Evangeliets tjenere

For øvrig kreves det . . . at de må, finnes tro.

Konferensformenn

Det har behaget Herren å framstille mange ting for meg vedrørende våre predikanters kall og gjerning, især deres som er blitt utnevnt til formenn i konferenser. Ved valg av menn til disse betrodde stillinger bør det vises stor forsiktighet. Det bør skje under alvorlig bønn om guddommelig opplysning.

De som således blir satt til å føre oppsyn med hjorden, skulle være menn med et godt rykte, menn som gir bevis på at de ikke alene har kjennskap til Skriften, men også har erfaring i tro og tålmodighet, for at de med saktmodighet må kunne belære dem som setter seg imot sannheten. De bør være menn med gjennomført rettskaffenhet, ikke nybegynnere, men forstandige granskere av Guds Ord, i stand til også å undervise andre og hente fram nytt og gammelt fra forrådshuset; de bør være menn som i karakter, i tale og i ferd vil bli til ære for Kristi sak, og som lærer sannheten, lever etter sannheten og vokser opp til aldersmålet for Kristi fylde. Dette betyr at hver evne utvikles og styrkes ved øvelse, for at arbeiderne kan dyktiggjøres til å bære større ansvar etter som virksomheten utvides.

Herren Jesus knyttet Judas og Peter til seg, ikke fordi de hadde en mangelfull karakter, men tross deres mangler. I sin skole ville han gi dem leilighet til å lære saktmodighet og ydmykhet i hjertet, for at de m1itte kunne bli haus medarbeidere. Og dersom de ville benytte disse anledninger og var villige til å lære, villige til å innse sine mangler og til i lyset av et rent eksempel å bli alt det som Kristus ønsket at de skulle være, så ville de bli til stor velsignelse for menigheten.

Slik handler Herren Jesus ennå med menneskene. Noen som har en ufullkommen karakter, knyttes til høytidelige, hellige interesser, og når de blir valt til en særskilt gjerning, bør de ikke mene at dens egen, visdom er tilstrekkelig, og at de ikke trenger veiledning, tilretteV1smng og underV1smng. Brødre, hvis dere har slike tanker, så vil de skille dere fra ham som er kilden til deres styrke, og dere vil stå i fare. Dere vil kanskje bli overlatt til deres egen formodede dyktighet, til å handle som Judas gjorde -- forråde deres Herre. . . .

Å søke råd hos mennesker

Noen av våre konferenser er svake i kristelig erfaring, fordi det for deres ledende menn -- og folket har fulgt deres eksempel -- har vært langt mer om å gjøre å vinne bifall hos mennesker enn hos Gud. De har søkt hjelp og råd hos mennesker mer enn hos Gud. De har lagt sine byrder på mennesker og har tatt imot menneskelig visdom, nettopp når og hvor de skulle ha forlatt seg på Gud. Altfor ofte har de som .de ,økte råd hos, selv behøvd hjelp fordi deres sjeler ikke var rett for Gud. Formennene i våre konferenser er blitt svake og udyktige ved å holde kjød for sin arm. Tillit til mennesker framskynder ikke vekst i nåden og i Kristi kunnskap.

Brødre, når det oppstår forviklinger i konferensen, og når det er kritiske forhold å ordne, så la ikke disse mørke skyer få drive inn i Generalkonferensen dersom det er mulig for dere å unngå det. Formannen i Generalkonferensen bør ikke bebyrdes med de lokale konferensers affærer slik som tilfellet har vært tidligere. Dersom dere sammen med medarbeidere i virksomheten ikke kan ordne de besvær og vanskeligheter som oppstår i deres konferens, hvordan tror dere da at en mann skulle kunne gjøre dette arbeid for alle konferensene? Hvorfor skulle dere velte alle deres forviklinger og nedslående omstendigheter over, på generalkonferensformannens bebyrdede sinn og hjerte? Han kan jo ikke forstå situasjonen så godt som dere som bor på stedet. Dersom dere viker tilbake for ansvar og kors og byrder, for anstrengende tenkning og alvorlig bønn og venter at Generalkonferensens formann skal utføre arbeidet i stedet for dere og hjelpe dere ut av deres vanskeligheter, kan dere da ikke se at dere pålegger ham byrder som vil sette hans liv i fare? Har ikke dere tanker og evner like så vel som han? Dere bør ikke forsømme noen del av arbeidet fordi det krever alvorlig anstrengelse og medfører et kors.

Jeg gjentar det: Velt ikke deres byrder over på formannen i Generalkonferensen! Vent ikke at han skal ta opp igjen di masker som dere har sloppet, og fullføre arbeidet. Bestem dere til å bære deres egne byrder ved Kristus som gjør dere sterke.

Dersom Generalkonferensens formann vandrer i Guds råd, så vil han ikke oppmuntre sine brødre til å vente at han skal bestemme deres plikter, men han vil henvise dem til den eneste kilden som er uberørt av menneskelige feil. Han vil unnslå seg for å være sinn og samvittighet for andre. . . .

Den mann som er gjenstand for denne uberettigede tillit, utsettes for sterke fristelser. Hvis det er mulig, vil Satan lede ham til å bli selvtillitsfull, for at menneskelige lyter kan komme til å skjemme arbeidet. Han vil stå i fare for å oppmuntre sine brødre til å være avhengige av ham og til å mene at alt vedrørende sakens gang må legges fram for ham. Derved vil virksomheten komme til å bære et menneskes preg istedenfor Guds preg.

Men dersom alle vil lære seg til selv å stole på Gud, så vil mange farer som en leder i virksomheten er utsatt for, avvendes. Dersom han begår feil, dersom han tillater menneskelige innflytelser å påvirke hans skjønn, eller han gir etter for fristelse, så kan hans brødre vise ham til rette og hjelpe ham. Og de som lærer selv å gå til Gud for å få hjelp og råd hos ham, tilegner seg lærdommer som vil være av den største verdi for dem.

Dersom embetsmennene i en konferens ønsker å ha hell med seg i å bære de byrder som er lagt på dem, så må de be, så må de tro, og så må de stole på at Gud vil bruke dem som sine redskaper til å holde menighetene i konferensen i god, virkedyktig stand. Dette er den del av vingården som de skaloppdyrke. Det må legges langt mer personlig ansvar, langt mer tenkning og planlegging og langt mer intellektuell kraft i den gjerning som- utføres for Mesteren. Dette ville utvide åndsevnene og gi en skarpere erkjennelse av hva som skal gjøres, og hvordan det skal gjøres.

Brødre, dere vil måtte kjempe med vanskeligheter, bære byrder, gi råd, legge planer og fullbyrde dem og stadig søke hjelp hos Gud., Be og arbeid, arbeid og be! Lær av Jesus, liksom disipler i Kristi skole.

Herren har gitt oss dette løfte: «Dersom noen av dere mangler visdom, da be han Gud, han som gir alle villicr og uten onde ord, og den skal gis ham.» Det er overensstemmende med Guds forordning at de som bærer ansvar, ofte skulle komme sammen for å rådføre seg med hverandre og for å be alvorlig om den visdommen som bare han kan meddele. Tal mindre; megen tid spilles med tale som ikke bringer noe lys. La brødre forene seg i faste og bønn om den visdommen som Gud har lovt å gi i rikt mål. Legg deres besværlighet fram for Gud. Si til ham, liksom Moses gjorde: «Jeg kan ikke lede dette folk dersom ikke ditt åsyn går med meg.» Og be så om enda mer; be som Moses: «La meg da få se din herlighet!» Jak. 1, 5; 2 Mos. 33, 18. Hva er denne herlighet? Den er Guds karakter. Dette er hva han kunngjorde for Moses.

La sjelen klynge seg fast til Gud i levende tro. La tungen tale hans pris. Når dere kommer sammen, så la sinnet i ærbødighet bli ledet til betraktninger over evige realiteter. Derved vil dere hjelpe hverandre til å bli åndeligsinnet. Når deres vilje er i samklang med Guds vilje, så vil dere være i samklang med hverandre; Kristus vil være til stede som rådgiver.

