Josefs sønner var slett ikke velvillig stemt overfor Jesu virksomhet. Det de hørte om hans liv og gjerning, gjorde dem forbauset og forferdet. De hørte at han var hele netter i bønn, at store folkemengder trengte seg omkring ham hele dagen, og at han ikke engang unte seg tid til å spise. Vennene hans mente at han slet seg ut ved sin ustanselige virksomhet. De kunne ikke gi noen forklaring på hans holdning overfor fariseerne, og det var noen som fryktet for at det gikk på forstanden løs for ham.
Brødrene hans hørte om dette og også om den beskyldning fariseerne kom med: at han drev ut djevler ved Satans makt, og de følte bitter skam fordi de var i familie med ham. De kjente til hvordan hans ord og handlinger satte sinnene i kok. De ble ikke bare forferdet over hans dristige uttalelser, men de ble harme fordi han fordømte de skriftlærde og fariseerne. Derfor bestemte de seg for at enten måtte han overtales eller tvinges til å holde opp med denne måten å arbeide på. De fikk Maria til å holde med dem i dette, da de regnet med at hans kjærlighet til henne ville gjøre ham mer varsom.
Synd mot Den Hellige Ånd
Kort tid i forveien hadde Jesus for annen gang helbredet en mann som var besatt, blind og stum, og fariseerne hadde gjentatt anklagen: «Det er med hjelp fra høvdingen over de onde ånder han driver de onde ånder ut.»1 Kristus sa rent ut til dem at ved å tilskrive Satan Den Hellige Ånds gjerning, lukket de seg selv ute fra frelsens kilde. De som hadde talt imot Jesus uten å være klar over hans guddommelige natur, hadde mulighet for å få tilgivelse, for ved Den Hellige Ånd kunne de komme til å innse sin villfarelse og angre den. Hvis et menneske angrer og tror, blir skylden fjernet i Kristi blod, uansett hvilken synd det dreier seg om. Men de som forkaster Den Hellige Ånds gjerning, stiller seg der hvor anger og tro ikke kan nå dem. Det er ved Ånden Gud virker på hjertet. Når mennesker med overlegg forkaster Ånden og sier at den er fra Satan, stenger de kanalen som Gud kan meddele seg til dem gjennom. Når Ånden er ugjenkallelig forkastet, er det ikke noe mer Gud kan gjøre for mennesket.
De fariseere som Jesus advarte på denne måten, trodde ikke selv på det de anklaget ham for. Det var ikke en eneste av disse fremstående personene som ikke hadde følt seg dradd til Jesus. I sitt eget sinn hadde de hørt Åndens stemme, som hadde erklært at han var Israels Salvede, og tilskyndet dem til å bekjenne seg som hans disipler. I lyset fra ham hadde de innsett sin egen ugudelighet, og hadde lengtet etter en rettferdighet som de selv ikke kunne skaffe til veie. Men etter at de hadde forkastet ham, ville det være for ydmykende å ta imot ham som Messias. Etter at de først hadde begitt seg inn på vantroens sti, var de for stolte til å innrømme sin villfarelse.
For å unngå å erkjenne sannheten forsøkte de med desperat iver å motbevise Jesu undervisning. Bevisene på hans makt og barmhjertighet gjorde dem forbitret. De kunne ikke hindre Jesus i å gjøre mirakler, og de kunne ikke få ham til å slutte med å undervise. Men de gjorde alt som stod i deres makt for å gi et falskt bilde av ham og forvrenge det han sa. Enda talte Guds Ånd til dem, og de måtte bygge opp mange barrierer for å motstå dens makt. Den sterkeste makt som menneskehjertet kan bli påvirket av, kjempet med dem, men de ville ikke gi opp sin motstand.
