Det var den siste dagen Jesus underviste i templet. Store folkeskarer hadde vært samlet i Jerusalem, og alles oppmerksomhet hadde vært rettet mot ham. Menneskemengden hadde fylt tempelforgårdene og fulgt med i den striden som hadde vært i gang, og de lyttet spent til hvert ord han sa.
Aldri før hadde man vært vitne til noe slikt. Der stod den unge galileeren uten noe ytre tegn på jordisk verdighet eller kongemakt. Rundt ham var prestene i sine kostbare klær, rådsherrer i embetsdrakt som kjennetegn på deres høye stilling, og lovkyndige med skriftrullene de bar med seg, og som de ofte henviste til.
Jesus stod rolig foran dem med verdighet som en konge. Utrustet med myndighet fra himmelen betraktet han uforferdet sine motstandere som hadde forkastet og foraktet hans lære, og som nå stod ham etter livet. Mange av dem hadde angrepet ham, men deres planer om å fange ham i ord og få ham dømt hadde vært forgjeves. Gang på gang var han blitt utfordret og hadde fremholdt den rene, klare sannhet i motsetning til prestenes og fariseernes mørke og villfarelse. Han hadde vist disse lederne deres virkelige stilling og den gjengjeldelse som ville bli den sikre følgen hvis de fortsatte sine onde gjerninger. De var blitt advart på alle måter. Men enda var det en gjerning Kristus måtte gjøre, en oppgave han måtte fullføre.
Folkets interesse for Jesus og hans gjerning hadde stadig tiltatt. De var blitt fascinert av hans undervisning, men de var også temmelig rådville. De hadde respektert prestene og rabbinerne for deres klokskap og tilsynelatende fromhet. I alle religiøse spørsmål hadde de alltid bøyd seg i ubetinget lydighet for deres autoritet. Men nå så de at disse personene forsøkte å svekke tilliten til Jesus! Hans edelmodige karakter og hans kunnskap strålte klarere frem for hver gang han ble angrepet. De så på prestene og de eldste som stod der med senket blikk. I ansiktene deres leste de nederlag og forvirring. De undret seg over at rådsherrene ikke ville tro på Jesus, når hans lære var så klar og enkel. Selv visste de ikke hva de skulle gjøre. De hadde jo alltid rettet seg etter deres råd. Derfor fulgte de nå deres reaksjoner med spent oppmerksomhet.
Ved hjelp av de lignelser Jesus hadde fortalt, var det hans hensikt både å advare rådsherrene og undervise folk som var villige til å la seg undervise. Men det var behov for enda tydeligere tale. Folket var slavebundet på grunn av sin respekt for tradisjonen og fordi de blindt trodde på et fordervet presteskap. Disse lenkene måtte Kristus bryte. Det måtte gjøres enda mer klart hvordan prestene, rådsherrene og fariseerne egentlig var.
Ve-rop over fariseerne og de skriftlærde
«På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne, Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet.» De skriftlærde og fariseerne gjorde krav på å være utrustet med guddommelig myndighet lik den som Moses hadde. De var ubeskjedne nok til å ta hans plass som fortolkere av loven og som folkets dommere. På grunnlag av det krevde de den største aktelse og lydighet. Jesus påla sine tilhørere å gjøre det som rabbinerne lærte i samsvar med loven, men ikke følge deres eksempel. De etterlevde ikke sin egen lære.
De lærte mye som var i strid med Den Hellige skrift. Jesus sa: «De binder tunge bører og lesser på folks skuldrer, men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem.» Fariseerne påla folket en mengde forskrifter som grunnet seg på tradisjonen, og som på en urimelig måte satte grenser for den personlige frihet. Visse deler av loven forklarte de på en slik måte at de påla folket å følge skikker som de selv i hemmelighet ignorerte. Når det tjente deres hensikt, påstod de til og med at de selv var fritatt fra dem.
Hele tiden la de an på å vise hvor fromme de var. Ikke noe ble ansett for å være for hellig, om det kunne tjene denne hensikt. Om sine bud hadde Gud sagt til Moses: «Bind dem på hånden som et merke og ha dem på pannen som en minneseddel.», Disse ordene har en dyp mening. Når man grunner på Guds ord og lever etter det, vil hele mennesket bli foredlet.
