Over hele Galilea spredte ryktet seg om ørkenprofeten og hans underfulle forkynnelse. Budskapet nådde ut til bøndene i de fjerneste landsbyer mellom fjellene og til fiskerbefolkningen ved sjøen. Hos disse enkle og likefremme menneskene fant det ekte gjenklang. Man snakket om det i snekkerverkstedet til Josef i Nasaret, og der var det en som vedkjente seg kallet. Hans tid var kommet. Han forlot sitt daglige strev, sa farvel til sin mor og fulgte sine landsmenn som strømmet ut til Jordan.
Jesus og døperen Johannes var fettere, og stod også i nært forhold til hverandre på grunn av omstendighetene ved deres fødsel. Likevel hadde de ikke hatt noe direkte kjennskap til hverandre. Jesus hadde levd i Nasaret i Galilea, mens Johannes hadde holdt til i Judeas ødemark. De hadde levd et tilbaketrukket liv i vidt forskjellige omgivelser, og hadde ikke hatt noen forbindelse med hverandre: Forsynet hadde ordnet det slik. Det skulle ikke kunne sies at de hadde sammensvoret seg om å støtte hverandre i deres krav.
Johannes visste om de begivenhetene som var forbundet med Jesu fødsel. Han hadde hørt om hans besøk i Jerusalem da han var barn, og han visste om det som hadde funnet sted i rabbinernes skole. Han kjente til hans syndfrie liv og trodde at han var Messias. Men han hadde ingen konkret forsikring om det. Det at Jesus hadde levd ubemerket i så mange år uten å gi noe spesielt bevis på sin misjon, gav anledning til tvil om han kunne være den det var gitt løfte om. Men Johannes ventet i tro, for han visste at når Guds egen tid kom, ville alt bli klarlagt. Det var blitt åpenbart for ham at Messias ville be om å bli døpt av ham, og at det da ville bli gitt et tegn på hans guddommelighet. På den måten ville han kunne fremstille ham for folket.
Johannes døper Jesus
Da Jesus kom for å bli døpt, så Johannes hos ham en karakterens renhet som han aldri før hadde sett hos noe menneske. Selve atmosfæren omkring ham var hellig og inngjøt ærefrykt. Blant folkeskarene som samlet seg ved Jordan, hørte Johannes triste utsagn om forbrytelser, og han møtte personer som var tynget under vekten av utallige synder. Men aldri hadde han kommet i kontakt med et menneske som det strømmet en slik guddommelig innflytelse fra.
Alt dette var i samsvar med det som var blitt åpenbart for ham om Messias. Likevel vek han tilbake for å gjøre det Jesus bad om. Hvordan kunne han, en synder, døpe ham som var syndfri? Og hvorfor skulle han som ikke behøvde å vende om, følge en forordning som var et uttrykk for bekjennelse av synd som måtte fjernes?
Da Jesus bad om å bli døpt, unnslo Johannes seg og utbrøt: «Jeg trenger å døpes av deg, og så kommer du til meg!» Med fast, men likevel mild myndighet svarte Jesus: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Johannes gav etter, og førte Jesus ned i Jordan og begravde ham i vannet. «Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due.»
Hvorfor Jesus ble døpt
Jesu dåp var ikke en bekjennelse av skyld for hans egen del. Han gjorde seg til ett med syndere, og tok de skritt vi må ta, idet han gjorde det vi må gjøre. Hans liv i lidelse og tålmodig utholdenhet etter dåpen er et eksempel også for oss.
Etter at Jesus var kommet opp av vannet, bøyde han seg i bønn på elvebredden. Et nytt og viktig avsnitt av hans liv åpnet seg for ham. Han var nå i ferd med å gå inn i sin livskamp på et videre felt. Selv om han var Fredsfyrsten, måtte han være klar til kamp. Det riket han var kommet for å opprette, var det motsatte av det som jødene ønsket. Han som var grunnvollen for Israels gudstjenesteordning og samfunnssystem, ville bli betraktet som dets fiende og ødelegger. Han som hadde forkynt loven på Sinai, ville bli fordømt som en lovbryter. Han som kom for å bryte Satans makt, ville bli truet og fordømt som Beelsebul. Ingen i verden hadde forstått ham, og mens han utførte sin gjerning, måtte han kjempe alene. Så lenge han levde, kunne hans mor og brødre ikke fatte hans misjon. Selv disiplene forstod ham ikke. Han hadde oppholdt seg i et evig lys og vært ett med Gud, men sitt liv på jorden måtte han leve i ensomhet.
Han var ett med oss og måtte derfor bære byrden av vår skyld og smerte. Han som var uten synd, måtte føle syndens skam. Han som elsket fred, måtte være der kampen ble kjempet. Sannheten måtte bo sammen med løgnen, og renheten med usselheten. Hver synd, hver mislyd og hver uren lyst var en lidelse for ham.
