Kristus oppgav ikke sitt liv før han hadde fullbyrdet den gjerning han var kommet for å gjøre, og med sitt siste åndedrag ropte han: «Det er fullbrakt!» 1 Kampen var vunnet. Hans høyre hånd og hans hellige arm hadde gitt ham seier. Som seierherre plantet han sitt banner på de evige høyder. Var det ikke glede blant englene? Hele himmelen jublet over Kristi seier. Satan var overvunnet, og han visste at hans rike var tapt.
Kampen mellom ondt og godt
For englene og de verdener som ikke hadde falt i synd, hadde ropet: «Det er fullbrakt!» den største betydning. Det store gjenløsningsverket var blitt fullbyrdet både for dem og for oss. De har del med oss i frukten av Kristi seier.
Det var først ved Kristi død at Satans sanne vesen ble helt klart for englene og de syndfrie verdener. Den frafalne erkefienden hadde tildekket sitt bedrag i en slik grad at ikke engang hellige vesener forstod hans handlemåte. De hadde ikke klart innsett hva opprøret egentlig gjaldt.
Det var et vesen med en underfull makt og herlighet som hadde satt seg opp mot Gud. Om Lucifer sier Herren: «Du var fullkommenhetens segl, full av visdom og skjønnhet.»2 Lucifer hadde vært den vernende kjerub. Han hadde stått i lyset fra Guds nærhet. Han hadde vært det mest opphøyde av alle skapte vesener, den fremste når det gjaldt å åpenbare Guds hensikter for universet. Etter at han syndet, ble hans bedrag langt mer villedende, og det ble desto vanskeligere å avsløre hans virkelige karakter på grunn av den opphøyde stilling han hadde hatt hos Faderen.
Gud kunne ha tilintetgjort Satan og hans tilhengere like lett som man kaster en stein på jorden, men han gjorde ikke det. Opprøret skulle ikke overvinnes med makt. Tvangsmetoder finnes bare der hvor Satan hersker. Herren handler ikke slik. Hans myndighet grunner seg på godhet, barmhjertighet og kjærlighet. Det middel som skal benyttes, er å fremholde disse grunnsetninger. Guds herredømme er basert på moralske prinsipper hvor sannhet og kjærlighet skal være den fremherskende makt.
Det var Guds hensikt at alt skulle hvile på en grunnvoll som var sikker i evige tider. I himmelens råd ble det bestemt at Satan måtte få tid til å utvikle de prinsipper som lå til grunn for hans ide om lederskap. Han hadde hevdet at hans system var langt bedre enn Guds. Han fikk tid, slik at det himmelske univers kunne se virkningene av hans plan.
Satan forledet menneskene til synd, og frelsesplanen ble satt i verk. I årtusener arbeidet Kristus for å høyne menneskeheten, mens Satan arbeidet for å nedverdige og ødelegge den, og det himmelske univers var vitne til alt sammen.
Da Jesus kom til verden, rettet Satan sine angrep mot ham. Fra han var et lite barn i Betlehem, la maktraneren an på å utrydde ham. På enhver mulig måte prøvde han å hindre Jesus i å utvikle fullkommenhet i sin barndom, være feilfri i sin manndom, yte en hellig tjeneste og bringe et lytefri offer. Men han maktet det ikke. Han kunne ikke få Jesus til å synde. Han greide ikke å ta motet fra ham eller drive ham bort fra den gjerning han var kommet til jorden for å utføre. Fra ødemarken til Golgata var Satans raseri rettet mot ham. Men jo mer nådeløst stormen raste, desto fastere klynget Guds Sønn seg til sin Far og presset seg videre på den blodbestenkte stien. Alle Satans anstrengelser for å underkue og overvinne ham tjente bare til å stille Jesu flekkfrie karakter i et enda klarere lys.
Hele himmelen og alle syndfrie verdener hadde vært vitne til striden. Med intens oppmerksomhet fulgte de med i kampens sluttscener. De så at Jesus gikk inn i Getsemane hage, og at hans sjel var knuget av et redselsfullt og forferdelig mørke. De hørte hans angstfulle rop: «Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi!»3
Da Faderens nærvær ble trukket tilbake fra ham, så de hans fortvilelse som var mer intens enn smerten han opplevde i sin siste forferdelige kamp med døden. Den blodige svetten trengte seg frem fra porene og falt som dråper på jorden. Tre ganger stønnet han frem en bønn om utfrielse. Himmelen kunne ikke lenger holde ut synet av dette, og en utsending med et trøstens budskap ble sendt til Guds Sønn.
