I hast førte de Jesus av sted over Kedron-bekken, forbi hager og olivenlunder og gjennom gatene i den sovende byen. Det var over midnatt, og støyen fra folkehopen som fulgte ham, lød skjærende i den stille natteluften. Jesus var bundet og ble voktet nøye. Det var smertefullt for ham å bevege seg. Men de som hadde grepet ham, skyndte seg ivrig av sted med ham til den tidligere øverstepresten Annas' residens.
Forhørt av Annas
Annas var overhodet for den prestefamilien som hadde ansvaret for tjenesten. Av aktelse for hans alder anerkjente folket ham som øversteprest. Hos ham søkte man råd, og det han tilrådet, ble fulgt som om det var Guds egen røst. Han måtte være den første til å møte Jesus som nå var fange i prestenes makt. Han måtte også være til stede under forhøret av ham, fordi de fryktet at den mindre erfarne Kaifas ikke skulle være i stand til å oppnå det som var deres hensikt. Ved denne anledningen ville de benytte seg av hans sluhet, list og skarpsindighet, for de måtte i alle fall være sikre på å få Jesus dømt.
Formelt skulle han forhøres av Det høye råd, men Annas foretok et foreløpig forhør av ham. Under det romerske styret kunne Rådet ikke avsi dødsdom. Det kunne bare forhøre en fange og avsi en dom som skulle stadfestes av de romerske myndigheter. Det var derfor nødvendig å komme frem med slike anklager som romerne ville betrakte som kriminelle. De måtte dessuten finne på en anklage som også etter jødenes oppfatning ville føre til domfellelse.
Ikke så få av prestene og rådsherrene var blitt overbevist av Kristi undervisning. Det var bare frykten for å bli utstøtt fra synagogen som hindret dem i å bekjenne ham. Prestene husket godt innvendingen Nikodemus tidligere hadde kommet med: «Vår lov dømmer vel ikke en mann før han er blitt forhørt, og en vet hva han har gjort?» 1 Den gangen hadde dette ført til at rådsmøtet ble avbrutt, og deres planer ble forpurret.
Nå ble ikke Josef fra Arimatea og Nikodemus innkalt. Men det var andre som kanskje ville våge å uttale seg og hevde rett og rettferdighet. Forhøret måtte bli ledet på en slik måte at Rådets medlemmer ble enige om å ta standpunkt mot Jesus.
Det var to anklager som prestene ønsket å fremme. Hvis man kunne bevise at Jesus var gudsbespotter, ville han bli fordømt av jødene. Hvis han ble erklært skyldig i oppvigleri, ville romerne sikkert dømme ham. Annas prøvde først å få fastslått den andre av disse anklagene. Derfor spurte han Jesus ut om hans disipler og hans lære, i håp om at han skulle si noe som kunne gi ham bevismateriale som han kunne benytte. Han hadde til hensikt å lokke frem en eller annen uttalelse til bevis for at Jesus prøvde å danne en hemmelig organisasjon i den hensikt å opprette et nytt rike. Deretter ville prestene kunne overlevere ham til romerne som en fredsforstyrrer og opprørsleder.
Kristus leste prestens hensikt som en åpen bok. Som om han så inn i dypet av anklagerens sjel, avviste han at det fantes noen hemmelig overenskomst mellom ham og dem som fulgte ham, eller at han samlet dem i hemmelighet for å kunne skjule sine planer. Han hadde ingen hemmeligheter når det gjaldt hans hensikter og hans lære. «Jeg har talt åpent og fritt til alle,» svarte han. «Alltid har jeg undervist i synagoger og i templet, der alle jøder kommer sammen; i det skjulte har jeg ikke talt.»
Jesus viste hvilken motsetning det var mellom hans egen måte å virke på og de metodene hans anklagere brukte. I månedsvis hadde de vært på jakt etter ham og forsøkt å legge en felle for ham og få ham fremstilt for en hemmelig domstol. Ved falsk edsavleggelse kunne de oppnå det som var umulig ved hederlige midler. Nå holdt de på å gjennomføre sine hensikter, Når han ble pågrepet ved midnattstider av en pøbelhop, når han ble hånet og mishandlet før han var dømt, eller endog anklaget, var det deres arbeidsmetode, men ikke hans. Deres handlemåte var i strid med loven. Deres egne regler slo fast at ethvert menneske skulle bli behandlet som uskyldig inntil det motsatte var bevist. Prestene var faktisk domfelt av sine egne regler.
Henvendt til ham som spurte ham ut, sa Jesus: «Hvorfor spør du meg?» Hadde ikke prestene og rådsherrene sendt ut spioner som skulle overvåke hans bevegelser og rapportere hvert eneste ord han sa? Hadde ikke disse utsendingene, vært til stede hver gang folk kom sammen, og underrettet prestene om alt han hadde sagt og gjort? «Spør heller dem som har hørt meg, hva jeg har talt til dem. De vet hva jeg har sagt.»
