Kristus var bare et skritt fra sin himmelske trone da han stod frem og gav disiplene denne fullmakt: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler.» «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle mennesker!» 1 Igjen og igjen ble ordene gjentatt for at disiplene skulle fatte hvor viktige de var. Himmelens lys skulle skinne med klare, sterke stråler på alle jordens innbyggere, høy og lav, rik og fattig. Disiplene skulle samarbeide med Kristus i gjerningen med å frelse verden.
Misjonsbefalingen ble først gitt til de tolv da Jesus var sammen med dem på salen i Jerusalem. Nå skulle den bli gitt til mange flere. Til møtestedet på et fjell i Galilea strømmet alle troende som kunne kalles sammen. Før sin død hadde Jesus selv bestemt sted og tid. Engelen ved graven minnet disiplene om hans løfte om å møte dem i Galilea. Løftet ble gjentatt for de troende som var samlet i Jerusalem i påskeuken. Og gjennom dem nådde det ut til mange ensomme som sørget over sin Herres død. Med intens interesse så alle frem til dette møtet. De tok seg frem til stedet ad omveier, slik at de kom fra alle kanter for å unngå å vekke mistanke hos de påpasselige jødene. De undret seg mens de snakket alvorlig sammen om det de hadde hørt om Kristus.
Stevnemøte i fjellskråningen
På det fastsatte tidspunktet var omkring fem hundre troende samlet i små grupper i fjellskråningen, ivrige etter å høre alt det de kunne få kjennskap til av dem som hadde sett Kristus etter oppstandelsen. Disiplene gikk fra gruppe til gruppe og fortalte alt det de hadde sett og hørt, og samtalte med dem ut fra skriftene slik han selv hadde gjort med dem. Tomas fortalte om sin vantro og hvordan hans tvil var blitt feid bort. Plutselig stod Jesus iblant dem. Ingen kunne si hvorfra eller hvordan han kom. Mange av dem som var til stede, hadde aldri før sett ham. Men i hendene og på føttene hans så de merkene etter korsfestelsen. Ansiktet var som Guds ansikt, og da de så ham, tilbad de ham. Men noen tvilte. Slik vil det alltid være. Det finnes noen som har vanskelig for å tro, og de stiller seg på tvilernes side. Disse menneskene taper mye på grunn av sin vantro.
Dette var den eneste gangen Jesus var sammen med så mange av de troende etter sin oppstandelse. Han kom og talte til dem og sa: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.» Disiplene tilbad ham før han talte. Men hans ord, som kom fra lepper som hadde vært lukket i døden, grep dem med en forunderlig makt. Nå var han den oppstandne frelser.
Mange av dem hadde sett ham bruke sin makt til å helbrede de syke og beherske djevelske krefter. De trodde at han hadde makt til å opprette sitt rike i Jerusalem og til å knuse all motstand, og makt over naturkreftene. Han hadde fått de opprørte bølgene til å legge seg. Han hadde vandret på skummende brottsjøer, og han hadde brakt døde tilbake til livet. Nå erklærte han at han hadde fått «all makt». Hans ord løftet tilhørernes sinn over jordiske og timelige ting -- til de himmelske og evige. De fikk de sterkeste forestillinger om hans verdighet og herlighet.
Til alle folkeslag
Der på fjellsiden kunngjorde Kristus at hans offer for menneskene var fullstendig. Betingelsene for forsoningen var oppfylt. Den misjon han hadde kommet til verden for å utføre, var fullbrakt. Nå var han på vei til Guds trone for å motta hyllest av engler, makter og myndigheter. Han hadde begynt sin gjerning som menneskenes talsmann. I kraft av en altomfattende autoritet gav han disiplene sin befaling: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»
Jødefolket var satt til å ta vare på de hellige sannheter. Men fariseismen gjorde dem til de mest avvisende og mest fanatiske av alle mennesker. Alt i forbindelse med prestene og rådsherrene -- deres klesdrakt, skikker, seremonier og tradisjoner -- gjorde dem uskikket til å være verdens lys. De så på seg selv, den jødiske nasjon, som hele verden. Men Kristus gav disiplene det oppdrag å forkynne en tro og en gudsdyrkelse som ikke hadde noe med kastevesen eller nasjonale grenser å gjøre, en tro som ville passe for alle folkeslag og nasjoner og for mennesker av alle samfunnslag.
