Bygd over Matt 25,13-30
På Oljeberget hadde Kristus talt til disiplene om sitt andre komme til verden. Han hadde nevnt spesielle tegn som skulle vise når hans komme var nær. Og han hadde bedt disiplene våke og være rede. På ny advarte han: «Våk derfor, for dere vet ikke dagen eller timen.»1 Så viste han dem hva det vil si å våke og være beredt til hans komme. Tiden skal ikke tilbringes med ørkesløs venting, men med flittig arbeid. Dette lærte han dem i lignelsen om talentene.
Han sa: «Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg sine tjenere og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje en talent etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.»2
Mannen som ville dra utenlands, fremstiller Kristus. Da han fortalte denne lignelsen, skulle han snart reise fra denne jorden til himmelen. Tjenerne -- eller slavene -- i lignelsen står for Kristi etterfølgere. Vi hører ikke oss selv til, for vi er «dyrt kjøp!»3 [1930-oversettelsen] Vi ble løskjøpt «ikke ... med forgjengelige ting, med sølv eller gull», men «med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte»,4 «for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og sto opp for dem».5
Alle mennesker er kjøpt til denne uendelige pris. Gud har tømt hele himmelens skattkammer ut over denne verden. Med Kristus har han nemlig gitt oss hele himmelen. Slik har han kjøpt hvert eneste menneskes vilje, følelsesliv og tankeliv. Alle mennesker, enten de er troende eller ikke, er Herrens eiendom. Alle er blitt kalt til å gjøre tjeneste for ham. Hvordan har de tatt dette kallet? Det vil den enkelte måtte avlegge regnskap for på dommens store dag.
Men Guds krav blir ikke anerkjent av alle. Mange bekjenner seg til å ha tatt imot Kristi tjeneste. Det er disse som i lignelsen fremstilles som hans tjenere.
Kristi etterfølgere er blitt løskjøpt for å tjene. Vår Herre lærer oss at livets sanne hensikt er nettopp tjeneste. Kristus selv var en arbeider, og til alle sine etterfølgere gi r han budet omtjeneste -- tjeneste for Gud og tjeneste for deres medmennesker. Her presenterte Kristus for verden et høyere begrep om livet enn den noen gang før hadde kjent. Ved å leve for å tjene andre blir mennesket brakt i kontakt med Kristus. Tjenestens lov blir bindeleddet som knytter oss til Gud og til vår neste.
Til sine tjenere overlater Kristus sin eiendom. Den er noe de skal forvalte til hans fordel. Han gir hvert menneske en oppgave. Den enkelte har sin bestemte plass i himmelens evige plan. Hver og en skal samarbeide med Kristus til sjelers frelse. Det er sikkert nok at en plass er beredt for oss i de himmelske boligene. Men like sikkert er det at en særskilt plass er avsatt for oss på jorden, hvor vi har vårt bestemte arbeid å utføre for Gud.
Den Hellige Ånds gaver
Talentene Kristus betror menigheten, betyr i første rekke gavene og velsignelsene som gis den gjennom Den Hellige Ånd. «Ved Ånden blir det gitt den ene å forkynne visdom, en annen får ved den samme Ånd å meddele kunnskap. En får en særskilt trosgave ved den samme Ånd, en annen får den nådegaver å helbrede ved den ene og samme Ånd, og en får kraft til å gjøre mektige gjerninger. En får den gave å tale profetisk, en annen å bedømme åndsåpenbaringer, en får ulike slag av tungetale, en annen tydning av tungetale. Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt, slik han vil.»6 Alle mennesker mottar ikke de samme gavene, men til hver eneste en av Mesterens tjenere blir det lovt en eller annen Åndens gave.
Før Kristus forlot disiplene sine, «åndet han på dem og sa: 'Ta imot Den Hellige Ånd.'»7 Atter sa han til dem: «Jeg sender over dere det som min Far har lovt.»8 Men det var først etter himmelfarten at gaven ble mottatt i fullt mål. Da ble i en særskilt forstand himmelens goder overgitt til Kristi etterfølgere. «Han steg opp i det høye og bortførte fanger, til menneskene ga han gaver.»9 «Nåden er gitt hver enkelt av oss alt etter som Kristi gave blir tilmålt.»10 Og det er Ånden det kommer fra, «som deler ut sine gaver til hver enkelt, slik han vil».11
Gavene er allerede vår eiendom i Kristus Jesus, men om vi virkelig skal eie dem, avhenger av om vi tar imot Guds Ånd.
Løftet om Den Hellige Ånd blir ikke vurdert etter fortjeneste. Oppfyllelsen av dette løftet blir derfor heller ikke den virkelighet den kunne bli. Det er det manglende nærvær av Ånden som gjør evangelietjenesten så kraftløs. Lærdom, talenter, veltalenhet -- hver naturlig eller tilegnet evne -- kan være til stede, men uten at Guds Ånd er til stede, vil ikke et eneste hjerte bli rørt; ikke en eneste synder vil bli vunnet for Kristus. Det mottsatte er tilfelle når evangeliets tjenere er virkelig forent med Kristus. Er Åndens gaver mottatt, vil den fattigste og mest uvitende av hans disipler ha en kraft som virker på hjertene. Gud gjør slike til kanaler for den høyeste innflytelsen i universet.
Andre talenter
Åndens spesielle gaver er ikke de eneste talentene det pekes; på i lignelsen. Talentene omfatter alle evner og muligheter, hva enten de er opprinnelige eller tilegnet, naturlige eller åndelige. Alle skal de brukes i Kristi tjeneste. Idet vi blir hans disipler, overgir vi oss til ham med alt det vi er og har. Disse gavene gir han så tilbake til oss i renset og foredlet form, for at vi kan bruke dem til hans ære og til velsignelse for våre medmennesker.
Til hvert menneske har Gud gitt talenter «etter det hver enkelt hadde evne til.»12 De er ikke blitt fordelt på tilfeldig eller lunefult vis. Den som er i stand til å bruke fem talenter, får fem talenter. Den som bare har evne til å forvalte to, får to. Den som ikke kan gjøre klok anvendelse av mer enn en, får en. Ingen behøver å beklage seg over at de ikke har fått rikeligere gaver. For han som har delt ut til alle mennesker, blir like mye æret ved en riktig anvendelse av de betrodde midlene, enten de er mange eller få. Den som har fått seg overlatt fem talenter, skal virke med disse fem og komme tilbake med utbyttet av denne virksomheten. Likeså den som har fått bare en talent, han må skaffe utbytte av en talent. Gud venter ytelser etter det man har, og ikke etter det man ikke har.13
I lignelsen går da også til å begynne med alt bra etter dette prinsippet: «Han som hadde fått fem talenter, gikk bort og drev handel med dem, og tjente fem til. Han som hadde fått to talenter; gjorde det samme og tjente to til.»
Det skal altså gjøres bruk av talentene, hvor få de enn måtte være. Spørsmålet som først og fremst burde oppta oss, er ikke: Hvor mye har jeg fått? men heller dette: Hva gjør jeg med det jeg har fått? Utviklingen av alle våre krefter og ressurser er vår første plikt overfor Gud og mennesker. Ingen som ikke daglig vokser j evner og brukbarhet, fyller livets mål. Og ved at vi bekjenner oss til å tro på Kristus, forplikter vi oss til å nå så høyt som overhodet mulig som arbeidere for Mesteren. Og vi må pleie hver evne, utvikle den til den høyeste grad av fullkommenhet. For det gjelder ågjøre så mye godt som vi på noen måte er i stand til. Herren har et stort verk å utføre, og han vil testamentere de største godene i det framtidige liv til dem som i dette livet yter den mest trofaste og helhjertede tjeneste. Herren velger sine egne redskaper. Hver dag og under stadig skiftende forhold gir han dem en prøve å mestre som ledd i sin egen operasjonsplan. Hver trofast anstrengelse fra vår side for å følge hans plan blir for ham en anledning til å gjøre oss mer fullkomne. Han velger nemlig ikke sine redskaper fordi de alt er fullkomne, men snarere for at de gjennom forbindelsen med ham skal kunne nå fram til fullkommenhet.
Rettlinjede karakteregenskaper
Gud vil bare godkjenne dem som er bestemt på å sette seg et høyt mål. Han venter at hvert menneskelig redskap i hans tjeneste skal gjøre sitt aller ytterste. Moralsk fullkommenhet kreves av alle. Vi må aldri senke standarden for rett og rettferdighet for å tilpasse den etter våre egne nedarvede eller tilegnede tendenser til det onde. Vi må lære å betrakte karaktermessige ufullkommenheter som synd. Alle rettlinjede karakteregenskaper ligger gjemt hos Gud som et fullkomment og harmonisk hele, og hver den som tar imot Kristus som sin personlige Frelser, har det store fortrinn å kunne eie disse egenskapene.
Og de som gjerne vil være arbeidere sammen med Gud; må strebe mot fullkommenhet både når det gj elder den menneskelige organismen og ånds evnene. Sann utdannelse eller sann oppdragelse vil si en forberedelse av de fysiske, sjelelige og moralske kreftene for utførelsen av hver eneste plikt. Det vil si å øve opp legeme, sinn og ånd til tjeneste for Gud. Dette er den opplæring og dannelse som vil ha varig verdi og føre til evig liv.
Av hver kristen krever Herren vekst i effektivitet og evner på alle områder. Kristus har ikke vært knuslete med daglønn til oss. Selveste sitt eget blod har han betalt, og lidelse uten grenser, for å sikre seg villig tjeneste fra oss. Han kom til vår verden for å gi et eksempel på hvordan vi skal arbeide, og hvilken ånd som skal drive oss i arbeidet. Han vil at vi skal tenke ut hvordan vi best kan fremme hans verk og herliggjøre hans navn i verden. For det passer seg å krone med heder og den sterkeste kjærlighetsglød den Far som på sin side har elsket verden i den grad «at ban ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».14
Kristus har imidlertid ikke gitt oss noen forsikring om at det å nå fram til fullkommenhet i karakteren er noen lettvint sak. En edel, allsidig karakter er ikke noe som arves. Den kommer ikke til oss ved et slumpetreff. Nei, en edel karakter er noe en tilkjemper seg ved hard, personlig innsats gjennom Kristi fortjenester og Kristi nåde. Gud gir talentene, sjelsevnene. Men det er vi som må danne karakteren. Den bygges opp gjennom harde kamper med selvet. Stadig kommer vi i konflikt med nedarvede tilbøyeligheter. Vi får øve nøye kritikk over oss selv og ikke tåle at et eneste ufordelaktig trekk blir stående uten å bli rettet på.