Den bestemte måten Jesus svarte på, gjorde at Annas ble taus. Han fryktet for at Kristus skulle si noe om hans handlemåte som han helst ville holde skjult. Derfor sa han ikke mer til ham denne gangen. En av vaktene ble sint da: han så at Annas var brakt til taushet. Han slo Jesus i ansiktet og sa: «Er det slik du svarer øverstepresten?»
Rolig svarte Jesus: «Har jeg sagt noe galt, så før bevis for det! Men var det rett det jeg sa, hvorfor slår du meg da?» Han gjengjeldte ikke med hissige ord. Hans rolige svar kom fra en som var syndfri, tålmodig og mild og som ikke lot seg provosere.
Det var en lidelse for Kristus å bli utskjelt og hånet. Han ble utsatt for enhver form for skammelig behandling fra de menneskene han selv hadde skapt, og som han nå var i ferd med å ofre seg for. Hans lidelse stod i forhold til hans fullkomne hellighet og hans hat til synden. Det var et stadig offer for ham å bli satt under forhør av mennesker som oppførte seg som demoner. Å være omgitt av slike som var under Satans kontroll, var opprørende for ham. Han visste at ved å la sin guddomsmakt stråle frem, kunne han på et øyeblikk kvitte seg med sine grusomme plageånder. Dette gjorde alt sammen så mye vanskeligere å tåle.
Jødene ventet på en Messias som skulle åpenbare seg med ytre prakt. De ventet at han ved et eneste lynglimt av overveldende viljekraft skulle endre menneskenes tenkesett så de skulle anerkjenne hans overhøyhet. De trodde at han på den måten skulle sikre seg opphøyelse for sin egen del og tilfredsstille deres ærgjerrige håp. Når Jesus derfor ble behandlet med forakt, ble han sterkt fristet til å åpenbare sin guddommelige natur. Med et ord eller et blikk kunne han tvinge sine forfølgere til å erkjenne at han var herre over konger og herskere, over prester og tempel. Men den vanskelige oppgaven for ham var å holde seg til den status han hadde valgt: å være ett med menneskeheten.
Himmelens engler var vitne til hver eneste handling som ble begått mot deres kjære leder. De lengtet etter å utfri Kristus. Når englene handler etter Guds vilje, er de allmektige. På Kristi befaling utryddet de en gang 185 000 mann av assyrerhæren i løpet av en natt. Hvor lett ville det ikke ha vært for englene når de så det skammelige som hendte da Jesus ble forhørt, å vise sin harme ved å tilintetgjøre Guds motstandere! Men de fikk ingen befaling om å gjøre det. Han som kunne ha dømt sine fiender til døden, holdt ut deres grusomhet. Hans kjærlighet til sin Far, og det løfte han hadde gitt fra verdens grunnvoll ble lagt om å ta på seg syndebyrden, gjorde at han tålte den brutale behandling fra dem han var kommet fot å frelse. Det var en del av hans frelseroppgave at han i sin menneskelighet skulle bære all den mishandling og hån som mennesker kunne overøse ham med. Menneskehetens eneste håp var at Kristus underkastet seg all den lidelse som mennesker kunne påføre ham.
Jesus hadde ikke sagt noe som hans anklagere kunne benytte til sin fordel. Likevel ble han holdt bundet som et tegn på at han var dømt. Likevel måtte det foreligge noe som hadde et ytre preg av lov og rett. Derfor var det nødvendig at det formelt ble holdt en lovlig rettergang. Myndighetene var bestemt på å fremskynde- dette. De visste hvilken aktelse folket hadde for Jesus, og de fryktet for at hvis ryktet om pågripelsen kom ut, ville det bli gjort forsøk på å befri ham. Og hvis forhøret og avrettingen ikke skjedde straks, ville det bli en ukes utsettelse på grunn av påsken. Dette kunne ødelegge deres planer.
Når det gjaldt å sikre seg at Jesus ble domfelt, satte de i stor grad sin lit til pøbelhopens medvirkning. Mange i denne folkemengden hørte til bunnsjiktet i Jerusalem. Skulle saken bli utsatt en uke, ville opphisselsen avta, og det ville sannsynligvis komme omslag i stemningen. Den mer respektable del av befolkningen ville ta parti for Jesus, og mange ville stå frem og forsvare ham og bringe for dagen de mektige gjerninger han hadde gjort. Dette ville vekke folkets harme mot Det høye råd. Rådets fremgangsmåte i saken ville bli fordømt, og Jesus ville bli løslatt så han kunne ta imot folkemengdens hyllest. Derfor bestemte prestene og rådsherrene seg for at før deres planer ble kjent, skulle Jesus overleveres til romerne.
