Da Jesus kom tilbake til Kapernaum, gikk han ikke til de velkjente steder der han hadde undervist folket, men sammen med disiplene oppsøkte han det huset som skulle bli hans midlertidige hjem. Under resten av sitt opphold i Galilea ønsket han å undervise disiplene heller enn å arbeide for de store folkeskarene.
På reisen gjennom Galilea forsøkte Jesus igjen å forberede disiplene på de begivenheter som ventet ham. Han fortalte at han måtte dra opp til Jerusalem hvor han skulle lide og dø, og deretter stå opp fra de døde. Han kom også med den alvorlige opplysning at han skulle bli forrådt i sine fienders hender. Ikke engang nå kunne disiplene fatte det han sa. Selv om skyggen av en tung sorg lå over dem, gav de rom for en rivaliserende holdning. De kranglet innbyrdes om hvem som skulle regnes som den største i riket. Denne striden prøvde de å skjule for Jesus. De trengte seg ikke så nær inn på ham som de pleide, men holdt seg et stykke bak, slik at han var foran dem da de gikk inn i Kapernaum. Jesus leste tankene deres, og han lengtet etter å gi dem råd og veiledning. Men han ventet på en stille stund for å gjøre det når de ville være åpne til å ta imot det han ville si.
Tempelskatten
Like etter at de hadde, nådd frem til byen, kom oppkreveren av tempelskatten til Peter og spurte: «Betaler ikke deres mester skatt til templet?» Denne avgiften var ikke en vanlig utlignet skatt. Det var et årlig bidrag som hver jøde skulle betale til driften av templet. Å nekte å betale denne skatten ville bli betraktet som illojalt overfor templet, noe som rabbinerne anså som en høyst graverende synd. Jesu holdning til rabbinernes lover og hans tydelige irettesettelse til dem som forsvarte tradisjonen, gav påskudd for beskyldningen om at han prøvde å bryte ned tempeltjenesten. Nå fikk hans fiender anledning til å bringe ham i vanry. I skatteoppkreveren fant de en samarbeidsvillig forbundsfelle.
Peter oppfattet skatteoppkreverens spørsmål som en ærekrenkende antydning om Jesu holdning overfor templet. Brennende ivrig som han var for Jesu ære, svarte han raskt uten å rådføre seg med ham, at han ville betale skatten.
Peter forstod bare delvis hva som var hensikten med spørsmålet. Noen folkegrupper var fritatt for å betale avgiften. På Moses' tid da levittene ble valgt ut til å gjøre tjeneste ved helligdommen, fikk de ingen arv blant folket. Herren hadde sagt: «Derfor fikk Levi ingen arv og del sammen med sine brødre. Herren er hans arv.»1
På Kristi tid ble prestene og levittene fremdeles betraktet som særskilt innviet til templet, og det ble ikke krevd at de skulle yte det årlige bidrag til dets underhold. Profetene var også fritatt for denne avgiften. Når rabbinerne krevde tempel skatt av Jesus, tilsidesatte de hans rettighet som profet eller lærer og behandlet ham som ethvert annet menneske. Hvis han nektet å betale avgiften, ville det bli fremstilt som illojalitet overfor templet. På den andre siden ville betaling av avgiften bli betraktet som en innrømmelse av at når de forkastet ham som profet, var det berettiget.
Bare en kort tid i forveien hadde Peter anerkjent Jesus som Guds Sønn. Men nå forsømte han en anledning til å fremholde hvem hans mester virkelig var. Da han svarte oppkreveren at Jesus ville betale skatten, godtok han i virkeligheten den falske oppfatning av Jesus som prestene og rådsherrene prøvde å sette i omløp.
Da Peter kom inn i huset, nevnte ikke Jesus det som hadde inntruffet, men spurte: «Simon, hva mener du om dette: Hvem er det kongene på jorden krever toll eller skatt av? Er det av sine egne, eller er det av de fremmede?» Peter svarte: «Av de fremmede.» Og Jesus sa: «Så er jo barna fri.»
Innbyggerne i et land ble ilagt skatt som også gikk til underhold av kongehuset, men kongens barn var fritatt. Israel, som bekjente seg til å være Guds folk, var pliktige til å holde tjenesten for Gud ved like. Men Jesus, Guds Sønn, var ikke under noen slik forpliktelse. Hvis prester og levitter var unntatt på grunn av sin forbindelse med templet, hvor mye mer da han? Templet var jo hans Fars hus!