La ingen si som så: «Jeg kan ikke rå med mine karaktermanglen». Om du kommer til en slik slutning -- eller beslutning -- vil du sannelig gå glipp av det evige liv. Umuligheten ligger bare i din egen vilje. Hvis du ikke vil seire, da er det klart at du ikke kan seire. Den virkelige vanskeligheten skyldes fordervelsen på bunnen av et hjerte som ikke er blitt helliget, og uvilligheten til å underkaste seg Guds kontroll.
Gud har kvalifisert mange for et utmerket arbeid. Men de utfører kanskje svært lite. Hvorfor? Simpelthen fordi de tar initiativet til svært lite. Tusenvis av mennesker går gjennom livet som om de ikke hadde noen bestemt sak å leve for, ikke noe mål å nå fram til. Slike vil få lønn i forhold til sine gjerninger.
Sett da målet høyt
Husk at du aldri når noen høyere standard enn den du setter for deg selv. Så sett da målet høyt, manøvrer deg oppover framskrittsstigen i hele dens lengde, skritt for skritt, om det så skal koste deg den mest smertefulle anstrengelse. La ikke noe hindre deg. Skjebnen har ikke snørt nettet så fast omkring noe menneske at det behøver å gi seg over til hjelpeløshet og uvisshet. Vanskelige forhold bør skape bare en desto fastere beslutning om å vinne seier. Straks den første barrieren er brukket ned, vil evnen og motet til å rykke lenger fram bare øke. Treng deg da besluttsomt videre i den riktige retningen, så vil forholdene bli dine hjelpere, ikke bare hindringer på veien.
Vær ærgjerrig på Mesterens vegne. For hans æres skyld skal du pleie hver skjønnhet i karakteren. Med hver eneste side av din karakterutvikling skal du være Gud til behag. Dette er absolutt mulig for deg. Enok behaget Gud, selv om han levde i en degenerert tidsalder. Og det finnes Enok'er den dag i dag.
Stå urokkelig som Daniel, den trofaste statsmannen, som ingen fristelse kunne bestikke. Skuff ikke ham som elsket deg så høyt at han ga sitt liv for å slette ut dine synder. Han sier: «Uten meg kan dere intet gjøre.»15 Husk det. Om du har gjort feil, så vil du ennå kunne vinne seier. Det er nødvendig at du ser feilene og tar dem som advarsler for framtiden. Derved kan du vende nederlag til seier, skuffe fienden og gi din Forløser ære.
En karakter dannet etter det guddommelige mønster er den eneste skatt vi kan ta med oss fra denne verden inn i den kommende. De som er under innflytelse av Kristi lære i denne verden, vil kunne føre hver guddommelig erobring med seg til de himmelske boligene. Og i himmelen skal de stadig gjøre framskritt. Hvor viktig er det ikke da å utvikle karakteren allerede i dette livet.
De himmelske vesnene vil arbeide med det menneskelige redskapet som med besluttsom tro søker den fullkommenhet i karakteren som strekker seg ut mot en tilsvarende fullkommenhet i handling. Til alle som er engasjert i dette arbeidet, sier Kristus: Jeg står ved din høyre hånd for å hjelpe deg.
Når menneskets vilje samarbeider med Guds vilje, blir den allmektig. Alt det den pålegger oss å gjøre etter hans befaling, kan vi gjøre i hans kraft. Å motta et påbud fra ham er ensbetydende med å motta evnen til å utføre det.
Åndsevnene
Gud krever en oppøving av åndsevnene. Hans plan går ut på at hans tjenere skal ha større intelligens og en klarere dømmekraft enn det verdslige menneske, og han er meget misfornøyd med slike som er for skjødesløse eller for dorske til å bli effektive, velorienterte arbeidere. Herren ber oss elske ham av hele vårt hjerte, av all vår sjel, av all vår styrke og av all vår forstand. Dette legger på oss en forpliktelse til å utvikle intellektet til dets ytterste kapasitet, slik at vi «av all vår sjel» og «all vår forstand» kan kjenne og elske vår Skaper.
Det gjelder bare å bringe intellektet inn onder kontroll av hans Ånd. Da vil det kunne brukes i Guds tjeneste desto mer effektivt, jo mer grundig det blir pleiet. Mennesker uten utdannelse er vel gudhengivne nok og lengter alvorlig etter å være til velsignelse for andre. Da kan de brukes -- og de blir brukt -- i Herrens tjeneste. Men hvorfor ikke kombinere de to tingene: på den ene siden en full helligelse, på den andre fordelene ved en grundig utdannelse? En med begge disse egenskapene i forening kan gjøre et langt mer vidtomfattende arbeid for Kristus. Han står på en høyere grunn som gir ham en særlig slagkraft.
Gud ønsker at vi skal oppnå så mye utdannelse som mulig, men vel å merke med det mål for øye å gi vår kunnskap videre til andre. Ingen kan vite akkurat hvor eller hvordan de kan bli kalt til å virke eller tale for Gud. Vår himmelske Far alene ser hva han kan gjøre ut av et menneske. Foran oss ligger det muligheter som vår svake tro ikke forstår rekkevidden av. Våre sjelsevner burde være slik opplært at vi, om så skulle kreves, kunne legge fram sannheten i hans Ord for de høyeste jordiske autoritetene på en måte som ville kaste glans over Kristi navn. Vi bør ikke la den minste anledning gå fra oss til å kvalifisere oss også intellektuelt til å arbeide for Gud.
Vent ikke, skap selv anledningen
La ungdommen som trenger en utdannelse, gå løs på dette arbeidet med målbevisst het. Vent ikke til anledningen byr seg. Skap selv anledningen. Ta fatt der en aldri så beskjeden sjanse byr seg. Innøv sparsommelighet. Sløs ikke bort midlene på å tilfredsstille dine lyster eller jage etter fornøyelser. Vær fast bestemt på å være så nyttig og effektiv som Gud har kalt deg til å være. Vær grundig og trofast i alt du tar deg fore. Utnytt hver anledning innen rekkevidde til å styrke forstanden. La boklig studium gå hånd i hånd med kroppslig arbeid. Med trofast strev, under våking og bønn, må du sikre deg den visdom som er ovenfra. Dette vil gi deg en allsidig opplæring. Med den vil også din karakter nå høyere. Din innflytelse over andres tankeliv vil bli sterkere. Du vil virkelig bli i stand til å lede dem inn på de rette stier med kurs for hellige mål.
Langt mer kunne utføres i retning av selvstudium om vi bare var på vakt for å gripe anledningene og forstå våre fortrinn. Sann utdannelse er mer enn det som høyere skoler kan gi. Et studium av naturvitenskapene må ikke forsømmes. Men det finnes en høyere opplæring å realisere gjennom en levende forbindelse med Gud. La hver elev ta sin bibel fatt og søke samkvem med Gud. La tankelivet bli veltrent og veldisiplinert i kampen med vanskelige problemer, mens det letes etter guddommelig sannhet.
De som tørster etter kunnskap med tanke på å velsigne sine medmennesker, vil selv høste uante velsignelser fra Gud. Gjennom gransking av Guds Ord vil deres intellektuelle krefter bli vekt til alvorlig virksomhet. Det vil finne sted en utfoldelse og utvidelse av evnene. Tanken vil bli kraftfull og effektiv.
Selvdisiplin må praktiseres av alle som vil være en arbeider for Gud. Dette vil utføre mer enn veltalenhet eller den mest strålende begavelse. Et ganske ordinært intellekt med god selvdisiplin vil yte et arbeid av høyere klasse enn et intellekt med den fineste utdannelse og de mest fremragende talenter, men uten selvkontroll.
Evnen til å tale er et talent som bør pleies flittig. Av alle gavene vi har mottatt fra Gud, er ingen i stand til å bli til større velsignelse enn denne. Med stemmen overtaler og overbeviser vi. Med den ber vi og priser Gud. Med den forteller vi andre om Frelserens kjærlighet. Hvor viktig må det ikke da være at den blir øvd opp til den blir virkelig god og effektiv.
Pleien av stemmen og den rette måten å bruke den på er sannelig et forsømt kapittel. Mange leser og taler så lavt og så hurtig at de ikke kan forstås med letthet. Noen uttaler ordene med en grøtet og uklar stemme. Andre taler i et høyt stemmeleie med skarpe, skingrende toner som er ubehagelige for folk å høre på. Bibeltekster, salmer, rapporter eller andre dokumenter blir lest opp for offentlige forsamlinger på en slik måte at det er uråd å forstå dem. I hvert fall blir mye av deres kraft og evne til å virke på tilhørerne praktisk talt borte.
Dette er et onde som kan og bør rettes på. På det punktet har også Bibelen mye rettledning å gi. Om levitten som leste skriftene for folket i Esras dager, fortelles det: «De leste opp av Guds lovbok, stykke for stykke, og tolket det som ble lest, så folket skjønte det.»16
Ved flittig anstrengelse kan alle tilegne seg evnen til å lese på forståelig vis og tale med klar og klangfull tone -- altså med en stemme som bærer og gjør inntrykk. På denne måten kan vi i høy grad øke vår effektivitetet som arbeidere for Kristus.
Hver kristen er kalt til å kunngjøre for andre hvilke uransakelige rikdommer det ligger gjemt hos Kristus. Derfor bør han strebe etter fullkommenhet i tale. Han bør legge fram Guds Ord på en måte som kan gjøre det attråverdig for tilhørerne. Det er ikke i samsvar med Guds plan at de menneskelige kanalene for hans sannhet skal være vanrøktet. Han ønsker ikke at menneskene skal forringe eller degradere den himmelske strømmen som flyter gjennom dem til verden.
Vi bør se på Kristus, det fullkomne mønsteret. La oss be om hjelp fra Den Hellige Ånd. Med kraft fra ham skal vi øve opp hvert organ til fullkommen virksomhet.