Enok vandret med Gud. Det samme kan enhver Kristi arbeider. Du kan si med salmisten: «Jeg setter alltid Herren for meg; for han er ved min høyre hånd, jeg skal ikke rokkes.» Sal. 16, 8. Når du føler at du ikke selv besitter noen dyktighet, så vil din dyktighet være i Jesus. Dersom du venter at alt ditt råd og all din visdom skal komme fra mermesker, som i likhet med deg selv er dødelige og begrensede, så vil du bare få menneskelig hjelp. Dersom du søker Gud om hjelp og visdom, så vil han aldri skuffe din tro.

Formennene i de lokale konferenser har den samme Gud som Generalkonferensens formann har, og de kan selv gå til visdommens guddommelige kilde istedenfor å sette sin lit til en mann, som må få sitt lys fra den samme kilden.

En vil kanskje si at til dem som får viktige ansvar å bære, gir Herren særskilt visdom. Det er sant at hvis de vandrer i ydmykhet fon ham, så vil han hjelpe dem i deres gjerning; han vil også gi dere hjelp hvis dere søker den i den samme ånd. Dersom Herren i sitt forsyn har lagt betydningsfulle ansvar på dere, så vil han dyktiggjøre dere til å bære disse byrder når dere gå til ham i tro for å få styrke dertil. Når dere stoler på ham og forlater dere på hans råd, vil han ikke overlate det til dere å legge ufullkomne planer etter eget skjønn og lide avgjort nederlag.

Gjør ikke noe menneske til din skriftefar

Enhver behøver en praktisk erfaring i å nære fortrøstning til Gud for sitt eget vedkommende. La ikke noe menneske bli din skriftefar. Lukk hjertet opp for Gud; fortell ham enhver sjelens hemmelighet. Legg alle dine vanskeligheter, små og store, fram for ham, så vil han vise deg en vei ut av dem alle sammen. Han alene vet å gi nettopp den hjelp som du trenger.

Og når det så etter en prøvende stund kommer hjelp, og når Guds Ånd synlig virker for deg, hvilken dyrebar erfaring oppnår du da ikke! Du oppnår tro og kjærlighet, det gull som Det sanndrue vitne råder deg til å kjøpe av ham. Du lærer å gå til Gud med alle dine besværligheter, og når du lærer disse dyrebare troens lekser, vil du gi andre den samme lærdom. Således vil du stadig kunne lede folket opp på et høyere trin i deres erfaring.

Ved den måten hvorpå han handler, vil formannen i en lokal konferens opplære sine medpredikanter, og i forening kan de opplære menighetene på en slik måte at det ikke vil være nødvendig å holde koferensens predikanter borte fra virkefeltet for å bilegge besvær og splid i menigheten; Hvis konferensens embetsmenn som trofaste tjenere vil utføre de plikter som himmelen har anvist, så vil virksomheten i våre konferenser ikke komme til å bli innviklet i slike vanskeligheter som hittil. Og ved å virke på denne måten vil arbeiderne bli pålitelige, ansvarlige menn, som ikke svikter eller blir motløse ien vanskelig situasjon.

Det er en som fullkommen kan frelse alle som kommer til ham. «Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» Matt. 11, 28. Er ikke dette løfte omfattende og fullstendig? Hvorfor er vi så uvillige til å komme umiddelbart til ham som er kilden til vår styrke? Har vi ikke forlatt Herren i denne henseende? Skulle ikke våre predikanter og formennene i våre konferenser lære hvor deres hjelp.kommer fra?

Omskifting av arbeidere

Jeg er blitt spurt om det ikke er en feil å forflytte formannen i en lokal konferens til et nytt virkefelt når mange av dem som for nærværende står under hans oppsyn, er uvillige til å slippe ham.

Det har behaget Herren å gi meg lys angående dette spørsmål. Det er blitt vist meg at predikanter ikke skulle holdes på det samme sted år etter år, og heller ikke bør den samme mann ha ledelsen av en konferens i lang tid. En omskifting av evner er godt for våre konferenser og menigheter.

Predikanter har somme tider følt seg uvillige til å skifte arbeidsfelt; men hvis de forsto alle de grunner som taler for forandringer, så ville de ikke stille seg uvillige. Noen har bedt om å få bli et år til på det samme sted, og ofte er anmodningen blitt imøtekommet. De har gjort gjeldende at de hadde planer om å utføre ett større arbeid enn hidtil. Men ved årets utløp var stillingen dårligere enn før. Hvis en predikant har vært utro i sin gjerning, er det ikke sannsynlig at han vil bøte på mangelen ved å bli hvor han er. Menighetene blir vant til denne ene manns ledelse og mener at de må holde seg til ham istedenfor til Gud, Hans ideer og planer øver en beherskende makt i konferensen.

Folket innser kanskje at hans skjønn ikke er riktig, og på grunn herav opplæres de til å nære ringe tanker om forkynnerstillingen, Hvis de ville se hen til Gud og forlate seg på himmelsk visdom, ville de etter hvert tilegne seg en erfaring av den største verdi og ville selv, i mange henseender i det minste, bli i stand til å avhjelpe hva som mangler hos ham som er hjordens tilsynsmann. Men altfor ofte lar man sakene drive og skjøtte seg selv idet man holder formannen ansvarlig for tilstanden i konferensens menigheter, mens menighetsmedlemmene slår seg til ro, likegyldige og lunkne og uten å foreta seg noe for å få tingene brakt i orden.

Formannen innser kanskje ikke viktigheten av å hellige seg selv for at andre kan bli helliget. Han er kan hende en utro vekter, som preker for å behage folket. Mange er sterke i visse karaktertrekk, mens de er svake og mangelfulle i andre. Som følge derav viser det seg en mangel på dyktighet i enkelte deler av virksomheten, Hvis den samme mann skulle fortsette som formann i en konferens år etter år, så ville hans mangler komme til å gå igjen i de menigheter hvor han virker. Men den ene arbeider er kan hende sterk hvor hans bror er svak, og ved en omskifting av arbeidsfelter kan den ene således i noen grad oppveie en annens mangler.

Dersom alle helliget seg fullstendig til Gud, ville disse utpregede ufullkommenheter i karakteren ikke forekomme; men ettersom arbeiderne ikke når opp til det guddommelige ideal siden de innfletter selvet i all sin gjerning, så er det best både for dem og for menigheten at det gjøres hyppige forandringer. Og på den andre siden: dersom en arbeider er åndelig sterk, så er han ved Kristi nåde en velsignelse for menighetene, og hans arbeid er påkrevd i forskjellige konferenser.

Vi lever i tider da det er særskilt fare for fiender utefra og innefra, og Gud vil at dere skal være våkne for alt som angår deres særskilte gjerning. Dere behøver ikke å forsøke å utrette noe uten særskilt hjelp fra vår himmelske Fader. Han venter på at dere skal påkalle ham, for at han må kunne si: «Her er jeg.» Han sier at dersom dere vil søke, så vil han la seg finne; hans styrke, hans nåde og hans rettferdighet vil bli gitt til den ydmyke og botferdige som søker ham av hele sitt hjerte.

Predikanter og forretningssaker

Jeg er blitt undervist om betydningen av at våre predikanter avholder seg fra ansvar som hovedsakelig skulle bæres av forretningsmenn. I nattens timer befant jeg meg i en forsamling bestående av en del av våre brødre som bærer byrder i virksomheten. De var dypt besværet over økonomiske spørsmål og rådslo om hvordan virksomheten kunne ledes på den beste måten. Noen mente at antallet av arbeidere kunne begrenses og alle vesentlige resultater allikevel oppnåes. En av brødrene, som innehar en ansvarsfull stilling, gjorde rede for sine planer og omtalte hva han ønsket skulle bli gjort. Flere andre la fram planer til overveielse. Da reiste det seg En som var i besittelse av verdighet og myndig autoritet, og begynte å tale om prinsipper til veiledning for oss. Til flere av predikantene sa denne Taleren:

«Deres gjerning består ikke i å ivareta økonomiske anliggender. Det er ikke klokt for dere å være beskjeftiget med dette. Gud har byrder for dere å bære, men dersom dere gir dere av med slike oppgaver som dere ikke er skikket til, så vil deres bestrebelser for å forkynne ordet vise seg å mislykkes. Dette vil påføre dere motløshet, og denne vil gjøre dere uskikket nettopp til den gjerning som dere skulle utføre -- en gjerning som krever omhyggelig takt og et sunt, uegennyttig skjønn.»

