Evangeliets tjenere

«I skal kalles Herrens prester, vår Guds tjenere skal de kalle dere.»

I Kristi sted

I hver periode i jordens historie har Gud hatt sine redskaper, anledningens menn, til hvem han har sagt: «I er mine vitner.» I enhver tidsalder har det vært gudhengivne menn som samlet opp lysstrålene etter hvert som disse skinte på deres vei, og som talte Guds ord til folket. Enok, Noah, Moses, Daniel og den lange rekke av patriarker og profeter -- disse menn var rettferdighetens tjenere. De var ikke ufeilbare; de var svake, feilende mennesker; men Herren virket gjennom dem fordi de stilte seg til hans tjeneste.

Etter sin himmelfart har Kristus, menighetens store Hoved, utført sin gjerning i verden ved utvalte sendebud, gjennom hvem han taler til menneskene og betjener dem med hva de behøver. De som Gud kaller til å arbeide i tale og lære for å oppbygge hans menighet, har en meget ansvarsfull stilling. I Kristi sted skal de formane menneskene til å la seg forlike med Gud, og de kan fullføre sin misjon bare når de får visdom og kraft fra det høye.

Guds tjenere symboliseres ved de syv stjerner som Han som er den første og den siste, har under sin særskilte omsorg og beskyttelse. De velgjørende innflytelser som i rikt mål skal finnes i menigheten, står og faller med disse Guds tjenere, som skal være en framstilling av Kristi kjærlighet. Himmelens stjerner står under Guds herredømme. Han fyller dem med lys. Han leder og styrer dem i deres bevegelser. Dersom han ikke gjorde det, så ville de bli falne stjerner. Slik også med hans tjenere. De er bare redskaper i hans hånd, og alt det gode de utretter, blir gjort ved hans kraft.

Det tjener Kristus til ære at han gjennom Den Hellige Ånd gjør sine tjenere til større velsignelse for menigheten enn stjernene er for verden. Det er i Kristus de skal ha sin dyktighet. Dersom de vil se hen til ham liksom han så hen til Faderen, så vil de gjøre hans gjerning. Når de setter sin lit til Gud, så vil han gi dem sitt lys, for at de skal la det stråle ut over verden.

Åndelige vektere

Kristi tjenere er de åndelige voktere for det folk som er betrodd til deres omsorg. Deres gjerning er blitt sammenlignet med vekternes. I gamle dager ble vektere ofte satt på byenes murer, hvor de kunne ha oversikt over viktige punkter som skulle bevoktes, og varsle når en fiende nærmet seg. Alles sikkerhet var avhengig av deres troskap. Til bestemte tider skulle de rope til hverandre for å forvisse seg om at alle var våkne, og at ikke noe var tilstøtt noen av dem. Trygghetseiler advarselsrop gikk fra den ene til den andre og ble gjentatt av hver enkelt, inntil det gikk som et ekko rundt hele byen.

Til hver predikant sier Herren: «Du menneskesønn! til vekter har jeg satt deg for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø, og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, men han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel.» Esek. 33, 7-9.

Disse ord av profeten viser det høytidelige ansvar som hviler på dem som er ansatt til å være menighetens voktere, husholdere over Guds hemmeligheter. De skal stå som vektere på Sions murer for å slå alarm når fienden nærmer seg. Dersom deres åndelige oppfatning av en eller annen grunn er blitt så sløvet at de ikke er i stand til å se faren, og folket omkommer fordi de forsømte å gi advarsel, så vil Gud kreve de omkomnes blod av deres hender.

Vektere på Sions murer har den forrett å kunne leve så nær Gud og å være så mottagelige for inntrykk av hans Ånd at han kan virke gjennom dem for å opplyse syndere om den fare de befinner seg i, og henvise dem til det trygge tilfluktssted. Som utvalt av Gud og beseglet med innvielsens blod skal de redde menn og kvinner fra en truende ødeleggelse. Trofast skal de advare sine medmennesker om overtredelsens visse følger, og med troskap skal de beskytte menighetens interesser. Aldri må deres årvåkenhet slappes. Deres gjerning krever at alle deres evner settes i virksomhet. De skal oppløfte sin røst som en basun og aldri la en eneste usikker, utydelig tone lyde. De skal ikke arbeide for lønnens skyld, men fordi de ikke kan handle annerledes, fordi de forstår at det hviler et ve over dem hvis de unnlater å forkynne evangeliet.

Troskab i tjenesten

Den tjener som er en Kristi medarbeider, vil ha en dyp kjensle av gjerningens hellighet og av den møye og oppotrelse som skal til for at den skal kunne utføres med hell og framgang. Han tenker ikke på sin egen makelighet eller bekvemmelighet. Han glemmer seg selv. Idet han søker etter de fortapte får, akter han ikke på at han selv er sulten og trett, eller at han fryser. Han har bare ett mål for øye -- de fortaptes frelse.

Den som tjener under Immanuels blodsprengte banner, må utføre en gjerning som krever heltemodig anstrengelse og tålmodig utholdenhet. Men korsets stridsmann står under kampen uforferdet i de forreste rekker. Mens fienden trenger på med sine angrep mot ham, søker han bistand i den guddommelige befestning; og når han legger Ordets forjettelser fram for Herren, styrkes han til øyeblikkets plikter. Han ser sitt behov av styrke fra det høye. De seire han vinner, leder ikke til selvopphøyelse, men får ham til fastere og fastere å støtte seg til den Allmektige. Ved å forlate seg på denne kraft blir han i stand til å framholde frelsens budskap med en styrke som anslår en tilsvarende streng i andres sinn.

