Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger, og der lå det en mengde syke: blinde, lamme, vanføre. De ventet på at vannet skulle bli rørt opp.
Til visse tider kom vannet i denne dammen i bevegelse. Folk mente at det skyldtes en overnaturlig kraft, og at den som først kom seg ned i vannet etter at det ble opprørt, ville bli helbredet, uansett hvilken sykdom han hadde. Hundrevis av syke mennesker oppsøkte dette stedet. Når vannet kom i bevegelse og de trengte seg frem, ble de svakeste tråkket ned, og mange kunne ikke engang komme i nærheten av dammen. Andre som var heldige nok til å komme dit bort, døde på kanten av dammen. Omkring plassen var det oppført leskur til vern mot heten om dagen og kulden om natten. Noen tilbrakte natten i disse innhegningene, og dag etter dag slepte de seg bort til kanten av dammen i et forgjeves håp om å bli helbredet.
Jesus var igjen i Jerusalem. Han gikk alene omkring, tilsynelatende fordypet i bønn og stille ettertanke, da han kom bort til dammen. Han så hvordan de syke ventet spent på det som de mente var deres eneste mulighet for å bli helbredet, og han lengtet etter å benytte sin legende kraft og gjøre hver enkelt av dem frisk. Men det var sabbat, og mange var på vei til templet for å tilbe. Han visste at en slik helbredelseshandling ville oppflamme jødenes fordom slik at hans virksomhet ville bli avbrutt.
Jesus helbreder på en sabbat
Men Jesus så et tilfelle av den ytterste nød. Det gjaldt en mann som hadde vært vanfør i tretti åtte år. Hans sykdom var for en stor del en følge av hans egen synd, og den ble derfor betraktet som en straffedom fra Gud. Alene og venneløs og med en følelse av å være lukket ute fra Guds barmhjertighet, hadde han henslept disse lange årene i den største elendighet.
På den tiden man ventet at vannet skulle komme i bevegelse, pleide de som syntes synd på ham i hans hjelpeløshet, å bære ham bort til søylegangene. Men da det riktige øyeblikket kom, hadde han ingen til å hjelpe seg ned i vannet. Han hadde sett hvordan vannet kruste seg, men han hadde aldri greid å komme lenger enn til kanten av dammen. Andre som var sterkere enn han, kastet seg uti først. Han kunne ikke hevde seg overfor den egoistiske flokken av mennesker som kavet seg frem. Hele tiden anstrengte han seg for å nå dette store målet, og hans ivrige forventninger og gjentatte skuffelser tok sterkt på det som var igjen av kreftene.
Den syke mannen lå på matten sin slik han pleide. Av og til løftet han hodet for å se på dammen. Da var det at et mildt: medfølende ansikt bøyde seg over ham, og han hørte ordene: «Vil du bli frisk?» Disse ordene grep ham, og håpet ble tent. Han følte at han på en eller annen måte ville få hjelp. Men oppmuntringens glød svant fort. Han tenkte på hvor ofte han hadde forsøkt å komme ned i dammen, og nå hadde han liten utsikt til å leve til den neste gang kom i bevegelse. Oppgitt snudde han seg bort mens han sa: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet er rørt opp. Og når så jeg kommer, er det alltid en annen som går uti før meg.»
Jesus forlanger ikke at den syke mannen skal tro på ham. Han sier: «Stå opp, ta båren din og gå!» Men mannens tro griper fatt i dette. Hver nerve og muskel gjennomstrømmes av nytt liv, og de syke lemmene får rørlighet. Uten å stille spørsmål setter han sin vilje inn på å lyde Kristi befaling, og alle musklene reagerer tilsvarende. Han reiser seg og oppdager at han kan bevege seg fritt omkring.
Jesus hadde ikke gitt ham noen forsikring om guddommelig hjelp. Mannen kunne ha begynt å tvile, og kanskje gått glipp av sin eneste mulighet til å bli helbredet. Men han trodde Jesu ord, og kreftene kom da han handlet etter det.
