Deretter drog han ned til Kapernaum, sammen med sin mor, sine brødre og sine disipler, og der ble han noen dager. Det var nå like før jødenes påskefest, og Jesus drog opp til Jerusalem.
På denne reisen sluttet han seg til en av de store gruppene som var på vei til hovedstaden. Enda hadde han ikke offentlig kunngjort sin misjon, og han blandet seg ubemerket med mengden. Samtaleemnet ved disse anledninger var ofte Messias' komme, som var blitt sterkt fokusert ved den virksomhet Johannes var opptatt med. Med glødende begeistring levde man i håpet om nasjonal storhet. Jesus visste at dette håpet ville bli en skuffelse, for det var basert på en mistolkning av Den hellige skrift. Med dypt alvor forklarte han profetiene, og han prøvde å vekke folk til et mer inngående studium av Guds ord.
De jødiske lederne hadde fått folk til å tro at det var i Jerusalem de skulle lære å tilbe Gud. I påskeuken kom en stor mengde mennesker sammen her fra alle deler av landet, og endog fra fjerne land. Det var en blandet forsamling som fylte tempel forgårdene. Mange var ute av stand til å bringe med seg de offerdyrene som skulle føres frem som forbilder på ham som var det store offer. For å gjøre det lettere for dem som kom langveis fra, ble det kjøpt og solgt offerdyr i den ytre tempelforgården. Her var forskjellige slags mennesker samlet for å kjøpe sine offerdyr. Her ble all slags utenlandsk valuta vekslet til helligdommens mynt.
Avskyelig kremmervirksomhet
Hver jøde var forpliktet til å betale en halv sekel årlig som «løsepenger for deres liv».1 De pengene som kom inn på denne måten, ble brukt til underhold av templet. I tillegg til dette kom det inn store summer i form av frivillige gaver som ble lagt i templets skattkammer. Det ble også krevd at all, fremmed valuta skulle veksles om til en mynt som ble kalt tempel-sekel, og som skulle brukes til tjenesten i helligdommen. Pengevekslingen gav anledning til bedrageri og utpressing. Den hadde utviklet seg til en skammelig trafikk som var en inntektskilde for prestene.
Kjøpmennene forlangte overpris for offerdyrene de solgte. Fortjenesten delte de med prestene og rådsherrene som beriket seg selv på folkets bekostning. De som kom til templet, var blitt opplært til å tro at hvis de ikke brakte noe offer, ville ikke Guds velsignelse hvile over deres barn og deres jord. Derfor kunne de forlange en høy pris for dyrene. Når folk hadde reist så langt, ville de ikke dra hjem igjen uten å ha utført den offerhandling de var kommet for å foreta.
Et stort antall dyr ble ofret i påsketiden, og salgsvirksomheten på tempelområdet var stor. Forvirringen som var en følge av dette, minnet mer om et støyende kvegmarked enn om Guds hellige tempel. Lyden av høyrøstet pruting, av storfe som rautet, sauer som brekte og duer som kurret, blandet seg med pengerasling og hissig krangel. Forvirringen var så stor at den forstyrret dem som kom for å tilbe, og ordene som var henvendt til Den Høyeste, druknet i larmen som trengte inn i templet.
Jødene var overordentlig stolte av sin fromhet. De frydet seg over templet, og de betraktet enhver mishagsytring som gudsbespottelse. De var svært strenge når det gjaldt å utføre de seremonier som hadde tilknytning til templet, men pengekjærhet hadde fått overhånd over deres skrupler. De var neppe klar over hvor langt de var kommet bort fra den opprinnelige hensikt med den tjenesten som Gud selv hadde innstiftet.
Da Herren steg ned på Sinai-fjellet, ble stedet helliget ved hans nærvær. Moses fikk pålegg om å avmerke en grense rundt fjellet og hellige det. Slik lød Herrens advarende ord: «Ta dere i vare for å gå opp på fjellet! Kom ikke nær foten av det! Enhver som kommer nær fjellet, skal miste livet. Ingen hånd må røre ved ham. Han skal steines eller skytes. Enten det er et dyr eller et menneske, skal det miste livet.»2 Slik ble de undervist om at hvor som helst Gud åpenbarer seg, er stedet hellig. Området omkring templet skulle ha vært betraktet som hellig, men i kampen for vinning ble alt dette oversett.