Det er ikke Gud som forblinder menneskene eller forherder dem. Han sender dem lys for å rette på deres villfarelser og lede dem inn på trygge stier. Når de forkaster dette lyset, blir øynene forblindet og hjertet forherdet. Ofte skjer dette gradvis og nesten umerkelig. Lyset kommer til sinnet gjennom Guds ord, gjennom hans tjenere eller ved Åndens direkte påvirkning. Men hvis man viser ringeakt for en lysstråle, skjer det en delvis lammelse av den åndelige oppfatningsevne, og det blir vanskeligere å fatte den neste åpenbaring av lys. Slik tiltar mørket inntil det er natt i sjelen. På den måten var det gått med disse jødiske lederne. De var overbevist om at Jesus var i besittelse av en guddoms kraft, men for å kunne stå imot sannheten, tilskrev de Satan det som var Den Hellige Ånds gjerning. Når de gjorde dette, valgte de med overlegg å la seg bedra. De overgav seg til Satan, og fra den tiden var de behersket av hans makt.
Virkningen av våre ord
I nøye sammenheng med Kristi advarsel om synd mot Den Hellige Ånd, er advarselen mot unyttige og onde ord. Ordene forteller hva som bor i hjertet. «Det hjertet er fullt av, det taler jo munnen.» Men ordene er mer enn et uttrykk for karakteren. De har makt til å virke tilbake på den.
Menneskene blir påvirket av sine egne ord. Under øyeblikkets tilskyndelse fra Satan gir de ofte uttrykk for avindsyke eller ond mistanke. De gir uttrykk for noe som de i virkeligheten ikke tror på. Men det som er sagt, virker tilbake på tankene. Menneskene blir bedratt av sine egne ord og vil komme til å tro at det som ble sagt under tilskyndelse fra Satan, er sant. Når de en gang har gitt uttrykk for en mening eller beslutning, er de ofte for stolte til å gå tilbake på den. I stedet prøver de å bevise at de har rett, inntil de selv tror det.
Det er farlig å gi uttrykk for tvil og å kritisere guddommelig lys. Den vanen å komme med uvøren og respektløs kritikk virker tilbake på karakteren og gir næring til uærbødighet og vantro. Mangt et menneske har fortsatt med denne vanen uten å ane noen fare. Til sist er de kommet dit hen at de kritiserer og forkaster Den Hellige Ånds gjerning. Jesus sa: «Hvert unyttig ord menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. Ja, etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig.»
En festning mot det onde
Så føyde Jesus til en advarsel til dem som hans ord hadde gjort inntrykk på, som hadde lyttet til ham med glede, men som ikke hadde gitt etter for Den Hellige Ånd. Det er ikke bare motstand som ødelegger sjelen, men også forsømmelse. Jesus uttalte: «Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den om over øde vidder på leting etter et hvilested, men finner det ikke. Da sier den: Jeg vil vende tilbake til huset mitt som jeg forlot. Den kommer dit og finner det ledig, feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der.»
Som tilfellet er i dag, var det mange på Kristi tid som syntes å være kommet løs fra Satans herredømme. Ved Guds nåde ble de frigjort fra de onde ånder som hadde hersket over dem. De frydet seg i Guds kjærlighet, men i likhet med Jesu lignelse om såkornet der ordene falt på steingrunn, ble de ikke i hans kjærlighet. De overgav seg ikke til Gud hver dag så Kristus kunne bli boende i hjertet. Når så den onde ånden kom tilbake med «sju andre ånder, verre enn den selv», kom de helt og fullt i det ondes makt.
Når sjelen overgir seg til Kristus, får en ny makt herredømmet i det nye hjertet. Det skjer en forandring som mennesket aldri kan utføre for seg selv. Det er et overnaturlig inngrep som fører et overnaturlig element inn i den menneskelige natur. Det mennesket som har overgitt seg til Kristus, blir hans egen festning som han forsvarer midt i en opprørsk verden. Han vil ikke at man skal godta noen annen myndighet enn hans egen. Et menneske som er i de himmelske makters varetekt, er uovervinnelig for Satans angrep. Men uten at vi lar Kristus ha kontrollen over oss, vil vi bli behersket av den onde.
