Kristus hadde sagt til den kongelige embetsmannen, far til gutten han hadde helbredet: «Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke,»1 Han var bedrøvet over at hans eget folk skulle kreve disse ytre tegn på at han var Messias, Gang på gang måtte han undre seg over deres vantro, Men det forbauset ham å se hvilken tro den offiseren viste som kom til ham, Han tvilte ikke på Jesu makt. Han bad ham ikke engang om å komme personlig for å utføre miraklet. «Si bare et ord,» sa han, «så vil gutten bli frisk.»
Tro uten vilkår
Offiserens tjener var blitt rammet av lammelse og lå for døden. Hos romerne var tjenerne slaver som ble kjøpt og solgt på markedsplassen, og ofte ble de behandlet hardt og grusomt. Men denne offiseren holdt meget av denne tjeneren, og ønsket inderlig at han måtte bli frisk. Han trodde at Jesus kunne helbrede ham. Selv hadde han ikke sett Jesus, men det han hørte, hadde inspirert ham til å tro. Tross jødenes formalisme var denne romeren overbevist om at deres religion stod høyere enn hans egen. Han hadde alt brutt gjennom de barrierer av nasjonal fordom og hat som skilte erobrerne fra det folket de hadde erobret. Han viste aktelse for jødenes gudsdyrkelse og opptrådte vennlig overfor dem som tilbad Gud. I Kristi lære, slik han hadde fått den fremstilt, fant han det som tilfredsstilte sjelens trang. Jesu ord fant gjenklang i hele hans åndelige liv. Han følte seg uverdig til selv å komme frem for Jesus, og fikk derfor noen av jødenes eldste til å gå til ham og be barn helbrede tjeneren hans. De kjente den store læreren, og offiseren regnet med at de visste hvordan de skulle nærme seg ham på en slik måte at det ville gjøre ham velvillig stemt.
Da Jesus kom inn i Kapernaum, ble han møtt av en delegasjon av eldste som fortalte om offiserens ønske. «Han er vel verd at du gjør dette for ham,» sa de, «for han er en venn av vårt folk, og det er han som har bygd synagogen for oss.»
Jesus tok øyeblikkelig av sted til offiserens hjem, men det gikk heller langsomt på grunn av folkemengden som trengte seg tett inn på ham. Ryktet om at Jesus var underveis gikk foran ham. Offiseren, som ikke hadde høye tanker om seg selv, sendte bud til Jesus: «Herre, gjør deg ikke mer bry! Jeg er ikke verdig til at du kommer inn i mitt hus.» Men Jesus fortsatte sin vei. Da offiseren endelig dristet seg til å nærme seg ham, fullførte han budskapet med å si: «Derfor våget jeg heller ikke selv å komme til deg. Men si bare et ord, så vil gutten bli frisk. For jeg står selv under kommando, men har også soldater under meg. Sier jeg til en av dem: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til min tjener: Gjør dette! så gjør han det.» Med andre ord: Likesom jeg representerer romermakten, og mine soldater anerkjenner min myndighet, representerer du den evige Guds makt, og alt det skapte er lydig mot ditt ord. Du kan befale at sykdommen skal forsvinne, og den vil lyde deg. Du kan tilkalle dine himmelske sendebud, og de vil bringe legende kraft. Si bare et ord, så blir min tjener helbredet!
Troen ble belønnet
Jesus undret seg da han hørte dette, og han vendte seg til mengden som fulgte ham, og sa: «Det sier jeg dere: Ikke engang i Israel har jeg funnet en slik tro.» Og til offiseren sa han: «Gå hjem! Det skal bli som du trodde.» Og tjeneren ble frisk i samme stund.
Jødenes eldste, som anbefalte offiseren til Kristus, hadde vist hvor lite de forstod av innholdet i evangeliet. De skjønte ikke at det eneste vi kan påberope oss når det gjelder Guds barmhjertighet, er våt store nød. I sin selvrettferdighet anbefalte de offiseren fordi han viste velvilje mot «vårt folk». Men offiseren sa om seg selv: «Jeg er ikke verdig.» Han var blitt berørt av Kristi nåde, og han innså sin egen uverdighet. Likevel var han ikke redd for å be om hjelp. Han stolte ikke på sin egen godhet, men påberopte seg bare sin store trang. Ved tro forstod han hvordan Kristus virkelig var. Han trodde ikke bare på ham som en undergjører, men som menneskehetens venn og frelser.
Det er slik enhver synder må komme til Kristus. «Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig.»2 Når Satan forteller deg at du er en synder og ikke kan håpe på å få noen velsignelser fra Gud, så fortell ham at Kristus kom til verden for å frelse syndere. Vi har ikke noe som kan anbefale oss hos Gud. Men det som vi kan påberope oss nå og alltid, er vår fullstendig hjelpeløse tilstand. Den gjør hans gjenløsende makt til en nødvendighet. Når vi gir avkall på all tillit til oss selv, kan vi vende blikket mot Golgata og si: «Intet bringer jeg til deg, kun til korset klynger meg.»
Helt fra sin barndom av var jødene blitt undervist om Messias' gjerning. De hadde de inspirerte uttalelser av patriarker og profeter så vel som den symbolske undervisning i offertjenesten. Men de ringeaktet lyset, og nå så de ikke noe hos Jesus som tiltalte dem. Offiseren derimot var født i hedenskapet og oppdratt til avgudsdyrkelse i keisertidens Rom. Han hadde fått militær utdanning og var tilsynelatende avskåret fra åndelig liv både på grunn av utdanning og det miljø han levde i. Videre var han holdt utenfor på grunn av jødenes religiøse forblindelse og den forakt hans egne landsmenn hadde for Israels folk. Denne mannen oppfattet den sannhet som Abrahams etterkommere var blinde for. Han ventet ikke for å se om jødene selv ville ta imot ham som hevdet at han var deres Messias. Da «det sanne lys, som lyser for hvert menneske»,3 skinte på ham, fikk han som var så langt borte, syn for Guds Sønns herlighet.