For øverstepresten Kaifas
Aller først måtte de finne på noe å anklage ham for. Hittil hadde de ikke funnet noe som helst. Annas gav beskjed om at Jesus skulle fremstilles for Kaifas. Han hørte til saddukeerne, og noen av dem var Jesu farligste fiender. Selv om Kaifas manglet karakterstyrke, var han like hard, hjerteløs og hensynsløs som Annas. Han ville ikke sky noe middel for å rydde Jesus av veien. Det var tidlig på morgenen og svært mørkt. I lyset fra fakler og lykter drog den væpnede flokken av sted til øversteprestens palass med fangen. Mens rådsrnedlemmene holdt på å samles, spurte Annas og Kaifas ham ut igjen, men uten resultat.
Da rådsrnedlemmene var samlet, inntok Kaifas sin plass som Rådets leder. På hver side satt dommerne og de som var særlig interessert i forhøret. De romerske soldatene stod vakt på plattformen nedenfor. Ved siden av den opphøyde plassen der øverstepresten satt, stod Jesus. Folkemengden hadde blikket festet på ham. Det rådde en intens spenning. I hele forsamlingen var Jesus den eneste som var rolig og fattet. Selve luften omkring ham syntes å være gjennomtrengt av en hellig innflytelse.
Kaifas betraktet Jesus som sin rival. Den iver folket viste for å høre Jesus, og deres tilsynelatende villighet til å ta imot hans lære, hadde vakt bitter misunnelse hos øverstepresten. Men når Kaifas nå betraktet fangen, ble han slått av beundring for hans edle og verdige holdning. Han følte seg overbevist om at denne mannen hadde spesiell forbindelse med Gud. I neste øyeblikk avviste han hånlig denne tanken. Så hørtes stemmen hans da han med et spottende og hovmodig tonefall forlangte at Jesus skulle gjøre et av sine store mirakler for dem. Men Jesus lot som om han ikke hørte det. Folket sammenlignet den opphissede og hatske opptreden av Annas og Kaifas med Jesu rolige og majestetiske holdning. Selv i denne forherdede folkemassens sinn trengte dette spørsmålet seg frem: Skal denne mannen som er så lik Gud i sitt vesen, dømmes som forbryter?
Kaifas merket stemningen som preget folkemengden, og derfor fremskyndet han forhøret. Det rådde stor forvirring blant Jesu fiender. De var oppsatt på å sikre seg at han ble domfelt, men de visste ikke hvordan de skulle få det til. Rådsmedlemmene var delt mellom fariseerne og saddukeerne. Det var bittert fiendskap og strid mellom dem. Visse omstridte punkter torde de ikke berøre av frykt for krangel. Med noen få ord kunne Jesus ha satt deres fordommer opp mot hverandre, og kunne på den måten ha vendt deres forbitrelse bort fra ham selv. Kaifas var klar over dette, og han ville unngå at det oppstod strid.
Det var rikelig med vitner til stede som kunne bevise at Jesus hadde gått hardt ut mot prestene og de skriftlærde, og at han hadde kalt dem hyklere og mordere. Men det var ikke hensiktsmessig å bringe frem slike vitnemål. I sine skarpe sammenstøt med fariseerne hadde saddukeerne brukt et lignende språk overfor dem, og et slikt vitnemål ville ikke ha noen vekt hos romerne, som selv følte avsky for fariseernes hykleri. Det var mange beviser for at Jesus ikke hadde tatt hensyn til jødenes vedtekter og hadde talt respektløst om mange av deres forordninger. Men når det gjaldt vedtekter, var fariseerne og saddukeerne nærmest dødsfiender. Heller ikke dette ville ha noen vekt hos romerne. Kristi fiender våget ikke å anklage ham for sabbatsbrudd, for at ikke en undersøkelse skulle åpenbare hva slags virksomhet han drev. Hvis hans helbredelsesundere ble gjort kjent, ville det ødelegge den planen prestene hadde lagt.
Falske vitner var blitt bestukket for å anklage Jesus for å egge til opprør og prøve å grunnlegge en uavhengig stat. Men deres vitnesbyrd viste seg å være svevende og motstridende. Under forhøret motsa de sine egne uttalelser.
Tidlig i sin virksomhet hadde Jesus sagt: «Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp på tre dager.» I profetisk billedspråk hadde han på den måten forutsagt sin egen død og oppstandelse. «Han talte om sitt legemes tempel.»2 Dette hadde jødene oppfattet bokstavelig, som om det henviste til templet i Jerusalem. Av alt det Jesus hadde sagt, fant prestene ikke noe som de kunne benytte mot ham, uten dette. Ved å mistolke denne uttalelsen håpet de å oppnå en fordel.