Herren sender ut sine tjenere for å framholde livets ord, ikke for å preke «verdslig visdom og tomt bedrag» og heller ikke «den kunnskap som falskelig kalles så», men evangeliet, «Guds kraft til frelse». Paulus skrev til Timoteus: «Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans åpenbarelse og hans rike: Forkynn ordet, vær rede i tide og i utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære! For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste!» I denne befaling har enhver predikant et omriss av sin gjerning -- en gjerning som han bare kan fullføre ved oppfyllelsen av det løfte som Jesus ga sine disipler: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» Kol. 2, 8; 1 Tim. 6,20; Rom. 1, 16; 2 Tim. 4,1-5; Matt. 28, 20.

Evangeliets forkynnere, Guds utsendinger til deres medmennesker, bør aldri tape sin, misjon og sitt ansvar av syne. Dersom de mister sin forbindelse med himmelen, er de i en større fare enn andre og katt øve en sterkere innflytelse til det onde. Satan våker stadig over dem og venter på at det skal vise seg en eller annen svakhet hvori gjennom han kan rette et virkningsfullt angrep på dem. Og hvor han triumferer når dette lykkes ham! For en Kristi utsending som ikke er på vakt, gir den store motstander leilighet til å sikre seg mange sjeler.

En sann Guds tjener vil ikke gjøre noe som ville nedsette hans hellige embete. Han vil være forsiktig i sin ferd og klok i sin handlemåte. Han vil virke som Kristus virket; han vil handle som Kristus handlet. Han vil bruke alle sine krefter til å bringe frelsens budskap til dem som ikke kjenner det. En dyp hunger etter Kristi rettferdighet vil fylle hans hjerte. I erkjennelse av sin trang vil han med alvor søke den kraft som må komme til ham før han i enfold, sannferdighet og ydmykhet kan framholde sannheten, slik som den er i Jesus.

Eksempler på menneskelig trofasthet

Guds tjenere får ingen ære eller anerkjennelse av verden. Stefanus ble stenet fordi han preket Kristus og ham korsfestet. Paulus ble satt i fengsel, pisket, stenet og til sist henrettet fordi han var et trofast Guds sendebud til hedningene. Apostelen Johannes ble forvist til Patmos «for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld». Ap. 1, 9. Disse eksempler på menneskelig trofasthet i kraft av guddommelig styrke er et vitnesbyrd for verden om troverdigheten av Guds løfter og om hans nærvær og hans bærende kraft.

Ikke noe håp om herlig udødelighet opplyser framtiden for Guds fiender. En stor hærfører kan beseire nasjoner og få den halve verdens armeer til å skjelve, men han dør av skuffelse og i utlendighet. Filosofen, hvis tanke gjennomstreifer universet og overalt sporer åpenbarelser av Guds kraft og fryder seg over deres harmoni, kan i disse vidunder ofte ikke se den guddomshånd som dannet dem alle. «Et menneske i helighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne.» Sal. 47, 21. Men Guds troshelter vil det tilfalle en arv som har større verdi enn noen jordisk rikdom -- en arv som vil tilfredsstille sjelens lengsler. Verden kjenner dem kanskje ikke og vil heller ikke kjennes ved dem; men i bøkene der oppe er de innskrevet som himmelens borgere, og en opphøyet storhet, en evig fylde av herlighet, vil bli deres del.

Den største gjerning og den edleste beskjeftigelse som mennesker kan ta seg fore, er å vise syndere hen til Guds Lam. Sanne forkynnere er Herrens medarbeidere i fullbyrdelsen av hans forsett. Gud sier til dem: Gå ut, undervis om Kristus og forkynn ham. Lær alle som ikke kjenner hans nåde, hans godhet og hans miskunn. Undervis folket. «Hvorledes kan de da påkalle den som de ikke tror på? og hvorledes kan de tro det de ikke har hørt? og hvorledes kan de høre uten at det er noen som forkynner?» Rom. 10, 14.

«Hvor fagre er på fjellene dens føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud er blitt konge!» «Bryt ut og juble alle sammen, I Jerusalems ruiner! For Herren trøster sitt folk, han gjenløser Jerusalem. Herren avdekker sin hellige arm for alle folkenes øyne, og alle jordens ender får se vår Guds frelse.» Es. 52, 7. 9. 10.

Kristi arbeidere må aldri tenke på og langt mindre tale om fåfengt gjerning. Herren Jesus er vår kraft i alt; hans Ånd skal være vår inspirasjon, og når vi legger oss i hans hender for å være lysets formidlere, vil våre midler til å gjøre godt aldri uttømmes. Vi kan ta av hans fylde og få del i den nåde som er uten grenser.

Arbeidets hellighet

Predikanten står som Guds talerør til folket, og i tanke, i ord og i handling skal han representere sin Herre. Da Moses ble valt til å være paktens sendebud, ble det sagt til ham: «Tred du fram for Gud på folkets vegne.» 2 Mos. 18, 19. Også i vår tid velger Gud menn, liksom han valte Moses, til å være hans utsendinger, og tungt er det ve som hviler på den som vanærer sitt hellige kall eller nedsetter det ideal som er stilt for ham i Guds Sønns liv og virksomhet.

