Etter at Johannes var kastet i fengsel, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium, og sa: «Tiden er kommet, Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!»!
Budskapet om at Messias skulle komme, ble først kunngjort i Judea. At forløperen skulle fødes, var blitt sagt til Sakarja da han gjorde tjeneste ved alteret i templet i Jerusalem. På høydedragene ved Betlehem hadde englene forkynt Jesu fødsel, og vismennene var kommet til Jerusalem for å lete etter ham. I templet hadde Simeon og Anna vitnet om hans guddommelighet. «Jerusalem og hele Judea» hadde lyttet til døperen Johannes' forkynnelse.2 Og utsendingene fra Det høye råd sammen med folkemengden hadde hørt hans vitnesbyrd om Jesus.
I Judea hadde Kristus fått sine første disipler, og her var en stor del av hans tidligste arbeid blitt utført. Hans guddommelighet som strålte frem da han ryddet templet, helbredelsesundrene og de guddommelige sannheter han forkynte -- alt dette vitnet om det som han etter helbredelsen ved Betesda hadde erklært overfor Rådet: at han var den evige Guds Sønn.
Forkastet av folkets ledere
Hvis lederne i Israel hadde tatt imot Kristus, ville han ha brukt dem som sine sendebud til å bringe evangeliet ut til verden. De var de første som fikk anledning til å forkynne Guds rike og hans nåde. Men Israel kjente ikke sin besøkelsestid. De jødiske lederes misunnelse og mistro hadde modnet til åpent hat, og folket ble vendt bort fra Jesus.
Rådet hadde forkastet Kristi budskap og var innstilt på at han skulle dø. Derfor drog han bort fra Jerusalem, fra prestene, fra templet, fra de religiøse lederne og fra folket som var blitt undervist om loven. Han vendte seg nå til andre for å forkynne sitt budskap og for å velge ut dem som skulle bringe evangeliet til alle folkeslag.
Likesom menneskenes lys og liv ble forkastet av de religiøse myndigheter på Kristi tid, er det blitt forkastet i hvert slektsledd som fulgte etter. At Kristus reiste fra Judea, er en hendelse som har gjentatt seg gang på gang. Da reformatorene forkynte Guds ord, hadde de ingen tanke om å skille lag med kirken. Men de religiøse lederne ville ikke tolerere lyset. De som forkynte det, ble nødt til å oppsøke andre som lengtet etter sannheten.
Få av dem som i dag bekjenner seg til å være reformatorenes etterfølgere, er drevet av deres ånd. Få lytter til Guds røst og er villige til å ta imot sannheten, på hvilken måte den enn blir fremholdt. Ofte skjer det at de som følger i reformatorenes spor, blir tvunget til å forlate de kirkesamfunn de tilhører, for å kunne fremholde det som Guds ord lærer. Mange ganger hender det at de som søker etter lys, ser seg nødt til å forlate sine fedres kirkesamfunn for å kunne være lydige.
Begeistringen var stor i Galilea
Rabbinerne i Jerusalem foraktet folket som bodde i Galilea, og betraktet dem som ukultiverte og uvitende. Likevel var dette et gunstigere virkefelt for Jesus. Galileerne var mer alvorlige og oppriktige og var mindre behersket av religiøs forblindelse. De var åpnere og mer mottagelige for sannheten. Da Jesus drog til Galilea, var det ikke fordi han søkte ensomhet eller ville være for seg selv. På den tiden var denne provinsen tett befolket med en langt større innblanding av folk fra andre nasjoner enn tilfellet var i Judea.
Mens Jesus drog gjennom Galilea og underviste og helbredet, strømmet folkemasser til ham fra byer og landsbyer. Mange kom også fra Judea og områdene omkring. Ofte var han nødt til å skjule seg for folket. Begeistringen var så stor at det var nødvendig å vise forsiktighet, så ikke de romerske myndigheter skulle frykte opprør. Aldri før hadde verden opplevd noe slikt. Himmelen kom ned til menneskene. De som hungret og tørstet i sin sjel, og som lenge hadde ventet på Israels forløsning, frydet seg nå over en barmhjertig frelsers nåde.
Tiden er kommet ...
Hovedinnholdet i Kristi forkynnelse var dette: «Tiden er kommet, Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!» Budskapet som Jesus selv forkynte, grunnet seg på profetiene. «Tiden» som han sa var kommet, var det tidsavsnitt som engelen Gabriel hadde kunngjort for Daniel: «Sytti uker er fastsatt for ditt folk og din hellige by, til ondskapen har nådd sitt mål og synden tar slutt. Da blir skylden strøket ut, det kommer en evig rettferd, profetenes syner blir stadfestet, og Det aller helligste blir salvet.» En dag i profetien står for et år.3 De sytti uker, eller 490 dager, utgjorde 490 år.
Utgangspunktet for denne perioden er gitt: «Du skal vite og forstå: Fra den tid ordet gikk ut at folket fra Jerusalem skulle føres tilbake og byen bygges opp igjen, og til det kommer en som er salvet, en fyrste, skal det gå sju uker. I 62 uker skal byen være gjenreist med gater og vollgraver.»4 Inntil fyrsten (Messias) står frem, skal det gå sju uker og sekstito uker, som er 483 år.