Dersom Jesus hadde betalt skatten uten å komme med innvendinger, ville han faktisk ha godkjent rabbinernes krav og ville dermed ha fornektet sin guddommelighet. Men selv om han imøtekom kravet, avviste han påstanden som lå til grunn. Måten han skaffet til veie skattepengene på, beviste hans guddommelige natur. Det gikk klart frem at han var ett med Gud, og var derfor ikke skattepliktig som en vanlig borger.
«Gå ned til sjøen,» sa han til Peter. «Kast ut et snøre. Ta den første fisken du trekker opp, og når du åpner gapet på den, vil du finne en stater. Den skal du gi som skatt for meg og deg.»
Selv om Jesus hadde kledd sin guddommelighet i menneskeskikkelse, åpenbarte han sin herlighet ved dette mirakel. Det var klart at dette var ham som David hadde skrevet om på denne måten: «For mine er alle dyr i skogen og villdyrene på de tusen fjell. Jeg kjenner alle himmelens fugler, og krypet på marken tilhører meg. Var jeg sulten, bad jeg ikke deg om noe, for min er jorden og det som fyller den.»2
Samtidig som Jesus gjorde det klart at han ikke var forpliktet til å betale tempel skatten, innlot han seg ikke i strid med jødene om saken, for de ville ha mistydet hans ord og brukt dem mot ham. For ikke å støte dem ved å avslå å betale skatten, gjorde han noe som ikke med rette kunne kreves av ham. Dette ville gi disiplene verdifull undervisning. Tydelige forandringer ville snart finne sted i deres forhold til tempeltjenesten. Kristus lærte dem at de ikke unødig skulle motsette seg fastsatte regler. Så langt som mulig skulle de unngå å gi anledning til at deres tro ble tolket på en feilaktig måte. Selv om kristne mennesker ikke skal gi avkall på et eneste av sannhetens prinsipper, bør de alltid unngå strid, så sant det er mulig.
Den største i himmelriket
Da Jesus og disiplene var alene i huset, etter at Peter var gått ned til sjøen, kalte han de andre til seg og spurte: «Hva var det dere snakket om på veien?» Jesu nærvær og det han spurte om, stilte saken i et helt annet lys enn da de trettet på veien. Skam og selvfordømmelse gjorde at de tidde stille. Jesus hadde fortalt dem at han skulle dø for deres skyld, og deres selviske ærgjerrighet stod i pinlig kontrast til hans uselviske kjærlighet.
Da Jesus fortalte dem at han skulle dø og så stå opp igjen, prøvde han å lede dem inn i en samtale om den store trosprøven de måtte igjennom. Hadde de vært beredt til å ta imot det han ønsket at de skulle vite, ville de blitt spart for bitter angst og fortvilelse. Hans ord ville trøstet dem i sorgens og skuffelsens time. Han hadde snakket helt tydelig om det som ventet ham. Men da han fortalte at han snart skulle dra til Jerusalem, var det likevel nok til igjen å vekke deres forventninger om at riket var i ferd med å bli opprettet. Dette hadde fått dem til å strides om hvem som skulle ha de høyeste posisjoner. Da Peter kom tilbake fra sjøen, fortalte de ham om Jesu spørsmål. Til sist var det en som våget å spørre ham: «Hvem er den største i himmelriket?»
Jesus samlet disiplene omkring seg og sa: «Den som vil være den første, må være den siste av alle og tjener for alle.» Disse ordene rommet noe høytidelig og inntrykksfullt som disiplene slett ikke forstod. Det Jesus så, kunne de ikke få øye på. De skjønte ikke Kristi rikes natur, og denne uvitenheten var den tilsynelatende årsak til deres trette. Men den virkelige årsaken lå dypere. Ved å forklare rikets natur kunne Jesus i første omgang ha dempet uenigheten mellom dem. Men dette ville ikke ha rørt ved den dypereliggende årsak. Selv etter at de hadde fått vite alt, kunne hvilket som helst spørsmål om forrang ha skapt nye vanskeligheter. På den måten ville menigheten komme ille ut etter Kristi bortgang.
