Sabbaten ble helliget ved skapelsen. Den ble til for menneskene den gang da «alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd». Freden hvilte over verden, for jorden var i harmoni med himmelen. «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.» l Og han hvilte i gleden over sitt fullførte verk.
Til minne om skapelsen
«Gud velsignet den sjuende dagen» fordi han hvilte på den, og han «lyste den hellig». Han satte den til side til hellig bruk og gav den til Adam som en dag til hvile. Den var et minne om skapergjerningen og var derfor et tegn på Guds makt og kjærlighet. Bibelen sier: «Han har skapt et minne om sine under.» «For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger.»2
Alle ting ble skapt av Guds Sønn. «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud. … Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til.»3 Og siden sabbaten er et minne om skapergjerningen, er den et tegn på Kristi kjærlighet og makt.
Sabbaten leder tankene våre til naturen og bringer oss i samfunn med Skaperen. I fuglenes sang, i skogens sus og i bølgenes musikk kan vi ennå høre stemmen til ham som snakket med Adam i Eden i den svale kveldsbrisen. Når vi ser hans makt i naturen, finner vi trøst. Ordet som skapte alle ting, er det som også taler liv til sjelen. «For Gud, som sa: «Det bli lys i mørket,» han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet, som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram.»4
Det var denne tanken som lå til grunn for sangen: «Med ditt verk har du gledet meg, Herre; jeg jubler over det du har gjort. Hvor store dine gjerninger er, hvor dype dine tanker, Herre!»
Den Hellige Ånd sier gjennom profeten Jesaja: «Hvem vil dere da ligne Gud med, hva kan dere nevne som har likhet med ham? ... Vet dere ikke, har dere ikke hørt det? Er det ikke kunngjort dere fra først av? Har dere ikke forstått det fra jordens grunnvoll ble lagt: Herren troner over jordens krets, og de som bor der, er som gresshopper. Han brer himmelen ut som et slør og spenner den ut som et telt til å bo i .... «Hvem vil dere ligne meg med, hvem er jeg lik?» sier Den Hellige. Løft øynene mot det høye og se: Hvem var det som skapte disse? Han som mønstrer deres hær og føre dem ut og nevner alle ved navn. Hans kraft er så stor og hans styrke så veldig at ikke en av dem savnes. Jakob, hvorfor taler du slik? Israel, hvorfor sier du: «Min livsvei er skjult for Herren, min Gud bryr seg ikke om min rett?» Vet du det ikke, har du ikke hørt det? Herren er den evige Gud som skapte den vide jord. Han blir ikke trett eller utmattet. ... Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke.» «Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja, holder deg oppe med min frelserhånd.» «Vend deg til meg og bli frelst, hele du vide jord! For jeg er Gud, og ingen annen.»6
Dette er det budskapet som er skrevet i naturen, og som sabbaten skal minne oss om. Da Herren bød Israel å helligholde hans sabbater, sa han: «De skal være et tegn på pakten mellom meg og dere, så dere kan vite at jeg er Herren deres Gud.» 7
Hviledagsbudet i Dekalogen
Sabbaten var innbefattet i den loven som ble gitt på Sinai. Men det var ikke den gangen at den først ble kunngjort som en dag til hvile. Israels folk hadde kjennskap til den før de kom til Sinai. Under vandringen dit ble sabbaten holdt hellig. Da noen vanhelliget den, irettesatte Herren dem og sa: «Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og lover?»8
Sabbaten var ikke bare for Israel, men for hele verden. Den var blitt kunngjort for mennesket i Eden. I likhet med de andre forskrifter i tibudsloven har den evig gyldighet. Om denne loven, som det fjerde bud (hviledagsbudet) er en del av, erklærer Kristus: «Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå.» Så lenge himmelen og jorden består, vil sabbaten fortsatt være et tegn på Skaperens makt. Og når Eden igjen blomstrer på jorden, vil Guds hellige hviledag bli holdt i ære av alle under solen. «På sabbatsdagen fra uke til uke» vil de som bor på den herliggjorte nye jord, «komme, bøye seg og tilbe for mitt åsyn, lyder ordet fra Herren».9
Ingen annen forordning som ble betrodd jødene, tjente i så stor grad til å særprege dem blant de folkeslagene som bodde omkring dem, som tilfellet var med sabbaten. Guds plan var at helligholdelsen av denne dagen skulle utpeke dem som sanne tilbedere. Den skulle være et tegn på at de hadde skilt seg fra avgudsdyrkelsen, og at de var forbundet med den sanne Gud. Men for å kunne holde sabbaten hellig, måtte menneskene selv være hellige. Ved tro måtte de få del i Kristi rettferdighet. Da befalingen ble gitt til Israel: «Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig!» sa Herren også til dem: «Hellige mennesker skal dere være for meg.»10 Bare på den måten kunne sabbaten utmerke israelittene som tilbedere av den sanne Gud.