Prestene og rådsherrene var kalt til å være Guds representanter for folket. De burde ha rettet på misbruket av templets forgård og gitt folk et eksempel på rettskaffenhet og medfølelse. I stedet for å tenke på sin egen fordel, skulle de tatt hensyn til tilbedernes situasjon og behov, og vært parat til å hjelpe dem som ikke var i stand til å skaffe de offerdyr som krevdes. Men det gjorde de ikke. Gjerrighet hadde forherdet dem.
Til denne høytiden kom det også mennesker som hadde det vondt, som led savn og nød. Det var blinde, halte og døve. Noen ble fraktet på bårer. Det kom mange som var for fattige til å kjøpe selv det ringeste offer for Herren. De var for fattige til endog å kjøpe den maten de trengte for å stille sin egen sult. Disse menneskene følte seg svært ulykkelige over prestenes uttalelser. Prestene roste seg av sin fromhet. De gav seg ut for å være folkets beskyttere, men de var blottet for sympati og medfølelse. De fattige, de syke og de døende tryglet forgjeves om litt velvilje, men det vakte ingen medynk hos prestene.
Da Jesus kom inn i templet, oppfattet han hele situasjonen. Han så den uærlige handel. Han så nøden hos de fattige som mente at uten blodsutgytelse var det ingen forlatelse for deres synder. Han så at den ytre tempelforgård var blitt forvandlet til et vanhellig sted. Det hellige området var blitt til en eneste stor markedsplass.
Jesus rydder templet
Han så at her måtte noe gjøres. Tallrike seremonier ble pålagt folket uten at de fikk noen skikkelig undervisning om betydningen av dem. De som kom til templet, brakte sine offer uten å forstå at dette var forbilder på det eneste fullkomne offer. Og midt iblant dem, ukjent og upåaktet, stod han som alt dette var et symbol på. Han hadde selv gitt rettledning om ofringene. Han forstod deres symbolske verdi, og han så at de ble forvansket og misforstått. Åndelig gudsdyrkelse var hurtig i ferd med å forsvinne. Det var ikke noe som knyttet prestene og rådsherrene til deres Gud. Kristus ville innføre en helt annerledes gudsdyrkelse.
Med et granskende blikk betrakter Kristus hele denne scenen mens han står på trappen til tempelforgården. Med profetisk blikk ser han inn i fremtiden. Han ser ikke bare år, men århundrer og tidsaldrer. Han ser hvordan prester og rådsherrer vil ta fra de trengende det som er deres rett, og hindre at evangeliet blir forkynt for de fattige. Han ser hvordan Guds kjærlighet blir skjult for syndere, og hvordan menneskene vil gjøre hans nåde til en handelsvare.
Harme, myndighet og kraft kommer til uttrykk i ansiktet hans mens han ser på alt dette. Alle stirrer på ham. De som er opptatt med sin vanhellige virksomhet, kan ikke få blikket bort fra ansiktet hans. De føler at denne mannen leser deres innerste tanker, at han oppdager deres skjulte motiver. Noen forsøker å skjule ansiktet, som om deres onde handlinger står skrevet der og blir gjennomskuet av disse forskende øyne.
Forvirringen stilner. Lyden av handel og pruting har opphørt. Stillheten begynner å bli pinlig. En følelse av hellig redsel overvelder forsamlingen. Det er som om de blir stevnet for Guds domstol for å svare for sine handlinger. Når de betrakter Kristus, ser de hvordan det guddommelige bryter gjennom det menneskelige. Himmelens Herre står slik som dommeren vil stå på den ytterste dag. Ennå er han ikke omgitt av den herlighet som han da vil ha, men han har den samme makt til å se inn i sjelen. Blikket glir over folkeskaren og fester seg ved hver enkelt person. Han synes å heve seg over dem med en bydende verdighet, og ansiktet lyser med en guddommelig glans. Han taler, og den klare, kraftige røsten som på Sinai-fjellet forkynte den loven som prester og rådsherrer nå overtrer, gir gjenlyd gjennom templets bueganger: «Bort med dette, gjør ikke min Fars hus til en markedsplass!»
