Påsketiden nærmet seg, og Jesus begav seg igjen på vei mot Jerusalem. Han var fylt av den fred som kommer av å være i fullkommen harmoni med Faderens vilje, og med hastige skritt skyndte han seg mot stedet der han skulle ofres. Men over disiplene kom det en fornemmelse av noe hemmelighetsfullt, av tvil og frykt. Jesus gikk foran dem. Disiplene var oppskaket, og de som fulgte med, var redde.
Igjen kalte Jesus de tolv til seg, og mer bestemt enn noen gang tidligere fortalte han dem at han skulle bli forrådt og om det han måtte lide. «Se, vi drar opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånet og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han oppstå.» Men de skjønte ikke noe av dette. Det var skjult for dem, og de forstod ikke hva han mente.
Hadde de ikke nylig forkynt at «himmelriket er nær»? Hadde ikke Jesus selv lovt at mange skulle sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i Guds rike? Hadde han ikke lovt at alle som hadde forlatt noe for hans skyld, skulle få hundre foll igjen i dette livet og få del i hans rike? Og hadde han ikke gitt de tolv det spesielle løfte om ærefulle posisjoner i sitt rike: å sitte på troner og dømme Israels tolv stammer? Og han hadde gjentatt at alt som var skrevet om ham i profetiene, skulle bli oppfylt. Og hadde ikke profetene forutsagt herligheten i Messias-riket? I lyset av dette syntes hans uttalelser om å bli forrådt, forfulgt og lide døden å være svevende og uvirkelige. Hvilke vanskeligheter som enn kunne komme, så trodde de at riket snart skulle opprettes.
Strebing og status
Johannes, sønn av Sebedeus, var en av de første to disiplene som fulgte Jesus. Han og hans bror Jakob var med i den første gruppen som hadde forlatt alt for å være i hans tjeneste. Med glede hadde de forlatt hjem og venner for å kunne være sammen med ham. De hadde vært med ham og snakket med ham. De hadde vært sammen med ham privat og i forsamlinger. Han hadde beroliget dem når de var redde, utfridd dem fra fare, lindret deres lidelser og trøstet dem når de sørget. Tålmodig og mildt hadde han undervist dem inntil deres hjerter var knyttet til hans. I kjærlighetens iver lengtet de etter å være nærmest ham i hans rike. Ved hver mulig anledning fant Johannes sin plass nærmest Jesus, og Jakob lengtet etter å bli æret med en like så nær forbindelse med ham.
Deres mor var en Jesu etterfølger som villig hadde tjent ham med det hun hadde. Med en mors kjærlighet og ærgjerrighet overfor sine sønner ønsket hun at de skulle få hedersplassen i det nye riket. Dette oppmuntret hun dem til å be om. Sammen med sønnene sine gikk hun til Jesus og bad ham om å oppfylle det de hadde på hjerte.
«Hva er det jeg skal gjøre for dere?» spurte han. Moren svarte: «Si at disse mine to sønner skal få sitte ved din side i ditt rike, den ene på høyre og den andre på venstre side.»
Jesus er mild og overbærende mot dem. Han kritiserer dem ikke for deres egenkjærlighet ved å søke fortrinn fremfor de andre. Han leser deres tanker og kjenner deres dype hengivenhet for ham. Det er ikke bare en menneskelig hengivenhet. Selv om den er smittet av jordiskhet fordi den flyter gjennom menneskelige kanaler, strømmer den ut fra hans egen kjærlighets frelsende kilde. Han vil ikke irettesette, men forklare og rense. Han sier til dem: «Kan dere drikke det beger jeg drikker, eller bli døpt med den dåp jeg døpes med?» De husker hans hemmelighetsfulle ord om prøvelse og lidelse. Likevel svarer de tillitsfullt: «Det kan vi.» De ville regne det som den største ære å kunne vise sin troskap ved å ta del i alt det som skulle hende med deres Herre.
Jesus sier til dem: «Det beger jeg drikker, skal dere få drikke, og den dåp jeg døpes med, skal også dere bli døpt med.» Foran seg hadde han et kors i stedet for en trone, og to forbrytere som han ble sidestilt med. Jakob og Johannes skulle få del med Mesteren i hans lidelser. Den ene ble den første i disippelflokken som led martyrdøden. Den andre skulle lengst av alle holde ut slit, skam og forfølgelse.
Så fortsetter han: «Men hvem som skal sitte ved min høyre eller venstre side, er det ikke min sak å avgjøre. Der må de sitte som min Far har bestemt til det.» I Guds rike blir ikke posisjoner oppnådd ved favorisering. Det er ikke noe man gjør seg fortjent til. Det skjer heller ikke vilkårlig, men er resultatet av en karakter. Kronen og tronen er tegn på en tilstand som er oppnådd, tegn på overvinnelse av selvet gjennom vår Herre Jesus Kristus.