Striden om den fremste plass var et utslag av den samme ånd som var årsak til den store strid i himmelen, og som hadde brakt Kristus fra himmelen for å dø. I et syn så han Lucifer, «morgenrødens sønn», som i herlighet overgikk alle englene som omgav tronen, og som med de inderligste bånd var knyttet til Guds Sønn. Lucifer hadde sagt: Jeg vil «gjøre meg lik Den Høyeste».3
Ønsket om selvopphøyelse hadde ført til strid i himmelen, så en stor del av himmelens engler ble fjernet. Hadde Lucifer virkelig ønsket å bli lik Den Høyeste, ville han aldri ha forlatt sin plass i himmelen, for Den Høyestes ånd åpenbarer seg i uselvisk tjeneste. Lucifer ønsket Guds makt, men ikke hans natur. Han søkte den høyeste posisjon for seg selv, og enhver skapning som drives av hans ånd, vil gjøre det samme. Derfor vil fiendskap, uenighet og strid være uunngåelig. Herredømmet tilfaller den sterkeste. Satans rike er bygd på tvang. Folk betrakter gjerne andre som en hindring på veien til deres egen fremgang, eller som et springbrett til en høyere posisjon.
Lucifer traktet etter å være Gud lik, mens Kristus, den opphøyde, «gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død».4 Nå var korset like foran ham. Hans egne disipler var så opptatt av å søke sitt eget, nettopp det som er selve grunnprinsippet i Satans rike, at de ikke kunne føle med sin Herre. De kunne ikke engang forstå ham når han talte om sin fornedrelse for deres skyld.
Med stor omsorg, men likevel med ettertrykk prøvde Jesus å rette på dette onde. Han viste dem hvilket prinsipp som rår i himmelriket, og hva sann storhet består i når den vurderes etter himmelsk standard. De som var drevet av stolthet og ærgjerrighet, tenkte mer på seg selv og den lønnen de skulle få, enn hvordan de kunne gi tilbake til Gud de gaver de hadde fått. De ville ikke få noen plass i himmelriket, for de identifiserte seg med dem som er i Satans rekker.
Ydmykhet går forut for ære. Til å fylle en betrodd plass blant mennesker velger himmelen den som i likhet med døperen Johannes inntar en beskjeden plass overfor Gud. Den disippelen som har mest av det barnlige sinn, kan utføre den største gjerning for Gud. De himmelske vesener kan samarbeide med den som ikke opphøyer seg selv, men prøver å frelse andre. Den som dypest føler sin trang til guddommelig hjelp, vil be om den. Den Hellige Ånd vil gi ham slike glimt av Jesus som vil styrke og oppløfte sjelen. Fra samfunnet med Kristus vil han gå ut for å virke for dem som er i ferd med å gå til grunne i sine synder. Han er salvet til sin gjerning, og den vil lykkes der hvor mange av de lærde og kloke mislykkes.
Når mennesker opphøyer seg selv og føler seg uunnværlige for at Guds store plan skal ha fremgang, sørger Herren for at de blir holdt utenfor. Det vil vise seg at Herren ikke er avhengig av dem. Virksomheten vil ikke stoppe opp fordi de blir fjernet, men går frem med enda større kraft.
Det var ikke nok for Jesu disipler at de ble undervist om hans rikes natur. Det de behøvde, var et forandret hjerte som ville bringe dem i harmoni med Guds rikes prinsipper. Jesus kalte et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem. Mens han tok den lille ømt i armene sine, sa han «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.» Et lite barns likefremhet, selvforglemmelse og tillitsfulle kjærlighet er de egenskaper som verdsettes i himmelen. De er kjennetegn på virkelig storhet.
Jesus forklarte disiplene enda en gang at hans rike ikke kjennetegnes ved jordisk verdighet og praktutfoldelse. Ved Jesu føtter blir alle utmerkelser glemt. De rike og de fattige, de lærde og de ulærde møtes uten tanke på status eller verdslig forrang. Alle møtes som mennesker som er kjøpt med Jesu blod. De er alle like avhengige av ham som har gjenløst dem og ført dem til Gud.
