De tolv utvalgte
Så gikk han opp i fjellet. «Han kalte til seg dem han ville, og de kom til ham. Han innsatte tolv som skulle være med ham, og som han ville sende ut. De skulle forkynne ...»
Det var under de skyggefulle trærne langs skråningen like ved Gennesaretsjøen at de tolv ble kalt til å være apostler, og at bergprekenen ble holdt. Jesus trivdes ute på markene og mellom høydedragene. Han foretrakk å undervise under åpen himmel heller enn i templet eller i synagogene. Ingen synagoge kunne ha rommet de skarer av mennesker som fulgte ham. Men det var ikke den eneste årsaken til at han valgte å undervise ute på markene og i skogholtene. Jesus nøt å være ute i naturen. For ham var hvert stille tilfluktssted et hellig tempel.
Gud taler gjennom naturen
Det var under trærne i Edens hage at de første menneskene valgte å ha sin helligdom. Der samtalte Kristus med menneskeslektens stamfar. Da våre første foreldre ble vist bort fra Paradiset, tilbad de fremdeles Gud på marken eller i skogholtene. Der kom Kristus til dem med nådens evangelium. Det var Kristus som samtalte med Abraham under eiketrærne i Mamre, med Isak da han gikk ut på marken for å be ved kveldstid, med Jakob på fjellskråningen ved Betel, med Moses blant fjellene i Midjan og med David som gjette saueflokkene. Det var på Kristi bud at hebreerne i femten århundrer forlot hjemmene sine en uke hvert år for å bo i løv hytter laget av kvister av «edle trær, palmeblad, grener av løvtrær og popler som vokser ved bekkene».1
Når Jesus underviste disiplene, valgte han å trekke seg tilbake fra bylivets larm og forvirring til stillheten ute på markene og høydene. Der var forholdene mer i samsvar med den selvfornektelse som han ville lære dem. Når han forkynte, samlet han gjerne folket omkring seg under den blå himmelen, på en gresskledd skråning eller på strandbredden. Her hvor han var omgitt av det han selv hadde skapt, kunne han vende sine tilhøreres tanker bort fra alt som var uekte og kunstig, til det som var ekte og naturlig. Veksten og utviklingen i naturen åpenbarte prinsippene i hans rike.
Når menneskene vendte blikket mot fjellene og betraktet Guds underfulle gjerninger, kunne de tilegne seg dyrebare sannheter av guddommelig opphav. Hva de så i naturen, ville minne dem om det Kristus hadde fortalt. Slik vil det være for alle som går ut i naturen med Kristus i sine tanker. De vil føle seg omgitt av en hellig innflytelse. Det de ser og opplever, minner dem om Jesu lignelser og gjentar hans undervisning. Ved samfunnet med Gud ute i naturen blir sinnet løftet opp, og hjertet finner hvile.
Nå var tiden kommet til å ta det første skritt til dannelsen av menigheten som etter Kristi bortgang skulle representere ham på jorden. Ingen praktfull helligdom stod til deres rådighet. Men han førte disiplene til det stedet han var så glad i. De hellige minnene fra den dagen ble for alltid knyttet til skjønnheten fra fjellene, dalene og sjøen.
Ulike i sinn og natur
Jesus hadde kalt disiplene for å kunne sende dem ut som sine vitner. De skulle fortelle verden hva de hadde sett og hørt av ham. Deres gjerning var den viktigste som mennesker noen gang var blitt kalt til. Bare Kristi gjerning var større enn deres. De skulle være Guds medarbeidere til frelse for verden. Likesom de tolv patriarkene i Det gamle testamente stod som representanter for Israel, skulle de tolv apostlene stå som representanter for den evangeliske menighet.
Jesus kjente karakteren hos dem han hadde utvalgt. Alle deres svakheter og villfarelser var åpenbare for ham. Han kjente til de farer de skulle møte, og det ansvaret de skulle bære, og hans hjerte brant for dem. Alene på en åsrygg i nærheten av Gennesaretsjøen var han hele natten i bønn for dem, mens de sov ved foten av fjellet. Ved daggry kalte han dem til seg, for han hadde noe viktig å fortelle dem.