Den straff som ramte Arons sønner Nadab og Abihu, viser hvordan Gud ser på de forkynnere som gjør noe som vanærer deres hellige embete. Disse menn var ordinert til prestetjenesten, men de hadde ikke lært å styre seg selv. Gamle, egoistiske vaner hadde fått et overtak som ikke engang det ansvar deres embete medførte, formådde å bryte.

Da timen for gudstjenesten var kommet, og folkets bønner steg opp til Gud, tok Nadab og Abihu, som til dels var beruset, hver sitt ildkar og brente velluktende røkelse på dem. Men de overtrådte Guds befaling ved å bruke «fremmed ild» istedenfor den hellige ild som Gud selv hadde tent, og som han hadde sagt skulle anvendes til dette formål. For denne synd gikk det ut en ild fra Herren og fortærte dem i folkets påsyn. «Da sa Moses til Aron: Dette var det Herren talte om da han sa: På dem som står meg nær, vil jeg åpenbare min hellighet, og for alt folkets åsyn vil jeg forherlige meg.» Se 3 Mos. 10, 1-7.

Esaias' oppdrag

Da Gud var i begrep med å ville sende Esaias ut med et budskap til sitt folk, ga han først profeten lov til i et syn å se inn i Det aller-helligste i helligdommen. Dørtresklene og det indre forheng i tempelet syntes plutselig å bli løftet opp eller trukket til side, og han fikk av til å skue innenfor og se Det allerhelligste, hvor ikke engang profeten måtte sette sine føtter. Det viste seg for ham et syn hvori han så Jehova sitte på en høy, høy trone, mens slepet av hans kåpe oppfylte tempelet. Rundt om tronen var det serafer som voktere omkring den store Kongen, og de ga gjenskinn av den herlighet som de var omgitt av. Den dype klang av deres lovsanger til Herens pris fikk dørtresklenes poster til å beve som av et jordskjelv. Med lepper som var ubesmittet av synd, istemte disse englene Guds pris. «Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud,» ropte de, «all jorden er full av hans herlighet.» Se Es. 6, 1-8.

Når serafene omkring tronen skuer Guds herlighet, blir de så fylt med hellig ærefrykt at de ikke et øyeblikk henfaller til selvbeundring. Deres lov og pris gjelder hærskarenes Herre. Når de ser inn i framtiden da hele jorden skal fylles med hans herlighet, gjenlyder seierssangen fra den ene til den andre med melodiske toner: «Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud!» De kjenner seg fullstendig tilfreds med å ære Gud; når de befinner seg i hans nærhet og kan nyte hans bifallende smil, ønsker de seg ikke noe mer. Ved å bære hans bilde, fullbyrde hans befaling og tilbe ham har de oppnådd sine ønskers høyeste mål.

Mens profeten hørte på, ble Herrens herlighet, makt og majestet framstilt for ham i et syn, og i lyset av denne åpenbaring trådte hans egen indre besmittelse fram for ham med en forferdende tydelighet. Selv hans ord forekom ham å være urene. Dypt ydmyket utbrøt han: «Ve meg! Jeg er fortapt; for jeg er en mann med urene lepper, . . . og mine øyne har sett Kongen, Herren, hærskarenes Gud.»

Profetens ydmykelse var ekte. Da motsetningen mellom mennesket og den guddommelige karakter ble klar for ham, kjente han seg aldeles udyktig og uverdig. Hvordan skulle han kunne tale til folket om Herrens hellige krav?

«Da,» skriver han, «fløyen av serafene bort til meg med en gloende sten i sin hånd; med en tang hadde han tatt den fra alteret. Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og dm synd er sonet.»

Da hørte Esaias Herrens røst, som sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Styrket ved tanken om den guddommelige berøring svarte profeten: «Her er jeg, send meg!»

Når Guds tjenere i tro skuer inn i Det aller-helligste og ser va; store Yppersteprests gjerning i den himmelske helligdom, skjønner de at de er mennesker med urene lepper, mennesker hvis tunger ofte har lalt forfengelig. De har god grunn til å fortvde når de ser sin egen uverdighet i motsetning til Kristi fullkommenhet. Med et hjerte som er sønderknust fordi de kjenner seg aldeles uverdige og uskikket til sin store gjerning, roper de: «Jeg er fortapt!» Men derson de, i likhet med Esaias ydmyker sine hjerter for Gud, så vil den gjerning som ble utført for profeten, bli utført for dem. Deres lepper vil bli berørt med en gloende sten fra alteret, og i forståelse av Guds storhet og makt og av hans villighet til å hjelpe dem vil de tape seg selv av syne. De vil innse hvilken hellig gjerning som er dem betrodd, og ledes til å avsky alt som ville få dem til å vanære ham som har sendt dem ut med sitt budskap.

Den gloende sten er et symbol på rensning, og den er også en framstilling av kraften i Guds sanne tjeneres arbeid. Til dem som hengir seg så helt til Herren at han kan røre med deres lepper, lyder ordet: Gå ut i høsten! Jeg vil samarbeide med dere.

Den predikant som har fått en slik forberedelse, vil bli en kraft til det gode her i verden. Hans ord vil være riktige ord, rene og sannferdige, fulle av medlidenhet og, kjærhghet, hans handlinger vil være riktige handlinger, en hjelp og en Velsignelse for de svake. Kristus vil alltid va;re hos ham og beherske tanke, ord og handling. Han har forpliktet seg til å seire over stolthet, begjærlighet og egoisme. Idet han søker å oppfylle denne forpliktelse, vinner han andehg styrke. Ved daglig samfunn med Gud blir han mektig i kjennskap til Skriften. Hans fellesskap er med Faderen og Sønnen, og idet han stadig lyder Guds vilje, blir han daglig: bedra skikket til å tale ord som vil kunne lede villfarende sjeler til Kisti faresti.

