Betania lå så nær Jerusalem at nyheten om at Lasarus var vekket opp fra de døde, snart nådde byen. De jødiske rådsherrer fikk hurtig greie på de faktiske forhold ved hjelp av spioner som hadde vært til stede da miraklet ble utført. Det høye råd ble straks kalt sammen for å bestemme hva som skulle gjøres.
Nå hadde Kristus fullt ut vist at han hadde makt over både døden og graven. Dette mektige mirakel var Guds største bevis på at han hadde sendt sin Sønn til verden for å frelse menneskene. Det var en utfoldelse av guddommelig makt som var tilstrekkelig til å overbevise ethvert menneske som var behersket av fornuften og en opplyst samvittighet. Mange som var vitne til Lasarus' oppstandelse, kom til tro på Jesus. Men prestenes hat til ham ble bare mer innbitt. De hadde forkastet alle mindre tegn på hans guddom, og dette nye mirakel gjorde dem bare mer rasende. Den døde var kalt til liv i fullt dagslys for øynene på mange vitner. Ikke noe kunstgrep kunne bortforklare et slikt vitnesbyrd. Nettopp derfor ble prestenes fiendskap stadig mer drepende. Mer enn noen gang før var de bestemt på å få satt en stopper for Kristi virksomhet.
Forvirring i Rådet
Saddukeerne, som ikke nettopp hadde vært gunstig innstilt overfor Kristus, hadde ikke vært så fulle av ondskap mot ham som fariseerne. Deres hat hadde ikke vært så bittert. Men nå ble de virkelig forskrekket. De trodde ikke på en oppstandelse av de døde. Ifølge deres tankegang ville det være umulig at et dødt legeme kunne bringes tilbake til livet. Men nå hadde deres teori falt i grus bare på grunn av noen få ord fra Kristus, for de kjente hverken de hellige skrifter eller Guds kraft. De kunne ikke se noen mulighet til å få fjernet det inntrykk som miraklet hadde gjort på folket.
Hvordan kunne man få mennesker til å vende seg bort fra ham som hadde vært i stand til å rive den døde ut av gravens grep? Løgnrapporter ble satt i omløp, men miraklet kunne ikke avvises. De visste heller ikke hvordan de kunne motvirke følgene av det. Hittil hadde saddukeerne ikke støttet planen om å rydde Jesus av veien. Men etter at Lasarus var stått opp, ble det klart for dem at Jesu fryktløse trusler mot dem bare kunne stanses ved at han ble ryddet av veien.
Fariseerne trodde på oppstandelsen, og de var nødt til å innse at dette miraklet var et bevis på at Messias var iblant dem. Men de hadde alltid motarbeidet Kristi gjerning. Fra først av hadde de hatet ham fordi han hadde avslørt deres hykleri og falske påskudd. Han hadde fjernet den kappen av strenge ritualer som hadde skjult deres moralske forfall. Hans gudstro hadde vært en fordømmelse av deres tomme påstand om fromhet. De tørstet etter å kunne hevne seg på ham for hans skarpe kritikk. De hadde forsøkt å provosere ham til å si eller gjøre noe som ville gi dem anledning til å fordømme ham. Flere ganger hadde de prøvd å steine ham, men han hadde trukket seg stille tilbake, og de hadde mistet ham av syne.
De undergjerninger han utførte på sabbaten, gjorde han for å hjelpe folk og lindre deres plager. Men fariseerne hadde prøvd å fordømme ham som sabbatsovertreder. De hadde forsøkt å sette herodianerne opp mot ham, og fremstilte det slik at han prøvde å opprette et rivaliserende rike. De rådslo da sammen med dem om hvordan de skulle få ryddet Jesus av veien. For å hisse romerne opp mot ham hadde de fremstilt saken slik at han prøvde å bryte ned deres autoritet. De hadde forsøkt ethvert påskudd for å forhindre ham i å øve innflytelse over folket. Men så langt hadde deres forsøk ikke ført til noe.
Folkeskarene som hadde vært vitne til hans barmhjertighetsgjerninger og hadde lyttet til hans rene og hellige undervisning, visste at dette ikke var gjerninger og ord fra en sabbatsovertreder eller en gudsbespotter. Selv de øvrighetspersonene som fariseerne hadde sendt ut, var blitt så påvirket av det han sa at de ikke kunne legge hånd på ham. Til slutt bestemte jødene i sin fortvilelse at enhver som bekjente seg til å tro på Jesus, skulle støtes ut av synagogen.
