Fra sine tidligste år var et jødisk barn omgitt av rabbinernes krav. Det var strenge regler for enhver handling, og de gjaldt til minste detalj. Synagogelærerne instruerte de unge i de utallige reglene som det var ventet at de som ortodokse israelitter skulle overholde. Men Jesus interesserte seg ikke for alt dette. Fra barndommen av handlet han uavhengig av de rabbinske lovene. Hele tiden studerte han skriftene i Det gamle testamente, og alltid gjentok han ordene: «Så sier Herren».
På kollisjonskurs med skriftlærde og familie
Etter hvert som Jesus ble klar over hvordan det egentlig var fatt med folket, skjønte han at samfunnets krav kolliderte med Guds krav. Menneskene vek av fra Guds ord og satte sine egne teorier i høysetet. De overholdt tradisjonelle forskrifter som ikke hadde noen verdi. Deres gudstjeneste var bare en rekke seremonier, og de hellige sannheter som den skulle formidle, var skjult for dem som kom til Guds hus. Han så at de ikke fant noen fred i sin trosfattige gudstjeneste, for de kjente ikke til den åndens frihet de ville få hvis de trofast tjente Gud. Jesus var kommet for å lære dem meningen med å tilbe Gud, og han kunne ikke godkjenne at menneskelige krav ble blandet med guddommelige forskrifter. Han angrep ikke de kyndige lærernes forskrifter og skikker. Men når han selv ble klandret for sine enkle vaner, fremholdt han Guds ord til forsvar for sin holdning.
På en vennlig og ydmyk måte forsøkte Jesus alltid å være imøtekommende overfor dem han kom i kontakt med. Fordi han var så mild og tilbakeholden, mente de skriftlærde og de eldste at han lett ville bli påvirket av deres undervisning. De fremholdt sterkt at han burde ta imot de læresetninger og tradisjoner som var blitt overlevert fra tidligere tiders rabbinere. Men han bad dem begrunne dem ut fra Den hellige skrift. Han ville lytte til hvert ord fra Guds munn, men han kunne ikke rette seg etter menneskers påfunn. Jesus syntes å kjenne Den hellige skrift ut og inn, og han fremholdt den i dens virkelige betydning. Rabbinerne skammet seg over å bli undervist av et barn. De hevdet at det var deres oppgave å forklare de hellige skrifter, og at han måtte akseptere deres tolkning. De ble harme over at han sa dem imot.
De visste at det ikke fantes noen hjemmel der for deres tradisjoner, og de innså at Jesus var langt foran dem i åndelig forståelse. Likevel ble de harme over at han ikke ville etterkomme deres påbud. Da de ikke var i stand til å overbevise ham, oppsøkte de Josef og Maria og fortalte dem om hans uvillige opptreden. Slik ble han utsatt for klander og kritikk.
Allerede som ganske ung begynte Jesus aktivt å bygge opp sin karakter. Ikke engang hans aktelse og kjærlighet overfor foreldrene kunne avholde ham fra å lyde Guds ord. «Det står skrevet,» var hans grunnlag for enhver handling som vek av fra familiens vaner. Men rabbinernes innflytelse gjorde livet bittert for ham. Allerede i sin tidlige ungdom måtte han lære taushetens og tålmodighetens vanskelige lekse.
Hans brødre, som Josefs sønner ble kalt, stilte seg på rabbinernes side. De holdt på at tradisjonene måtte følges som om det var Gud selv som var opphavet til dem. De satte til og med menneskers forskrifter høyere enn Guds ord, og de ergret seg over hvor klart Jesus kunne skjelne mellom det falske og det sanne. Hans strenge lydighet mot Guds lov fordømte de som stahet. De var forbauset over den kunnskap og visdom han gav uttrykk for i sine svar til rabbinerne, for de visste at han ikke var blitt undervist av de lærde. Likevel kunne de ikke unngå å se at det var han som underviste dem. De innså at hans utdanning var av en høyere art enn deres. Men de forstod ikke at han hadde adgang til livets tre, til den kunnskapens kilde som de ikke kjente.