Det oppriktige, angerfulle mennesket er dyrebart i Guds øyne. Han setter sitt eget segl på mennesker, ikke etter deres rang eller rikdom eller på grunn av deres klokskap, men fordi de er ett med Kristus. Herlighetens Herre er tilfreds med dem som er saktmodige og ydmyke av hjertet. «Du gir meg din frelse til skjold,» sier David. «Du bøyer deg ned og gjør meg stor.»5
«Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg,» sa Jesus. «Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som har sendt meg.» «Så sier Herren: Himmelen er min trone og jorden en skammel for mine føtter .... Det er disse jeg ser nådig til: de hjelpeløse som kjenner seg knust og som skjelver for mitt ord.»6
Omsorg for den minste
Hos disiplene vakte Jesu ord en følelse av mistillit til dem selv. I sitt svar hadde han ikke pekt ut noen spesielt. Men Johannes begynte å undres over om han i et bestemt tilfelle hadde handlet riktig. I barnlig enfold la han saken frem for Jesus. «Mester,» sa han, «vi så en mann som ikke er i følge med oss, drive ut onde ånder i ditt navn. Vi forsøkte å hindre ham, siden han ikke er i følge med oss.»
Jakob og Johannes mente at når de hadde hindret denne mannen, tenkte de på sin Herres ære. Nå begynte de å skjønne at de hadde tenkt mer på sin egen ære. De innrømmet sine feil og tok imot Jesu irettesettelse: «Dere skal ikke hindre ham! For den som gjør en mektig gjerning i mitt navn, vil ikke så snart tale ondt om meg.» Ingen som på noen måte viste seg vennlig mot Kristus, skulle avvises. Mange var blitt dypt grepet av hans karakter og det han utrettet, og de var i ferd med å åpne seg for ham i tro. Disiplene som ikke kunne lese de virkelige motivene, måtte være forsiktige så de ikke gjorde disse menneskene motløse. Når Jesus ikke lenger selv var iblant dem, og arbeidet ble overlatt til dem, måtte de ikke vise en trangsynt, avvisende holdning, men legge for dagen den samme vidtfavnende sympati som de hadde sett hos sin mester.
At en person ikke alltid svarer til våre personlige forestillinger eller meninger, gir oss ikke rett til å forby ham å arbeide for Gud. Kristus er den store lærer. Vi skal ikke dømme eller befale, men i ydmykhet skal enhver av oss sitte ved Jesu føtter og lære av ham. Hvert menneske som Gud har gjort villig til det, er en kanal som Kristus vil åpenbare sin tilgivende kjærlighet gjennom. Vi må utvise stor forsiktighet så vi ikke tar motet fra en eneste av Guds lysbærere, og på den måten hindrer de stråler som han vil la skinne i verden!
Ingen disippel bør vise hardhet og kulde mot en som er under Kristi dragende makt, som da Johannes forbød en annen å utføre undergjerninger i Jesu navn. Det kan føre til at han blir ledet inn på fiendens sti og går fortapt. «For ham var det bedre om han var kastet i havet med en kvernstein om halsen.» Og han føyde til: «Om hånden lokker deg til synd, så hogg den av! Det er bedre for deg å gå vanfør inn til livet enn å ha begge hender og komme til helvete, til ilden som aldri slokner. Og om foten lokker deg til synd, så hogg den av! Det er bedre å gå halt inn til livet enn å ha begge føtter og bli kastet i helvete.»
Hvorfor denne alvorlige uttalelsen, og i så sterke ordelag? Fordi «Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det».7 Skal hans disipler vise mindre omsorg for sine medmenneskers frelse enn himmelens fyrste har gjort? Hvert menneske er kjøpt for en uendelig høy pris. Derfor er det en forferdelig synd å lede et eneste menneske bort fra Kristus, slik at hans kjærlighet, ydmykelse og sjeleangst for dette menneske skal ha vært forgjeves.
«Ulykkelige verden hvor det er forførelser! Forførelsene må komme.» Verden er inspirert av Satan. Den vil stå imot Kristi etterfølgere og prøve å ødelegge deres tro. Men ve det menneske som bekjenner seg til Kristi navn, men likevel handler på denne måten! Vår Herre blir gjort til skamme av dem som gir seg ut for å tjene ham, men som misrepresenterer hans karakter. Mange mennesker blir bedratt og ledet inn på falske stier.
Hvilken som helst vane eller handling som kan lede til synd og føre vanære over Kristus, må legges av, koste hva det vil. Det som vanærer Gud, kan ikke gagne et menneske. Ingen kan eie himmelens velsignelse hvis de overtrer de evige prinsipper for det som er rett. En synd som det blir kjælt for, er tilstrekkelig til å svekke karakteren og føre andre vill. Hvis foten eller hånden må hogges av, eller et øye må fjernes for å redde legemet fra å dø, hvor mye viktigere er det da ikke at vi legger bort synd som fører død over sjelen!