Når en persons liv og vandel er preget av rettferd og medfølelse med andre, vil hans handlinger lik et segl åpenbare prinsippene i Guds lov. Han vil ikke skitne hendene til med bestikkelse eller noen form for korrupsjon og bedrag. Han vil gjøre gjerninger som er motivert av kjærlighet og medlidenhet, og blikket er klart og tillitvekkende fordi det er rettet mot et edelt mål. Det uttrykksfulle ansiktet og det talende blikket vitner om en uklanderlig karakter hos den som elsker og ærer Guds ord.
Men jødene på Kristi tid hadde ikke øye for noe av dette. Befalingen som ble gitt til Moses, ble forvansket til et påbud om at forskriftene i Guds ord skulle bæres utenpå. De ble derfor skrevet på pergamentstrimler og festet til hode og håndledd på en iøynefallende måte. Men dette førte ikke til at Guds lov fikk et sterkere feste i hjerte og sinn. Disse pergamentstrimlene var bare for å vekke oppmerksomhet. De som bar dem, mente å omgi seg med en atmosfære av gudsfrykt som ville vekke ærbødig aktelse hos folket. Jesus angrep dette nytteløse hykleriet.
«Alle sine gjerninger gjør de for at folk skal se det. De gjør sine bønneremmer brede og sine minnedusker store; de elsker å ha hedersplassene i selskaper og sitte fremst i synagogene og vil gjerne at folk skal hilse dem på torget og kalle dem rabbi. Men dere skal ikke la dere kalle rabbi, for det er en som er lærer for dere, og dere er alle søsken. Og kall ikke noen her på jorden far; for dere har bare en Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere veiledere; for dere har bare en veileder: Kristus.»
På denne tydelige måten avslørte Jesus den selviske ærgjerrighet som alltid prøvde å vinne plass og makt. Den la an på å vise frem en falsk ydmykhet mens hjertet var fylt av griskhet og misunnelse. Når noen ble innbudt til et gjestebud, ble gjestene plassert etter rang. De som fikk hedersplassene, fikk den største oppmerksomhet og spesielle privilegier. Fariseerne la alltid an på å sikre seg disse ærefulle plassene. Jesus irettesatte dem som fulgte en slik fremgangsmåte.
Han klandret også den forfengelighet som kom til syne ved at de traktet etter å bli kalt rabbi eller mester. Han erklærte at en slik tittel ikke tilkom noe menneske, bare Kristus. Prestene, de skriftlærde og rådsherrene som tolket og håndhevet loven, var alle brødre, barn av en Far. Jesus innprentet i folket at de ikke skulle gi noe menneske en ærestittel som antydet at vedkommende kontrollerte deres samvittighet eller tro.
Hvis Kristus hadde vært på jorden i dag og hadde vært omgitt av slike som blir omtalt med geistlige ærestitler, ville han da ikke ha sagt det samme: «La heller ikke noen kalle dere veiledere, for dere har bare en veileder: Kristus.» Bibelen sier om Gud: «Hellig og fryktinngytende er hans navn.»2 Hvilket menneske passer en slik tittel på? Hvor lite åpenbarer ikke et menneske av den visdom og rettferd den antyder! Hvor mange av dem som har en slik tittel, fremstiller ikke Guds navn og karakter i et uriktig lys! Hvor ofte er ikke ærgjerrighet, tyranni og de mest foraktelige synder blitt skjult under et høyt og hellig embetes utsmykte drakter! Jesus fortsatte:
«Den som er størst blant dere, skal være de andres tjener. Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» Igjen og igjen hadde Kristus fremholdt at det er den moralske verdi som er målestokken for sann storhet. Etter himmelens vurdering består storsinn i at vi lever for våre medmenneskers velferd ved å gjøre gjerninger som springer ut av kjærlighet og barmhjertighet. Kristus, ærens konge, var tjener for falne mennesker.
«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dere tillater ikke dem å gå inn som gjerne vil.» Ved at prestene og de lovkyndige forvrengte Den Hellige skrift, mørkla de sinnet til dem som ellers ville ha tatt imot kunnskapen om Kristi rike, og det indre gudsliv som er avgjørende for sann hellighet.