Vi kan ikke unngå å bli behersket av den ene eller den andre av de to store makter som kjemper om herredømmet i verden. Det er ikke nødvendig for oss med vilje å velge å tjene mørkets rike for å komme inn under dets herredømme. Vi behøver bare å forsømme å alliere oss med lysets rike. Hvis vi ikke samarbeider med de himmelske krefter, vil Satan ta hjertet i eie og gjøre det til sin bolig.
Den eneste beskyttelse mot det onde er at Kristus bor i hjertet ved tro på hans rettferdighet. Med mindre vi har en levende forbindelse med Gud, kan vi aldri stå imot den ondes påvirkning av selviskhet, nytelsessyke og fristelse til synd. Vi kan legge bort mange dårlige vaner og for en tid også skille lag med Satan. Men uten at vi oppnår en levende forbindelse med Gud ved at vi overgir oss til ham minutt for minutt, vil vi bli overvunnet. Uten et personlig kjennskap til Jesus og et ubrutt samfunn med ham, er vi i fiendens makt, og til slutt vil vi gjøre det han befaler.
Jødefolkets skjebnesvangre synd
«Og har det vært ille med det mennesket før, så blir det verre nå,» sa Jesus. «Slik skal det også gå denne onde slekt.» Ingen er så forherdet som dem som har vist ringeakt for nådens innbydelse til frelse og trosset nådens Ånd. Den mest alminnelige form for synd mot Den Hellige Ånd består i en vedvarende ringeakt for Herrens innbydelse til å vende om. Hvert skritt på veien mot forkastelse av Kristus er et skritt mot forkastelse av frelsen og et skritt nærmere synd mot Den Hellige Ånd.
Ved å forkaste Kristus begikk jødefolket den utilgivelige synd. Ved å si nei til tilbudet om nåde kan vi komme til å gjøre den samme feil. Vi håner livets fyrste og gjør ham til spott overfor «Satans synagoge»2 og overfor himmelen når vi nekter å lytte til de budbærere han har sendt, og i stedet hører på Satans redskaper som vil dra oss bort fra Kristus. Så lenge mennesker gjør dette, er de uten håp og tilgivelse. Til sist vil de miste ethvert ønske om å bli forsont med Gud.
Jesu brødre
Mens Jesus enda holdt på å undervise folket, kom disiplene med beskjed om at hans mor og hans brødre stod utenfor og gjerne ville snakke med ham. Han visste hva de hadde på hjerte, og derfor svarte han: «Hvem er min mor og mine brødre?» Så rakte han hånden ut mot disiplene og sa: «Se, her er min mor og mine brødre! Den som gjør Guds vilje, er min bror og søster og mor.»
Alle som i tro ville ta imot Kristus, ble forent med ham ved et bånd som var mer inderlig enn noe menneskelig slektskaps bånd. De ville bli ett med ham likesom han var ett med Faderen. At Jesu mor trodde Jesu ord og gjorde etter dem, knyttet henne nærmere til ham enn hennes naturlige slektsforhold. Jesu brødre ville ikke ha noe gagn av sin forbindelse med ham, med mindre de tok imot ham som sin personlige frelser.
Jesus ville hatt en sterk støtte i sin jordiske familie hvis de hadde trodd at han var sendt fra himmelen, og hadde samarbeidet med ham i å utføre Guds gjerning. Deres vantro kastet en skygge over Jesu liv på jorden. Det var en del av det bitre smertens beger som han tømte for vår skyld.
Guds Sønn følte meget sterkt det fiendskap som var tent i menneskers hjerter mot evangeliet, og det føltes aller verst for ham i hans eget hjem. Han selv var fylt av velvilje og kjærlighet, og han satte pris på vennlighet og hensynsfullhet i familiekretsen. Brødrene hans ville at han skulle rette seg etter deres meninger, selv om det ville ha vært fullstendig i strid med hans guddommelige misjon. De så på ham som en som trengte deres råd. De bedømte ham ut fra sitt menneskelige synspunkt, og mente at hvis han bare ville tale om slike ting som de skriftkloke og fariseerne kunne godkjenne, ville han unngå den ubehagelige strid som hans ord var årsak til. De mente at han var fra seg selv når han gjorde krav på guddommelig myndighet og refset rabbinerne for deres synder. De visste at fariseerne søkte etter en anledning til å anklage ham, og de syntes han hadde gitt dem tilstrekkelig anledning til det.
