Beretningen om Judas viser den sørgelige slutten på et liv som kunne ha blitt til Guds ære. Hvis Judas hadde mistet livet før sin siste reise til Jerusalem, ville han ha vært betraktet som et verdig medlem blant de tolv, en som ville blitt dypt savnet. Den avsky som har klebet til ham gjennom århundrene, ville ikke eksistert hvis det ikke hadde vært for egenskaper som kom til syne ved slutten av hans liv. Det var med en hensikt at hans karakter ble avslørt for verden. Det skulle være en advarsel til alle som i likhet med ham ville komme til å svikte et hellig tillitsverv.
Under Jesu innflytelse
Kort før påske hadde Judas fornyet sin avtale med prestene om å utlevere Jesus til dem. Deretter ble det ordnet slik at Jesus skulle pågripes på et av de stedene hvor han trakk seg tilbake i stille ettertanke og bønn. Etter gjestebudet i Simons hus hadde Judas anledning til å overveie den handling han hadde forpliktet seg til å utføre, men han endret ikke sine planer. For tretti sølvmynter -- prisen for en slave -- solgte han herlighetens Herre til vanære og død.
Judas var svært pengekjær. Men han hadde ikke alltid vært fordervet nok til å begå en slik handling. Han hadde kjælt for griskhet inntil den ble en herskende drivkraft i livet. Kjærlighet til penger var sterkere enn hans kjærlighet til Kristus. Ved å bli slave under en last overgav han seg til Satan og lot seg drive til det ytterste i synd.
Judas hadde sluttet seg til disiplene da store folkemengder fulgte Kristus. Jesu undervisning hadde gjort inntrykk på dem, og de ble revet med og lyttet som trollbundet når han talte i synagogen, ved stranden og på fjellet. Judas så de syke, halte og blinde som flokket seg omkring Jesus fra byene og landsbyene. Han så hvordan de døende ble båret til ham, og var vitne til hans mektige gjerninger når han helbredet de syke, drev ut demoner og vekket opp døde. I sitt eget indre følte han Kristi makt. Han erkjente at Kristi lære overgikk alt annet han noen gang hadde hørt. Han var grepet av den store læreren og ville gjerne være sammen med ham. Han lengtet etter å bli forandret i karakter og liv, og han håpet å oppleve dette ved å slutte seg til ham.
Jesus avviste ikke Judas. Han gav ham en plass blant de tolv, og han betrodde ham en oppgave som evangelist. Han gav ham kraft til å helbrede syke og drive ut demoner. Men Judas nådde aldri helt å overgi seg til Kristus. Han oppgav ikke sin verdslige ærgjerrighet og sin kjærlighet til penger. Selv om han gjerne ville tjene Kristus, var han ikke villig til å bli formet og dannet av Gud. Han mente at han kunne beholde sitt eget skjønn og sine egne meninger, og han hadde lett for å kritisere og anklage.
Offer for tvil
Judas var høyt aktet av disiplene og hadde stor innflytelse over dem. Selv hadde han høye tanker om sine egne kvalifikasjoner, og han anså sine frender for å være langt underlegne i dømmekraft og dyktighet. Han mente at de ikke var klar over sine anledninger og utnyttet ikke den fordel som situasjonen bød på. Guds verk ville aldri ha fremgang med slike kortsynte menn som ledere. Peter var impulsiv og handlet ofte uten å tenke seg om. Johannes tok godt vare på Jesu undervisning, men Judas betraktet ham som en dårlig pengeforvalter. Matteus hadde lært å være nøyaktig i alt, og han var svært nøye når det gjaldt ærlighet. Han grunnet stadig over det Jesus sa, og var så opptatt av dette at Judas mente han ikke kunne betros krevende og vidtrekkende saker.
Slik vurderte Judas alle disiplene og smigret seg med at de ofte ville komme i forlegenhet og vanskeligheter, hvis det ikke var for hans dyktighet som administrator. Han anså seg selv som den eneste kompetente som ingen kunne måle seg med. Etter sin egen vurdering var han en ære for saken, og han gav seg alltid ut for å være det.
Judas var blind for svakhetene i sin egen karakter, men Kristus sørget for å plassere ham slik at han ville få anledning til å innse og rette på dette. Fordi han tok seg av pengesakene, var det hans oppgave å sørge for det disippelflokken behøvde, og å lindre de fattiges nød. Da Jesus under påskemåltidet sa til ham: «Gjør det snart, det du vil gjøre,» 1 tenkte disiplene at han hadde bedt ham om å kjøpe det de trengte til høytiden, eller at han skulle gi noe til de fattige.
