Innflytelsen døperen Johannes hadde over nasjonen, hadde en tid vært større enn rådsherrenes, prestenes og fyrstenes. Hvis han hadde gitt seg ut for å være Messias og satt i gang et opprør mot Rom, ville prestene og folket ha samlet seg under hans fane. Satan hadde prøvd å tilskynde Johannes til å gi etter for det som appellerer til den ærgjerrighet som verdens erobrere har. Men selv om han var klar over sin makt, hadde han bestemt avslått å ta imot denne storslåtte bestikkelsen. Den oppmerksomheten som var rettet mot ham, hadde han henvist til en annen.
«Han skal vokse, jeg skal avta»
Nå så han at popularitetens tidevann var i ferd med å trekke seg tilbake fra ham selv til Jesus. Folkeskarene omkring ham ble mindre dag for dag. Da Jesus kom fra Jerusalem til traktene ved Jordan, strømmet folk til for å høre ham. Tallet på etterfølgere vokste hele tiden, og mange kom for å bli døpt. Jesus døpte ikke selv, men lot disiplene utføre handlingen. På den måten godkjente han den misjon hans forløper var kalt til. Men Johannes' disipler så med misunnelse på Jesu voksende popularitet. De stod ferdige til å kritisere hans gjerning, og det varte ikke lenge før de fant en anledning. Det ble uenighet mellom dem og jødene om dåpen var et gagnlig middel til å rense sjelen for synd. De hevdet at Jesu dåp var vesentlig forskjellig fra Johannes' dåp. Snart kom de i ordstrid med Jesu disipler om ordlyden som burde brukes under dåpshandlingen. Og endelig gjaldt striden om Jesus i det hele tatt hadde rett til å døpe.
De kom til Johannes med sine problemer og sa: «Rabbi, den mannen som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.» Slik prøvde Satan å friste Johannes. Selv om Johannes snart var ferdig med sin gjerning, var det fremdeles mulig for ham å hindre Kristi virksomhet. Hvis han hadde følt medlidenhet med seg selv og gitt uttrykk for sorg eller skuffelse over å bli gjort overflødig, ville han ha sådd splidens frø og tilskyndet til misunnelse. På den måten kunne han i høy grad hindret evangeliets fremgang.
Av naturen hadde Johannes de feil og svakheter som er felles for alle mennesker, men Guds kjærlighet hadde forvandlet ham. Han levde i en atmosfære som ikke var ødelagt av egoisme og ærgjerrighet, og var høyt hevet over misunnelsens smitte. Han viste ingen forståelse for disiplenes misnøye. I stedet viste han hvor klart han forstod sitt eget forhold til Messias, og hvilken glede han kjente ved å motta ham som han hadde beredt veien for.
Han sa: «Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen. Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg over å høre brudgommens stemme.» Johannes fremstilte seg selv som vennen som er budbærer mellom de to som er forlovet, og som forbereder bryllupet. Når brudgommen hadde fått sin brud, var vennens oppgave fullført. Han hadde medvirket til foreningen av de to, og nå gledet han seg over deres lykke. Johannes var blitt kalt til å lede folket til Jesus. For ham var det en glede å være vitne til at Jesu gjerning hadde fremgang. Han sa: «Denne glede er nå blitt min, helt og fullt. Han skal vokse, jeg skal avta.»
Med troen festet på Jesus hadde Johannes nådd frem til fullstendig selvfornektelse. Han prøvde ikke å dra mennesker til seg selv, men ville løfte deres tanker høyere og stadig høyere, inntil de dreide seg om Guds lam. Selv hadde han bare vært en røst, et rop i ødemarken. Med glede fant han seg nå i å leve stille og tilbaketrukket for at alles øyne skulle være vendt mot livets lys.
Veien til åndelig vekst
De som er tro i sitt kall som Guds sendebud, vil ikke søke sin egen ære. Kjærlighet til selvet vil bli oppslukt av kjærlighet til Kristus, og ingen kappestrid vil skjemme evangeliets sak. De vil forstå at i likhet med døperen Johannes har de fått i oppdrag å forkynne: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd.» De vil opphøye Jesus, og sammen med ham vil menneskeheten bli løftet opp. «Så sier han som er høyt opphøyet, som troner evig og heter Den Hellige: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende.» 1
Profetens sinn var tømt for selvet og fylt med guddommelig lys. Da han vitnet om Kristi herlighet, var hans ord nesten de samme som Kristi egne ord i samtalen med Nikodemus. Johannes sa: «Han som kommer ovenfra, står over alle. Den som kommer fra jorden, er av jorden og taler jordisk. Han som kommer fra himmelen, står over alle .... Han som Gud har utsendt, taler ord fra Gud, for Gud gir Ånden i fullt mål.» Kristus kunne si: «For det er ikke min egen vilje jeg vil fremme, men hans vilje som har sendt meg.» Til ham er det sagt: «Du har elsket rettferd og hatet urett; derfor, Gud, har din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine frender.»