Særlig viktig er dette for dem som er blitt kalt til offentlig tjeneste. Hver eneste predikant og hver eneste lærer bør huske på at det han gir til folket, er et budskap av evig rekkevidde. Den sannhet som det her pekes på, vil dømme dem på den store regnskapsdagen. Og for noen sjelers vedkommende vil måten budbringeren leverer sitt budskap på, bli bestemmende for hvorvidt det skal mottas eller forkastes. Så la da Ordet bli talt på en slik måte at det kan appellere til forstanden og samtidig tale varmt til hjertet. Langsomt, klart og høytidelig skal det klinge og med hele det alvor som dets avgjørende betydning krever.
Riktig pleie og bruk av taleferdigheten gjelder alle grener av kristent arbeid. Dens betydning strekker seg helt til livet i hjemmet og til alt vår samkvem med hverandre. Vi bør venne oss til å snakke i en bebagelig tone, bruke et rent og korrekt språk, med ord som er vennlige og høflige. Sympatiske, hensynsfulle ord er som dogg og milde regnskurer over et tørt landskap. Skriften sier at det over Kristi lepper kom milde ord, for at han skulle kunne «styrke den trette» med sitt Ord.17 Og Herren byr oss: «Tal alltid vennlige ord.»18 Hensikten er at talen skal være til «å bygge opp... til velsignelse for dem som hører på».19
Kjærlighetens olje fra himmelen
Når vi prøver å rette på og reformere andre mennesker, må vi være varsomme med våre ord. De vil bli en livets lukt til liv eller en dødens lukt til død. Mange som skal gi irettesettelser og råd, tillater seg å bruke skarpe, strenge ordelag med svært liten evne til å lege sårene i sjelen. En ubesindig måte å uttrykke seg på framkaller opphisselse. Den feilende blir drevet til direkte opprør. Alle de som virkelig har til hensikt å gjøre seg til talsmenn for sannhetens prinsipper, trenger alvorlig til å ta imot, kjærlighetens olje fra himmelen. Under alle omstendigheter bør refselse foretas med bruk av kjærlige ord. Da vil våre henvendelser ha mulighet for å skape en reform, ikke bare forbitrelse. Kristus vil med sin Hellige Ånd sørge for kraften. Dette er hans verk.
Ikke et eneste ord bør uttales i ubetenksomhet. Den som følger Kristus, vil ikke la noen ond tale, ikke et eneste lettsindig ord, komme over leppene. Nei, det vil ikke bli gitt uttrykk fol noen misnøye eller den fjerneste antydning av en uren tanke. Apostelen Paulus sier under inspirasjon av Den Hellige Ånd: «La ikke noe råttent snakk komme over leppene.»20 «Råttent snakk» betyr ikke bare ord på et lavmål av nivå. Det betyr et hvilket som helst uttrykk som strir mot hellige prinsipper og mot en ren, ubesmittet religion. Det innbefatter urene hentydninger og hemmelige insinuasjoner i ond retning. Dette må en stå imot øyeblikkelig. Ellers fører det til stor synd.
På hver familie og hver enkelt kristen hviler det en plikt til å demme opp for alle tilløp til råtten tale. Når vi er i selskap med slike som hengir seg til tåpelig snakk, er det vår plikt å skifte over til et annet samtaleemne, om mulig. Med Guds nådige hjelp skal vi ganske stille la ord falle eller et nytt emne bli innført som vil dreie samtalen i mer positiv retning.
Daglige elever i Kristi skole
Det er foreldrenes arbeid å lære barna opp til passende talevaner. Den aller beste skolen til pleie av disse dydene er hjemmet og hverdagen. Fra sine første år bør barna lære å snakke med respekt og vennlighet til foreldrene og hverandre. En må få dem til å forstå at bare ord preget av høflighet, sannhet og renhet må gå over leppene deres. La foreldrene selv være daglige elever i Kristi skole. Da kan de både gjennom teori og praktisk, eksempel lære barna sine bruken av «en sunn og uangripelig» tale. Ved den vil vår motstander bli «til skamme fordi han ikke har noe vondt å si om oss».21 Dette er et av foreldrenes største ansvar.
Som Kristi etterfølgere må vi bruke våre ord slik at vi med dem kan hjelpe og oppmuntre hverandre i kristenlivet. Langt mer enn hittil bør vi snakke om de dyrebare opplevelsene i vår kristne erfaring. Vi trenger til å tale om Guds barmhjertighet og miskunn, om de uendelige dybdene i Frelserens kjærlighet. Vi bør tale ord preget av lovprisning og takksigelse. Dersom sinnet og hjertet er fulle av kjærlighet til Gud, vil dette komme fram i samtalene. Det vil ikke være noen vanskelig sak å gi uttrykk for det som er ett med vårt åndelige liv. Store tanker, edle lengsler, en klar oppfatning av sannheten, uselviske mål, trang til gudsfrykt og hellighet -- alt dette vil bli tolket i ord som åpenbarer hva skatten i hjertet er. Når Kristus slik kommer til syne i vår tale, vil den ha kraft til å vinne sjeler for hans rike.
Vi burde tale om Kristus til dem som ikke kjenner ham. Vi burde gjøre det Kristus gjorde. Det var det samme hvor han var: i synagogen, ute ved veikanten, i en båt skjøvet et lite stykke fra land, i gjestebud hos fariseeren eller til bords hos en toller. Overalt talte han til menneskene om det som gjaldt det høyere liv. Forholdene i naturen, hendingene i dagliglivet, alt var for ham knyttet til sannhetens Ord. Tilhørernes hjerter ble dradd til ham. For han hadde helbredet deres syke, hadde trøstet deres sørgende og tatt deres barn i armene for å velsigne dem. Straks han åpnet munnen for å si noe, var deres oppmerksomhet spent rettet mot ham. Og hvert ord var for en eller annen sjel en livets lukt til liv.
Slik burde det også være med oss. Hvor vi enn måtte være, burde vi gripe hver anledning til å tale til andre om Frelseren. Om vi følger Kristi eksempel i å gjøre godt, vil hjertene åpne seg for oss, slik de gjorde for ham. Ikke brått, men med en finfølelse som springer ut fra den guddommelige kjærlighet, kan vi fortelle dem om ham som «skiller seg ut blant ti tusen menn», han om hvem det sies at «alt ved ham er tiltrekkende».22 Dette er det høyeste område hvor vi overhodet kan bruke talens talent. Det bli gitt oss for at vi skulle kunne presentere Kristus som den tilgivende Frelser.
Kristi liv var et grenseløst bølgende hav av innflytelse
Denne innflytelsen knyttet ham for evig til Gud på den ene siden og til den menneskelige familien på den andre. Gjennom Kristus har Gud også beriket menneskene med en innflytelse som gjør det umulig for dem å leve for selvet. Individuelt er vi knyttet til våre medmennesker som en del av Guds store helhet, og vi har gjensidige forpliktelser. Ikke noe menneske kan være uavhengig av sine medmennesker. For den enes ve og vel er uten videre også den annens ve og vel. Det er Guds plan at den enkelte skal føle denne uomgjengelige solidariteten mellom mennesker. Han skal være klar over sin betydning for nestens liv og gjøre sitt beste for å fremme hans lykke.
Hver sjel er omgitt av en egen atmosfære. Det kan godt være en atmosfære ladet med livgivende kraft, tro, mot og håp, og gjennomstrømmet av en mild duft av kjærlighet. Men det kan også være en atmosfære fylt av misnøye og egoisme, gjennomtrengt av kulde og mørke, ja, helt forgiftet av synd som stadig næres. Hvert menneske vi kommer i kontakt med, blir -- bevisst eller ubevisst -- påvirket av atmosfæren som omgir oss.
Dette medfører et ansvar vi ikke kan rive oss løs fra. Våre ord, våre handlinger, vårt antrekk, vår oppførsel -- ja, selv ansiktsuttrykket -- øver sin bestemte innflytelse. Inntrykket av alt dette får avgjørende følger av godt eller ondt som ingen mennesker kan måle. Hver liten impuls vårt liv på denne måten gil til reaksjoner hos andre mennesker, betyr en utsæd som må frambringe sin høst. Den blir et ledd i den lange kjeden av menneskelige hendinger med en rekkevidde vi neppe aner. Om vi med vårt eksempel hjelper andre til å utvikle gode prinsipper, styrker vi samtidig deres evne til å gjøre det som er godt. Og de i sin tur øver en lignende innflytelse på andre, disse på atter andre, og så videre i det uendelige. Takket være vår ubevisste innflytelse kan altså tusener bli velsignet.
Vår innflytelse virker til velsignelse eller forbannelse
Kast en stein på vannet. En bølgering oppstår, og bortenfor denne en ny ring, osv. Og etter hvert som ringene blir større, øker deres rekkevidde inntil de når helt til stranden. Slik er det med vår innflytelse. Den virker på andre til velsignelse eller forbannelse, langt ut over det vår kunnskap eller vår bevisste kontroll kan registrere.
Karakteren er en maktfaktor. Det stille vitnesbyrdet som går ut fra et sant, selvforglemmende, gudhengivent liv, blir bærer av en nesten uimotståelig innflytelse. Ved å åpenbare Kristus i vårt eget liv virker vi sammen med ham i å frelse sjeler. Ja, det finnes ikke noen annen måte å samarbeide med ham på enn å la hans karakter komme fram i vårt liv. Ogjo videre våre innflytelsessfærer er, desto mer godt kan vi gjøre. Tenk om alle de som bekjenner seg til å tjene Gud, ville følge Kristi eksempel og sette lovens prinsipper ut i livet! Tenk om hver handling kunne bære vitnesbyrd om at de elsket Gud over alle ting og sin neste som seg selv! Da ville menigheten ha makt til å ryste verden.