Jesus og det fjerde bud
Da jødene vendte seg bort fra Gud og ikke lenger tilegnet seg Kristi rettferdighet ved tro, mistet sabbaten sin betydning for dem. Satan prøvde å opphøye seg selv og dra menneskene bort fra Kristus. Han arbeidet for å forvrenge sabbaten fordi den er tegnet på Kristi makt. Jødefolkets ledere utførte Satans vilje ved å omgi Guds hviledag med byrdefulle krav.
På Kristi tid var sabbaten blitt så forvansket at den snarere gjenspeilte selviske og egenmektige menneskers karakter enn den kjærlige Guds natur. Rabbinerne fremstilte i virkeligheten Gud som en som gav lover som det var umulig for mennesker å holde. De fikk folk til å betrakte Gud som en tyrann, og til å tenke at det å holde sabbaten slik som han ønsket det, gjorde menneskene hardhjertet og grusomme. Kristus ville fjerne disse misoppfatninger. Selv om rabbinerne voktet på ham med et nådeløst fiendskap, lot han det ikke engang se ut som om han rettet seg etter deres krav, men fortsatte som før å helligholde sabbaten i samsvar med Guds lov.
Da Jesus og disiplene en sabbatsdag vendte tilbake fra det stedet hvor de hadde vært for å tilbe Gud, gikk de gjennom en åker med modent korn. Jesus hadde fortsatt sitt arbeid til det ble nokså sent, og da de gikk gjennom åkeren, begynte disiplene å plukke aks og spise kjernene etter at de hadde gnidd dem ut mellom hendene. På en hvilken som helst annen dag ville dette ikke ha vakt noen oppmerksomhet, for enhver som gikk gjennom en kornåker, en frukthage eller en vingård, kunne fritt plukke og spise det han ville. 11 Men å gjøre dette på en sabbat ble betraktet som en vanhellig handling. Ikke bare var det å plukke aks en form for innhøstning, men å gni kornet i hendene var en måte å treske det på. Rabbinerne mente at det her var tale om en dobbelt overtredelse.
Spionene klaget øyeblikkelig til Jesus og sa: «Se der! Disiplene dine gjør noe som ikke er tillatt å gjøre på sabbaten!»12
Da Jesus ved Betesda ble beskyldt for å overtre sabbaten, forsvarte han seg ved å hevde sitt sønneforhold til Gud, og erklære at han arbeidet i overensstemmelse med sin Far. Nå som disiplene blir angrepet, minner han sine anklagere om tilfeller i Det gamle testamente der handlinger ble utført på sabbaten av mennesker som var i Guds tjeneste.
De jødiske lov lærere var stolte av sitt kjennskap til de hellige skrifter. I Jesu svar lå det en underforstått irettesettelse for deres uvitenhet om disse. Han sa: «Har dere ikke lest hva David gjorde, da både han og de som var med ham, ble sultne? Han gikk inn i Guds hus og spiste skuebrødene som verken han eller folkene hans hadde lov til å spise, men bare prestene.» Jesus sa til dem: «Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld.» «Eller har dere ikke lest i loven at prestene hver sabbat krenker sabbaten i templet, og likevel er uten skyld? Og det sier jeg dere: Her er det som er større enn templet.» «For Menneskesønnen er herre over sabbaten.» 13
Hvis det var rett av David å stille sulten ved å spise av det brødet som var beregnet til hellig bruk, var det også rett av disiplene å stille sulten ved å plukke korn på sabbatsdagen. Og videre: Prestene utførte mer arbeid i templet på sabbaten enn på de andre dagene. Å utføre det samme arbeid i verdslig sammenheng ville ha vært synd. Men prestenes gjerning var en tjeneste for Gud. De utførte seremonier som viste hen til Kristi gjenløsende kraft, og det de gjorde, var i samsvar med sabbatens hensikt. Men nå var Kristus selv kommet. Når disiplene gjorde Kristi gjerning, utførte de en tjeneste for Gud. Det som var nødvendig for å fullføre denne gjerningen, var det riktig å gjøre på sabbatsdagen.