De som beskjeftiger seg med å skrive og med å tale Ordet, bør overvære færre styremøter. De bør betro mange underordnede saker til menn med forretningstalent og derved unngå å være i en stadig spenning som berøver åndsevnene den naturlige vigør. De bør skjenke bevarelsen av sin fysiske helse langt mer oppmerksomhet; for åndsevnenes vigør er for en stor del avhengig av legemets. Søvn og hvile i rette tid samt rikelig legemsbevegelse er av vesentlig betydning for sinnets og legemets sunnhetstilstand. Å berøve naturen dens timer til hvile og rekreasjon ved å tillate en mann å gjøre fire eller tre eller endog bare to menns arbeid vil ha uopprettelige tap til følge.

Forretningsutdannelse

De som mener at en manns skikkethet til en bestemt stilling også gjør ham skikket til å fylle flere andre stillinger, er utsatt for å begå feilgrep når det skal legges planer til verkets fremme. De er tilbøyelige til å pålegge en enkelt mann de bekymringer og byrder som burde fordeles mellom flere.

Erfaring har stor verdi. Herren ønsker å ha intelligente menn knyttet til sitt verk, menn som er skikket til forskjellige betrodde stillinger i våre konferenser og anstalter. Især behøves det gudhengivne forretningsmenn, slike som vil følge sannhetens prinsipper i enhver forretningshandling. De som settes i spissen for finansielle foretak, bør ikke påta seg andre byrder, byrder som de ikke formår å bære; heller ikke skulle man betro ledelsen av det forretningsmessige til uskikkede menn. De som har ledelsen av verket, har undertiden gjort en feil ved å tillate at menn som var blottet for takt og dyktighet, ble satt til å vareta viktige økonomiske interesser.

Lovende menn i forretningsbransjen bør utvikles og fullkommengjøre sine talenter ved det grundigste studium og den beste opplæring. De bør oppmuntres til å søke seg dit hvor de som lærlinger hurtig kan oppnå kjennskap til riktige prinsipper og metoder i forretningslivet. Ikke en eneste forretningsmann som nå er forbundet med Guds sak, behøyer åvære en uerfaren. Dersom mennesker i noen yrkesgren burde benytte sine anledninger til å bli kyndige og dugelige, så er det de som bruker sine evner i den gjerning å bygge opp Guds rike på jorden. I betraktning av det faktum at vi lever så nær avslutningen av denne verdens historie, bør det være større grundighet i arbeidet, mer våken forventning, mer årvåkenhet, bønn og arbeid. Det menneskelige redskap bør sørebe etter å oppnå fullkommenhet for å kunne være en ideell kristen, fullkommen i Kristus Jesus.

Riktige prinsipper er nødvendige

De som beskjeftiger seg med forretningsanliggender, bør ta enhver forsiktighetsregel for ikke å begå feil ved å hen falle til uriktige prinsipper eller metoder. De kan oppnå det samme omdømme som Daniel oppnådde ved det babyloniske hoff. Da alle hans forretningshandlinger ble underkastet den skarpeste prøve, kunne man ikke finne et eneste uriktig punkt. Selv om skildringen av hans forretningsliv ikke er fullstendig, så inneholder den allikevel undervisning som fortjener overveielse. Den åpenbarer det faktum at en forretningsmann ikke nødvendigvis er en utspekulert, beregnende person. Han kan være en mann som får undervisning av Gud ved hvert eneste skritt. Mens Daniel var førsteminister i det babyloniske. riket, .var han en Guds profet, som fikk lys ved himmelsk inspirasjon. Hans liv er et bilde på hva enhver kristelig forretningsmann kan være. . . .

I denne tid trenger Guds sak menn og kvinner som besitter usedvanlige kvalifikasjoner og med gode administrative evner menn og kvinner som vil gjøre tålmodige, grundige undersøkelser angående verkets tarv på forskjellige steder, og som har stor arbeidsevne og er i besittelse av varme, vennlige hjerter, sindighet, sunn fornuft og et uhildet skjønn. Det trenges menn og kvinner som er helliggjort yed Guds Ånd, og som fryktløst kan si nei eller ja og amen til framkomne forslag, menn og kvinner som har en sterk overbevisning, en klar forstand, rene og medfølende hjerter -- slike som vil praktisere ordene: «I er alle brødre» (Matt. 23, 8), og som vil bestrebe seg for å løfte og gjenoppreise falne mennesker. -- Testimonies, VII, side 246-249.

Ikke få predikanter forsømmer nettopp det arbeid som de er satt til å gjøre. Hvorfor blir de som er helliget til forkynnergjerningen, innvalt i komiteer og styrer? Hvorfor blir de oppfordret til å være med i så mange forretningsmøter, ofte langt borte fra sitt virkefelt? Hvorfor blir ikke ting av forretningsmessig art overlatt i forretningsmenns hender? Predikantene er ikke innsatt til dette arbeid. Sakens økonomiske anliggender skal bestyres av dyktige menn; men predikantene er bestemt til arbeid av en annen art. . . .

Predikanter bør ikke oppfordres til å reise hit og dit for å være med til styremøter hvor alminnelige forretningsspørsmål skal aygjøres. Mange av våre predikanter har tidligere gjort dette; men det er ikke det arbeid Herren ønsker de skal beskjeftige seg med. Altfor mange finansielle byrder har vært lagt på dem. Når de forsøker å bære disse byrder, forsømmer de å oppfylle den evangeliske befalingen. Gud ser på dette som en vanære for hans navn. -- Testimonies, VII, side 254, 255.

Omsorg for misjonsarbeidere

Det bør gjøres en foranstaltning til omsorg for predikanter og andre trofaste Guds tjenere som på grunn av overanstrengelse eller utsatte stillinger i hans sak er blitt syke og trenger hvile og rekreasjon, eller som av hensyn til alder eller sviktende helse ikke lenger er i stand til å bære dagens byrde og hete. Predikanter blir ofte sendt til arbeidsfelter som de vet vil, ha en skadelig innvirkning på deres helbred; men uvillige til å unnslå seg for å arbeide på prøvende steder våger de forsøket i håp om å kunne være til hjelp og velsignelse for folket. Når det er gått noen tid, finner de at helsen svikter. Man forsøker en forandring av klima og arbeid, men det skjer ingen bedring; og hva skal de så gjøre?

Disse trofaste arbeidere, som for Kristi skyld har gitt avkall på timelige utsikter og har valt fattigdom istedenfor bekvemmelighet eller rikdom, som uselvisk har arbeidet for å vinne sjeler for Kristus, og som har bidradd rundhåndet til å hjelpe fram forskjellige foretagender i Guds sak og deretter er brutt sammen i striden, trette og syke og uten noe å leve av -- slike må ikke overlates til å kjempe med armod og lidelser eller til å føle at de er fattiglemmer. Når sykdom eller svekkelse rammer våre arbeidere, så la dem ikke bære byrden av det engstelige spørsmål: «Hva skal det bli av min hustru og mine små når jeg ikke lenger kan skaffe dem det nødvendige?» Det er ikke mer enn rettferdig at det blir truffet en ordning til å avhjelpe disse trofaste arbeideres trang tillikemed deres som er avhengige av dem.

Det blir gjort høysinnede foranstaltninger for veteraner som har kjempet for sitt fedreland. Disse menn bærer arr og livsvarige svakheter som forteller om deres farlige kamper, deres forserte marsjer, deres strabaser i uvær og om deres lidelser i fangenskap. Alle disse beviser på deres troskap og oppofrelse gir dem et berettiget krav til det land som de har vært med til å redde -- et krav som anerkjennes og imøtekommes. Men hvilken foranstaltning har syvendedags-adventistene truffet for Kristi stridsmenn?

