Bygd over Luk 12,13-21
Kristus var i ferd med å undervise, og som vanlig hadde også andre enn disiplene flokket seg omkring ham. Han hadde talt til disiplene om de scenene de snart skulle få en aktiv del i. De skulle kunngjøre for verden sannhetene han hadde betrodd dem. Derved ville de komme i konflikt med denne verdens herskere. For hans skyld ville de bli stevnet for retten. De ville måtte stå fram for rådsherrer og konger. Han hadde sikret dem en visdom som ingen kunne stå seg mot. Hans egne ord hadde ofte nok beveget tilhørernes hjerter. De hadde brakt hans slu motstandere i alvorlig forlegenhet. Disse ordene vitnet klart om kraften fra den iboende Hellige Ånd, som han også hadde lovt å gi sine etterfølgere.
Men det var mange som ønsket denne nåden fra himmelen bare for å tjene sine egne selviske formål. De erkjente Kristi vidunderlige evne til å sette fram sannheten i et klart lys. De hørte løftet til hans etterfølgere om visdom til å tale i nærvær av landshøvdinger og konger. Ville ikke han stille til disposisjon sin makt i deres favør rent verdslig sett?
«En i mengden sa til ham: 'Mester, si til min bror at han skal dele arven med meg!'» Gjennom Moses hadde Gud gitt retnings. linjer angående overføring av eiendom. Den eldste sønnen fikk en dobbelt del av farens eiendeler1, mens de yngre brødrene skulle dele likt. Mannen i vår tekst mener nå at broren har snytt ham for den arven som rettmessig tilkom ham. Hans egne anstrengelser for å sikre seg det han ser på som sin andel, har ikke ført fram. Men om nå bare Kristus vil tre inn til hans fordel, så vil uten tvil det ettertraktede målet være innenfor rekkevidde. Han har jo hørt Kristi virkningsfulle tale til folket og hans høytidelige fordømmelse av fariseerne og de skriftlærde. Tenk om ord med en slik kraft og bæreevne kunne rettes mot hans bror! Da ville vel denne neppe kunne nekte å gi den forurette de par. ten hans rettmessige arvelodd.
Et skattkammer av guddommelig kjærlighet
Slik hadde altså mannen mistolket Kristi høytidelige undervisning til folket. Derved hadde han lagt for dagen sitt eget selviske sinnelag. Han var bare i stand til å sette pris på den delen av Herrens ord som eventuelt kunne fremme hans egen timelige velferd. De. åndelige sannhetene hadde ikke fått noen plass i sinn og hjerte. Å vinne tilbake arven var for ham det altoverskyggende tema. Jesus, herlighetens Konge -- han som var såuendelig rik, men for vår skyld var blitt fattig -- gjorde sitt beste for å åpne for ham et skattkammer av guddommelig kjærlighet. Den Hellige Ånd tryglet ham om å bli en arving til det arvegodset som «aldri forgår og ikke flekkes til eller visner.»2 Han hadde sett beviser på Kristi kraft. Nå var anledningen der til å tale et personlig ord til den store Læreren, riktig gi uttrykk for det inderlige ønsket som måtte ligge øverst i hans tankeliv. Men det gikk ham som det gikk mannen med avfallsraken i John Bunyans allegori. øynene var festet til jorden der nede. Kronen som hang over hodet på ham, fikk han ikke øye på. Liksom trollmannen Simon vurderte han Guds gave bare som et middel til verdslig vinning.
Frelserens misjon på jorden lakket mot slutten. Bare noen få måneder var ennå igjen til å fullføre det verket han var kommet for å gjøre: å grunnfeste sitt nåderike. Og likevel unnså ikke den menneskelige griskheten seg for å vende hans oppmerksomhet bort fra dette verket til fordel for et strids tema om noen stykker åkerland. Men Jesus ville ikke ha noen slike avledende manøvrer. Hans svar var ganske enkelt: «Venn, hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?»
Jesus kunne naturligvis ha fortalt mannen rett ut hva som var riktig. Han visste utmerket godt hva det var i det aktuelle tilfellet. Men saken er den at de to brødrene var kommet i krangel simpelthen fordi de begge var griske og begjærlige. Det Kristus egentlig sa, var da dette: Det er ikke min oppgave å ordne opp i stridigheter av dette slaget.