Kristus ville lære sine disipler og sine fiender at tjenesten for Gud er det viktigste av alt. Hensikten med Guds gjerning i denne verden er å gjenløse menneskene. Det som er nødvendig å gjøre på sabbaten for å fullføre denne gjerningen, er derfor i samsvar med sabbatsbudet. Jesus gjorde saken helt klar da han erklærte at han var «herre over sabbaten». Han var hevet over alle tvistigheter og over all lov. Denne evige dommeren frikjenner disiplene for skyld, idet han henviser nettopp til de lovregler de blir anklaget for å ha overtrådt.
Jesus lot det ikke bli med bare en irettesettelse av sine fiender. Han fremholdt at de i sin blindhet hadde misforstått selve sabbatens hensikt, og sa: «Hadde dere skjønt hva det ordet betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer, da hadde dere ikke dømt de uskyldige.»14 Deres mange hjerteløse formaliteter kunne ikke oppveie mangelen på rettskaffenhet og kjærlighet som alltid vil kjennetegne de sanne tilbedere.
På ny gjentok Jesus at ofringene i seg selv ikke hadde noen verdi. De var et middel, ikke et mål. Hensikten var å lede mennesker til Kristus, og på den måten bringe dem i harmoni med Gud. Det er kjærlighetens tjeneste Gud verdsetter. Når den mangler, er seremoniene i seg selv en fornærmelse mot ham. Slik er det også med sabbaten. Den var bestemt til å bringe menneskene i forbindelse med Gud. Men når sinnet ble oppslukt av byrdefulle ritualer, var formålet med sabbaten forpurret. En ytre helligholdelse alene var en hån mot Gud.
Om å gjøre godt på sabbatsdagen
Da Jesus en annen sabbat kom inn i en synagoge, så han der en mann som hadde en vissen hånd. Fariseerne holdt øye med ham for å se hva han ville gjøre. Jesus visste godt at dersom han helbredet på sabbaten, ville han bli betraktet som lovovertreder. Men han nølte ikke med å bryte ned den muren av hevdbundne bestemmelser som omgav sabbaten. Han bad den syke mannen komme frem. Så spurte han: «Hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ta liv?»
Blant jødene hevdet man det prinsipp at å unnlate å gjøre godt når en hadde anledning til det, var å gjøre ondt. Å forsømme å redde liv var å slå i hjel. Slik møtte Jesus de skriftkloke på deres eget felt. Men de tidde. Da så han på alle omkring seg, harm og bedrøvet over deres harde hjerter. Han sa til mannen: «Rekk ut hånden!» Han gjorde det, og hånden ble frisk.»15
Da Jesus ble spurt om det var tillatt å helbrede på sabbaten, svarte han: «Om en av dere eide en eneste sau, og den falt ned i en grøft på sabbaten, ville han ikke da gripe tak i sauen og dra den opp? Hvor mye mer verd er ikke et menneske enn en sau! Så er det da tillatt å gjøre godt på sabbaten.»J6
Spionene våget ikke å svare Kristus mens folkemengden var til stede. De var redde for å vikle seg inn i vanskeligheter, for de visste at han hadde talt sannhet. De ville heller la et menneske lide enn å bryte sine vedtekter. Men de var villige til å redde et dyr på grunn av tapet eieren ville få hvis de ikke gjorde det. Slik ble det vist større omsorg for et umælende dyr enn for et menneske som er skapt i Guds bilde. Dette viser hvordan alle falske religioner virker. De stammer fra menneskets ønske om å opphøye seg over Gud. Men de ender med å sette mennesket lavere enn et dyr.
Enhver religion som kjemper imot Guds herredømme, fratar mennesket den herlighet det hadde ved skapelsen, og som det får tilbake i Kristus. Alle falske religioner lærer sine tilhengere å være likegyldige overfor menneskelige behov, lidelser og rettigheter. Evangeliet verdsetter menneskeheten høyt fordi den er kjøpt med Kristi blod. Det lærer at man skal vise aktelse og medfølelse for menneskers nød og ulykke. Herren sier: «Jeg gjør det slik at mennesker blir sjeldnere enn rent gull, og folk blir mer sjeldne enn gull fra Ofir.»17
Da Jesus snudde seg mot fariseerne og spurte om det på sabbaten var tillatt å gjøre godt eller gjøre ondt, redde liv eller slå i hjel, stilte han dem ansikt til ansikt med deres egne onde hensikter. De jaktet på hans liv med bittert hat, mens han reddet liv og brakte lykke til mange mennesker. Var det bedre å slå i hjel på sabbaten, som de hadde planer om å gjøre, enn å helbrede de syke, slik som han hadde gjort? Var det riktigere å gå med drapstanker på Guds hellige dag enn å ha kjærlighet til alle mennesker, som kommer til uttrykk i barmhjertighetsgjerninger?