Slik er det også med Kristi etterfølgere. Vi kan ta imot lys fra himmelen bare i den grad vi er villige til å bli tømt for selvet. Vi kan ikke oppdage Guds karakter eller ta imot Kristus ved tro uten at vi samtykker i å ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. Alle som gjør det, får Den Hellige Ånd i fullt mål. I Kristus er «hele guddomsfylden legemlig til stede». Og dere har «fått del i denne fylde».3
Johannes' disipler hadde sagt at alle mennesker søkte til Kristus. Men Johannes selv hadde en klarere innsikt, og han sa: «Ingen tar imot hans vitnesbyrd.» Det var få som var villige til å ta imot ham som frelser fra synd. «Den som har tatt imot hans vitnesbyrd, har stadfestet at Gud taler sant.» «Den som tror på Sønnen, har evig liv.» Det var ikke noe behov for å strides når det gjaldt spørsmålet om Kristi dåp eller Johannes' dåp renset for synd. Det er Kristi nåde som gir sjelen liv. Uten Kristus er dåpen, likesom enhver annen seremoni, en verdiløs form. «Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet.»
Den fremgang Kristi virksomhet hadde, og som Johannes gledet seg over, ble også rapportert til myndighetene i Jerusalem. Johannes' innflytelse hadde gjort prestene og rabbinerne misunnelige da de så at folk forlot synagogene og strømmet ut i ødemarken. Men her var det en som øvde enda større tiltrekning på massene. Disse lederne i Israel var ikke villige til å si som Johannes: «Han skal vokse, jeg skal avta.» De fattet ny beslutning om å gjøre ende på den virksomhet som drog folket bort fra dem.
Jesus visste at de ikke ville spare noen anstrengelse for å skape splid mellom hans egne og Johannes' disipler. Han var klar over at en storm var under utvikling, og at den ville rive bort en av de største profeter verden noen gang hadde hatt. Fordi han ønsket å unngå all anledning til misforståelser eller splid, avbrøt han sin gjerning og trakk seg tilbake til Galilea.
Samtidig som vi er lojale mot sannheten, bør også vi unngå alt som kan lede til uoverensstemmelse og misoppfatning. Når som helst slikt oppstår, fører det til at mennesker går bort. Når det inntreffer forhold som truer med å bli årsak til splittelse, bør vi alltid følge Jesu og Johannes' eksempel.
Johannes var kalt til å være leder og reformator. Av den grunn stod hans disipler i fare for å være altfor opptatt av hans person, for de følte at verkets fremgang var avhengig av hans innsats. De tapte av syne den kjensgjerning at han bare var et redskap som Gud hadde virket gjennom. Men Johannes' gjerning var ikke tilstrekkelig til å danne grunnvollen for den kristne menighet. Når han hadde fullført sin misjon, skulle det utføres et annet verk som ikke kunne fullføres ved hans vitnesbyrd. Dette skjønte ikke disiplene hans. Da de så Kristus komme for å overta virksomheten, ble de misunnelige og utilfredse.
Den samme faren eksisterer fremdeles. Gud kaller en person til å ut føre en bestemt gjerning. Når verket er ført så langt frem som vedkommende er i stand til, lar Herren andre føre det videre. Men i likhet med Johannes' disipler er det mange som mener at fremgangen avhenger av den førstes innsats. De er opptatt av det menneskelige i stedet for det guddommelige. Misunnelse kommer til syne, og Guds verk lider skade. Den som uberettiget blir hedret på denne måten, fristes til å stole på seg selv, og han innser ikke sin avhengighet av Gud. Mange blir lært opp til å stole på veiledning av mennesker. Slik begår de feil og ledes bort fra Gud.
Guds verk må ikke bære et menneskes bilde og påskrift. Fra tid til annen vil Herren gjøre bruk av forskjellige midler som hans hensikt best kan fullføres gjennom. Lykkelige er de som er villige til å la selvet bli ydmyket, og som kan si med Johannes: «Han skal vokse, jeg skal avta.» Joh 3,22-36