Evangeliets tjenere

Hvem er vis, så. han skjønner dette,forstandig så han merker seg det?

Bibelstudium

Predikanter som gjerne vil utføre virkningsfullt arbeid for sjelers frelse, må være både bibelgranskere og bedende menn. For dem som søker å lære andre Guds Ord, er det synd å være forsømmelige med å granske det. Er de mektige de sannheter som de behandler? I så fall bør de behandle dem med dyktighet. Tankene deri bør framholdes klart og med styrke. De som forkynner budskapet for denne tid, burde framfor alle andre mennesker på jorden kjenne .sin bibel og ha grundig kjennskap til bevisene for sin tro. Den som ikke har kjennskap til livets ord, har ingen rett til å prøve på å undervise andre om veien til himmelen.

Bibelen er vår rettesnor for tro og lære. Det er ikke noe som er bedre egnet til å styrke sinnet og gi ånds evnene kraft enn granskningen av Guds Ord. Ingen annen bok formår å løfte tankene og styrke ens evner i den grad som de vidtspennende, foredlende sannheter i Bibelen. Hvis Guds Ord ble gransket som det skulle, så ville menneskene eie en åndens storhet, en karakterens adel og en fasthet i forsett som man sjelden møter i disse tider.

Tusener av menn som tjener på prekestolen, mangler de vesentlige åndens og karakterens egenskaper fordi de ikke legger seg etter studium av Skriften. De er tilfreds med en overfladisk kunnskap om Guds Ords sannheter, og de foretrekker å fortsette som før og heller lide store tap i alle henseender enn å søke flittig etter den skjulte skatt.

Salmisten sier: «I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord for at jeg ikke skal synde imot deg,» Og Paulus skrev til Timoteus: «Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske kan være fullkomment, duelig til all god gjerning.» Sal. 119, 11; 2 Tim. 3, 16. 17.

Guds liv, som gir verden liv, er i hans Ord. Det var ved sitt ord Jesus helbredet sykdom og drev ut onde ånder. Ved sitt ord gjorde han sjøen stille og oppreiste de døde, og folket bar vitnesbyrd om at hans tale var med myndighet. Han talte Guds ord som han hadde talt det til alle skribenter i Det gamle testamente. Hele Bibelen er en åpenbaring av Kristus. Den er vår eneste kilde til kraft.

Dette ord hemmer ikke. aktivitet; det åpner anledninger til aktivitet for den samvittighetsfulle gransker. Det lar ikke menneskene være i uvisshet, uten noe formål, men stiller dem det høyeste av alle mål -- det å vinne sjeler for Kristus. Det gir dem i hånden en lampe som lyser opp veien til himmelen. Det taler om uransakelige rikdommer, en skatt av uberegnelig verdi.

Guds Ord er karakterens målestokk. Ved å gi oss dette Ord har Gud. satt oss i besittelse av enhver sannhet som er nødv_ndlg ttl frelse. Tusener har dradd opp vann fra disse livskilder, men forrådet er ikke blitt forminsket. Tusener har hatt Herren for øye og er ved beskuelsen blitt forvandlet etter det samme bilde. Men disse granskere har ikke uttømt de herlige, hellige emner. Andre tusener kan hengi seg til arbeidet med å utforske frelsens hemmeligheter.

Når misjonsarbeideren studerer Kristi liv og dveler ved arten av hans misjon, vil hver ny granskning åpenbare noe av enda større interesse enn det som hittil er blitt utfoldet. Emnet er uuttømmelig. Studiet av Kristi inkarnasjon, hans soningsoffer og midlergjerning, vil beskjeftige dere flittige granskers sin så lenge tiden varer; og med blikket vendt mot himmelen med dens tall-løse år vil han utbryte: «Stor er den gudsfryktens hemmelighet!» 1 Tim. 3, 16.

Vi taler om den første engels budskap og den annen engels budskap, og vi mener at vi har noen forståelse av den tredje engels budskap.. Men så lenge vi er tilfreds med en begrenset kunsskap, vil vi være uskikket til å oppnå klarere anskuelser angående sannheten. Den som framholder livets ord, må ta tid ttl å studere Bibelen og til å ransake sitt eget hjerte. Når han forsømmer dette, vil han ikke kunne tjene trengende sjeler. Den flitttge, ydmyke gransker som med alvorlig bønn og st:,dmm søker etter sannheten som den er i Jesus, vil visselig bli belønnet. Han søker hjelp, ikke i menneskelige forfatteres begreper, men i visdommens og kunnskapens guddommelige kilde; og under hellige veseners ledelse oppnår han en klar forståelse av sannheten.

Det er ikke ved kraften eller styrken hos det menneskelige redskap sarmheten skal påvirke menneskenes sinn, «men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud». Sak. 4, 6. Det som gjør at gjerningen lykkes, er ikke sinnsbeskallenheten eller veltalenheten hos den som forkynner Ordet. Paulus kan plante og Apollos vanne, men Gud gir veksten. Det er predikantens fortrolighet med Guds Ord i forening med hans underkastelse under Guds vilje som gjør hans anstrengelser fruktbringende.

Det hjerte som tar imot Guds Ord, er ikke lik en dam som fordunster, eller lik en utett brønn hvis innhold forsvinner. Det ligner fjellbekken som flyter ut fra aldri sviktende kilder, og hvis kjølige, klare vann hopper fra klippe til klippe og oppfrisker de trette, de tørstige og dem som har tungt å bære.

Fortrolighet med Skriftens sannheter vil gi sannhetens forkynner egenskaper som gjør ham til en Kristi representant. Ånden i Frelserens lære vil gjøre hans undervisning og hans bønner kraftige og umiddelbare. Det vitnesbyrd som han avlegger, vil ikke være snevert og livløst; han vil ikke gang på gang holde de samme støpte foredragene, for hans sinn vil være mottagelig for stadig opplysning av Den Hellige Ånd.

«Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv,» sa Kristus. «Liksom den levende Fader har utsendt meg, og jeg lever ved Faderen, således skal også den som eter meg, leve ved meg.» «Det er Ånden som gjør levende. . . ; de ord som jeg har talt til dere, er ånd og er liv.» Joh. 6, 54. 57. 63.

Når Guds tjenere i sannhet erkjenner betydningen av disse ord, vil det evige livs grunnprinsipper vise seg i forkynnergjerningen. De matte, kjedelige prekener vil opphøre. Evangeliets grnnnsannheter vil bli framholdt i et nytt lys. Det vil bli en ny forståelse av sannhet, en klarhet og en kraft som alle vil merke. Hvis de som har den forrett å stå under en slik tjeneste, er mottagelige for Den Hellige Ånds påvirkning, vil de erfare den styrkende kraft av et nytt liv. Guds kjærlighets ild vil bli tent inne i dem. Deres evner vil bli styrket så de kan se hvor skjønn og majestetisk sannheten er.

Den predikant som gjør Guds Ord til sin stadige ledsager, vil alltid framholde sannheter av ny skjønnhet. Kristi Ånd vil komme over ham, og Gud vil virke gjennom ham for å hjelpe andre. Den Hellige Ånd vil fylle hans sinn og hjerte med håp og mot og med ting fra Bibelens billedgalleri, og alt dette vil bli meddelt dem som hører hans undervisning.

I Bibelen har vi Guds ufeilbare råd. Dens lære, etterlevd i det praktiske, vil gjøre mennesker skikket til enhver forpliktende stilling. Den er Guds stemme som hver dag taler til sjelen. . . . Det er Den Hellige Ånds gjerning å opplyse den formørkede forstand, å smelte det egoistiske, hårde hjerte, betvinge den opprørske overtreder og frelse ham fra verdens fordervende innflytelser. Kristi bønn for disiplene var: «Hellige dem i sannheten! ditt ord er sannhet.» Åndens sverd, som er Guds Ord, gjennomtrenger synderes hjerte og skjærer det sønder. Når sannhetens teori blir framholdt uten at dens hellige innflytelse gjør seg merkbar i talerens sjel, øver den ingen makt over tilhørerne, men blir forkastet som villfarelse, og taleren gjør seg selv ansvarlig for at sjeler går fortapt. Testimonies, IV, side 441.

Bønn i lønndom

Bønn i familien og bønn i offentlig forsamling har sin berettigelse; men det er samvær med Gud i enrom som holder sjelelivet oppe. Det var på berget hos Gud Moses så avbildningen av den vidunderlige bygning som skulle bli hans herlighets bosted. Det er på berget hos Gud -- det stedet hvor vi taler med ham i enrom -- at vi skal betrakte hans herlige ideal for menneskene. Derved settes vi i stand til å bygge vår karakter på en slik måte at dette løfte kan oppfylles på oss: «Jeg vil bo i dem og vandre i dem; og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.» 2 Kor. 6, 16 [eng. bibelovers.].

Mens vi er beskjeftiget med vår daglige gjerning, bør vi oppløfte sjelen til himmelen i bønn. Disse tause bønner stiger opp som røkelse for nådens trone, og fienden forstyrres. En kristen hvis hjerte således holder fast ved Gud, kan ikke overvinnes. Ingen onde kunster kan tilintetgjøre hans fred. Alle forjettelsene i Guds Ord, all den guddommelige nådes kraft og alle Herrens hjelpekilder er lovt for å sikre ham befrielse.

