I taushet hadde prestene og rådsherrene hørt på Kristi skarpe irettesettelser. De kunne ikke gjendrive hans anklager, men ble bare enda mer bestemt på å fange ham i ord. Med dette som hensikt sendte de ut spioner. «De skulle gi seg ut for å være fromme menn og prøve å gripe ham i å si noe galt, så de kunne få overgitt ham til myndighetene og landshøvdingen.» De sendte ikke de gamle fariseerne som Jesus ofte hadde møtt, men unge menn som var ivrige for saken, og som de tenkte at Jesus ikke kjente. Sammen med dem var noen herodianere som skulle høre det Jesus sa, så de kunne vitne mot ham under forhøret. Fariseerne og herodianerne hadde vært bitre fiender, men nå stod de sammen i fiendskapet mot Jesus.
Skatt til keiseren
Fariseerne hadde alltid vært forbitret over skatten som romerne inndrev. Å betale skatt anså de for å være i strid med Guds lov. Nå så de en anledning til å legge en felle for Jesus. Spionene kom til ham tilsynelatende i oppriktighet som om de ville vite hva som var deres plikt. De sa: «Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du tar ikke hensyn til person eller rang, men lærer virkelig hva som er Guds vei. Si oss: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?»
Når de sa at «vi vet at du taler og lærer rett», ville det vært en viktig innrømmelse hvis det hadde vært oppriktig ment. Men det ble sagt for å bedra. Likevel var uttalelsen sann. Fariseerne visste at Jesus talte og lærte rett, og etter sitt eget vitnesbyrd ville de bli dømt.
De som spurte Jesus om dette, tenkte at de hadde kamuflert sin hensikt tilstrekkelig. Men han leste dem som en åpen bok, og han gjennomskuet deres hykleri. «Hvorfor setter dere meg på prøve?» sa han. Dermed gav han dem et tegn de ikke hadde bedt om, ved å vise at han leste deres skjulte hensikter. Enda mer forvirret ble de da han føyde til: «Vis meg en denar!» Det gjorde de. Så spurte han: «Hvem har sitt bilde og sitt navn her?» «Keiseren», svarte de. Jesus pekte på innskriften på denaren og sa: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.»
Spionene hadde ventet at Jesus ville besvare spørsmålet direkte, enten i den ene eller den andre retning. Hadde han sagt at det var ulovlig å gi keiseren skatt, ville han blitt anmeldt til de romerske myndigheter og arrestert for å ha tilskyndet til opprør. Og hadde han sagt at det var lovlig å betale skatt, ville de ha anklaget ham overfor folket for motstand mot Guds lov. Nå følte de seg overvunnet, og deres hensikt var forpurret. Deres planer gikk over styr. Den fyndige måten spørsmålet var blitt avgjort på, gjorde dem målløse.
Kristi svar var ingen omgåelse, men et ærlig svar på spørsmålet. I hånden holdt han den romerske mynten som keiserens navn og bilde var preget på. Han uttalte at siden de levde under romermaktens beskyttelse, skulle de yte denne makten den støtte den gjorde krav på, så lenge det ikke var i strid med en overordnet plikt. Mens de på fredelig vis underkastet seg landets lover, skulle de til enhver tid først og fremst vise troskap mot Gud.
Da Jesus sa: Gi Gud hva Guds er, var det en skarp irettesettelse til de listige jødene. Hadde de trofast oppfylt sine forpliktelser overfor Gud, ville de ikke ha vært en splittet nasjon og underlagt en fremmed makt. Ikke noen romersk fane ville ha vaiet over Jerusalem, ingen romersk vaktpost ville ha stått ved byens porter, og ingen romersk landsfyrste ville ha hersket innenfor dens murer. Den gangen betalte jødefolket straffen for sitt frafall fra Gud.
Da fariseerne hørte hva Jesus hadde svart, ble de forundret og gikk sin vei. Han hadde irettesatt deres hykleri og maktmisbruk. Da han gjorde det, fremholdt han et viktig prinsipp som klart setter grensene for menneskenes plikt overfor de borgerlige myndigheter og samtidig viser deres plikt mot Gud. For mange var et plagsomt spørsmål nå blitt avgjort. Siden fulgte de alltid det riktige prinsippet. Selv om mange gikk utilfredse bort, innså de at det prinsippet som lå bak spørsmålet, var blitt klart fremholdt, og de undret seg over Kristi klare dømmekraft.