Når så prestene, rådsherrene og de eldste møttes for å drøfte saken, var de fast bestemt på å lukke munnen på ham som utførte slike mektige gjerninger at alle mennesker undret seg. Fariseere og saddukeere stod nærmere hverandre nå enn noen gang før. Hittil hadde de vært splittet, men i sin motstand mot Jesus ble de alliert. I tidligere rådsmøter hadde Nikodemus og Josef avverget at Jesus ble domfelt. Derfor ble de ikke innkalt denne gangen. Andre innflytelsesrike menn som trodde på Jesus, var til stede i Rådet, men overfor de ondskapsfulle fariseerne kunne de ikke utrette noe.
Likevel var ikke alle rådsmedlemmene enige. Det høye råd var på den tiden ikke en rettsgyldig forsamling. Det eksisterte bare i kraft av romernes toleranse. Noen av medlemmene gav uttrykk for tvil om det var klokt å overgi Jesus til å dø. De fryktet for at dette ville egge folket til opprør, og føre til at romerne holdt tilbake enda flere privilegier fra presteskapet og tok fra dem den makten de fremdeles hadde. Saddukeerne stod sammen med fariseerne i deres hat til Kristus. Likevel gikk de varsomt frem av frykt for at romerne ville skade deres høye anseelse.
I Rådet som var samlet for å planlegge Kristi død, var det et usynlig vitne til stede som hadde hørt Nebukadnesars skrytende ord, som hadde vært vitne til Belsasars avguderiske fest, og som var til stede i Nasaret da Jesus kunngjorde at han var den som Gud hadde salvet. Dette vitnet gav rådsmedlemmene en sterk kjensle av det de nå var i ferd med å gjøre.
Begivenheter i Jesu liv dukket opp i deres sinn med en klarhet som forskrekket dem. De husket det som hendte i templet da Jesus som tolvåring stod foran de lærde og lovkyndige og spurte om ting som forundret dem. Det mirakel som nettopp var utført, vitnet om at han ikke var noen annen enn Guds Sønn. Det gamle testamentes utsagn om Kristus gikk plutselig opp for dem i sin sanne betydning. Forvirret og engstelige spurte rådsherrene: «Hva skal vi gjøre?» Rådet var delt. Under Den Hellige Ånds påvirkning kunne prestene og rådsherrene ikke fri seg fra den tanken at de kjempet mot Gud.
Kaifas avgjør saken
Mens forvirringen i Rådet var som verst, reiste øverstepresten Kaifas seg. Han var en stolt og grusom mann, hovmodig og intolerant. Han hadde familieforbindelse med saddukeere som var stolte, uforskammede, hensynsløse og fulle av ærgjerrighet og grusomhet som de prøvde å skjule under en kappe av falsk rettferdighet. Kaifas hadde studert profetiene, og selv om han ikke kjente deres virkelige betydning, talte han med stor autoritet og sikkerhet: «Dere skjønner ingen ting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne.» Han fremholdt sterkt at selv om Jesus skulle være uskyldig, måtte han ryddes av veien. Han var brysom, trakk folket til seg og svekket rådsherrenes autoritet. Han var bare en enkelt person. Det var bedre at han døde enn at rådsherrenes myndighet skulle bli redusert. Hvis folket derimot skulle miste tilliten til sine ledere, ville det være forbi med deres makt og myndighet.
Kaifas fremholdt meget sterkt at etter dette miraklet ville Jesu etterfølgere sannsynligvis gjøre opprør. Så vil romerne komme, sa han. De vil stenge templet, avskaffe våre lover og tilintetgjøre oss som nasjon. Hva er denne galileerens liv verd mot nasjonens eksistens? Hvis han står i veien for det som er det beste for Israel, gjør vi da ikke Gud en tjeneste ved å rydde ham av veien? Det er bedre at ett menneske dør enn at hele nasjonen går til grunne.
Når Kaifas erklærte at en mann skulle dø for folket, tydet det på at han hadde et visst kjennskap til profetiene, selv om det var temmelig begrenset. I sin omtale av denne begivenheten trekker Johannes frem det som profetien sier, og påviser dens omfattende og dype betydning. Han skriver: «Han skulle ikke bare dø for folket; han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.» I all sin blindhet erkjente likevel den hovmodige Kaifas Jesu misjon!
I Kaifas' munn ble denne mest dyrebare sannhet gjort om til en løgn. Den fremgangsmåten han forfektet, var basert på et prinsipp som var lånt fra hedenskapet. Blant hedningene hadde den dunkle overbevisningen om at en måtte dø for menneskeslekten, ført til menneskeofringer. Kaifas foreslo derfor at Jesus skulle ofres for å frelse folket, ikke fra overtredelse, men i deres overtredelse, slik at de kunne fortsette i synd. Ved å resonnere slik mente han å kunne møte motstanden fra dem som kanskje ville våge å si at det enda ikke var funnet noe hos Jesus som fortjente døden.