Himmelen så hvordan det guddommelige offer ble forrådt og overlatt i hendene på den mordlystne hopen som på en hardhendt måte drog ham skyndsomt fra den ene domstolen til den andre. De himmelske vitner hørte hvordan hans forfølgere spottet på grunn av hans lave byrd. De hørte at en av hans kjæreste disipler fornektet ham med banning og sverging. De så Satans avsindige raseri og hans makt over menneskesinnet. For et fryktelig syn! Jesus blir pågrepet i Getsemane ved midnatt, slept hit og dit fra slott til domshall, anklaget to ganger for prestene, to ganger for Det høye råd, to ganger for Pilatus og en gang for Herodes. Han blir spottet, pisket, dømt og ført ut for å bli korsfestet. Han bærer det tunge korset mens Jerusalems døtre gråter og pøbelen håner.
Med sorg og forferdelse var himmelen vitne til at Kristus hang på korset, mens blodet rant fra sårene i tinningene, og den blodige svetten brøt frem på pannen hans. Fra hendene og føttene dryppet blodet ned på jorden hvor det var gravd et hull til korset. Sårene fra naglene ble større etter som vekten av kroppen slet i hendene. Han pustet hektisk og tungt mens han stønnet under verdens syndebyrde. Hele himmelen ble fylt med undring da Kristus midt i sin fryktelige lidelse bad: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»4 Likevel stod det noen der, mennesker skapt i Guds bilde, som nå prøvde å ta livet av hans enbårne Sønn. Hvilket syn for det himmelske univers!
Mørkets makter og myndigheter var samlet omkring korset og sendte en djevelsk skygge av vantro inn i menneskenes sinn. Da Herren skapte disse vesener til å stå for hans trone, var de skjønne og herlige. Deres prakt og hellighet var i samsvar med deres opphøyde rang. De var utrustet med Guds visdom og kledd i himmelens rustning. De var Herrens tjenere. Men hvem kunne i disse falne engler gjenkjenne strålende serafer som en gang hadde gjort tjeneste i de himmelske sfærer?
Satans hjelpere forente seg med onde mennesker for å få folk til å tro at Kristus var den største av alle syndere, og få dem til å hate og avsky ham. De som hånte Kristus da han hang på korset, var fylt av samme ånd som den første store opprører hadde. Han fylte dem med nedrige og motbydelige talemåter og inspirerte dem til å håne. Men med alt dette oppnådde han ingenting.
Om det hos Kristus hadde vært en eneste synd, om han på et eneste punkt hadde gitt etter for Satan for å unngå den forferdelige lidelsen, ville Guds og menneskenes fiende ha triumfert. Kristus bøyde hodet og døde, men han holdt fast ved sin tro og sin lojalitet mot Gud. «Og jeg hørte en høy røst i himmelen som sa: «Seieren og kraften og riket tilhører fra nå av vår Gud, og hans Salvede har herredømmet. For våre brødres anklager er styrtet, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt.»»5
Satan så at hans bedrag var avslørt. Hans herskermetoder ble blottlagt for de syndfrie engler og for det himmelske univers. Han hadde vist seg å være en morder. Ved å utgyte Guds Sønns blod hadde han definitivt avskåret seg fra all sympati hos de himmelske vesener. Fra nå av var hans virksomhet begrenset. Hvordan han enn opptrådte, kunne han ikke lenger se frem til at englene kom fra de himmelske sfærer, og overfor dem anklage Kristi brødre for å ha klær som var svarte av synd og urenhet. Den siste sympatiens lenke mellom Satan og den himmelske verden var brutt.
Menneskets rolle i striden
Satan ble likevel ikke tilintetgjort den gangen. Selv da forstod ikke englene alt som var involvert i den store striden. Det skulle klarlegges helt og fullt hva som egentlig stod på spill. Av hensyn til menneskene måtte Satan derfor fortsette å eksistere. Så vel mennesker som engler måtte se kontrasten mellom lysets og mørkets fyrste. De måtte selv velge hvem de ville tjene.
I begynnelsen av den store konflikten hadde Satan erklært at det var umulig å holde Guds lov, at rettferdighet ikke kunne forenes med barmhjertighet, og at det ville være umulig for en synder å få tilgivelse hvis han overtrådte Guds lov. Satan hevdet at enhver synd måtte ha sin straff, og hvis Gud skulle ettergi straffen for synd, ville han ikke være en sann og rettferdig Gud.