Det var på denne måten Enok vandret med Gud. Og Gud var med ham som en nærværende hjelp i enhver nødens stund. Kristi tjenere må være årvåkne i bønn. De kan frimodig tre fram for nådens trone, idet de oppløfter hellige hender, uten vrede og trette. I tro kan de påkalle sin himmelske Far for å få visdom og nåde til å vite hvordan de skal arbeide, og hvordan de skal behandle menneskesinn.

Bønn er sjelens åndedrett. Den er hemmeligheten ved åndelig kraft. Intet annet nådemiddel kan erstatte den dersom sjelens sunnhet skal bevares. Bønn bringer hjertet i umiddelbar forbindelse med livets guddommelige kildespring og styrker marg og ben i vår kristelige erfaring. Dersom du bare forsømmer å be, eller du bare leilighetsvis hengir deg til bønn etter som det synes å passe, så vil du miste din forbindelse med Gud. De åndelige evner slapp es, og den religiøse opplevelse vil mangle sunnhet og kraft.

Det er bare ved Guds alter vi kan tenne våre kjerter med guddommelig ild. Det guddommelige lys alene vil åpenbare hvor liten og uformående den menneskelige dyktighet er.. og gi oss et klart syn på Kristi fullkommenhet og renhet. Det er bare når vi betrakter Jesus at vi kommer til å ønske å bli ham lik, og bare når vi ser hans rettferdighet at vi kommer til å hungre og tørste etter å eie den; og det er bare når vi søker i alvorlig bønn at Gud vil oppfylle vårt hjertes ønske.

Guds sendebud må dvele lenge hos ham dersom de vil ha framgang i sin gjerning. Det fortelles om en gammel kone i Lancashire som hørte på de grunner hennes naboer ga for den framgang deres predikant hadde. De talte om hans begavelse, om hans foredragsmetode og hans opptreden. «Nei,»sa den gamle kone, «jeg skal si dere hva det er. Deres =nn er aldeles full av den Allmektige.»

Når det oppstår menn som er likeså gudhengivne som Elias var, og som eier den tro han hadde, så vil Gud åpenbare seg liksom han gjorde på den tid. Når det oppstår menn som klynger seg til Herren i bønn slik som Jakob gjorde, så vil de følger man da var vitne til, vise seg igjen. Det vil komme kraft fra Gud som svar på troens bønn.

Fordi Jesu liv var et liv i uavbrutt tillit og ble holdt ved i like ved stadig bønn, var det hverken nederlag eller vakling i hans tjeneste for himmelen. Kristus visste at fordi han daglig var omgitt av fristelse og stadig møtte motstand hos folkets ledere, måtte han styrke sin menneskelige natur ved bønn. For å kunne være en velsignelse for menneskene måtte han samtale med Gud og fra ham motta styrke, utholdenhet og fasthet.

Frelseren elsket ensomheten ute i fjellene, hvor han kunne tale med sin Far. Dagen igjennom utførte han et alvorlig arbeid for å frelse mennesker fra ødeleggelse. Han helbredet de syke, trøstet de sørgende, oppreiste de døde og brakte håp og oppmuntring til de fortvilte. Når dagens gjerning var endt, gikk han kveld etter kveld bort fra byens forvirring og bøyde seg i bønn til Faderen. Ofte fortsatte han i bønn hele natten; men fra disse andaktsstunder vendte han styrket og oppfrisket tilbake, beredt til å gjøre sin plikt og møte prøvelser.

Blir Kristi tjenere fristet og hårdt angrepet av Satan? Det ble også han som ikke visste av synd. I nødens stund vendte han seg til Faderen. Fordi han selv var en kilde til velsignelse og styrke, kunne han helbrede de syke og oppvekke de døde; ban kunne befale stormen, og den lød ham; men likevel ba han, ofte med sterke rop og tårer. Han ba for sine disipler og for seg selv og gjorde seg således til ett med menneskene. Han var mektig i bønn. Som Livsfyrsten kjempet han med Gud, og fikk overhånd.

De predikanter som i sannhet er Kristi representanter, vil være bønnens menn. Med et alvor og en tro som ikke villa seg avvise, vil de be Gud om å styrke dem til tjenesten og om il hellige deres lepper ved en berøring med den gloende sten, så de må kunne forstå å tale hans ord til folket.

Å be er å lukke opp sitt hjerte for Gud som for en venn. Troens øye vil se Gud meget nær, og len bedende kan oppnå meget dyrebare bevis på Guds kjærlighet og omsorg for ham. Den bønnen som Natanael oppsendte, kom fra et oppriktig hjerte, og den ble hørt og besvart av Mesteren. Herren leser alles hjerter, og «de oppriktiges bønn er ham til velbehag». Ord. 15, 8. Han vil ikke være sen til å høre dem som åpner sine hjerter for ham og ikke opphøyer seg selv, men oppriktig føler sin svakhet og uverdighet.

Det er trang til bønn, alvorlig, brennende, inderlig bønn, slik bønn som David ba da han utbrøt: «Som en hjort skriker etter rinnende bekker, så skriker min sjel etter deg, Gud!» «Jeg lenges etter dine befalinger.» «Jeg lenges etter din frelse.» «Min sjel lenges, ja vansmekter av lengsel etter Herrens for gårder; mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud.» Sal. 42, 1; 119, 40. 174; 84, 3.

De som underviser og preker med størst virkning, er de som i ydmykhet bier på Gud, og som med hunger venter på hans ledelse og nåde. Våk, be, arbeid -- dette er en kristens feltrop. En sann kristens liv er et liv i stadig bønn. Han vet at lys og kraft for den ene dagen ikke er nok til morgendagens prøvelser og kamper. Satan skifter stadig sine fristelser. Hver dag vil vi bli stilt under forskjellige forhold, og i de prøvende tilskikkelser som venter oss, vil vi være omgitt av nye farer og stadig anfektes av nye og uventede fristelser. Bare ved den styrke og nåde som fåes fra himmelen, kan vi nære håp om å kunne møte de fristelser og å utføre de plikter som ligger foran oss.

Det er vidunderlig at vi kan be med virkning, og at uverdige, feilende, dødelige mennesker har evne til å kunne legge sine begjæringer fram for Gud. Hvilken større makt kan mennesker ønske seg enn denne -- å være knyttet til den evige Gud? Skrøpelige, syndige mennesker har den forrett å kunne tale med sin skaper. Vi kan uttale ord som når fram til Verdensmonarkens trone. Vi kan tale med Jesus når vi går på veien, og han sier: Jeg er ved din høyre hånd. Se Sal. 16, 8.

Vi kan samtale med Gud i våre hjerter; vi kau vandre sammen med Kristus. Når vi utfører våre daglige sysler, kan vi uttrykke vart hjertes ønske, uhørlig for noe menneskelig øre; men dette ord kan ikke dø hen i taushet heller ikke kan det gå til spille. Intet kan drukne sjelens attrå. Den hever seg opp over støyen på gaten, opp over menneskers larm. Det er Gud vi taler til, og vår bønn blir hørt.

Be derfor! Be, så skal du få. Be om ydmykhet, visdom, mot og om forøket tro. Pa enhver alvorlig bønn vil det komme et svar. Kanskje kommer det ikke akkurat på den måten som du ønsker, eller på det tidspunkt du venter det; men det vil komme på den måten og på det tidspunkt som svarer best til ditt behov. De bønner som du oppsender når du er ensom når du er trett, og når du prøves, vil Gud besvare, ikke alltid etter dine forventninger, men alltid til ditt beste.

Tro

De største seire som vinnes for Guds sak, skyldes ikke kunstlede argumenter, rikelige hjelpekilder, stor innflytelse eller overflod av midler; de vinnes i lønnkammeret, hvor mennesker har audiens hos Gud, og hvor de med alvorlig, kjempende bønn griper hans mektige arm.

Sann tro og sann bønn -- hvor sterke disse dog er! De er som to armer hvormed den menneskelige ansøker griper den uendelige kjærlighets kraft. Tro er fortrøstning til Gud å tro at han elsker oss og vet hva som gagner oss best. Således leder den oss til å velge hans vei istedenfor vår egen. Den tar imot hans visdom istedenfor vår vankundighet, hans styrke istedenfor vår svakhet, hans rettferdighet istedenfor vår syndefullhet. Vårt liv, vi selv, er allerede hans; troen anerkjenner hans eiendomsrett og tar imot dens velsignelse. Sannhet, oppriktighet og renhet påpekes som hemmeligheten ved framgang i livet. Det er troen som setter oss i besittelse av disse ting. Hver god innskytelse eller lengsel er en Guds ga ve; troen får av Gud det livet som alene kan frambringe sann vekst og dyktighet.

«Dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» 1 Joh. 5,4. Det er troen som setter oss i stand ti! å se hinsides det nærværende med dets byrder og bekymringer, inn i den store evighet, hvor alt som nå besværer oss, vil bli klarlagt. Troen ser Jesus stående ved Guds høyre hånd som vår mellommann. Troen skuer de boliger som Kristus er gått ,bort for å berede for dem som elsker ham. Troen ser kledningen og kronen som er gjort i stand for seiervinneren, og hører de gjenløstes sang.

Fullkommen tro, overgivelse av selvet til Gud, enfoldig tillit til hans løftes ord -- dette bør være en del av enhver predikants erfaring. Bare når en predikant har denne erfaringen, kan han gjøre det klart for de tvilende og forsagte hva tro er.

Tro er ikke følelse. «Tro er full visshet om det som håp06, overbevisning om ting som ikke sees.» Heb. Il, 1. Sann tro er ikke i noen forstand beslektet med formastelighet. Bare den som har sann tro, er sikret mot formastelse, for formastelse er Satans forfalskning av tro.