Rådet har talt: Jesus må dø!
Ved dette rådsmøtet var Jesu fiender blitt overbevist. Den Hellige Ånd hadde talt til deres sinn. Men Satan satte alt inn på å få makt over dem. Han minnet dem om alt det besvær de hadde vært utsatt for på grunn av Jesus, og hvor lite han hadde verdsatt deres rettferdighet.
Jesus forkynte en rettferdighet som var langt større, og som alle som ønsket å være Guds barn, måtte ha del i. Uten å ta hensyn til deres formvesen og seremonier hadde han oppmuntret syndere til å gå direkte til Gud som en barmhjertig Far og fortelle om sin trang. Etter deres oppfatning hadde han på den måten tilsidesatt presteskapet. Han hadde nektet å anerkjenne rabbinerskolenes teologi. Han hadde avslørt prestenes onde handlinger og påført deres innflytelse uopprettelig skade. Han hadde svekket virkningen av deres regler og tradisjoner ved å si at selv om de strengt håndhevet ritualloven, gjorde de Guds lov til intet. Alt dette fikk Satan dem til å tenke på.
Satan lot dem forstå at for å opprettholde sin autoritet måtte de overgi Jesus til døden. Dette rådet fulgte de. At de risikerte å miste sin makt, mente de var tilstrekkelig grunn til å ta en avgjørelse. Med unntak av noen få som ikke våget å si sin mening, aksepterte Rådet det Kaifas hadde sagt, som Guds egen tale. Rådsforsamlingen følte seg lettet. Det var slutt på uenigheten.
Rådet besluttet at Jesus skulle overgis til å dø ved første og beste anledning. Ved å forkaste beviset på hans guddom, hadde prestene og rådsherrene stengt seg inne i et ugjennomtrengelig mørke. De var kommet helt i Satans makt så han hurtig kunne drive dem ut over stupet til evig undergang. Bedraget virket slik på dem at de var godt tilfreds med seg selv. De så på seg selv som patrioter som forsøkte å redde nasjonen.
Det høye råd var imidlertid redd for å ta overilte forholdsregler overfor Jesus, slik at det skulle egge opp folket. Dermed kunne den maktanvendelse de hadde planlagt overfor ham, ramme dem selv. Derfor ventet Rådet med å iverksette den dommen det hadde avsagt.
Jesus visste alt om prestenes --. Han var klar over at de lengtet etter å få ham fjernet, og at de snart ville få det som de ønsket. Men det var ikke hans sak å fremskynde krisen. Derfor tok han disiplene med seg og drog derfra. Ved sitt eget eksempel innskjerpet han igjen det han hadde undervist disiplene om: «Når de forfølger dere i den ene byen, så flykt til den neste!»1 Det var et vidstrakt felt der de kunne arbeide for menneskers frelse, og hvis ikke troskapen mot Herren krevde det, skulle hans tjenere ikke sette sitt liv i fare.
Jesus hadde nå tilbrakt tre år i offentlig virksomhet. Verden hadde sett hans eksempel på selvfornektelse og uegennyttig godgjørenhet. Alle kjente til hans rene liv i lidelse og gudsfrykt. Likevel var dette korte tidsrom på tre år all den tid verden kunne tåle å ha Kristus hos seg.
Hans liv hadde vært preget av hån og forfølgelse. Han ble drevet bort fra Betlehem av en avindsyk konge. Av sitt eget folk i Nasaret ble han forkastet, og uten grunn dømt til døden i Jerusalem. Sammen med sine få trofaste etterfølgere fant han et midlertidig oppholdssted i en fremmed by. Han som alltid ble rørt over menneskers ulykke, som helbredet de syke, gav blinde syn, døve hørsel og de stumme evnen til å snakke, som mettet de sultne og trøstet dem som sørget, ble drevet bort fra det folket han hadde arbeidet for å frelse. Han gikk på skumhvite bølger, og med et ord fikk han den opprørte sjøen til å være stille. Han drev ut demoner som erkjente at han var Guds Sønn før de forlot sitt bytte. Han vekket døde opp, og han trollbandt tusener ved den visdom han la for dagen. Men han var ute av stand til å nå hjertene hos dem som var forblindet av fordom og hat, de som hårdnakket forkastet lyset. Joh 11, 47-54