Profet på sitt hjemsted
Over de lyse dager under Kristi virksomhet i Galilea hvilte det en skygge. Folk i Nasaret forkastet ham. «Er ikke dette Josefs sønn?» sa de.
I sin barndom og ungdom hadde Jesus tilbedt Gud sammen med sine brødre i synagogen i Nasaret. Siden han begynte sin virksomhet, hadde han vært borte fra dem, men de var ikke ukjent med hvordan det hadde gått for ham. Da han igjen viste seg blant dem, steg deres interesse og forventninger til bristepunktet. Her var de samme personer og ansikter som han hadde kjent fra han var liten. Her var hans mor, hans brødre og søstre. Alles øyne var vendt mot ham da han kom inn i synagogen på sabbatsdagen og fant sin plass blant dem som var der for å tilbe.
Under dagens ordinære gudstjeneste leste synagogeforstanderen fra profetene og formante forsamlingen om å se frem til ham som skulle komme og gjøre nasjonen stor og mektig, og bannlyse all undertrykkelse. Han prøvde å oppmuntre tilhørerne ved å gjenta utsagnene om at Messias' komme var nær. Han skildret herligheten i forbindelse med hans komme, og la særlig vekt på at han i spissen for krigshærer ville stå frem og utfri Israel.
I synagogen i Nasaret
Når en rabbiner var til stede i synagogen, ventet man at han skulle holde prekenen, og hvilken som helst israelitt kunne foreta opplesning fra profetene. På denne sabbatsdagen ble Jesus oppfordret til å ta del i gudstjenesten. «Da han reiste seg for å lese fra Skriften, rakte de ham profeten Jesajas bok.» Den teksten han leste, var noe de oppfattet, som en profeti om Messias:
«Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige. Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.» Så rullet han bokrullen sammen og rakte den til tjeneren. Alle i synagogen stirret spent på ham. De roste ham og undret seg over de herlige ord som kom fra hans munn. I Jesus stod foran folket som en levende fortolker av profetiene om ham selv. Som forklaring til det han hadde lest, talte han om Messias som en hjelper for de undertrykte, en som satte fanger fri, helbredet de syke, gav de blinde syn og åpenbarte sannhetens lys for verden. Hans inntrykksfulle opptreden og den veldige betydning hans ord hadde, grep tilhørerne med en kraft som de aldri tidligere hadde opplevd. Den guddommelige innflytelsen brøt ned hver hindring. Likesom Moses så de «den usynlige». Påvirket av Den Hellige Ånd svarte de med inderlige «amen», og de priste og takket Herren.
Men da Jesus kunngjorde: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på,» kom de igjen plutselig til å tenke på seg selv og på de påstander han hadde kommet med. De som var israelitter og Abrahams ætlinger, var blitt fremstilt som om de var treller. De var blitt omtalt som fanger som skulle frigjøres fra det ondes makt, som om de var i mørke og behøvde sannhetens lys. Deres stolthet var blitt såret, og deres frykt var blitt vakt. Jesu ord tydet på at hans arbeid for dem ville bli noe helt forskjellig fra det de ønsket. Deres handlinger ville kanskje bli altfor nøye undersøkt. Til tross for deres pinlige nøyaktighet når det gjaldt ytre seremonier, vek de tilbake for å bli gransket av disse klare, forskende øyne.
Hvem er denne Jesus? spurte de. Han som hadde tillagt seg Messias' herlighet, var sønn av en tømmermann og hadde arbeidet med sitt håndverk sammen med sin far Josef. De hadde sett ham streve opp og ned over høydedragene. De kjente brødrene og søstrene hans, og de visste om hans liv og daglige strev. De hadde sett hans utvikling fra barndom til ungdom og fra ungdom til manndom. Til tross for at hans liv hadde vært feilfritt, ville de ikke tro at det var ham løftene gjaldt.
Hvilken motsetning var det ikke mellom det han lærte om det nye riket, og det de hadde hørt av synagogeforstanderen! Jesus hadde ikke sagt noe om å befri dem fra romerne. De hadde hørt om hans undergjerninger, og håpet at han ville bruke sin makt til deres fordel. Men de hadde ikke sett noe som tydet på at han hadde en slik hensikt.