Langsomt går han ned trappetrinnene, og idet han løfter svepen av tauverk som han plukket opp ved inngangen, befaler han kremmerflokken å forlate tempelområdet. Med en nidkjærhet og strenghet som han aldri før har lagt for dagen, velter han pengevekslernes bord, og pengene skrangler bortover marmorgulvet. Ingen drister seg til å tvile på hans myndighet. Ingen våger å samle opp pengene de har skaffet seg på en så uhederlig måte. Jesus slår dem ikke med svepen, men i hånden hans ser den ut som et flammesverd. Tempeltjenerne, prestelige spekulanter, pengevekslere og kveghandlere med sine sauer og okser, skynder seg bort fra stedet. De har bare en tanke i hodet: å komme vekk fra den fordømmelsen de føler i hans nærhet.
En panisk redsel griper folkemengden som føler seg overveldet av hans guddommelighet. Fra hundrer av likbleke lepper kommer et redselsskrik. Selv disiplene skjelver. De er slått av ærefrykt over Jesu ord og opptreden som er så ulik hans vanlige atferd. De husker at det er skrevet om ham: «Ja, brennende iver for ditt hus har fortært meg.»3 Snart har den støyende flokken med sine varer fjernet seg langt bort fra Herrens tempel. Forgårdene er befridd for vanhellig trafikk, og en høytidelig stillhet senker seg over stedet. Herrens nærvær, som en gang gjorde fjellet hellig, har nå helliget det tempel som ble oppført til hans ære.
Tempelrensingen i videre perspektiv
Ved å rydde templet kunngjorde Jesus sin misjon som Messias og begynte sin gjerning. Dette templet, som var oppført som en bolig for Gud, var beregnet på å være en praktisk undervisning for Israel og for verden. Fra evighet av var det Guds hensikt at hvert eneste skapt vesen, fra den strålende og hellige seraf til mennesket, skulle være et tempel der Skaperen kunne bo.
På grunn av synden opphørte mennesket å være et tempel for Gud. Menneskehjertet, som var formørket og smittet av det onde, åpenbarte ikke lenger Guds herlighet. Men ved at Guds Sønn ble menneske, ble den guddommelige plan til virkelighet. Gud bor blant menneskene, og ved hans frelsende nåde blir menneskehjertet igjen hans tempel. Guds plan var at templet i Jerusalem skulle være et stadig vitnesbyrd om det høye mål som ligger åpent for hvert menneske. Men jødene forstod ikke betydningen av den bygningen de var så stolte av. De overgav ikke seg selv som hellige templer for Guds Ånd. Tempelforgårdene i Jerusalem, som var fulle av forvirrende larm fra en vanhellig virksomhet, var bare et altfor sant bilde på hjertets tempel som var urent av sanselig lidenskap og vanhellige tanker.
Ved å rense templet for verdens kjøpere og selgere kunngjorde Jesus at det var hans oppgave å rense hjertet for syndens urenhet, for verdslige ønsker, egenkjærlige lyster og onde vaner som forderver sjelen. «Herren som dere søker, kommer brått til sitt tempel. Se, han kommer, paktens engel, som dere stunder etter, sier Herren, Allhærs Gud. Men hvem kan tåle den dagen han kommer, hvem kan stå seg når han kommer til syne? For han er lik ilden som smelteren bruker, lik luten som vaskerne renser med. Han skal sitte og smelte og rense sølvet. Han skal rense levittene, lutre dem som gull og sølv.»
«Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?
Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dette tempel er dere.» Ikke noe menneske kan av seg selv drive ut den ondskapens åndehær som har tatt hjertet i besittelse. Kristus alene kan rense sjelens tempel, men han vil ikke tvinge seg inn. Han kommer ikke inn i hjertet slik som han kom inn i templet den gangen for lenge siden. Men han sier: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham.» Han vil komme, ikke bare for en dag, for han sier: «Jeg vil bo og ferdes blant dem, ... og de skal være mitt folk.» Han skal «trå våre misgjerninger under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp». Hans nærvær vil rense og helliggjøre sjelen så den kan bli et hellig tempel for Herren, «en bolig for Gud i Ånden».5
Overveldet av redsel hadde prestene og rådsherrene flyktet fra tempelforgården, og fra det forskende blikk som leste deres tanker. Under flukten møtte de andre som var på vei til templet. De bad dem snu, idet de fortalte hva de hadde sett og hørt. Kristus så etter mennene som flyktet. Han syntes inderlig synd på dem fordi de var så redde, og fordi de var så uvitende om hva som virkelig var sann gudsdyrkelse. Han så dette som et bilde på jødefolkets atspredelse på grunn av deres ugudelighet og forherdelse.
Hvorfor flyktet prestene bort fra templet? Hvorfor ble de ikke værende på sin post? Han som befalte dem å fjerne seg, var en tømmermanns sønn, en fattig galileer uten jordisk rang eller makt. Hvorfor gjorde de ikke motstand? Hvorfor løp de fra pengene de hadde skaffet seg på en så ussel måte, og hvorfor flyktet de på befaling av en som i det ytre virket så uanselig?
Kristus talte med kongelig myndighet. I den måten han opptrådte på og i tonefallet hans var det noe som de ikke hadde kraft til å stå imot. Da de hørte hans bydende ord, innså de som aldri før at de var hyklere og bedragere. Da det guddommelige brøt gjennom det menneskelige, så de ikke bare harme i Kristi ansikt, men de forstod også betydningen av det han fremholdt. De følte det som om de stod foran den evige dommer, og at det ble avsagt dom over dem for tid og evighet. En stund var de overbevist om at Kristus var profet, og mange trodde at han var Messias. Den Hellige Ånd sendte streif av lys inn i deres sinn og minnet dem om hva profetene hadde sagt om Kristus. Ville de gi etter for denne overbevisningen?
Vende om ville de ikke. De visste at Kristi medfølelse med de fattige var blitt vekket. De visste at de i sin handlemåte overfor folket hadde gjort seg skyldige i pengeutpresning, og de hatet Kristus fordi han kunne lese deres tanker. Hans offentlige irettesettelse var ydmykende for deres stolthet, og de var misunnelige på grunn av hans økende innflytelse over folket. De ville forlange å få vite hvilken makt han brukte da han drev dem bort, og hvem som gav ham denne makt.
Tankefulle, men fylt av hat vendte de langsomt tilbake til templet. Men hvilken forandring som hadde skjedd mens de var borte! Da de flyktet, ble de fattige og forkomne tilbake. De så på Jesus og la merke til den kjærlighet og medfølelse som ansiktet hans bar preg av. Med sorg i sinn sa han til dem som stod skjelvende omkring ham: Frykt ikke! Jeg vil utfri deg og du skal herliggjøre meg. Nettopp derfor er jeg kommet til denne verden.
Omgitt av de svake og fattige
Folk trengte seg nær til Kristus med inderlige bønner og klager: Herre, velsign meg! Han hørte hvert rop. Med en medfølelse som overgår den en kjærlig mor har, bøyde han seg over de stakkars menneskene. Han tok seg av alle, og alle ble hjulpet, hvilken sykdom de enn led av. De stumme åpnet leppene til pris, de blinde så helbrederens ansikt, og glede fylte hjertene til dem som led.
Da prestene og tempeltjenerne ble vitne til det som hendte, var det som en åpenbaring for dem å høre de lydene som svirret. Folk fortalte om de smerter de hadde hatt, om sine skuffede forhåpninger, om smertefulle dager og søvnløse netter. Da den siste gnist av håp syntes å være sloknet, hadde Kristus helbredet dem. Byrden var så tung, sa en av dem, men jeg har funnet en hjelper. Han er Guds Messias. Jeg vil vie mitt liv til å tjene ham. Foreldre sa til barna sine: Han har reddet livet deres. Stem i og pris ham! Barn og unge, fedre og mødre, venner og tilskuere forente seg i takksigelse og lovsang. Håp og glede fylte dem. De fikk fred i sinnet og var blitt friske på sjel og kropp. De reiste hjem, og overalt forkynte de Jesu uforlignelige kjærlighet.