Men det må ikke glemmes at innflytelsen også kan være en kraft i det ondes tjeneste. Å fortape sin egen sjel er en forferdelig ting. Men å være årsak til at andre gjør det, er enda verre. At vår innflytelse skulle være en dødens lukt til død, er en gyselig tanke. Og likevel er dette i høy grad mulig. Mange som gir seg ut for å være på Kristi side og samle inn til fordel for ham, er på den stikk motsatte side og sprer til alvorlig ulempe for ham. Det er grunnen til at menigheten er så svak. Mange gir fritt løp for sin kritikk og sin anklage. De gir uttrykk for mistanke, sjalusi og misnøye, og på den måten går de med på å være redskaper for Satan. Før de ennå riktig fatter hva de gjør, har motstanderen alt ved deres hjelp nådd sin hensikt. Et inntrykk i ond retning er blitt gjort. En skygge er blitt kastet. Satans piler har rammet midt i blinken. Misnøye, vantro, ja, rett og slett utroskap har snørt sitt faste nett omkring dem som ellers ville ha kunnet ta imot Kristus. Imens ser Satans medarbeidere med skadefryd på dem de slik har drevet til skeptisisme og gjort harde mot alle refseiser og alle inntrengende advarsler. Disse menneskene trøster seg med at sammenlignet med de andre er de da ganske dydige og rettferdige. De forstår ikke at disse karaktervrakene simpelthen er et. verk av deres egne utemmede tunger og opprørske hjerter. Det er jo nettopp gjennom deres innflytelse de hardt fristede stakkarene har falt.
Slik blir mange sjeler drevet bort fra veien til frelse ved lettsindighet, selvdyrkelse og hard likegyldighet hos bekjennende kristne. Mange er de som vil skjelve den dagen de skal stilles for Guds domstol og stå ansikt til ansikt med følgene av sin dårlige innflytelse.
Det er utelukkende gjennom Kristi nåde vi kan gjøre riktig bruk av denne gaven. Det finnes ingenting i oss selv som kan hjelpe oss til å påvirke andre til det gode. Når vi fatter vår egen hjelpeløshet og vårt eget behov for guddommelig kraft, vil vi ikke lenger stole på oss selv. Vi aner ikke hvilke resultater en dag, en time eller et øyeblikk kan bære i sitt fang. Og aldri burde vi begynne dagen uten å overgi oss i vår himmelske Fars varetekt. Hans engler har fått i oppdrag å våke over oss. Vi ha! bare å overlate oss til deres beskyttelse. Da vil de være ved vål side hver gang faren melder seg. Noen ganger vil vi også ubevisst stå i fare for å øve en dårlig innflytelse. Da vil englene på samme måten være ved vår side. De vil tilskynde oss til å legge om kursen. De vil velge ut ord for oss og påvirke våre handling er. Slik kan vår innflytelse bli en stille, ubevisst, men mektig kraft til å føre andre til Kristus og til den himmelske verden.
Tiden
Vår tid hører Gud til. Hvert øyeblikk er hans, og vi står under den mest høytidelige forpliktelse til å utnytte den til hans ære. Det finnes ikke noe talent han vil kreve oss til strengere regnskap for enn nettopp tiden.
Tidens verdi trosser alle beregninger og målinger. Kristus så på hvert øyeblikk som noe uvurderlig. Slik må også vi se det. Livet er for kort til at en kan leke med det, la det smuldre bort i bagateller. Vi har bare noen få dagers prøvetid til å forberede oss for evigheten. Det vil si: ikke et minutt å spille, ikke et sekund å vie til selvisk fornøyelse. Vi har ingen tid å ofre på et liv hengitt til synd. Det er nå vi skal danne en karakter som kan stå for all framtid, gjøre oss skikket for udødelighet. Det er nå vi må gjøre oss rede til å møte den strenge dommerens forskende blikk.
Mennesket har bare så vidt begynt på livet når det også begynner på veien mot døden. Og verdens hvileløse strid og strev ender i ingenting med mindre en sann kunnskap _m det evige liv blir nådd. Det menneske som setter virkelig pris på tiden og i den ser sin tilmålte anledning til arbeid, vil kvalifisere seg for en bolig i evigheten og et liv som aldri tar slutt. Da er det mennesket ikke født forgjeves.
Vi er blitt formant til å kjøpe vår tid. Men den tiden som ødsles vekk, kan aldri vinnes tilbake. Vi kan ikke kalle tilbake selv et eneste øyeblikk av tapt tid. Det er bare en måte vi kan erstatte tapet på. Det er ved å gjøre mest mulig ut av den delen som ennå er tilbake, og gå virkelig inn som medarbeidere med Gud i hans store forløsningsplan, planen om å kjøpe oss fri fra synden og døden.
I den som slik stiller seg til Guds disposisjon, finner det sted en karakterforvandling. Han blir en sønn av Gud, et medlem av den kongelige familien, et barn av den himmelske Kongen. Han er blitt i stand til å ferdes blant engler.
Nå er tiden inne til å arbeide hardt for å frelse våre medmennesker. Det er noen som mener at bare de gir penger til fremme av Guds sak, så er dette alt som kreves av dem. Den kostelige tiden de kunne bruke til personlig tjeneste for Kristus, blir unyttet. Men det er en plikt og et privilegium for alle som har helse og styrke, å yte aktiv tjeneste for Gud. Alle bør gjøre en virkelig innsats for å vinne sjeler for Kristus. Pengegaver kan ikke på noen måte erstatte dette.
Flid i tjenesten en del av vår religion
Hvert øyeblikk bærer i seg en skjebnetung vekt av valg med evige konsekvenser. Vi skal stå som modige menn på vakt, klar til tjeneste på et øyeblikks varsel. Nå er anledningen til å tale et ord til en trengende sjel, et ord som kan bety livet. I morgen kan det være for sent. For Gud vil kanskje si til det mennesket de! gjelder: «I natt kreves ditt liv tilbake.»23 Og så er han ikke ferdig. Som følge av vår forsømmelse er han ikke ferdig. Hvordan skal vi på dommens store dag kunne avlegge regnskap for Gud?
Livet er altfor alvorlig til å rives bort av utelukkende timelige og jordiske gjøremål -- i en tredemølle av bekymring for det som bare er et støvfnugg sammenlignet med evige interesser. Likevel har Gud kalt oss til tjeneste også i livets timelige forhold. Flid i denne tjenesten er like mye en del av vår religion som andaktsøvelser er det. Bibelen godkjenner ikke lediggang. Det er den største forbannelsen som har rammet verden. Hver mann og kvinne som er blitt virkelig omvendt, vil være en flittig arbeider.
Om vi skal greie å tilegne oss nødvendig kunnskap og pleie sinnets behov, avhenger av hvordan vi utnytter tiden vår. Pleien av de intellektuelle evnene behøver ikke å hindres av fattigdom, lav byrd eller ugunstige omgivelser. Ta bare vare på øyeblikkene som en kostelig skatt. Noen få minutter her og noen fåminutter der kan så lett som les vekk til nytteløst snakk. Morgentimene kan kastes bort i sengen. Tid i massevis under reiser med buss eller tog eller på stasjonenes venteværelser sløses bort til ingen nytte. Kostbare minutter ødsles ørkesløst mens en venter på måltider eller på folk som ikke møter til avtalt tid. Tenk om en i slike tilfelle hadde en bok i beredskap, og disse flyktende bruddstykker av tid ble brukt til noe positivt, til lesing eller omhyggelig ettertanke -- hva ville ikke da kunne nås av sanne verdier! En målbevisst planlegging, en utholdende flid, et omsorgsfullt regnskap med tiden -- dette vil sette mennesker i stand til å skaffe seg kunnskaper og en sjelelig disiplin som kan danne grunnlag for nesten hvilken som helst innflytelsesrik og nyttig stilling.
Planlegging sparer tid
Det er en plikt for hver kristen å tilegne seg vaner preget av orden, grundighet og raskhet. Det finnes ikke noen unnskyldning for somling med arbeid av noe slag. Når en ruger over arbeidet konstant uten å få det unna, er det gjerne fordi en verken har tanken eller hjertet med i oppgaven. Den som er sen i sitt arbeid og lite effektiv, må forstå at dette er feil som bør rettes på. Han må bruke tankene for å få en plan i det hele. Det gjelder å utnytte minuttene og sikre seg et godt resultat. Med riktig metode i arbeidet kan ofte en gjøre like mye på fem timer som andre på ti. Ikke minst i husarbeid viser det seg at noen aldri blir ferdige. Det er ikke nødvendigvis fordi de har så mye å gjøre, men fordi de ikke planlegger arbeidet. Planlegging sparer nemlig tid. Ved sin langsomme, omstendelige arbeidsmåte greier de å få et relativt lite arbeid til å bli impoherende stort Men alle som virkelig vil, kan godt komme bort fra slike forvirrede, langtekkelige arbeidsvaner. La dem sette seg bestemte mål i arbeidet. Det gjelder å gjøre et overslag først over hvor lang tid en gitt arbeidsoppgave vil ta, og så sette alle krefter inn på å få den unnagjort på den tiden. Det hjelper å øve disiplin over viljen. Det setter fart i fingrene.
Noen mangler besluttsomhet til å ta seg selv i nakken. Det gir naturligvis ingen reform. Man stivner bare til i gamle arbeidsvaner. Men ved å ta seg sammen og disiplinere kreftene kan man tilegne seg utrolig ferdighet i tjenesten. Da blir ens arbeid etterspurt overalt. En blir vurdert etter fortjeneste.
Blant barn og ungdom kastes det ofte bort en mengde tid o som kunne ha vært brukt til å hjelpe til hjemme og på den måten vise vennlighet mot far og mor. De unge kunne godt ta på sine sterke skuldrer mangt et ansvar som ellers de gamle må bære.
Kristus er vårt forbilde
Kristi liv var fra de første barneårene et liv i alvorlig virksomhet. Han levde ikke for å gjøre seg selv til lags. Han var Sønn av den evige Gud. Likevel sto han flittig ved snekkerbenken sammen med sin far Josef. Yrket hans var betegnende. Han var kommet inn i verden som den store karakterbyggeren. I den egenskap utførte han arbeid som alt sammen var fullkomment. I sitt yrke førte han inn den samme fullkommenhet som i arbeidet med å forvandle menneskelige karakterer under sin mektige skaperhånd. Han er vårt forbilde.