Før Kristus forlot disiplene, gav han dem klar beskjed om hva hans rike bestod av. Han minnet dem om hva han tidligere hadde fortalt om dette. Han sa at han ikke hadde til hensikt å opprette et jordisk rike, men et åndelig, for han skulle ikke herske som en jordisk konge på Davids trone. Igjen utla han skriftene for dem, og viste at alt det han hadde gjennomgått, var blitt bestemt i himmelen i rådslagninger mellom Faderen og ham selv.
Alt var blitt forutsagt av personer som var inspirert av Den Hellige Ånd. Han sa: Dere ser at alt det jeg har åpenbart for dere om at jeg skulle bli forkastet som Messias, har funnet sted. Alt det jeg har sagt om den ydmykelse jeg måtte tåle, og den død jeg skulle lide, er blitt virkeliggjort. På den tredje dagen stod jeg opp igjen. Gransk skriftene mer flittig, så vil dere se at i alt dette er profetiene om meg blitt oppfylt i alle enkeltheter.
Fra Jerusalem til hele verden
Kristus gav disiplene et bestemt oppdrag. De skulle begynne i Jerusalem som hadde vært skueplassen for hans fornedrelse for menneskeslektens skyld. Der hadde han lidd, og der var han blitt forkastet og dømt til døden. Judea var den landsdelen hvor han var født. Der hadde han i menneskeskikkelse levd sammen med mennesker. Få hadde oppdaget hvor nær himmelen var kommet til jorden da Jesus var blant dem. I Jerusalem skulle disiplene begynne sitt arbeid.
Med tanke på alt det Kristus hadde lidd, og hvor lite hans gjerning der var blitt verdsatt, kunne disiplene kanskje ha bedt om å få et mer lovende virkefelt. Men de bad ikke om det. Nettopp den jordbunn hvor han hadde sådd sannhetens såkorn, skulle disiplene bearbeide, og så ville sæden spire og gi en rik grøde. I sin gjerning ville disiplene møte forfølgelse på grunn av jødenes hat og fanatisme. Men det hadde deres mester holdt ut, og de skulle heller ikke unndra seg. Det første tilbud om nåde måtte gå til Kristi drapsmenn.
I Jerusalem var det mange som i hemmelighet trodde på Jesus, og mange var blitt bedratt av prestene og rådsherrene. Evangeliet måtte forkynnes også for dem. De måtte få kallet til omvendelse. Den underfulle sannhet at syndsforlatelse bare kan oppnås gjennom Kristus, måtte gjøres klar. Ettersom hele Jerusalem stod på ende etter de siste få ukers gripende begivenheter, ville forkynnelsen av evangeliet gjøre et dypt inntrykk.
Men arbeidet skulle ikke stanse her, men utvides til å omfatte jordens fjerneste områder. Kristus sa til disiplene: Dere har vært vitne til mitt selvoppofrende liv for verden. Dere har sett mine anstrengelser for Israel. Selv om de ikke ville komme til meg så de kunne ha liv, og selv om prestene og rådsherrene har behandlet meg som de lystet, og har forkastet meg som Skriften har forutsagt, skal de få enda en anledning til å ta imot Guds Sønn. Dere har sett at jeg med åpne armer tar imot dem som kommer til meg og bekjenner sin synd. Den som kommer til meg, vil jeg ikke støte bort. Alle som vil, kan bli forsont med Gud og få evig liv. Til dere, mine disipler, overgir jeg dette nådens budskap. Det skal først forkynnes for Israel, og deretter for alle nasjoner, tungemål og folk. Det skal forkynnes for jøder og hedninger. Alle som tror, skal samles i en menighet.