Satan jublet når mennesker brøt Guds lov og trosset hans vilje. Han påstod at det var bevist at loven ikke kunne etterleves. Mennesket kunne ikke få tilgivelse. Fordi han selv var blitt fjernet fra himmelen etter sitt opprør, gjorde han krav på at menneskeslekten for alltid måtte være utelukket fra å nyte gunst hos Gud. Med styrke hevdet han at Gud ikke kunne være rettferdig og samtidig være nådig mot synderen.
Men selv i sin syndige tilstand var mennesket i en annen stilling enn Satan. Lucifer hadde syndet mens han var i himmelen og i lyset av Guds herlighet. Han hadde fått en åpenbaring av Guds kjærlighet som ikke noe annet skapt vesen hadde fått. Selv om han forstod Guds natur og kjente til hans godhet, valgte han å følge sin egen selviske og uavhengige vilje. Dette valget var avgjørende. Det var ikke noe mer Gud kunne gjøre for å frelse ham. Menneskene derimot ble bedratt. Deres sinn ble formørket på grunn av Satans bedrag. De kjente ikke høyden og dybden av Guds kjærlighet. Kunnskapen om Guds kjærlighet var menneskenes håp. Ved å lære å kjenne Guds natur kunne de bli ført tilbake til ham.
Gjennom Jesus ble Guds barmhjertighet åpenbart for menneskene. Men barmhjertighet utelukker ikke rettferdighet. Loven åpenbarer Guds vesen. Ikke den minste bokstav eller tøddel kunne forandres for å imøtekomme mennesket i dets falne tilstand. Gud forandret ikke sin lov, men i Kristus ofret han seg selv for å gjenløse menneskene. «Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv.»6
Kampen mot Guds lov
Loven krever rettferdighet -- et rettferdig liv og en fullkommen karakter. Dette kan mennesker ikke prestere. De kan ikke imøtekomme kravene i Guds hellige lov. Men da Kristus kom til verden som et menneske, levde han et hellig liv og utviklet en fullkommen karakter. Dette tilbyr han som en fri gave til alle som vil ta imot den. Hans liv kommer i stedet for menneskenes liv. På grunn av Guds overbærenhet får de tilgivelse for de synder som før var gjort. Og mer en det. Kristus gjør at menneskene blir helt gjennomtrengt av Guds egenskaper. Han danner menneskets karakter så den ligner Guds karakter og blir til et vakkert byggverk med åndelig styrke og skjønnhet. Slik blir nettopp den rettferdighet som loven krever, oppfylt i den som tror på Kristus. Gud ville vise sin rettferdighet: «både• at han selv er rettferdig, og at han erklærer den rettferdig som tror på Jesus».7
Guds kjærlighet er ikke kommet mindre til uttrykk i hans rettferdighet enn i hans nåde. Rettferd er hans trones grunnvoll og frukten av hans kjærlighet. Satans hensikt har vært å skille nåde fra sannhet og rettferd. Han har prøvd å påvise at Guds rettferdige lover fredens fiende. Men Kristus påviser at i Guds plan hører de uløselig sammen. Det ene kan ikke eksistere uten det andre. «Godhet og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre.»8
Ved sitt liv og sin død viste Kristus at Guds rettferdighet ikke tilintetgjør hans nåde, men at synd kan tilgis og at loven er rettferdig og kan etterleves. Satans anklager ble på den måten tilbakevist. Gud hadde gitt menneskene umiskjennelige vitnesbyrd om sin kjærlighet.
Et annet bedrag skulle nå bringes på bane. Satan påstod at nåden tilintetgjorde rettferdigheten, og at Kristi død avskaffet Guds lov. Hadde det vært mulig å forandre eller oppheve loven, ville Kristus ikke ha behøvd å dø. Men å oppheve loven ville være det samme som å udødeliggjøre overtredelse og stille verden under Satans herredømme. Det var fordi loven var uforanderlig, og fordi mennesket bare kunne bli frelst ved lydighet mot dens prinsipper, at Jesus ble hengt på korset. Men nettopp det middel som Kristus benyttet for å stadfeste loven, ble av Satan fremført som grunnen til at den er avskaffet. Her vil den siste konfrontasjon i den store striden mellom Kristus og Satan finne sted.