De dødes oppstandelse
Ikke før var fariseerne brakt til taushet, så kom saddukeerne frem med sine listige spørsmål. De to partiene var i bitter strid med hverandre. Fariseerne holdt strengt på tradisjonen. De var nøye med de ytre seremonier, og var flittige når det gjaldt vaskeskikker, faste og lange bønner, og gav almisser så alle skulle legge merke til det. Men Jesus sa at de tilsidesatte Guds lov ved å lære lærdommer som var menneskebud. I det store og hele var de hyklerske og fanatiske. Likevel fantes det mennesker blant dem som eide ekte fromhet, og som tok imot Kristi undervisning og ble hans disipler. Saddukeerne forkastet fariseernes tradisjoner. De bekjente seg til å tro størsteparten av Den hellige skrift og betraktet den som rettesnor for sine handlinger. Men i virkeligheten var de skeptikere og materialister.
Saddukeerne avviste englenes eksistens, de dødes oppstandelse og læren om et fremtidig liv med lønn eller straff. På alle disse punktene var de forskjellige fra fariseerne. Oppstandelsen var i særlig grad et stridspunkt mellom de to parter. Fariseerne hadde hatt en fast tro på oppstandelsen, men under disse diskusjonene var deres oppfatning om den fremtidige tilstand blitt forvirret. Døden ble en uforklarlig gåte for dem. Deres manglende evne til å imøtegå saddukeerne gav anledning til stadig irritasjon. Diskusjonen mellom de to parter førte vanligvis til harmfullt ordskifte som gjorde skillet mellom dem større enn tidligere.
Saddukeerne var langt færre enn sine motstandere, og de hadde ikke så sterkt grep på vanlig folk. Men mange av dem var rike, og de hadde den innflytelse som rikdom gir. Blant dem fantes de fleste av prestene, og øverstepresten var gjerne en av dem. Men dette var under den uttrykkelige forutsetning at deres skeptiske oppfatninger ikke skulle gjøres til en hovedsak. På grunn av fariseernes antall og popularitet var det nødvendig for saddukeerne å gjøre tilsynelatende innrømmelser i spørsmål om læresetninger når de innehadde et presteembete. Men den kjensgjerning at de var valgbare til et slikt embete, gav deres villfarelser vekt.
Saddukeerne forkastet Jesu lære. De godtok ikke hans holdning og fremtreden. Hans undervisning om Gud og det fremtidige liv var i strid med deres teorier. De trodde på Gud som den eneste som stod høyere enn mennesket. Men de hevdet at et allmektig og allvitende forsyn ville berøve menneskene muligheten til å leve på et fritt moralsk grunnlag, og i stedet degradere dem til en slavetilstand. De trodde at Gud etter skapelsen overlot menneskene til seg selv, uavhengig av en høyere innflytelse. De mente at mennesket stod fritt til å styre sitt eget riv og til å forme verdens begivenheter, at de var herre over sin egen skjebne. De benektet at Guds Ånd virker gjennom menneskelige anstrengelser eller naturlige midler. Likevel var de fast bestemt på at ved riktig anvendelse av de naturlige evner kunne mennesket bli høynet og opplyst, og dets liv kunne bli renset ved harde og strenge krav.
Saddukeernes forestillinger om Gud preget deres egen innstilling. Likesom han etter deres syn hadde liten interesse for menneskene, hadde de liten respekt for hverandre. Det var lite samhold blant dem. Fordi de nektet å anerkjenne Den Hellige Ånds innflytelse på menneskers handlinger, manglet de Åndens kraft i sitt liv. I likhet med jødene ellers skrøt de av sin medfødte rett som Abrahams barn, og at de holdt seg nøye til lovens krav. Men de var blottet for lovens sanne ånd, Abrahams tro og hans menneskekjærlighet. Deres naturlige medfølelse med andre var sterkt begrenset. De trodde det var mulig for alle å sikre seg livets bekvemmeligheter og velsignelser. Andres savn og lidelser rørte dem ikke. De levde for seg selv.
Ved sine ord og gjerninger vitnet Jesus om en guddommelig kraft som har overnaturlige resultater, og om et fremtidig liv hinsides dette. Han talte om Gud som en Far som alltid har et våkent øye for det som virkelig er til beste for menneskene. Han åpenbarte virkningen av en guddommelig kraft i menneskekjærlighet og medfølelse. Dette var en irettesettelse til saddukeerne for deres egoisme og selvopptatthet. Han lærte at Gud virker på hjertet ved Den Hellige Ånd, både til menneskenes timelige og evige vel. Han påviste det feilaktige i å stole på menneskelig kraft når det gjaldt den forvandling av karakteren som bare Guds Ånd kan utvirke.
Dette ville saddukeerne absolutt ikke tro på. Når de prøvde å innlate seg i ordstrid med Jesus, følte de seg sikre på at de kunne bringe ham i vanry, selv om de ikke kunne være sikre på å få ham dømt. Oppstandelsen var det tema de valgte å utfordre ham med. Hvis han var enig med dem, ville han forarge fariseerne enda mer. Hvis han var uenig med dem, ville de latterliggjøre det han lærte.