Romerne hadde tatt del i gjenoppbyggingen og utsmykkingen av templet, og de var meget stolte av det. Enhver forakt for templet ville sikkert vekke deres harme. På dette feltet kunne romere og jøder, fariseere og saddukeere finne hverandre, for alle hadde stor ærbødighet for templet.
Når det gjaldt dette punktet, fant man to vitner som ikke var så motstridende i sine vitnesbyrd som de andre hadde vært. Den ene av dem, som var blitt betalt for å anklage Jesus, uttalte: «Denne mannen har sagt: Jeg kan rive ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager.» Slik ble Jesu ord feilsitert. Var de blitt gjengitt nøyaktig, ville de ikke ha ført til domfellelse, selv ikke i Det høye råd. Hadde Jesus vært et vanlig menneske slik som jødene hevdet, ville hans uttalelse bare ha tydet på en meningsløs og skrytende arroganse. Men å få det til å være gudsbespottelse, ville være uråd. Selv om ordene ble feilaktig gjengitt av de falske vitnene, inneholdt de ikke noe som romerne ville betrakte som en forbrytelse som fortjente dødsstraff.
Tålmodig hørte Jesus på de motstridende vitnemål. Han kom ikke med et ord til selvforsvar. Til sist ble hans anklagere forvirret og rasende. Forhøret førte ikke til noe. Det så ut til at deres intrigespill skulle mislykkes. Kaifas var desperat. Nå fantes det bare en eneste utvei: Jesus måtte tvinges til å dømme seg selv. Øverstepresten reiste seg fra dommersetet. Ansiktet var fordreid av sinnsopprør, og hans stemme og opptreden viste tydelig at hvis det hadde stått til ham, ville han slått ned fangen som stod foran ham. «Har du ikke noe å si til det de anklager deg for?» utbrøt han.
Jesus holdt seg taus. «Han ble mishandlet, men bar det ydmykt; han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes, lik sauen som tier når den klippes. Han åpnet ikke sin munn.»
«Er du Messias?»
Til slutt løftet Kaifas høyre hånd mot himmelen og sa til Jesus i form av en høytidelig ed: «Ved den levende Gud byr jeg deg å si oss: Er du Messias, Guds Sønn?»
Overfor denne utfordringen kunne Jesus ikke være taus. Det var en tid til å tie og en tid til å tale. Han hadde ikke sagt noe før han ble spurt direkte. Han visste at å svare ville bety den sikre død. Men spørsmålet var kommet fra nasjonens øverste anerkjente myndighet og i Guds navn. Jesus ville ikke unnlate å vise tilbørlig aktelse for loven. Og mer enn det:
Hans eget forhold til Faderen ble dratt i tvil. Han måtte tydelig si fra om hvem han var og hvorfor han var kommet. Han hadde sagt til disiplene: «Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen.»4 Nå gjentok han dette ved sitt eget eksempel.
Alle lyttet spent, og hvert øye var festet på ham da han svarte: «Du har sagt det.» En himmelsk glans syntes å lyse opp det bleke ansiktet da han føyde til: «Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.»
Et øyeblikk strålte Kristi guddommelighet gjennom hans menneskelige skikkelse. Øverstepresten vek tilbake for Kristi gjennomtrengende blikk. Dette blikket syntes å lese hans skjulte tanker og brenne seg inn i hans sinn. Aldri så lenge han levde, glemte han dette blikket fra Guds forfulgte Sønn.
«Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer,» sa Jesus. Med denne uttalelsen fremstilte Jesus det motsatte av det som nå fant sted. Han som var livets og herlighetens Herre, skulle sitte ved Guds høyre hånd. Han skulle dømme hele verden, og ingen ville kunne anke hans avgjørelser. Da ville alt som var skjult, komme frem i lyset, og det ville bli avsagt dom over enhver etter hans gjerninger.
Øverstepresten ble skremt av det Jesus sa. Tanken på at de døde skulle oppstå igjen og stilles for Guds domstol for å få igjen etter sine gjerninger, var en redselsfull tanke for Kaifas. Han ønsket ikke at han en gang i fremtiden skulle bli dømt etter sine gjerninger. I raske glimt så han som i et panorama det som skulle skje ved den endelige dom. Et øyeblikk så han det fryktelige synet da gravene gav tilbake de døde, sammen med de hemmeligheter som han håpet ville være skjult for all evighet. Et øyeblikk følte han som han stod foran den evige dommer, og at han som ser alt, leste hans innerste, og åpenbarte hemmeligheter som han trodde var gjemt sammen med de døde.