Troen tilegner seg Guds løfter og bærer frukt i lydighet. Formastelighet griper også løftene, men bruker dem liksom Satan gjorde, til unnskyldning for overtredelse. Tro ville ha ledet våre stamforeldre til å forlate seg på Guds kjærlighet og til å lyde hans befalinger. Formastelighet ledet dem til å overtre hans lov i den tro at hans store kjærlighet ville redde dem fra følgene av deres synd. Det som gjør krav på Herrens velbehag uten å etterkomme de betingelser hvorpå barmhjertighet vil bli tilstått, er ikke tro. Sann tro har sit grunnlag i de løfter og fomnstaltninger som Skriften anviser.

Tilfeldige talemåter som religion, bønn uten hunger i sjelen og uten levende tro er unyttig. Den troen på Kristus som Bare er et navn, den troen som tar imot ham bare som verdens frelser, kan aldri bringe lægedom til sjelen. Den troen som er til frelse, er ikke bare en forstandsmessig innrømmelse av sannheten. Den som venter på full kunnskap før han vil øve tro, -- kan ikke få velsignelse fra Gud.

Det er ikke tilstrekkelig å tro noe om Kristus; vi må tro på ham. Den eneste tro som vil hjelpe oss, er den som favner ham som en personlig frelser og gjør hans fortjeneste gjeldende for oss selv. Mange hyller tro som en mening Men frelsende tro er en handling hvorved de som tar imot Kristus, inngår i et paktsforhold til Gud. Sann tro er liv. En levende tro betyr en forøket styrke, en tillitsfull fortrøstning, hvorved sjelen blir til en seirende kraft.

Vantro og tvil

Troen tar Gud på hans ord, uten krav på å forstå meningen med de prøvende erfaringer som kommer. Men det er mange som har liten tro. De frykter alltid, og tar vanskelighetene på forskudd. Hver dag er de omgitt av tegn på Guds kjærlighet, o hver dag nyter de hans forsyns rikdommer; men de overser disse velsignelser. Og i stedet for at de vanskeligheter som de møter, skulle lede dem til Gud, skiller de dem fra ham ved å skape uro og gremmelse.

Gjør de rett i å være så vantroende? Jesus er deres venn. Hele himmelen interesserer seg for deres velferd, og deres frykt og gremmelse volder Den Hellige Ånd sorg. Det er ikke fordi vi ser eller ler at vi skal tro å Gud. Vi skal forlate oss på hans løfter. Når vi kommer til ham i tro. så bør vi tro hver bønn finner vei til Kristi hjerte. Når vi har bedt om hans velsignelse, bøt vi tro at vi får den, og takke ham for at vi har den. Så vi ta oss av våre plikter, sikre på at velsignelsen vil komme når vi mest behøver den. Når vi har lært å gjøre dette, vil vi vite at vi har fått svar på våre bønner. Gud vil gjøre for oss «lang ut over det som vi ber eller forstår», «etter sin herlighets rikdom» og «etter virksomheten av hans veldige kraft». Ef. 3, 20.16; 1, 19.

En kristens liv er ofte omgitt av farer. og plikten synes å være tung å utføre. Fantasien maler overhengende ruin forut og trelldom og død bakut. Men Guds røst taler tydelig: Fremad! La oss lyde befalingen selv om vårt blikk ikke kan trenge igjennom mørket. De skrankene som hindrer vår framgang, vil aldri svinne for en betenkelig, tvilende ånd som oppsetter lydigheten til hver uvisshet er fjernet og det ikke lenger er noen fare for nederlag, vil aldri komme til å lyde. Troen ser ut over vanskelighetene og holder fast ved den Usynlige, ved Allmakten, og derfor kan den ikke bli skuffet. Troen består i at man griper Kristi hånd i enhver kritisk situasjon.

En Guds arbeider behøver sterk tro. Utsiktene kan synes å være mørke, men i den mørkeste stund er det lys bakved. Hos dem som i tro elsker og tjener Gud, vil styrken bli for nyet dag etter dag. Den Eviges forstand står til deres tjeneste for at de ikke skal fare vill i sin utførelse av hans forsett. La disse arbeidere holde sin frimodighet urokket inntil enden og erindre at Guds sannhets lys skal skinne midt i det mørke som omhyller vår jord.

Det må ikke være noen motløshet i forbindelse med Guds tjeneste. Den gudhengivne arbeiders tro må bestå enhver prøve som den blir utsatt for. Gud formår og er villig til å meddele sine tjenere all den styrke de behøver, og å gi dem den visdom som deres vekslende behov krever. Han vil mer enn oppfylle de høyeste forventninger hos dem som setter sin lit til ham.

Jesus ber oss ikke om å følge ham for deretter å forlate oss. Hvis vi overgir vårt liv til hans tjeneste, kan vi aldri komme i en stilling som Gud ikke har gjort foranstaltning for. Hvordan vår situasjon enn måtte være så har vi enn guddommelig fører til å bestemme vår vei; hvilke forviklinger vi enn måtte befinne oss i, så har vi en sikker Rådgiver; hvilken sorg, hvilket tap eller hvilken ensomhet enn måtte være vår lodd, så har vi en medfølende venn. Om vi i vår vankundihet gjør feiltrin, så forlater Kristus oss ikke. Klart og tydelig høres hans røst når han sier: «Jeg er veien og sannheten og livet.» «Han skal frelse den fattige som roper, og den elendige som ingen hjelper har.» Joh. 14, 6; Sal. 72, 12.

«Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til deg setter han sin lit.» Allmaktens hånd er utstrakt for å lede oss fremad, stadig fremad. Gå fremad! sier Herren; jeg vil sende deg hjelp. Det er til mitt navns forherligelse at du ber; og du skal få. De som håper på ditt nederlag, skal få se at mitt ord vinner en herlig seier. «Alt det dere ber om med tro i deres bønn, det skal dere få.» Es. 26, 3; Matt. 21, 22.

Gud lar aldri verden være uten menn som kan skjelne mellom godt og ondt, mellom rettferdighet og urettferdighet. Han har menn som han har utpekt til å stå i kampens frontlinjer i kritiske tider.

Mot

Guds tjenere må ikke lett bli mismodige på grunn av vanskeligheter eller motstand. De som forkynner det tredje englebudskap, må stå tappert på sin post tross baktalelse og løgn, idet de strider den gode strid og står fienden imot med det våpen som Kristus brukte: «Det er skrevet.» I den store krisen som de snart må gjennomgå, vil Guds tjenere møte den samme hjertets hårdhet, den samme grusomme besluttsomhet og det samme ukuelige hat som Kristus og apostlene møtte.

Alle som på hin onde dag ønsker å tjene Gud med troskap etter samvittighetens forskrift, vil behøve mot, fasthet og kjennskap til Gud og hans ord; for de som er tro mot Gud, vil bli forfulgt, deres beveggrunner vil bli angrepet, deres beste bestrebelser mistydet og deres navn forkastet som ondt.

Satan vil virke med sin forførende makt for å få innflytelse over hjertet og omtåke forstanden, for å få det onde til å se ut som godt og det gode som ondt. Jo sterkere og renere Guds folks tro er, og jo fastere de er besluttet på å lyde Herren, med desto større heftighet vil djevelen søke å oppegge vrede mot dem hos slike som vel påstår seg å være rettferdige, men som trår ned Guds lov. Å holde fast ved den tro som en gang er overgitt til de hellige, vil kreve den fasteste tillit og det mest heltemodige forsett.

Korsets sendebud må ruste seg ved årvåkenhet og bønn og gå fremad med tro og mot, idet de alltid arbeider i Jesu navn. De må ha tillit til sin anfører, for vi har besværlige tider foran oss. Guds straffedommer hjemsøker landet. Ulykker følger hverandre i hurtig rekkefølge. Snart vil Gud reise seg fra sitt sted for å forferde jorden og for å straffe de ugudelige for deres ondskap. Da vil han stå fram til hjelp for sitt folk og vise sin beskyttende omsorg for dem. Han vil omslutte dem med sine evige armer for å verne dem mot all skade.

«Vær frimodige i Herren»

Etter at tiden var utløpet i 1844, var en del brødre og søstrer samlet til et møte. Alle var meget bedrøvet, for skuffelsen hadde vært stor. Snart kom det en mann inn og ropte: «Vær frimodige i Herren, brødre! Vær frimodige i Herren!» Dette gjentok han gang på gang, inntil hvert eneste ansikt stralte og alle stemmer oppløftet seg i takk til Gud.

I dag sier Jeg til enhver som virker for Mesteren: «Vær frimodig i Herren i» Hele tiden siden 1844 har jeg forkynt den nærværende sannhet, og 1 dag er denne sannhet kjærere for meg enn noen gang før.

Noen ser alltid på den ubehagelige og nedslående siden og overveldes. derfor ofte av motløshet. De glemmer at det himmelske univers venter på å kunne gjøre dem til velsignelses redskaper for verden, og at Herren Jesus er en aldri sviktende kilde hvor mennesker kan hente styrke og frimodighet. Det er ingen grunn til motløshet og frykt. Den tid vil aldn komme da Satan ikke vil kaste sin skygge å vår stå. På denne måten søker fienden å skjule et lyset som skinner fra Rettferdighetens Sol. Men vår tro bør trenge igjennom denne skyggen.