Disse disiplene hadde en tid vært sammen med Jesus i aktiv virksomhet. Johannes og Jakob, Andreas og Peter sammen med Filip, Natanael og Matteus var nærmere knyttet til ham enn de andre, og var også vitne til flere av hans mirakler. Peter, Jakob og Johannes stod ham aller nærmest. De var nesten alltid sammen med ham og var vitne til hans undergjerninger og hørte hans forkynnelse. Johannes trengte seg enda nærmere inn til Jesus i et så fortrolig forhold at han fremheves som den disippelen Jesus elsket. Han elsket dem alle, men Johannes hadde det mest mottagelige sinn. Han var yngre enn de andre, og med barnlig tillit åpnet han sitt hjerte for Jesus. På den måten fikk Jesus en spesiell godhet for Johannes, og gjennom ham ble hans dypeste åndelige undervisning gitt til hans folk.
Filip står nevnt som den fremste i en av disippelgruppene. Han var den første disippel som Jesus gav den tydelige befalingen: «Følg meg!» Filip var fra Betsaida, Andreas' og Peters by. Han hadde hørt døperen Johannes' forkynnelse om Jesus som Guds lam. Filip var en oppriktig sannhetssøker, men han var treg når det gjaldt å tro. Selv om han hadde sluttet seg til Jesus, viser måten han omtalte ham på overfor Natanael, at han ikke var helt overbevist om Jesu guddommelighet. Selv om røsten fra himmelen hadde erklært at han var Guds Sønn, betraktet Filip ham bare som «Jesus fra Nasaret, Josefs sønn».2
Også da de fem tusen ble mettet, kom Filips mangel på tro til syne. Det var for å prøve ham at Jesus spurte: «Hvor skal vi kjøpe brød, så alle disse kan få noe å spise?» Filips svar grenset til vantro. Han sa: «Brød for to hundre denarer er ikke nok til at hver av dem kan få et lite stykke.»3 Jesus ble lei seg. Til tross for at Filip hadde sett hans gjerninger og merket hans kraft, hadde han ikke tro.
Den gangen da grekerne spurte Filip ut om Jesus, benyttet han ikke anledningen til å føre dem til ham, men gikk og fortalte det til Andreas. Og i de siste timene før korsfestelsen var Filips ord egnet til å svekke troen. Da Tomas sa til Jesus: «Herre, vi vet ikke hvor du går hen. Hvordan kan vi da vite veien?» svarte Jesus: «Jeg er veien, sannheten og livet. ... Hadde dere kjent meg, da hadde dere også kjent min Far.» Fra Filip kom denne vantroens ytring: «Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss.»4 Så treg og så svak i troen var denne disippelen som i tre år hadde vært sammen med Jesus.
Natanaels barnlige tillit var en gledelig motsetning til Filips vantro. Han var preget av dypt alvor, og hans tro holdt fast på de usynlige verdier. Likevel var Filip en disippel i Kristi skole, og den guddommelige læreren bar tålmodig over med hans vantro og treghet. Da Den Hellige Ånd ble utgytt over disiplene, ble Filip en lærer etter Guds sinn. Han visste hva han snakket om, og han underviste med en forvissning som overbeviste tilhørerne.
Judas Iskariot
Mens Jesus var i ferd med å forberede disiplene til å bli innviet til gjerningen, kom det en som ikke var kalt, og trengte seg inn blant dem. Det var Judas Iskariot som gav seg ut for å være en Kristi etterfølger. Han kom frem og bad om å få en plass i den indre kretsen av disippelflokken. Med stort alvor og tilsynelatende oppriktighet sa han: «Mester, jeg vil følge deg hvor du så går.» Jesus avviste ham ikke, men bød ham heller ikke velkommen. Han bare sa med sorg i stemmen: «Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på.»5 Judas trodde at Jesus var Messias. Ved å slutte seg til disiplene håpet han på en fremtredende posisjon i det nye riket. Det var for å ta fra ham dette håpet at Jesus fortalte om sin fattigdom.
Disiplene var ivrige etter at Judas skulle bli med i kretsen. Han bar preg av å være en mann med autoritet. Han hadde en skarp dømmekraft og var en handlingens mann. Disiplene anbefalte ham til Jesus som en person som ville bli til stor hjelp i arbeidet. Derfor ble de overrasket over at Jesus tok så kjølig imot ham.
Disiplene var meget skuffet over at Jesus ikke prøvde å sikre seg samarbeid med Israels ledere. De mente at det var en feil at han ikke styrket sin sak ved å sikre seg støtte hos disse innflytelsesrike personene. Hvis Jesus hadde avvist Judas, ville de ha begynt å tvile på hans dømmekraft. Judas' senere liv skulle vise dem hvor farlig det er å ta verdslige hensyn når man skal finne ut om mennesker er skikket til å arbeide i Guds verk. Samarbeid med slike personer som disiplene var ivrige etter å få med, ville ha forrådt gjerningen så den kom i hendene på dens verste fiender.
