Døperen Johannes var nå opptatt med å forkynne, og han døpte i Betania på den andre siden av Jordan. Det var ikke langt fra dette stedet at Gud hadde stanset elven i dens løp inntil Israel var kommet over. Et lite stykke herfra var festningen Jeriko blitt lagt i grus av de himmelske hærskarer. Minnet om disse begivenhetene ble nå gjenoppfrisket, og de skapte en levende interesse for døperens budskap. Ville ikke Gud som hadde virket så underfullt i fortiden, igjen åpenbare sin makt, for å utfri Israel? Det var slike tanker som grep folket mens de daglig trengte seg sammen på bredden av Jordan.
Et aktuelt budskap
Det Johannes forkynte, hadde fått et så sterkt grep på folket at de religiøse lederne ikke uten videre kunne overse det. Faren for opprør førte til at romerne så med mistenksomhet på enhver sammenstimling av folk. Alt som kunne oppfattes som oppstand; skapte frykt hos de jødiske myndigheter. Johannes, hadde ikke tatt hensyn til Rådets myndighet ved å søke om tillatelse til sin virksomhet. Han hadde irettesatt rådsherrene og folket, fariseerne og saddukeerne uten forskjell. Likevel var folk ivrige etter å følge ham. Interessen for hans virksomhet syntes stadig å vokse. Selv om han ikke hadde tatt hensyn til Det høye råd, mente rådsherrene at han som en offentlig lærer stod under deres myndighet.
Rådet bestod av medlemmer som var valgt ut fra prestestanden og fra de øverste av nasjonens ledere og lærere. Øverstepresten var som regel formann. Alle medlemmene skulle være tilårskomne, om enn ikke gamle. De skulle være lærde menn som ikke bare var vel bevandret i jødisk religion og historie, men også i almenkunnskap. De måtte være uten kroppslig lyte, og de skulle være gifte menn og fedre. Dette fordi de da sannsynligvis ville være mer humane og hensynsfulle enn andre. Rådssalen var et rom i forbindelse med templet i Jerusalem. I den tiden jødene var selvstendige, var Det høye råd nasjonens øverste domstol og hadde både verdslig og geistlig myndighet. Selv om Rådet nå stod under den romerske landshøvding, øvde det fremdeles en sterk innflytelse så vel i borgerlige som i religiøse saker.
Rådet kunne ikke godt la være å undersøke det Johannes holdt på med. Det var noen som mintes den åpenbaring Sakarja hadde hatt i templet, og husket hans profeti om at hans sønn skulle bli forløperen for Messias.
Under de tumulter og forandringer som hadde funnet sted de siste tretti år, var dette for en stor del tapt av syne. Men nå kom de til å tenke på dette i forbindelse med det oppstyr som Johannes' forkynnergjerning vakte.
Det var lenge siden Israel hadde hatt en profet, lenge siden noen hadde vært vitne til en slik reformasjon som den som nå var i gang. Kravet om syndsbekjennelse virket nytt og oppsiktsvekkende. Mange av lederne ville ikke møte opp for å høre de appeller og anklager Johannes kom med. De var redde for at de skjulte ting i deres eget liv skulle bli avslørt. Hans forkynnelse var likevel en direkte kunngjøring om Messias.
Det var alminnelig kjent at de sytti uker i Daniels profeti, som innbefattet Messias' komme, nesten var utløpt. Alle var ivrige etter å få oppleve den tidsepoke med nasjonal herlighet som da var ventet. Så stor var folkets begeistring at Rådet snart ville være nødt til enten å bifalle eller forkaste den virksomhet Johannes drev. Rådets makt over folket var alt på retur, og det begynte å bli et alvorlig spørsmål hvordan det skulle kunne opprettholde sin posisjon. I håp om å finne en eller annen løsning sendte de en delegasjon av prester og levitter til Jordan for å forhandle med den nye læreren.
En stor folkemengde var samlet for å lytte til døperens forkynnelse da utsendingene kom. De hovmodige rabbinere omgav seg med en aura av påtatt verdighet og autoritet som var beregnet på å gjøre inntrykk på folket og tvinge Johannes til å vise dem ærbødighet. Respektfullt og med frykt vek mengden til side for å slippe dem frem. Disse ærverdige mennene som var kledd i praktfulle klær, og var stolte av sin rang og makt, stod nå foran ørkenprofeten.