Ved å helbrede den visne hånden fordømte Jesus jødenes skikk og lot det fjerde bud bli stående slik som Gud hadde gitt det. Han slo fast: «Så er det da tillatt å gjøre godt på sabbaten.» Ved å avvise jødenes meningsløse restriksjoner hedret Jesus sabbaten, mens de som klaget på ham, vanæret Guds hellige dag.
Jesus stadfestet hviledagsbudet
De som mener at Kristus avskaffet loven, lærer at han brøt sabbatsbudet, og at han tillot disiplene å gjøre det samme. Slik inntar de i virkeligheten det samme standpunkt som de spissfindige jødene. Ved å gjøre det motsier de Kristi eget utsagn: «Jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet.» Hverken Jesus eller hans etterfølgere brøt sabbatsloven. Han var en levende representant for loven. Ikke på noen måte overtrådte han dens hellige bud. Han kunne se på en hel nasjon av øyenvitner som søkte etter en anledning til å dømme ham, og si uten å bli motsagt: «Hvem av dere kan vise at jeg har gjort synd?» 18 Jesus var ikke kommet for å sette til side det som patriarker og profeter hadde talt. Han hadde selv talt gjennom disse personene som var hans representanter. Alle sannheter i Guds ord kom fra ham. Men disse uvurderlige juveler var satt i falske innfatninger. Deres dyrebare lys var blitt brukt i villfarelsens tjeneste. Gud ville at de skulle tas ut av de falske innfatninger og settes inn igjen i sannhetens ramme. Dette kunne bare en guddommelig hånd utføre. Ved sin tilknytning til villfarelse var sannheten blitt en tjener for Guds og menneskenes fiende. Kristus var kommet for å sette den der hvor den ville forherlige Gud og bli til frelse for mennesker.
«Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld,» sa Jesus. Det som Gud har innstiftet, er til gagn for menneskeslekten. «Alt skjer for deres skyld.» «Enten det er Paulus, Apollos eller Kefas, verden, liv eller død, det som nå er eller det som kommer -- alt er deres. Men dere hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.» Tibudsloven, som sabbaten er en del av, ble gitt av Gud som en velsignelse til hans folk. Moses sa: «Herren bød oss å holde alle disse forskriftene og frykte Herren vår Gud, så det kunne gå oss vel alle dager, og han kunne la oss leve.» Og gjennom salmisten kom dette budskapet til Israel: «Tjen Herren med glede, kom fram for ham med fryd! Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, ikke vi selv, til sitt folk og til den hjord han vokter. Gå gjennom hans porter med takkesang, inn i hans tempelgårder med lovsang.» Og om «alle som holder sabbaten og ikke vanhelliger den», uttaler Herren: «Dem fører jeg til mitt hellige fjell og lar dem glede seg i mitt hus der de kan be.» 19
«Menneskesønnen er herre over sabbaten.» Disse ordene er fulle av lærdom og trøst. Fordi sabbaten ble til for menneskets skyld, er den Herrens dag. Den tilhører Kristus. «Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til.» Siden han har skapt alle ting, har han også skapt sabbaten. Han satte den til side som et minnesmerke om skaperverket. Den peker til ham som er både skaper og helliggjører. Den sier at han som skapte alle ting i himmelen og på jorden, og som holder alle ting sammen, er menighetens hode, og at det er ved hans makt vi er blitt forsont med Gud. For da han talte om Israel, sa han: «Jeg gav dem også mine hviledager; de skulle være tegn på pakten mellom meg og dem. Slik skulle de vite at jeg er Herren som helliger dem.»20 Sabbaten er et tegn på Kristi makt til å gjøre oss hellige, og den er gitt til alle som Kristus helliggjør. Som et tegn på hans helliggjørende makt er sabbaten gitt til alle som gjennom Kristus blir en del av Guds Israel.
Herren sier: «Hvis du holder foten tilbake på sabbatsdagen, så du ikke driver med ditt yrke på min hellige dag, men kaller sabbaten en lyst og en glede og Herrens helg en ærverdig dag, ... da skal du ha din glede i Herren.» For alle som tar imot sabbaten som et tegn på Kristi makt til å skape og gjenløse, vil den være en fryd. Når de ser Kristus i den, vil de fryde seg i ham. Sabbaten viser dem til Guds skaperverk som et vitnesbyrd om hans mektige kraft til å frelse. Samtidig som den minner oss om den fred som gikk tapt i Eden, forteller den om freden som gjenopprettes ved Kristus. Og alt det skapte i naturen gjentar hans innbydelse: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.»21