Foreldrene bør lære barna å vurdere tiden og bruke den riktig. Innprent dem at det er umaken verd å gjøre noe som vil gi Gud ære og menneskeheten velsignelse, Allerede i sine tidlige barneår kan de bli misjonærer for Gud. Foreldre kan ikke gjøre noen større synd enn å la barna være uten noe å ta seg til. be unge lærer tidlig å bli glad i lediggang. De utvikler seg til å bli hjelpeløse og ubrukbare menn og kvinner. Når de blir så gamle at de må tjene til sitt livsopphold og kommer i en eller annens tjeneste, arbeider de på en doven, likeglad måte. Likevel venter de å få lønn for arbeidet som om de var flittige og trofaste. Det er en himmelvid forskjell på arbeidere av dette slaget og slike som virkelig forstår at de må være tro husholdere.
Dorske, likegyldige vaner som en tillater seg å pleie på arbeidsplassen, kommer gradvis inn i ens religiøse liv også. Dette vil gjøre en temmelig uskikket til noen effektiv arbeidsinnsats for Gud. Mange som ville ha kunnet bli til velsignelse for verden ved flittig arbeid, er blitt helt ødelagt av lediggang. Manglende aktivitet og målbevissthet åpner døren for tusen fristelser. Dår. lige kamerater og slette vaner forderver sjel og sinn. Følgen er ødeleggelse både for dette livet og det som skulle følge etter.
Det er det samme hvilket arbeid vi kommer i gang med Guds Ord lærer oss i alle tilfeller denne leveregelen: «Vær ivrige og bli ikke slappe; vær brennende i Ånden; tjen Herren!»24 «Alt du kan gjøre med din hånd, skal du gjøre etter beste evne.»25 «For dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn. Kristus skal være den herre dere tjener.»26
Helsen
God helse er en velsignelse som de færreste forstår å verdsette. Det er imidlertid en virksom utfoldelse av våre fysiske og mentale krefter vår helse for en stor del avhenger av. Våre impulser og lidenskaper har sitt sete i kroppen, og den må holdes i den best mulige fysiske kondisjon og være under den best mulige åndelige innflytelse.
Alt som gjør den fysiske styrken mindre, svekker samtidig sinnet og gjør det mindre skikket til å skjelne mellom riktig og galt. Vi får på den måten redusert vår evne til å velge det gode. Det skal viljestyrke til for å følge det vi vet er riktig.
Misbruk av våre fysiske krefter innskrenker det spann av tid da vårt liv kan være nyttig til å fremme Guds ære. Det gjør oss uskikket til å utføre oppgaven Gud har betrodd oss. Vi må ikke tillate oss å danne uriktige vaner. Vi må ikke sitte lenge oppe om kvelden. Vi må ikke gi etter for appetitten på bekostning av helsen. Ved alt dette legger vi nemlig grunnlaget for helsesvikt. På samme måten går det når vi forsømmer nødvendig mosjon, eller når vi går til overdrivelse, så både kropp og sjel blir tømt; for krefter. Ved uregelmessigheter av begge slag kommer nervesystemet ut av balanse. De som slik forkorter livet og gjør seg uskikket til tjeneste ved å ringeakte naturens lover, blir skyldige i å rane fra Gud. De raner noe fra sine medmennesker også. Å velsigne andre er jo nettopp det arbeidet Gud har kalt dem til å gjøre i verden. Og så reduserer de anledningene til å utføre det ved sin egen feilaktige handlemåte. Selv i løpet av den korte tiden de lever, er de temmelig uskikket til å gjøre det de egentlig burde ha gjort. Herren holder oss ansvarlige når vi på den måten ved våre egne skadelige vaner berøver verden godene han hadde tiltenkt den gjennom vårt liv.
Å overtre de fysiske lovene er det samme som å overtre den moralske lov. For Gud er ikke bare opphavsmannen til den moralske loven. Han er like så sikkert opphavsmannen til de fysiske lovene. Hans lover risset inn med hans egen finger i hver nerve, hver eneste muskel, hver eneste evne som er blitt mennesket betrodd. Og hvert misbruk av en hvilken som helst del av vår organisme er en krenking av loven.
Lovene som kontrollerer det fysiske liv
Alle bør ha en fornuftig kunnskap om menneskekroppen. For det gjelder å holde den i en slik tilstand at det kan bli mulig å utføre Herrens verk. Kroppens helse må omhyggelig bevares og utvikles for at den guddommelige natur kan bli åpenbart fullt ut gjennom det menneskelige redskap. Forholdet mellom den fysiske organismen og det åndelige liv er et av de viktigste emner for opplæring. Det burde vies grundig oppmerksomhet både i hjem og skole. Alle burde bli gjort vel kjent med hvordan menneskekroppen er bygd opp, og hvordan lovene virker som kontrollerer det fysiske liv. Den som av fri vilje lever i uvitenhet Om lovene for sin egen fysikk og overtrer disse lovene, gjør synd mot Gud. Alle må plassere seg der hvor liv og helse kan nyte størst mulige fordeler. Vanene må bli brakt inn under kontroll av tanken. Og denne igjen bør bringes inn under Guds kontroll.
«Vet dere ikke at deres legemer er et tempel for Den Hellige Ånd som er i dere, og som dere har fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv.» Dette er Paulus' ord til korintermenigheten. Og han fortsetter: «Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da legemet til Guds ære.»27
Styrke
Vi skal elske Gud, ikke bare av hele vårt hjerte, av hele vårt sinn og av «all vår forstand», men også av «all vår styrke». Dette omfatter den fulle bruken av både forstanden og våre fysiske krefter.
Kristus var en sann arbeider ikke bare i åndelige, men også i timelig forhold. Og i alt sitt arbeid hadde han en fast beslutning om å gjøre sin Fars vilje. Forholdene i himmelen og på jorden er mer intimt knyttet til hverandre og mer direkte under oppsyn av Kristus enn mange aner. Det var Kristus som planla anlegget av det første tabernakelet. Han ga også alle de spesifiserte instruks ene om hvordan Salomos tempel skulle bygges. Han som i sitt jordeliv virket som tømmermann i landsbyen Nasaret, var altså identisk med den himmelske arkitekten som la planene for byggingen av det hellige gudshuset hvor hans navn skulle æres.
Det var Kristus som ga bygningsmennene ved tempeltomten visdom til å realisere den skjønneste og yrkesmessig sett mest fremragende byggekunst. Han sa: «Jeg har kalt Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme, og fylt ham med ånd fra Gud. med visdom, innsikt og kunnskap og med evne til alle slags håndverk, så han kan tenke ut og lage kunstferdige arbeider i gull, sølv og bronse, slipe steiner til innfatning, skjære ut i tre og utføre alle slags håndverksarbeid. Til medhjelper har jeg gitt ham Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme. Og alle som har slike anlegg, har jeg gitt evne, så de kan lage alt det jeg har befalt deg.»28
Gud ønsker at hans arbeidere på alle områder skal se på ham som giveren av alt de eier. Alle virkelige oppfinnelser og forbedringer har sin kilde i ham, som er vidunderlig i sitt råd og fremragende i sitt verk. Legens fine håndlag, hans beherskelse av nerver og muskler, hans fagkunnskap om den menneskelige organismen -- alt dette er evner og visdom av guddommelig opphav, en kunst som skal brukes til fordel for lidende mennesker. Den dyktighet snekkeren bruker hammeren med, den styrke smeden legger for dagen når han lar det klinge i ambolten, også dette kommer fra Gud. Han har utstyrt mennesker med talenter, og han venter at de skal søke ham for å få de riktige rådene til å fullbyrde verket. Hva vi enn gjør, hvilken sektor av arbeidslivet vi enn måtte være knyttet til, så ønsker han å kontrollere tankene og ferdighetene våre for at vi må kunne gjøre fullkommen tjeneste.
Religion og forretning er ikke, to atskilte områder. De er deler av et fullkomment hele. Bibelens religion må veves inn i alt vi sier og gjør. Guddommelige og menneskelige krefter må virke sammen for å yte noe virkelig stort både av timelige og åndelige prestasjoner. De må forenes til ett i alle menneskelige gjøremål, i mekanikk og gårdsbruk, i handel og vitenskap. Det skal samarbeid til i all virksomhet blant kristne mennesker.
Gud har kunngjort prinsippene som er grunnleggende for, at dette samvirket skal være mulig. Hans forherligelse må være motivet for alle hans medarbeidere. Alt vårt arbeid må gjøres av kjærlighet til Gud og i samsvar med hans vilje.
Det er like vesentlig å gjøre Guds vilje når en reiser et byggverk som når en tar del i en vanlig gudstjeneste. Og dersom arbeiderne har fulgt de rette prinsippene i sin egen karakterbygging, vil de vokse i nåde og kunnskap for hvert nytt bokstavelig byggverk de reiser.
Men Gud vil ikke godkjenne selv de største talentene eller den mest strålende tjeneste med mindre selvet blir lagt på alteret som et levende, selvfortærende offer. Roten må være hellig, ellers kan ikke frukten være antagelig for Gud.
Herren gjorde Daniel og Josef til kloke administratorer. Han kunne arbeide gjennom dem. De levde nemlig ikke for å pleie sine egne tilbøyeligheter, men for å tekkes Gud.
Daniels liv har mye å lære oss. Det viser at en mann med timelige oppdrag i denne verden ikke nødvendigvis er en kald politiker. Han kan være lært og ledet av Gud for hvert skritt han tar. Mens Daniel var førsteminister i Det babylonske rike, var han også Guds profet og mottok himmelsk lys gjennom inspirasjon. Verdslige og ærgjerrige statsmenn blir i Guds Ord fremstilt som visnende gress og falmende blomster. Men Gud ønsker i sin tjeneste intelligente mennesker, mennesker med kvalifikasjoner for arbeid av de forskjelligste slag. Det trengs forretningsfolk som vil flette de store sannhetsprinsippene inn i alle sine transaksjoner. Og deres talenter burde være gjort fullkomne ved det grundigste studium, den mest samvittighetsfulle opplæring. Om mennesker på noe felt trenger til å bruke sine anledninger for å bli kloke og effektive, må det vel være slike som utnytter evnene til å bygge opp Guds rike i denne verden. Om Daniel hør er vi dette: Da hans måte å håndtere sakene på i statens styre og stell ble gått riktig grundig etter i sømmene, var det ikke en eneste feil å finne hos ham. Han er mønsteret for hva en offentlig tjenestemann kan gjøre det til. Hans historie viser tydelig hvilke prestasjoner et menneske kan nå om det konsentrerer all sin kraft -- både i kropp og i sjel, både i hjerne og i hjerte -- om tjenesten for Gud.