«Hvem er du?», forlangte de å få vite. Johannes, som visste hva de tenkte på, svarte: «Jeg er ikke Kristus.» «Hvem er du da,» spurte de, «er du Elia?» «Nei, det er jeg ikke,» svarte han. «Er du profeten?» «Nei!» «Si oss da hvem du er, så vi kan ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?»
«Jeg er en røst som roper i ødemarken: Gjør veien rett for Herren, som profeten Jesaja har sagt.»
Det skriftordet Johannes henviste til, er den vakre profetien hos Jesaja: «Trøst, ja, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem, og rop ut til henne at hennes strid er endt og hennes skyld betalt. ... Hør, det er en som roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, legg en kongsvei for vår Gud rett gjennom ørkenen! Hver dal skal heves, hvert fjell, hver haug skal jevnes. Kupert land skal bli til slette og kollene til flat mark. Herrens herlighet skal åpenbares, alle mennesker skal se det.» 1
Når en konge i oldtiden reiste gjennom områder i sitt rike som sjelden ble besøkt, ble det sendt ut et arbeidslag foran den kongelige herskapsvognen for å jevne ut de bratte steder og fylle i fordypninger så kongen kunne ferdes trygt og uten hindring. Profeten hentyder til denne skikken for å illustrere evangeliets gjerning. «Hver dal skal heves, hvert fjell, hver haug skal jevnes.»
Når Guds Ånd med sin underfulle vekkende kraft rører ved sinnet, blir vår menneskelige stolthet ydmyket. Verdslig lyst og verdslig posisjon og makt er uten verdi. «Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.»2 Ydmykhet og selvoppofrende kjærlighet som verdsettes så lite blant mennesker, blir da opphøyet som det eneste verdifulle. Dette er evangeliets gjerning som det budskapet Johannes forkynte, var en del av.
Rabbinerne fortsatte med sine spørsmål: «Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias eller Elia og heller ikke profeten?» Ordet «profeten» siktet til Moses. Mange jøder trodde at Moses ville bli oppreist fra de døde og tatt til himmelen. De visste ikke at det alt var skjedd. Da Johannes begynte sin virksomhet, var det mange som tenkte at han kanskje var profeten Moses som var stått opp fra de døde. For han syntes å ha et grundig kjennskap til profetiene og til Israels historie.
Mange trodde også at før Messias kom, ville Elia vise seg personlig. Denne forventning avviste Johannes i sin nektelse. Men hans ord hadde en dypere mening. Med tanke på Johannes sa Jesus senere: «Om dere vil tro det; han er den Elia som skulle komme.»3 Johannes kom i Elias ånd og kraft for å gjøre en lignende gjerning som den Elia utførte. Hvis jødene hadde tatt imot ham, ville denne gjerning blitt utført for dem, men de tok ikke imot hans budskap. For dem var han ikke Elia. For dem kunne han ikke utrette det som var hensikten med hans misjon.
Mange av dem som var samlet ved Jordan-elven, hadde vært til stede ved Jesu dåp. Men det tegnet som da ble gitt, ble oppfattet bare av noen få. I løpet av de måneder døperen Johannes hadde drevet sin virksomhet, hadde mange nektet å gi etter for kallet til omvendelse. Slik hadde de forherdet seg og formørket sin forstand. Da himmelen kom med sitt vitnesbyrd ved Jesu dåp, oppfattet de det ikke øyne som aldri hadde vendt seg i tro til ham Som er usynlig, så ikke Guds herlighet som ble åpenbaret. Ører som aldri hadde lyttet til hans røst, hørte ikke de ordene som ble uttalt.
Slik er det også nå. Jesus og de tjenende engler er ofte til stede når folk er samlet. Likevel er det mange som ikke vet om det, og de merker ikke noe uvanlig. Men noen er klar over Kristi nærvær. De blir opplivet av fred og glede, og de blir trøstet, oppmuntret og velsignet.
Utsendingene fra Jerusalem hadde spurt Johannes: «Hvorfor døper du?» og de ventet på svaret. Idet han lot blikket gli ut over folkeskaren, kom det plutselig glød i øynene hans. Ansiktet lyste opp, og han ble gjennomtrengt og grepet av en dyp bevegelse. Med hendene utrakt ropte han: «Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner, han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.»
