for strevet. l skarp motsetning til dette stiller han fram all den stas det nå blir gjort av den hjemkomne. Han gjør det altså klart for alle at hans egen tjeneste ikke så mye har vært sønnens, men snarere tjenerens. Egentlig burde han jo ha funnet en stadig glede i å være sammen med sin far. Men det tankene han har dvelt ved, er noe ganske annet. nemlig det personlige utbyttet han kunne få av sitt sømmelige og forsiktige liv. Hans ord viser tydelig at det er med denne beregningen han har holdt seg borte fra syndens forlysteiser. Hvis derfor nå broren også skal få del i farens gaver, regner han ut at han selv er blitt urettferdig behandlet. Han unner ikke broren den velviljen som er blitt vist ham. Han legger ikke skjul på hvordan han ville ha stilt seg om han hadde vært i farens sted. Han ville simpelthen ha nektet å ta imot den bortkomne sønnen. Han anerkjenner ham ikke en gang som sin bror. Han snakker kaldt og hardt om ham som «denne sønnen din».
Men faren snakker fortsatt vennlig til ham. «Min sønn!» sier han. «Du er alltid hos meg. og alt mitt er ditt». Med andre ord: I alle disse årene mens din bror har levd et liv i hjemløshet og landflyktighet. har du hatt forretten å være min medarbeider.
Alt som på noen måte kunne tjene til barnas lykke. sto fritt til deres disposisjon. En sønn behøvde ikke plage seg med noe spørsmål om gave eller belønning. «Alt mitt er ditt.» Med andre ord: Du behøver bare å stole på min kjærlighet og fritt forsyne deg av alle gavene som er stilt til din rådighet. Dette ligger klart nok i farens ord.
Den ene sønnen hadde en tid avskåret seg fra fellesskapet med familien. Årsaken var den at han ikke hadde lagt merke til farens kjærlighet. Men nå var han altså kommet tilbake. Og dermed var alt fest og glede. en glede som feide alle forstyrrende tanker til side: «Han. din bror. var død og er blitt levende. han var kommet bort og er funnet igjen.»
Lyktes det til slutt. mon tro. å gjøre det klart for den eldste broren hvor simpel og utakknemlig hans innstilling egentlig var? Visst hadde broren vært slem. Men bror var han da like fullt. Ble det omsider mulig for den sjalu broren å innse dette? Kom det så langt, skal tro. at han angret sin sjalusi og sin hardhjertethet? Om dette sier Kristus ingenting. For lignelsen illustrerte nemlig et skuespill som stadig var i full gang. Nå sto det faktisk til Kristi tilhørere å avgjøre hva utfallet skulle bli.
Den eldste sønnen representerte de uforsonlige jødene på Kristi tid. og likeså fariseere ned gjennom alle tider. De ser med forakt på alle de anser for å være tollere og syndere. Selv har de ikke gått til noen synlige ytterligheter i et lastefulIt liv. Derfor er de fylt med selvrettferdighet. Kristus møtte disse kritikerne på deres egen grunn. Liksom den eldste sønnen hadde også de nytt spesielle privilegier fra Guds hånd. De gjorde krav på å være rettmessige barn i Guds hus. men egentlig hadde også de leiekarens sinnelag. De arbeidet ikke av kjærlighet, men av begjærlighet etter belønning. I deres øyne var Gud en fordringsfull arbeidsherre. De så Kristus innby tollere og syndere til å ta imot hans nåde som en fri gave. Men rabbinerne forestilte seg at de måtte betale alt dette med mye strev og alvorlig bot. Derfor ble de nå fornærmet. Den bortkomne sønnens hjemkomst hadde fylt deres himmelske Fars hjerte med glede. men dem tirret den bare opp til skinnsyke.
Slik kan også du få det
I lignelsen var farens vennlige tilrettevisning til den eldste sønnen selve himmelens ømme appell til fariseerne. «Alt mitt er ditt.» Altså ikke en utbetaling av daglønn, men en fri gave. Den bortkomne sønnen fikk det alt sammen som en ufortjent ytelse på grunn av farens kjærlighet. Slik kan også du få det.
Selvrettferdighet leder menneskene til å stille Gud i et falskt lys. Ja, mer enn det: Den gjør dem også kalde og kritiske mot deres egne brødre. Den eldste sønnen var i sin selviskhet og sjalusi med en gang klar til å holde broren under oppsikt, kritisere hver minste handling hos ham og anklage ham ved det minste tegn til ufullkommenhet. Han ville sikkert oppdage hver eneste feilmanøver og gjøre et stort nummer av hver eneste gal handling. Slik ville han gjøre sitt beste for å rettferdiggjøre sin egen harde, uforsonlige holdning. Mange i dag gjør nøyaktig det samme. Kanskje en stakkars sjel står der i sin aller første kamp mot en flom av fristelser. Imens har de andre tatt oppstilling som kritiske iakttakere -- hardnakkede, tverre, anklagende. De gjør vel saktens krav på å være Guds barn, men egentlig el det Satans sinnelag de her slår et slag for. Ved sitt forhold til sine brødre stiller disse anklagerne seg der hvor Gud umulig kan la, sitt ansikts milde lys skinne på dem.
Mange spør som profeten: «Hva skal jeg ha med når jeg trer fram for Herren og bøyer meg for Gud i det høye? Skal jeg komme til ham med brennoffer, bære fram årsgamle kalver? Bryr Herren seg om tusener av værer, titusener av oljebekker?» Svaret er: «Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud».26
Når egenkjærlighetens is er smeltet bort
«Slik er fasten som jeg vil ha,» sier Herren, nemlig «at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker. . . og ikke svikter dine egne».27
Kjære venner! Når dere ser dere selv som syndere, frelst bare ved deres himmelske Fars kjærlighet, da vil dere ha inderlig medynk med andre som lider under synden. Dere vil ikke lenger møte elendighet og anger med følelser av sjalusi og kritikksyke. Når egenkjærlighetens is er smeltet bort fra deres hjerter, vil dere være på bølgelengde med Gud. Dere vil dele hans glede over å frelse de fortapte.
Et alvorsord her til den enkelte kristne: Du gjør krav på å være et Guds barn, men hvis denne påstanden er riktig, da er det jo nettopp «din bror» som «var død og er blitt levende, ... var kommet bort og er funnet igjen». Han er knyttet til deg med de mest intime bånd. For Gud erkjenner ham som en sønn. Nekt, om du så synes, ditt slektskap med ham. Men husk at du dermed har bevist at du bare er en leiekar i huset og ikke et barn i Guds familie.
Det kan så være at du nekter å bli med inn i festsalen for å være med på å hilse den tilbakevendte velkommen. Men festen og gleden vil gå videre uten deg. D1,n frelste synderen vil få sin plass ved sin himmelske Fars side og i sin Fars arbeid. Den som har fått mye tilgitt, elsker også mye. Men du vil være i mørket utenfor. «Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud; for Gud er kjærlighet.»28