Saddukeerne lærte at hvis legemet i sin udødelige tilstand bestod av de samme elementer av stoff som i sin dødelige tilstand, måtte det ha kjøtt og blod i oppstandelsen, og i den evige verden gjenoppta det livet som ble avbrutt på jorden. I så fall måtte jordiske forbindelser knyttes igjen. Mann og hustru ville bli gjenforent og ekteskaper inngått. Alle ting ville fortsette slik som før døden. Skrøpeligheter og lidenskaper i dette livet ville da bli eviggjort i livet som kommer.
Som svar på spørsmålet løftet Jesus sløret fra det fremtidige livet. «Etter oppstandelsen tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte, men de er som englene i himmelen.» Han påviste at saddukeerne tok feil. Deres forutsetninger var falske. «Dere farer vill,» sa han, «fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt.» Han anklaget dem ikke for hykleri, som han hadde gjort med fariseerne, men for villfarelse.
Saddukeerne hadde rost seg av at de fremfor alle andre holdt seg strengt etter Den hellige skrift. Men Jesus viste at de ikke kjente til dens sanne mening, at denne kunnskapen må komme inn i hjertet ved Den Hellige Ånds opplysning. Han sa at grunnen til forvirringen i deres tro og mørket i deres sinn var deres manglende kjennskap til Guds ord og til hans kraft. De prøvde å bringe Guds hemmeligheter innenfor rammen av deres begrensede tenkeevne. Jesus ville åpne deres sinn for de hellige sannheter som kunne utvide og styrke deres forstand.
Tusener er vantro fordi deres begrensede forstand ikke kan fatte Guds hemmeligheter. De kan ikke forklare den underfulle utstråling av guddommelig makt i hans forsyn. Derfor forkaster de bevisene på en slik makt, og tilskriver dem naturlige årsaker som de enda mindre kan fatte. Den eneste nøkkel til de hemmeligheter som omgir oss, er at vi erkjenner Guds nærvær og makt i dem. Menneskene trenger å anerkjenne Gud som universets skaper, og den som leder og utretter alt. De behøver et videre syn på hans natur og måten han virker på.
Kristus sa til sine tilhørere at hvis det ikke var noen oppstandelse av de døde, ville Den hellige skrift, som de bekjente seg til å tro på, ikke være til noen nytte. Videre sa han: «Har dere ikke lest hva Gud har sagt dere om de dødes oppstandelse: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke en Gud for døde, men for levende.»
Gud regner de ting som ikke er, som om de var. Han ser enden fra begynnelsen og betrakter resultatet av sin gjerning som om den alt var fullført. De som er døde, fra Adam og ned til den siste frelste som dør, vil høre Guds Sønns røst og vil komme frem fra graven til et liv hvor ingen død skal være mer. Gud skal være deres Gud, og de skal være hans folk. Det vil være et inderlig og ømt forhold mellom Gud og de hellige som er oppstått. Denne tilstand, som er forutsatt i hans evige hensikt, ser han på som om den alt var en virkelighet. For ham lever de døde.
Kristi ord brakte saddukeerne til taushet. De kunne ikke svare ham. Det var ikke blitt sagt et ord som de kunne bruke for å få ham domfelt. Hans motstandere hadde ikke oppnådd noe annet enn folkets forakt.
De to store bud
Fariseerne hadde enda ikke gitt opp håpet om å øve press på Jesus, så han kom til å si noe som de kunne bruke mot ham. De fikk overtalt en skriftlærd til å stille Jesus et spørsmål om hvilket av de ti bud som hadde den største betydning.
Fariseerne fremhevet de første fire bud som peker på menneskenes plikter overfor sin skaper. De anså dem for å være av langt større betydning enn de andre seks som definerer menneskenes plikter mot sine medmennesker. Følgen var at de i høy grad sviktet når det gjaldt praktisk gudsfrykt. Jesus hadde vist folket deres store mangel. Han hadde undervist om nødvendigheten av gode gjerninger og sagt at treet kjennes på dets frukter. Derfor ble han beskyldt for å sette de siste seks bud høyere enn de første fire.
Den lovkyndige kom til Jesus med et direkte spørsmål: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Svaret Jesus gav, var kraftfullt og rett på sak: «Det første bud er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er en; og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft.» Det andre er lik det første, sa Jesus, for det er en følge av det: «Du skal elske din neste som deg selv. Ikke noe bud er større enn disse to.» «På disse to bud hviler hele loven og profetene.»
De første fire av de ti bud summeres opp i det ene store bud: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte.» De siste seks er innbefattet i det andre: «Du skal elske din neste som deg selv.» Begge disse pålegg er et uttrykk for kjærlighetens prinsipp. Man kan ikke holde det første og bryte det andre. Heller ikke kan man holde det andre og bryte det første. Når Gud har sin rettmessige plass på hjertets trone, vil også vår neste få den riktige plassen. Vi vil elske vår neste som oss selv. Bare når vi elsker Gud over alle ting, er det mulig å ha en upartisk kjærlighet til vår neste.