Scenebildet forsvant for øversteprestens blikk. Kristi ord stakk saddukeeren Kaifas i hjertet. Han hadde forkastet læren om oppstandelsen, dommen og et liv etter dette. Nå ble han fylt med djevelsk raseri. Skulle denne mannen som stod som fange foran ham, ha lov til å angripe de teorier som betydde aller mest for ham? Han flerret embetsdrakten så folket kunne se hans tilsynelatende forferdelse, og forlangte at fangen, uten ytterligere prosedyre, skulle dømmes for gudsbespottelse. «Hva skal vi nå med vitner?» spurte han. «Dere har hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere?» Og alle fordømte ham .
Overbevisning blandet med forbitrelse fikk Kaifas til å handle slik han gjorde. Han var rasende på seg selv fordi han trodde Kristi ord. I stedet for å ha et knust hjerte i dyp erkjennelse av sannheten, og bekjenne at Jesus var Messias, rev han i stykker prestedrakten i hårdnakket motstand. Denne handlingen hadde en dyp betydning. Lite var Kaifas klar over dens mening. Ved denne handling, som ble utført for å påvirke dommerne og sikre at Kristus ble dømt, fordømte han seg selv. Etter loven var han uskikket for prestetjenesten. Han hadde avsagt dødsdommen over seg selv.
En øversteprest måtte ikke flerre klærne. Ifølge den levittiske loven var dette forbudt under dødsstraff. Ikke under noen omstendigheter og ikke ved noen anledning måtte han rive embetsdrakten i stykker. Det var skikk blant jødene å rive klærne i stykker når venner døde. Men prestene måtte ikke følge denne skikken. Kristus hadde gitt Moses uttrykkelig pålegg om dette.5
Alt det som presten hadde på seg, skulle være helt og uten lyte. Denne vakre embetsdrakten symboliserte egenskapene hos ham som var det store motstykke, Jesus Kristus. Ikke noe annet enn det fullkomne, i klesdrakt og holdning, i ord og ånd, ville være akseptabelt for Gud. Han er hellig, og den jordiske gudstjeneste måtte være et bilde på hans herlighet og fullkommenhet. Ikke noe annet enn fullkommenhet kunne være en passende fremstilling av det hellige ved den himmelske tjeneste.
Et dødelig menneske kunne rive i stykker sitt eget hjerte ved å vise anger og ydmykhet. Dette ville Gud anerkjenne. Men det måtte ikke komme noen rift i prestedrakten, for det ville skjemme fremstillingen av de himmelske ting. Den øverstepresten som våget å utøve det hellige embete og forrette tjeneste i helligdommen med en flerret embetsdrakt, ble sett på som om han hadde vendt seg bort fra Gud. Ved å rive klærne i stykker fraskrev han seg muligheten til å kunne utøve sitt embete. Han var ikke lenger godkjent av Gud som tjenestegjørende prest. Den handlemåten Kaifas her la for dagen, åpenbarte onde tilbøyeligheter og menneskelig ufullkommenhet.
Ved å rive i stykker embetsdrakten satte Kaifas Guds lov ut av kraft for å følge menneskelige tradisjoner. En lov som mennesker hadde laget, tillot at en prest var skyldfri når han viste sin avsky for synd ved å flerre embetsdrakten i tilfelle av gudsbespottelse. Slik ble Guds lov satt ut av kraft på grunn av menneskelige lover.
Folket fulgte med interesse alt det øverstepresten foretok seg. Og Kaifas tenkte det ville gjøre virkning at han la sin fromhet for dagen. Men ved denne handlingen som var ment som en anklage mot Kristus, hånte han ham som Gud hadde sagt dette om: «Mitt navn er i ham.»6 Han gjorde seg skyldig i gudsbespottelse. Mens han selv stod under Guds dom, avsa han dommen over Kristus som gudsbespotter.
Da Kaifas rev klærne i stykker, var hans handling betegnende for den stilling jødefolket som nasjon for ettertiden ville innta overfor Gud. Det folket som en gang var gjenstand for Guds spesielle gunst, var i ferd med å vende ham ryggen. De holdt på å bli et folk som han ikke ville vedkjenne seg. Da Kristus på korset ropte: «Det er fullbrakt!» og forhenget i templet revnet i to, forkynte den hellige vekter at jødefolket hadde forkastet ham som var motstykket til alle deres symboler, virkeligheten bak alle deres skyggebilder. Israel var skilt fra Gud. Med rette kunne Kaifas da spjære sin embetsdrakt som uttrykk for at han gav seg ut for å være et forbilde på den store øversteprest. Den hadde ikke lenger noen mening for ham eller for folket. Da kunne øverstepresten rive i stykker drakten i avsky for seg selv og for sitt folk.