Ved å tjene andre kunne Judas ha utviklet et uselvisk sinnelag. Men selv om han daglig lyttet til Kristi undervisning og var vitne til hans uselviske liv, fortsatte han med å gi etter for griskhet. De små pengebeløpene han disponerte, var en stadig fristelse for ham. Ofte når han gjorde Jesus en liten tjeneste eller brukte tid til religiøse formål, tok han seg betalt av denne beskjedne pengebeholdning. For ham var disse påskudd en unnskyldning for hans handlemåte. Men i Guds øyne var han en tyv.
Judas mislikte Jesu uttalelse om at hans rike ikke var av denne verden. Han hadde bestemt seg for en fremgangsmåte som han ventet at Jesus skulle følge. Blant annet hadde han lagt planer for at døperen Johannes skulle bli løslatt fra fengslet. Men hva skjedde? Johannes ble halshogd. Og Jesus! I stedet for å hevde sin kongelige rett og hevne Johannes' død, trakk han seg tilbake til et ensomt sted sammen med disiplene.
Judas ønsket en mer aggressiv kamp. Han tenkte at hvis Jesus ikke hindret disiplene i å gjennomføre deres egne planer, ville arbeidet ha større fremgang. Han la merke til hvordan fiendskapet fra de jødiske lederne økte, og at deres utfordring ikke ble imøtekommet da de forlangte at Kristus skulle la dem få se et tegn fra himmelen. Hans sinn var åpent for vantro, og fienden sådde tvils- og opprørstanker hos ham. Hvorfor oppholdt Jesus seg så mye med det som var nedslående? Hvorfor spådde han prøver og forfølgelse for seg selv og disiplene? Det var utsikten til å få en høy posisjon i det nye riket som hadde fått Judas til å gå inn for Kristi sak. Skulle han nå bli skuffet i sine forhåpninger? Han hadde ikke avgjort med seg selv at Jesus ikke var Guds Sønn, men han stilte seg spørrende og prøvde å finne en eller annen forklaring på hans undergjerninger.
Til tross for det Jesus selv lærte, fremholdt Judas til stadighet den oppfatning at Kristus skulle regjere som konge i Jerusalem. Da de fem tusen ble mettet, forsøkte han å få dette gjennomført. Ved denne anledning hjalp Judas til med å dele ut maten til den sultne folkemengden, og han hadde anledning til å se hvilke goder han var i stand til å gi andre del i.
Han følte den tilfredsstillelse som alltid kommer i tjenesten for Gud. Han hjalp til med å bringe de syke og lidende til Jesus, og han så den lindring, den fryd og glede som Jesu legende kraft gav menneskene. Judas kunne ha forstått Kristi fremgangsmåte, men han var forblindet av sine egne egoistiske ønsker. Han var den første til å dra fordel av den begeistring som miraklet med brødene vakte. Det var han som lanserte planen om å ta Jesus med makt og gjøre ham til konge. Han hadde store forhåpninger, og hans skuffelse var bitter.
Judas bryter ut
Kristi tale i synagogen om livets brød ble vendepunktet for Judas. Han hørte ordene: «Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere.»2 Han innså at det snarere var åndelige enn verdslige goder Kristus hadde å tilby. Han betraktet seg selv som en mann med vidsyn, og han mente å kunne se at Jesus ikke ønsket å oppnå ære, og at han ikke kunne gi disiplene høye stillinger. Derfor bestemte han seg for ikke å knytte seg fastere til Kristus enn at han kunne trekke seg tilbake. Han ville være på vakt, og han var på vakt.
Fra den stunden gav han uttrykk for en tvil som forvirret disiplene. Han brakte uenighet og villedende oppfatninger inn blant dem, og gjentok de argumentene som de skriftlærde og fariseerne fremholdt så sterkt mot det Jesus hevdet. Alle små og store plager og kors, vanskeligheter og tilsynelatende hindringer for evangeliets fremgang utla Judas som bevis mot dets troverdighet. Han kom frem med bibeltekster som ikke hadde noen forbindelse med de sannheter Kristus fremholdt. Disse skriftstedene, som var revet ut av sin sammenheng, gjorde disiplene forvirret og økte den motløshet som stadig trykket dem. Alt dette gjorde Judas likevel på en slik måte at det så ut som om han var samvittighetsfull. Mens disiplene prøvde å finnebeviser som kunne bekrefte den store lærerens ord, ledet Judas dem nesten umerkelig inn på et annet spor. På en meget from og tilsynelatende klok måte fremstilte han sakene i et annet lys enn det Jesus hadde gjort, og tilla hans ord en mening som Jesus selv ikke hadde fremholdt. De antydninger Judas kom med, vakte bestandig ærgjerrige ønsker om materielle fordeler. På den måten drog han disiplenes tanker bort fra de viktige ting som de skulle ha samlet seg om. Det var som regel Judas som skapte uenighet om hvem som skulle være den største.