Den Hellige Ånd
Gjennom Den Hellige Ånd skulle disiplene få en vidunderlig kraft. Deres vitnesbyrd skulle stadfestes med tegn og under. Mirakler ville bli utført, ikke bare av apostlene, men også av dem som tok imot deres budskap.
Jesus sa: «Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene; og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, så de blir friske.»2
På den tiden forekom det ofte giftmord. Samvittighetsløse mennesker betenkte seg ikke på å bruke et slikt middel for å få fjernet personer som stod i veien for deres ærgjerrighet. Jesus visste at disiplenes liv ville være utsatt for fare. Mange ville mene at de gjorde Gud en tjeneste ved å drepe hans vitner. Derfor lovte han å beskytte dem mot denne faren.
Disiplene skulle ha den samme makt som Jesus hadde til å helbrede «alle sykdommer og plager hos folket». Når de i hans navn helbredet legemlige sykdommer, ville de være vitner om den makt han hadde til å gi legedom for sjelen.3 Og nå fikk de løfte om en ny nådegave. De skulle forkynne blant andre folkeslag og få evnen til å tale andre tungemål. Apostlene og deres hjelpere var ulærde menn, men ved utgytelsen av Ånden på pinsefestens dag ble deres tale ren, enkel og presis både i form og innhold, enten de talte sitt eget eller et fremmed språk.
Et hellig oppdrag
Slik fikk disiplene sin fullmakt fra Kristus. På alle måter sørget han for at de kunne utføre gjerningen, og han tok selv ansvaret for at det skulle lykkes. Så lenge de gjorde som han sa, og samarbeidet med ham, kunne det ikke slå feil. Gå til alle folkeslag, sa han. Dra ut til de fjerneste strøk av kloden hvor mennesker bor, og stol på at jeg selv vil være der! Arbeid i tro og tillit, for jeg kommer aldri til å svikte dere!
Kristi oppdrag til disiplene innbefattet alle troende. Det innbefatter alle som tror på Kristus inntil tidens slutt. Det er en skjebnesvanger feiltagelse å mene at arbeidet for menneskers frelse utelukkende beror på den ordinerte predikant. Evangeliet er betrodd alle som har mottatt Ånd fra himmelen. Alle som tar imot Kristi liv, har myndighet til å arbeide for sine medmenneskers frelse. Menigheten ble opprettet for å utføre denne gjerningen. Alle som tar imot dens hellige løfter, har dermed forpliktet seg til å være Kristi medarbeidere.
«Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den sum hører dette, skal si: «Kom!»»4 Hver enkelt som hører, skal gjenta innbydelsen. Hva en persons kall i livet enn er, bør hans første interesse være å vinne andre for Kristus. Han er kanskje ikke i stand til å tale til forsamlinger, men han kan virke for enkeltmennesker. Til dem kan han bringe videre den undervisning han selv har mottatt fra Herren. Tjenesten består ikke bare i å forkynne. Med i tjenesten er de som bringer lindring til de syke og dem som lider, hjelper de trengende og taler trøstens ord til de fortvilte og til dem som har liten tro. Overalt finnes det mennesker som er tynget av skyldfølelse. Det er ikke besværligheter, slit og fattigdom som nedverdiger menneskene. Det er synd og skyld. Det bringer uro og utilfredshet. Kristus vil at hans tjenere skal hjelpe dem som er plaget på grunn av synd.
Disiplene skulle begynne å arbeide der de var. De skulle ikke gå forbi selv den vanskeligste og minst lovende arbeidsmark. Slik skal enhver Kristi tjener begynne der han er. I vår egen familie kan det være noen som lengter etter medfølelse og hungrer etter livets brød. Det kan være barn som må oppdras til å tjene Kristus. Det finnes hedninger utenfor vår egen dør. La oss med troskap utføre den gjerning som ligger nærmest. Så kan vår aktivitet utvides så langt Gud leder oss.