Han kom til jorden i et helt annet ærend, nemlig å preke evangeliet og slik vekke menneskene opp til en erkjennelse av de evige realitetene.
Evangeliet om Guds nåde
I Kristi måte å takle denne saken på ligger det en lekse for alle som gjør tjeneste i hans navn. Da han sendte ut de tolv, sa han: «Der dere kommer, skal dere forkynne: Himmelriket er nær! Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene, driv ut onde ånder. For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.»3 De skulle ikke rydde opp i folks timelige affærer. Deres misjon besto i å overtale menneskene til å la seg forsone med Gud. l dette arbeidet lå deres makt til å velsigne menneskeheten. De! eneste botemiddel mot synd og sorg blant menneskene er Kristus. Evangeliet om hans nåde -- og dette alene -- kan heve den forbannelsen som hviler over samfunnet. Uretten blant rikfolk overfor fattigfolk, hatet blant de fattige overfor de rike, begge disse ondene har sin rot i selviskhet. Og denne kan bare ryddes ut ved lydighet mot Kristus. Han alene kan la det nye hjertet -- fylt med kjærlighet -- tre i stedet for det selviske hjertet fylt av synd. La Kristi tjenere forkynne gledesbudskapet med kraft fra den Ånd som ble sendt ned fra himmelen, og slik virke som han virket -- til velsignelse for menneskene. Da vil forbausende resultater bli oppnådd i arbeid med å velsigne og høyne menneskeslekten, resultater som det er absolutt umulig å nå ved rent menneskelig makt.
Herren rammet selve roten av ondet som forstyrret spørsmålstillerens sinn. Og det samme gjelder alle lignende stridigheter. Han sa: «Pass dere for pengebegjær! For det er ikke det en eier, som gir livet, selv om en har overflod.»
«Og han fortalte dem en lignelse: Det var en gang en rik mann. Jorden hans hadde båret godt; og han tenkte: Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, nå vet jeg det: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så vil jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro, spis, drikk og vær glad! Men Gud sa til ham: Uforstandige menneske! I natt kreves ditt liv tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet? Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.»
Gjennom lignelsen om den uforstandige rike mannen viste Kristus dårskapen hos dem som gjør verden til sitt ett og alt. Denne mannen hadde mottatt alt fra Gud. Solen hadde fått lov til å skinne over jordene hans. For dens stråler faller på rettferdige og urettferdige. Regnet fra himmelen strømmer ut over både gode og onde. Herren hadde fått plantene på gården til å gro og trives og markene til å kaste av seg grøde i rikt monn. Den rike mannen hadde bare ett problem: Hva skulle han gjøre med alle produktene? Låvene var fylt til taket, og han hadde ikke noe sted å lagre overfloden av avlingen. Ikke et øyeblikk tenkte han på Gud, som alle disse strømmene av velsignelser egentlig kom fra. Han fattet ikke at Gud hadde gjort ham til en husholder for sine goder i den hensikt at han skulle hjelpe de trengende.
Han hadde en velsignet anledning til å fungere som Guds egen utdeler av almisser. Men han tenkte utelukkende på det som kunne tjene til hans eget velvære.
Guds velsignelser til den rike mannen
Denne rike mannen ble saktens minnet om de fattige, om enken og den faderløse, om alle som lider nød. Det var så visst ingen mangel på steder hvor hans overflødige goder kunne finne avsetning. Det hadde vært en smal sak for ham å lette seg for en god slump av overfloden i en håndvending. Mangfoldige hjem kunne ha blitt hjulpet i sin skrikende nød. Mange sultne munner kunne ha blitt mettet. Mange nakne stakkarer kunne ha fått klær på kroppen. Mange sorgtunge hjerter kunne ha blitt glade, mange bønner fra sultende og forfrosne mennesker kunne ha fått sitt svar. Tonene fra lovsang og takkesang ville derved ha kunnet stige opp mot himmelen. Herren hadde lenge hørt bønnene fra de nødlidende. Og i sin godhet hadde han lagt til rette en utvei for fattigfolk.4 Rikelige forsyninger til dekning av de trengendes behov var blitt lagt opp i form av Guds velsignelser til den rike mann. Men han lukket dessverre hjertet for skriket fra de trengende. Til sine tjenere sa han bare: «Nå vet jeg det: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så vil jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro, spis, drikk og vær glad!»