Ved den samme tro kan vi få åndelig legedom. På grunn av synden er vi skilt fra livet i Gud. Sjelen er lammet. Av oss selv er vi like så lite i stand til å leve et hellig liv som den kraftløse mannen var til å gå. Mange er klar over sin hjelpeløshet og lengter etter det åndelige liv som vil bringe dem i harmoni med Gud. Forgjeves strever de for å oppnå det. I fortvilelse roper de: «Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» De som kjemper og er motløse, skal se opp. Kristus bøyer seg ned over dem som han har kjøpt med sitt blod. Ømt og medfølende spør han: «Vil du bli frisk?» Han byr deg stå opp til sunnhet og fred. Vent ikke til du føler at du er blitt frisk. Tro hans ord, så vil det bli oppfylt! Overgi din vilje til Kristus, og bestem deg for å tjene ham! Når du handler på hans ord, vil du få kraft. Uansett hvilken ond vane eller inngrodd lidenskap som lenkebinder både sjel og kropp, så er Kristus i stand til å gjøre deg fri, og han lengter etter å gjøre det. Han vil gi liv til dem som er «døde på grunn av deres misgjerninger og synder».1 Han vil frigjøre de fanger som er bundet av svakhet, ulykke og syndens lenker.
Den hjelpeløse mannen som ble helbredet, bøyde seg ned for å ta opp sengen som bare var en matte og et teppe. Da han glad og lettet rettet seg opp og så seg om etter ham som hadde gjort ham frisk, var Jesus blitt borte i folkemengden. Mannen var engstelig for at han ikke ville kjenne ham igjen om han så ham. Mens han med faste, lette skritt skyndte seg av sted, idet han priste Gud og frydet seg over at han hadde fått kreftene tilbake, møtte han flere av fariseerne og fortalte dem straks om hvordan han var blitt helbredet. Men han ble forbauset over den kulde de viste mens de lyttet til det han sa.
Med en barsk mine avbrøt de ham og spurte hvorfor han bar sengen sin på sabbatsdagen, mens de i en streng tone minnet ham om at det ikke var lovlig å bære byrder på Herrens dag. I sin glede hadde mannen glemt at det var sabbat. Men han følte seg ikke fordømt fordi han var lydig mot befalingen fra en som hadde en slik makt fra Gud. Derfor svarte han frimodig: «Han som gjorde meg frisk, sa: Ta båren din og gå.» De bad ham fortelle hvem som hadde gjort dette, men han kunne ikke. Disse folkets ledere visste godt at det bare var en som hadde vist at han kunne utføre et slikt mirakel. Nå ønsket de et direkte bevis for at det var Jesus, så de kunne få ham dømt for sabbatsovertredelse. Etter deres bedømmelse hadde han ikke bare brutt loven ved å helbrede den syke mannen på sabbaten. Han hadde også begått helligbrøde ved å be ham om å ta med seg sengen.
Jødene hadde i den grad forvrengt loven at de hadde gjort den til et trelleåk. Deres meningsløse krav var blitt et munnhell blant andre nasjoner. Særlig var sabbaten omgitt av alle slags vettløse restriksjoner. For dem var Herrens hellige og ærverdige dag ikke en lyst og en glede.2 De skriftlærde og fariseerne hadde gjort helligholdelsen av den til en utålelig byrde. En jøde hadde ikke lov til å tenne ild eller bare et lys på sabbaten. Som en følge av det var folk blitt avhengige av hedningene til å utføre mange tjenester som deres regler forbød dem å utføre for seg selv. Det falt dem ikke inn at hvis disse handlinger var syndige, så var de som benyttet andre til å utføre dem, like skyldige som om de hadde gjort arbeidet selv. De mente at frelsen var forbeholdt jødene. Når alle andres tilstand alt var håpløs, kunne den likevel ikke bli verre. Men Gud har ikke gitt noen påbud som ikke alle kan rette seg etter. Hans lover godkjenner ingen urimelige eller egoistiske restriksjoner.
I templet traff Jesus den mannen som var blitt helbredet. Han var kommet for å bringe et syndoffer og dessuten et takkoffer for den store barmhjertighet han var blitt vist. Da Jesus så ham blant dem som tilbad, gav han seg til kjenne idet han formante ham og sa: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.»