Det høye råd hadde erklært Jesus skyldig til dødsstraff. Men det var i strid med jødisk lov å forhøre en fange om natten. En rettskraftig dom kunne bare avsies i dagslys og i fullt rådsmøte. Til tross for dette ble Jesus nå behandlet som en dømt forbryter og overlatt til å bli trakassert av de sletteste mennesker.
Øversteprestens residens var bygd slik at det var en åpen gårdsplass i midten. Her hadde soldatene og folkemengden samlet seg. Over denne plassen ble Jesus ført til vaktrommet. Fra alle kanter ble han møtt med hånsord fordi han hevdet at han var Guds Sønn. Hans egne ord om å «sitte ved Kraftens høyre hånd» og «komme på himmelens skyer» ble gjentatt med spott og hån.
Mens han var i vaktrommet og ventet på rettergangen, var han uten beskyttelse. Den uvitende folkemengden hadde sett den grusomme behandling han fikk i Rådet, og dette benyttet de til fritt å gi uttrykk for alle sine djevelske tilbøyeligheter. Jesu edle opptreden og guddommelige holdning gjorde dem rasende. Hans ydmykhet, hans uskyld og hans tålmod fylte disse menneskene med et djevelsk hat. Barmhjertighet og rett ble tråkket på. Aldri var noen forbryter blitt behandlet på en så umenneskelig måte som tilfellet var med Guds Sønn.
Peter fornekter Jesus
Men det var en smerte som rev i Jesu hjerte. Det slaget som pinte ham mest, kunne ingen fiende ha gitt ham. Mens han ble utsatt for det uverdige forhøret hos Kaifas, var han blitt fornektet av en av sine egne disipler.
Etter at disiplene hadde forlatt Jesus i hagen, våget to av dem å følge etter pøbelhopen som hadde tatt Jesus til fange. Det var Peter og Johannes. Prestene gjenkjente Johannes som en av Jesu velkjente disipler og lot ham komme inn i rådssalen. De håpet at når han ble vitne til den ydmykelse som lederen hans ble utsatt for, ville han avvise tanken om at han skulle være Guds Sønn. Johannes spurte også for Peter, og også han fikk slippe inn.
Ute på gårdsplassen var det tent et bål, for det var den kaldeste tiden på natten, like før daggry. En gruppe samlet seg omkring ilden, og i sitt uvørne overmot tok Peter plass blant dem. Han ønsket ikke at noen skulle kjenne ham igjen som en av Jesu disipler. Ved at han på en likegyldig måte blandet seg med hopen, håpet han å bli tatt for en av dem som hadde ført Jesus til øversteprestens gård.
Men da skjæret fra ilden opplyste ansiktet til Peter, så den kvinnen som holdt vakt ved døren, granskende på ham. Hun hadde lagt merke til at han kom inn sammen med Johannes. Hun festet seg ved det triste uttrykket i ansiktet hans og tenkte at han kanskje kunne være en av Jesu disipler. Som en av tjenerne i Kaifas' hus var hun nysgjerrig etter å vite det. Hun sa til Peter: «Er du også en av disiplene hans?» Peter ble skremt og forvirret. Alles øyne var plutselig rettet mot ham. Han lot som han ikke forstod henne, men hun stod fast på sitt og sa til dem som var rundt henne, at denne mannen var sammen med Jesus. Peter følte at han var nødt til å svare, og sa sint: «Kvinne, jeg kjenner ham ikke!» Dette var den første fornektelsen. Og straks gol hanen.
Å, Peter! Så snar du var til å skamme deg over din mester! Så snar du var til å fornekte din Herre!
Da Johannes kom inn på gårdsplassen, prøvde han ikke å legge skjul på at han var en av Jesu etterfølgere. Han blandet seg ikke med den barske flokken som hånet hans mester. Ingen spurte ham om noe, for han påtok seg ingen falsk rolle som ville utsette ham for mistanke. I stedet fant han seg en stille krok hvor pøbelen ikke ville legge merke til ham, men der han likevel kunne være så nær Jesus som det var mulig for ham å komme. Her kunne han se og høre alt som fant sted da hans Herre ble forhørt.
Peter hadde ikke regnet med å bli avslørt. Ved å ta på seg en likegyldig mine stilte han seg på fiendens grunn, og han ble et lett bytte for fristelse. Hvis han var blitt oppfordret til å kjempe for Jesus, ville han ha vært en modig stridsmann. Men da hånens og foraktens pekefinger ble rettet mot ham, viste han seg som en kujon. Mange som ikke viker tilbake for aktiv kamp for sin Herre, blir drevet til å fornekte sin tro på grunn av latterliggjørelse. Ved å søke samvær med dem de burde unngå, utsetter de seg selv for fristelse. De innbyr fienden og kommer til å si og gjøre det som de under andre forhold aldri ville ha gjort. En Kristi disippel som i våre dager skjuler sin tro av frykt for lidelse eller hån, fornekter sin Herre like virkelig som Peter gjorde i øversteprestens gård.