Da Jesus overfor den rike, unge rådsherren la frem betingelsene for å være hans disippel, var Judas misfornøyd. Han mente at det her ble gjort en feil. Hvis slike personer som denne rådsherren kunne slutte seg til de troende, ville det bidra til å styrke Kristi sak. Judas mente at hvis de bare ville ta imot hans råd, kunne han foreslå mange planer til gagn for den lille gruppen. Hans prinsipper og metoder ville kanskje avvike noe fra dem Kristus fulgte, men i slike spørsmål anså han seg for å være klokere enn ham.
I alt det Jesus sa til disiplene, var det noe som Judas innerst inne var uenig i. Under hans innflytelse gjorde misnøyens surdeig hurtig sin gjerning. Disiplene så ikke hvem som var den virkelige drivkraften bak alt dette, men Jesus så at Satan overførte sine egne egenskaper til Judas, og åpnet dermed en kanal så han kunne påvirke de andre disiplene. Et år før Jesus ble forrådt, hadde han sagt: «Har jeg ikke utvalgt dere tolv? Og en av dere er en djevel.»3
Likevel var Judas ikke i åpen opposisjon, og syntes heller ikke å tvile på Jesu undervisning. Han murret ikke åpenlyst før ved gjestebudet i Simons hus. Da Maria salvet Jesu føtter, viste Judas klart sin begjærlige natur. Da Jesus irettesatte ham, var det som hans sinn strømmet over av galle. Såret stolthet og et ønske om hevn brøt ned alle skranker, og begjærligheten som han hadde næret så lenge, fikk makten over ham. Den samme erfaring vil hver enkelt ha som fortsetter å gi seg av med synd. De tilbøyeligheter til det onde som man ikke står imot og seirer over, vil gi etter for Satans fristelse, og menneskesinnet blir fanget under Satans vilje.
Forræderen
Men enda var Judas ikke helt forherdet. Selv etter at han to ganger hadde forpliktet seg til å forråde Jesus, hadde han anledning til å vende om. Ved påskemåltidet åpenbarte Jesus sin guddommelighet ved å avsløre forræderens hensikt. Da han tok på seg en tjeners gjerning overfor disiplene, innbefattet han også Judas. Men Judas aktet ikke på dette siste kjærlighetens kall. Dermed var saken avgjort for ham. De føttene som Jesus hadde vasket, gikk ut for å utføre forræderens gjerning.
Judas resonnerte som så at hvis Jesus skulle korsfestes, ville det skje i alle fall. Hans egen handling ved å forråde ham ville derfor ikke endre utfallet. Hvis Jesus ikke skulle dø, ville det bare tvinge ham til å befri seg. I alle fall ville Judas vinne noe ved sitt forræderi. Han regnet med at han hadde gjort en god handel ved å forråde sin Herre.
Judas trodde imidlertid ikke at Jesus virkelig ville la seg gripe. Hans hensikt med å forråde ham var å gi ham en lærepenge. Han ville spille en rolle som ville gjøre at Jesus for fremtiden betraktet ham med den respekt han mente han fortjente. Men Judas visste ikke at han utleverte Jesus til å dø. Hvor ofte hadde det ikke hendt når Jesus underviste i lignelser, at de skriftlærde og fariseerne ble revet med av hans slående illustrasjoner! Hvor ofte hadde de ikke uttalt dom over seg selv! Ofte når sannheten trengte inn i deres sinn, var de blitt rasende og hadde tatt opp steiner for å kaste på ham. Men gang på gang hadde han kommet unna. Judas tenkte at siden Jesus hadde unngått så mange feller, ville han sikkert heller ikke tillate at de grep ham nå.
Judas bestemte seg for at nå skulle denne saken prøves. Hvis Jesus virkelig var Messias, ville det folket som han hadde gjort så mye for, samle seg om ham og utrope ham til konge. Dette ville for alltid avgjøre saken for mange som nå var i uvisshet. Judas ville få æren av å ha satt kongen på Davids trone. Dette ville sikre ham den øverste plassen ved siden av Kristus i det nye riket.