I den rituelle gudstjenesten ble det brukt salt ved hvert offer. Som med ofringen av røkelse, viste dette at bare på grunn av Kristi rettferdighet kunne Gud godta tjenesten. Jesus hentydet til dette da han sa: «Ethvert offer skal saltes med salt.» «Ha salt i dere selv og hold fred med• hverandre.» Alle som vil fremstille seg selv «som et levende og hellig offer som er til Guds behag», må ta imot det frelsende salt, vår frelsers rettferdighet. Da blir de «jordens salt» og motvirker det onde blant menneskene, slik som saltet bevarer fra forråtnelse.8 Men hvis saltet har mistet sin kraft, hvis det bare er en bekjennelse av gudsfrykt uten Kristi kjærlighet, er det ingen kraft til det gode. Et slikt liv kan ikke øve noen frelsende innflytelse på verden. Din energi og dyktighet i oppbyggingen av Kristi rike er avhengig av at du tar imot hans And. Du må få del i hans nåde for å kunne være en duft av liv til liv. Da vil det ikke bli noen rivalisering, ingen egenkjærlighet og ikke noe ønske om å ha den fremste plassen. Du vil ha den kjærlighet som ikke søker sitt eget, men andres beste.
Den angrende synder må feste blikket på «Guds lam, som bærer verdens synd».9 Ved å betrakte Jesus blir han forvandlet. Hans frykt blir til glede, hans tvil til håp. Takknemlighet spirer frem. Steinhjertet blir knust, og en bølge av kjærlighet strømmer inn i sjelen. Kristus blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv.
Når vi ser Jesus, en smertenes mann, vel kjent med sorg, i arbeid for å frelse de fortapte; når vi ser ham ringeaktet, hånet og jaget fra by til by inntil hans misjon er fullført; når vi ser ham i Getsemane der han svetter store bloddråper, og på korset der han dør i angst og smerte, da vil selvet ikke lenger rope etter anerkjennelse. Når vi ser på Jesus, vil vi skamme oss over vår kulde, vår sløvhet og vår selviskhet. Vi vil være hva som helst eller ingenting så vi av hjertet kan tjene Jesus. Vi vil fryde oss over å få bære korset etter ham, og tåle prøvelser, skam eller forfølgelse for hans skyld.
«Vi som er sterke, må bære svakhetene hos dem som er svake, og ikke bare tenke på oss selv.»10 Ingen som tror på Kristus, må ringeaktes, selv om deres tro kan være svak og skrittene usikre som hos et lite barn. Ved alt det som gir oss fortrinn fremfor andre, enten det er kunnskap og dannelse, en edel karakter, kristelig oppdragelse eller erfaring, står vi i gjeld til dem som er dårligere stilt. Så langt vi makter, bør vi prøve å hjelpe dem.
Hvis vi er sterke, skal vi holde de svakes hender oppe. Herlighetens engler, som alltid ser den himmelske Fars ansikt, gleder seg over å kunne tjene hans små. De tar seg særskilt av dem som er svake og redde og som har mange dårlige karaktertrekk. Engler er alltid til stede der de behøves mest. De er hos dem som har de hardeste kamper å kjempe mot selvet, og som har de mest nedslående omgivelser. Kristi sanne etterfølgere vil ta del i denne tjenesten.
Hvis en av disse små blir fristet til å gjøre urett mot deg, er det din plikt å prøve å hjelpe ham eller henne til rette igjen. Vent ikke på at den andre skal ta det første skritt til forlik. «Hva mener dere?» sa Jesus. «Når en mann eier hundre sauer, og en av dem går seg bort, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går på leting etter den som er kommet bort? Og skulle han finne den, sannelig, da ville han glede seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke var kommet bort. Slik vil heller ikke den himmelske Far at en eneste av disse små skal gå tapt.»