Vårt folk har ikke innsett nødvendigheten av denne sak slik som de burde, og derfor er den blitt forsømt. Menighetene har vært tankeløse, og skjønt lyset i Guds Ord har skint på deres sti, har de forsømt denne aller helligste plikt. Denne forsømmelse av Guds trofaste tjenere mishager Herren meget. Vårt folk skulle være likeså villig til å hjelpe disse arbeidere når de kommer i vanskelighet, som de har vært til å ta imot deres midler og tjeneste mens de var friske.

Gud har pålagt oss den forpliktelsen å skjenke de fattige blant oss særskilt oppmerksomhet. Men disse predikanter og arbeidere må ikke stilles i klasse med de fattige. I himlene har de samlet seg en skatt som ikke forgår. De har tjent konferensen i dens trang, og nå skal konferensen tjene dem.

Når vi stilles overfor tilfelle av denne art, må vi ikke gå forbi på den andre siden av veien. Vi skal ikke si: «Varm dere og mett dere!» (Jak. 2, 16) og så ikke treffe noen virksomme forholdsregler for å avhjelpe deres trang. Dette er blitt gjort tidligere, og derved har syvendedags-adventistene i noen tilfelle vanæret sin trosbekjennelse og gitt verden leilighet til å klandre Guds sak.

Det er nå Guds folks plikt å tilbakevise dette klander ved å skaffe Guds tjenere bekvemme hjem med noen mål jord hvor de kan dyrke det de trenger, og føle at de ikke er avhengige av sine brødres godgjørenhet. Med hvilken glede ville disse utslitte arbeidere ikke se hen til et stille lite hjem hvor deres berettigede krav på dets ro og hvile ville bli anerkjent!

Våre sanatorier som et tilfluktssted for arbeidere

Ofte behøver disse predikanter særlig pleie og behandling. Våre sanatorier skulle være et tilfluktsted for slike og for alle våre utslitte arbeidere som trenger hvile. Det bør skaffes værelser hvor de kan få forandring og hvile uten hele tiden å skulle engstes ved tanken om hvordan de skal kunne klare utgiftene. Da Kristi disipler var trette etter arbeidet, sa han til dem: «Kom nå med meg avsides. . . og hvil dere litt ut!» Mark. 6, 31. Han ønsker at det skal treffes en slik ordning at de nå kan få leilighet til å hvile og gjenvinne sine krefter. Våre sanatorier skal stå åpne for våre hårdt arbeidende predikanter, som har gjort alt det de evnet for å skaffe midler til opprettelsen og driften av disse anstalter; og når som helst de står i behov av de fordeler som her bys, bør de kunne føle seg som hjemme.

Disse arbeidere skulle aldri avkreves høye priser for kost og behandling, og heller ikke bør de betraktes som tiggere eller på noen måte bringes til å føle seg som slike av dem hvis gjestfrihet de nyter. Å vise rundhåndethet i bruken av de hjelpemidler Gud har tilveiebrakt for sine utslitte og overanstrengte tjenere, er i hans øyne sann evangelisk sunnhetsvirksomhet. Guds arbeidere er ett med ham, og når man tar imot dem, ska! man erindre at man tar imot Kristus i skikkelse av hans budbærere. Han krever dette, og det vanærer og mishager ham når de behandles med likegyldighet eller på en smålig eller egoistisk måte. Guds velsignelse vil ikke ledsage en nøyeregnende behandling av noen av hans utvalte.

Innenfor lægenes krets har det ikke alltid rådet en klar oppfatning av disse forhold. Noen har ikke betraktet dem i det rette lys. Måtte Herren hellige oppfattelsesevnen hos dem som har ledelsen av våre anstalter, slik at de kan forstå hvem som bør være gjenstand for sann medfølelse og omhu! Den gren av Guds sak som disse utslitte arbeidere har virket for, bør vise påskjønnelse for deres gjerning ved å hjelpe dem når de behøver det, og således bære en stor del av utgiftene sammen med sanatoriet. Noen arbeidere er i den stilling at de kan legge litt til side av sin lønn, og dette bør de om mulig gjøre for å kunne møte et påkommende tilfelle; men også slike bør imidlertid bys velkommen som en velsignelse for sanatoriet.

Men de fleste av våre arbeidere har mange og store forpliktelser å møte. Hver gang det er behov for midler, kreves det at de skal gjøre noe, at de skal gå i spissen, for at innflytelsen av deres eksempel kan anspore andre til gavmildhet og Guds sak bli fremmet. De har et så sterkt ønske om å heise sannhetens banner på nye steder at mange endog låner penger for å hjelpe til i forskjellige foretagender. De har ikke gitt motstrebende, men har følt at det var et privilegium å kunne virke for sannhetens fremme. Ved således å imøtekomme kravet om midler får de ofte bare lite til overs

Herren har holdt nøyaktig regnskap med deres gavnmildhet overfor saken. Han vet hvilken god gjerning de har utført, en gjerning som de yngre arbeidere ikke har noe begrep om. Han har visst om alle de savn og all den selvfornektelse de har båret. Han har merket seg enhver omstendighet i disse tilfelle. Det står alt sammen skrevet i bøkene. Disse arbeidere er et skuespill for verden, for engler og for mennesker; og de utgjør en anskuelsesundervisning til prøvelse av oppriktighet i våre religiøse prinsipper. Herren ønsker at vårt folk skal forstå at banebryterne i dette verk fortjener alt det våre anst1lter kan gjøre for dem. Gud krever av oss at vi skal forstå at de som er blitt gamle i hans tjeneste, fortjener vår kjærlighet, vår heder og vår høyeste aktelse.

Et fond for arbeidere

Det bør reises et fond for slike arbeidere som ikke lenger er i stand til å virke. Vi er ikke uten skyld overfor Gud hvis vi ikke gjør enhver rimelig anstrengelse i denne sak, og det uten å vente. Det er noen iblant oss som ikke vil innse nødvendigheten av dette skritt; men deres motstand skulle ikke ha noen innflytelse på oss. De som i sitt hjerte setter seg fore å være som de bør, og å handle som de bør, skulle trøstig gå på for å fullføre en god gjerning, en gjerning som Gud krever skal bli utført. -- Testimonies, VII, side 290-294.

Hus til gudstjeneste

Når det oppstår interesse i en mindre eller en større by, bør det bli tatt vare på denne interessen. Stedet bør opparbeides grundig, inntil et beskjedent hus til gudstjeneste står der som et tegn, et minnesmerke om Guds sabbat, et lys i det moralske mørke. Disse minnesmerker skal stå på mange steder som vitnesbyrd om sannheten. I sin nåde har Gud sørget for at evangeliets budbærere skal gå ut til alle land, tungemål og folk, inntil sannhetens banner er blitt heist i alle deler av den bebodde verden.

Hvor som helst en gruppe troende mennesker blir samlet, skulle det skaffes et hus til gudstjeneste. La ikke arbeiderne forlate stedet uten å ha besørget dette.

På mange steder der budskapet er blitt forkynt, gjelder det at de som har tatt imot det, befinner seg i innskrenkede forhold og bare kan gjøre lite for å sikre seg de fordeler som vil sette preg på virksomheten. Dette gjør det ofte vanskelig å føre verket videre. Når folk blir interessert i sannheten, blir det sagt til dem av prestene i andre samfunn -- og disse ord gjenlyder fra medlemmene: «Disse mennesker har jo ingen kirke, og dere har ikke noe sted til å holde gudstjeneste. Dere utgjør bare en snever krets og er fattige og ulærde. Om kort tid reiser predikantene, og så vil interessen dø bort. Da vil dere gi opp alle disse nye ideene som dere har tatt imot.» Kan vi tenke at dette ikke vil virke som en sterk fristelse for dem som innser grunnene for vår tro, og som av Guds Ånd er blitt overbevist om den nærværende sannhet?

