Blant dem som var kommet til Jerusalem for å tilbe under høytiden, var det noen grekere. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne møte Jesus.» Filip kom og fortalte det til Andreas, og Andreas og Filip gikk så og sa det til Jesus.
Grekere oppsøker Jesus
På denne tiden så Kristi gjerning ut til å ende i et voldsomt nederlag. Han var den seirende part i striden med prestene og fariseerne, men det var tydelig at de aldri ville anerkjenne ham som Messias. Den endelige atskillelsen var kommet. For disiplene virket alt håpløst. Men Kristus nærmet seg fullendelsen av sitt verk. Den store begivenheten som angikk ikke bare den jødiske nasjon, men hele verden, var i ferd med å inntreffe. Da han hørte den ivrige bønnen: «Vi vil gjerne møte Jesus,» som var et ekko av ropet fra en hungrende verden, lyste ansiktet hans opp, og han sa: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli forherliget.» I grekernes bønn så han et pant på resultatene av sitt store offer.
Disse mennene kom vestfra for å treffe Jesus ved slutten av hans liv. På samme måten hadde vismennene kommet østfra ved begynnelsen av hans jordeliv. I tiden omkring Jesu fødsel var jødefolket så opptatt av sine egne ærgjerrige planer at de ikke visste om hans komme. Vismennene fra et fremmed land kom til krybben med sine gaver for å tilbe Jesus. Nå kom disse grekerne som representerte verdens nasjoner, stammer og folk, for å møte ham. Slik ville folk fra alle land og tidsaldrer bli dratt mot Kristi kors. Slik skal mange komme fra «øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket». 1
Grekerne hadde hørt om Kristi triumftog inn i Jerusalem. Noen mente, og hadde også spredt det rykte, at han hadde drevet prestene og rådsherrene bort fra templet, og at han skulle opprette Davids trone og regjere som Israels konge. Grekerne lengtet etter å få vite hva som var sannheten om hans misjon. «Vi vil gjerne møte Jesus,» sa de. De fikk sitt ønske oppfylt. Da Jesus fikk denne meldingen, oppholdt han seg i den delen av templet hvor alle andre enn jøder var nektet adgang. Men han gikk ut til grekerne i den ytre forgården og hadde en personlig samtale med dem.
Timen var kommet da Kristus skulle herliggjøres. Han stod i korsets skygge, og grekernes ønske viste ham at det offer han stod i ferd med å bringe, ville føre mange sønner og døtre til Gud. Han visste at grekerne snart ville få se ham i en situasjon som de da ikke drømte om. De ville få se ham ved siden av Barabbas, en røver og morder, som ville bli frigitt i stedet for Guds Sønn. De ville få høre hvordan folket, som var inspirert av prestene og rådsherrene, traff sitt valg. Til spørsmålet: «Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Messias?» ville svaret lyde: «Han skal korsfestes!»2
Ved at Jesus på denne måten gjorde soning for menneskenes synd, visste han at hans rike ville bli fullkommengjort og bre seg til hele verden. Han skulle være gjenoppretteren, og hans Ånd ville få overhånd. Et øyeblikk skuet han inn i fremtiden og hørte de stemmene som overalt i verden forkynte: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd.»3
I disse fremmede så han pantet på en rik høst når skillemuren mellom jøder og hedninger ble fjernet. Da skulle alle nasjoner, tungemål og folk få høre budskapet om frelse. Forventningen om dette og fullbyrdelsen av hans håp kom til uttrykk i disse ordene: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli forherliget.» Men måten som denne herliggjørelsen måtte foregå på, var aldri ute av Kristi sinn. Innsamlingen av hedningene skulle følge etter hans død som nå nærmet seg. Bare ved hans død kunne verden bli frelst. Likesom et hvetekorn måtte Guds Sønn legges i jorden og dø, bli gravlagt og gjemt for menneskers blikk. Men han skulle leve igjen.
Lignelsen om hvetekornet
Kristus talte om sin fremtid. Dette gjorde han ved hjelp av ting i naturen for at disiplene skulle kunne forstå det. Det virkelige resultat av hans misjon skulle oppnås ved hans død. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» Når hvetekornet faller i jorden og dør, spirer det og bærer frukt. Slik ville Kristi død resultere i frukt for Guds rike. I samsvar med loven i planteriket skulle liv bli resultatet av hans død.