Gud kaller på glade arbeidere, som ikke vil tillate fiendtlige krefter å gørre dem motløse og forsagte. Herren leder oss, og vi kan frimodig ga fremad i forvissningen om at han vil være med oss, liksom han var i de tidligere år da vi virket i svakhet, men i Den Hellige Ånds kraft.

Kristus ble betjent av engler, men deres nærvær brakte barn ikke et makelig liv eller fritok ham for fristelse. Han ble «prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd». Heb. 4, 15. Skulle predikanter bli motløse dersom de møter prøvelser og forviklinger og fristelser under utførelsen av den gjerning Mesteren har gitt dem? Skulle de kaste sin frimodighet bort fordi deres arbeid ikke alltid bringer de frukter som de så gjerne ønsket å se? Sanne arbeidere vil ikke la motet falle ved synet av då gjerning som ligger fore, selv om den er besværlig. Å vilke tilbake for gjenvordigheter og å klage i trengsel gjør Guds tjenere svake og udyktige.

Når de som star forrest i striden, ser at Satan særlig fører sin krig imot dem, vil de innse sin trang til styrke fra Gud, og de vil arbeide i hans kraft.. De seire som de vinner, vil ikke gjøre dem hovmodige, men vil lede dem til å klynge seg fastere til den A1lmektige. Dyp og inderlig takknemlighet til Gud vil oppstå i deres hjerte, og de vil glede seg over den trengsel som kommer til dem nar de trenges av fienden.

Et tillitsverv og et privilegium

Den nærværende tid innebærer et høytidelig privilegium og et hellig tillitsverv. Dersom Guds tjenere trofast tar vare på det verv som de har fått, så vil deres lønn bli stor når Mesteren engang kommer og sier: «Gjør regnskap for din husholdning.» Det alvorlige slit, det uegennyttige arbeid, den tålmodige, iherdige bestrebelse vil få en rik belønning. Jesus vil si: Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, men venner. Luk. 16,2. Se Joh. 15,15. Mesterens bifall skydes ikke storheten av det utførte arbeid men troskap i et som ble gjort. Det som har betydning hos Gud, er ikke de resultater vi oppnår, men beveggrunnene for vår handling. Han vurderer godhet og trofasthet høyere enn alt annet.

Jeg vil be evangeliets forkynnere om aldri å bli motløse, aldri å betrakte den mest forherdede synder for å være utenfor rekkevidden av Guds nåde. Den tilsynelatende håpløse kan ta imot sannheten av kjærlighet til den. Han som bøyer menneskenes hjerter som vannbekker, kan føre den mest egoistiske og av synd forherdede sjel til Kristus. Er det noe som er forvanskelig for Gud? «Mitt ord,» sier han, «skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til.» Es. 55, 11.

De som søker å bygge opp virksomheten på nye steder, vil ofte føle seg i sterkt behov av bedre hjelpemidler. Det vil se ut som om deres gjerning hindres av mangel på disse hjelpemidler; men la dem ikke tape troen og motet. Ofte nødes de til å gå til det ytterste av hva de formår. Til tider kan det også synes som om de ikke kan komme videre. Men dersom de ber og arbeider i tro, vil Gud besvare deres bønner og sende dem midler til verkets fremme. Vanskeligheter vil oppstå, og arbeiderne vil undres på hvordan de skal kunne utrette det som må utrettes. Undertiden vil framtiden se meget mørk ut. Men la arbeiderne gå til Gud med de løfter han har gitt, og takke ham for hva han har gjort. Veien vil da åpne seg for dem, og de vil bli styrket til øyeblikkets plikt.

Det er få som fatter betydningen av Lukas' ord når han skriver at da Paulus så sine brødre, «takket han Gud og fattet mot». Ap. gj. 28, 15. Omgitt av de gråtende, medfølende trosfeller, som ikke skammet seg over hans lenker, priste apostelen Gud høyt. Den sky av vemod som hadde hvilt over hans ånd, var feid bort. Hans kristenliv hadde vært en rekke av prøvelser, lidelser og skuffelser; men i denne stund kjente han seg rikelig belønnet. Med fastere skritt og et frydefullt hjerte fortsatte han sin vel. Han ville ikke klage over fortiden og heller ikke frykte for framtiden. Han visste at bånd og trengsler ventet ham; men han visste også at det var falt i hans lodd å fri sjeler ut av en trelldom som var uendelig meget mer fryktelig, og han gledet seg i sine lidelser for Kristi skyld. -- The Acts of the Apostles, side 449.

Hvordan Gud opplærer sine arbeidere

Herren underkaster sine arbeidere disiplin for at de må bli beredt til å fylle de plasser som er bestemt for dem. Han ønsker å dyktiggjøre dem til å utføre en mer tilfredsstillende tjeneste. Det er noen som ønsker å være en rådende makt, og som behøver den helliggjøreise som består i underdanighet. Gud bringer en forandring i deres liv. Kanskje stiller han dem overfor plikter som de ikke selv ville velge. Dersom de er villige til å la seg lede av ham, så vil han gi dem nåde og styrke til å utføre disse plikter i en underdanig og hjelpsom ånd. Derved blir de skikket til å fylle plasser hvor deres disiplinerte evner vil gjøre dem til stor nytte i tjenesten.

Det er andre som Gud opplærer ved å la dem møte skuffelser og tilsynelatende nederlag. Hans hensikt er at de skal lære å mestre vanskeligheter. Han besjeler dem med forsett om å ville forandre hvert tilsynelatende nederlag til seier. Ofte må menneskene be og gråte på grunn av de forviklinger og hindringer som de står overfor. Men dersom de vil holde sin første fulle visshet fast inntil enden, så vil Gud gjøre veien klar for dem. Når de kjemper mot tilsynelatende uoverstigelige vanskeligheter, vil det vise seg framgang, og med framgangen kommer den største glede.

Et ensformig liv er ikke det mest tjenlige for åndelig vekst. Noen kan oppnå den høyeste grad av åndelighet bare ved en forandring i de regelmessige forhold. Når Gud i sitt forsyn ser at forandringer er av vesentlig betydning for framgang i karakterdannelsen, forstyrrer han livets jevne forløp. Han ser at en arbeider behøver å være nærmere forent med ham, og for at dette kan skje, skiller han ham fra venner og bekjente. Da Gud ville berede Elias til å bli rykket bort, sendte han ham fra det ene sted til det andre, for at profeten ikke skulle slå seg til i ro og mak og således ikke oppnå åndelig kraft. Og det var Guds hensikt at Elias' innflytelse skulle være en kraft til å hjelpe mange sjeler til å tilegne seg en mer vidtomfavende og mer nyttig erfaring.

Det er mange som ikke med tilfredshet og glede vil tjene Gud på den plass han har avmerket for dem, eller uten klage å utføre den gjerning han har lagt i deres hender. Vi gjør rett i å være utilfredse med den måten hvorpå vi gjør vår plikt, men vi skal ikke være utilfreds med selve plikten fordi vi heller ville gjøre noe annet. I sitt forsyn stiller Gud menneskene overfor oppgaver som vil være lægedom for deres sykelige sinn. Derved søker han å få dem til å legge bort den egoistiske forkjærligheten som, hvis den ble tilfredsstilt, ville gjøre dem uskikket til den gjerningen han har for dem. Dersom de tar imot denne tjenestegjerning og utfører den, så vil deres sinn bli kurert. Hvis de derimot nekter å gjøre det, vil de komme til å ligge i strid med seg selv og med andre.

De som det ikke blir tillatt å holde seg i ro, men som stadig må være på farten, slik at de oppholder seg på ett sted i natt og på et annet sted den følgende natt, bør erindre at Herren leder dem, og at dette er den måten hvorpå han hjelper dem til å danne en fullkommen karakter. I alle de omskiftinger gom kreves av dem, skal Gud anerkjennes som deres ledsager, oderes veileder og deres støtte.

Ta tid til å tale med Gud

Jeg har mottatt særskilt undervisning angående våre predikanter. Det er ikke Guds vilje at de skal bestrebe seg for å bli rike. De bør ikke befatte seg med verdslige foretagender, for dette gjør dem uskikket til å bruke sine beste krefter bli åndelige ting. Men de skal ha tilstrekkelig lønn til å kunne underholde seg selv og sine familier. Det skal ikke legges så mange byrder på dem at de ikke kan skjenke menigheten som egen familie nødvendig oppmerksomhet; for det er deres særskilte plikt å oppdra sine barn for Herren. . ..

Det er en stor feil å holde en predikant stadig beskjeftiget med forretningsanliggender, slik at han må reise omkring fra, sted til sted og sitte oppe til langt på natt for å være med styre- og komitemøter. Dette påfører ham tretthet og motløshet. Predikanter bør ha tid til å hylle og til å tilegne seg den rike næring av livets brød i Guds Ord. De bør ha tid til å hente trøst ved å vederkvege seg med drikk av de levende vannstrømmer.

La predikanter og lærere komme i hu at Gud pålegger dem det ansvar å ta seg av sitt embete etter beste evne og å legge sine aller beste krefter i sin gjerning. De må ikke ta på seg plikter som kommer i konflikt med det arbeid Gud har gitt dem.

Når predikanter og lærere, trykket under byrden av økonomisk ansvar, bestiger prekestolen eller går inn i klasserommet med trette hjerner og overanstrengte nerver, hva kan man da vente annet enn at det vil bli brukt alminnelig ild istedenfor den hellige ild som Gud har tent? De anstrengte, usammen hengende bestrebelser skuffer tilhørerne og skader taleren.. Han har ingen tid hatt til å søke Herren, ingen tid til å be i tro om Den Hellige Ånds salving. . . .