Det er ofte blitt sagt at av en ringe begynnelse kan det oppstå stor interesse. Dersom vi legger klokskap og helliget dømmekraft for dagen under oppbyggingen av Gjenløserens rike og dets interesser, vil vi gjøre alt som står i vår makt for å overbevise folk om verkets faste grunnlag. Beskjedne forsamlingshus vil bli oppført, hvor de som tar imot sannheten, kan dyrke Gud i overensstemmelse med sin egen samvittighets krav.

Når det er mulig, så la våre forsamlingshus alltid bli vigslet til Gud i gjeld fri stand. La menighetens medlemmer ta fatt når en kirkebygning skal oppføres. La de nyomvendte under veiledning av en predikant, som får råd av sine medpredikanter, ta fatt med sine egne hender og si: «Vi trenger et møtelokale, og det må vi ha.» Gud kaller sitt folk til med glede å gjøre forente anstrengelser i hans sak. La dette bli gjort, så vil vi snart høre takksigelsens røst lyde: «Se hva Herren har utrettet!»

I noen tilfelle kan det imidlertid hende at en ung menighet ikke er i stand til straks å bære hele den byrden som byggingen av et forsamlingshus betyr. La i slike tilfelle trossøsken i andre menigheter komme dem til hjelp. I noen tilfelle vil det kanskje være bedre å låne en del penger enn ikke å bygge. Hvis en mann har pengenlidler, og han etter å ha gitt det han kan, vil tilstå et lån, enten rentefritt eller til en lav rente, så ville det være riktig å gjøre bruk av disse penger inntil gjelden kan betales. Men jeg gjentar: H vis det er mulig, bør kirkebygninger være fri for gjeld ved innvielsen.

I våre kirker bør kirkestaler ikke utleie. De rike skal ikke hedres framfor de fattige. La det ikke bli gjort noen forskjell «I er alle brødre.» Matt. 23, 8.

Ikke i noen av våre bygninger bør vi legge an på prakt, for dette ville ikke tjene til verkets fremme. Vår økonomi skal bære vitnesbyrd om våre prinsipper. Vi bør anvende metoder som ikke er av flyktig art. Alt bør gjøres på en solid måte. . . .

Den slapphet noen av våre menigheter viser ved å pådra seg gjeld og fortsette i gjeld, ble framstilt for meg. I noen tilfelle hviler det en stadig gjeld på Guds hus. Det er stadig renter å betale. Slik bør det ikke og behøver det ikke å være. Dersom man legger for dagen den visdom, takt og nidkjærhet for Mesteren som Gud krever, så vil det skje en forandring i disse forhold. Gjelden vil bli avviklet. Gud krever offer av dem som kan gi, og også de mindre velstilte medlemmer kan yte sitt lille bidrag, Selvfornektelse vil sette alle i stand til å gjøre noe. Både gamle og unge, foreldre og barn, skal vise sin tro ved sine gjerninger. La nødvendigheten av at enhver tar del, bli innprentet på det sterkeste hos menighetenes medlemmer. La enhver gjøre sitt beste. Når viljen til å gjøre noe er der, så vil Gud åpne veien. Det er ikke hans hensikt at hans sak skal være belemret med gjeld.

Gud krever selvoppofrelse. Dette vil medføre ikke bare økonomisk, men også åndelig framgang. Selv fornektelse og selvoppofrelse vil gjøre underverker til fremme av åndelighet i menigheten. . . .

Det prøvespørsmål som enhver kristen skal stille seg selv, er dette: «Nærer jeg i dypet av min sjel den høyeste kjærlighet til Kristus? Elsker jeg hans tabernakel? Vil ikke Herren bli æret ved at jeg stiller hensynet til hans hellige institusjon i første rekke? Er min kjærlighet til Gud og min gjenløser tilstrekkelig sterk til å få meg til å fornekte meg selv? Når jeg fristes til å gi meg hen til fornøyelser og til egoistisk nytelse, skal jeg da ikke si: Nei, jeg vil ikke pådra meg noen utgift for å tilfredsstille meg selv mens Guds hus er tynget av gjeld?»

Vår gjenløser krever langt mer enn vi gir ham. Selvet trenger imellom med sitt ønske om å være først; men Herren krever hele hjertet, hele vår hengivenhet. Han vil ikke komme inn som nummer to. Og skulle vi ikke stille hensynet til Kristus foran og høyere enn alt annet? Skulle han ikke kreve dette bevis på vår aktelse og troskap? Disse ting ligger til grunn for selve hjertelivet i oss både i familiekretsen og i menigheten. Dersom hjertet, sjelen, styrken og livet er helt overgitt til Gud, og dersom vår hu står utelukkende til ham, så vil vi gjøre ham til den ypperste i all vår tjeneste. Når vi er i samklang med Gud, kommer tanken om hans ære og herlighet foran alt annet. I våre gaver og offer vil ingen bli foretrukket framfor ham. Vi har en forståelse av hva det betyr å være delhavere med Kristus i det hellige firma.

Det hus hvor Gud møter med sitt folk, vil være kjært og hellig for enhver av hans trofaste barn. De vil ikke la det vedbli å være forkrøplet av gjeld. Å tillate noe slikt ville nesten se ut som en fornektelse av troen. Dere vil være rede til å bringe et stort personlig offer hvis dere bare kan ha et gjeld fritt hus hvor Gud kan møtes med og velsigne sitt folk.

All gjeld på ethvert forsamlingshus iblant oss kan bli betalt dersom menighetens medlemmer vil legge kloke planer og gjøre alvorlige, nidkjære anstrengelser for å utslette gjelden. Og la det hver gang en gjeld blir avviklet, holdes en takkegudstjeneste, som vil være lik en ny innvielse av Guds hus. -- Testimonies, VI, side 100-104. Trangen til møtelokale hvor det nylig er samlet en gruppe troende mennesker, er blitt framstilt for meg som i et panorama. Jeg så arbeidere som holdt på å bygge beskjedne hus til gudstjeneste. De nye i troen hjalp til med villige hender, og de som hadde midler, hjalp med sine midler. I kirkehusets nederste etasje, som lå over jorden, innrettedes et skoleværelse for barn, og en lærer ble sendt dertil for å overta ledelsen. Elevantallet i skolen var ikke stort, men det var en lykkelig begynnelse. Jeg hørte barn og foreldre synge: «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren for gjeves.» «Halleluja! Min sjel, lov Herren! Jeg vil love Herren så lenge jeg lever; jeg vil lovsynge min Gud så lenge jeg er til.» Sal. 127, 1; 146, 1. 2.

Grunnleggingen av menigheter, oppførelsen av kirkebygninger og skolehus ble utvidet fra by til by, og tienden til verkets framskyndelse vokste. Det ble opprettet virksomheter ikke bare på ett sted, men på mange steder, og Herren virket for å forøke sine styrker.

I denne virksomhet vil alle klasser mennesker bli nådd. Når Den Hellige Ånd arbeider iblant oss, vil sjeler som ikke er beredt for Kristi åpenbarelse, bli overbevist. Mange som i årevis ikke har gått i noen kirke, kommer til våre møter og blir omvendt. Sannhetens enfoldighet virker på deres hjerter. Tobakkens velyndere ofrer sin avgud og drankeren sin spiritus. Dette kunne de ikke gjøre dersom de ikke i tro grep Guds løfter om syndenes forlatelse.

Sannheten som den finnes i Ordet, kommer til høy og lav, til rik og fattig, og de som tar imot budskapet, blir våre og Guds medarbeidere, og en sterk skare arbeidere oppreises til å virke i samdrektighet. Dette er vår gjerning. Den må ikke bli forsømt i noe av vårt arbeid ved leirmøtene. Den utgjør en del av enhver evangelisk misjon. Istedenfor å sette alle talenter inn på å virke for det laveste avskum, bør vi på ethvert sted søke å samle en gruppe troende som i forening med oss vil løfte sannhetens banner og virke for rike og fattige. Etter hvert som menigheter blir stiftet, vil det bli flere medhjelpere til å virke for de trengende og de utstøtte. General Conferenee Bulletin, mars 1899.