Han måtte gå stien alene, og alene måtte han bære byrden. Verdens frelse måtte hvile på ham som hadde lagt av sin herlighet og tatt på seg menneskeslektens svakhet. Han så og følte alt sammen, men han var urokkelig i sitt forsett. Menneskeslektens frelse var avhengig av ham, og han rakte ut hånden for å gripe den allmektige kjærlighets hånd.
Guds forsikring og anerkjennelse
Jesu blikk synes å trenge gjennom himmelen mens han utøser sin sjel i bønn. Han kjenner godt til hvordan synden har forherdet menneskene, og han vet hvor vanskelig det vil være for dem å forstå hans misjon og ta imot frelsens gave. Derfor trygler han sin Far om kraft til å overvinne deres vantro, bryte de slavelenker som Satan har bundet dem med, og overvinne ødeleggeren på deres vegne. Han ber om et uttrykk for at Gud vil ta imot menneskeheten i sin Sønns person.
Aldri før har englene lyttet til en slik bønn. De er ivrige etter å kunne bringe sin kjære leder et budskap med forsikring og trøst. Men nei, Faderen vil selv svare på sin Sønns inderlige bønn. Strålene fra hans herlighet kommer direkte fra hans trone. Himmelen åpner seg, og en duelignende skikkelse av det reneste lys daler ned over Jesu hode -- et passende symbol på ham, den saktmodige og ydmyke.
I den veldige folkemassen ved Jordan var det få utenom Johannes som oppfattet det himmelske syn. Men Guds nærvær gjorde at folkemengden var preget av hellig høytid. Folk stod tause med blikket festet på Jesus. Hans skikkelse var innhyllet i det lyset som alltid omgir Guds trone. Ansiktet var vendt oppover, og det var forklaret slik som de aldri før hadde sett et menneskes ansikt. Fra himmelen hørtes en røst som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.»
Dette utsagn med Guds bekreftelse ble gitt for å inspirere troen hos dem som var vitne til det som skjedde, og for å styrke Jesus til hans misjon. Til tross for at en skyldig verdens synder var lagt på Kristus, og tross den ydmykelse at han tok på seg vår falne natur, erklærte røsten fra himmelen at han var Guds egen Sønn.
Johannes ble dypt beveget da han så Jesus bøye seg i bønn og med tårer trygle om å bli godtatt av sin Far. Idet Guds herlighet omsluttet Jesus, og røsten hørtes fra himmelen, var Johannes klar over at det var tegnet som Gud hadde lovt. Han visste at den han hadde døpt, var verdens gjenløser. Den Hellige Ånd hvilte over ham, og han pekte på Jesus og utbrøt: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd.»
Ingen av dem som hørte på, og selv ikke han som uttalte ordene, skjønte betydningen av uttrykket «Guds lam». På Moria-fjellet hadde Abraham hørt at sønnen spurte: «Du far! ... hvor er lammet som vi skal ofre?» Og han hadde svart: «Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.»1
Den væren som ved guddommelig forsyn var skaffet til veie i Isaks sted, var for Abraham et symbol på ham som skulle dø for menneskenes synder. Gjennom Jesaja gjorde Den Hellige Ånd bruk av det samme bilde da han profeterte om forløseren: «Han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes.» Og «skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham».2 Men Israels folk hadde ikke forstått innholdet i dette. Mange av dem betraktet ofringen nesten på samme måte som hedningene så på sine ofre -- som gaver de kunne formilde Guddommen med. Gud ville lære dem at det som forsoner dem med ham, kommer fra hans egen kjærlighet.
Ordene som ble sagt til Jesus ved Jordan: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i,» omfatter hele menneskeheten. Gud talte til Jesus som vår stedfortreder. Tross alle våre synder og svakheter blir vi ikke vraket som verdiløse. Men vi skulle være «til pris og ære for hans herlighet og for den nåde han gav oss i sin elskede Sønn».3
Den herlighet som hvilte over Jesus, er et pant på Guds kjærlighet til oss. Den sier oss noe om kraften som finnes i bønn, hvordan den menneskelige stemme kan nå Guds øre, og våre begjæringer bli mottatt i himmelen: På grunn av synden ble jorden skilt fra himmelen og fremmedgjort for samfunnet med den. Men Jesus har på ny forent den med herlighetens rike. Hans kjærlighet omslutter menneskene, og den når opp til den høyeste himmel. Det lyset som gjennom de åpne portene falt på Jesu hode, vil også falle på oss når vi ber om hjelp til å stå imot fristelse. Den røsten som talte til ham, sier til hver troende: Dette er mitt elskede barn; som jeg har behag i.
«Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er.» Vår frelser har åpnet veien. Nå kan de mest syndige, de mest trengende, de mest undertrykte og foraktede få adgang til Faderen. Alle kan få et hjem i de boliger som Jesus gikk bort for å gjøre i stand. «Dette sier Den Hellige og Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner, så ingen kan stenge, og stenger, så ingen. kan åpne: ... Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan. stenge.»4 Matt.3,13-17; Mark .1,9-11; Luk 3,21.22