Peter lot som om han ikke interesserte seg for det som skjedde under forhøret, men han krympet seg av sorg da han hørte de grusomme hånsord og så den mishandling Jesus ble utsatt for. Dessuten var han overrasket over at Jesus ville ydmyke seg selv og sine venner ved å finne seg i en slik behandling. For å skjule sine virkelige følelser prøvde han å jatte med Jesu forfølgere i deres upassende spøk og skjemting. Men hans oppførsel virket unaturlig. Hans handlemåte var en løgn. Mens han forsøkte å snakke som om tingene ikke angikk ham, kunne han ikke holde tilbake uttrykk av harme over måten de behandlet hans Herre på.
For andre gang ble oppmerksomheten rettet mot ham, og igjen ble han beskyldt for å være en etterfølger av Jesus. Nå erklærte han med en ed: «Jeg kjenner ikke denne mannen.» Men han fikk enda en anledning. En time etter spurte en av øversteprestens tjenere, en nær slektning av den mannen Peter hadde hogd øret av: «Så ikke jeg deg i hagen sammen med ham?» Andre sa: «Visst er du en av dem. Du er jo galileer.» «Dialekten røper deg.» Nå ble Peter rasende. Jesu disipler var kjent for sin likefremme tale. For å føre dem som spurte ham, fullstendig bak lyset, og forsvare den rollen han prøvde å spille, fornektet han nå sin Herre med å «banne og sverge». Igjen gol hanen. Denne gangen hørte Peter det, og han mintes Jesu ord: «Før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.»7
Knapt hadde Peter uttalt de nedverdigende edene -- og det skingrende hanegal klang fremdeles i ørene hans -- så snudde Jesus seg bort fra dommernes truende blikk og så på Peter. Samtidig ble Peters øyne dratt mot Jesus. I dette milde ansiktet så han dyp medlidenhet og sorg, men ingen harme.
Synet av det bleke, lidende ansiktet, de skjelvende leppene og blikket som var fullt av medlidenhet og tilgivelse, traff ham rett i hjertet som en pil. Samvittigheten våknet. Alt kom tilbake i minnet hans. Peter husket det løftet han hadde gitt bare noen få timer tidligere, at med sin Herre var han beredt til å gå både i fengsel og død. Han husket også hvor sorgtung han ble da Jesus sa til ham oppe på salen at han den samme natten ville fornekte sin Herre tre ganger. Peter hadde nettopp bedyret at han ikke kjente Jesus. Nå innså han med bitter sorg hvor godt Jesus kjente ham, og hvor nøyaktig han hadde lest hans innerste vesen. Jesus visste om den falskhet i hjertet som han ikke engang selv kjente til.
En flom av minner veltet inn over Peter. Jesu barmhjertighet, hans godhet og langmodighet, hans mildhet og tålmodighet overfor sine feilende disipler -- alt sammen husket han. I sitt sinn gjenkalte han advarselen: «Simon! Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte.»8 Han tenkte med gru tilbake på sin egen utakknemlighet, sin falskhet og mened. Da han på ny vendte blikket mot Jesus, så han en vanhellig hånd som var løftet for å slå ham i ansiktet. Peter holdt ikke ut det han så. Fullstendig knust banet han seg vei ut.
Han hastet av sted i ensomhet og mørke uten å vite og uten å bry seg om hvor det bar hen. Til sist endte han opp i Getsemane. Det som hadde funnet sted der noen få timer tidligere, stod levende for ham. Han så sin Herres lidende ansikt som var merket av den blodige svetten og fordreid av sjelekval. Med bittert samvittighetsnag husket han hvordan Jesus i sorg og angst hadde kjempet alene i bønn, mens de som skulle stått sammen med ham i prøvens stund, lå og sov. Han husket hans alvorsfulle formaning: «Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse!»9 Igjen så han for seg det som fant sted under forhøret. Det var som tortur for hans blødende hjerte å vite at hån hadde lagt den tyngste byrden til Jesu ydmykelse og sorg. På dette stedet, der Jesus i dyp angst hadde utøst sin sjel for Faderen, kastet Peter seg på jorden og ønsket seg døden.