«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere!» «De slår til seg enkers hus og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få så meget hardere dom!» Fariseerne hadde stor innflytelse hos folket. Dette benyttet de seg av til egen fordel og det som tjente deres egne interesser. De vant tillit hos fromme enker, og fremholdt så at det var deres plikt å gi sin eiendom til religiøse formål. Etter å ha sikret seg kontroll over pengene deres, brukte disse utspekulerte renkesmedene dem på seg selv. For å dekke over sin uærlighet holdt de lange offentlige bønner og gjorde stort vesen av sin fromhet. Kristus erklærte at dette hykleriet ville påføre dem en så mye hardere dom. Den samme irettesettelsen rammer mange i dag som gir seg ut for å være fromme og har en høy bekjennelse. Deres liv er flekket av egoisme og begjærlighet. Men alt dette dekker de med en kappe av tilsynelatende renhet. Slik kan de for en stund føre sine medmennesker bak lyset. Men de kan ikke bedra Gud. Han leser hvert motiv og vil dømme enhver etter hans gjerninger.
Kristus var skånselløs i sin fordømmelse av misbruk, men han var nøye med ikke å svekke forpliktelsene. Han klandret den selviskhet som tok gaver fra enker og deretter misbrukte gavene. Samtidig roste han enken som kom med sitt offer til Guds skattkammer. Om mennesker misbrukte gaven, kunne det ikke hindre Gud i å velsigne giveren.
Enkens offer
Jesus var i hallen der tempelkisten stod, og han la merke til dem som kom for å gi sine gaver. Mange av de rike kom med svære summer som de gjorde stort vesen av. Jesus så bedrøvet på dem, men uttalte seg ikke om deres rause offer. Snart etter lyste ansiktet hans opp da han så en fattig enke som nølende nærmet seg. Det var som om hun var redd for å bli sett. Mens de rike og hovmodige feiet forbi for å legge sine offer i kisten, vek hun tilbake som om hun nesten ikke våget å gå nærmere. Likevel hadde hun trang til å gjøre noe for den saken hun elsket, selv om det var aldri så lite. Hun så på gaven hun hadde i hånden. Den var svært liten sammenlignet med gavene fra de andre omkring henne. Men dette var alt hun hadde. Hun passet på til hun fikk en anledning. Så kastet hun raskt sine to småmynter i kisten og snudde seg for å skynde seg bort. Men idet hun gjorde dette, ble hun oppmerksom på Jesu alvorsfulle blikk som var festet på henne.
Jesus kalte disiplene til seg og bad dem legge merke til den fattige enken. Da hørte hun hans anerkjennende ord: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten.» Gledestårer fylte øynene hennes da hun følte at det hun gjorde, ble forstått og verdsatt. Mange ville ha rådet henne til å beholde den lille almissen til eget bruk. Når den falt i hendene til de velnærte prestene, ville den forsvinne blant de mange kostbare gaver som ble lagt i kisten. Men Jesus forstod hennes motiv. Hun trodde at tempeltjenesten var innstiftet av Gud, og hun var ivrig etter å gjøre sitt ytterste for å støtte den. Hun gjorde det hun kunne, og hennes handling skulle stå som et minnesmerke om henne gjennom alle tider, og til glede for henne i evigheten. Hun gav av hele sitt hjerte. Verdien av den ble ikke beregnet etter myntenes verdi, men etter den kjærlighet til Gud og den interesse for hans verk som hadde tilskyndet henne til å handle som hun gjorde.
Jesus sa om henne: «Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre.» De rike hadde gitt av sin overflod, og mange av dem hadde gjort det for å bli sett og æret av mennesker. Deres store gaver hadde ikke kostet dem noen komfort eller endog luksus. De hadde ikke betydd noen oppofrelse og kunne ikke i verdi sammenlignes med enkens småmynter.
Det er motivet som har betydning for våre handlinger og preger dem med vanære eller med høy moralsk verdi. Det som Gud regner for å være mest dyrebart, er ikke de store ting som alle ser og priser i høye toner. De små plikter som blir utført med glede; de små gaver som det ikke blir gjort noe vesen av, og som i menneskers øyne kan synes verdiløse, er ofte de som står høyest i Guds øyne. Et trofast og kjærlig sinn er mer dyrebart for Gud enn den kosteligste gave. Den fattige enken gav det hun hadde til livsopphold, for å kunne gjøre det lille hun gjorde. Hun nektet seg selv maten for å kunne gi disse to småmyntene til den saken hun elsket. Og hun gjorde det i tro og tillit til at hennes himmelske Far ikke ville se bort fra hennes store nød. Det var denne uselviske holdning og barnlige tro som vant Jesu anerkjennelse.