Akeren er verden

«Men da han vandret ved Den galileiske sjø, så han to brødre, Simon, som kalles Peter, og hans bror Andreas, i ferd med å kaste garn i sjøen; for de var fiskere; og han sa til delfi: Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere! Og de forlot straks sine garn og fulgte ham, Og da han gikk videre fram, så han to andre brødre, Jakob, Sebedeus' sønn, og hans bror Johannes, sitte i båten med sin far Sebedeus, i ferd med å bøte garn, og han kalte dem. Og de forlot straks båten og sin far og fulgte ham.» Matt. 4, 18-22.

At disse menn så øyeblikkelig, uten å stille noe spørsmål og uteu noe løfte om lønn, etterkom Kristi ord, synes å være merkelig; men Kristi tale var en innbydelse som førte med seg en tvingende kraft. Kristus ville gjøre disse uanselige fiskere til redskaper som i forening med ham selv skulle lede mennesker ut av Satans tjeneste og stille dem i Guds tjeneste. I denne virksomhet ville de bli hans vitner og bringe verden hans sannhet, ubesmittet av menneskelige vedtekter og sofismer. Ved å øve hans dyder og ved å vandre og samarbeide med ham skulle de dyktiggjøres til å være menneskefiskere.

Således ble de første disipler utnevnt til evangeliets tjeneste. I tre år arbeidet de sammen med Frelseren, og ved hans lære, hans helbredelser og hans eksempel ble de forberedt til å fortsette den gjerning han hadde begynt. I troens enfoldighet og ved en ren, ydmyk tjeneste ble disiplene opplært til å bære ansvar i Guds sak.

Apostlenes erfaring inneholder lærdommer for oss. Disse menn holdt urokkelig fast ved prinsipper. De var menn som ikke ville gå trett og ikke bli mismodige. De var fulle av gudsfrykt og av nidkjærhet for Gud, fylt med edle forsett og edle mål. Av naturen var de likså svake og hjelpeløse som noen av dem som nå har del i arbeidet; men de satte hele sin fortrøstning til Herren. Rike var de; men denne rikdom besto i en sjelens og åndens dannelse, og denne kan oppnås av enhver som vil gjøre Gud til den første og den siste og den største i alt. De strevde lenge før de lærte de lekser som de fikk i Kristi skole, og de strevde ikke forgjeves. De gikk i ,samband med den sterkeste av alle makter og lengtet stadig etter en dypere, høyere og bredere forståelse av evige virkeligheter for med hell å kunne framholde sannhetens skatter for en trengende verden.

Arbeidere med denne karakter er det behov for 1 dag, menn som uten forbehold vil hellige seg til den gjerning å forkynne Guds rike for en verden som ligger i det onde. Verden behøver tenkende, prinsippfaste menn, menn som hele tiden vokser i forstand og innsikt. Det er stor trang 111 menn som kan gjøre bruk av pressen på den mest fordelaktige måten for at sannheten kan få vinger, som i hast vil bringe den ut til alle slekter og tungemål og folk.

Evangeliet til alle land

Sannhetens lys skal skinne overalt for at hjerter kan vekkes opp og omvende seg. Evangeliet skal forkynnes i alle land. Guds tjenere skal virke på steder nær og fjern, utvide de opp dyrkede deler av vingården og dra ut til steder lengre borte. De må arbeide mens det er dag, for natten kommer da ingen kan arbeide. Syndere skal ledes til en frelser som er opphøyd på korset, og fra mange stemmer skal funbydelsen lyde: «Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!» Joh. 1,29. Menigheter skal stiftes, og det må legges planer for det arbeid som medlemmene i de nyopprettede menigheter skal utføre. Når arbeidere som er fylt med iver og med Guds kjærlighet, går ut, vil menighetene hjemme vekkes opp til nytt liv; for hvert enkelt medlem i menigheten vil betrakte arbeldernes framgang som en sak av stor personlig betydning.

Det trenges alvorlige, selvoppofrende menn og kvinner som vil søke Gud og med sterkt skrik og tårer be for sjeler som befinner seg på fortvilesens rand. Det kan ikke bli noen høst uten at sæden blir sådd, det oppnås ingen frukter uten anstrengelse. Abraham ble kalt til å dra bort fra sitt; hjem som en lysbærer til hedningene; «og han dro ut uten å vite hvorhen han skulle komme». Heb. 11, 8. Slik skal ogsa Guds tjenere i vår tid gå hvor han kaller dem og stole på at han vil lede dem og gi dem framgang i arbeidet.

Den forferdelige tilstand i verden skulle synes å tyde pa at Kristi død har vært nesten forgjeves, og at Satan har seiret. Den store majoritet av jordens beboere har skjenket fienden sin troskap. Men vi er ikke ført bak lyset. Tross djevelens tilsynelatende seier utfører Kristus sin gjerning i den himmelske helligdom og på jorden. Guds Ord skildrer den ugudelighet og fordervelse som skulle råde i de siste dager. Når vi ser profeti ens oppfyllelse, bør vår tro på Kristi rikes endelige seier styrkes, og med fornyet mot bør vi gå ut for å gjøre vår beskikkede gjerning.