Da de åpnet døren for tvilstanker, ble de enda mer forherdet fordi de et øyeblikk var blitt bløtgjort. Satan var oppsatt på at den dagen skulle ingen blinde øyne åpnes og ingen trellbundne settes fri. Med intens energi arbeidet han på å befeste dem i vantroen. De tok ikke hensyn til tegnet de alt hadde fått da de ble grepet av en overbevisning om at det var deres forløser som talte til dem.
Men nå gav Jesus dem et nytt tegn på sin guddommelighet ved å åpenpare deres hemmelige tanker. Han sa til dem: «Dere vil sikkert minne meg om dette ordtaket: Lege, leg deg selv! Dere vil si: Vi har hørt om alt du har gjort i Kapernaum; gjør det samme her på ditt hjemsted!» Og han la til: «Sannelig jeg sier dere: Ingen profet blir godt mottatt på sitt hjemsted. Ja, jeg sier dere som sant er: Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, men bare til en enke i Sarepta i Sidons land. Og det var mange spedalske i Israel på profeten Elisjas tid; men ingen av dem ble renset, bare syreren Na'aman.»
Med denne beretning om begivenheter i profetenes liv imøtegikk Jesus tvilen hos sine tilhørere. De tjenere som Gud hadde valgt ut til en spesiell gjerning, fikk ikke lov til å virke for et hardhjertet og vantro folk. Men de som hadde et følsomt sinn og evne til å tro, ble særlig begunstiget med vitnesbyrd om hans makt gjennom profetene. I Elias dager hadde Israel veket fra Gud. De holdt fast ved sine synder og forkastet Åndens advarsler gjennom Herrens budbærere. På den måten stengte de seg selv ute fra den forbindelseslinjen som Guds velsignelse kunne nå dem gjennom. Herren gikk forbi de israelittiske hjemmene. Han fant et tilfluktssted for sin tjener i et hedensk land, hos en kvinne som ikke hørte til det utvalgte folket. Men denne kvinnen ble foretrukket fordi hun fulgte det lyset hun hadde fått. Hennes hjerte var åpent for det større lys som Gud sendte gjennom sin profet.
Det var av samme grunn de spedalske i Israel ble forbigått i Elisjas dager. Men Na'aman, en hedensk embetsmann, hadde vært tro i sin overbevisning om hva som var rett, og hadde følt sin store trang til hjelp. Han var i en slik tilstand at han kunne ta imot det Gud ville gi ham. Ikke bare ble han renset for sin spedalskhet, men ble også velsignet med kunnskap om den sanne Gud.
Vår stilling overfor Gud avhenger ikke av hvor mye lys vi har fått, men av måten vi bruker det på. Selv hedninger som velger det rette så langt de ser det, er i en gunstigere situasjon enn de som har fått stort lys og som bekjenner seg til å tjene Gud, men ringeakter lyset og lever i strid med sin bekjennelse.
Det Jesus sa til sine tilhørere i synagogen, rammet deres egenrettferdighet ved selve roten og gjorde det klart for dem at de hadde forlatt Gud og forspilt retten til å være hans folk. Hvert ord stakk dem som en kniv da deres virkelige tilstand ble fremholdt for dem. Nå foraktet de den troen som Jesus først hadde inspirert dem med. De ville ikke innrømme at han som var kommet fra fattigdom og ringe kår, var noe annet enn et vanlig menneske. Deres vantro førte til ondskap. Satan hadde dem i sin makt, og i forbitrelse overhøvlet de Jesus. De hadde vendt seg bort fra ham som var kommet for å helbrede og gjenopprette. Nå gav de til kjenne at de hadde den store ødeleggerens egenskaper.
Forkastet av sine bysbarn
Da Jesus nevnte de velsignelser som var gitt til hedningene, ble den sterke nasjonale stolthet hos hans tilhørere vakt til live, og det han sa, druknet i et virvar av stemmer. Disse menneskene hadde rost seg av å holde loven. Men nå, da deres fordom ble krenket, var de klar til å begå mord. Forsamlingen brøt opp. De grep fatt i Jesus og førte ham ut av synagogen og ut av byen. Alle syntes å være ivrige etter å få ryddet ham av veien. De drev ham foran seg ut til kanten av et stupbratt fjell for å skyve ham utfor. Rop og forbannelser fylte luften. Noen kastet stein etter ham da han plutselig ble borte for dem. De himmelske sendebud som hadde vært ved siden av ham i synagogen, var hos ham midt i den rasende folkemengden. De omringet ham og skjulte ham for hans fiender og førte ham til et sikkert sted.