Det er blitt pålagt meg å si til mine medarbeidere: Dersom du ønsker å ha himmelens rike skatter, må du samtale med Gud i lønnkiammeret. Om du ikke gjør det, så vil din sjel bli likeså blottet for Den Hellige Ånd som Gilboas fjell var blottet for dogg og regn. Hvordan kan du vente at det skal være kraft i din virksomhet, når du skynder deg fra det ene til det andre, og når du har så meget å gjøre at du ikke kan ta tid til å tale med Gud?

Grunnen til at så mange av våre predikanter holder matte, livløse taler, er den at de tillater en mangfoldighet av verdslige ting å oppta deres tid og oppmerksomhet. Med mindre det foregår en stadig vekst i nåden, vil vi mangle ord som passer for anledningen. Samtal med ditt eget hjerte, og samtal med Gud. Hvis du ikke gjør dette, vil dine anstrengelser bli uten frukt som følge av vanhellig hastverk og forvirring.

Predikanter og lærere, la deres gjerning åpenbare duften av en rik åndelig ynde. Bring den ikke ned i det simple ved å blande den med alminnelige ting. Gå fremad og oppad. Rens dere «fra all urenhet på kjød og ånd» og fullend «helliggjøreise i Guds frykt». 2 Kor. 7, 1.

Vi behøver en daglig omvendelse. Våre bønner bør være mer indelige; da vil de bli mer virkningsfulle. Den tillit bør stadig bli sterkere og sterkere hos oss at Guds Ånd vil være med oss og gjøre oss rene, hellige og oppriktige, duftende som sedertreet på Libanon. -- Testimonies, VII, side 250-252.

Vårt største behov

«Dere skal være mine vitner.» Ap. gj. 1, 8. Disse Jesu ord har ikke mistet noe av sin kraft. Vår frelser kaller på trofaste vitner i denne tid med dens religiøse form vesen; men hvor få det dog er selv blant dem som gir seg ut for å være Kristi sendebud, som er rede til å avlegge et trofast, personlig vitnesbyrd for sin Mester! Mange kan fortelle hva store og gode menn i tidligere generasjoner har utrettet og hva de våget, hva de led og kunne glede seg over De blir veltalende når de framholder evangeliets kraft som har gjort det mulig for andre å glede seg i prøvende kamp og å stå urokkelig i hårde fristelser. Men mens de med så meget alvor omtaler andre kristne som Jesu vitner, synes de ikke å ha noen ny, aktuell selvopplevelse å tale om.

Kristi tjenere, hva har dere å si for deres eget vedkommende? Hva har dere selv opplevd som har vært til gagn for dere selv og andre og til Guds ære? Dere som sier at dere forkynner det siste høytidelige nådens budskap til verden, hvilken erfaring har dere hatt i sannhetens erkjennelse, og hvilken virkning har den hatt på deres egne hjerter? Er deres karakter et vitnesbyrd for Kristus? Kan dere tale om at sannheten som den er i Jesus, har en rensende, foredlende og helliggjørende innflytelse? Hva har dere selv sett og kjent av Kristi kraft? Det er denne slags vitner Herren krever og menigheten savner.

Uten en levende tro på Kristus som en personlig frelser kan deres tro umulig gjøre seg merkbar i en skeptisk verden. Hvis dere ønsker å dra syndere opp av den rivende strøm, så må deres egne føtter ikke stå på slibrige steder.

Vi behøver stadig en ny åpenbaring av Kristus, en daglig opplevelse- som er i samklang med hans undervisning. Høye og hellige mål er tilgjengelige for oss. Guds hensikt med oss er en uavbrutt framgang i kunnskap og dyd. Hans lover et ekko av hans egen røst med denne innbydelse til alle: «Kom høyere opp; bli hellige, stadig mer hellige!» Vi kan hver dag gå fremad i fullkommengjøringen av en kristelig karakter.

De som er beskjeftiget i Mesterens tjeneste, behøver en erfaring som er meget høyere, dypere og mer vidtomfattende enn mange ennå har tenkt på å oppnå. Mange som allerede er medlemmer av Guds store familie, vet lite om hva det vil si å beskue hans herlighet og å forvandles fra herlighet til herlighet. Mange skimter Kristi ypperlighet som i et demrende skjær, og deres hjerter banker av glede. De lengter etter et fullere, dypere begrep om Frelserens kjærlighet. La slike verne om enhver sjelens attrå etter Gud.

Den Hellige Ånd virker på dem som vil la seg påvirke, danner dem som vil la seg danne, former dem som vil la seg forme. Tilegn dere den kultur som åndelige tanker og hellige andaktsøvelser bringer. Dere har bare sett de første stråler av hans herlighets tidlige morgengry. Når dere med iver søker å lære Herren å kjenne, vil dere erfare at «de rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag». Ord. 4, 18.

Selvransaking

I predikantenes oppførsel er det meget som de kan forbedre. Mange ser og føler sin mangel, men de synes å være uvitende om den innflytelse de øver. De vet om Sine handlinger når de utfører dem, men de tillater at disse handlinger går dem av minne, og derfor skjer det Ingen forbednng hos dem. . .

La predikantene tenke omhyggelig over sine daglige hanlinger og ta et rolig tilbakeblikk over disse i den hensikt å bli bedre kjent med sine egne livsvaner. Ved en inngående undersøkelse av enhver omstendighet i det daglige liv ville de oppnå bedre kjennskap til sine egne beveggrunner og de prinsipper som de beherskes av. Dette daglige tilbakeblikk over våre handlinger for å se om samvittIgheten bifaller eller fordømmer dem, er nødvendig for alle som ønsker å nå fram til fullkommenhet i kristelig karakter. Mange handlinger som ansees for å være gode, ja endog handlinger I godgjørende øyemed, vil ved en inngående undersøkelse vise seg å skyldes uriktige beveggrunner.

Mange høster bifall for dyder som de ikke eier. Den guddommelige hjertegranskeren veier beveggrunnene, og handlinger som vekker sterkt bifall fra menneskers side, blir av ham ofte betegnet som et utslag av egoisme og lavt hykleri. Enhver handling i vart liv, enten den er fortrinlig og rosverdig, eller den fortjener daddel, blir av den guddommelige hjertegranskeren bedømt etter de beveggrunner som foranlediget den.

Mange forsømmer å betrakte seg selv i det speilet som åpenbarer manglene i karakteren; derfor eksisterer det synd og skjemmende lyter, som er åpenbare for andre, om enn ikke de feilen de selv forstår det. Den avskyelige synd som heter selviskhet, finnes i en utstrakt grad endog hos noen som gir seg ut for å ha helliget seg til Guds gjerning. Dersom de ville sammenligne sin karakter med Herrens krav, særlig med den store målestokk, Guds hellige lov, så ville de, hvis de var alvorlige, ærlige i sin ransaking, bli klar over at de står fryktelig langt tilbake, Men noen er ikke villige til å se langt nok eller dypt nok til å bli var fordervelsen i sine egne hjerter. De står tilbake i svært mange henseender, men likevel vedblir de å være forsettlig uvitende om sin skyld.

Den som forstår vel sin egen karakter, som kjenner til hvilken synd lettest besnærer ham, og hvilke fristelser mest sannsynlig vil beseire ham, bør ikke uten nødvendighet utsette seg for fare og innby fristelse ved å stille seg på fiendens omdlde. Hvis plikten kaller ham dit hvor omstendighetene ikke er gunstige, så vil han få særskilt hjelp fra Gud og kan gå fullt omgjordet til en strid med fienden.

Selverkjennelse vil redde mange fra å falle i store fristelser og forebygge mangt et skammelig nederlag. For å kunne lære oss selv å kjenne er det nødvendig at vi samvittighetsfullt undersøker de motiver og prinsipper som danner grunnlaget for vår vandel, idet vi sammenligner våre handlinger med den pyktens målestokk som er åpenbart i Guds Ord.

Personlig utvikling

Predikanter som har oppnådd alder og erfaring. bør som Guds ansette tjenere føle det som en plikt å gjøre framgang, daglig skride fremad, stadig bli mer dyktige i sin gjerning og alltid samle noe nytt å gi folket. Hvert forsøk på å utlegge evangeliet bør være bedre enn det foregående. Hvert år bør de utvikle en dypere fromhet et ømmere sinnelag, en større åndelighet og et grundigere kjennskap til Bibelens sannheter. Jo større deres alder og erfaring er desto bedre bør de kunne virke på menneskenes hjerter, fordi de har en mer fullkommen kunnskap om dem. -- Testimonies. IV, side 270.

Gud har ikke bruk. for dovne mennesker i sin sak. Han ønsker betenksomme, vennlige, kjærlige. alvorlige arbeidere. Aktiv anstrengelse vil gjøre våre predikanter godt. Dovenskap er et tegn på utarting. Hver åndsevne. hver knokkel i legemet, hver muskel i lemmene viser at Gud har bestemt våre krefter til å bli benyttet. ikke til å holdes uvirksomme. . . . Personer som uten nødvendighet bruker dagens lyse timer til søvn. har ingen sans for verdien av dyrebare. gylne øyeblikk. . . .