Det høytidelige, hellige varselsbudskap må forkynnes på de vanskeligste virkefelter og i de mest ugudelige byer, ja på ethvert sted hvor det store trefoldige gledesbudskaps lys ennå ikke er kommet. Alle skal høre den siste innbydelse til Lammets bryllups-nattverd. Fra by til by, fra stad til stad og fra land til land skal sannheten for denne tid forkynnes, ikke med utvortes skue, men i Åndens kraft. Når de guddommelige prinsipper som vår frelser kom til verden for å framholde i tale og i vandel, blir framstilt i evangeliets enfoldighet, vil budskapets kraft gjøre seg merkbar. Et nytt liv, som utgår fra Kilden til alt liv, må i denne tid fylle hver eneste arbeider. Hvor lite vi dog fatter omfanget av vår misjon! Vi behøver en tro som er alvorlig og bestemt, et mot som er urokket. Vår virketid er kort, og vi må arbeide med utrettelig iver.

«Akeren er verden.» Matt. 13, 38. Hva denne uttalelse innbefatter, forstår vi bedre enn apostlene som fikk befalingen om å forkynne evangeliet. Hele verden er et vidstrakt misjonsfelt, og vi som så lenge har kjent evangeliets budskap, bør finne oppmuntring i den tanken at steder som det engang var vanskelig å få adgang til, nå er lett tilgjengelige. Land som hittil har vært lukket for evangeliet, åpner sine dører og tigger om at Guds Ord må bli forklart for dem. Konger og fyrster slår opp sine lenge stengte porter og innbyr korsets forkynnere til å komme. Høsten er i sannhet stor: Evigheten alene vil åpenbare fruktene av de vel tilrettelagte anstrengelser som nå blir gjort. Forsynet går foran oss, og den Allmektiges kraft samvirker med menneskelige bestrebelser. Blinde må i sannhet de øyne være som ikke ser at Herren arbeider, og døve de ører som Ikke hører den sanne hyrdes kall til sine får.

Kristus lengter etter å utstrekke sitt herredømme over hvert menneskesinn. Han lengter etter å prege sitt bilde og sin karakter sin på hver eneste sjel. Da han var på jorden, hungret han etter sympati og samarbeid, for at hans rike kunne utvides til å omfatte hele verden. Denne jord er hans kjøpte eiendom, og han ønsker at menneskene skal være frie, rene og hellige. «For den glede som ventet ham,» led han «korset, uten å akte vanæren». Heb. 12, 2. På sin jordiske pilegrimsferd oppmuntret den tanken ham at all hans møye ikke ville være forgjeves, men at den ville vinne mennesket tilbake til lydighet mot Gud. Og ved det blod som ble utgytt for verden, skal det ennå oppnås seire som vil bringe Gud og Lammet evig ære. Hedningene vil bli gitt ham til arv og Jordens ender bl eie. Kristus skal se det som hans sjel har hatt møye for, og mettes. Se Es. 53, 11.

«Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, og mulm folkene, men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg, og folkeslag skal søke bl ditt lys, og konger til den glans som er gått opp over deg. Løft dine øyne og se deg omkring! De samler seg alle sammen, de kommer til deg; dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal bæres på armen. Da skal du se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide seg; for havets rikdom skal vende seg til deg, folkenes gods skal komme bl deg.» «For som jorden lar sine spirer skyte fram, og som en hage lar sine vekster spire, således skal Herren, Israels Gud, la rettferdighet og lovsang framspire for alle folkenes åsyn.» Es. 60, 1-5; 61, 11.

Den befalingen som ble gitt disiplene, er også gitt til oss. Nå liksom den gang skal en korsfestet og gjenoppreist frelser opphøyes for dem som er uten Gud og uten håp i verden. Herren kaller på hyrder, lærere og evangehster. Fra hus bl hus skal hans tjenere forkynne budskapet om frelse. Til hver ætt og stamme og tunge og folk skal tidenden om syndsforlatelse gjennom Kristus bringes ut. Ikke med spake, livløse vendinger, men med klare, tydelige, vekkende ord skal budskapet gis. Mennesker i hundrevis venter på advarselen for å kunne redde livet. I de kristne behøver verden å se et bevis på kristendommens kraft. Ikke bare på noen få steder, men overalt i verden er det trang til nådens budskap.

Hos den som beskuer Frelserens makeløse kjærlighet, vil tankene bli høynet, hjertet renset og karakteren. forvandlet. Han vil gå ut for å være et lys for verden, for l 11;°en. grad å være et gjenskinn av denne hemmehghetsfulle kjærlighet. Jo mer vi tenker på Kristi kors, desto mer fullt vil vi slutte oss til apostelens ord da han sa: «Det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors.» Gal. 6, 14.

Predikantens ansvar

Paulus skrev til Timoteus: «Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans åpenbarelse og hans rike: Forkynn ordet, vrer rede i tide og utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære!» 2 Tim. 4, 1. 2.

Denne høytidelige befaling til en som var så nidkjær og trofast som Timoteus, er et kraftig vitnesbyrd om hvor viktig og ansvarsfull den gjerning er som påhviler en evangeliets forkynner. Idet Paulus stiller Timoteus fram for Guds domstol, pålegger han ham å forkynne ordet, ikke menneskers påstander og skikker, og å være rede til å vitne for Gud når som helst det måtte tilby seg en anledning -- for store forsamlinger og i private kretser, ved veien og ved amen, til venner og til fiender, under trygge forhold, eller når han var utsatt for gjenvordigheter og farer, forsmedelse og tap.