Slik var det at engler beskyttet, Lot og førte ham trygt ut av Sodoma. Slik beskyttet de Elisja i den lille fjellbyen. Da høydedragene omkring var fulle av den arameiske kongens hester og vogner og en stor mengde av hans væpnede menn, så Elisja at fjellskråningene omkring var fulle av Herrens hærskarer -- hester og ildvogner som omringet Herrens tjener.
Slik har engler gjennom alle tider vært nær Kristi trofaste etterfølgere. Ondskapens veldige hær fylker seg mot alle som ønsker å vinne seier. Men Kristus vil at vi skal vende oppmerksomheten mot de usynlige ting, til de himmelske hærskarer som slår leir omkring alle som elsker Gud, for å utfri dem. Så lenge vi er her, vil vi aldri få vite hvilke synlige og usynlige farer vi er blitt bevart fra ved englenes mellomkomst. Først i evighetens lys får vi se hvordan Gud har ledet alt til det beste. Da skal vi få kjennskap til hvordan hele den himmelske familie interesserte seg for familien her nede, at utsendinger fra Guds trone fulgte oss skritt for skritt fra dag til dag.
Da Jesus i synagogen leste fra profeten, stanset han like foran det siste som stod om Messias' gjerning. Etter å ha lest ordene: « ... og rope ut et nådens år fra Herren», unnlot han å lese «en dag med gjengjeld og straff fra vår Gud». Dette var like sant som den første del av profetien, selv om Jesus ikke nevnte det. Men dette utsagnet var noe som hans tilhørere frydet seg over, og som de lengtet etter skulle oppfylles. De forkynte straffedommer over hedningene, men forstod ikke at deres egen skyld var enda større enn andres. De hadde selv det største behov for den barmhjertighet de var parat til å nekte andre. Denne dagen i synagogen da Jesus stod iblant dem, var deres anledning til å ta imot kallet fra himmelen. Han som «gjerne vil vise miskunn»,2 ville med glede ha frelst dem fra den ødeleggelsen som deres egne synder kalte ned over dem.
Jesus kunne ikke oppgi dem uten å gi dem enda et kall til omvendelse. Mot slutten av sin virksomhet i Galilea besøkte han igjen barndomsbyen. Etter at han var blitt forkastet der, hadde ryktene om hans forkynnelse og mirakler nådd ut over hele landet. Ingen kunne nå nekte for at han eide mer enn menneskelig makt. Folket i Nasaret visste at «han gikk omkring overalt og gjorde godt og helbredet alle som var underkuet av djevelen».3 Rundt dem var det hele landsbyer hvor det ikke hørtes et eneste lidelsens sukk i noe hjem, for han hadde vært der og helbredet alle de syke. Den barmhjertighet som kom til syne i hver handling i hans liv, vitnet om at han var salvet av Gud.
Da folk i Nasaret på ny lyttet til hans budskap, ble de igjen påvirket av Guds Ånd. Men heller ikke denne gangen ville de erkjenne at denne mannen som hadde vokst opp blant dem, var noe annet eller noe større enn de selv var. Fremdeles var de naget av det bitre minnet om at samtidig som han hadde hevdet at han var den som var lovt, hadde han i virkeligheten nektet dem en plass i Guds Israel, for han hadde vist dem at de var mindre verdige til Guds gunst enn hedninger. Selv om de spurte: «Hvor har han denne visdommen fra, og hvordan kan han gjøre slike mektige gjerninger?»4 ville de ikke ta imot ham som Kristus, den som Gud hadde sendt. På grunn av deres vantro kunne han ikke gjøre mange undere blant dem. Bare noen få var mottagelige for hans velsignelse. Motvillig drog han bort, og vendte aldri mer tilbake.
Etter at vantroen først hadde fått plass, fortsatte den å beherske menneskene i Nasaret. På samme måten behersket den Det høye råd og hele nasjonen. Denne første avvisning av Den Hellige Ånds kraft som ble åpenbart, var begynnelsen til slutten for prestene og folket. For å bevise at deres første motstand var riktig, fortsatte de siden med sin smålige kritikk av det Jesus sa. Deres forkastelse av Ånden nådde sitt høydepunkt på Golgata, ved ødeleggelsen av byen deres, og ved at folket ble spredt for alle vinder.