Da Jesus ble korsfestet, var disse ikke med i den støyende hopen som ropte: «Korsfest! Korsfest ham!» De hadde medfølelse med Jesus, for de hadde selvopplevd hans store medfølelse og underfulle makt. De visste at han var deres frelser, for han hadde helbredet dem både på kropp og sjel. De lyttet til apostlenes forkynnelse, og de forstod Guds ord som trengte inn i deres sinn. Nå ble de formidlere av hans nåde og redskaper til menneskers frelse.
De som hadde flyktet bort fra tempel forgården, kom omsider tilbake. De var delvis kommet over den panikk som hadde grepet dem, men uttrykket i ansiktet deres vitnet om frykt og usikkerhet. Med forbauselse var de vitne til det Jesus hadde gjort, og de var overbevist om at han oppfylte profetiene om Messias.
Vanhelligelsen av templet var en synd som i stor grad hvilte på prestene. Det var de som hadde ansvaret for at forgården var blitt til en markedsplass. Folk ellers var forholdsvis uskyldige i dette. Jesu guddommelige myndighet hadde gjort inntrykk på dem, men prestenes og rådsherrenes innflytelse veide likevel mest. De betraktet Kristi misjon som noe nytt, og tvilte på hans rett til å gripe inn i det som templets ledelse tillot. De var fortørnet over at handelen var blitt avbrutt, og de undertrykte Den Hellige Ånds tilskyndelse.
Fremfor alle andre burde prestene og rådsherrene ha forstått at Jesus var den som Gud hadde salvet, for de hadde de hellige bokruller som beskrev hans misjon. De visste at rensingen av templet var en manifestasjon av noe mer enn menneskelig makt. Hvor mye de enn hatet Jesus, kunne de ikke fri seg fra tanken om at han kanskje var en profet sendt av Gud for å gjenopprette templets hellighet. Med en aktelse som hadde sin rot i denne frykten, gikk de til ham og spurte: «Kan du vise oss et tegn på at du har rett til å gjøre dette?»
Jesus hadde Messias' kjennetegn
Jesus hadde vist dem et tegn. Ved å la lys stråle inn i deres sinn, og ved at de var vitne til at han gjorde de gjerninger som Messias skulle gjøre, hadde han gitt overbevisende vitnesbyrd om hvem han var. Da de nå bad om et tegn, svarte han med en lignelse som viste at han gjennomskuet deres ondskap og så hvor langt den ville føre dem. «Riv ned dette templet,» sa han, «og jeg skal reise det opp på tre dager.»
Denne uttalelsen hadde en dobbelt mening. Han hentydet ikke bare til ødeleggelsen av jødenes tempel og gudstjeneste, men også til sin egen død, til sitt legemes tempel. Jødene var alt i ferd med å legge sine onde planer. Da prestene og rådsherrene vendte tilbake til templet, hadde de til hensikt å slå Jesus i hjel, og på den måten bli kvitt fredsforstyrreren. Da han åpenbarte deres egne planer, forstod de ham likevel Ikke. De mente at hans ord bare gjaldt templet i Jerusalem, og utbrøt i forbitrelse: «I førtiseks år har de bygd på dette templet, og du vil reise det opp igjen på tre dager?» Nå følte de at Jesus hadde gjort deres vantro berettiget, og dette gjorde dem enda mer oppsatt på å forkaste ham.
Kristus la ikke opp til at jødene nødvendigvis skulle forstå denne uttalelsen, og heller ikke disiplene på dette tidspunkt. Han visste at fienden ville fordreie hans ord og bruke dem mot ham. Under forhøret av ham ville de bli brukt som en anklage, og på Golgata ville de bli slynget mot ham som en hån. Men å forklare dette nå ville gi disiplene kjennskap til det han skulle lide, og påføre dem en sorg som de enda ikke var i stand til å bære. En forklaring på et for tidlig tidspunkt ville avsløre for jødene hva følgene ville bli av deres fordom og vantro. De hadde alt begitt seg inn på en vei som de ufravikelig ville følge inntil han ble ført bort som et lam for å slaktes.