Av frykt for at Timoteus' milde, ettergivende sinnelag skulle lede ham til å vike tilbake for en vesentlig del av sin gjerning, formante Paulus ham til med troskap å straffe synden og endog strengt irettesette dem som hadde gjort seg skyldig i grove forseelser. Men dette skulle han gjøre «med all langmodighet og lære». Han skulle legge Kristi tålmodighet og kjærlighet for dagen og forklare og håndheve sine irettesettelser med Ordets sannheter.

Å hate og straffe synd og samtidig vise bannhjertighet og mildhet mot synderen er vanskelig. Jo mer alvorlige vi er i vår streben etter selv å oppnå hellighet i hjerte og i vandel, desto skarpere blir vår oppfatning av synd, og desto mer bestemt vil vi misbillige den. Vi må vokte oss for utilbørlig strenghet mot den feilen de; men vi må også passe på ikke å tape syndens overvettes syndighet av syne. Det er nødvendig å vise kristelig tålmodighet og kjærlighet mot den som gjør fetl; men det er også fare for at en kan vise så me en fordragelighet overfor hans forseelse at han vil komme til å betrakte seg selv som en som ikke fortjener irettesettelse, og derfor vil forkaste den som upåkrevd og urettferdig.

Byrde for sjeler

Guds tjenere må komme i en inderlig forbindelse med Kristus og følge hans eksempel i alle ting -- i ren vandel, i selvfornektelse, i velvillighet, i flid, i utholdenhet. Å vinne sjeler for Guds rike må være deres første hensyn. Med sorg over synden og med tålmodig kjærlighet må de virke som Kristus virket, og uten opphør utfolde besluttsom anstrengelse.

John Welch, en evangeliets forkynner, nærte en så tung byrde for sjeler at han ofte sto opp om natten for å be til Gud om deres frelse. Ved en viss anledning tigget hans hustru ham om å ta hensyn til sin helse og ikke på vågsom måte utsette seg for fare. Hans svar var: «Kvinne! jeg har tre tusen sjeler å svare for, og jeg vet. ikke hvordan det står til med dem.»

I en landsby i Ny-England holdt man på å grave en brønn. Da arbeidet var nesten ferdig, styrtet jorden sammen og begravde en mann som ennå befal1t seg på bunnen. Det ble øyeblikkelig sendt bud rundt omkring, og håndverkere, bønder, kjøpmenn og jurister skyndte seg til stedet for å hjelpe. Rep, stiger, spader og skovler ble brakt av ivrige, beredvillige hender. «Redd ham, å, redd ham!» ble det ropt.

Mennene arbeidet med fortvilt energi til svetten skyllet av dem og armene rystet av anstrengelse. Til sist drev de ned et rør, og gjennom dette ropte de ned til mannen at han måtte svare, dersom han var i live. Svaret kom: «Jeg lever, men skynd dere! det er fryktelig her nede.» Med gledesrop tok de fatt igjen, inntil de endelig nådde ned til ham og fikk reddet ham. Og det frydeskrik som nå lød, syntes å trenge igjennom til selve himmelen. «Han er reddet!» lød det gjennom hver eneste gate i byen.

Var det for stor en iver og interesse, for stor en begeistring som ble lagt for dagen for å redde et eneste menneske 1 Sikkert ikke. Men hva er vel tapet av det timelige liv å regne for i sammenligning med tapet av en sjel! Dersom fare for at et liv kan gå til spille, formår å vekke så sterke følelser i menneskehjerter, bør så ikke tapet av en sjel vekke enda større iver hos dem som gir seg ut for å forstå hvilken fare de er i som er borte fra Kristus 1 Skal ikke Guds tjenere vise likså megen nidkjærhet i arbeidet for sjelers frelse som det ble vist for den manns liv som lå begravd i en brønn.

Hunger etter livets brød

En gudfryktig kvinne uttalte engang: «Bare vi dog måtte få høre det rene evangelium slik som det før ble forkynt fra prekestolen! Var prest er en god mann, men han forstår ikke folkets åndelige trang. Han bedekker korset med vakre blomster som skjuler all skammen og tilhyller all forsmedelsen. Min sjel hungrer etter livets brød. Hvor ville det ikke oppfriske hundrer av slike arme sjeler som jeg å få høre noe enfoldig, klart og bibelsk som ville være mat for våre hjerter!»

Det er behov for menn med tro, menn som ikke bare vil preke, men som vil betjene folket. Det trenges menn som daghg vandrer med Gud, som har en levende forbindelse med himmelen, og hvis ord eier kraft til å overbevise hjertene fredikanter bør ikke virke for å kunne stille sine talenter og åndsevner til skue, men for at sannheten kan trenge inn i sjelen som en pil fra den Allmektige.

Etter å ha holdt et bibelsk foredrag som brakte dyp overbevisning til en av tilhørerne, ble predikanten møtt med dette spørsmål: «Tror De virkelig på hva De sa i Deres preken?»

«selvfølgelig,» svarte han.

«Men forholder det seg da virkelig slik?» spurte den engste lige spørger.

«Selvfølgelig» svarte predikanten, idet han grep etter bibelen sin.

Derpå utbrøt mannen: .Ja, hvis dette er sannheten, hva skal så vi gjøre!.