Virkelige verdier
Lenge etterpå, da Johannes var blitt ført inn i samfunnet med Kristus ved å ha del med ham i hans lidelser, lot Herren ham få vite betingelsen for å være nær ham i hans rike: «Den som seirer, ham vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, likesom jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone.» «Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en søyle i min Guds tempel, og aldri mer skal han forlate det. Jeg vil skrive min Guds navn på ham ... og også mitt eget nye navn.» Apostelen Paulus skrev: «Jeg skal nå ofres, tiden er inne da jeg skal bryte opp. Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Så ligger rettferdighetens krans ferdig for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen.»1
Den som står Kristus nærmest, vil være den som på jorden har fått rikest del i hans selvoppofrende kjærlighet. Det er en kjærlighet som ikke «skryter» og ikke er «hovmodig», som ikke søker «sitt eget», ikke blir «oppbrakt» og ikke gjemmer på «det onde».2 En slik kjærlighet vil drive oss slik som den drev Kristus, til å gi alt, til å leve, virke og ofre oss for menneskenes frelse.
Paulus viste denne holdning i sitt liv. Han sa: «For meg er livet Kristus.» Hans liv åpenbarte Kristus for menneskene. Og døden er «en vinning», -- en vinning for Kristus. Selve døden ville gjøre hans nådes kraft åpenbar og vinne mennesker for ham. «Kristi storhet,» sa Paulus, «skal bli synlig for alle og enhver ved det som skjer med meg, enten jeg skal leve eller dø.»3
Kristi rike er annerledes
Da de ti fikk høre hva Jakob og Johannes hadde bedt om, vakte det stor misnøye hos dem. Den øverste plassen i riket var nettopp det hver enkelt av dem prøvde å oppnå for seg selv. Derfor var de irriterte over at de to disiplene hadde oppnådd en tilsynelatende fordel fremfor dem.
Striden om hvem som skulle være den største, syntes å bryte ut på ny da Jesus kalte de opprørte disiplene til seg og sa: «Dere vet at folkenes fyrster er herrer over dem, og de mektige menn hersker over dem med makt. Slik er det ikke blant dere.»
I verden var posisjon ensbetydende med selvopphøyelse. Man regnet med at folket var til for de herskende klasser. Innflytelse, rikdom og utdanning var midler til å vinne kontroll over massene så de kunne utnyttes. Overklassen skulle tenke, bestemme, nyte og herske. De underprivilegerte skulle lyde og tjene. Religion var, i likhet med alle andre ting, et spørsmål om autoritet. Man ventet at folk skulle tro og handle slik som deres overordnede bestemte. Et menneskes rett til å tenke og handle på egen hånd ble ikke på noen måte anerkjent.
Kristus var i ferd med å opprette et rike etter helt andre prinsipper. Han kalte ikke mennesker til å herske, men til å tjene. Den sterke skulle hjelpe den svake. Den som hadde makt, posisjon, talent og utdanning, hadde derfor større forpliktelse til å tjene sine medmennesker. Selv til de ringeste av Kristi disipler er det sagt: «Alt skjer for deres skyld.»4
«Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» På alle måter hadde Kristus omsorg for disiplene. Han bar deres byrder, tok del med dem i deres fattigdom, og viste selvfornektelse til beste for dem. Han gikk foran dem for å jevne ut der vanskelighetene var størst, og snart ville han fullføre sin gjerning på jorden ved å gi sitt liv. Det prinsippet han handlet etter, skal være drivkraften hos medlemmene av menigheten som er hans legeme. Frelsens plan og grunnlag er kjærlighet. De største i Kristi rike er de som følger hans eksempel og er hyrder for hans hjord.
Disse ordene fra Paulus åpenbarer kristenlivets sanne verdighet og ære: «Jeg er fri og ingen underlagt, men jeg har gjort meg til alles tjener.» «Jeg søker ikke mitt eget beste, men alle de andres, så de kan bli frelst.»5
Når det gjelder samvittighetsspørsmål, må et menneske ikke hindres på noen måte. Ingen må kontrollere en annens sinn, ta avgjørelser for en annen eller foreskrive andre deres plikt. Gud gir hvert menneske frihet til å tenke og til å følge sin egen overbevisning. «Så skal altså hver enkelt av oss avlegge regnskap for seg selv.» Ingen har rett til å la en annens personlighet bli oppslukt av ens egen. I alle saker hvor det står om prinsipper, skal enhver «være fullt overbevist om sitt syn».6 I Kristi rike er det ingen herrer som undertrykker, ingen tvang i spørsmål om atferd. Himmelens engler kommer ikke til jorden for å herske og for å kreve hyllest. De kommer som barmhjertighetens sendebud for å samarbeide med mennesker i å høyne menneskeheten.
Prinsippene og selve ordene i Kristi undervisning ble bevart i erindringen hos Johannes. Det han var opptatt av og som han vitnet om så lenge han levde, uttrykker han slik: «Dette er det budskap dere hørte fra begynnelsen av: Vi skal elske hverandre.» «Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for brødrene.»7
Det var denne ånd som gjennomtrengte menigheten i den første tid. Etter at Den Hellige Ånd var utgytt, var hele flokken av troende «ett i hjerte og sinn, og ingen kalte det han eide for sitt eget». «Ingen av dem led nød.» «Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle.» Matt 20,17-28; Mark 10,32-45; Luk 18,31-34