Anklaget for sabbatsbrudd
Mannen som var blitt helbredet, var overlykkelig over å treffe sin velgjører. Ettersom han ikke var klar over fiendskapet mot Jesus, fortalte han fariseerne som hadde utspurt ham, at det var Jesus som hadde gjort ham frisk. «Fordi Jesus hadde gjort dette på sabbaten, begynte jødene å forfølge ham.»
Jesus ble stilt frem for Rådet for å svare på anklagen om sabbatsbrudd. Hadde jødene på denne tiden vært et selvstendig folk, ville en slik anklage vært nok til å få ham dødsdømt. Men fordi de var underlagt romerne, var dette ikke mulig. Jødene hadde ikke myndighet til å dømme noen til døden, og de anklager som var rettet mot Jesus, ville ikke ha noen vekt ved en romersk domstol. Det var imidlertid andre ting de håpet å oppnå. På tross av deres anstrengelser for å motarbeide Jesu virksomhet, vant han en større innflytelse over folket enn de selv hadde, tilmed i Jerusalem.
Mange som ikke interesserte seg for rabbinernes ordgyteri, følte seg tiltrukket av Jesu undervisning. De forstod det han talte om, og det varmet og trøstet dem. Han talte om Gud som en øm far, ikke som en hevnende dommer, og han gjenspeilte Guds bilde i sitt eget liv. Hans ord var som balsam for et såret sinn. Både ved sine ord og sine barmhjertighetsgjerninger brøt han den knugende makt de gamle tradisjoner og menneskelagde påbud øvde, og fremholdt Guds kjærlighet i dens grenseløse fylde.
I en av de tidligste profetier om Kristus er det skrevet: «Kongespir skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til den rette kongen kommer, han som folkene skal lyde.»3 Folk flokket seg omkring Jesus. Med et åpent og velvillig sinn tok de imot budskapet om Guds kjærlighet og godhet heller enn de strenge seremonier som prestene krevde. Hvis ikke prestene og rabbinerne hadde lagt seg imellom, ville Jesu lære ha ført til en reformasjon som verden aldri har opplevd maken til. Men for å holde på sin egen makt bestemte disse lederne seg for å ødelegge Jesu innflytelse.
Å stevne ham for Rådet og åpent fordømme hans lære ville bidra til det, for folket hadde fremdeles stor aktelse for sine religiøse ledere. Den som våget å forkaste rabbinernes krav eller forsøkte å lette de byrdene de hadde lagt på folket, ble ansett som skyldige, ikke bare i gudsbespottelse, men også i forræderi. På dette grunnlag håpet rabbinerne å vekke mistanke mot Jesus. De fremstilte ham som en som prøvde å fjerne grunnfestede skikker, og på den måten splitte folket. Dette ville bane vei for en fullstendig undertrykkelse under romerne.
Men de planer som rabbinerne arbeidet så ivrig for å sette ut i livet, stammet fra et annet råd enn det jødiske sanhedrin. Da det ikke lyktes Satan å overvinne Kristus i ødemarken, satte han all kraft inn på å motarbeide ham i hans virksomhet for om mulig å sette stopper for hans misjon. Det han ikke kunne oppnå ved direkte, personlig anstrengelse, bestemte han seg for å gjennomføre ved list.
Så snart Satan hadde trukket seg tilbake etter kampen i ødemarken, ble han og de sammensvorne englene hans enige om en plan som gikk ut på å forblinde jødefolkets sinn enda mer så de ikke skulle kjenne sin gjenløser. Han planla å virke gjennom sine menneskelige redskaper i den religiøse verden ved å gjennomsyre dem med sitt eget fiendskap mot sannhetens forkjemper. Han ville få dem til å forkaste Kristus og gjøre hans liv så bittert som mulig for å få ham til å bli mismodig i sin gjerning. Slik ble Israels ledere redskaper for Satan i kampen mot Kristus.