Omsorg for andre
Jesus var ikke avvisende og utilnærmelig i sin holdning. Han vakte forargelse, særlig hos fariseerne, ved å vike fra deres strenge regler på dette felt. Han var klar over at alt som dreide seg om religion, var stengt inne bak høye skillemurer, som om det var for hellig for hverdagslivet. Disse skillemurene rev han ned. Når han var sammen medmennesker, spurte han ikke: Hva er din trosbekjennelse? Hvilket trossamfunn tilhører du? Han brukte sin kraft til å hjelpe alle som trengte hjelp. Han lukket seg ikke inne i en celle som en eremitt for å vise sin himmelske karakter. I stedet arbeidet han iherdig for menneskeheten. Han innskjerpet prinsippet om at bibelsk religion ikke består i å plage kroppen, at en ren og usmittet gudsdyrkelse ikke bare skal gjelde til bestemte tider og ved særlige anledninger. Overalt og til alle tider la han for dagen en kjærlig interesse for menneskene, og spredte glad gudsfrykt omkring seg.
Alt dette var en irettesettelse til fariseerne. Det viste at gudsfrykt ikke består av egoisme, og at deres sykelige selvopptatthet når det gjaldt personlige interesser, var alt annet enn sann gudsfrykt. Dette vakte deres fiendskap mot Jesus. Derfor forsøkte de å tvinge ham til å rette seg etter deres vedtekter.
Jesus gjorde alt for å lindre ethvert tilfelle av lidelse som han så. Han hadde lite penger å gi bort, men ofte nektet han seg selv mat for å kunne hjelpe dem som syntes å være verre stilt. Brødrene hans følte at hans innflytelse i høy grad motvirket deres egen. Han hadde en taktfullhet som ingen av dem hadde eller ønsket å ha. Når de var uforskammet mot mennesker som ble ydmyket, oppsøkte Jesus nettopp slike, og han oppmuntret dem. Han gav gjerne et beger kaldt vann til dem som trengte det, og i stillhet kunne han gi dem sin egen mat. Mens han lindret deres nød, satte de hans barmhjertighetshandlinger i forbindelse med det han underviste om, og derfor festet det seg i deres hukommelse.
Misforstått og miskjent av sine halvbrødre
Jesu brødre syntes lite om alt dette. Fordi de var eldre, følte de at han burde innordne seg under dem. De beskyldte ham for å regne seg for bedre enn dem, og de kritiserte ham fordi han sa imot lærerne og prestene og rådsherrene. Ofte kom de med trusler, og de forsøkte å skremme ham. Men han fortsatte som før og brukte Guds ord som sin veileder.
Jesus elsket sine brødre og behandlet dem med en aldri sviktende vennlighet. Men de var misunnelige på ham og la for dagen den mest avgjorte vantro og forakt. De forstod ikke den måten han oppførte seg på. Det var mange ting ved Jesus som virket selvmotsigende. Han var Guds Sønn. Likevel var han et hjelpeløst barn. Fordi han hadde skapt alle verdener, var jorden hans eiendom. Likevel var hele hans tilværelse preget av fattigdom. Han hadde en verdighet og personlighet som var fullstendig forskjellig fra verdslig stolthet og hovmod. Han traktet ikke etter verdslig storhet, og var tilfreds selv i de mest beskjedne forhold. Brødrene hans var harme på ham for det, og de kunne ikke finne noen forklaring på hans ubevegelige sinnsro under prøvelser og savn. De visste ikke at han var blitt fattig for vår skyld, for at vi «skulle bli rike ved hans fattigdom».1 De kunne like lite forstå hemmeligheten ved hans misjon som Jobs venner kunne forstå Jobs ydmykelse og lidelse.
Jesus ble misforstått av sine brødre fordi han ikke var lik dem. Hans normer var ikke deres. Ved å se på mennesker hadde de vendt seg bort fra Gud, og de hadde ikke hans kraft i sitt liv. De religiøse former som de overholdt, kunne ikke forvandle sinnet. De betalte «tiende av mynte og anis og karve», men brydde seg ikke om «det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap».2
Jesu eksempel irriterte dem hele tiden. Han avskydde bare en eneste ting, nemlig synd. Han kunne ikke være vitne til en uriktig handling uten at det smertet ham slik at han ikke kunne skjule det. Motsetningene var ikke til å ta feil av. På den ene siden var formalistene som under sin ytre hellighet skjulte kjærlighet til synd. På den andre siden var han som viste en iver for Guds sak som overgikk alt annet. Fordi Jesu liv fordømte det onde, møtte han motstand både hjemme og ute. Hans uselviskhet og rettskaffenhet ble omtalt med spott, og hans overbærenhet og vennlighet ble oppfattet som feighet.