Fordi summen av alle budene er kjærlighet til Gud og mennesker, kan man ikke bryte et eneste bud uten å overtre dette prinsippet. Slik lærte Kristus sine tilhørere at Guds lov ikke består av så og så mange atskilte bud, hvorav noen er viktige, mens andre er av liten betydning og ustraffet kan ignoreres. Vår Herre fremstiller de første fire og de siste seks bud som en guddommelig helhet. Han lærer at kjærlighet til Gud vil vise seg i lydighet mot alle hans bud.
Den lovkyndige som hadde stilt spørsmålet, og som hadde godt kjennskap til loven, var forbauset over Jesu svar. Han hadde ikke ventet at han skulle legge for dagen en så dyp og grundig kunnskap om Den hellige skrift. Selv hadde han fått et videre syn på de prinsipper som lå til grunn for de hellige bud. I nærvær av prester og rådsherrer erkjente han ærlig at Jesus hadde tolket loven på riktig måte. «Du har rett, mester! Det er sant som du sier, at Herren er en og at det ikke er noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft, og å elske sin neste som seg selv, det er mer verd enn alle brennoffer og andre offer.»
Visdommen i Kristi svar overbeviste den skriftlærde. Han visste at jødenes religion snarere bestod i ytre seremonier enn i indre fromhet. Til en viss grad skjønte han hvor verdiløst det var med bare seremonielle ofringer og utgytelse av blod til soning for synd, når troen manglet. Kjærlighet til Gud og lydighet mot ham, sammen med en uselvisk aktelse for mennesker, hadde større verdi for ham enn alle ritualene. Denne mannens villighet til å erkjenne riktigheten av Kristi resonnement, og hans avgjorte og raske svar mens folket hørte på, åpenbarte en innstilling som var helt forskjellig fra den som prestene og rådsherrene la for dagen. Jesus fikk dyp medfølelse med den redelige skriftlærde som våget å stå ansikt til ansikt med prestenes mørke miner og rådsherrenes trusler, for å gi uttrykk for sin overbevisning. Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til ham: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.»
Den skriftlærde var nær Guds rike på den måten at han erkjente at rettferdige handlinger var mer akseptable for Gud enn brennoffer og slaktoffer. Men han trengte å anerkjenne Kristi guddommelige karakter og ved tro på ham få kraft til å gjøre rettferdighets gjerninger. Den rituelle gudstjenesten var verdiløs med mindre den var forent med Kristus ved en levende tro. Selv moralloven oppfyller ikke sin hensikt hvis den ikke blir forstått i sitt forhold til Kristus. Igjen og igjen hadde Jesus vist at Guds lov inneholdt noe som var dypere enn bare myndige pålegg. Loven inneholder det samme prinsipp som det som blir åpenbart i evangeliet. Loven påpeker menneskenes plikt og viser dem deres skyld. De må gå til Jesus for å få tilgivelse og kraft til å gjøre det som loven påbyr.
Hvem Messias er
Fariseerne hadde samlet seg tett omkring Jesus mens han svarte på den skriftlærdes spørsmål. Nå snudde han seg mot dem og spurte: «Hva mener dere om Messias? Hvem er han sønn av?» Dette spørsmålet var beregnet på å prøve deres tro på Messias. Ved sitt svar kunne de vise om de betraktet ham bare som et menneske eller som Guds Sønn. Et kor av stemmer svarte: «David.» Det var dette navnet profetien hadde gitt Messias.
Da Jesus åpenbarte sin guddommelighet ved sine mektige mirakler, idet han helbredet de syke og reiste opp de døde, hadde folk spurt seg imellom: «Kanskje dette er Davids-sønnen?» Den kanaaneiske kvinnen, den blinde Bartimeus og mange andre hadde ropt til ham om hjelp: «Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg!»'
Da han red inn i Jerusalem, var han blitt hilst med det frydefulle ropet: «Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!»2 Fra de små barna i templet den dagen hadde denne glade betegnelsen lydt som et ekko. Men mange som kalte Jesus for Davids sønn, var ikke klar over hans guddom. De forstod ikke at Davids sønn også var Guds Sønn.
Som svar på uttalelsen om at Jesus var Davids sønn, sa han: «Hvordan kan da David, drevet av Ånden, kalle ham herre? ... Han sier jo: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender under dine føtter. Om nå David kaller Messias for herre, hvordan kan han da være Davids sønn?» Men ingen kunne svare ham et ord. Og fra den dagen våget ikke noen å spørre ham mer. Matt 22,15-46; Mark 12,13-40; Luk 20,20-47