I fortellingen om den barmhjertige samaritan fremstiller Kristus innholdet i sann gudsfrykt. Han viser at den ikke består av systemer, trosbekjennelser eller ritualer, men av kjærlighetsgjerninger, det å gjøre mest mulig godt for andre, og i ekte barmhjertighet.
«Hva skal jeg gjøre?»
Mens Jesus holdt på å undervise folket, stod en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester,» sa han, «hva skal jeg gjøre for å få evig liv?» I åndeløs spenning ventet den store forsamlingen på svaret. Prestene og rabbinerne hadde tenkt å legge en felle for Jesus ved å la den lovkyndige stille dette spørsmålet. Men Jesus innlot seg ikke i noen ordstrid. Han bad den lovkyndige selv om svar. «Hva står det skrevet i loven?» spurte han. «Hva leser du der?» Jødene anklaget fremdeles Jesus for å ha liten aktelse for loven som var gitt på Sinai, men han gjorde spørsmålet om frelse avhengig av å holde Guds bud.
Den lovkyndige sa: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Jesus sa: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»
Den lovkyndige var ikke tilfreds med fariseernes oppfatning og deres gjerninger. Han hadde gransket Den hellige skrift fordi han ønsket å finne ut hva den virkelig inneholdt. Han var levende interessert i denne saken, og hadde i oppriktighet spurt: «Hva skal jeg gjøre?» I svaret han gav om lovens krav, gikk han utenom hele mengden av seremonielle forskrifter og ritualer som han mente ikke hadde noen verdi i denne sammenheng. I stedet fremholdt han de to store prinsipper som hele loven og profetene hviler på. Når Jesus bifalt svaret, kom han i en fordelaktig stilling overfor rabbinerne. De kunne ikke fordømme ham fordi han godkjente det som en av lovens fortolkere hadde fremholdt.
«Gjør det, så skal du leve,» sa Jesus. Han fremholdt loven som en guddommelig enhet, og påviste at det ikke går an å holde ett bud og bryte et annet, fordi det samme prinsipp går igjennom dem alle. Menneskers skjebne vil bli avgjort på bakgrunn av deres lydighet mot hele loven.
Kjærlighet til Gud over alle ting og en upartisk kjærlighet til mennesker er den grunnregel som må gjelde i livet.
Den lovkyndige oppdaget at han selv var en lovbryter. Han følte seg dømt under Kristi ransakende blikk. Han hadde ikke handlet etter lovens rettferdighet som han mente at han forstod. Han hadde ikke vist kjærlighet til sine medmennesker. Det krevdes omvendelse og anger, men i stedet for å angre forsøkte han å rettferdiggjøre seg selv. Heller enn å erkjenne sannheten prøvde han å vise hvor vanskelig det er å oppfylle budet. På den måten håpet han å slippe utenom dommen og rettferdiggjøre seg selv i folkets øyne. Jesu ord hadde vist at hans spørsmål var unødvendig, fordi han selv hadde vært i stand til å svare på det. Likevel kom han med enda et spørsmål: «Hvem er så min neste?»
Dette var årsak til endeløse diskusjoner blant jødene. De hadde ingen tvil når det gjaldt hedninger og samaritanere som var fremmede og fiender. Men hvor skulle skillelinjen trekkes blant folk fra deres egen nasjon og blant forskjellige grupper i samfunnet? Hvem skulle prestene, rabbinerne og de eldste betrakte som sin neste? Hele sitt liv var de opptatt med en lang rekke seremonier for å bevare sin renhet. De mente at nærkontakt med den uvitende og likegyldige hopen ville påføre dem en urenhet som det ville kreve stort besvær å fjerne. Måtte de betrakte de «urene» som sin neste?
Igjen nektet Jesus å bli involvert i strid. Han fordømte ikke fanatismen hos dem som var på vakt for å få ham dømt. Men ved en enkel forklaring illustrerte han på en gripende måte hvordan den himmelfødte kjærlighet flyter ut til andre, og den lovkyndige måtte erkjenne sannheten av dette.
Man sprer mørket ved å slippe lyset inn. Den beste måten å møte villfarelser på, er å fremholde sannheten. Når Guds kjærlighet åpenbares, blir det klart hvor fordervet og syndig det selvsentrerte hjerte er.
Den barmhjertige samaritan
Jesus sa: «En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei; han så ham, men gikk rett forbi. Det samme gjorde en levitt; han kom, så mannen og gikk forbi.» Det var ingen oppdiktet fortelling, men en virkelig hendelse som var kjent nøyaktig slik den ble fortalt. Presten og levitten som hadde gått forbi på den andre siden av veien, var i folkemengden som lyttet til Kristi undervisning.
På veien fra Jerusalem til Jeriko måtte folk ferdes gjennom en del av Judeas ødemark. Veien førte gjennom en vill, berglendt kløft hvor landeveisrøvere holdt til, og der det ofte fant sted brutale overfall. Det var her denne mannen var blitt overfalt og fratatt alle verdisaker. Slått og i halvdød tilstand ble han etterlatt ved veikanten. Mens han lå der, kom presten samme vei, men han bare kikket bort på den forslåtte mannen.