Denne mannen hadde ikke noe høyere mål enn dyrene som en vakker dag går til grunne. Han levde som om det ikke fantes noen Gud eller noen himmel, eller noe liv etter dette. Han levde som om alt han eide helt og holdent var hans eget, slik at han ikke sto i gjeld til noen, verken Gud eller mennesker. Det var den samme rike mannen salmisten tegnet et bilde av da han skrev: «Dåren sier i sitt hjerte: 'Det finnes ingen Gud.'»5
Denne mannen har stadig levd sitt liv og lagt sine planer med selvet for øye. Han ser at det er sørget rikelig for framtiden. Nå er det bare en ting å gjøre: å skaffe lagerplass for arbeidets frukter og nyte dem i fred og velbehagelighet. Han ser seg selv som en livets yndling blant menneskene. Han gir seg selv æren for hvor klokt han har båret seg at. Hans bysbarn akter ham høyt som en mann med sunn dømmekraft og alminnelig velstand. For folk priser den som gjør seg selv til gode.6
Et helt liv verdiløst på et øyeblikk
Men «denne verdens visdom er uforstand i Guds øyne».7 Mens den rike mannen fantaserer om et langt liv med rike nytelser, har Gud lagt ganske andre planer. Til den utro husholderen kommer budskapet: «Uforstandige menneske! I natt kreves ditt liv tilbake.» Her er et krav som ingen pengesum kan kjøpe ham fri fra. De rikdommene mannen har samlet, er ikke mye verd som pant eller depositum for den som ville kjøpslå med selveste døden om henstand en kort stund. På et øyeblikk er alt det han har strevd et helt liv for å sikre seg, blitt aldeles verdiløst for ham. «Hvem skal så ha det du har samlet?» Selv de mest vidstrakte åkrene og de mest velfylte kornmagasinene er plutselig utenfor hans viljes kontroll. «Som en skygge går de sin vei. .. . De samler, men vet ikke hvem som får det.»8
Det eneste som nå kunne ha vært av noen verdi for ham i det hele tatt, har han ikke sikret seg. Ved å leve for selvet har han vraket den guddommelige kjærligheten som skulle flyte ut som en elv av barmhjertighet til trengende medmennesker. Slik blir det selve livet han har kastet vrak på. For Gud er kjærlighet, og kjærligheten er livet. Dette mennesket har satset på det jordnære mer enn på det åndelige, og sammen med alt annet som er bundet til jorden, må han vandre bort, gå tilintetgjørelsen i møte. «Med all sin herlighet skjønner mennesket ingen ting, likesom dyrene må det dø.»9
«Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.» Bildet er sant for alle tider. Du kan legge dine planer med utelukkende selviske goder for øye. Du kan legge deg opp rikdommer og bygge deg hus så høye som fjell. Det gjorde også tårnbyggerne i det gamle Babel. Men du kan aldri bygge en mur så høy eller en port så sterk at du greier å stenge ute budet som bringer din dødsdom med seg. Belsasar holdt gjestebud i slottet sitt. Han drakk vin og «priste ... sine guder av gull og sølv, kobber og jern, tre og stein». Men snart kom Den usynliges hånd fram og skrev på veggen ord som var en dødsdom. Lyden av fiendtlige armeer hørtes ved inngangen til palasset. «Samme natten ble Belsasar, kaldeerkongen, drept.»10
Å leve bare for seg selv er uvegerlig å gå til grunne. Begjærligheten, griskheten etter personlig vinning, avskjærer sjelen fra livet. Det er Satans ånd som inspirerer til bare å karre til seg selv. Det er Kristi ånd som inspirerer til å gi, å ofre egne goder til fordel for andre. «Og dette er vitnesbyrdet: Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, eier livet; men den som ikke har Guds Sønn, eier ikke livet.»11
Derfor sier han: «Pass dere for pengebegjær! For det er ikke det en eier, som gir livet, selv om en har overflod.»