Av den bitterhet som mennesker må tåle, var det ikke noe som Kristus ikke fikk smake. Det var noen som forsøkte å forakte ham på grunn av hans fødsel. Selv som barn måtte han møte deres hånlige blikk og ondskapsfulle sladder. Hvis han hadde svart med et utålmodig ord eller blikk, og hvis han hadde samtykket med sine brødre i bare en eneste uriktig handling, ville han ha mislykkes i å være et fullkomment eksempel. Da ville han ha kommet til kort i å fullbyrde planen for vår frelse. Hadde Jesus bare innrømmet at det kunne finnes en eneste unnskyldning for synd, ville Satan ha triumfert, og verden ville ha vært fortapt. Det er grunnen til at fristeren la an på å gjøre Jesu liv så tungt som mulig, så han kunne bli forledet til å synde.
«Det står skrevet»
Til hver fristelse hadde han ett svar: «Det er skrevet.» Sjelden påtalte han en uriktig handling hos sine brødre, men han hadde et ord fra Gud til dem. Ofte ble han beskyldt for feighet fordi han nektet å være sammen med dem i en eller annen forbudt handling. Da svarte han med Skriftens ord: «Å frykte Herren, det er visdom, å holde seg fra ondskap, det er forstand.»3
Det var noen som søkte hans selskap fordi de følte en fred i hans nærhet. Men mange unngikk ham fordi de følte at hans plettfrie liv var en irettesettelse av dem. Unge kamerater tilskyndet ham til å gjøre slik som de gjorde. Han var oppvakt og munter. De syntes om å være sammen med ham, og de satte pris på hans kvikke påfunn. Men de var utålmodige overfor ham fordi han var så samvittighetsfull, og de betegnet ham som trangsynt og smålig. Jesus svarte med Skriftens ord: «Hvordan kan den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg til dine ord.» «I hjertet gjemmer jeg ditt ord, så jeg ikke skal synde mot deg.»4
Ofte ble han spurt: Hvorfor er du så opptatt av å være annerledes enn alle oss andre? Svaret han gav, var fra Den hellige skrift: «Salig er den som er hel i sin ferd og følger Herrens lov. Salige er de som holder hans lovbud og søker ham av hele sitt hjerte, de som ikke gjør urett, men vandrer på hans veier.»5
Når han ble spurt om hvorfor han ikke tok del i de fornøyelser som de unge i Nasaret holdt på med, henviste han til dette skriftord: «Når jeg vandrer etter dine lovbud, er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på dine påbud og tenke på dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke dine ord.»6
Jesus kjempet ikke for sine rettigheter. Ofte ble hans arbeid gjort unødig hardt fordi han var så villig og aldri klaget. Likevel sviktet han ikke eller ble mismodig. I sitt liv hevet han seg over disse vanskelighetene som om han levde i lyset fra Guds ansikt. Han gjorde ikke gjengjeld når han ble ille behandlet, men bar fornærmelser med tålmodighet.
Gang på gang ble han spurt: Hvorfor finner du deg i en slik ondskapsfull behandling, til og med fra dine egne brødre? Til dette svarte han: Det står skrevet: «Glem ikke det jeg har lært deg, min sønn, ta vare på mine bud i ditt hjerte! For de gir deg mange dager og år og gjør din lykke større. Gi aldri slipp på godhet og troskap, men bind dem om din hals, og skriv dem på ditt hjertes tavle! Da får Gud og mennesker godvilje for deg og holder deg for en forstandig mann.» 7
Fra den tiden da Jesu foreldre fant ham i templet, var hans handlemåte en gåte for dem. Aldri ville han innlate seg i strid, men hans eksempel var en stadig lærdom. Han bar preg av å være innviet til noe spesielt. Sine lykkeligste stunder hadde han når han var alene i naturen og sammen med Gud. Når som helst han fant anledning til det, forlot han arbeidsplassen og gikk ut i naturen. I de grønne dalene kunne han oppholde seg i stille ettertanke, og på fjellskråningen eller mellom trærne i skogen kunne han ha samfunn med Gud. Tidlig om morgenen var han ofte på et eller annet øde sted i stille ettertanke, studium av Guds ord eller i bønn. Fra disse uforstyrrede stundene gikk han tilbake til sitt hjem for igjen å ta fatt på sine plikter, og for å være et eksempel på tålmodig strev.