Eksaminering av predikanter

Menn bør ikke oppmuntres til å reise ut som predikanter dersom det ikke foreligger utvilsomme bevis for at Gud har kalt dem. Herren vil ikke betro omsorgen for sin hjord til uskikkede personer. De som Gud kaller, må være menn med en dyp erfaring, prøvde og forsøkte menn med en sunn dømmekraft, menn som med en saktmodig ånd våger å straffe synden, og som forstår å gi hjorden næring. Gud kjenner hjertet, og han vet hvem som skal velges. -- Testimonies, I, s.209.

Det har vært gjort for lite med hensyn til å eksaminere predikantene, og nettopp av denne grunn har menighetene hatt virksomhet av uomvendte, udyktige menn, som lullet medlemmene i søvn istedenfor å vekke dem opp til større nidkjærhet og alvor i Guds sak. Det finnes predikanter som kommer til bønnemøtet og ber de samme gamle, livløse bønner den ene gangen etter den andre; de holder de samme tørre prekener uke etter uke og måned etter måned. De har ikke noe nytt og inspirerende å .framholde for sine forsamlinger, og dette viser at de ikke har fått del i guddommelig natur. Kristus bor ikke i hjertet ved troen.

De som gir seg ut for å holde og lære Guds hellige lov og allikevel stadig overtrer denne lov, er til anstøt både for syndere og for dem som tror sannheten. Den løse, slappe måten hvorpå mange betrakter Jehovas lov og hans Sønns gave, er en hån mot Gud. Den eneste måten hvorpå dette vidt utbredte onde kan rettes, er en omhyggelig prøvning av enhver som ønsker å bli en Ordets forkynner. De som dette ansvar hviler på, bør skaffe seg kjennskap til vedkommendes vandel i fortiden, siden han først bekjente seg til troen på sannheten. Hans kristelige erfaring og hans kjennskap til Skriften samt den måten hvorpå han framholder sannheten, bør alt sammen være klart. Ingen bør opptas som en arbeider i Guds sak før han gjør det åpenbart at han har en virkelig og levende erfaring i de guddommelige ting.

De som er i begrep med å ta fatt på den hellige gjerning å framholde Bibelens sannheter for verden, bør eksamineres omhyggelig av trofaste, erfarne menn. Og når de har fått en del erfaring, er det enda en ting til som bør gjøres for dem: de bør framstilles for Herren i alvorlig bønn om at han ved sin Hellige Ånd vil vise hvorvidt han kan godkjenne dem. Apostelen sier: «Vær ikke snar til å legge hendene på noen.» 1 Tim. 5, 22. I apostlenes dager torde Guds tjenere ikke stole på sitt eget skjønn når det gjaldt å velge eller godta menn til å fylle den høytidelige og hellige stillingen som Guds talerør. De valte slike menn som etter deres skjønn var brukbare, og framstilte dem derpå for Herren for å se om han ville godkjenne dem til å gå ut som hans sendemenn. Noe mindre enn dette burde heller ikke gjøres nå.

På mange steder treffer vi menn som man skyndsomt har innsatt i ansvarsfulle stillinger som menighets forstandere uten å være skikket til en slik stilling. De har ikke tilstrekkelig herredømme over seg selv. Deres innflytelse er ikke god. Menigheten befinner seg stadig i vanskeligheter som følge av ledernes mangelfulle karakter. Man har vært for snar til å legge hendene på disse menn.

Guds tjenere bør være menn som har godt rykte og besitter evne til på en taktfull måte å ta seg av en interesse hvor en slik er blitt vekt. Vi er i stort behov av kompetente menn som vil bringe ære istedenfor vanære over den sak som de representerer.

Predikanter skulle særlig prøves for at man kan se om de har en forstandig innsikt i sannheten for denne tid og således er i stand til å holde et sammenhengende foredrag om profetiene eller om praktiske emner. Dersom de ikke kan framholde bibelske emner på en tydelig måte, trenger de fremdeles til å være tilhørere og lærlinger. For å kunne være lærere i. bibelske sannheter bør de med alvor og bønn studere Skriften og gjøre seg fortrolig med den. Alle disse ting skulle overveies omhyggelig og under bønn til Gud før menn blir sendt ut på virkefeltet. -- Testimonies, IV, side 406, 407.

I Timoteus så Paulus en mann som verdsatte helligheten i en predikants gjerning, som ikke lot seg skremme av utsiktene til lidelse og forfølgelse, og som var villig til å lære. Allikevel torde apostelen ikke påta seg det ansvar å opplære Timoteus, en uprøvd ung mann, til en evangeliets forkyrmer uten først å ha skaffet seg visshet angående hans karakter og hans tidligere liv.

Timoteus' far var greker og hans mor jødinne. Fra barn dommen av hadde han kjent Skriftene. Den gudsfrykt han så i sitt hjem, var sunn og fornuftig. Hans mors og hans bestemors tro på det hellige ord var ham en stadig påminnelse om velsignelsen ved å gjøre Guds vilje. Guds Ord var den regel hvoretter disse to gudfryktige kvinner hadde veiledet Timoteus. Den åndelige kraft i den undervisningen han hadde fått av dem, bevarte ham ren i tale og ubesmittet av de onde innflytelser han var omgitt av. Således hadde de som underviste ham i hjemmet, samarbeidet med Gud i å forberede ham til å bære byrder.

Paulus så at Timoteus var trofast, stø og sannferdig, og han valte ham til sin ledsager i arbeidet og på reiser. De som hadde undervist Timoteus i hans barndom, ble belørmet ved å se den sønn de hadde hatt omhu for, bli knyttet i et inderlig fellesskap til den store apostel. . . .

Paulus elsket Timoteus, sin «ekte sønn i troen». 1 Tim. 1,2. Den store apostel prøvde ofte den unge disippel ved å stille ham spørsmål angående den bibelske historie, og på reiser fra sted til sted underviste han ham nøye om hvordan han kunne utføre et fruktbart arbeid. I all sin omgang med Timoteus forsøkte både Paulus og Silas å utdype det inntrykk som det hellige og alvorlige ved evangeliets gjerning allerede hadde gjort på hans sinn. -- The Acts of the Apostles, side 203, 204.

I sitt arbeid søkte Timoteus stadig råd og undervisning hos Paulus. Han handlet ikke etter innskytelse, men viste hensynsfullhet og rolig overveielse, idet han ved hvert skritt spurte: Er dette Herrens vei? -- The Acts of the Apostles, side 205.

Ordinasjon

«I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyrene og Manaen, . . . og Saulus. Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellge Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til!» Ap. gj. 13, 1. 2. Før de ble sendt ut som misjonærer til hedningeverdenen, ble disse apostler høytidelig innvidd til Gud ved faste, børm og håndspålegging. Menigheten ga dem bemyndigelse ikke bare til å forkynne sannheten, men til å utføre dåpshandlingen og til å organisere menigheter, idet de ble utrustet med full kirkelig myndighet.

Den kristne kirke trådte på den tid inn i en viktig æra. Arbeidet med å forkynne evangeliets budskap blant hedningene skulle nå drives med kraft, og som følge derav ville menigheten bli styrket ved en stor irmsamling av sjeler. De apostler som var blitt utpekt til å røre an i dette arbeid, ville bli utsatt for mistanke, fordom og avind. Deres lære angående nedrivningen av «gjerdets skillevegg» (Ef. 2, 14), som så lenge hadde skilt den jødiske og den hedenske verden, ville helt naturlig utsette dem for anklage som vranglærere, og deres myndighet som evangeliets tjenere ville bli dradd i tvil av mange nidkjære, troende jøder.

Gud forutså de vanskeligheter som hans tjenere ville komme til å møte, og for at deres arbeid skulle være hevet over innsigelse, underviste han ved åpenbaring menigheten om offentlig å hellige dem til forkynnergjerningen. Deres ordinasjon var en offentlig anerkjennelse av deres guddommelige utnevnelse til å bringe evangeliets glade budskap ut til hedningene.

Både Paulus og Barnabas hadde allerede mottatt sin misjonsbefaling fra Gud selv, og håndspåleggelsen tilførte dem ingen ny kraft eller faktisk skikkethet. Den var en anerkjent form for utpekning til et bestemt embete og en anerkjennelse av ens myndighet i dette embete. Ved den sattes menighetens segl på Guds verk.