Jesus var kommet for å «gjøre loven stor og herlig». Han skulle ikke forminske lovens verdighet, men opphøye den. Bibelen sier: «Han skal ikke bli utmattet og ikke bryte sammen, før han har utbredt retten på jorden.»4 Han var kommet for å frigjøre sabbaten for de byrdefulle kravene som hadde gjort den til en forbannelse i stedet for en velsignelse.
Derfor valgte han å utføre helbredelsesunderet ved Betesda på en sabbat. Han kunne like godt ha helbredet den syke mannen på en hvilken som helst annen dag i uken. Eller han kunne ha gjort ham frisk uten å pålegge ham å bære båren sin bort. Men det ville ikke gitt ham den anledningen han ønsket. En klok hensikt lå til grunn for hver handling i Kristi liv på jorden. Alt han gjorde, var betydningsfullt i seg selv og ved den undervisning det brakte. Blant de syke ved dammen valgte han ut det verste tilfellet som han utøvde sin helbredende kraft på. Siden bad han mannen bære sengen gjennom byen for å kunngjøre hvor store ting som var skjedd med ham. Dette ville fremkalle spørsmålet om hva som var lovlig å gjøre på sabbaten, og åpne veien for ham til å fordømme jødenes byrdefulle regelverk når det gjaldt Herrens dag, og til å erklære deres tradisjoner for verdiløse.
Jesus sa til dem at å hjelpe de syke var i samsvar med loven om sabbaten. Det var også i harmoni med englenes tjeneste, for hele tiden stiger de ned og opp mellom himmelen og jorden for å hjelpe lidende mennesker. Jesus sa: «Min Far arbeider til denne dag; også jeg arbeider.» Alle dager tilhører Gud, og han bruker dem til å utføre sine planer for menneskeheten. Hvis jødenes tolkning av loven var riktig, har Gud tatt feil når han har styrket og oppholdt alt levende helt siden jorden ble skapt. Så måtte han som uttalte at alt han hadde gjort, var godt, og som innstiftet sabbaten til minne om at skaperverket var fullendt, sette punktum for sitt arbeid og stanse universet som alltid er i bevegelse.
Skulle Gud forby solen å utføre sin oppgave på sabbaten, så dens livgivende stråler ikke lenger varmet jorden og gav plantelivet næring? Skulle universet stå stille på den hellige dagen? Skulle han gi befaling til bekkene om å la være å vanne skog og mark og by bølgene å stoppe den uopphørlige flo og fjære? Skulle hveten og havren stanse sin vekst, og fruktklasen vente med å bli moden? Skulle trærne og blomstene ikke skyte knopper eller blomstre på sabbaten? I så fall ville menneskene gå glipp av markens grøde og de velsignelser som er til glede i livet.
Naturen må fortsette sin uforanderlige kurs. Gud kunne ikke holde sin hånd tilbake et øyeblikk uten at menneskene ville falle i avmakt og dø. Menneskene har også en gjerning å gjøre på denne dagen. De nødvendige ting i livet må ivaretas. De syke må pleies og behovet hos dem som er i nød, må avhjelpes. Den som forsømmer å lindre lidelser på sabbaten, vil ikke bli holdt skyldfri. Guds hellige hviledag ble til for menneskets skyld, og barmhjertighetsgjerninger er i full harmoni med denne hensikten. Gud ønsker ikke at hans skapninger skal lide smerte en eneste time, når den kan lindres på sabbaten eller på hvilken som helst annen dag.
Forventningene til Gud er tilmed større på sabbaten enn på andre dager. Hans folk forlater da sitt vanlige arbeid, og bruker tiden til stille ettertanke og tilbedelse. De ber ham om mer enn på andre dager. Da krever de hans spesielle oppmerksomhet og hans største velsignelser. Gud venter ikke på at sabbaten skal ta slutt før han svarer på disse bønner. Himmelens virksomhet stanser aldri, og menneskene burde aldri unnlate å gjøre godt. Sabbaten er ikke bestemt til å være en tid i uvirksomhet.