Penger
Gud betror også midler i menneskenes hender. Han gir dem evnen til å samle rikdom. Han vanner jorden med dogg fra himmelen og med skurer av forfriskende regn. Han øser ut solskinnet som varmer opp jorden, og vekker til live kimene i naturen, slik at de blomstrer og bærer frukt. Og han ber om å få sitt tilbake med renter.
Pengene er ikke gitt oss for at vi skal kaste glans og ære over oss selv med dem. Som trofaste husholdere skal vi bruke dem til å forherlige Gud. Noen mener at bare en del av deres midler hører Herren til. Når de har satt en viss porsjon til side til religiøse og humanitære formål, betrakter de resten som sitt eget -- noe de selv kan bruke som det måtte falle dem inn. Men her tar de grundig feil. Alt vi eier hører egentlig Herren til, og vi er ansvarlige overfor ham for den bruk vi gjør av det. Måten vi benytter hver øre på, vil vise om vi elsker Gud over alle ting og vår neste som oss selv.
Penger har stor verdi, for det kan bli gjort mye godt med dem. I Guds barns hender er de mat til de sultne, drikke til de tørste og klær til de nakne. De er et forsvar for de undertrykte og et middel til helbredelse for de syke. Men pengene i seg selv er ikke mer verd enn sand. Bare i den grad de blir brukt til å sørge for livets nødvendigheter og til å bringe velsignelser til andre og fremme Kristi sak på jorden -- bare i den grad blir de i det hele tatt verdier.
Å hope opp rikdommer er ikke bare tomt og unyttig. Det er en virkelig forbannelse. Slik rikdom blir bare en snare for sjelen, for den trekker interessene og hjertelengslene bort fra de himmelske skattene. På Guds store dag vil rikdommen legge fram sitt harde vitneprov om ubrukte talenter og forsømte anledninger. Den vil derved fordømme eiermannen. Skriften sier: «Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal komme over dere! Rikdommen deres råtner, og klærne blir møllspist; gullet og sølvet ruster bort, og rusten skal vitne mot dere og fortære kroppen deres som ild. Dere har brukt endetiden til å samle rikdom. Men hør: Den lønn dere holdt igjen for arbeiderne som skar åkrene, roper høyt, og høstfolkenes nødrop har nådd fram til Herren Sebaot.»29
Men Kristus godkjenner heller ikke noen tankeløs sløsing av midlene. Han gir snarere en lekse i sparsommelighet: «Sank sammen de stykkene som er blitt til overs, slik at ingen ting går til spille.»30 Og denne leksen gjelder alle hans etterfølgere. Alle som er blitt klar over at pengene er et talent fra Gud, vil bruke dem med forsiktighet. De vil kjenne det som en plikt å spare for å kunne gi.
Jo flere midler vi øser ut for å stille selvet i et flatterende lys for å tilfredsstille våre egoistiske tilbøyeligheter, desto mindre har vi igjen til å skaffe de sultne mat og de nakne klær. Hver øre som brukes til ingen nytte, berøver eieren en uvurderlig anledning til å gjøre noe godt. Det betyr at vi raner fra Gud æren som tilkommer ham. Det ville aldri skje om vi bare gjorde en riktig bruk av talentene han har betrodd oss.
Varme vennskapstanker, sjenerøse følelser og en rask oppfatning av åndelige ting er verdifulle talenter som legger en tung ansvarsbyrde på eieren. Alt dette må komme til nytte i tjenesten for Gud. Men her er det mange som gjør seg skyldig i en alvorlig feiltagelse. De er tilfreds med ganske enkelt å eie slike egenskaper og forsømmer å mobilisere dem til aktiv tjeneste for andres vel. De trøster seg selv med at dersom de bare hadde anledning, dersom bare forholdene lå gunstig an, ville de gjøre et stort og godt verk. Men foreløpig sitter de altså der og venter på denne anledningen. De forakter den knuslete stakkaren som har betenkeligheter med å yte så mye som en ussel skjerv til en trengende sjel. De ser at han lever for selvet og er ansvarlig for sine vanrøktede talenter. Med atskillig selvfølelse trekker de sammenligninger mellom sin egen person og slike gjerrige mennesker. De føler nemlig at de selv er så mye bedre enn deres smålige naboer. Men de bedrar seg selv. Det å eie unyttede egenskaper øker bare ansvaret. Slike som er i besittelse av stor følelsesdybde, har forpliktelse overfor Gud til å øse ut av sin overflod, ikke bare til sine venner, men til alle som trenger deres rike sympati. Sosiale fortrinn er talenter og bør utnyttes til fordel for alle som vår innflytelse kan nå. Kjærlighet som ytrer seg i form av sympatifellesskap overfor bare et strengt begrenset mindretall, er ingen kjærlighet. Det er snarere egenkjærlighet. En slik innstilling vil aldri virkelig utfolde seg til velsignelse for menneskeslekten og ære for Gud. De som slik lar sin Mesters talenter ruste bort, er faktisk mer skyldige enn de andre som de føler forakt for. Til dem vil det bli sagt: Dere kjente deres Herres vilje, men gjorde den ikke.
Talentene blir mangfoldiggjort ved bruk
Talenter i flittig bruk betyr talenter i rivende utvikling. Hell i livet er ikke følgen av tilfeldigheter eller «skjebnen». Nei, det er den naturlige, praktiske utformingen av Guds forsyns prinsipper. Det er lønnen for tro og klok atferd, for dyd og utholdende anstrengelse. Gud ønsker at vi skal bruke hver evne vi eier. Og gjør vi det, skal vi få enda større evner og gaver å forvalte. Han utstyrer oss ikke på overnaturlig vis med de kvalifikasjonene vi mangler. Men mens vi bruker det lille vi har, virker han sammen med oss til å øke og styrke hver evne vi eier. For hvert helhjertet, alvorlig offer vi gir i Mesterens tjeneste, vil våre krefter øke. Mens vi stiller oss selv til rådighet som redskaper for Den Hellige Ånds verk, blir Guds nåde virksom i vårt indre til å si nei til gamle vaner, vinne seier over sterke tilbøyeligheter og danne nye mønstre for vår atferd. Etter hvert som vi er lydige mot Åndens tilskyndelser, blir våre hjerter åpnet for mer og mer av hans kraft, og vi gjør et bedre og bedre arbeid. Skjulte energier vekkes til live, og slumrende evner får ny blomstring.
Den ydmyke arbeider som i lydighet svarer på Guds kall, kan være sikker på å motta guddommelig hjelp. Å ta på seg et så stort og hellig ansvar er i seg selv noe som høyner karakteren. Det kaller til virksomhet de høyeste intellektuelle og åndelige krefter. Det styrker og renser sinn og hjerte. Det er vidunderlig å se hvor sterkt et svakt menneske kan bli ved tro på Guds kraft. Hvor målbevisst i alle sine bevegelser! Hvor rikt på store resultater! Den som begynner med et minimum av kunnskaper, men formidler det lille han vet på en ydmyk, beskjeden måte, mens han leter med flid etter videre kunnskap, vil finne at hele det himmelske skattkammeret står åpent for ham og bare venter på å fylle hans behov. Jo mer lys han formidler til andre, jo mer lys vil han få. Jo ivrigere en prøver å forklare Guds Ord, med kjærlighet til sine medmennesker som det bærende motiv, jo klarere blir det for en selv. Jo mer vi bruker vår kunnskap og anstrenger våre krefter, jo mer kunnskap og krefter skal vi få.
Hver anspennelse som blir gjort for Kristi skyld, vil resultere i velsignelse for oss selv. Om vi bruker av våre midler til hans ære, vil han gi oss nye midler. Når vi søker å vinne andre for Kristus og våre bønner blir bærere av en virkelig byrde for sjelers frelse, vil våre egne hjerter slå med en livgivende flom av nåde fra Gud. Hele vårt kristenliv vil ha mer virkelighet over seg, mer alvor, mer bønn.
Verdien av et menneske blir i himmelen målt etter hjertets evne til å kjenne Gud. Denne kunnskapen er kilden som all kraft strømmer ut fra. Gud skapte mennesket for at det skulle være et redskap han kunne åpenbare sitt guddommelige sinn gjennom. Og han er stadig opptatt med å bringe det menneskelige tankeliv i levende forbindelse med det guddommelige. Han tilbyr oss den forrett å være medarbeidere med Kristus i å åpenbare hans nåde for verden, for at vi må kunne motta en økende kunnskap om himmelske ting.
Idet vi ser på Jesus, får vi herligere og mer konsise begreper om Gud, og ved beskuelse blir vi selv forvandlet. Godhet og kjærlighet til menneskene blir vårt naturlige instinkt. Vi danner en karakter som blir et motstykke til den guddommelige karakter. Idet vi vokser opp til å bli ham lik, øker vi vår evne til å kjenne Gud. I stigende grad trer vi inn i fellesskapet med den himmelske verden. Derved får vi også en stadig økende kraft til å ta imot rikdommen i visdom og kunnskap om det evige.
Mannen som fikk den ene talenten, «gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger».31
Det var han med den minste gaven som lot sin talent ligge ubenyttet. Dette rommer en advarsel til alle dem som mener at det beskjedne omfanget av deres evner og muligheter unnskylder dem fra å gjøre tjeneste for Kristus. Kunne de bare gjøre noe riktig stort, hvor gladelig ville de ikke da ta fatt på det! Men siden de nå bare kan være til tjeneste i de små ting, mener de seg berettiget til å la være å gjøre noe som helst. Her tar de alvorlig feil. Herren bruker sin spesielle talentfordeling til å sette karakteren på prøve. Mannen som forsømte å bruke sin talent, stemplet seg selv som en utro tjener. Hadde han fått fem talenter, ville han ha gravd ned alle fem. Måten han brukte den ene talenten på, viste nemlig at han ringeaktet gavene fra himmelen.