Døperens Messias-forkynnelse
Klart og utvetydig var det budskapet som skulle bringes tilbake til Rådet. Det Johannes hadde uttalt, kunne ikke anvendes på noen annen enn ham som var lovt. Messias var iblant dem! Med forbauselse så prester og rådsherrer seg om i håp om å oppdage ham som Johannes hadde talt om. Men de var ikke i stand til å oppdage ham i folkemengden.
Da Johannes ved dåpshandlingen utpekte Jesus som Guds lam, ble det kastet nytt lys over den gjerning Messias skulle utføre. Johannes ble minnet om disse ord av Jesaja: Han er «lik lammet som føres bort for å slaktes».4 I ukene som fulgte, gransket Johannes profetiene med fornyet interesse. Han grunnet også på den undervisning som var innbefattet i offertjenesten. Han kunne ikke skjelne klart mellom de to sidene av Kristi gjerning -- et lidende slaktoffer og en seirende konge. Men han så at Kristi komme hadde en dypere betydning enn prestene eller folket hadde forstått.
Da Johannes så Jesus i folkemengden etter at han hadde kommet tilbake fra ødemarken, ventet han tillitsfullt på at Jesus ville gi folket et eller annet tegn på hvem han virkelig var. Nesten utålmodig ventet han på at Jesus skulle kunngjøre sin misjon. Men ikke et ord ble sagt, og ikke noe tegn ble gitt. Jesus reagerte ikke på døperens kunngjøring om ham. Han gikk omkring sammen med Johannes' disipler uten å gi noe ytre bevis på sin spesielle gjerning. Han gjorde ikke noe for å tiltrekke seg oppmerksomhet.
Dagen etter får Johannes igjen øye på Jesus. Mens lyset av Guds herlighet stråler over ham, rekker Johannes ut hendene og sier: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd. Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, for han var til før meg. Jeg visste heller ikke hvem han var, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann .... Jeg så Ånden komme ned over ham som en due, og den ble over ham. Jeg visste heller ikke hvem han var, men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Han du ser Ånden komme ned og bli over, han er det som døper med Den Hellige Ånd. Og jeg har sett det, og dette er mitt vitnesbyrd: Han er Guds Sønn.»
Var dette Kristus? Med ærefrykt og forundring så folket på ham som Johannes nettopp hadde omtalt som Guds Sønn. Det Johannes hadde sagt, hadde grepet dem dypt. Han hadde talt til dem i Guds navn. Dag etter dag hadde de lyttet til ham når han irettesatte dem for deres synder. Overbevisningen om at han var sendt av Gud, ble sterkere for hver dag. Men hvem var han som var større enn døperen Johannes? I hans klesdrakt og opptreden var det ikke noe som tydet på rang. Han så ut som et vanlig menneske med fattigfolks enkle klær i likhet med dem selv.
I folkemengden var det noen som hadde sett Guds herlighet da Jesus ble døpt, og som hadde hørt Guds røst. Men siden den gangen hadde Jesu utseende forandret seg svært mye. Da han ble døpt, så de at ansiktet hans ble forvandlet i et himmelsk lys. Nå var han blek, medtatt og avmagret. I denne tilstanden var det ingen andre enn Johannes som kjente ham igjen.
Når folket betraktet ham, så de et ansikt som gav uttrykk for guddommelig medfølelse og bevisstheten om kraft. Hvert glimt i øyet og hvert trekk i ansiktet hans var preget av ydmykhet og uttrykte en kjærlighet som ikke kan tolkes med ord. Han syntes å være omgitt av en atmosfære av åndelig utstråling. Selv om hans fremtreden var vennlig og beskjeden, følte andre mennesker at han eide en uforklarlig kraft som ikke kunne hemmeligholdes helt og fullt. Var dette ham som Israel så lenge hadde ventet på?