Loven forbyr verdslig virksomhet på Herrens hviledag. Det arbeid som man får sitt daglige utkomme fra, må opphøre. Ikke noe arbeid for verdslig fornøyelse eller vinning er tillatt på den dagen. Likesom Gud opphørte med sin skapergjerning og hvilte på sabbatsdagen og velsignet den, skal menneskene forlate dagliglivets sysler og vie disse hellige timer til sunn hvile, tilbedelse og gode gjerninger. Kristi gjerning med å helbrede de syke var i fullkommen samklang med loven. Den var til ære for sabbaten.
Stemplet som gudsbespotter
Jesus gjorde krav på å være likestilt med Gud når det gjaldt å utføre en gjerning som var like hellig og av samme karakter som den Gud i himmelen er opptatt med. Men fariseerne ble enda mer opphisset. Etter deres mening hadde han ikke bare brutt loven, men ved å kalle Gud «sin egen far» hadde han erklært at han var lik Gud.
Hele jødefolket kalte Gud sin far. Derfor ville de ikke ha blitt så forbitret hvis Kristus hadde fremstilt seg som en som stod i samme stilling som dem overfor Gud. Men de anklaget ham for gudsbespottelse, og viste dermed at de forstod at han la noe helt spesielt i dette kravet.
Kristi motstandere hadde ingen argumenter mot disse sannhetene som rammet deres samvittighet. De kunne bare henvise til sine skikker og tradisjoner som virket svake og tomme sammenlignet med de utsagn Jesus hadde hentet fra Guds ord og fra naturens uopphørlige kretsløp. Hvis rabbinerne hadde ønsket å få lys, ville de vært klar over at Jesus talte sant. Men de gikk utenom det han sa om sabbaten. I stedet prøvde de å hisse til harme mot ham fordi han gjorde krav på å være lik Gud.
Rådsherrenes raseri kjente ingen grenser. Om ikke prestene og rabbinerne hadde fryktet for folket, ville de ha drept Jesus på stedet. Men folkestemningen var helt på hans side. Mange erkjente at Jesus hadde helbredet dem for deres sykdommer og trøstet dem i deres sorger, og de mente at det var helt på sin plass at han helbredet den syke mannen ved Betesda. Foreløpig var lederne derfor nødt til å legge bånd på sitt hat.
Jesus vitner om sin guddomsmakt
Jesus tilbakeviste anklagen om gudsbespottelse. Han erklærte: Min myndighet til å gjøre den gjerning som dere anklager meg for, består i at jeg er Guds Sønn og ett med ham i natur, vilje og forsett. Jeg samarbeider med Gud i alle hans gjerninger. «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.»
Prestene og rabbinerne gikk i rette med Guds Sønn nettopp for den gjerning han var kommet til verden for å gjøre. Ved sine synder hadde de skilt seg fra Gud, og i sitt hovmod handlet de uavhengig av ham. De mente at de var dyktige nok i alt, og de kjente ikke noe behov for en høyere visdom som rettesnor for sine handlinger. Men Guds Sønn var overgitt til Faderens vilje og avhengig av hans makt. Så fullstendig var Kristus fri for selvet at han ikke la noen planer for seg selv. Han godtok de planer Gud hadde for ham, og fra dag til dag utfoldet Gud sine planer for ham. Slik bør også vi stole på Gud, så vårt liv kan bli en virkeliggjørelse av hans vilje med oss.
Da Moses skulle til å bygge helligdommen som en bolig for Gud, fikk han pålegg om å gjøre alle ting etter den modellen som ble vist ham på fjellet. Moses var full av iver etter å gjøre Guds vilje. De dyktigste og mest talentfulle personer var beredt til å gjennomføre det han bad dem om. Likevel måtte han ikke engang lage en bjelle, et granateple, en dusk, en frynse, et forheng eller noe kar til helligdommen uten i samsvar med det mønster som ble vist ham.