Da Judas sluttet seg til disiplene, var han likevel ikke ufølsom overfor Kristi rene karakter. Han merket innflytelsen av denne guddommelige kraft som drog mennesker til Jesus. Han som ikke kom for å knuse et knekket siv eller slokke en rykende veke,6 ville ikke vise bort denne personen, i hvert fall ikke så lenge det fantes et lite ønske som vendte seg mot lyset. Jesus leste Judas' innerste tanker som en åpen bok. Han var klar over hvor dypt Judas ville synke ned i synd hvis han ikke ble reddet ved Guds nåde. Ved å knytte denne mannen til seg plasserte han ham der hvor han dag etter dag kom i kontakt med utstrålingen av Jesu egen uselviske kjærlighet. Hvis han ville åpne hjertet for Jesus, ville Guds nåde drive bort egenkjærlighetens demon. Dermed kunne selv Judas bli borger i Guds rike.
Gud tar imot menneskene som de er, med de menneskelige karakteregenskaper. Han lærer dem opp til tjeneste for seg hvis de vil bli undervist og ledet av ham. De blir ikke utvalgt fordi de er fullkomne, men på tross av sine ufullkommenheter, for at de ved å kjenne sannheten og leve etter den, må bli forvandlet til å ligne ham.
Judas hadde de samme muligheter som de andre disiplene. Han lyttet til den samme dyrebare undervisning. Men den etterlevelse av sannheten som Jesus krevde, var ikke i samsvar med Judas' ønsker og hensikter. Han ville ikke gi slipp på sine egne ideer for å kunne ta imot himmelsk visdom.
På en øm og vennlig måte behandlet Jesus ham som skulle forråde ham. Når Jesus underviste, dvelte han ved de prinsipper for godgjørenhet som rammet selve roten til begjærlighet. Mens Judas hørte på, fremholdt han griskhetens avskyelige natur. Mange ganger var Judas klar over at dette var en omtale av ham selv, og at hans egen synd var blitt påpekt. Men han ville ikke bekjenne og avstå fra sin urettferdighet. Han var selvtilstrekkelig, og i stedet for å stå imot fristelsen, fortsatte han sin svikefulle ferd. Kristus var for ham et levende eksempel på hva han kunne oppnå hvis han benyttet seg av guddommelig hjelp og bistand. Men den ene viktige lærdom etter den andre gikk hus forbi.
Jesus irettesatte ham ikke strengt for hans begjærlighet. Med guddommelig tålmod bar han over med denne feilende mannen, selv når han lot ham forstå at han leste tankene hans som en åpen bok. Han fremholdt for ham de beste motiver for å gjøre det som var rett. Hvis Judas forkastet lyset fra himmelen, ville han være uten unnskyldning.
I stedet for å vandre i lyset valgte Judas å holde fast på sine feil. Han kjælte for sine onde ønsker, hevngjerrige lidenskaper og mørke, utilfredse tanker, inntil Satan fikk fullt herredømme over ham. Judas ble en talsmann for Kristi fiende.
Da han første gang kom i kontakt med Jesus, hadde han noen verdifulle karaktertrekk som kunne ha blitt til velsignelse for menigheten. Hvis han hadde vært villig til å bære Kristi åk, kunne han ha blitt en av de mest fremtredende disipler. Men han forherdet seg når han ble gjort oppmerksom på sine feil. Stolt og opprørsk som han var, lot han sin egoistiske ærgjerrighet få makten. Slik gjorde han seg uskikket til den gjerning som Gud ville han skulle utføre.
Disiplene hadde feil og svakheter
Alle disiplene hadde alvorlige feil da Jesus kalte dem til sin tjeneste. Selv Johannes, som kom til å stå i det næreste forhold til den tålsomme og ydmyke frelser, var av naturen hverken saktmodig eller føyelig. Han og broren ble kalt «tordensønner». Enhver ringeakt overfor Jesus mens de var sammen med ham, vakte deres harme og kampiver. Den disippelen som Jesus elsket, hadde fra før et hissig temperament, var hevnlysten og hadde en kritisk innstilling. Han var stolt og ærgjerrig etter å være den første i Guds rike. Men dag etter dag var han vitne til Jesu mildhet og overbærenhet som stod i skarp kontrast til hans eget heftige temperament. Han hørte hans undervisning om ydmykhet og tålmod, og åpnet sitt hjerte for den guddommelige innflytelsen. Han nøyde seg ikke med bare å høre hva Jesus sa, men ble også Ordets gjører. Selvet ble skjult i Kristus. Han lærte å ta Kristi åk på seg og bære hans byrde.