Mang en gjerning kan synes å være begrenset av ytre forhold. Men hvor det enn er, vil innflytelsen av den merkes til jordens fjerneste felter, hvis den blir utført med tro og flid. Da Kristus var på jorden, syntes hans gjerning å være begrenset til et lite område. Men folkeskarer fra alle land hørte hans budskap.
Gud bruker ofte de enkleste midler til å nå de største resultater. Hans plan er at hver del av hans verk skal være avhengig av enhver annen del, slik som det ene hjulet griper inn i det andre, og at alt virker sammen på en harmonisk måte. Den mest ubetydelige tjener som lar seg lede av Den Hellige Ånd, vil røre ved usynlige strenger og fremkalle vibrasjoner som forplanter seg til jordens ender og frembringer toner som vil gjenlyde gjennom evige tider.
Jesu misjonsbefaling: «Gå ut i hele verden,» må ikke tapes av syne. Vi blir bedt om å vende blikket mot «de områder som ligger bortenfor». 5 Kristus river ned det gjerdet som skiller. Han fjerner de fordommer som skiller mellom nasjonene, og lærer oss å elske hele menneskeheten. Han løfter menneskene ut av den trange krets som deres selviskhet dreier seg om, og avskaffer alle landegrenser og alt kunstig skille mennesker imellom. Han gjør ingen forskjell på naboer og fremmede, venner og fiender, men lærer oss å betrakte hvert eneste trengende menneske som vår bror, og verden som vår arbeidsmark.
Da Jesus sa: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler,» sa han også: «Disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene; og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, så de blir friske.»
Løftet er like vidtrekkende som befalingen. Ikke slik at alle gavene blir gitt til hver enkelt troende. Ånden «deler ut sine gaver til hver enkelt, slik han vil».6 Åndens gaver er lovt hver enkelt troende etter som han behøver dem i Herrens gjetning. Løftet er like virkningsfullt og troverdig nå som på apostlenes tid. «Disse tegn skal følge dem som tror.» Det er en forrett som Guds barn har. De bør holde fast på alt som kan stadfeste og styrke dem i troen.
Helbrede syke
«De skal legge hendene på syke, så de blir friske.» Denne verden er som et gigantisk sykehus, men Kristus kom for å helbrede de syke og forkynne frihet for Satans fanger. Han var selv sunnheten og styrken.
Han gav av sitt liv til de syke og plagede og til dem som var besatt av onde ånder. Han viste ikke bort noen som kom til ham for å få del i hans legende kraft. Han visste at de som bad ham om hjelp, selv hadde påført seg sykdom. Likevel avslo han ikke å helbrede dem.
Når Kristi kraft trengte inn i sjeledypet hos disse stakkars menneskene, ble de overbevist om synd, og mange ble helbredet for sin åndelige sykdom så vel som for sine fysiske svakheter. Evangeliet har ennå den samme kraft. Hvorfor skulle vi ikke i dag se de samme resultater?
Kristus føler smertene hos enhver som lider. Når onde ånder river og sliter i en menneskekropp, føler Kristus forbannelsen. Når feberen brenner og livskraften svekkes, føler han smertens kval. Han er like villig til å helbrede de syke nå som da han personlig var her på jorden. Kristi tjenere er hans representanter, de kanaler som han virker gjennom, og som han ønsker å utøve sin legende kraft gjennom.
I Jesu måte å helbrede på var det noe disiplene skulle lære. Ved en anledning «spyttet han på jorden og laget en deig». Den smurte han på øynene til en blind mann, og sa til ham: «Gå og vask deg i Siloadammen.» Mannen gikk dit og vasket seg, «og han kom tilbake seende».7 Denne helbredelsen kunne bare skje ved den store legens kraft. Likevel gjorde Kristus bruk av naturens enkle midler. Han oppmuntret aldri til bruken av kunstig fremstilte medikamenter, men anerkjente de enkle og naturlige legemidler.