Gud kalte ham opp på fjellet og åpenbarte de himmelske ting for ham. Herren dekket ham med sin egen herlighet så han kunne se modellen. Alle ting ble utført i samsvar med den. Slik hadde han åpenbart sitt herlighets-ideal for Israel, som han ønsket å gjøre til sin bolig. Modellen ble vist dem på Sinai da loven ble gitt, og da Herren gikk forbi Moses og kunngjorde: «Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektsledd; han tilgir synd og skyld og brott.»5
Israel hadde valgt sine egne veier. De hadde ikke bygd etter modellen. Men Kristus, som var det sanne tempel for Gud, formet enhver detalj i sitt jordiske liv i samsvar med Guds ideal. Han sa: «Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte.» På samme måte skal vår karakter bygges opp «til en bolig for Gud i Ånden». Vi må gjøre alt etter «forbildet» vi har fått, og det er Kristus. Han led for oss og etterlot oss et eksempel for at vi «skulle følge i hans spor».6
Kristi ord lærer oss at vi skal betrakte oss selv som uløselig knyttet til vår Far i himmelen. Uten hensyn til vår posisjon er vi avhengige av Gud som holder alles skjebne i sine hender. Han har anvist oss vår gjerning og utrustet oss med evner og midler til denne gjerningen. Så lenge vi overgir viljen til Gud og stoler på hans kraft og visdom, vil vi bli ledet på trygge stier. Slik kan vi fullføre vår del i hans store plan. En person som stoler på sin egen visdom og kraft, skiller seg fra Gud. I stedet for å arbeide sammen med Kristus, hjelper han Guds og menneskets fiende til å fullbyrde sitt forsett.
Jesus sa videre: «Det Faderen gjør, det gjør også Sønnen .... For likesom Faderen reiser opp de døde og gjør dem levende, slik gjør også Sønnen levende hvem han vil.» Saddukeerne påstod at det ikke ville bli noen legemlig oppstandelse. Men Jesus forteller dem at en av hans Fars største gjerninger er å vekke opp de døde, og at han selv har makt til å gjøre det. «Den tid kommer, ja, den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve.»
Fariseerne trodde på de dødes oppstandelse. Kristus slo fast at den kraft som gir liv til de døde, alt nå var iblant dem, og at de skulle bli vitne til den. Denne samme oppstandelseskraft gir liv til mennesker som var «døde på grunn av deres misgjerninger og synder». Denne livets ånd i Kristus Jesus, «kraften av hans oppstandelse», setter menneskene «fri fra syndens og dødens lov».7 Det ondes herredømme er brutt, og ved tro blir sjelen bevart fra synd. Den som åpner sitt hjerte for Kristi Ånd, får del i den mektige kraft som skal bringe legemet frem fra graven.
Myndighet til å holde dom
Den enkle nasareeren hevder sin virkelige storhet. Han hever seg over det menneskelige. Han fjerner syndens og skammens forkledning og står der som Guds Sønn som englene ærer, og som er ett med universets skaper. Hans tilhørere er som trollbundet. Aldri har noe menneske talt slik som han eller opptrådt med en slik kongelig verdighet. Hans uttalelser er klare og tydelige og tilkjennegir fullt ut hans misjon og menneskenes plikter. «Faderen dømmer ingen, men han har overgitt all dom til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen slik de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer heller ikke Faderen som har sendt ham . ... For likesom Faderen har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv i seg, og han har gitt ham myndighet til å holde dom, fordi han er Menneskesønnen.»
Prestene og rådsherrene hadde gjort seg selv til dommere for å fordømme Kristi gjerning. Men han kunngjorde at han var deres og hele verdens dommer. Verden er overgitt til Kristus, og enhver velsignelse fra Gud kommer til den falne menneskehet gjennom ham. Han var gjenløseren både før og etter at han ble menneske. Så snart synden var et faktum, var det også en frelser. Han har gitt lys og liv til alle. Enhver vil bli dømt i forhold til det mål av lys han har fått.
Han som har gitt lyset, som har fulgt den enkelte person med det mest inntrengende kall for å prøve å vinne ham over fra synd til hellighet, er både hans talsmann og dommer. Fra begynnelsen av den store strid i himmelen har Satan opprettholdt sin sak ved hjelp av bedrag. Kristus har arbeidet for å avsløre hans onde planer og bryte hans makt. Han har vært i kamp med bedrageren, og gjennom alle tider har han forsøkt å vriste fangene ut av hans grep. Det er også han som skal avsi dommen over hvert menneske.