Så dukket levitten opp. Nysgjerrig etter å se hva som hadde hendt, stanset han og så på den skamslåtte mannen. Han var fullstendig klar over hva han burde gjøre, men det var ingen behagelig plikt. Han ønsket at han ikke var kommet den veien, så hadde han ikke behøvd å se ham som var så ille tilredt. Han overtalte seg selv til å mene at dette tilfelle ikke vedkom ham.
Begge disse hadde hellige embeter og gav seg ut for å utlegge Den hellige skrift. De tilhørte den gruppen som var særskilt utvalgt til å være Guds talsmenn for folket. De skulle «vise mildhet mot dem som feiler og farer vill», for å få folk til å forstå Guds store kjærlighet til menneskeheten. Den gjerning de var kalt til, var den samme som Jesus hadde omtalt som sin egen, da han sa: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige. Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri.» 1
Himmelens engler er vitne til nøden blant Guds familie på jorden, og de er beredt til å samarbeide med mennesker for å avhjelpe undertrykkelse og lidelse. I sitt forsyn hadde Gud ført presten og levitten inn på den veien hvor den skamslåtte og lidende mannen lå, så de kunne se behovet han hadde for barmhjertighet og hjelp. Hele himmelen fulgte med for å se om de ville ha medlidenhet overfor menneskelig ulykke.
Det var Kristus som hadde undervist hebreerne i ørkenen. Fra skystøtten og ildstøtten hadde han gitt dem en undervisning som var vidt forskjellig fra den som folket nå fikk fra sine prester og lærere. Lovens barmhjertige forordninger strakte seg endog til dyr som ikke med ord kan gi uttrykk for sin trang og sin lidelse.
Ved Moses hadde Israels folk fått påbud som gikk ut på dette: «Når du finner en okse eller et esel som tilhører din fiende, og som har gått seg vill, skal du føre dem tilbake til ham. Når du ser at din uvenns esel segner under kløven, må du ikke tenke på å gå fra ham; du skal hjelpe ham med å løse kløven.» Men når det gjaldt mannen som var skamslått av røvere, fremstilte Jesus en bror som var i nød. Hvor mye mer burde de ikke blitt rørt av medlidenhet med ham enn med et lastedyr! Gjennom Moses hadde de fått budskapet om at deres Gud, «den store, mektige og fryktinngytende Gud, ... hjelper farløse og enker til deres rett og elsker innflytterne .... Derfor skal også dere elske innflytterne.» «Du skal elske ham som deg selv.»2
Job hadde sagt: «Aldri måtte en fremmed ligge utenfor huset mitt om natten; jeg åpnet dørene for vandringsmenn.» Da de to englene i menneskeskikkelse kom til Sodoma, bøyde Lot seg med ansiktet mot jorden og sa: «Gode herrer, ta inn i huset til deres tjener, bli der i natt og vask føttene!»3 Alt dette hadde presten og levitten kjennskap til, men de hadde ikke omsatt det i handling. Opplært som de var i nasjonal og religiøs fanatisme, var de blitt egoistiske, trangsynte og selvgode. Når de så på den forslåtte mannen, kunne de ikke si om han tilhørte deres eget folk eller ikke. De tenkte at han kunne være en samaritan, og gikk sin vei.
Slik som Jesus hadde beskrevet deres handlemåte, så den lovkyndige ikke noe som var i strid med det han var blitt opplært i når det gjaldt de krav loven stilte. Men nå kom det nye ting inn i bildet.
En samaritan som var på reise, kom dit hvor den overfalte mannen lå, og da han så ham, fikk han medlidenhet med ham. Han spurte ikke om den fremmede var jøde eller hedning. Hvis han var jøde, visste samaritanen godt at om det hadde vært omvendt, ville mannen ha spyttet ham i ansiktet og gått forbi med forakt. Men han nølte ikke av den grunn.
Han tok heller ikke hensyn til at han selv kunne utsette seg for fare og vold hvis han oppholdt seg for lenge på stedet. Det var nok for ham at han stod overfor et lidende medmenneske som behøvde hjelp.
Han tok av seg sin egen kappe og dekket ham med den. Oljen og vinen som han hadde skaffet seg til eget bruk under reisen, benyttet han som legemidler og til forfriskning for mannen som var blitt mishandlet. Han løftet ham opp på sitt eget dyr og gikk sakte og forsiktig skrittvis fremover, så ikke brå bevegelser skulle påføre den forkomne mannen ytterligere smerte. Han tok ham med til et herberge, sørget for ham natten igjennom og våket over ham med omhu.
Om morgenen da den syke mannen var blitt bedre, anså samaritanen det for forsvarlig å dra videre. Men før han gjorde det, overlot han ham til vertens omsorg. Han betalte det han skyldte, og deponerte et beløp for videre pleie. Og så traff han tiltak for å dekke andre mulige behov som kunne melde seg, og sa til verten: «Sørg godt for ham; og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.»