Den påstand som Satan nå kommer med, er at den loven som ble forkynt med Guds egen røst, er mangelfull og at visse bestemmelser er blitt satt til side. Det er det siste store bedrag han vil påføre verden. Han behøver ikke å angripe hele loven. Kan han få menneskene til å overse et enkelt bud, er hans hensikt oppnådd. «For den som holder hele loven, men bryter ett av budene, han har forbrutt seg mot dem alle.»9
Ved å gå med på å overtre et av budene, kommer menneskene inn under Satans makt. Ved å sette menneskelig lov i stedet for Guds lov, vil Satan prøve å kontrollere verden. Denne virksomheten er forutsagt i det profetiske ord. Om den store, frafalne makten som representerer Satan, sies det: «Han skal tale mot Den Høyeste og fare hardt fram mot Den Høyestes hellige. Han skal sette seg fore å forandre tider og lover, og de hellige skal overgis i hans makt.» 10
Mennesker vil komme til å innføre sine egne lover for å motarbeide Guds lover. De vil prøve å tvinge andres samvittighet. I sin iver for å påtvinge andre disse lovene, vil de undertrykke sine medmennesker.
Kampen mot Guds lov, som begynte i himmelen, vil fortsette til tidens slutt. Hvert menneske vil bli stilt på prøve. Lydighet eller ulydighet er det spørsmålet som hele verden må ta stilling til. Alle blir stilt på valg mellom Guds lov og menneskers lover. Her vil skillelinjen bli trukket. Det vil bare bli to grupper. Hvert menneskes karakter vil bli fullt utviklet, og alle vil vise om de har valgt å stille seg på de lojales eller på opprørernes side.
Når striden tar slutt
Så vil enden komme. Gud vil opprettholde sin lov og utfri sitt folk. Satan og alle som har gjort opprør sammen med ham, vil bli fjernet. Synd og syndere vil gå til grunne med rot og gren. Satan er roten, og hans tilhengere er grenene. Det som ble talt til ondskapens fyrste, vil bli oppfylt: Fordi du føler deg som en gud, gjorde jeg ende på deg, du vernende kjerub, mellom de funklende steiner. Du er blitt til skrekk og gru, og borte er du for alltid. Om en liten stund er de ugudelige borte, og de skal bli som om de aldri hadde vært til.11
Dette er ikke et utslag av vilkårlig maktbruk fra Guds side. De som forkaster hans nåde, høster det de har sådd. Gud er livets kilde. Den som velger å tjene synden, skiller seg fra Gud og avskjærer seg selv fra livet. «De er fremmede for livet i Gud.» Kristus sier: «Alle som hater meg, elsker døden.»12 Gud lar dem leve en viss tid så de kan utvikle sin karakter og vise hva de står for. Når dette har skjedd, høster de fruktene av sitt eget valg. Ved et liv i opprør kommer Satan og alle som gjør felles sak med ham, i et slikt motsetningsforhold til Gud at selve hans nærvær blir for dem som en fortærende ild. Herligheten fra ham som er kjærlighet, vil tilintetgjøre dem.
I begynnelsen av den store strid forstod ikke englene dette. Hvis Satan og hans engler den gangen hadde måttet høste det fulle resultat av sin synd, ville de ha omkommet. Men det ville ikke ha vært klart for de himmelske vesener at dette var den uunngåelige følgen av synd. En tvil om Guds godhet ville ha blitt tilbake i deres sinn lik et ondt frø som ville ha båret sin dødelige frukt i form av synd og ulykke.
Men slik vil det ikke bli når den store strid er slutt. Når frelsesplanen er fullført, vil Guds sanne natur være åpenbar for alle skapte fornuftsvesener. Da vil alle se at prinsippene i hans lover fullkomne og uforanderlige. Syndens natur og Satans egenskaper er blitt fullstendig avslørt. Synden vil bli utryddet. Dette vil rettferdiggjøre Guds kjærlighet og grunnfeste hans ære overfor universets beboere som fryder seg over å gjøre hans vilje, og som har hans lov i sitt sinn.
Med rette kunne englene fryde seg når de betraktet Kristi kors. Selv om de ikke den gangen forstod alt, visste de at Satan og synden ville bli fjernet for evig, at menneskenes frelse var sikret, og at universet ville være trygt i all evighet. Kristus selv fattet fullt ut hva følgene ville bli av det offer han brakte på Golgata. Alt dette så han frem til da han på korset ropte: «Det er fullbrakt!»