Kristus kom med denne uttalelsen først og fremst med tanke på dem som kom til å tro på ham, og han visste at den ville bli gjentatt. Når den ble kunngjort under påskehøytiden, ville tusener av mennesker få høre den, for den ville nå ut til alle deler av verden. Etter at han hadde stått opp fra de døde, ville betydningen av den være klar. For mange ville den være et avgjørende vitnesbyrd om hans guddommelighet.
På grunn av det åndelige mørket som rådde hos disiplene, hendte det ofte at selv ikke de kunne fatte hans undervisning. Men mye ble klarlagt for dem ved det som senere skjedde. Når han ikke lenger var sammen med dem, ville hans ord styrke dem og gjøre dem faste i troen.
Når det gjaldt hentydningen til templet i Jerusalem, hadde Jesu ord: «Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp på tre dager,» en dypere mening enn tilhørerne var klar over. Kristus var selv templets grunnvoll og liv, og tjenesten der pekte frem til Guds Sønns offer. Presteskapet var opprettet for å fremstille Kristi natur og gjerning som mellommann. Hele planen for offertjenesten var et forbilde på Jesu død for å gjenløse verden. Disse ofringene ville bli uten virkning når den store begivenheten som de i århundrer hadde pekt frem til, var fullbyrdet.
Fordi hele ritualtjenesten var et symbol på Kristus, hadde den ingen verdi uten ham. Da jødene beseglet sin forkastelse av Jesus ved å overgi ham til døden, forkastet de alt som gjorde templet og tjenesten der meningsfull. Helligheten var veket bort fra det, og det var dømt til å ødelegges. Fra den dagen var ofringene og ritualene i forbindelse med dem uten mening. Lik Kains offer gav de ikke uttrykk for tro på Kristus. Ved å ta livet av ham ødela jødene i virkeligheten sitt tempel. Da Jesus ble korsfestet, revnet forhenget i templet i to fra øverst til nederst som tegn på at det store, endelige offer var brakt, og at offersystemet var opphørt for alltid.
«Jeg skal reise det opp på tre dager.» Da Jesus døde, så det ut som om mørkets makter fikk overhånd, og de triumferte over sin seier. Men fra Josefs grav kom Jesus frem som seierherre. «Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset.» I kraft av sin død og oppstandelse gjør han prestetjeneste i «det sanne møtetelt, som ikke er reist av mennesker, men av Herren». Det var mennesker som reiste møteteltet i ørkenen, og det var mennesker som bygde det jødiske tempel. Men helligdommen i himmelen som den jordiske var et bilde av, ble ikke bygd av noen jordisk arkitekt. «Se, det kommer en mann, hans navn er Spire .... Han skal bygge Herrens tempel. ... Han skal vinne ære og makt. På sin trone skal han sitte og herske; ved hans trone skal det være en prest.»6
Offertjenesten som hadde pekt frem til Kristus, forsvant, men menneskenes oppmerksomhet ble vendt mot det sanne offer for verdens synd. Det jordiske presteskapet opphørte, men vi retter blikket mot Jesus som gjør tjeneste i den nye pakt, «og til det rensende blod som taler sterkere enn Abels blod». «Veien inn i helligdommen» var ikke åpnet så lenge «det forreste teltet» enda stod .... «Men Kristus er kommet som øversteprest for de frelsesgoder som vi nå har. Han har gått gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd .... Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle, og således vant han en evig forløsning.»7
«Derfor kan han også fullt, og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.» Selv Om tjenesten skulle flyttes fra det jordiske til det himmelske tempel, og selv om helligdommen og vår store øversteprest ville være usynlig for det menneskelige blikk, skulle ikke disiplene lide noe tap av den grunn. De ville ikke merke noe avbrekk i fellesskapet med ham, og heller ikke mindre kraft som følge av hans fravær.
Mens Jesus gjør tjeneste i den himmelske helligdom, leder han ved sin Ånd fremdeles sin menighet på jorden. Han er usynlig for våre naturlige øyne, men hans avskjedsløfte står ved makt: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»8 Selv om han overdrar sin makt til ringere tjenere, er han fremdeles hos sin menighet og styrker den.
«Da vi nå har en stor øversteprest ... , Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.» Joh 2, 12-22