Gud «har gitt ham myndighet til å holde dom, fordi han er Menneskesønnen». Han er satt til å holde dom fordi han har smakt menneskelig sorg og fristelse og forstår våre svakheter og synder, og fordi han på våre vegne har stått imot Satans fristelser og vil handle rettferdig og kjærlig med dem som han har utøst sitt eget blod for, så de kan bli frelst.
Kristi misjon var ikke å dømme, men å frelse. «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.»8 Overfor Rådet erklærte Jesus: «Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.»
Idet Kristus bød sine tilhørere ikke å undre seg over det han sa, åpenbarte han fremtidens hemmeligheter i et enda videre perspektiv. «Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom.»
Det var denne forsikring om det fremtidige liv Israel så lenge hadde ventet på, og som de hadde håpet å få når Messias kom. Det eneste lyset som kan lyse opp i gravens mørke, skinte på dem. Men staheten er blind. Jesus hadde krenket rabbinernes tradisjoner og ikke tatt hensyn til deres myndighet. Derfor ville de ikke tro på ham.
Uvitenhet om Den hellige skrift
Tiden, stedet, anledningen og den intense spenningen som gjennomstrømmet forsamlingen, alt dette bidrog til å gjøre Jesu ord overfor Rådet desto mer inntrykksfulle. De øverste religiøse myndigheter i landet prøvde å ta livet av ham som hadde erklært at han var den som skulle gjenopprette Israel. Han som var sabbatens herre, ble stevnet for en jordisk domstol for å svare på en anklage for brudd på sabbatsloven. Da han så fryktløst fremholdt sin misjon, så hans dommere på ham med forbauselse og raseri. Men hans ord kunne de ikke gjendrive, og de kunne ikke dømme ham. Han benektet prestenes og rabbinernes rett til å forhøre ham og blande seg inn i hans gjerning, for de hadde ikke noen slik myndighet. Deres påstander grunnet seg på deres egen stolthet og arroganse. Han nektet seg skyldig i deres anklage, og avslo å la seg forhøre av dem.
I stedet for å be om unnskyldning for den handling de klaget over, eller forklare hvorfor han utførte den, tok han til motmæle mot rådsherrene. Han som var anklaget, ble anklager. Han irettesatte dem for deres harde hjerter og for deres uvitenhet når det gjaldt Den hellige skrift. Han hevdet at de hadde forkastet Guds ord, ettersom de hadde forkastet ham som Gud hadde sendt. «Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem -- og nettopp de vitner om meg!» .
Enten det gjelder historie, forskrifter eller profeti, så gjennomstråles hvert blad i Det gamle testamente av Guds Sønns herlighet. I den utstrekning det jødiske system var innstiftet av Gud, var det en sammentrengt profeti om evangeliet. «Om ham vitner alle profetene.» Fra den tiden da løftet ble gitt til Adam og ned gjennom den patriarkalske ætt og tiden for det gammeltestamentlige lovsystem, sendte himmelen sitt strålende lys over Kristi fotspor. Profetene så stjernen over Betlehem, Fredsfyrsten som skulle komme, idet fremtidens begivenheter passerte i et gåtefullt opptog.9 Hvert slaktoffer forkynte Kristi død. I hver sky av røkelse steg hans rettferdighet opp. Basunklangen i hvert jubelår forkynte hans navn. I det ærefryktskapende mysterium i Det aller helligste hadde hans herlighet sin bolig.
Jødene hadde de hellige skrifter i sitt eie. De mente at de hadde evig liv gjennom sitt formelle kjennskap til Ordet. Men Jesus sa til dem: «Hans ord har ingen plass i dere.» Fordi de hadde forkastet Kristus i hans ord, forkastet de ham personlig. «Dere vil ikke komme til meg slik at dere kan ha liv,» sa han.