De som ikke har gjort det til en vane å være flittige og å økonomisere med tiden, bør ha faste regler som tilskynder dem til regelmessighet og hurtighet. George Washington kunne utføre en stor mengde arbeid fordi han strengt overholdt orden og regelmessighet. Hvert papir hadde sin dato og sin plass, og det gikk ingen tid til spille med å søke etter noe som var blitt forlagt.

Guds menn må være flittige til studium, alvorlige i sin søking etter kunnskap og aldri ødsle en time. Ved iherdig anstrengelse kan de heve seg opp til nesten hvilken som helst grad av anseelse som kristne og som menn med kraft og innflytelse. Men mange vil aldri oppnå en framtredende stilling som talere eller som yrkesmenn på grunn av sin mangel på et fast forsett og de slappe vaner som de har tilegnet seg i sin ungdom. Likegyldig uaktsomhet viser seg i alt hva de foretar seg.

En plutselig innskytelse av og til er ikke nok til å bevirke en reform hos disse makelige, trege mennesker; det er en gave som krever tålmodig utholdenhet i god gjerning. Menn som har en stilling, kan gjøre virkelig framgang bare på betingelse av at de har regelmessige tider til å stå opp om morgenen, til bønn, til måltider og til å gå til sengs. Dersom orden og regelmessighet er av betydning i timelige foretagender, hvor meget mer er de ikke nødvendige i Guds verk!

Mange ødsler de lyse morgentimer i sengen. Når disse kostbare timer engang er tapt, så er de forsvunnet for aldri å vende tilbake; de er tapt for tid og evighet. Om man forspiller bare en time hver dag, hvor megen tid er så ikke gått tapt i løpet av et år! La den som gjerne vil slumre, tenke på dette og stanse for å overveie hvordan han vil kunne gjøre Gud regnskap for spilte anledninger.

Bruk de ledige øyeblikk

Predikanter må ta tid til lesning og studium, til betraktning og bønn. De må fylle sinnet med nyttig kunnskap, lære deler av Skriften utenat, sette seg inn i profetiene, oppfyllelse 6g tilegne seg de lærdommer som Kristus ga sine disipler. Ta en bok med deg til å lese i når du reiser med toget, eller når du sitter på jernbanestasjonen og venter. Benytt hvert ledig øyeblikk til å gjøre noe. Dermed vil en virksom dør til tnsen fristelser være lukket. . . .

Mange er kommet grundig til kort hvor de kunne ha gjort framgang. Arbeidet har ikke hvilt på dem som en byrde; de har tatt saken så makelig som om de hadde et timelig tnsenårsrike å arbeide i for sjelers frelse. . . . Guds sak trenger ikke så meget til predikanter som til alvorlige, iherdige arbeidere for Mesteren. Gud alene kan måle de krefter som ligger i det menneskelige sinn. Det var ikke hans hensikt at menneskene skulle være tilfreds med å bli i uvitenhetens lavland, men at de skulle sikre seg alle fordelene ved en opplyst, kultivert forstand.

Enhver bør føle at det påhviler ham en forpliktelse til å nå opp til et høydernål av intellektnell utvikling. På samme tid som ingen må bli oppblåst på grunn av den kunnskapen han kanskje kan ha ervervet, er det enhvers forrett å eie den tilfredsstillelse å vite at for hvert skritt han tar framover, blir han bedre i stand til å ære og forherlige Gud. Han kan øse av et uuttømmelig forråd, av kilden til all visdom og kunnskap.

Når en lærling har begynt i Kristi skole, er han beredt til å kunne søke etter kunnskap uten at de høyder som han er på vei opp imot, gjør ham svimmel. Etter hvert som han går fram fra sannhet til sannhet og stadig får et klarere syn på de vidunderlige lover som gjelder i vitenskapen og naturen, blir han henrykt over de forbausende åpenbaringer av Guds kjærlighet til menneskene. Med intelligente øyne ser han Guds fullkommenhet, kunnskap og visdom, som strekker seg inn i uendeligheten. Etterhånden som forstanden vokser og utvides, veller rene strømmer av lys inn i hans sjel. Jo mer han drikker av kunnskapens kilde, desto renere og lykkeligere blir hans betraktninger over Guds uendelighet, og desto større blir hans lengsel etter tilstrekkelig visdom til å kunne fatte dybdene i Gud.

Nødvendigheten av åndelig kultur

Andskultur er hva vi som et folk behøver, og hva vi må ha for å kunne imøtekomme tidens krav. Fattigdom, ringe herkomst og ugunstige omgivelser behøver ikke å hindre åndens utvikling....

I alt studium vil det melde seg vanskeligheter, men gi aldri tapt på grunn av motløshet. Forsk, gransk og be! Grip enhver vanske an med mandighet og styrke; ta viljekraften og den dyd som heter tålmodighet, til hjelp, og grav så med større alvor inntil sannhetens edelsten ligger klar og skjønn foran deg -- så meget mer kostelig på grunn av de vanskeligheter du hadde med å finne den. Men fortsett så ikke stadig med å betrakte dette ene punkt og å samle alle åndens krefter om det og alltid å tale om det til andre; ta fatt på et nytt emne og studer dette omhyggelig. Således vil den ene hemmeligheten etter den andre utfolde seg for din oppfatning.

Ved denne framgangsmåten vil du oppnå to verdifulle seire. Du vil ikke alene tilegne deg nyttig kunnskap, men en slik anspennelse av tankene vil forøke dine åndsevner. Den nøkkel man finner til å lukke opp for den ene hemmelighet, kan åpenbare også andre dyrebare kunnskapsperler, som hittil ikke var blitt oppdaget.

Mange av våre predikanter kan bare by folket noen få dogmatiske foredrag. Den samme anstrengelse og flid som gjorde dem fortrolige med disse punkter, ville sette dem i stand til å få forståelse av andre. Alle predikantene bør ha en grundig forståelse av profetiene og andre doktrinære emner. Men noen som har prekt i årevis, nøyes med å innskrenke seg til noen få emner fordi de er for ugidelige til å granske Skriften flittig og under bønn, hvorved de ville kunne bli kjemper i forståelsen av bibelske lærdommer og av Kristi praktiske undervisning.

Alles sinn bør fylles med kunnskap om Guds Ords sannheter for at de i et hvilket som helst øyeblikk det måtte bli påkrevd, kan være rede til å ta fram gammelt og nytt fra forrådshuset. Hos noen er åndsevnene blitt svekket og forkrøplet av mangel på iver og alvorlig, hård anstrengelse. Tiden er kommet da Gud sier: Gå fremad, og la de evner jeg har gitt dere, bli utviklet!

Verden er full av villfarelser og eventyr. Nye ting i form av sensasjonelle dramaer framkommer stadig og opptar menneskenes tanker, og det er en overflod av meningsløse teorier som er ødeleggende for moralsk og åndelig framgang. For å kunne møte denne motstandsbølge som trenger seg fram, behøver Guds sak intelligente menn, tenkende menn, slike som er vel bevandret i Skriften. Vi må ikke bifalle hovenhet, sneversyn og urimeligheter selv om disse måtte være kledd 1 en from bekjennelses kappe. De som har sannhetens helliggjørende kraft i sine hjerter, vil øve en overbevisende innflytelse. I bevisstheten om at de som forfekter villfarelse, hverken kan skape sannhet eller tilintetgjøre den, har de råd til å være rolige og hensynsfulle. . . .

Det er mange, også blant våre predikanter, som ønsker å komme seg opp her i verden uten anstrengelse. De er begjærlige etter å utføre en eller annen stor gjerning, mens de overser de små hverdagsplikter hvormed de kunne gjøre seg nyttige og være tjenere etter Kristi vis. De ønsker å gjøre det arbeid som andre utfører, men har ingen lyst til den disiplin som kreves for at de kan bli skikket til det. Dette sterke ønske både hos menn og kvinner om å gjøre noe som langt overstiger deres nåværende muligheter, fører til at det avgjort mislykkes for dem fra selve begynnelsen. Med harme avslår de å klatre opp over stigen, fordi de ønsker å heves opp på en mindre møysommelig måte. -- Testimonies, IV, side 411-417.

Med de eksempler vi har på hva menn kan bli til, og hva de kan utrette, forbauser det meg at vi ikke anspores til større anstrengelse i å kappes om de rettferdiges gode gjerninger. Ikke alle kan fylle fremragende stillinger, men alle kan fylle en nyttig og betrodd plass og ved utholdende troskap utrette langt mer enn de har noen forestilling om at de kan utrette. -- Testimonies, IV, side 399.

Hvilken verdi menn og kvinner har, skal ikke beregnes etter arten av det arbeid de utfører. Den bestemmes av ham som betalte prisen for hver sjel. I nestekjærlighet, enfoldighet og rettskaffenhet skal alle i hvem Kristus, som er herlighetens håp, har vunnet skikkelse, være Guds medarbeidere. De er Guds aker, Guds bygning.

Det hjerte hvor Kristi kjærlighet bor, vil stadig vise mer og mer dannelse, for livets kildespring er kjærlighet til Gud og mennesker. Kristus er kristendommen. Dette er Guds ære i det høyeste, og fred på jorden, og i mennesker hans velbehag. Dette; er fullbyrdelsen av Guds forsett.

Sann kristelig vekst fører oppad til menns og kvinners modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde. Sann kultur, virkelig dannelse i tanke og vesen, oppnås bedre ved at man lærer lekser i Kristi skole, enn ved de møysommeligste og omhyggeligste anstrengelser for å overholde former og fastsatte regler når hjertet ikke står under Guds Ånds disiplin.