«Den som er tro i smått, er også tro i stort.»32 Betydningen av de små tingene blir gjerne undervurdert. Det ytre skinnet bedrar. Men nettopp slike småting danner grunnlaget for livet. De gir det disiplin og ryggrad. Det finnes faktisk ikke noe slikt som «uvesentlige ting» i kristenlivet. Vår vei mot oppbyggingen av en karakter vil være strødd med farer så lenge vi undervurdere! vekten av de små ting.
Rette prinsipper i småting styrer hele livet inn i rett kurs
«Den som er uredelig i smått, er også uredelig i stor!.»33 Ved utroskap i de minste pliktene unndrar mennesket sin Skaper den tjenesten som er hans selvfølgelige rett. Slik utroskap virker tilbake på mennesket selv. Det kommer til kort i å vinne nåden, kraften og stabiliteten i karakteren som bare kan nås gjennom en total overgivelse til Gud. Å leve atskilt fra Kristus er det samme som å være prisgitt Satans fristelser. Det kan da ikke bli annet enn fatale feilgrep i arbeidet for Mesteren. Det er de rette prinsippene i de små ting som styrer hele livet inn i rett kurs. Når så hele denne styremekanismen svikter, er det klart at mennesket heller ikke kan være Gud lydig i større ting, som det anser for å være dets rette virkefelt. De samme karaktermanglene en kjæler for i sitt forhold til livets minste detaljer, glir umerkelig inn også i mer betydelige forhold. En handler jo gjerne i samsvar med prinsippene en har vent seg til. Stadig gjentatte handlinger danner vanene -- karakteren -- som bestemmer vår skjebne for tid og evighet.
Bare takket være trofasthet i de små ting kan sjelen øves opp til å handle med trofasthet under forhold med større ansvar. Gud satte Daniel og hans medbrødre i forbindelse med de store mennene i Babylon. Formålet var at disse hedenske menneskene skulle få anledning til å bli fortrolige med prinsippene i den sanne religion. Midt blant et folk av avgudsdyrkere skulle Daniel representere Guds karakter. Hvordan ble han skikket til en stilling som forutsatte en slik grad av tillit og heder? Det var nettopp hans troskap i småting som ga hele livet hans sin holdning og verdi. Han æret Gud gjennom de minste pliktene, og Herren samarbeidet med ham. Om Daniel og kameratene hans står det: «Gud ga disse fire gutter kunnskap og forstand på allslags skrift og visdom. Og Daniel skjønte seg på alle slags syner og drømmer.»34
Liksom Gud kalte Daniel til et vitne for seg i Babylon, slik kaller han også oss til å være hans vitner for verden i dag. Ikke bare i de største, men også i de minste forhold i livet ønsker han at vi skal åpenbare for menneskene prinsippene for hans rike.
I sitt liv på jorden lærte Kristus oss nødvendigheten av å akte nøye på de små ting. Det store forløsningsverket lå stadig som en byrde på ham. Der han gikk omkring og underviste eller helbredet, ble alle kreftene i sinnet og kroppen mobilisert til det ytterste. Likevel hadde han øye for de enkleste ting i livet. o Hans mest lærerike undervisning var den som handlet om de enkleste forhold i naturen, brukt som illustrasjonsmateriale for de største sannhetene om gudsriket. Han overså ikke behovene hos selv den ringeste av sine tjenere. Hans øre hørte hvert nødskrik. Han var følsom for den minste berøring fra en lidende kvinne i folkevrimmelen. Den svakeste antydning av tro utløste en bølge av reaksjoner hos Jesus. Da han vekte Jairus' datter opp fra de døde, glemte han ikke å minne foreldrene om at hun trengte noe å spise. Da han ved sin egen mektige kraft steg ut av graven, så han ikke på det som under sin verdighet å folde liksvøpet han var blitt gravlagt i, pent sammen og legge det omhyggelig på sin rette plass.
Hemmeligheten med framgang og lykke
Verket vi som kristne er kalt til, er å virke sammen med Kristus for å frelse sjeler. Denne oppgaven har vi inngått pakt med ham om å utføre. Å forsømme arbeidet er det samme som å vise seg illojal mot Kristus. Men for virkelig å utføre arbeidet må vi følge hans eksempel nøye: Vi må være like trofaste og samvittighetsfulle som han var når det gjelder bagatellene. Dette er hemmeligheten med framgang og lykke i alle grener av kristen virksomhet og kristen innflytelse.
Herren ønsker at hans folk skal nå det høyeste trinnet på stigen. Hensikten er at de skal kaste ære over hans navn ved å eie de evnene han er villig til å gi. Ved Guds rike nåde er hver foranstaltning truffet for at vi skal kunne vise verden hvor mye bedre den planen er som vi arbeider etter, enn den planen verden arbeider etter. Vi skal vise overlegen kvalitet i intelligens og forstand, i dyktighet og kunnskap. Og grunnen til vår overlegenhet er denne: Vi tror på Gud og hans makt til å virke på menneskehjertet.
Men de som ikke eier et stort register av begavelse, har ingen grunn til å være motløse. La dem bruke det de har. Samtid. ig skal de samvittighetsfullt holde øye med hvert eneste svakt punkt i sin karakter, og ved Guds nåde gjøre sitt for å styrke den. I hver eneste handling i livet må vi veve inn trofasthet og lojalitet. Vi må dyrke de egenskapene som vil sette oss best i stand til å utføre vårt verk med verdighet.
Forsømmelige vaner må vi for all del vinne seier over. Mange mener øyensynlig at de har funnet en fullgod unnskyldning fOl de groveste feilgrep. De nevner glemsomhet. Men er da disse blottet for all intellektuell begavelse i motsetning til alle andre folk? De skal bare øve en helt annen kontroll over sinnet, øve det opp til å huske. Det er synd å glemme. Det er synd å være forsømmelig. Dersom du kommer riktig i vane med å forsømme og glemme ting, kan det en vakker dag bli noe vesentlig av ditt eget du forsømmer og glemmer, nemlig din egen sjels frelse. Denne forsømmelse -- eller forglemmelse -- vil til slutt etterlate deg i en tragisk tilstand: uforberedt for Guds evige rike.
Praktisk religion i dagliglivet
Store sannheter må flettes inn i bitte små ting. Praktisk religion må finne uttrykk gjennom beskjedne plikter i dagliglivet. Den største kvalifikasjonen noe menneske kan nå, består i å være lydig mot Herrens ord uten forbehold. Mange-føler at deres liv er unyttig fordi de ikke er knyttet til noe direkte religiøst arbeid. De mener de ikke gjør noe til fremme av Guds rike. Men dette er også en villfarelse. Dersom arbeidet deres er noe som en eller annen nødvendigvis må utføre, bør de ikke beskylde seg selv for å være unyttige tjenere i Guds store husholdning. De mest beskjedne oppgavene må ikke overses. Hvert hederlig arbeid er , en velsignelse, og trofast tjeneste i det kan vise seg å være en nødvendig opplæring med henblikk på høyere betroelser.
Et arbeid kan være så beskjedent det være vil. Det må bare skje med en total overgivelse av selvet. Da blir det like antagelig for Gud som den høyeste tjeneste. Ikke noe offer er lite, bare det blir gitt med et trofast hjerte og et glad sinn.
Hvor vi enn befinner oss, ber Kristus oss om å ta fatt på plikten som melder seg i øyeblikket. Om det skulle være i hjemmet, så gå løs på saken med villighet og alvor. Da vil du gjøre hjemmet til et trivelig oppholdssted. Er du mor, så lær barna opp til å bli tjenere for Kristus. Dette er virkelig et arbeid for Gud, like så visst som presten på prekestolen er i arbeid for ham. Om ditt pliktarbeid skulle være på kjøkkenet, så gjør noe for å bli en fullkommen ekspert i matlaging. Lag mat som er sunn, nærende og appetittvekkende. Og mens du bruker de beste næringsemnene til å lage mat av, så husk også at du må gi ditt sinn den best mulige næringen. Ditt arbeid består kanskje i å dyrke jorden eller utføre et lignende praktisk yrke. Hva det enn er, så gjør øyeblikkets plikt til et vellykket foretagende. Legg din sjel i det du utfører. Representer Kristus i all din virksomhet. Gjør som han ville ha gjort i ditt sted. Hvor ringe din talent enn måtte være, så har Gud en plass for den. Denne ene talenten, fornuftig anvendt, vil utføre sitt tilsiktede verk. Med troskap i små plikter skal vi følge addisjonsprinsippet, føye stykke til stykke, legge sum til sum. Så vil Gud selv arbeide for oss. Og han følger multiplikasjonsprinsippet. Det vil si: han mangedobler det lille vi har. På denne måten blir de små ubetydelighet ene til de mest kostelige strømmer av innflytelse i hans verk.
La en levende tro løpe som tråder av gull gjennom utførelsen av selv de ringeste pliktene. Da vil alt arbeid i hverdagen fremme en sann kristen vekst. Blikket blir stadig rettet mot Jesus. Kjærlighet til ham vil bli en livgivende kraft i alt som foretas. Ved en riktig bruk av våre talenter kan vi da få vårt liv lenket med en gyllen kjede til den høyere verden. Dette er sann helliggjørelse. Den består nemlig i en glad utførelse av de daglige pliktene i fullkommen lydighet mot Guds vilje.
Men mange kristne venter på et eller annet storverk som skal bli utpekt for dem. Fordi de ikke kan finne en stilling stor nok til å tilfredsstille sine ambisjoner, lar de være å utføre livets ordinære plikter med troskap. Disse forekommer dem lite spennende. Dag etter dag lar de anledningene gli fra seg til å vise troskap mot Gud. Mens de sitter der og venter på et eller annet stort arbeid, går livet forbi. Målet blir aldri nådd. Verket blir aldri fullført.
«Da lang tid var gått, kom tjenernes herre tilbake og ville holde regnskap med dem.»35 Når Herren holder regnskap med sine tjenere, vil det bli gransket nøye hva hver enkelt talent har kastet av seg. Det utførte arbeidet avslører arbeiderens karakter.