Kristus lengtet etter å åpne sannhetens dyrebare skatter for Israel. Men deres åndelige blindhet var så stor at det ikke var mulig å få dem til å forstå de sannheter som hadde med hans rike å gjøre. De holdt fast ved sitt trossystem og sine unyttige seremonier mens sannheten fra himmelen ventet på at de skulle ta imot den. De brukte pengene på det som var verdiløst, mens livets brød var innenfor rekkevidde. Hvorfor søkte de ikke flittig i Guds ord for å få vite om de tok feil? Det gamle testamente påviste enhver detalj i Kristi tjenestegjerning. Gang på gang siterte han fra profetene og kunngjorde: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»
Hvis de oppriktig hadde gransket Den hellige skrift og prøvd sine teorier med Guds ord, ville det ikke ha vært nødvendig for Jesus å gråte over deres ubotferdighet. Han hadde ikke behøvd å uttale: «Huset deres blir forlatt.»5 De kunne hatt kjennskap til bevisene for at han var Messias, og den ulykken som la deres stolte by i ruiner, kunne vært avverget. Men jødene var blitt sneversynte på grunn av sin meningsløse religiøse fanatisme. Kristi undervisning åpenbarte deres karaktermangler og krevde omvendelse. Hvis de tok imot hans undervisning, måtte de forandre sine skikker og sedvaner og gi slipp på sine kjæreste forhåpninger. For å vinne ære hos Gud måtte de gi avkall på menneskers ære. Hvis de rettet seg etter denne nye rabbiner, måtte de handle på tvers av samtidens store tenkere og lærere.
Sannheten var upopulær på Kristi tid. Den er også upopulær i våre dager. Den har vært upopulær helt siden Satan første gang fikk menneskene til å nære uvilje mot den ved å fremholde fabler som førte til selvopphøyelse. Møter vi ikke også i dag teorier og læresetninger som ikke har noe grunnlag i Guds ord? Menneskene klynger seg like fast til dem som jødene gjorde til sine tradisjoner.
De jødiske lederne var preget av åndelig hovmod. Deres ønske om selvforherligelse kom for dagen endog mens de tilbad i Guds hus. De ville gjerne ha de øverste plassene i synagogen. Det var viktig at folk hilste på dem på torgene, og de nøt å bli titulert. Etter hvert som virkelig gudsfrykt avtok, ble de mer opptatt av sine vedtekter og seremonier.
Fordi deres forståelse var blitt formørket av egoistisk fordom, kunne de ikke få kraften i Kristi overbevisende uttalelser til å stemme overens med hans ydmyke livsholdning. De skjønte ikke at sann storhet kan unnvære ytre prakt. Denne mannens fattigdom syntes å være helt uforenlig med hans påstand om å være Messias. De spurte: Hvis han er den han gjør krav på å være, hvorfor er han da så fordringsløs? Hvis han ikke er interessert i å bruke våpenmakt, hva vil det så bli av nasjonen? Hvordan kan den makt og ære som de så lenge har ventet på, bringe folkeslagene inn under Jerusalems herredømme? Har ikke prestene lært dem at Israel skal herske over hele jorden? Kan det være mulig at de store religiøse lærerne har tatt feil?
Men det var ikke bare mangelen på ytre glans i Jesu liv som fikk jødene til å forkaste ham. Han var den personifiserte renhet, og de var urene. Han levde blant menneskene og var et eksempel på rettskaffenhet. Hans ulastelige liv lyste inn i deres egne hjerter. Hans oppriktighet åpenbarte deres mangel på oppriktighet. Den avslørte hulheten i deres påtatte fromhet, og avdekket deres ugudelighet i dens mest avskyelige form. Et slikt lys var uvelkomment.
Hvis Kristus hadde rettet oppmerksomheten mot fariseerne og fremhevet deres lærdom og fromhet, ville de tatt imot ham med glede. Men når han talte om himmelriket som en nådens gave til alle mennesker, forkynte han en side ved religionen som de ikke ville tolerere. Deres eget eksempel og det de lærte, hadde aldri gjort det lystbetont å tjene Gud. Når de så at Jesus tok seg av nettopp slike mennesker som de foraktet og støtte fra seg, vakte det til live den største uvilje i deres stolte sinn. De skrøt av at «løven av Juda stamme»6 skulle heve Israel over alle nasjoner. Likevel kunne de lettere ha tålt å bli skuffet i sine ærgjerrige forhåpninger enn de kunne tåle at Kristus irettesatte dem for deres synder, og den bebreidelsen de følte ved den renhet som omgav ham. Luk 4,16-30