Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å få det evige liv?»
Den unge mannen som stilte dette spørsmålet, var rådsherre. Han hadde mye av eiendom og gods og hadde en betrodd stilling. Han la merke til den kjærlighet Jesus la for dagen overfor de barna som ble brakt til ham, og han så den ømhet han viste da han tok imot dem og holdt dem i armene sine. I hans hjerte ble det tent en kjærlighet til Kristus, og han lengtet etter å bli hans disippel. Han var så dypt grepet at da Jesus drog videre, løp han etter ham. Han falt på kne foran ham, og i oppriktighet og alvor stilte han det spørsmålet som var så betydningsfullt, ikke bare for ham selv, men for hvert eneste menneske: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å få det evige liv?»
«Hvorfor kaller du meg god?» spurte Jesus. «Bare en er god -- det er Gud.» Jesus ville gjerne prøve rådsherrens oppriktighet og få ham til å si på hvilken måte han betraktet ham som god. Var han klar over at den han snakket til, var Guds Sønn? Hva mente han egentlig?
Denne rådsherren hadde høye tanker om sin egen rettferdighet. I virkeligheten trodde han ikke at han manglet noe i det hele tatt. Likevel var han ikke helt tilfreds. Han kjente trang til noe han ikke hadde. Kunne ikke Jesus velsigne ham slik som han velsignet de små barna, og tilfredsstille hans dypeste trang?
Som svar på rådsherrens spørsmål sa Jesus at lydighet mot Guds bud var nødvendig hvis han ville oppnå evig liv. Og han siterte flere av budene som taler om menneskets plikter overfor sine medmennesker. «Alt dette har jeg holdt,» svarte den unge mannen. «Hva står så igjen?»
Jesus så den unge mannen inn i ansiktet som om han leste hans liv og gransket hans sinn. Han fikk ham kjær, og han kjente en inderlig trang til å kunne gi ham den fred, nåde og glede som ville forandre hans natur. Derfor sa han: «Det er en ting som mangler deg: Selg alt det du eier, og del pengene ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!»
Jesus kjente seg tiltrukket av denne unge mannen. Han visste at han var oppriktig når han sa: «Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus lengtet etter å få ham til å innse nødvendigheten av full overgivelse til Gud og til å vise kristelig godhet. Han lengtet etter at den unge mannen skulle få et ydmykt og angerfullt hjerte som elsket Gud over alt, og som skjulte sine mangler i Kristi fullkommenhet.
I denne rådsherren så Jesus nettopp den medarbeider han hadde bruk for, hvis den unge mannen ville samarbeide med ham om å frelse mennesker. Hvis han ville la seg lede av Kristus, ville han bli en kraft til det gode. Rådsherren kunne representere Kristus på en spesiell måte, for han hadde kvalifikasjoner som ville satt ham i stand til å gjøre mye godt blant mennesker, om han sluttet seg til ham. Kristus så inn i hans sjeledyp, og han fikk ham kjær. Kjærlighet til Kristus var i ferd med å våkne i ham, for kjærlighet avler kjærlighet.
Jesus ønsket å ha ham som medarbeider. Han lengtet etter å gjøre ham til en som lignet ham selv, til et speil som reflekterte likhet med Gud. Han ville gjerne utvikle de fremragende kvaliteter som fantes i hans karakter, og hellige dem til sin tjeneste. Hvis rådsherren da hadde overgitt seg til Jesus, ville han ha utviklet seg i den atmosfære som han utstrålte. Hvor helt annerledes ville ikke hans fremtid ha blitt om han hadde valgt dette!
«En ting mangler ...»
«Det er en ting som mangler deg,» sa Jesus. «Vil du være helhjertet, gå da bort og seig det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Kristus leste rådsherrens hjerte. Det var bare en ting han manglet, men dette var av livsviktig betydning. Han trengte Guds kjærlighet i sjelen. Hvis denne mangel ikke ble avhjulpet, ville den bli skjebnesvanger for ham. Hele hans natur ville bli fordervet. Ved å gi etter for egenkjærlighet, ville den tilta. For å kunne ta imot Guds kjærlighet, måtte han oppgi å la kjærligheten til seg selv komme først.
Kristus satte denne mannen på prøve. Han stilte ham på valg mellom himmelske skatter og verdslig storhet. Jesus forsikret ham om at han skulle få en skatt i himmelen hvis han ville følge ham. Men han måtte oppgi selvet. Han måtte overlate sin vilje til Kristi kontroll. Den unge rådsherren ble tilbudt Guds egen hellighet. Han hadde den forrett å bli en sønn av Gud og en medarving med Kristus til den himmelske skatten. Men han måtte ta opp korset og følge Jesus på selvfornektelsens sti.
Kristi ord inneholdt egentlig denne oppfordringen: «Velg i dag hvem dere vil tjene.»1 Valget ble overlatt til ham selv. Jesus lengtet inderlig etter at han skulle vende om. Han hadde pekt på det ømme punkt i hans karakter. Med dyp interesse ventet han på utfallet mens den unge mannen overveide spørsmålet. Hvis han bestemte seg til å følge Jesus, måtte han lyde ham i ett og alt. Han måtte vende ryggen til sine ærgjerrige planer. Med inderlig lengsel så Jesus på den unge mannen og håpet at han ville gi etter for Den Hellige Ånds innbydelse.