Jesus kom i fattigdom og fornedrelse. Bare da kunne han være vårt eksempel og vår gjenløser. Hvordan kunne han ha lært oss ydmykhet hvis han hadde kommet i kongelig prakt? Hvordan kunne han ha fremholdt slike bitende sannheter som han gjorde i bergprekenen? Hvilket håp ville det ha vært for de små i samfunnet hvis Jesus hadde kommet for å leve som en konge blant menneskene? Men for den store mengden syntes det umulig at han som Johannes hadde pekt på, kunne settes i forbindelse med deres store forventninger. Derfor ble mange skuffet, og de var svært tvilrådige.
De ordene som prestene og rabbinerne så gjerne ønsket å høre -- at Jesus nå ville gjenopprette riket for Israel, var ikke blitt uttalt. Det var en slik konge de hadde ventet på og sett frem til. En slik konge var de beredt til å ta imot. Men en konge som forsøkte å opprette et rettferds- og fredsrike i deres hjerter, ville de ikke godta.
De første disiplene
Dagen etter, mens to av Johannes' disipler stod i nærheten, så Johannes igjen Jesus blant folket. På ny ble ansiktet hans opplyst av herligheten fra Den Usynlige, idet han ropte ut: «Se, der er Guds lam!» Disiplene ble grepet av disse ordene, men de forstod dem ikke fullt ut. Hva betydde det navnet Johannes hadde gitt ham -- «Guds lam»? Johannes hadde ikke selv gitt noen forklaring.
De forlot Johannes og gikk for å oppsøke Jesus. Den ene av de to var Andreas, bror til Simon. Den andre var evangelisten Johannes. Disse to ble Jesu første disipler. Drevet av en uimotståelig tilskyndelse fulgte de Jesus, for de var ivrige etter å få snakke med ham. De var preget av taus ærefrykt og overveldet av denne tanken: «Mon dette er Messias?»
Jesus visste at disiplene fulgte etter ham. De var førstegrøden av hans gjerning, og det var en stor glede for ham da disse to tilhørerne tok imot ham. Likevel spurte han bare, idet han snudde seg mot dem: «Hva vil dere?» Han ville stille dem fritt til å vende tilbake eller å snakke om det som lå dem på hjertet.
Det var bare en ting som opptok dem, og de utbrøt: «Rabbi, hvor bor du?» Bare ved en kort samtale ved veikanten kunne de ikke få det de lengtet etter. De ønsket å være alene med Jesus, sitte hos ham og lytte til det han hadde å si.
«Kom og se,» sa Jesus. De gikk da med og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen.
Hvis Johannes og Andreas hadde hatt den samme vantro holdning som prestene og rådsherrene, ville de ikke ha sittet og lyttet til Jesus. De ville kommet til ham som kritikere og satt seg til doms over det han sa. Det er mange som på denne måten lukker døren for de mest dyrebare anledninger. Men det gjorde ikke disse første disiplene. De reagerte positivt på Den Hellige Ands kall i døperen Johannes' forkynnelse. Nå gjenkjente de røsten til den himmelske læreren. For dem var Jesu ord fulle av friskhet, sannhet og skjønnhet. Undervisningen i de gammeltestamentlige skrifter kom under guddommelig lys, og de mangesidige sannhetsemner ble klarlagt på en ny måte.
Det er anger og tro og kjærlighet som setter sjelen i stand til å ta imot visdom fra himmelen. Tro som er virksom ved kjærlighet, er nøkkelen til kunnskap. Og hver den som elsker, «kjenner Gud».5
Disippelen Johannes var preget av alvor og hengivenhet, og han var meget dypsindig. Han hadde begynt å få et klart syn på Kristi herlighet, ikke den verdslige overdådighet og makt som han var blitt opplært til å håpe på, men «den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet».6 Dette opptok ham helt.
Peter, Filip og Natanael
Andreas prøvde å gi andre del i den gleden han selv var fylt av. Han gikk ut og lette etter sin bror Simon. Da han fant ham, ropte hall: «Vi har funnet Messias!» Simon lot seg ikke be to ganger. Også han hadde hørt døperen Johannes' forkynnelse, og han skyndte seg til Jesus. Jesus så på ham, og han leste hans karakter og hans livshistorie, hans impulsive natur, hans kjærlige, medfølende sinn, hans ærgjerrighet og selvtillit, hans fall og hans anger, hans innsats og martyrdød. Jesus sa til ham: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas.» Kefas er det samme som Peter, en stein.
Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da traff han Filip og sa til ham: «Følg meg!» Filip fulgte oppfordringen. Straks ble han en Kristi medarbeider.
Filip ropte på Natanael. Han hadde vært med i folkeskaren da døperen Johannes omtalte Jesus som Guds lam. Da Natanael så Jesus, ble han skuffet. Kunne denne mannen som bar merker etter slit og fattigdom, virkelig være Messias? Likevel kunne han ikke bestemme seg for å forkaste Jesus, for budskapet Johannes forkynte, hadde overbevist ham.
Da Filip ropte på Natanael, hadde Natanael trukket seg tilbake til et stille sted for å tenke over den kunngjøringen Johannes kom med, og grunne på profetiene om Messias. Han bad om å få klarhet i om han som Johannes hadde talt om, virkelig var befrieren. Den Hellige Ånd virket på ham, og han fikk forsikring om at Gud hadde gjestet sitt folk og reist opp «et frelsens horn» for dem. Filip visste at Natanael holdt på å granske profetiene, og mens han var i bønn under fikentreet, ble Filip klar over hvor han hadde trukket seg tilbake. De hadde ofte bedt sammen på dette øde stedet, skjult under de løvrike trærne.
Natanael fikk dette budskapet: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om.» Dette oppfattet han som et direkte svar på bønn. Men Filips tro vaklet fremdeles. Tvilende føyde han til: «Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» Igjen dukket fordom opp i Natanaels sinn, og han utbrøt: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?»
Filip innlot seg ikke i noe ordskifte. «Kom og se!» sa han. Jesus så Natanael komme, og sa: «Se, det er en sann israelitt, en mann uten svik.» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael.
Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.»
Det var nok. Guds Ånd hadde vitnet for Natanael mens han var alene og bad under fikentreet. Nå talte Ånden til ham gjennom de ord Jesus sa. Selv om Natanael var i tvil og i noen grad var preget av fordom, kom han til Jesus med en oppriktig lengsel etter sannhet. Nå fikk han sitt ønske oppfylt. Hans tro var større enn troen hos ham som hadde ført ham til Jesus. Han svarte og sa: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.»
Hvis Natanael hadde stolt på veiledningen fra rabbinerne, ville han aldri ha funnet Jesus. Når han ble en disippel, kom det av at han så selv, og selv vurderte det han så. Slik er det også med mange i dag. De får ikke del i det gode på grunn av fordom. Hvor mye annerledes ville ikke resultatet bli om de fulgte rådet: «Kom og se!»
Ingen vil nå frem til en frelsende kunnskap om sannheten så lenge de stoler på menneskers autoritet og lar seg lede av den. I likhet med Natanael trenger vi å granske Guds ord for oss selv og be om Den Hellige Ånds opplysning. Han som så Natanael under fikentreet, vil se oss på vårt hemmelige bønnested. Engler fra lysets verden er nær hos dem som i ydmykhet søker guddommelig veiledning.
Kristen vitnetjeneste
Med kallet til Johannes, Andreas, Simon, Filip og Natanael ble grunnvollen lagt for den kristne menighet. Johannes sendte to av sine disipler til Jesus. Den ene av disse var Andreas. Han fant sin bror og førte ham til Jesus. Så ble Filip kalt, og han gikk for å finne Natanael. Disse eksemplene bør lære oss betydningen av personlig innsats, at vi oppsøker våre slektninger, venner og naboer og snakker med dem personlig. Noen har gjennom hele sitt liv regnet seg som Jesu etterfølgere, men de har aldri gjort en personlig anstrengelse for å føre et eneste menneske til Kristus. De overlater alt til predikanten. Han er kanskje godt skikket for sitt kall, men han kan ikke gjøre det som Gud har overlatt til menighetens medlemmer.
Det er mange som trenger den tjenesten som kjærlige, hjertevarme kristne kan gi. Mange er gått til grunne, men kunne vært reddet hvis deres naboer hadde gjort en personlig anstrengelse for dem. Mange venter at noen skal snakke med dem personlig. I familiekretsen, i nabolaget, i byen der vi bor, er det en gjerning å gjøre som sendebud for Kristus. Hvis vi virkelig er kristne, vil det være en glede for oss å gjøre en slik gjerning. Ikke før har en person vendt om, så fødes det i ham en lengsel etter å fortelle andre hvilken dyrebar venn han har funnet i Jesus. Den frelsende og helliggjørende sannhet kan han ikke holde for seg selv.