Befalingen om å gjenreise og bygge opp igjen Jerusalem fikk sin fullstendige form i Artaxerxes Longimanus' dekret som trådte i kraft høsten 457 f.Kr.5 Fra dette tidspunkt fører de 483 år ned til høsten år 27 e.Kr. Ifølge profetien skulle dette tidsrom vare til Messias, «den salvede» kom. Ved sin dåp i år 27 ble Jesus salvet med Den Hellige Ånd, og like etter begynte han sin virksomhet. Da ble budskapet forkynt: «Tiden er kommet!»
Så sa engelen: «En uke (sju år) gjør han pakten tung for mange («En uke skal han gjøre pakten fast for de mange» -- NO/1930). I sju år etter at Jesus begynte sin virksomhet, ble evangeliet særlig forkynt for jødene. I tre og et halvt år ble det forkynt av Kristus selv, deretter av apostlene. «Midt i uken gjør han ende på slaktoffer og grødeoffer.»6 Om våren år 31 ble Jesus, det sanne offerlam, ofret på Golgata. Da revnet forhenget i templet i to som tegn på at offertjenestens hellighet og betydning var blitt borte. Tiden var kommet da de jordiske slaktoffer og grødeoffer ikke gjaldt lenger.
Den ene uken -- sju år -- utløp i år 34 e.Kr. Da ble Stefanus steinet, og jødefolket beseglet sin endelige forkastelse av evangeliet. Disiplene som ble spredt på grunn av forfølgelse, «drog rundt og forkynte evangeliet».7 Kort etter ble forfølgeren Saulus omvendt, og han ble til Paulus, hedningenes apostel.
Tiden for Kristi første komme, hans salving med Den Hellige Ånd, hans død og evangeliets forkynnelse for hedningene var tydelig påpekt. Jødefolket kunne ha forstått disse profetiene og erkjent at de ble oppfylt i Jesu virksomhet. Kristus fremholdt meget sterkt for disiplene hvor viktig det var å granske profetiene. Han henviste til Daniels profeti om deres tid, og sa: «Forstå det, den som leser!» Etter sin oppstandelse «begynte han å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene». Han hadde talt gjennom alle profetene. «Kristi Ånd som var i dem,» «vitnet om hvordan Kristus skulle lide og deretter opphøyes i herlighet».8
Det var engelen Gabriel, som står nest etter Guds Sønn, som kom med det guddommelige budskap til Daniel. Det var Gabriel, «sin engel», Kristus sendte for å åpenbare fremtiden for Johannes. Og det uttales en velsignelse over dem som leser og hører de profetiske ord og tar vare på det som står skrevet der.
Han kommer med herlighetens rike
«For Herren Gud gjør ikke noe uten at han har åpenbart sitt råd for sine tjenere profetene.» «Det som er skjult, hører Herren vår Gud til; men det som er åpenbart, gjelder for oss og våre barn til evig tid.» 10 Gud har gitt oss dette. Hans velsignelse vil følge den som med ærbødighet og bønn gransker de profetiske skrifter.
Likesom budskapet om Kristi første komme kunngjorde hans nåderike, kunngjør budskapet om hans annet komme hans herlighetsrike. Også det andre budskapet grunner seg på profetiene, likesom det første. Engelens ord til Daniel om de siste dager skulle bli forstått i endens tid. Om den tiden står det: «Mange skal fare omkring, og kunnskapen skal øke.» «De ugudelige skal fortsette i sin ugudelighet, og ingen av dem skal skjønne noe. Men de forstandige skal forstå det.» 11
Jesus har selv gitt oss tegnene på sitt komme. Han sier: «Slik skal dere også, når dere ser at dette skjer, vite at Guds rike er nær.» «Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare.» «Våk hver tid og stund, og be om å få kraft til å komme velberget fra alt dette som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.» 12
Vi har nådd til det tidsavsnitt som er forutsagt i disse skriftstedene. Endens tid er kommet, seglet på de profetiske syner er brutt, og de høytidelige advarsler som finnes der, viser at vår Herres komme i herlighet vil skje snart.
Jødene mistolket og misbrukte Guds ord, og de kjente ikke sin besøkelsestid. Den tiden Kristus og hans apostler virket blant dem -- de siste dyrebare nådens år for det utvalgte folket -- ble brukt til å legge planer for å ødelegge Herrens budbærere. Jødene var opptatt av ærgjerrige jordiske mål, og tilbudet om det åndelige riket var til ingen nytte. Slik er også menneskene i dag opptatt av denne verden, og de legger ikke merke til at profetiene oppfylles hurtig, og at Guds rike er nær.
«Men dere, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle overrumple dere som en tyv. For dere er alle lysets barn og dagens barn; vi hører ikke natten eller mørket til.» Selv om vi ikke kjenner tidspunktet for vår Herres gjenkomst, kan vi vite når den er nær. «Så la oss da ikke sove som de andre, men våke og være edrue.» 13