Det var mens Peter sov, da Jesus bød ham å våke og be, at han beredte veien for sin store synd. Alle disiplene led et stort tap ved å sove i denne skjebnesvangre stunden. Jesus visste om den ildprøven de måtte gjennom. Han visste hvordan Satan ville arbeide for å lamme deres sanser så de ikke ble beredt til prøven. Derfor gav han dem denne advarselen, Hvis disse timene i hagen var blitt brukt til å våke og be, ville ikke Peter ha vært overlatt til å stole på sin egen sviktende styrke, og han ville ikke ha fornektet sin Herre. Hadde disiplene våket sammen med Jesus i hans dype smerte, ville de vært forberedt på å se hans lidelser på korset. I noen grad ville de ha forstått hva hans overveldende sjelekval bestod i. De ville ha vært i stand til å minnes hans ord da han forutsa sin lidelse, død og oppstandelse. I den mørkeste og mest prøvende stund ville noen håpets stråler ha opplyst mørket og holdt deres tro oppe.
Anklaget og dømt
Så snart det ble dag, møttes Det høye råd igjen, og på ny ble Jesus ført frem for Rådet. Han hadde sagt om seg selv at han var Guds Sønn, og de tolket hans ord slik at de kunne brukes som en anklage mot ham. Men de kunne ikke dømme ham på grunnlag av dette, for mange av dem hadde ikke vært til stede ved møtet om natten, og de hadde ikke hørt det han hadde uttalt. Og de visste at den romerske domstol ikke ville finne noe i dette som fortjente dødsstraff. Men hvis de fikk ham til å gjenta sine uttalelser i alles påhør, ville de kunne oppnå sin hensikt. Hans påstand om å være Messias kunne de da fremstille som opprørsplaner mot romermakten.
«Er du Messias, så si det,» sa de. Men Jesus holdt seg taus. De fortsatte med å kryssforhøre ham. Til slutt svarte han bedrøvet: «Selv om jeg sier det, vil dere ikke tro meg, og om jeg spør, vil dere ikke svare.» Men for at de ikke skulle ha noen unnskyldning, kom han med denne alvorlige advarsel: «Fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved den mektige Guds høyre hånd.»
Da spurte de alle: «Du er altså Guds Sønn?» Han svarte: «Dere sier selv at jeg er det.» Da sa de: «Hva skal vi nå med vitnesbyrd? Vi har jo selv hørt det av hans egen munn.»
Ifølge den tredje domsavsigelsen av de jødiske myndigheter, måtte Jesus dø. Det eneste som nå var nødvendig, mente de, var at romerne stadfestet dommen og overgav ham til dem.
Så fulgte tredje omgang med skjellsord og hån, enda verre enn det han ble utsatt for av den uvitende folkehopen. Og dette fant sted i nærvær av prestene og rådsherrene og med deres samtykke. Enhver følelse av medlidenhet og menneskelighet var forsvunnet fra dem. Om deres argumenter var svake og ikke greide å bringe ham til taushet, så hadde de andre våpen. Det var slike våpen som gjennom alle tider har vært brukt for å lukke kjetteres munn -- lidelse, vold og død.
Da dommen ble avsagt, ble folket besatt av djevelsk raseri. Ropene deres var som av ville dyr. Folkemengden løp frem mot Jesus og ropte:
Han er skyldig, han må dø! Hadde det ikke vært for de romerske soldatene, ville Jesus ikke levd lenge nok til å bli naglet til korset. Han ville blitt slitt i stykker for øynene på dommerne hvis ikke de romerske myndigheter hadde grepet inn og med våpenmakt holdt pøbelhopen tilbake.
Hedenske soldater ble opprørt over den brutale behandling av en som det ikke forelå noe bevis mot. Romerske talsmenn erklærte at ved å avsi dom over Jesus, krenket jødene romermakten, og at det endog var i strid med jødenes egen lov å dømme en person til døden på grunnlag av hans eget vitnemål. Disse innvendinger førte til en kort stans i forhandlingene. Men de jødiske lederne var like ufølsomme for medlidenhet som for skam.
Prester og rådsherrer glemte den verdighet som var forbundet med deres embete, og skjelte ut Jesus med stygge tilnavn. De hånte ham på grunn av hans herkomst. De erklærte at når han formastet seg til å gjøre kjent at han var Messias, fortjente han den mest vanærende død. De mest tøylesløse gav seg til å behandle ham på den skammeligste måte. Et gammelt klesplagg ble kastet over hodet hans, og hans forfølgere slo ham i ansiktet og sa: «Nå kan du være profet, Messias. Si oss hvem som slo deg!» Da klesplagget ble fjernet, var det en stakkar som spyttet ham i ansiktet.
Guds engler merket seg hvert sårende blikk, hvert ord og hver handling mot deres kjære Herre. En dag vil disse skamløse personer som hånet Kristus og spyttet ham i ansiktet, se dette ansiktet i dets herlighet når det stråler klarere enn solen. Matt 26,57-75; 27,1; Mark 14,53-72; 15,1; Luk 22,54-71; . Joh 18,13-27