Alle som har overgitt seg til Gud, kan bringe lyset til andre. Gud gjør dem til sine redskaper for at de skal bringe hans nådes rikdommer videre. Hans løfte er: «Jeg lar dem og landet omkring min haug bli velsignet. Jeg sender regn i rette tid, regn som blir til velsignelse.» 7
Filip sa til Natanael: «Kom og se!» Han bad ham ikke om å godta hva en annen sa. Han måtte selv se Jesus. Når Jesus nå har faret opp til himmelen, er hans disipler representanter for ham blant menneskene. En av de mest effektive måter å vinne mennesker for ham på, er å vise hans karakter i vårt daglige liv; Vår innflytelse avhenger ikke så mye av hva vi sier som hva vi er. Mennesker kan protestere mot vår logikk, og de kan motsette seg det vi sier, men et liv i uegennyttig kjærlighet er et argument de ikke kan si imot. Et konsekvent liv som er preget av Kristi saktmodighet, er en kraft i verden.
Kristi lære var uttrykk for en indre overbevisning og erfaring. De som tar imot undervisning av ham, blir lærere i samsvar med det guddommelige mønster. Når Guds ord blir talt av en som selv er helliggjort ved det, har det en livgivende kraft som gjør det tiltrekkende for dem som lytter, og overbeviser dem om at det er en levende realitet. Når en person tar imot sannheten fordi han elsker den, vil han åpenbare det ved sin overbevisende opptreden og måten han snakker på. Han gjør kjent for andre det han selv har hørt og sett. Han vil snakke om det hans hender har følt på, livets ord. Slik vil han kunne dele kunnskapen om Kristus med andre. Hans vitnesbyrd kommer fra lepper som er berørt av gloen fra alteret. Det er sannhet for det mottagelige sinn, og det virker helliggjørende på karakteren.
Den som prøver å gi lys til andre, vil selv bli velsignet. «Den som kvikker opp andre, blir oppkvikket selv.»8 Gud kunne ha oppnådd sin hensikt med å frelse syndere uten vår hjelp. Men for at vi skal kunne utvikle en karakter lik den Kristus har, må vi ha del i hans gjerning. Det gleder ham å se mennesker som er gjenløst ved hans offer. Hvis vi skal kunne oppleve noe av den gleden han føler, må vi ta del i hans gjerning for å frelse dem.
Natanaels første vitnesbyrd om sin tro var preget av alvor og oppriktighet, og det lød som musikk i Jesu ører. «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» spurte Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» Med glede så Jesus frem til sin gjerning med å forkynne et g1edesbudskap for fattige, lege dem som har et knust hjerte og rope ut frihet for dem som er i Satans lenker. Med tanke på de dyrebare velsignelser han hadde gitt menneskene, føyde han til: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.»
Her sier Kristus i virkeligheten: På bredden av Jordan ble himmelen åpnet, og Ånden kom ned over meg i skikkelse av en due. Det som hendte, var bare et tegn på at jeg er Guds Sønn. Hvis dere tror at jeg er Guds Sønn, vil deres tro bli styrket. Dere skal se himmelen åpnet, og den skal aldri bli lukket. Jeg har åpnet den for dere. Guds engler stiger opp, og de bringer med seg bønner til Faderen i det høye fra dem som er i nød og som er plaget. De stiger ned og bringer velsignelse og håp, frimodighet, hjelp og liv til menneskene.
Guds engler ferdes stadig fra jorden til himmelen, og fra himmelen til jorden. Kristi mirakler for dem som var plaget og som led, ble utført ved Guds kraft gjennom englenes tjeneste. Enhver velsignelse kommer fra Gud til oss gjennom Kristus, og ved den tjenesten hans himmelske utsendinger utfører. Da Kristus tok på seg menneskelig natur, forente han sine interesser med interessene til Adams falne etterkommere, samtidig med at han med sin guddommelighet holder fast på Guds trone. På den måten er han bindeleddet mellom menneskene og Gud, og mellom Gud og menneskene. Joh l, 19-51