Til mange av de syke som ble helbredet, sa, Jesus: «Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.»8 Slik lærte han dem at sykdom er følgen av overtredelse av Guds lover, både de fysiske og åndelige. Den store elendighet som er i verden, ville ikke ha eksistert hvis bare menneskene levde i samsvar med Skaperens plan.
Kristus hadde vært det gamle Israels leder og lærer, og han hadde undervist dem om at helse er lønnen for lydighet mot Guds lover. Den store legen som helbredet de syke i Israel, hadde talt til sitt folk fra skystøtten og sagt hva de måtte gjøre, og hva Gud ville gjøre for dem. «Dersom du hører på Herren din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øyne, dersom du gir akt på hans bud og holder alle hans forskrifter, da skal jeg spare deg for alle de sykdommer jeg la på egypterne. For jeg er Herren, din lege.» Kristus gav Israel bestemt undervisning om deres livsvaner, og han gav dem denne forsikring: «Herren skal holde all sykdom borte fra deg.» Når de overholdt betingelsene, ble løftet virkeliggjort for dem. «Det var ingen i hans stammer som snublet.»9
Dette er til undervisning for oss. Alle som ønsker å bevare helsen, må overholde visse betingelser. Alle bør lære hva disse betingelsene er. Herren misliker uvitenhet om hans lover, enten de er fysiske eller åndelige. Vi skal være Guds medarbeidere for å gjenopprette helse både til kropp og sjel.
Vi bør også undervise andre om hvordan de kan gjenvinne og bevare helsen. De syke bør behandles med de legemidler som Gud har skaffet til veie i naturen, og vi bør vise dem til ham som er den eneste som kan helbrede. Det er vår oppgave å bringe de syke og dem som har det vondt, frem for Kristus på troens armer, og vi bør lære dem å tro på den store lege. Vi må gripe fatt i hans løfte og be ham om å åpenbare sin makt. Å gjenopprette er selve kjernen i evangeliet. Jesus vil at vi skal be de syke og motløse og dem som har mistet alt håp, om å ta imot hans styrke.
Kjærlighetens kraft var med i all Kristi helbredelsesgjerning. Bare når vi i tro får del i denne kjærligheten, kan vi være redskaper for ham. Hvis vi forsømmer å opprettholde forbindelsen med Kristus, kan den livgivende kraft ikke strømme ut i rikt mål fra oss til våre medmennesker. Det var steder hvor selv Jesus ikke kunne gjøre mange undergjerninger på grunn av folks vantro. Slik kan vantro også i dag skille menigheten fra dens guddommelige hjelper. Menigheten har et altfor svakt grep på evighetens virkelighet. Dens mangel på tro skuffer Gud og tar fra ham den ære han har krav på.
«Jeg er med dere»
Når menigheten utfører Kristi gjerning, har den fått løfte om hans nærvær. Gå ut og undervis alle folkeslag, sa han. «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Å ta på seg hans åk er en av de første betingelser for å få hans kraft. Menighetens liv avhenger av dens troskap i å utføre det Herren har pålagt den. Å forsømme dette er det samme som å innby til åndelig svakhet og forfall. Der hvor det ikke blir utført noe aktivt arbeid for andre, vil kjærligheten avta og troen svekkes.
Kristus vil at hans tjenere skal undervise menigheten om evangeliets gjerning. De skal lære andre hvordan de skal oppsøke og frelse de fortapte. Men gjør de det? Hvor mange er det ikke som sliter med å blåse liv i den lille gnisten som ennå finnes i en menighet som holder på å dø! Hvor mange menigheter blir ikke pleiet som syke lam av dem som burde være ute og søke etter det som er fortapt! Og hele tiden er det millioner på millioner som går fortapt uten Kristus.