«Hva skal vi gjøre!» tenkte predikanten -- «vi?» Hva komne vel mannen mene? Men spørsmålet tvang seg inn i hans sjel. Han gikk bort for å be Gud om å si ham hva han skulle gjøre. Og mens han ba, kom den tanken til ham med overveldende styrke at han jo hadde evighetens høytidelige realiteter å framholde for en døende verden. I tre uker var hans plass på talerstolen tom. Han søkte etter et svar på spørsmålet: «Hva skal vi gjøre?»

Predikanten vendte tilbake til sin gjerning med en salving fra den Hellige. Han innså at hans tidligere forkynnelse hadde gjort hte mntrykk på hans tilhørere. Nå kjente han hvor forferdelig tung byrden for sjeler er. Da han trådte opp på prekestolen sin igjen, var han ikke alene. Det var et stort arbeid som skulle utføres, men han visste at Gud ikke ville svikte ham. For sine tilhørere opphøyde han Frelseren og hans makeløse kjærlighet. Det ble en åpenbaring av Guds Sønn, og det oppsto en vekkelse som bredte seg til de omliggende menigheter.

Viktigheten av Kristi gjerning

Dersom våre predikanter forsto hvor snart verdens beboere vil bli stilt fram for Guds domstol, så ville de arbeide med større alvor for å lede mennesker til Kristus. Snart vil den siste store prøve komme til alle. Ennå bare en kort stund vil nådens røst lyde; bare en liten tid ennå kan den nådige innbydelse gis: «Om noen tørster, han komme til meg og drikke!» Joh. 7, 37. Gud sender evangeliets innbydelse til mennesker overalt. La de sendebud som han skikker ut, arbeide så samdrektig og så utrettelig at alle kan dra kjensel på dem og skjønne at de har vært med Jesus og lært av ham.

Om Aron, Israels yppersteprest, står det skrevet: «Når Aron går inn i helligdommen, skal han bære navnene på Israels barn i doms-brystduken på sitt hjerte for alltid å minne om dem for Herrens åsyn.» 2 Mos. 28, 29. Hvilket vakkert og inntrykksfullt bilde er ikke dette på Kristi uforanderlige kjærlighet til sin menighet! Vår store Yppersteprest, som Aron var et forbilde på, bærer sitt folk på sitt hjerte. Og bør ikke hans jordiske tjenere ha del i hans kjærlighet, medlidenhet og omsorg?

Guddommelig kraft er det eneste som vil smelte synderens hjerte og føre ham som en botferdig til Kristus. Ingen stor reformator eller lærer, hverken Luther, Melanehthon, Wesley eller Whitefield, kunne av seg selv ha vunnet adgang til hjertene eller ha utrettet det som disse menn utførte. Men Gud talte gjennom dem. Menneskene kunne kjenne innflytelsen av en høyere kraft og bøyde seg uvilkårlig for den. De som glemmer seg selv og stoler på at Gud vil gi dem framgang i virksomheten for sjelers frelse, vil også i vår tid få guddommelig bistand, og deres møye vil få herlige følger til sjelers frelse.

Jeg føler meg tvunget til å si at mange av våre predikanters arbeid mangler kraft. Gud venter på å kunne utgyte sin nåde over dem, men de blir ved å la det gå den ene dagen etter den andre og har bare en kald tro som ikke er noe annet enn et navn. De framholder sannhetens teori, men framstiller den uten den levende kraft som følger med en forbindelse med himmelen, og som bærer det talte ord inn i menneskenes hjerter. De er halvt i søvne, mens det overalt omkring dem finne sjeler som går fortapt i mørke og villfarelse.

Guds tjenere! søk med hjerter som gløder av kjærlighed til Kristus og til deres medmennesker, å vekke dem som e døde i overtredelser og synder! La eders alodige forestillinge og advarsler trenge irm i disse menneskers samvittighet. La eders brennende bønner smelte hjertene hos dem og lede der i botferdighet til Frelseren. Dere er Kristi sendebud som sk, forkynne hans budskap om frelse. Husk på at mangel på gudhengivenhet og visdom hos dere kan vippe vektskålen for en sjel og sende vedkommende inn i den evige død. Dere har ikke råd til å være etterlatne og likegyldige. Dere behøver kraft, og denne kraft er Gud villig til å gi dere uten karrighet. Det eneste han krever, er et ydmykt, botferdig hjerte som er villig til å tro på hans løfter og ta imot dem. Dere behøver bare å bruke de midler som Gud har gjort tilgjengelige for dere, og da vil dere få velsignelsen.

Utsiktene

Vi nærmer oss avslutningen på denne jords historie. Vi har en stor virksomhet foran oss -- den avsluttende virksomhet i forkynnelsen av det siste advarende budskap til en syndig verden. Det finnes menn som vil bli tatt fra plogen, fra vingården og fra forskjellige andre yrker for å bli sendt ut av Herren til å forkynne dette budskap til verden.

Verden er i ulage. Når vi betrakter stil1ingen, forekommer utsiktene oss å være nedslående. Men Kristus hilser med forhåpningsfull tillit de selvsamme menn og kvinner som gjør oss motløse. Han ser at de har egenskaper Som vil sette dem i stand til å innta en plass i hans vingård. Dersom de alltid vil la seg undervise, så vil han ved sitt forsyn gjøre dem til menn og kvinner som er skikket til å utføre en gjerning som ikke overstiger deres evner. Ved Den Hellige Ånds meddelelse vil han utruste dem med talens gave.