For jødene var denne formelle handling betydningsfull. Når en jødisk far velsignet sine barn, la han ærbødig sine hender på deres hoder. Når et dyr ble helliget til slaktoffer, la en som var utrustet med prestelig myndighet, sine hender på offerets hode. Og da predikantene i de troendes menighet i Antiokia la sine hender på Paulus og Barnabas, ba de ved denne handling Gud om å legge sin velsignelse på de utvalte apostler i utførelsen av den særskilte gjerning som de var blitt utkåret til.

Senere ble forordningen om ordinasjon ved håndspåleggelse i høy grad misbrukt; det ble tillagt handlingen uberettiget betydning, som om de der mottok en slik ordinasjon, straks fikk en kraft som øyeblikkelig gjorde dem skikket til alle og ethvert prestelig verv. Men beretningen om helligelsen av disse to apostler inneholder ikke noe som tyder på at selve håndspåleggelsen alene tilførte dem noen kraft. Vi har bare den enkle beretning om deres ordinasjon og om den betydning den fikk for deres framtidige virksomhet.

Omstendighetene i forbindelse med Den Hellige Ånds utkårelse av Paulus og Barnabas til en bestemt gjerning viser tydelig at Herren virker gjennom utvalte redskaper i sin organiserte menighet. Da Guds hensikt med Paulus flere år i forveien ble åpenbart for ham av Frelseren selv, ble Paulus umiddelbart deretter brakt i berøring med medlemmer i den nylig organiserte menighet i Damaskus. Menigheten på dette sted forble heller ikke lenge i mørke med hensyn til den omvendte fariseers personlige erfaring. Og da den Guddommelige misjonsbefalingen som ble gitt ham den gang, nå skulle gjennomføres mer fullstendig, bar Den Hellige Ånd på nytt vitnesbyrd om Paulus som et utvalt redskap til å bringe evangeliet ut til hedningene og påla menigheten den gjerning å ordinere ham og. hans medarbeder. Mens de ledende i menigheten i Antiokia «holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til!»

Gud har gjort sin menighet på jorden til en lysets formidler, igjennom den kunngjør han sine forsett og sin vilje. Han er ikke en enkelt av sine tjenere en erfaring uavhengig av og i strid med selve menighetens erfaring. Heller ikke gir han. en enkelt mann kunnskap om sin vilje vedrørende hele menigheten, mens menigheten -- Kristi legeme -- overlates i mørke. I sitt forsyn stiller han sine tjenere i nøye forbindelse med sin menighet, for at de skal ha mindre tillit til seg selv og større tillit til andre som han leder til å fremme hans verk.

Det har i menigheten alltid vært noen som stadig heller til personlig selvstendighet. De synes å være ute av stand til å innse at hangen til selvstendighet er tilbøyelig til å lede det menneskelige redskap til å ha for megen tillit til seg. selv og til å stole på sitt eget skjønn istedenfor å respektere brødrenes råd og nære en høyaktelse for disses mening, især deres som Gud har utpekt til ledere for sitt folk. Gud har gitt sin menighet særskilt myndighet og makt, som ingen er berettiget til åforakte og late hånt om; for den som gjør det, forakter Guds røst.

De som har tilbøyelighet til å betrakte sitt personlige skjønn som det avgjørende, står i alvorlig fare. Satans overlagte bestrebelse går ut på å skille sådanne fra dem som er lysets formidlere, og ved hvem Gud har virket for å oppbygge og utvide sin gjerning på jorden. Å tilsidesette eller forakte dem som Gud har utpekt til å bære ansvar som ledere i forbindelse med arbeidet for sannhetens fremme, er å forkaste de midler som han har beskikket til hjelp, oppmuntring og bestyrkelse for sitt folk. Når en arbeider i Herrens sak forbigår disse og mener at hans lys ikke må komme gjennom noe mellomledd, men umiddelbart fra Gud, så inntar han en stilling hvor han er utsatt for å bli forført av fienden og brakt til fall. Herren har i sin visdom ordnet det slik at ved hjelp av det inderlige forhold som alle troende skulle opprettholde, skal kristen være knyttet til kristen og menighet til menighet. På den måten vil det menneskelige redskap kunne samarbeide med det guddommelige. Ethvert redskap vil være underordnet Den Hellige Ånds ledelse, og alle de troende vil være forent i en organisert og godt ledet bestrebelse for å bringe verden det glade budskap om Guds nåde.

Paulus betraktet den stund da han formelt ble ordinert, som innledningen til en ny og betydningsfull epoke i sin livsgjerning. Det var fra denne stund han siden regnet begynnelsen til sitt aposelembete i den kristne menighet. -- The Acts of the Apostles, side 160-165.

Det var ved innvielsen av de tolv det første skritt ble tatt til organiseringen av den menighet som etter Kristi bortgang skulle føre hans verk på jorden fremad. Om denne ordinasjon sier beretningen: «Han gikk opp i fjellet og kalte til seg dem han selv ville, og de gikk til ham. Og han utvalte tolv, som skulle være med ham, og som han kunne sende ut for å forkynne ordet.» Mark. 3, 13. 14.

Med glede og fryd betraktet Gud og englene dette skue. Faderen visste at fra disse menn ville himmelens lys utstråle, og at de ord som ble talt av dem når de vitnet om hans Sønn, ville gjenlyde fra slekt til slekt inntil tidens slutt.

Disiplene skulle gå ut som Kristi vitner for å kunngjøre for verden hva de hadde sett og hørt av ham. Deres embete var det viktigste som mennesker noensinne var blitt kalt til, og sto tilbake bare for Kristi eget embete. De skulle være Guds medarbeidere til menneskers frelse. Liksom de tolv patriarker i Det gamle testamentes tid sto som Israels representanter, slik står de tolv apostler som representanter for den evangeliske menighet. -- The Acts of the Apostles, side 18, 19.

Forretningsmøter

I alle våre forretningsmøter så vel som i våre vitnemøter og religiøse sammenkomster ønsker vi at Jesus skal være hos oss som vår veileder og rådgiver. Det vil ikke være noen tilbøyelighet til lettsinn der hvor Frelserens nærvær erkjennes. Selvet vil ikke bli gjort framtredende. Man vil ha en forståelse av hvor viktig det arbeid er som skal utføres. Det vil være et ønske om at Han som er mektig i råd, må lede i de planer som skal legges.

Kunne bare våre øyne bli opplatt, så ville vi se himmelske engler i våre forsamlinger. Dersom vi bare kunne fatte dette, så ville vi ikke nære noe ønske om å holde fast på våre egne meninger om uvesentlige punkter, noe som så ofte forsinker arbeidet i møtene. Hvis det ble holdt mer virkelig bønn, og hvis viktige anliggender ble skjenket mer alvorlig overveielse, ville våre forretningsrnøter få et annet og mer opphøyd preg. Alle ville føle at de var kommet sammen for å legge planer til virksomhetens fremme, og at hensikten med arbeidet utelukkende er å frelse sjeler.

Alt det vi gjør, og alt det vi sier, blir overført til himmelens bøker. La oss ikke gjøre oss skyldige i å bringe Guds verk ned på det samme trin som alminnelige forretningsanliggender. Vårt ideal må være høyt; vårt sinn må være oppløftet.

Det er alltid noen som mener at det er deres plikt å holde igjen når deres brødre trekker framover. De gjør innvendinger mot alt som blir foreslått, og fører krig mot enhver plan som ikke stammer fra dem selv. Her er en anledning for noen til å utvikle overdreven selvtillit. De har ikke i Kristi skole lært den dyrebare og overmåte viktige leksen: å være saktmodige og ydmyke. For dem som har en sterk vilje, finnes det ikke noe som er vanskeligere enn. å gi slipp på .sin egen vei og underkaste seg andres mening. Det er. vanskelig for slike å bli lærvillige og milde og lett la seg lede.