Blant de fattige er det mange som lengter etter å vise sin takknemlighet til Gud for hans nåde og sannhet. Sammen med sine mer velstående trosfeller ønsker de inderlig å være med å støtte hans sak. Disse menneskene må ikke bli avvist. De må få lov å legge de små gavene sine i himmelens bank. Hvis disse tilsynelatende ubetydelige gaver blir gitt av et hjerte som er fylt av kjærlighet til Gud, blir de til hellige, uvurderlige offergaver som vinner Guds velvilje og velsignelse.
Da Jesus sa: «Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre,» talte han sant, ikke bare om motivet, men om følgene av hennes gave. De «to småmynter, verd noen få øre», har tilført Guds skattkammer en pengesum som er langt større enn pengebeløpene som de rike jødene kom med. Innflytelsen av denne lille gaven har vært lik en vannstrøm, til å begynne med ganske liten, men etter som den har flytt ned gjennom tidsaldrene, er den blitt bredere og dypere. På tusen måter har den vært til hjelp for de fattige og til utbredelse av evangeliet. Enkens eksempel på selvoppofrelse har virket igjen og igjen på tusener av mennesker i alle land og gjennom alle tider. Det har talt både til rike og fattige, og deres offer har gjort verdien av hennes gave så mye større. Guds velsignelse over enkens småmynter har gjort dem til en kilde som har gitt store resultater. Slik er det med hver gave som blir gitt, og hver handling som blir utført med et oppriktig ønske om at Gud må bli æret. Den blir en del av Guds store plan. Ikke noe menneske kan beregne de gode følger den har.
Jesus fortsatte sine ve-rop over de skriftlærde og fariseerne: «Ve dere, blinde veiledere, som sier: Å sverge ved templet betyr ingen ting, men å sverge ved gullet i templet, det forplikter. Dere blinde dårer! Hva er størst: gullet, eller templet som gjør gullet hellig? Og videre sier dere: Å sverge ved alteret betyr ingen ting, men å sverge ved offergaven som ligger på alteret, det forplikter. Hvor blinde dere er! Hva er størst: offergaven, eller alteret som gjør gaven hellig?»
De fordreide loven
Prestene tolket Guds krav etter sine egne falske og trange normer. De dristet seg til å trekke nøyaktige skillelinjer når det gjaldt den forholdsmessige skyldeffekt av forskjellige synder. Noen gikk de lett over, mens andre som kanskje hadde mindre betydning, ble behandlet som utilgivelige. For vederlag i penger fritok de folk fra å holde sine høytidelige løfter, og for store pengesummer kunne de somme tider tolerere skjendige forbrytelser. Samtidig kunne disse prestene og rådsherrene i andre tilfeller avsi harde dommer for ubetydelige forseelser.
«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men bryr dere ikke om det som veier mer i loven; rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes.» På denne måten fordømmer Kristus igjen misbruk av hellige plikter. Selve forpliktelsen setter han ikke til side. Tiendesystemet var bestemt av Gud, og det hadde vært praktisert fra de tidligste tider. Abraham, de troendes far, betalte tiende av alt det han hadde. De jødiske rådsherrer anerkjente plikten til å betale tiende, og dette var riktig. Men de overlot det ikke til folket selv å oppfylle sin forpliktelse. Vilkårlige regler ble gitt for hvert enkelt tilfelle. Kravene var blitt så kompliserte at det var umulig å oppfylle dem. Ingen visste om han hadde oppfylt sine forpliktelser. Slik som Gud hadde innstiftet ordningen, var den rettferdig og rimelig, men prestene og rabbinerne hadde gjort den til en besværlig byrde.
Alt det Gud påbyr, er viktig. Kristus anerkjente betaling av tiende som en plikt. Men han viste at dette ikke kunne unnskylde forsømmelse av andre plikter. Fariseerne var svært nøye med å gi tiende av hageprodukter, slik som mynte, anis og karve. Dette kostet dem lite og gav dem ry for å være pliktoppfyllende og fromme. Samtidig ble folket undertrykt av deres unyttige restriksjoner som brøt ned respekten for den hellige ordning som Gud selv hadde bestemt. De fikk menneskene til å være opptatt med ubetydelige forskjeller og vendte deres oppmerksomhet bort fra vesentlige sannheter. Det som veier mer i loven -- rettferdighet, barmhjertighet og sannhet -- ble forsømt. «Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes,» sa Jesus.