De som har fått fem eller to talenter, gir tilbake til Herren de betrodde gavene med deres respektive avkastninger. Under dette regnskapsoppgjøret krever de ingen fortjeneste for seg selv. Talentene var noe som i sin tid ble levert dem. Med disse har de tjent nye talenter, men det kunne ikke ha vært noen fortjeneste uten en innsats. De innser at de bare har gjort sin plikt. Kapitalen var Herrens. Utbyttet er også hans. Hadde ikke Frelseren beriket dem med sin kjærlighet og sin nåde, ville de ha gått fallitt for evige tider.
Men når Mesteren får talentene utbetalt, roser og lønner han arbeiderne som Om fortjenesten helt og holdent var deres. Hans ansikt stråler av glede og tilfredshet. Han er fylt med fryd fordi han kan øse .sine velsignelser ut over dem. For hver tjeneste og hvert offer gir han dem vederlag, ikke fordi det er en gjeld, noe han skylder dem, men simpelthen fordi hans hjerte strømmer over av kjærlighet og ømhet. «Det er bra, du gode og tro tjener,» sier han. «Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!»36
Det er trofastheten, lojaliteten mot Gud, en tjeneste i kjærlighet, som vinner det guddommelige bifall. Hver impuls fra Den Hellige Ånd som leder menneskene til godhet og fører dem til Gud, blir notert i himmelens bøker, og på Guds dag vil de han har arbeidet gjennom, få sin ros.
Belønningen for å arbeide sammen med Kristus
De vil gå inn til sin Herres glede, mens de i hans rike ser dem som er blitt forløst som følge av deres tjeneste. Og de får den forrett å ta del i hans verk der oppe, fordi de er blitt gjort skikket til det ved å ta del i hans verk her nede. Det vi skal bli til i himmelen,. er et gjenskinn av det vi nå er i karakter og hellig tjeneste. Kristus sa om seg selv: Menneskesønnen er ikke kommet «for å la seg tjene, men for selv å tjene».37 Hans verk på jorden er også hans verk i himmelen. Og vår belønning for å arbeide sammen med Kristus i denne verden er den større kraft og det utvidede privilegium å få arbeide sammen med ham i den tilkommende verden.
«Til slutt kom han fram som hadde fått en talent, og sa: Herrre, Jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sadd, og sanker hvor du ikke har strødd. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.»38
Slik unnskylder menneskene sin vanrøkt av Guds gaver. De i ser på Gud som streng og tyrannisk, en som speider ivrig for å finne ut deres feilgrep og hjemsøke dem med sin dom. De beskylder ham for å kreve hvor han ikke ga og høste hvor han ikke sådde.
Det er mange som i sitt hjerte anklager Gud for å være en hard herre fordi han krever deres eiendom og deres tjeneste. Men vi kan jo ingenting gi ham som ikke allerede er hans. «Alt kommer fra deg;» sa kong David, «vi gir det vi har fått av deg.»39 Alle ting hører Gud til, ikke bare i kraft av hans skapelse, men også i kraft av hans gjenskapeise, hans forløsningsplan. Alle velsignelsene i dette livet og i det framtidige kommer til oss stemplet med Golgatas kors. Derfor er beskyldningen falsk at Gud er en hard mester som høster hvor han ikke sådde.
Mesteren i lignelsen gjendriver forresten ikke anklagen fra den onde tjeneren, hvor urettferdig den enn måtte være. Han møter ham på hans eget felt og viser ham ganske enkelt at hans oppførsel er uten unnskyldning. Måter og midler var lagt fint til rette for at talenten kunne ha forrentet seg til eierens fordel. «Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne få dem igjen med renter når jeg kommer tilbake.»40
Gud holder oss ansvarlig for en riktig bruk av talentene våre
Vår himmelske Far krever verken mer eller mindre enn det han har gitt oss evne til å yte. Han legger ingen byrde på sine tjenere som de ikke er i stand til å bære. «For han vet hvordan vi el skapt, han kommer i hu at vi er støv.»41 Alt han krever av oss, kan vi ved den guddommelige nåde gjøre.
«Den som har fått mye, ventes det mye av.»42 Hver enkelt av oss vil bli holdt ansvarlig for å gjøre temmelig nøyaktig det vi har evne til å gjøre. Herren måler med nøyaktighet hver mulighet for tjeneste. De ubenyttede evnene blir like sikkert ført inn i regnskapet som de anvendte. Gud holder oss ansvarlig for alt det vi ville ha kunnet bli til gjennom en riktig bruk av talentene. Vi vil bli dømt etter det vi burde ha utrettet, men ikke gjorde. fordi vi unnlot å bruke kreftene til å forherlige Gud. Selv om vi ikke går fortapt, vil vi gjennom evigheten erkjenne følgen av våre ubrukte talenter. Kunnskapen og arbeidsevnene vi forsømte å tilegne oss, vil være et evig tap.
Men når vi gir oss selv helt til Gud og i vårt arbeid følger hans rettledning, tar han selv ansvaret for utfallet. Han ønsker ikke at vi skal foreta gjetninger angående utfallet av våre ærlige bestrebelser, hvorvidt de skal krones med hell. Vi bør overhodet ikke tenke på muligheten av en fiasko. Vi skal samarbeide med en som ikke kjenner til noe som heter fiasko.
Vi bør ikke tale om vår egen svakhet og manglende evne. Dette er åpenbar mistillit til Gud. Det er å fornekte hans Ord. Når vi knurrer over våre tunge byrder, eller nekter å ta på oss ansvaret han byr oss å bære, sier vi i virkeligheten til ham: Du er en hard herre som krever av oss noe du ikke har gitt oss kraft til å gjøre.
Sinnelaget hos den late tjeneren er vi ofte tilbøyelige til å kalle ydmykhet. Men sann ydmykhet er noe helt annet. Å være ikledd ydmykhet betyr ikke at vi skal være rene dverger i intelligens, uten lengsler mot noe høyt og herlig -- noen feige stakkarer som skyr alle byrder av angst for at vi kanskje ikke skal greie å bære dem med heldig resultat. Nei, virkelig ydmykhet fyller Guds mål ved å forlate seg helt og holdent på hans styrke.
Gud blir æret ved en helhjertet og glad tjeneste
Gud arbeider gjennom hvem han vil. Noen ganger velger han det mest beskjedne redskap til å utføre det største verk, for hans styrke blir åpenbart gjennom menneskers svakhet. Vi har vår egen standard, og etter den erklærer vi at den ene oppgaven er stor, den andre liten. Men Gud vurderer ikke etter vår standard. Vi må ikke gå ut fra at det som er stort for oss, nødvendigvis behøver å være stort for Gud også, eller at det som er smått for oss, også er smått for ham. Det blir ikke vår sak å dømme om våre talenter eller å velge vår gjerning. Vi skal ta opp byrdene Gud peker ut for oss. Vi skal bære dem for hans skyld og vende oss til ham for å finne hvile. Hva vårt arbeid enn måtte være, så blir Gud æret ved en helhjertet og glad tjeneste. Han blir fornøyd når vi tar på oss pliktene med takknemlighet, fordi det gleder oss å være aktet verdige til å være medarbeidere med ham.
Dommen over den late tjeneren lød: «Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti!»43 Det er her som med belønningen til den trofaste arbeideren: Det som antydes er ikke bare menneskets lønn i den endelige dommen, men den gradvise prosessen av en gjengjeldelse allerede her i livet. Det blir i den naturlige verden som i den åndelige: Hver evne som ligger unyttet, vil svekkes og forfalle. Virksomhet er livets lov. Uvirksomhet er selve døden. «Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det blir til gagn.»44 Evner som brukes til å gagne andre, øker, men de som stenges inne i en tjeneste begrenset til selvet, er dømt til å avta, og til slutt blir de tatt fullstendig bort. Den som nekter å formidle videre det han har mottatt, vil en vakker dag finne at han simpelthen ikke har noe å formidle. Han har gått med på en prosess som uvegerlig forkrøpler og til slutt helt tilintetgjør evnene i sjelen.
La ingen innbille seg at de kan leve et liv i selviskhet, og så, etter å ha tjent sine egne interesser, gå inn til sin Herres glede. De kunne ganske enkelt ikke ta del i gleden ved en uselvisk kjærlighet. De ville ikke være skikket til å ferdes i himmelen. De ville være ute av stand til å sette pris på atmosfæren av kjærlighet som gjennomstrømmer himmelen. Englenes stemmer og musikken fra deres harper ville ikke tilfredsstille dem. For deres sinn ville himmelens vitenskap være en gåte.
På dommens store dag vil det være noen som ikke har arbeidet for Kristus. De har bare drevet med strømmen. De har ikke båret noe ansvar. De har bare tenkt på seg selv, føyd sine egne lyster. Nå blir de av dommeren over jorden satt i klasse med dem som gjorde ondt. De får samme dom som illgjerningsmenn.
Mange bærer kristennavnet, men de ringeakter Guds krav. Og så føler de ikke en gang at det er noe galt i dette. De vet at guds bespotteren, morderen og horkarIen fortjener straff. Men hører de til disse? Nei, det skjønner de ikke. For de holder jo av gudstjenester. De nyter å høre evangeliet forkynt. Så er de kommet til en bestemt slutning: De mener om seg selv at de er kristne. Riktignok har de levd sitt liv med tanke på seg selv. Likevel vil de bli like forbauset som den utro tjeneren i lignelsen ble, over å høre dommen: «Ta derfor talenten fra ham.» Liksom jødene er de offer for en misforståelse. De blander sammen to ting: Å nyte velsignelser er en ting. Å bruke dem som de burde brukes, er en helt annen ting.
Mange unnskylder seg slik: De kan ikke ta del i kristen virksomhet. De har ikke fått noen evner til å utføre den. Men var det da Gud som skapte dem så evneveike? Slett ikke. De sviktende evnene er blitt frambrakt ved deres egen uvirksomhet. Og det er deres eget frie valg som gjør svikten permanent. Hos seg selv erfarer de allerede følgen av dommen: «Ta derfor talenten fra ham.» Et stadig misbruk av talentene de har, vil i siste instans slokke i deres indre Den Hellige Ånd, det eneste lyset i verden. Og så settes himmelens segl over valget de selv har gjort for tid og evighet: «Kast så denne unyttige tjeneren ut i mørket utenfor!»45