En Jesu etterfølger skulle stadig utvikle seg til det bedre i oppførsel, i vaner, i ånd og i arbeid. Dette skjer ved at han ikke bare tilsikter oppnåelsen av utvortes og overfladiske mål, men at han ser på Jesus. En forvandling finner sted i sinn, i ånd og i karakter. En kristen opplæres i Kristi skole til å nære Åndens dyder i all saktmodighet og ydmykhet. Han bereder seg til samvær med himmelske engler.

Den mann hvis sinn er opplyst av Guds Ord, vil framfor alle andre mennesker føle at han med større flid må beskjeftige seg med lesning i Bibelen og med flittig studium av vitenskapelige fag, for hans håp og hans kall er større enn alt annet. Jo mer inderlig man er forent med ham som er kilden til all kunnskap og visdom, desto mer hjelp kan man få så vel intellektuelt som åndelig. Kunnskapen om Gud er den vesentlige utdannelsen, og denne kunnskapen vil det være enhver sann arbeidets stadige studium å kunne oppnå. -- Counsels to Teachers, side 510.

Den Hellige Ånd

«Når han, sannhetens Ånd, kommer,» «skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom». Joh. 16, 13.8.

Ordets forkynnelse er til ingen nytte uten Den Hellige Ånds nærvær og bistand; for denne Ånd er den eneste læreren som med virkning kan undervise om guddommelig sannhet. Bare når Ånden ledsager sannheten inn i hjertet, vil denne vekke samvittigheten og forvandle livet. En predikant kan være i stand til å framholde bokstaven i Guds Ord, og han kan være fortrolig med alle dets befalinger og løfter; men bans utsæd av sannhetens frø vil ikke bringe frukt med mindre dette frø vekkes til live av himmelens dogg. Uten Guds, Ånds medvirken vil ingen grad av utdannelse, ingen fortrinn, hvor store disse enn måtte være, kunne gjøre noen til en lysets formidler. Før ennå en eneste av Det nye testamentes bøker var skrevet, før en eneste evangelisk preken var blitt holdt etter Kristi himmelfart, kom Den Hellige Ånd over de bedende disipler. Da lød deres fienders vitnesbyrd: Dere har «fylt Jerusalem med deres lære». Ap. gj. 5, 28.

Guds løfter er gitt på betingelser

Kristus lovte sin menighet Den Hellige Ånds gave, og løftet tilhører oss likeså meget som det tilhørte disiplene. Men i likhet med ethvert annet løfte er også dette gitt på betingelser. Det er mange som bekjenner seg til å tro på og tilegne seg Herrens løfter; de taler om Kristus og Den Hellige Ånd; likevel oppnår de ikke noe, fordi de ikke overlater sine sjeler til å ledes og beherskes av himmelske krefter.

Vi kan ikke bruke Den Hellige Ånd; Den Hellige Ånd skal bruke oss. Ved Ånden virker Gud i sitt folk «både å ville og å virke til haus velbehag». Fil. 2, 13. Men mange vil. ikke underkaste seg ledelse. De ønsker å styre seg selv. Dette er grunnen til at de ikke får den himmelske gaven. Ånden gis bare til dem som ydmykt bier på Gud og venter på hans ledelse og nåde. Når denne lovte velsignelse blir tatt imot i tro, bringer den alle andre velsignelser med i sitt følge. Den meddeles i overensstemmelse med Kristi nådes rikdom, og han er rede til å fylle hver sjel etter som den er i stand til å ta imot.

Åndens meddelelse er meddeleIsen av Kristi liv. Bare de som således er lært av Gud, bare de hos hvem Åndens innvortes gjerning foregår, og i hvis liv Kristus-livet åpenbares, kan stå som Frelserens sanne representanter.

Den Hellige Ånd som lærer

Gud tar menneskene som de er, og opplærer dem til sin tjeneste dersom de vil overgi seg til ham. Når Guds Ånd blir tatt imot i sjelen, bringer den liv til alle sjelens evner. Det sinn som uten forbehold blir overgitt til Gud, vil under Den Hellige Ånds ledelse utvikles på en harmonisk måte og styrkes til å fatte og oppfylle Guds krav. Den svake, vaklende karakter forvandles og blir sterk og fast. Ved en fortsatt hengivenhet opprettes det en så nøye forbindelse mellom Jesus og hans disipler at en kristen kommer til å ligne sin Herre i karakter. Han har et klarere og bredere syn. Hans innsikt er mer gjennomtrengende, hans dømmekraft bedre balansert. Så opplivet blir han av den livgivende kraft fra Rettferdighetens Sol at han blir i stand til å bære megen frukt til Guds ære.

Kristns lovte at for å vise hvor mektig den guddommelige kraft er til å utruste det menneskelige redskap med overnaturlig styrke og undervise de vanknndige om Guds rikes hemmeligheter, skulle Den Hellige Ånd bli hos dem som kjemper om seier over synd. Hva ville det gagne oss at Guds enbårne Sønn fornedret seg selv, utholdt den listige fiendes fristelser og døde som den rettferdige for de urettferdige, dersom Ånden ikke var blitt skjenket som en blivende, handlende, gjenfødende kraft til å virkeliggjøre i hvert enkelt menneske det som var blitt utført av verdens gjenløser?

Den Hellige Ånd satte disiplene i stand til å opphøye Herren alene og førte de hellige historikeres penner for at beretningen om Kristi ord og gjerninger kunne bli meddelt verden. I dag er denne Ånd stadig virksom og søker å gjøre menneskene oppmerksom på det store offer som ble brakt på Golgatas kors, å utfolde for verden Guds kjærlighet til mennesket og å opplate Skriftens løfter for den skyldbevisste sjel.

Det er Ånden som bringer de klare stråler fra Rettferdighetens Sol til å skinne inn i det formørkede sinn, som får menneskenes hjerter til å brenne i dem med en våknet forståelse av de evige sannheter, som framholder rettferdighetens store målestokk og overbeviser om synd; det er den som inspirerer troen på ham som alene kan frelse fra synd; det er Ånden som arbeider for å forvandle karakteren ved å lede menneskenes hu bort fra de timelige og forgjengelige ting og feste den ved den evige arv. Ånden g;enskaper, renser og helliger menneskene og gjør dem skikket til å bli medlemmer i den kongelige familien, barn av den himmelske Kongen.

Følgen av å ta imot Ånden

Når et menneske er blitt fullstendig tømt for selvet, når enhver avgud er drevet ut av sjelen, så fylles den tomme plassen med Kristi Ånd som strømmer inn. En sådan har den tro som renser sjelen fra besmittelse. Han er i samsvar med Ånden, og han higer etter det som hører Ånden til. Han har ingen tillit til selvet. Kristus er alt og i alle. Med ydmykhet tar han imot sannheten som stadig utfoldes, og gir Herren all æren og sier: «Oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd.» «Men vi har ikke fått verdens ånd, vi har fått den Ånd som er av Gud, for at vi skal kjenne det som er gitt oss av Gud.» l Kor. 2, 10. 12.

Ånden som åpenbarer, virker også rettferdighets frukter i ham. Kristus er i ham «en kilde med vann som veller fram til evig liv». Han er en gren på det sanne vintre og bærer rike frukter til Guds ære. Hva slags frukt er det han bærer? Åndens frukt er «kjærlighet», ikke hat; «glede», ikke utilfredshet og sørgmodighet; «fred», ikke forbitrelse, engstelse og selvgjorte prøvelser. Den er «langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet». Joh.4, 14; Gal.5,22.23.

De som har denne Ånd, er alvorlige Guds medarbeidere; de himmelske krefter samvirker med dem, og de går ut fylt med ånden i det budskap de bærer. Det er solid fornuft i de ord som de taler, og av hjertets forråd henter de fram none, hellige ting, slik som Kristi eksempel viser.

Det budskapet som vi skal framholde, er ikke av den art at vi behøver å opptre krypende under dets forkynnelse. Dets forfektere skal ikke søke å tilhylle det eller å skjule dets opprinnelse og hensikt. Som de der har gitt Gud høytidelige løfter og er blitt sendt ut som Kristi sendebud og som husholdere over nådens hemmeligheter, er det vår plikt å forkynne hele Guds råd med troskap.

De spesielle sannheter som har skilt oss fra verden og gjort oss til det vi er, skal vi ikke gjøre mindre framtredende, for de er fylt med interesser av evighetsbetydning. Gud har gitt oss lys angående de ting som nå finner sted, og med penn og munn skal vi kunngjøre sannheten for verden. Men Kristi liv i s'elen, kjærlighetens virksomme prinsipp meddelt ved Den Hellige Ånd, er det eneste som kan gjøre våre ord fruktbringende. Kristi kjærlighet er styrken og kraften i ethvert budskap for Gud som noen gang lød fra menneskers munn.

Avslutningen nærmer seg

Dag etter dag glir inn i evigheten og bringer oss nærmere prøvetidens avslutning. Mer enn noen gang før må vi be om at Den Hellige Ånd må bli gitt oss i et rikere mål, og vi må vente på at dens helliggjørende innflytelse skal komme over arbeiderne, slik at de som de virker for, må kunne skjønne at de har vært med Jesus og lært av ham.

Vi trenger åndelig syn for at vi må kunne se fiendens hensikter og som trofaste vektere kunngjøre faren. Vi trenger kraft fra det høye for at vi i den utstrekning som det menneskelige sinn formår, må kunne forstå kristendommens store emner og deres vidtrekkende prinsipper.