På mange av de øde, ubearbeidede felter må begynnere oppta virksomhet. Frelserens lyse syn på verden vil skape tillit hos mange arbeidere som vil vise seg å være de rette menn for tiden og stedet, hvis de begynner i ydmykhet og legger sitt hjerte i gjerningen. Kristus ser an den elendighet og fortvilelse som råder i verden, og som ville trykke noen av våre evnerike arbeidere ned under vekten av en byrde så svær at de ikke engang ville vite hvordan de skulle begynne arbeidet for å lede menneskene endog bare opp på det første trin på stigen. Deres nøyaktige metoder har liten verdi. De ville stille seg ovenfor de første trin på stigen og si: «Kom hit opp hvor vi står!» Men de arme sjeler vet ikke hvor de skal sette sine føtter.

Kristi hjerte oppmuntres ved synet av dem som i ordets fulle betydning er fattige i ånden; det oppmuntres når han ser de mishandlede som er saktmodige; det oppmuntres av den tilsynelatende tilfredsstilte hunger etter rettferdighet og av udyktigheten hos mange til å ta fatt. Det er som om han hilser nettopp de forhold velkommen som ville gjøre mange predikanter motløse. Han retter på vår feilaktig fromhet og legger byrden av arbeidet for de fattige og trengende i de usleste samfunnslag på menn og kvinner som kan ha med følelse med de uvitende og med de villfarende.

Herren lærer disse arbeidere hvordan de skal møte dem som Han ønsker at de skal hjelpe. Det vil oppmuntre dem når de ser at det åpner seg dører hvor de kan gå inn og utføre en gjerning i helsemisjonen. Da de har liten selvtillit, gir de Gud all æren. Deres hender kan være grove og ukyndige i faget, men deres hjerter er mottagelige for medynk. De er oppfylt av et inderlig ønske om å kunne gjøre noe for å lindre den smerte som det er så nok av, og Kristus er til stede for å hjelpe dem. Han virker gjennom dem som kan se barmhjertighet i ulykken, se vinning i tapet av alt. Når Verdens Lys går forbi, viser det seg å være privilegier i alle gjenvordigheter, orden i forvirringen, framgang og visdom fra Gud i det som syntes å være mislykket.

Mine brødre og søstrer, kom folket nær når dere arbeider! Oppløft dem som er nedbøyd. Betrakt ulykker som forkledde velsignelser, gjenvordigheter som velgjerninger. Virk på en måte som vil bringe håpet til å spire istedenfor fortvilelse.

Folk fra de alminnelige samfunnslag skal innta sine plasser som arbeidere. Når de tar del i sine medmenneskers sorger, liksom Kristus tok del i menneskehetens sorger, så vil de i troen se ham virke med dem.

«Nær er Herrens dag, den store; den er nær og kommer med stor hast.» Set. l, 14. Til enhver arbeider vil jeg si: Gå ut i ydmyk tro, så vil Herren være med deg. Men våk og be! Dette er kunsten ved din gjerning. Kraften er av Gud. Arbeid i tillit til ham og husk at dere er hans medarbeidere. Han er deres hjelp; styrken kommer fra ham. Han vil være deres visdom, deres rettferdighet, deres helliggjøreIse og deres for løsning. Ta Kristi åk på og lær daglig hans saktmodighet og ydmykhet å kjenne. Han vil være deres trøst, deres hvile. Testimonies, VII, side 270-272.

Frelseren kjenner dybdene i verdens elendighet og fortvilelse, og han kjenner de midler som bringer lindring. Overalt ser han sjeler som er i mørke, nedbøyd av synd og sorg og smerte. Men han ser også deres muligheter. Han ser hvilke høyder de kan nå opp til. Selv om menneskene har misbrukt sine gaver, bortødslet sine talenter og tapt den verdighet de hadde som mennesker skapt i Guds bilde, så vil Skaperen bli herliggjort ved deres gjenløsning.

Kristus frydet seg over at han kunne gjøre mer for sine etterfølgere enn de kunne be om eller tenke. Han visste at sannheten, utrustet med Den Hellige Ånds allmakt, ville seire i kampen mot det onde, og at det blodbestenkte banner ville vaie i triumf over hans etterfølgere. Han visste at hans tillitsfulle disiplers liv ville bli liksom hans -- en rekke navbrutte seire, som vel ikke ser slik ut her, men blir anerkjent som sådanne i det store hinsidige.

«Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg,» uttalte han. «I verden har dere trengsel; men vær frimodige! jeg har overvunnet verden.» Joh. 16, 33. Kristus ble ikke trett, heller ikke ble han motløs; og hans etterfølgere skal vise en tro av den samme utholdende art. De skal leve som han levde, og virke som han virket, fordi de forlater seg på ham som den store Mesteren i arbeidet.

Mot, energi og utholdenhet må de ha. Selv om tilsynelatende nmuligheter sperrer veien for dem, skal de ved hans nåde gå framover. Istedenfor å klage over vanskelighetene ska! de overvinne dem. De skal ikke fortvile over noe, men håpe på alt. Med sin makeløse kjærlighets gylne kjede har Kristus bundet dem til Guds trone. Det er hans forsett at den høyeste innflytelse i universet, en innflytelse som strømmer ut fra den guddommelige Kilden til alt kraft, skal tilhøre dem. De skal ha kraft til å motstå det onde, en kraft som hverken jorden eller døden elter helvete skal betvinge, en kraft som vil sette dem i stand til å seire liksom Kristus seiret.