For Jesus var dette en forsmak på den gjerning som evangeliet skulle utføre blant hedningene. Med glede så han frem til at mennesker fra alle nasjoner skulle samles i hans rike. Med dyp sorg gjorde han det klart for jødene hvilke følger det ville få å forkaste hans nåde: «Det skal dere vite: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men arvingene til riket skal kastes ut i mørket utenfor, der en gråter og skjærer tenner.» Mange innretter seg fremdeles slik at de vil møte den samme skjebnesvangre skuffelse. Mens mennesker i hedenskapets mørke tar imot hans nåde, er det mange i kristne land som bare har ringeakt til overs for lyset som skinner på dem.
Jesus oppvekker enkens sønn
Litt over tretti kilometer fra Kapernaum, på et høydedrag med utsikt over den vidstrakte og vakre Jisre'el-sletten, lå landsbyen Nain. Dit drog Jesus nå. Mange av disiplene og andre fulgte med ham. Langs hele veien møtte folk frem, og de lengtet etter å høre hans kjærlige og medfølende ord. De kom med sine syke for at han skulle helbrede dem. Stadig bar de på håpet om at han som utøvde en slik vidunderlig makt, ville stå frem som Israels konge. En stor folkemengde flokket seg om ham, og i glad forventning fulgte de med ham opp den steinete stien til byporten.
Etter som de kommer nærmere, ser de at et begravelsesfølge kommer ut gjennom porten. Sørgmodige og med langsomme skritt beveger følget seg bort mot gravstedet. På en åpen båre fremst i følget ligger den døde, og nærmest den går de sørgende som fyller luften med sine klagerop. Det synes som om hele byens befolkning har møtt frem for å vise sin aktelse for den døde og sin sympati med moren.
Det var en situasjon som vakte medfølelse. Den døde var sin mors eneste sønn, og hun selv var enke. Den ensomme, sørgende kvinnen fulgte sin eneste jordiske støtte og trøst til graven. «Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne.» Mens hun gikk der gråtende og likesom i blinde og ikke la merke til ham, kom han helt frem ved siden av henne og sa med mild stemme: «Gråt ikke!» Jesus ville forvandle hennes sorg til glede, men han kunne likevel ikke la være å gi uttrykk for sin medfølelse.
«Så gikk han bort og la hånden på båren.» Selv kontakt med døden kunne ikke påføre ham noen form for urenhet. De som bar ham, stanset, og klagingen stilnet. De to gruppene samlet seg omkring båren med forventning og håp. Her var han som hadde bannlyst sykdom og seiret over demoner. Hadde han også makt over døden?
Med klar og myndig røst sier han: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Denne stemmen trenger gjennom den dødes ører. Den unge mannen åpner øynene. Jesus tar ham i hånden og reiser ham opp. Blikket hans faller på henne som hadde stått gråtende ved siden av ham, og mor og sønn finner hverandre i en lykkelig omfavnelse. De som er til stede, står tause og er som tryllebundet. Alle er grepet av ærefrykt. Tause og ærbødige ble de stående en liten stund, som om de var i Guds nærhet. Så priste de Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «og Gud har gjestet sitt folk.» Begravelsesfølget vendte tilbake til Nain som et triumftog. «Og ryktet om dette kom ut i hele Jødeland og områdene omkring.»
Han som stod ved siden av den sørgende moren utenfor porten til Nain, legger merke til enhver som står ved en båre og sørger. Han har medlidenhet med oss i vår sorg. Hans hjerte som elsket og følte medynk, er et hjerte med uforanderlig kjærlighet. Hans ord som gav liv til den døde, er ikke mindre virkningsfullt nå enn da det ble talt til den unge mannen fra Nain. Han sier: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.»4 Denne makten er ikke blitt mindre i årenes løp. Den er heller ikke blitt svakere som følge av hans overstrømmende nåde som alltid er i virksomhet. For alle som tror på ham, er han fremdeles en levende frelser.
Jesus forvandlet denne morens sorg til glede da han gav henne sønnen tilbake. Likevel ble den unge mannen bare kalt tilbake til dette jordiske livet, til å møte dets sorger og farer, for så igjen å komme under dødens makt. Men Jesus trøster oss i vår sorg over de døde, med budskapet om et evig håp: «Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket.» «Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også han bli menneske som de. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen, og befri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sitt liv.»5
Satan kan ikke holde de døde i sitt grep når Guds Sønn byr dem å leve. Han kan heller ikke holde et eneste menneske i åndelig død når dette mennesket i tro tar imot Kristi mektige ord. Gud sier til alle som er døde i synd: «Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde!» Dette betyr evig liv. Det var Guds ord som bød det første menneske å leve, og det var Kristi ord som gav liv til den unge mannen fra Nain: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Det gir liv til enhver som i tro tar imot det. Gud «har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike».6 Alt dette får vi tilbud om i hans ord. Hvis vi tar imot det, har vi befrielsen.
«Og dersom hans Ånd bor i dere, skal han som reiste Kristus opp, også gi deres dødelige legeme liv ved den Ånd som bor i dere.» For når «det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid».7 Dette er det trøstens ord han byr oss å trøste hverandre med. Matt 8,5-13; Luk 7,1-17