Den falske disippelen utførte sin del ved å forråde Jesus. Da han i hagen sa til lederne for pøbelhopen: «Den jeg kysser, han er det. Grip ham!»4 trodde han fullt og fast at Jesus ville slippe fra dem. Hvis de etterpå skulle klandre ham, kunne han si: Sa jeg ikke til dere at dere skulle gripe ham?
Tragisk slutt
Judas så hvordan de som grep Jesus, gjorde som han hadde sagt. De bandt ham, og med forbauselse så han at Jesus fant seg i å bli ført bort. Engstelig fulgte han etter ham fra hagen til forhøret hos de jødiske rådsherrene. Ved hver bevegelse ventet han at Jesus skulle overraske sine fiender ved å vise seg for dem som Guds Sønn, og at han ville tilintetgjøre all deres list og makt. Men da det gikk time etter time, og Jesus fant seg i all den mishandling han ble utsatt for, ble Judas overveldet av en forferdelig frykt for at han hadde solgt sin Herre til å dø.
Da rettergangen nærmet seg slutten, kunne Judas ikke lenger holde ut torturen fra sin skyldbevisste samvittighet. Plutselig lød det en hes røst som sendte et gys av redsel gjennom alle: Han er uskyldig! Å, spar ham, Kaifas!
Nå så man Judas' skikkelse som trengte seg frem gjennom den oppskremte folkemengden. Ansiktet hans var blekt og forgremmet, og svetten perlet i store dråper på pannen hans. Han for bort til dommersetet, tok frem sølvmyntene som var prisen han hadde fått for å forråde sin Herre, og kastet dem foran øverstepresten. Ivrig grep han fatt i kappen til Kaifas og bønnfalt ham om å sette Jesus fri, idet han utbrøt at han ikke hadde gjort noe som fortjente døden. Kaifas ristet ham av seg i harme, men ble forvirret og visste ikke hva han skulle si. Prestenes falskhet var blitt avslørt. Det var åpenbart at de hadde bestukket disippelen til å forråde sin Herre.
Judas ropte igjen: «Jeg syndet da jeg forrådte en uskyldig og sendte ham i døden!» Men øverstepresten som vant tilbake sin selvbeherskelse, svarte hånlig: «Hva angår det oss? ... Det blir din sak.»5 Prestene hadde vært villige til å benytte Judas som sitt redskap, men de foraktet hans usselhet. Da han nå kom med sin bekjennelse, avviste de ham hånlig.
Judas kastet seg nå ned foran Jesus. Han erkjente at Jesus var Guds Sønn og bønnfalt ham om å gjøre seg fri. Jesus klandret ikke sin forræder. Han visste at Judas ikke virkelig angret. Tilståelsen ble tvunget frem av en fryktelig følelse av skyld og av å være fordømt og hjemfallen til straff.
Han følte ikke noen dyp, hjertegripende sorg fordi han hadde forrådt Guds uskyldige Sønn og fornektet Israels Hellige. Likevel uttalte ikke Jesus noen fordømmelse. Han så medlidende på Judas og sa: «For dette er jeg kommet til verden.»
En mumling av forbauselse lød gjennom forsamlingen. Med undring la de merke til Kristi overbærenhet med den som hadde forrådt ham. Igjen ble de grepet av en overbevisning om at denne mannen var noe mer enn et dødelig menneske. Men så spurte de seg selv: Hvis han virkelig er Guds Sønn, hvorfor frigjør han seg ikke da for sine band og triumferer over sine anklagere?
Judas så at hans bønner var forgjeves. Han for ut av hallen mens han ropte: Det er for sent! Det er for sent! Han følte at han ikke kunne orke å leve og se Jesus bli korsfestet. I fortvilelse gikk han bort og hengte seg.
På veien fra Pilatus til Golgata senere på dagen skjedde det plutselig et avbrekk i ropene og spottordene fra den ondskapsfulle mengden som førte Jesus til stedet hvor han skulle korsfestes. Da de passerte et øde sted, fikk de se Judas' legeme ved foten av et livløst tre. Det var et fryktelig og opprørende syn. Tauet som han hadde hengt seg med i treet, var røket på grunn av vekten. Kroppen var blitt lemlestet i fallet, og den var nå i ferd med å bli fortært av hunder. Han ble øyeblikkelig gravd ned så ingen skulle se ham. Det ble mindre spott fra folkemengden etter dette, og mangt et blekt ansikt røpet de tanker som rørte seg hos dem. Hjemsøkelsen syntes alt å ramme dem som var skyldige i Jesu død.