De som dyrker jorden, har stadig dette bildet foran seg. År etter år tar menneskene vare på det de har av korn, ved tilsynelatende å kaste bort den beste delen av det. En stund må det ligge skjult i jorden mens Herren våker over det. Så kommer spirene frem, deretter akset og så korn i akset. Men denne utviklingen kan ikke finne sted uten at kornet graves ned og blir dekket av jord. Det er skjult og tilsynelatende tapt.
Sæden som er begravd i jorden, gir sin frukt, og i sin tid blir den selv sådd. På den måten blir avlingen mangfoldiggjort. Slik ville også Kristi død på Golgata bære frukt til evig liv. Å betrakte og grunne på dette offer vil bli den største herlighet for dem som er en frukt av det, og som derfor skal leve gjennom evige tider.
Det hvetekornet som bevarer sitt eget liv, kan ikke frembringe noen frukt. Det blir bare det ene kornet. Hvis Kristus hadde villet, kunne han ha spart seg selv for døden. Men hadde han gjort det, ville han blitt alene, og han kunne ikke ha ført noen sønner og døtre til Gud. Bare ved å oppgi sitt liv kunne han gi liv til menneskeheten. Bare ved å legges i jorden for å dø kunne han bli såkornet som skulle gi den veldige avlingen -- den tallrike skaren fra alle nasjoner, stammer, tungemål og folk som blir gjenløst til Gud.
Jesus setter dette i sammenheng med læren om selvoppofrelse som alle bør tilegne seg: «Den som elsker sitt liv, skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv.» Alle som vil være Kristi medarbeidere, og som ønsker å bære frukt, må først falle i jorden og dø. Livet må legges ned i den plogfuren som er verdens nød. Egenkjærligheten og egeninteressen må dø. Selvoppofrelsens lover selvoppholdelsens lov. Husbonden tar vare på kornet ved å kaste det bort. Slik er det også i menneskelivet. Å gi er å leve. Det livet som blir bevart, er det livet som blir gitt til tjeneste for Gud og mennesker. De som ofrer sitt liv i denne verden for Kristi skyld, skal berge det og få evig liv.
Det livet vi bruker på oss selv, ligner det kornet som blir spist. Det blir borte, men blir ikke forøket. En person kan samle alt han makter til seg selv. Han kan leve, tenke og legge planer for seg selv. Men hans liv svinner bort, og han har ingenting. Å tjene seg selv er å ødelegge seg selv.
«Om noen vil tjene meg,» sa Jesus, «må han følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal få ære av Faderen.» Alle som sammen med Jesus har båret selvoppofrelsens kors, vil få del med ham i hans herlighet. Det var en glede for Jesus i hans ydmykelse og smerte at disiplene skulle bli herliggjort med ham. De er frukten av hans selvoppofrelse. Hans lønn er at hans karakter og sinnelag kommer til uttrykk i dem. Det vil bli hans glede gjennom evigheten. Denne gleden deler de med ham når frukten av deres arbeid og offer viser seg i andres liv. De er Kristi medarbeidere, og Faderen vil ære dem slik som han ærer sin Sønn.
Budskapet fra grekerne, som var et symbol på innsamlingen av hedningene, gjorde at hele Jesu misjon trådte frem i hans sinn. Gjenløsningens verk passerte revy for hans blikk, helt fra den tiden da planen ble lagt i himmelen, til den død som han nå skulle lide. En hemmelighetsfull sky syntes å omgi Guds Sønn. De som var i nærheten av ham, følte dens mørke uhygge. Han satt i dype tanker. Endelig ble stillheten brutt av hans sorgfulle stemme: «Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne stunden?»
I sin forutfølelse var Jesus alt i ferd med å drikke den bitre skål. Hans menneskelighet krympet seg for det øyeblikket da han skulle føle seg oppgitt og sviktet, da han etter alt å dømme endog ville bli forlatt av Gud, da alle ville se at han var rammet, slått av Gud og plaget.4 Han krympet seg med tanke på å bli utsatt for offentlig skam og bli behandlet som den verste forbryter, og så lide en skammelig og vanærende død. Han hadde en forutanelse om kampen mot mørkets makter, en følelse av den fryktelige byrde av menneskenes overtredelser og Faderens vrede på grunn av synden. Alt dette gjorde at han ble helt kraftløs, og dødsblekheten bredte seg over ansiktet.