Kristus fremholdt den eneste betingelsen som ville gjøre det mulig for rådsherren å kunne utvikle en kristelig karakter. Det var kloke ord, selv om de tilsynelatende var strenge og krevende. Rådsherrens eneste håp om frelse berodde på om han ville gjøre det Jesus bad ham om. Hans fremtredende posisjon og alt det han eide, øvde en farlig innflytelse til det onde. Hvis han fortsatte å kjæle for disse ting, ville de fortrenge Gud i hans sinn. Å holde tilbake lite eller mye fra Gud var ensbetydende med å holde fast ved det som ville redusere hans moralske styrke og dyktighet. For hvis man holder fast på tingene i verden, selv om de er usikre og uten større verdi, vil de etter hvert oppsluke alt annet.
Rådsherren skjønte straks hva Kristi ord innebar, og han ble sorgfull. Hvis han hadde fattet verdien av den gaven han ble tilbudt, ville han straks ha blitt en av Kristi etterfølgere. Han var medlem av Det høye råd som var høyt aktet blant jødene, og Satan fristet ham med smigrende utsikter for fremtiden. Han ønsket nok den himmelske skatten, men han ville også ha de materielle fordeler hans rikdom kunne skaffe ham. Han var lei for at det eksisterte slike betingelser, for han ville gjerne ha evig liv, men han var ikke villig til å bringe offeret. Prisen for det evige liv syntes å være for stor, og han gikk «bedrøvet bort, for han var svært rik».
Hans påstand om at han hadde holdt Guds lov var et selvbedrag. Han viste at rikdommen var hans avgud. Så lenge verden betydde mest for ham, kunne han ikke holde Guds lov. Han elsket Guds gaver mer enn han elsket giveren. Kristus innbød den unge mannen til å ha fellesskap med ham selv. «Følg meg!» sa han. Men Kristus betydde ikke så mye for ham som det å ha et navn blant menneskene eller være rik. Det føltes som en altfor stor risiko å gi avkall på de jordiske skatter som han kunne se, til fordel for den himmelske skatten som han ikke kunne se. Han avslo tilbudet om evig liv -- og gikk bedrøvet bort. Fra da av var det bare verden han dyrket.
Tusener går igjennom denne ildprøven og må velge mellom Kristus og verden, og mange er de som velger verden. I likhet med den unge rådsherren vender de seg bort fra Jesus og sier til seg selv: Jeg vil ikke la meg lede av ham.
Enten -- eller
Kristi handlemåte med den unge mannen blir fremholdt som en praktisk illustrasjon. Gud har gitt oss en leveregel som hver enkelt av hans tjenere må følge. Det betyr lydighet mot hans lov, ikke bare en lovmessig lydighet, men en lydighet som blir en del av selve livet og viser seg i karakteren. Gud har fastsatt sin egen norm for alle som ønsker å bli borgere i hans rike. Bare de som vil være Kristi medarbeidere, og som vil si: Herre, alt det jeg har og er, tilhører deg, vil bli anerkjent som Guds sønner og døtre.
Alle bør overveie hva det betyr å ønske seg himmelen, men likevel vende seg bort på grunn av betingelsene som stilles. Tenk over hva det betyr å si nei til Kristus. Rådsherren sa: Jeg kan ikke gi deg alt. Sier vi det samme? Kristus tilbyr å ta del med oss i den gjerning Gud har gitt oss å gjøre. Han ønsker å bruke de midler Gud har gitt oss for å fremme hans verk i verden. Bare på den måten kan han frelse oss.
Rådsherrens eiendom var betrodd ham for at han skulle kunne være en trofast husholder. Han skulle dele ut disse goder til dem som var i nød. På samme måte blir mennesker nå betrodd midler, talenter og anledninger så de kan være hans redskaper til hjelp for de fattige og dem som lider. Den som bruker sine betrodde gaver slik Gud vil, blir Kristi medarbeider. Han vinner mennesker for Kristus fordi han gjenspeiler hans natur.
For dem som i likhet med den unge rådsherren er i høyt betrodde posisjoner og har mye gods, kan det synes å være for stort et offer å gi avkall på alt for å følge Jesus. Men dette er leveregelen for alle som ønsker å bli hans disipler. Ikke noe mindre enn lydighet kan godtas. Å overgi seg til Gud er hovedsummen i Kristi undervisning. Ofte blir dette fremholdt og påbudt på en måte som kan virke streng. Det er fordi det ikke finnes noen annen måte å frelse menneskene på enn at de kvitter seg med ting som vil demoralisere hele deres vesen hvis de holder fast på dem.
Når de som følger Kristus, gir tilbake til Herren det som er hans eget, samler de seg skatter som de vil motta når de får høre ordene: «Det er bra, du gode og tro tjener. ... Kom inn til gleden hos din Herre!» «For å få den glede han hadde i vente, tålte han korset uten å bry seg om vanæren, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone.»2 Gleden over å se mennesker som er blitt gjenløst og frelst for evig, er lønnen alle får som går i fotsporene til ham som sa: «Følg meg!» Matt 19,16-22; Mark 10,17-22; Luk 18,18-23