Rabbinerne hadde på lignende måte også forvrengt andre lover. I den veiledning som ble gitt gjennom Moses, var det forbudt å spise noe urent. Bruk av svinekjøtt og kjøttet av visse andre dyr var forbudt fordi det var sannsynlig at urenheter kunne infisere blodet og forkorte livet. Men fariseerne nøyde seg ikke med de begrensninger som Gud hadde gitt. De gikk til ytterligheter som var helt uberettiget. Blant annet ble det forlangt at folk skulle sile alt vann som ble brukt, for at det ikke skulle inneholde det minste insekt som kunne klassifiseres sammen med urene dyr. Når Jesus sammenlignet disse krav om bagatellmessige ting med størrelsen av fariseernes faktiske synder, sa han til dem: «Blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen!»
Hvitkalkede graver
«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver, de som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet.» Likesom de hvitkalkede gravene som var vakkert utsmykket, men skjulte levninger som var gått i forråtnelse, ble prestenes og rådsherrenes synd og urettferdighet skjult av deres ytre hellighet.
Jesus fortsatte: «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravmælene for hellige menn, og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært med på å drepe profetene. Altså er dere selv vitner om at dere er barn av dem som myrdet profetene.» For å vise sin aktelse for de døde profetene var jødene svært ivrige etter å utsmykke gravene deres. Men de fikk ikke noe gagn av det profetene lærte, og de aktet heller ikke på deres irettesettelser.
På Jesu tid hadde man en overtroisk aktelse for de dødes hvilesteder, og enorme pengesummer ble ødslet for å utsmykke dem. I Guds øyne var dette avguderi. I sin overdrevne aktelse for de døde viste menneskene at de ikke elsket Gud over alle ting og heller ikke sin neste som seg selv. Det samme avguderi blir også i dag drevet ganske langt. Mange gjør seg skyldige i å forsømme enker og farløse, syke og fattige for å kunne føre opp kostbare minnesmerker over de døde. Det brukes rikelig med tid, penger og arbeid til dette, mens plikter forblir ugjort overfor dem som lever -- plikter som Kristus tydelig har påbudt.
Fariseerne bygde gravmæler over profetene og prydet deres gravsteder, og sa til hverandre: Hadde vi levd på våre fedres tid, ville vi ikke gått sammen med dem i å utgyte Guds tjeneres blod. Samtidig la de planer om å ta hans Sønns liv. Dette bør være en påminnelse for oss. Det bør åpne våre øyne for Satans makt til å bedra dem som vender seg bort fra sannhetens lys. Mange følger i fariseernes spor. De hedrer dem som døde for sin tro, og de undrer seg over jødenes blindhet da de forkastet Kristus. Hadde vi levd på hans tid, sier de, ville vi med glede tatt imot hans lære. Vi ville aldri tatt del i den skyld som kom over dem som forkastet Kristus. Men når lydighet mot Gud krever selvfornektelse og ydmykhet, undertrykker de sin overbevisning og nekter å vise lydighet.
Slik viser de den samme holdning som de fariseerne Kristus gikk så hardt ut mot.
Fordi de forkastet Kristus
Lite forestilte jødene seg det fryktelige ansvaret ved å forkaste Kristus. Fra den stund da det første uskyldige blod ble utøst, da den rettferdige Abel falt for Kains hånd, har det samme gjentatt seg, og skylden er blitt større. Gjennom alle tider hadde profetene talt mot kongenes, herskernes og folkets synder. De forkynte det Gud påla dem, og de var lydige mot hans vilje, selv om det kunne koste dem livet. Fra slekt til slekt hadde det hopet seg opp en fryktelig straffedom over dem som forkastet lys og sannhet. Kristi fiender var nå i ferd med å kalle det samme ned over seg selv. Prestenes og rådsherrenes synd var større enn hos noe tidligere slektsledd. Ved å forkaste Jesus ble de ansvarlige for alle de rettferdige som var blitt slått i hjel, fra Abel til Kristus. Deres ugudelighets beger var i ferd med å flyte over. Snart skulle det øses ut over dem selv i rettferdig gjengjeldelse. Jesus advarte dem mot dette:
«Slik skal straffen komme over dere for alt det uskyldige blod som er utøst på jorden, helt fra drapet på den rettferdige Abel og like til drapet på Sakarja, sønn av Barakia, som dere slo i hjel mellom templet og alteret. Sannelig, jeg sier dere: Alt dette skal ramme denne slekt.»