Omgitt av guddommelig lysglans
Så gav han uttrykk for sin guddommelige underkastelse under Faderens vilje, og sa: «Til denne stund skulle jeg komme .... Far, la ditt navn bli forherliget!» Bare ved Kristi død kunne Satans rike overvinnes. Bare på den måten kunne menneskene bli gjenløst og Gud bli herliggjort. Jesus gikk med på å lide sjeleangst, han påtok seg offeret. Himmelens konge samtykket i å lide som syndebæreren. «Far, la ditt navn bli forherliget,» sa han. Da han uttalte dette, kom det et svar fra skyen som holdt seg svevende over hodet hans: «Jeg har forherliget det, og skal igjen forherlige det.» Hele Kristi liv, fra krybben og til den stund da disse ordene ble uttalt, hadde herliggjort Gud. I den kommende prøven ville hans guddommelig-menneskelige lidelser i sannhet herliggjøre Faderens navn.
Da røsten lød, brøt et lys ut fra skyen og omgav Kristus. Det var som om Allmaktens armer ble slått omkring ham likesom en ildmur. Folket betraktet dette med skrekk og undring. Ingen våget å si noe. Uten et ord og mens de holdt pusten, stod alle der med øynene festet på Jesus. Da Faderen hadde gitt sitt vitnesbyrd, løftet skyen seg og ble spredt. For en stund var den synlige forbindelsen mellom Faderen og Sønnen brutt.
Mengden som stod omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Men grekerne som hadde oppsøkt ham, så skyen og hørte røsten, og de forstod at dette virkelig var Kristus. For dem ble han åpenbart som Guds utsending.
Guds røst hadde lydt ved Jesu dåp i begynnelsen av hans virksomhet, og igjen ved forklarelsen på fjellet. Nå ved slutten av hans virksomhet lød den for tredje gang og ble hørt av mange mennesker under særegne omstendigheter. Jesus hadde nettopp uttalt den mest alvorlige sannhet om jødenes situasjon. Han hadde gitt sin siste appell og hadde uttalt dommen over dem. Nå satte Gud igjen sitt segl på sin Sønns misjon. Han anerkjente ham som Israel hadde forkastet. «Denne røsten lød ikke for min skyld,» sa Jesus, «men for deres.» Dette var det største beviset på at han var Messias, Faderens bekreftelse på at Jesus hadde sagt sannheten, at han var Guds Sønn.
Jesus taler om sin død
«Nå felles dommen over denne verden,» sa Jesus videre, «nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle få. Dette er det avgjørende øyeblikk for verden. Hvis jeg blir sonofferet for menneskenes synd, vil verden bli opplyst. Satans grep på menneskesjelen vil bli brutt. Guds ødelagte bilde vil bli gjenopprettet i menneskeheten, og en familie av troende vil til sist arve det himmelske hjem. Dette er resultatet av Kristi død. Jesus fortaper seg i synet av de seierens vyer som rulles opp for hans blikk. Han ser korset, det grufulle, vanærende kors med alle de redsler som følger med. Han ser det stråle i herlighet.
Men menneskets gjenløsning er ikke det eneste som blir fullbyrdet ved korset. Guds kjærlighet blir åpenbart for hele universet. Denne verdens fyrste blir kastet ut. De anklager som Satan har rettet mot Gud, blir gjendrevet. Den vanære som han har påført himmelen, blir fjernet for all evighet. Kristus drar både engler og mennesker til seg. «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.»
Mange mennesker var samlet rundt Kristus da han uttalte dette, og en av dem sa: «Vi har hørt at det står i loven at Messias skal leve for alltid. Hvordan kan du da si at Menneskesønnen skal bli løftet opp? Hvem er denne Menneskesønnen?» Jesus svarte: «Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.»
«Enda han hadde gjort så mange tegn for øynene på dem, trodde de ikke på ham.» De hadde en gang spurt ham: «Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg?»5 Utallige tegn var gitt, men de hadde lukket øynene og forherdet seg. Nå da Faderen selv hadde talt, og de ikke kunne be om flere tegn, nektet de fremdeles å tro.
Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, for at de ikke skulle bli utstøtt av synagogen. De brydde seg mer om menneskers ros enn om Guds bifall. For å unngå vanære og skam fornektet de Kristus og forkastet tilbudet om evig liv. Hvor mange er det ikke som gjennom alle århundrer siden den gang har gjort det samme! For dem gjelder Jesu advarende ord: «Den som vil berge sitt liv, skal miste det.» «Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ord jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag.»6
Ve dem som ikke kjente sin besøkelsestid! Langsomt og sorgfull forlot Kristus tempelområdet for alltid.