Hengivenhet til foreldrene
I sitt liv var Kristus preget av aktelse og kjærlighet overfor sin mor. Maria hadde en indre overbevisning om at det hellige barnet som hun hadde født, var den Messias som lenge var lovt. Likevel våget hun ikke å gi uttrykk for sin tro. Gjennom hans liv på jorden hadde hun del i hans lidelser. Med sorg var hun vitne til de prøver som han ble påført i barndommen og i ungdomstiden. Hun forsvarte det hun visste var riktig i hans handlemåte. Derfor kom hun selv i vanskelige situasjoner. Familiefellesskapet i hjemmet og en mors ømme omsorg for sine barn var for henne av livsviktig betydning i karakterdannelsen. Josefs sønner og døtre visste dette, og ved å benytte seg av hennes engstelse, prøvde de å innrette Jesu vaner i samsvar med deres normer.
Maria hadde ofte motforestillinger overfor Jesus, og hun oppfordret ham til å rette seg etter rabbinernes vedtekter. Men han lot seg ikke overtale til å endre sine vaner når det gjaldt å grunne over Guds gjerninger, og heller ikke i spørsmålet om å lindre menneskers eller endog dyrs lidelser. Når prestene og lærerne krevde Marias bistand for å øve myndighet over Jesus, plaget det henne i høy grad. Men hun fikk fred i sinnet når han fremholdt Skriftens utsagn til støtte for sin livsstil.
Til tider vaklet hun mellom Jesus og hans brødre som ikke trodde at han var den som Gud hadde sendt. Men det var en overflod av beviser for at han var guddommelig. Hun så hvordan han ofret seg til beste for andre. Hans nærvær brakte en renere atmosfære i hjemmet, og hans liv var som en surdeig som gjorde sin virkning i omgivelsene.
Vennlig og upåvirket omgikks han de tankeløse, uforskammede og uhøflige. Han var sammen med uredelige tollere, likeglade storsløsere, urettferdige samaritanere, hedenske soldater, barske bønder og de blandede folkeslag. Han sa et medfølende ord til mennesker som var trette, men som var nødt til å bære tunge byrder. Han lettet byrdene deres og gjentok for dem det han hadde lært fra naturen om Guds kjærlighet, mildhet og godhet.
Han oppmuntret alle
Jesus lærte alle å verdsette de talenter de var utrustet med, og som ved riktig bruk ville sikre dem evige rikdommer. Han tok avstand fra all forfengelighet og tomhet, og ved sitt eget eksempel viste han at hvert øyeblikk rommer muligheter som kan få evige følger, at tiden må vernes som en skatt og benyttes til hellige formål. Han betraktet ikke noe menneske som verdiløst, men prøvde å gjøre bruk av frelsens legemiddel på hver enkelt. Uansett hvem han var sammen med, fremholdt han alltid noe som passet i situasjonen. De mest primitive og minst lovende personer prøvde han å inngi håp, og forsikret dem om at de kunne bli ulastelige og uskyldige og oppnå en karakter som klart ville vise at de var Guds barn.
Ofte traff Jesus slike som hadde drevet omkring under Satans kontroll, og som ikke hadde kraft til å rive seg løs fra hans garn. Til et slikt motløst, sykt, fristet og fallent menneske talte han ømt og medlidende. Han sa det som trengtes og som folk forstod. Han traff andre som kjempet en tvekamp med sjelefienden, og som han oppmuntret til å holde ut. Han forsikret dem om at de ville seire, for Guds engler var på deres side. Dem han hjalp på denne måten, var overbevist om at her var det en som de kunne ha fullkommen tillit til. Han ville ikke røpe de hemmelighetene som de betrodde ham.
Jesus helbredet både kropp og sjel. Han var interessert i enhver lidelse han ble oppmerksom på, og alle som led, fikk lindring. I hans vennlige ord var det en beroligende balsam. Ingen kunne si at han hadde utført et mirakel. Men kraften -- kjærlighetens legende kraft -- strømmet ut fra ham til de syke og sorgfulle. Slik virket han på en stillferdig måte helt fra sin barndom av. Dette var grunnen til at så mange hørte på ham med glede da han begynte sin offentlige virksomhet.
I sin barndom, ungdom og manndomstid var Jesus likevel mest alene. «Alene tråkket jeg vinpressen, av folkene var ingen med meg.»8 Han bar den fryktelige byrde for menneskenes frelse. Han visste at dersom det ikke skjedde en avgjort forandring i menneskeslektens livsstil og forsett, ville alle gå fortapt. Dette tynget ham, og ingen kunne fatte den byrde som hvilte på ham. Fylt av et påtrengende motiv virkeliggjorde han hensikten med sitt liv -- at han selv skulle være menneskenes lys.