De skriftlærde og fariseerne som lyttet til Jesus, visste at dette var sant. De kjente til hvordan profeten Sakarja var blitt drept. Mens de advarende ordene fra Gud var på hans lepper, ble den frafalne kongen grepet av et djevelsk raseri, og han gav ordre om å slå profeten i hjel. Hans blod hadde satt merker på selve steinene i templet og lot seg ikke fjerne, men fortsatte å være et vitnesbyrd mot det frafalne Israel. Så lenge templet stod, ville merkene etter dette rettferdige menneskes blod være der og rope til Gud om hevn. Da Jesus henviste til disse fryktelige synder, for det et redselsgys gjennom folkemengden.
Med blikket rettet mot fremtiden erklærte Jesus at jødenes ubotferdighet og mangel på toleranse overfor Guds tjenere ville bli den samme i fremtiden som den hadde vært i fortiden:
«Derfor sender jeg til dere profeter og vismenn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, andre skal dere piske i synagogene og forfølge fra by til by.» Profeter og vismenn som var fulle av tro og Den Hellige Ånd, ville bli dømt og drept slik som Stefanus, Jakob og mange andre. Med hånden løftet mot himmelen og omgitt av et guddommelig lys, talte Kristus som en dommer til dem som stod foran ham. Stemmen som så ofte hadde lydt mildt og tryglende, var nå streng med irettesettelse og dom. Tilhørerne gyste. Inntrykket av hans ord og hans blikk skulle aldri slettes ut.
Kristi harme var rettet mot hykleriet og de grove syndene. Med det ville de ødelegge sin egen sjel, bedra folket og vanære Gud. I prestenes og rådsherrenes skinnhellige og villedende måte å resonnere på, så han Satans redskaper i virksomhet. Hans fordømmelse av synd hadde vært hard og skarp. Men han nevnte ikke noe om gjengjeldelse. Han nærte en hellig vrede mot mørkets fyrste, men lot seg ikke irritere. Slik vil en kristen som lever i harmoni med Gud og er i besittelse av kjærlighetens og barmhjertighetens milde sinn, føle en rettferdig harme overfor synd. Men han vil ikke hisse seg opp og skjelle ut dem som fornærmer ham. Selv når han møter slike som blir drevet av onde krefter, og som går aktivt inn for å holde fast ved usannhet, vil han ved Kristi hjelp likevel bevare ro og selvbeherskelse.
Jesu ansikt var preget av guddommelig medlidenhet da han kastet et siste blikk på templet og deretter på sine tilhørere. Med bitre tårer og en røst som var gråtkvalt av sjeleangst, utbrøt han: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke.» Dette er avskjedskampen. I Kristi klage er det selve Guds hjerte som utøser seg. Det er det hemmelighetsfulle farvel fra Guddommens langmodige kjærlighet.
Både fariseerne og saddukeerne var brakt til taushet. Jesus kalte disiplene til seg og gjorde seg i stand til å forlate templet. Han opptrådte ikke som om han hadde lidd nederlag eller var tvunget bort fra sine motstandere, men som den som hadde fullbyrdet sin gjerning. Nå trakk han seg tilbake som stridens seierherre.
De sannhetens perler som kom fra Jesu munn denne begivenhetsrike dagen, ble bevart i manges hjerter. Hos dem ble nye tanker vekt til live, nye forhåpninger ble vekt, og et nytt avsnitt begynte. Etter Kristi korsfestelse og oppstandelse kom disse personene frem i første rekke og fullførte sitt guddommelige oppdrag med en visdom og iver som stod i forhold til gjerningens storhet. De forkynte et budskap som talte til menneskenes hjerter og svekket gammel overtro som lenge hadde forkrøplet livet for tusener. Mot deres vitnesbyrd ble menneskelige teorier og filosofier til tomme fabler. Jesu ord førte til mektige resultater hos den undrende skaren av mennesker som var grepet av hellig ærefrykt der i templet i Jerusalem.
Men Israel som nasjon hadde skilt seg fra Gud. De naturlige grenene på oliventreet var brutt av. Da Jesus for siste gang betraktet templet innvendig, sa han med sorgfull, men opphøyd verdighet: «Huset deres blir forlatt! For jeg sier dere: Heretter skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!» Hittil hadde han kalt templet sin Fars hus. Men når Guds Sønn nå forlot disse murene, ville Guds nærvær for alltid bli trukket tilbake fra det tempel som var bygd til hans ære. Fra nå av ville seremoniene her være meningsløse og tjenesten der en parodi. Matt 23; Mark 12,41-44; Luk 20,45-47; 21, 1-4