Jesus irettesatte disiplene; og han formante og advarte dem. Men Johannes og de andre i disippelflokken forlot ham ikke. De valgte Jesus uansett om de ble irettesatt. Heller ikke trakk Jesus seg tilbake fra dem på grunn av deres svakheter og feil. Helt til slutt fortsatte de med å ta del med ham i hans prøver og å tilegne seg lærdommer fra hans liv. Ved å se på Kristus ble deres karakter forvandlet.
Disiplene var vidt forskjellige i vaner og natur. Der var tolleren Levi-Matteus og den glødende fanatikeren Simon som var en uforsonlig motstander av de romerske myndigheter. Og så var det den impulsive Peter og den gemene Judas, og Tomas som var oppriktig, men engstelig og usikker, og Filip som var treg og tilbøyelig til å tvile, og de ærgjerrige, endeframme Sebedeus-sønnene og brødrene deres. Disse ble ført sammen. Hver av dem hadde sine forskjellige mangler, og alle hadde nedarvede og utviklede tilbøyeligheter til det onde. Men i og ved Kristus skulle de være sammen i Guds familie og bli ett i tro, lære og ånd. De ville møte sorger og prøvelser og ha forskjellige oppfatninger. Men når Kristus bodde i dem, ville det ikke være noen splid. Hans kjærlighet ville få dem til å elske hverandre. Mesterens undervisning ville jevne ut alle uoverensstemmelser og bringe disiplene til enhet, inntil de alle fikk ett sinn. Kristus er det store midtpunktet, og de ville komme hverandre nærmere i samme grad som de nærmet seg ham.
Da Jesus var ferdig med å undervise disiplene, samlet han den lille gruppen tett omkring seg. Mens han knelte ned midt iblant dem, la han hendene på dem, bad for dem og innviet dem til den hellige gjerningen. Slik ble Herrens disipler ordinert til tjeneste for evangeliet.
Guds medarbeidere
Til å være sine representanter blant menneskene velger ikke Kristus engler som aldri har syndet. Han velger mennesker som er under de samme vilkår som dem de prøver å frelse. Kristus tok på seg menneskelighet for å kunne nå menneskene. Guddommen behøvde menneskeheten, for det trengtes både det guddommelige og det menneskelige for å frelse verden. Guddommen behøvde det menneskelige for at det kunne bli et bindeledd mellom Gud og mennesker. Slik er det også med Kristi tjenere og sendebud. For at menneskene skal kunne gjenvinne likheten med Gud, trenger de en kraft som er utenfor og over dem selv. Men dette gjør ikke menneskelig medvirkning uvesentlig. Mennesket tar imot Guds kraft, Kristus bor i hjertet ved troen, og ved samarbeid med det guddommelige blir menneskets kraft virksom til det gode.
Han som kalte fiskerne fra Galilea, kaller fremdeles mennesker til sin tjeneste. Han er like villig til å åpenbare sin kraft gjennom oss som gjennom de første disiplene. Uansett hvor ufullkomne og syndige vi er, lover Herren å arbeide sammen med oss, og at Kristus skal undervise oss. Han tilbyr guddommelig veiledning så vi ved å forene oss med Kristus kan gjøre Guds gjerninger.
«Vi har denne skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv.» Derfor ble forkynnelsen av evangeliet betrodd feilende mennesker, ikke englene. Det er åpenbart at den kraften som virker gjennom svake mennesker, er Guds kraft. På den måten blir vi oppmuntret til å tro at den kraften som kan hjelpe andre som er like svake som vi selv er, også kan hjelpe oss. De som selv har «menneskelig svakhet», bør være i stand til å «vise mildhet mot dem som feiler og farer vill».7 Fordi de selv har vært i fare, har de kjennskap til farer og vanskeligheter på veien, og kan derfor hjelpe andre som er i samme situasjon. Det finnes mennesker som er plaget av tvil, tynget av skrøpeligheter, svake i troen og ute av stand til å gripe fatt i ham som øyet ikke kan se. Men en venn som de kan se, en som kommer til dem i Kristi sted, kan bli et bindeledd som knytter deres skjelvende tro til Kristus.
Vi skal samarbeide med himmelske engler når det gjelder å fremholde Kristus for verden. Med en nesten utålmodig iver venter englene på at vi skal arbeide sammen med dem. For mennesket må være bindeleddet til andre mennesker. Når vi overlater oss selv til Kristus i udelt hengivenhet, fryder englene seg over at de kan tale gjennom oss for å åpenbare Guds kjærlighet. Mark 3,13-19; Luk 6,12-16