Med sin korte målestokk kunne de ikke lodde dybden av den oppgaven han var kommet for å utføre. Derfor kunne de ikke føle med ham i hans prøvelser. Deres simple og nedsettende ord viste at de ikke hadde noen sann oppfatning av hans natur, og de fattet ikke at det guddommelige var forent med det menneskelige. De så ham ofte sorgtung, men i stedet for å trøste, såret de ham med sin holdning og talemåte. Dette var pinefullt for hans følsomme sinn. Hans motiver ble mistolket, og hans gjerning ble ikke forstått.
Brødrene hans fremholdt ofte fariseernes filosofi som var forslitt og grånet av elde. De mente at de kunne belære ham som forstod all sannhet og fattet alle hemmeligheter, og de fordømte fritt og åpent det som de ikke kunne forstå. Han tok seg nær av deres motvilje, og han følte seg trett og forpint. De påstod at de trodde på Gud og mente at de stod på hans side. Men Gud var hos dem i menneskeskikkelse, uten at de kjente ham.
Alt dette gjorde hans vei tornefull. Misforståelsene i hans eget hjem pinte ham slik at han følte det som en lindring å komme bort. Det var ett hjem han satte stor pris på å besøke. Det var hjemmet til Lasarus, Maria og Marta. Her var det en atmosfære av tro og kjærlighet som gav ham hvile og ro. Likevel var det ingen som kunne fatte hans guddommelige misjon eller forstå den byrde han bar på menneskehetens vegne. Ofte fant han lindring først når han kunne være alene i samfunn med sin himmelske Far.
De som er kalt til å lide for Kristi skyld, og som må tåle misforståelse og mistillit endog i sitt eget hjem, kan finne trøst i den tanke at Jesus har gjennomgått det samme. Han har medfølelse med dem. Han vil at de skal ha fortrolig samfunn med ham, og at de skal finne trøst der hvor han selv fant den, i samfunn med Gud.
Medlemmer av Guds familie
De som tar imot Kristus som sin personlige frelser, blir ikke etterlatt som farløse og må bære livets byrder alene. Han tar imot dem som medlemmer av den himmelske familie, og han sier at de skal kalle hans Far for sin Far. De er hans barn som er dyrebare for Gud og er knyttet til ham med de ømme ste og sterkeste bånd. Han føler en inderlig ømhet for dem, som så langt overgår det våre foreldre følte for oss da vi var barn, som det guddommelige er høyt hevet over det menneskelige.
I de lover som ble gitt til Israel, har vi et vakkert bilde på Kristi forhold til sitt folk. Når en hebreer på grunn av fattigdom var tvunget til å skille seg av med sin fedrenearv og selge seg selv som slave, hadde hans nærmeste slektning plikt til å utløse ham og hans arvelodd. På samme måten falt det på ham som er «en nær slektning» av oss, å gjenløse oss og vår arv som var gått tapt på grunn av synden. Det var for å frelse oss at han ble vår bror. Vår Herre og frelser står oss nærmere enn far og mor, bror og venn eller ektefelle. «Frykt ikke,» sier han, «jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min.» «Fordi du er dyrebar i mine øyne, aktet høyt og elsket av meg, gir jeg mennesker i ditt sted, folkeslag til vederlag for ditt liv.»3
Kristus elsker de himmelske vesener som omgir hans trone. Men hvordan kan det være at han elsker oss så høyt? Vi fatter det ikke, men av erfaring vet vi at det er sant. Og dersom vi virkelig er i slekt med ham, bør vi ha en dyp omsorg for dem som er vår Herres brødre og søstre. Burde vi ikke da være snare til å erkjenne hva vårt guddommelige slektskap krever av oss? Når vi er adoptert inn i Guds familie, bør vi da ikke ære vår Far og vår familie? Matt 12, 22-50; Mark 3,20-35