Mens du i ydmykhet passer «deg selv, så ikke du også blir fristet», skal du gå til den som har gjort galt, og tale «ham til rette på tomannshånd». Før ikke skam over ham ved å blottstille hans feil for andre. Bring heller ikke vanære over Kristus ved å fortelle andre om synd eller feiltrinn hos en som bærer hans navn. Ofte må sannheten fremholdes tydelig for den som gjør feil. Han må bli hjulpet til å innse sine feil så han kan endre kurs. Men du skal ikke dømme eller fordømme. Forsøk ikke å rettferdiggjøre deg selv. Gjør alt du kan for å hjelpe ham til rette igjen. Når man skal behandle sjelens sår, er det behov for den letteste hånd og den største følsomhet. Bare den kjærlighet som kommer fra ham som led på Golgata, vil kunne hjelpe her. Bror må behandle bror med sympati og ømhet. Når det lykkes, skal du vite at du «reddet en sjel fra døden og dekket over en mengde synder».12
Men endog slike anstrengelser kan bli uten resultat. I så fall, sa Jesus, skal du «ta med deg en eller to andre». Det kan være at den innflytelsen dere øver i fellesskap, vil gi resultater der hvor den ene mislyktes. Fordi de ikke har noen del i vanskelighetene, vil de sannsynligvis være mer upartiske. Dette vil gi deres råd større vekt hos den som har gjort feil.
Bare hvis han ikke vil høre på dem, skal saken legges frem for hele menigheten. Som Kristi representanter må menighetens medlemmer legge saken frem i inderlig bønn om at overtrederen må bli hjulpet til rette igjen. Den Hellige Ånd vil tale gjennom hans tjenere når de inntrengende ber den villfarne om å vende tilbake til Gud. Inspirert av Ånden sier apostelen Paulus at det er som om Gud selv formaner gjennom ham: «Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud!»13
Den som forkaster denne samstemmige henstillingen, har brutt det bånd som knytter ham til Kristus, og har også revet seg løs fra fellesskapet med menigheten. Fra nå av, sa Jesus, «skal han være for deg som en hedning eller en toller». Men han må ikke betraktes som utelukket fra Guds barmhjertighet. Han må ikke bli foraktet eller forsømt av sine tidligere trosfeller, men behandles med ømhet og medfølelse, lik et av de fortapte får som Kristus fremdeles søker å bringe inn i sin fold.
Kristi undervisning om hvordan man skal gå frem overfor dem som begår feil, er en mer spesifikk gjentagelse av den undervisning som ble gitt til Israel gjennom Moses: «Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte. Men du skal tale din landsmann til rette, så du ikke for hans skyld fører synd over deg.»14 Det vil si at dersom noen forsømmer den plikten Kristus har pålagt dem: å prøve å rettlede dem som feiler og synder, så blir de delaktige i synden. Vi er like ansvarlige for det onde vi kunne ha hindret; som om vi selv var skyldige i de samme handlinger.
Det er overfor den som har gjort uretten, at vi skal fremholde det som er gjort galt. Vi skal ikke oss imellom komme med bemerkninger og kritikk. Selv ikke etter at saken er blitt forelagt menigheten, har vi rett til å snakke om den til andre. Kjennskap til de kristnes feilgrep vil bare være en snublestein for den vantro verden. Ved å snakke om disse ting vil vi bare skade oss selv, for vi blir forvandlet ved det vårt sinn dveler ved.
Mens vi prøver å rette på feilene hos en trosfelle, vil Kristi Ånd lede oss til i størst mulig grad å beskytte ham mot kritikk fra andre trosfeller. Hvor mye mer da mot klander fra den vantro verden! Vi begår selv feil og behøver Kristi medfølelse og tilgivelse. Og nettopp slik som vi ønsker at han skal behandle oss, pålegger han oss å behandle hverandre.
«Alt det dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.» Dere handler som himmelens utsendinger, og resultatene av deres gjerning har betydning for evigheten.
Men dette store ansvar skal vi ikke bære alene. Overalt hvor Kristi ord blir etterlevd av et oppriktig hjerte, der bor han. Han er ikke bare til stede i menighetens sammenkomster. Hvor som helst hans disipler møtes i hans navn, uansett hvor få de er, der vil også han være. Han sier: «Alt det to av dere her på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen.»
Jesus sier: «Min Far i himmelen». Det er som han vil minne disiplene om at han ved sin menneskelighet er knyttet til dem. Han har del med dem i deres prøvelser og kan føle med dem i deres lidelser. Men på samme tid er han ved sin guddommelighet forent med Den Eviges trone. Underfulle forsikring! Himmelske fornuftsvesener forener seg med mennesker i medfølende arbeid for å frelse det som er fortapt. Og all himmelens makt allierer seg med mennesker i felles innsats for å dra andre til Kristus. Matt 17,22-27; 18,1-20; Mark 9,30-50; Luk 9,46-48