De som er under Guds Ånds innflytelse, vil ikke være fanatiske, men besindige og trofaste, fri for overdrivelse i tanke, ord eller handling. Midt i forvirringen av villfarende lærdommer vil Guds Ånd være en veileder og et vern for dem som ikke har stått imot bevisene for sannheten, og døyve enhver annen røst enn den som kommer fra ham som er sannheten.

Vi lever i de siste dager, da villfarelse av den mest bedragelige art blir tatt imot og trodd, mens sannhet tilsidesettes. Herren vil holde både forkynnere og folket ansvarlig for det lyset som skinner på dem. Han oppfordrer oss til å arbeide flittig med å samle sannhetens perler og anbringe dem i evangeliets ramme. De skal skinne i all sin guddommelige ynde i det moralske mørke som råder i verden. Dette kan ikke skje uten ved Den Hellige Ånds hjelp, men med denne hjelp formår vi alt. Utrustet med Ånden griper vi ved troen fatt i allmakten. Av det som kommer fra Gud, går ingen ting til spille. Verdens frelser sender sine budskap til sjelen for at villfarelsens mørke må spredes. Åndens gjerning er stor og uten mål. Det er fra denne kilden en Guds arbeider får kraft og dyktighet.

Utvikling og tjeneste

Kristenlivet er mer enn mange anser det for å være. Det består ikke bare av mildhet, tålmodighet, saktmodighet og vennlighet. Disse er dyder av vesentlig betydning; men det behøves også kraft, energi og utholdenhet. Den stien Kristus avmerker, er smal, en selvfornektelsens sti. Til å gå på denne stien og trenge fram gjennom vanskeligheter og mistrøstige forhold kreves det menn som er mer enn bare sveklinger.

Det behøves menn med utholdenhet, menn som ikke venter på at veien skal bli jevnet for dem og enhver hindring fjernet, menn som vil puste nytt liv i motløse arbeideres matte bestrebelser, menn med hjerter som gløder av kristelig kjærlighet, og hvis hender er sterke til å utføre Mesterens gjerning.

Noen som står i misjonens tjeneste, er svake og slappe, mangler energi og blir lett motløse. De mangler framdrift. De har ikke disse positive karaktertrekk som setter en i stand til å utrette noe -- den ånd og energi som tenner begeistring. De som ønsker å vinne framgang, må være modige og håpefulle. De bør utvikle ikke bare de innadvendte, men også de utadvirkende dyder. På samme tid som de skal gi et mildt svar som stiller harme, må de eie heltens mot til å stå det onde imot. Sammen med den kjærlighet som tåler alt, behøver de den karakterstyrke som vil gjøre deres innflytelse til en positiv kraft.

Noen har ingen karakterfasthet. Deres planer og forsetter har ingen bestemt form og sammenheng. De er til liten nytte i verden. Denne svakhet, ubestemthet og udyktighet bør overvinnes. I sann kristelig karakter er det en ubetvingelighet som ikke lar seg påvirke eller kue av ugunstige forhold. Vi må ha moralsk ryggrad, en rettskaffenhet som ikke lar seg smigre, bestikke eller avskrekke.

Gud ønsker at vi skal bruke enhver anledning til å sikre oss en forberedelse til hans gjerning. Han venter at vi skal sette alle våre krefter inn på å utføre den, og at dens hellighet og dens fryktelige ansvar skal holdes levende for våre hjerter.

Mange som har betingelser for å utføre et fortrinlig arbeid, utretter bare lite fordi de forsøker lite. Tusener av mennesker, tilbringer livet som om de ikke hadde noen stor oppgave å leve for ikke noe høvt ideal å nå. En av grunnene til dette er deres lave vurdering av se selv. Kristus betalte en umåtelig pris for oss, og han ønsker at vi skal vurdere oss i samsvar med den prisen som er betalt.

Vær ikke tilfreds med å nå et lavmål. Vi er ikke det vi kunne være, eller det som vi ifølge Guds vilje burde være. Gud har gitt oss forstandsevne, ikke for at disse skulle forbli uvirksomme eller misbrukes til jordiske, lave beskjeftigelser, men for at de skulle utvikles til det ytterste, renses, helliges, foredles og brukes til fremme av hans rikes interesser. . . .

Husk på at i hvilken stilling du enn måtte tjene, så åpenbarer.du dine beveggrunner og utvikler en karakter. Hva din gjerning enn består i, så utfør den med nøyaktighet og med flid; overvinn tilbøyeligheten til å søke en lett oppgave.

Den samme ånd og de samme prinsipper som man innfører i det daglige arbeid, vil bli innført i hele ens liv. De som ønsker en bestemt mengde arbeid å gjøre, å få en fast lønn og å være nøyaktig skikket til en gjerning uten det besvær å skulle tilpasse seg eller opplæres, er ikke de som Gud kaller til å virke i hans sak. De som legger an på å yte så lite som mulig av sin fysiske, åndelige og moralske kraft, er ikke de arbeidere som han kan utøse sine rike velsignelser over. Deres eksempel smitter. Egeninteresser er det ledende motiv hos dem. De som det må holdes tilsyn med, og som bare arbeider når hver enkelt plikt anvises dem, er ikke de til hvem Herren vil si: Du gode og tro tjener. Det behøves arbeidere som legger energi, rettskaffenhet og flid for dagen, slike som er villige til å gjøre hva som helst som behøver å bli gjort.

Mange blir udyktige fordi de unndrar seg ansvar av frykt for mislykt gjerning. Derved oppnår de ikke den utvikling som erfaringen bringer, og som lesning og studium og alle de fordeler som ellers oppnås, ikke kan skaffe dem.

En mann kan forme omstendighetene, men omstendighetene må ikke få lov til å forme mannen. Vi bør gripe omstendighetene som redskaper til å arbeide med. Vi skal alltid mestre dem, men bør ikke tillate dem å mestre oss.

Sterke menn er ofte slike som har møtt motstand, skuffelser og motbør. De hindringer som de møter, bidrar til åsette deres krefter i virksomhet og blir således til avgjorte velsignelser for dem. De vinner selvtillit. Strid og forviklinger nødvendiggjør utøvelsen av fortrøstning til Gud og krever den fasthet som utvikler styrke.

Kristus utførte ingen knepen tjeneste. Han målte ikke sitt arbeid etter antall timer, Hans tid, hans hjerte, hans sjel og styrke var helliget til arbeid for å gagne menneskeheten. Om dagen utførte han slitsomt arbeid, og gjennom lange netter lå han bøyd i bønn til Gud om nåde og ntholdenhet for at han knnne utføre en større gjeming. Med høye rop og tårer oppsendte han sine bønner til. himmelen om at hans menneskelige natur måtte bli styrket, at han måtte være rustet til å møte den listige fiende i all hans villledende virksomhet og styrkes til å fullbyrde sin misjon til menneskehetens oppløftelse. Til sine arbeidere sier han: «J eg har gitt dere et forbilde, for at dere skal gjøre som jeg har gjort,» Joh, 13, 15.

«Kristi kjærlighet tvinger oss,» sa Paulus. 2 Kor. 5, 14. Dette var det drivende prinsipp i hans ferd; det var hans drivkraft. Dersom hans iver noen gang slaknet et øyeblikk pa pliktens vei, fikk et blikk på korset ham til å omgjorde sitt sinns lender på ny og til å trenge fremad på selvfornektelsens bane, I arbeidet for sine brødre forlot han seg meget på åpenbareIsen av den uendelige kjærlighet i Kristi offer med dens dempende, tvingende kraft.

Hvor alvorlige og hvor gripende er ikke hans ord: «Dere kjenner var Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike.» 2 Kor. 8, 9. Dere kjenner den høyhet som han fornedret seg fra, det dyp av ydmykelse som han steg ned til. Hans føtter betrådte oppofreisens sti og vek ikke til side inntil han hadde gitt sitt liv. For ham var det ingen hvile mellom tronen i himmelen og korset. Hans kjærlighet til menneskene ledet ham til å by enhver forhånelse velkommen og til å tåle enhver mishandling.

Paulus formaner oss til ikke å se «hver på sitt eget, men enhver også på andres beste». Han byr oss ha ,det samme sinn «som og var i Kristns Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik, men av seg selv ga avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, idet han kom i menneskers lignelse; og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død». Fil. 2, 4-8.

Enhver som tar imot Kristus som sin personlige frelser, vil lenges etter den forrett å kunne tjene ham. Ved tanken på hva himmelen har gjort for ham, vil hans hjerte fylles med en grenseløs kjærlighet og takknemlig tilbedelse. Han er ivrig etter å vise sin kjærlighet til Kristus og til hans køpte eiendom. Han attrår møye, gjenvordigheter og oppofrelse.

En sann arbeider for Gud vil gjøre sitt beste fordi han derved kan herliggjøre sin mester. Han vil gjøre det som er rett, for å kunne etterkomme Guds krav, Han vil strebe etter å utvikle alle sine evner. Han vil utføre enhver plikt som for Gud, Hans eneste ønske vil være at Kristus må få hyllest og fullkommen tjeneste.

Det finnes et maleri som framstiller en okse stående mellom en plog og et alter, og med innskriften: «Ferdig til begge deler» -- ferdig til å arbeide med å trekke plogen eller til å ofres på alteret, Dette er en framstilling av det sanne Guds barn -- villig til å gå hvor som helst plikten kaller, til å fornekte seg selv og til å ofres i Gjenløserens tjeneste, Ministry of Healing, side 497-502,