Guds kjærlighet kunne ikke slå seg til ro. Den er rørt i sitt innerste for menneskenes skyld, og englene undrer seg over en slik overfladisk takknemlighet hos dem som har vært gjenstand for en så stor kjærlighet. Himmelen føler seg krenket over den likegyldighet som utvises når det gjelder menneskers frelse. Ønsker vi å vite hvordan Kristus ser på dette? Hvordan ville en far og en mor føle hvis de visste at deres barn som var blitt borte i kulden og snøen, var blitt overlatt til å omkomme av dem som gikk forbi, og som kunne ha reddet det? Ville det ikke bli en fryktelig sorg for dem, og årsak til ustyrlig harme? Ville de ikke fordømme disse morderne med en harme like brennende som deres tårer, og like intens som deres kjærlighet?
Hvert menneskes lidelser er et Guds barns lidelser, og de som unnlater å rekke ut en hjelpende hånd til sine medmennesker som går mot fortapelsen, vekker hans rettferdige harme. Dette er Lammets vrede. Til dem som hevder å ha samfunn med Kristus, men som likevel har vært likegyldige overfor sine medmenneskers nød, vil han på dommens store dag si: «Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett.»10
Kristus i sentrum
I sitt oppdrag til disiplene gav Kristus ikke bare en oversikt over deres gjerning, men han gav dem også det budskapet de skulle forkynne. Han sa at de skulle lære menneskene «å holde alt det jeg har befalt dere». Disiplene skulle lære andre det som Kristus hadde lært dem. Dette gjaldt ikke bare det han selv hadde forkynt, men også det som var blitt formidlet gjennom alle profeter og lærere i Det gamle testamente. Menneskers lærdommer er holdt utenfor. Her er det ikke gitt plass for tradisjonelle vedtekter, for menneskers teorier og slutninger, eller for lover som kirken har gitt. Ingen lover som er gitt av noen kirkelig myndighet, er innbefattet i misjonsbefalingen.
Kristi tjenere skal ikke forkynne noe av dette. Den skatten som disiplene fikk i oppdrag å gi verden, er «loven og profetene» sammen med beretningen om hans egne ord og gjerninger. Kristi navn er deres feltrop, deres kjennetegn, det som binder dem sammen, deres autoritet i gjerningen og kilden til deres fremgang. Ikke noe som mangler hans påskrift, vil bli godtatt i hans rike.
Evangeliet skal fremholdes, ikke som en livløs teori, men som en levende kraft som kan forandre livet. Gud ønsker at de som tar imot hans nåde, skal være vitner om dens kraft. De som har hatt den mest anstøtelige livsførsel, har full og fri adgang til ham. Når de vender om, gir han dem sin Ånd. Han betror dem de høyeste tillitsverv og sender dem ut til de ulydiges leir for å forkynne hans grenseløse nåde. Han vil at hans tjenere skal vitne om hans nåde som kan gi menneskene del i en Kristus-lik karakter, så de kan fryde seg i forvissningen om hans store kjærlighet. Han ønsker at vi skal fortelle verden at han ikke kan slå seg til ro før menneskeslekten er vunnet tilbake som hans sønner og døtre.
I Kristus finner vi hyrdens omsorg, en fars og en mors hengivenhet og den medfølende frelsers grenseløse nåde. Han tilbyr sine velsignelser på den mest innbydende måte. Det er ikke nok for ham bare å kunngjøre dette. Han tilbyr sine velsignelser på den mest tiltrekkende måte for å vekke et ønske om å få del i dem. Slik skal hans tjenere fremholde den store og rike herlighet som Gud tilbyr i sin «usigelige gave».