De jødiske ledere hadde gransket det profetene lærte om Messias' rike. Men de hadde ikke gjort det med et oppriktig ønske om å kjenne sannheten. Hensikten var å finne bevis til støtte for deres ærgjerrige forhåpninger. Da Kristus kom på en helt annen måte enn de ventet, ville de ikke ta imot ham. For å rettferdiggjøre seg selv prøvde de å bevise at han var en bedrager. Når de en gang hadde slått inn på den veien, var det en lett sak for Satan å styrke dem i deres motstand mot Kristus. Nettopp de ord som beviste hans guddommelighet, ble tolket imot ham. Slik vendte de Guds sannhet til løgn. Jo mer direkte Kristus talte til dem ved sine barmhjertighetsgjerninger, desto fastere var de i sin beslutning om å stå imot lyset.
Jesus sa: «Jeg tar ikke imot ære fra mennesker.» Han ønsket ikke Rådets innflytelse og heller ikke dets bifall. Dets godkjenning ville ikke innebære noen fordel. Han var utstyrt med ære og myndighet fra himmelen. Hvis han hadde ønsket det, ville engler ha kommet for å hylle ham, og Faderen ville igjen ha vitnet om hans guddommelighet. Men for de religiøse lederes egen skyld, og av hensyn til folket som de var ledere for, ønsket han at de skulle forstå hans sanne natur, og at de skulle ta imot de velsignelser han kom for å gi dem.
«Jeg er kommet i min Fars navn, og dere tar ikke imot meg. Men om en annen kommer i sitt eget navn, så tar dere imot ham.» Jesus kom i kraft av Guds autoritet, og han bar hans bilde. Han fullbyrdet hans ord og søkte hans ære. Likevel tok lederne i Israel ikke imot ham. Men når det kom andre som utgav seg for å være Kristus, og gjorde som de selv ville og søkte sin egen ære, ville de ta imot dem. Hvorfor? Fordi den som søker sin egen ære, appellerer til ønsket om selvopphøyelse hos andre. Slike ting lot jødene seg påvirke av. De ville ta imot falske lærere fordi disse smigret deres egen stolthet ved å anerkjenne deres meninger og tradisjoner. Men Kristi lære stemte ikke med deres forestillinger, for den var åndelig og krevde selvoppofrelse. Derfor ville de ikke ta imot den. De kjente ikke Gud, og for dem lød hans røst gjennom Kristus som røsten av en fremmed.
Er det ikke det samme som gjentar seg i vår tid? Er det ikke mange, til og med religiøse ledere, som forherder seg mot Den Hellige Ånd så det blir umulig for dem å kjenne igjen Guds stemme? Forkaster ikke også de Guds ord for å kunne holde på sine egne vedtekter?
«Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er om meg han har skrevet. Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?» Det var Kristus som talte til Israel gjennom Moses. Hadde de lyttet til den guddommelige røsten som talte gjennom deres store leder, ville de ha gjenkjent den i Kristi lære. Hadde de trodd Moses, ville de ha trodd ham som Moses skrev om.
Jesus visste at prestene og rabbinerne hadde besluttet å drepe ham. Likevel forklarte han dem tydelig at han var ett med Faderen, og om sitt forhold til verden. De så at det ikke var noen unnskyldning for deres motstand mot ham, men det slokte ikke deres morderiske hat. De ble grepet av frykt da de så den overbevisende kraft som fulgte hans virksomhet, men de stod imot hans formaninger og stengte seg selv inne i mørke.
Det hadde ikke lykkes for de jødiske lederne å bryte ned Jesu autoritet og fjerne den respekt og oppmerksomhet som folk viste ham. Tvert imot var mange blitt overbevist av det han sa. Rådsherrene hadde selv følt seg sterkt fordømt når han lot deres skyld trenge inn i deres egen samvittighet. Men dette gjorde dem bare enda mer forbitret, og de var fast bestemt på å ta hans liv. De sendte budbærere ut over hele landet for å advare folk mot denne bedrageren. Det ble sendt ut spioner som skulle overvåke ham, og de skulle rapportere hva han sa og gjorde. Det var ingen tvil om at Kristus nå stod i skyggen av korset. Joh 5