Etter at Jesus hadde fortalt dette, festet han blikket på den lovkyndige på en måte som viste at han kunne lese hans innerste tanker, og sa: «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?»
Selv nå ville den lovkyndige ikke ta navnet samaritan på sine lepper, men svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Jesus sa: «Gå du bort og gjør likeså.»
Like aktuelt i dag
Spørsmålet: «Hvem er min neste?» er dermed besvart en gang for alle. Kristus har vist at vår neste ikke bare betyr en av vår egen menighet eller tro. Det har ikke noe med folkerase, farge eller klasseforskjell å gjøre. Vår neste er ethvert menneske som trenger vår hjelp. Hvert menneske som er såret og knust av vår motstander, er vår neste. Hvert menneske som tilhører Gud, er vår neste.
I fortellingen om den barmhjertige samaritan gav Jesus et bilde av seg selv og sin misjon. Mennesket var blitt villedet, knust, røvet og ødelagt av Satan og overlatt til å gå til grunne. Men Jesus hadde medlidenhet med oss i vår hjelpeløse tilstand. Han forlot sin herlighet for å komme oss til hjelp og redde oss. Han fant oss da vi var i ferd med å dø, og tok seg av vår sak. Han leget våre sår. Han dekket oss med sin rettferdighets drakt. Han skaffet et sikkert tilfluktssted og sørget for alle våre behov, og han betalte alt selv. Han døde for å frelse oss. Idet han peker på sitt eget eksempel, sier han til sine etterfølgere: «Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!» «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.»4
Den lovkyndige hadde spurt Jesus: «Hva skal jeg gjøre?» Og Jesus, som erklærte at kjærlighet til Gud og mennesker var summen av all rettferd, hadde svart: «Gjør det, så skal du leve.» Samaritanen hadde fulgt de gode og kjærlige tilskyndelser, og dermed vist seg som en lovens gjører. Kristus bød den lovkyndige: «Gå du bort og gjør likeså.» Det forventes av Guds barn at de skal gjøre noe, ikke bare snakke om det. «Den som sier at han er i ham, må leve slik Jesus levde.»5
Dette er ikke mindre nødvendig i dag enn da Jesus uttalte det. Selviskhet og kald formalisme har nesten slokt kjærlighetens ild og fordervet de dyder som skulle høyne karakteren. Mange som bekjenner Kristi navn, har glemt at kristne skal representere ham. Uten at vi viser praktisk selvoppofrelse overfor andre -- det kan være i familiekretsen, i nabolaget, i menigheten eller hvor som helst -- er vi ikke kristne, uansett hva vår bekjennelse måtte være.
Kristus har knyttet sine interesser til menneskenes, og han ber oss å bli ett med ham i arbeidet for å frelse dem. «For intet har dere fått det,» sier han, og «for intet skal dere gi det».6 Synd er det største av alle onder, og det påhviler oss å ha medlidenhet med synderen og hjelpe ham. Det er mange som feiler, og som føler sin skam og sin tåpelighet. De hungrer etter et oppmuntrende ord. De ser på sine feiltrinn og det de har gjort galt, inntil de nesten blir drevet til fortvilelse. Disse menneskene må vi ikke forsømme. Hvis vi virkelig er kristne, vil vi ikke gå forbi dem på den andre siden av veien. Vi vil ikke holde oss lengst mulig borte fra dem som mest trenger vår hjelp. Når vi ser mennesker i nød, enten det skyldes sorg, lidelse eller synd, må vi aldri si: Dette angår ikke meg.
«Dere som lever ved Ånden,» må «vise ham til rette. Men gjør det med varsomhet».7 Driv fiendens makt tilbake med tro og bønn. Tal tro og oppmuntring, og det vil være som legende balsam for dem som er knust og såret. Mange, mange føler seg avmektige og motløse i livets store kamp, mens bare et eneste ord med vennlig oppmuntring kunne ha gitt dem kraft til å vinne seier. Aldri bør vi gå forbi et menneske i nød uten å bringe den trøst som Gud har trøstet oss med.
Alt dette er bare en oppfyllelse av lovens grunnregel, den som er fremstilt i fortellingen om den barmhjertige samaritan, og som kom til syne i Jesu liv. Hans karakter åpenbarer lovens sanne betydning og viser hva som menes med å elske sin neste som seg selv. Når Guds barn viser barmhjertighet, godhet og kjærlighet mot alle mennesker, vitner det om hvordan himmelens lover er. De bærer også vitnesbyrd om at «Herrens lover fullkommen, den gir sjelen nye krefter».8
Hver den som unnlater å vise denne kjærlighet, bryter den loven som han bekjenner seg til å høyakte. Den holdning vi legger for dagen overfor for våre medmennesker, forteller hvordan vår holdning er overfor Gud. Guds kjærlighet i hjertet er den eneste kilde til kjærlighet mot vår neste. «Om noen sier at han elsker Gud, men likevel hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, han kan ikke elske Gud som han ikke har sett.» «Dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.» Luk 10, 25-37