Kristi underfulle kjærlighet vil smelte og overvinne hjertene der hvor en oppramsing av læresetninger ikke ville utrette noe som helst. «Trøst, ja, trøst mitt folk! sier deres Gud.» «Stig opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Rop høyt med kraftig røst, Jerusalems gledesbud! Rop høyt, og vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, der er deres Gud!» ... Som hyrden skal han gjete sin hjord og samle lammene i sine armer. Han skal bære dem ved barmen og lede deres mødre varsomt.» Fortell om ham som «skiller seg ut blant ti tusen», og vis hvordan «alt ved ham er tiltrekkende». 11
Ord alene kan ikke uttrykke dette. Det må komme til syne i karakteren og klart åpenbares i livet. Kristi bilde må gjenspeiles i hver eneste av hans etterfølgere. Gud har forutbestemt hver enkelt av oss «til å bli formet etter hans Sønns bilde».12 Kristi langmodige kjærlighet, hans hellighet, saktmodighet, barmhjertighet og trofasthet skal åpenbares for verden gjennom det liv den troende lever.
De første disiplene gikk ut for å forkynne Ordet. De åpenbarte Kristus i sitt liv. Herren samarbeidet med dem «og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte». 13 Disse disiplene forberedte seg for gjerningen. Før pinsefestens dag kom de sammen og fjernet alle uoverensstemmelser, og de var innbyrdes i full harmoni. De trodde Kristi løfte om at de ville få del i velsignelsen, og de bad i tro, ikke bare om en velsignelse for seg selv. Byrden for menneskers frelse lå tungt på dem. Evangeliet skulle bringes til jordens fjerneste steder, og de tryglet om å bli utrustet med den kraft som Kristus hadde lovt. Da ble Den Hellige Ånd utgytt, og tusener vendte om på en dag.
Slik kan det også være nå. Forkynn Guds ord i stedet for menneskelige spekulasjoner. Kristne mennesker bør legge bort uenighet og splid og overgi seg til Gud for å frelse de fortapte. Når de i tro ber om velsignelsen, vil den komme. Utgytelsen av Ånden i apostlenes dager var tidligregnet («høstregn» ), og det ble veldige resultater. Men senregnet («vårregn» ) vil bli enda rikeligere. 14
Alle som overgir sjel, legeme og ånd til Gud, vil stadig få ny utrustning av fysisk og åndelig kraft. Himmelens uuttømmelige ressurser står til rådighet for dem. Kristus gir dem av sin egen Ånd, og liv av sitt eget liv. Den Hellige Ånd virker med all sin kraft på hjerte og sinn. Guds nåde øker og mangfoldiggjør deres evner, og den guddommelige natur vil på enhver måte være til hjelp for dem i arbeidet med å frelse mennesker. Ved å samarbeide med Kristus er de fullkomne i ham. I sin menneskelige svakhet blir de satt i stand til å gjøre gjerninger som hører Allmakten til.
Kristus lengter etter å gjøre hele verden kjent med sin nåde og prege den med sin karakter. Den er hans kjøpte eiendom, og han ønsker å gjøre menneskene fri, rene og hellige. Selv om Satan arbeider for å hindre ham i dette, er det mulig ved det blodet som ble utgytt for verden, å vinne seier som vil bringe ære til Gud og Lammet. Kristus vil ikke være tilfreds før seieren er fullstendig, og «etter all sin møye og sjelenød skal han se lys og mettes».15
Alle folkeslag på jorden skal høre evangeliet om hans nåde. Ikke alle vil ta imot hans nåde, men «min ætt skal tjene ham og vitne om ham for kommende slekter». «Kongedømmet og veldet og makten i rike ne under himmelen skal bli gitt til det folk som er Den Høyestes hellige.» «For landet er fylt av kjennskap til Herren, som vannet dekker havets bunn.» «De skal frykte Herrens navn i vest og hans herlighet i øst.» 16
«Hvor fagert det er når den som bringer gledesbud, kommer løpende over fjell, melder fred og bærer godt budskap, forkynner frelse og sier til Sion: «Din Gud er konge!» ... Bryt ut i samstemmig jubel, Jerusalems ruiner! For Herren trøster sitt folk .... Herren viser sin hellige arm for alle folkeslags øyne. Hele den vide jord får se frelsen fra vår Gud.» Matt 28,16-20