I våre forretningsrnøter er det viktig at kostbar tid ikke blir brukt til drøftelse av spørsmål som har liten betydning. Man skulle ikke følge den vanen å gi seg av med smålig kritikk, da dette forstyrrer og forvirrer tankene og innhyller de enkleste og mest selvfølgelige ting i mystikk. Hvis brødrene eier den kjærlighet som leder dem til å akte andre høyere enn seg selv, vil de være villige til å la sine egne ønsker vike plassen for andres. Det er vår plikt hver dag og hver stund å grunde på hvordan vi kan besvare Kristi bønn om at hans disipler må være ett liksom han og Faderen er ett. Ved å ha Frelserens bønn i erindring, og ved å gjøre vår del for å oppfylle hans ønske, kan vi tilegne oss dyrebare lærdommer.

I våre forretningssaker i forbindelse med Guds verk og i behandlingen av hellige ting, kan vi ikke være forsiktige nok med hensyn til å vokte oss for et uærbødig sinn. Aldri et øyeblikk bør Guds Ord brukes med svik til støtte for en sak som vi gjerne vil se gjennomført. Hederlighet, rettskaffenhet og sannhet må opprettholdes uten ethvert hensyn til selvet. Hver tanke, hvert ord og hver handling må være underkastet Kristi vilje.

Lettsindighet sømmer seg ikke i møter hvor Guds høytidelige verk og hans ord er under behandling. Man har bedt om at Kristus må lede i møtet og meddele sin visdom, sin nåde og rettferdighet. Er det da i samsvar hermed å oppføre seg på en måte som vil bedrøve hans Ånd og være i strid med hans verk?

La oss erindre at Jesus er i vår midte. Da vil en høynende, kontrollerende innflytelse fra Guds Ånd gjennomtrenge forsamlingen. Man vil få se den visdommen som «er ovenfra», som er «først og fremst ren, dernest fredsommelig, . . . full av barmhjertighet og gode frukter», som ikke kan ta feil. I alle planer og bestemmelser vil man se den kjærlighet som «søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet; den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt». Jak. 3, 17; 1 Kor. 13, 5-7.

La enhver som sitter i rådslagnings- og styremøter, skrive disse ord i sitt hjerte: «Jeg arbeider for tid og evighet, og jeg er ansvarlig overfor Gud for de beveggrunner som tilskynder meg til handling.» La dette være hans motto. La salmistens bønn være hans bønn: «Herre, sett vakt for min munn, vokt mine leppers dør! Bøy ikke mitt hjerte til noe ondt !» Sal. 141, 3. 4. -- Testimonies, VII, side 258, 259.

Predikantenes lønn

De som er beskjeftiget i forkynnergjerningen, bør her i livet få en passende lønn for sitt arbeid. De helliger all sinn tid, sin tanke og sin virksomhet til Herrens gjerning, og det er ikke i samsvar med Guds forordning at de skal ha en lønn som er utilstrekkelig til å tilfredsstille deres familiers behov. Den predikant som etter evne utfører sin del, bør få det som med rette tilkommer ham.

De menn som bestemmer hva hver arbeider skal få, skulle bestrebe seg alvorlig for å gjøre vedtak som svarer til Guds vilje. Noen som har sittet i lønningskomiteer, har savnet skjønn og dømmekraft. Undertiden har komiteen bestått av menn som ikke hadde noen sann forståelse av arbeidernes stilling, og som igjen og igjen har brakt virkelig nød inn i familier ved sine uriktige avgjørelser. Deres handlemåte har gitt fienden anledning til å friste arbeiderne og gjøre dem motløse, og har i visse tilfelle drevet dem bort fra virkefeltet.

Det bør vises samvittighetsfull omhu når arbeidernes regnskap gjøres opp. De som velges til å være med i lønningskomiteen, bør være klartskuende menn som har kjennskap til det som de arbeider med.. De bør være «duelige menn. . . som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning». 2 Mos. 18, 21.

Predikanten bør ha et lite overskudd til rådighet, for det stilles mange krav til hans økonomiske hjelpekilder. I sin virksomhet treffer han ofte mennesker som er så fattige at de har lite til mat og klær og ikke noe tilfredsstillende sted å sove. Han må støtte de hårdt trengende ved å stille deres sult og skjule deres nakenhet. Dessuten venter man også at han skal gå i spissen når det er tale om gode foretagender, om hjelp til å bygge kirkehus og til å fremme Guds sak i andre land.

Den av Gud utvalte misjonsarbeider kan ikke ha noen fast bopel, men må flytte sin familie fra sted til sted, ofte fra land til land. Hans arbeid gjør dette nødvendig. Men denne hyppige flytning påfører ham store utgifter. Dertil kommer at for å kunne øve en god innflytelse må hans hustru og barn så vel som han selv være et korrekt eksempel på ordentlig og passende klededrakt. Deres personlige ytre, deres bolig, deres omgivelser -- alt dette må tale til fordel for den sannhet som de forfekter. Det må alltid være glede og friskhet over deres vesen for at de må kunne bringe solskinn til dem som trenger hjelp. Ofte må de vise gjestfrihet mot sine brødre, og mens dette er dem en glede, betyr det også forøkt utgift.

Det er en fryktelig urettferdighet avenlønningskomite å skuffe en verdig predikant som behøver hver eneste øre som man har gitt ham grunn til å vente. Herren sier: «Jeg, Herren, elsker rett og hater urettferdig rov.» Han ønsker at hans folk skal vise en gavmild ånd i alle sine handlinger med sine medmennesker. Det prinsipp som lå til grunn for hans befalling til det gamle Israel: «Du skal ikke binde munnen til på en okse som tresker» (Es.. 61,8; 1 Kor. 9, 9; se 5 Mos. 25, 4), er et prinsipp som aldri skulle tilsidesettes av noen som deltar i å bestemme lønn til dem som har helliget seg til å fremme Guds sak på jorden, og som bruker sin styrke til å løfte menneskenes tanker opp over betraktningen av jordiske ting til de himmelske. Gud elsker disse arbeidere, og han vil at menneskene skal respektere deres rettigheter.

Ått-timers-planen er noe som ikke hører hjemme på en Guds tjeners program. Han må stå ferdig til tjeneste hvilken time som helst. Han må holde sitt liv og sin energi ved like, for dersom han. er sløv og treg, kan han ikke øve en frelsende innflytelse. Hvis han har en ansvarsfull stilling, må han være forberedt på å skulle være med til styre- og rådslagningsmøter og der i timevis utføre hjerne- og nerveslitende arbeid med il legge planer til sakens fremme. Den slags arbeid stiller sterke krav til ånd og legeme.

Den predikant som har en rett forståelse av hva tjeneste betyr, betrakter seg selv som en øyeblikkets mann for Gud. Når han liksom Esaia hører Herrens røst si: «Hvem skal jeg sende, og hvem vi ga for oss?» sa svarer han: «Her er jeg send meg!» Es. 6, 8. Man kan ikke si: «Jeg er min egen jag vil bruge tiden som jeg selv har lyst til.» Ingen som har gitt Gud Sitt liv for at vi orke som hans tjener, lever for seg selv. Hans gjerning er å følge Kustus, å være Mesterens mange redskap og medarbeider, daglig å ta imot hans Ånd og å virke som Frelseren virket, og hverken svikte eller bli motløs. Gud har utvalt ham som et trofast redskap til å fremme misjonsgjerningen i alle land, og han må nøye overveie den sti han følger.

De som aldri har båret byrden av en slik gjerning, og som mener at Herrens utvalte og trofaste tjenere har en makelig tid, bør erindre at Guds vektere er på post hele tiden. Deres arbeid måles ikke etter timeantall. Dersom egoistiske menn med ord eller med et pennestrøk utilbørlig begrenser deres lønn når deres gasje bestemmes, begås det en stor urett.

De som bærer administrasjonens byrder i Guds verk, har råd til å være rimelige og reelle; de har råd til å handle etter riktige prinsipper. Når man i en økonomisk vanskelig tid mener at lønningene må settes ned, burde det sendes ut et sirkulære som skildrer stillingen slik den er, og rettes en forespørsel til konferensens arbeidere hvorvidt de under forholdene ville kunne klare seg med mindre til sitt opphold. Enhver ordning vedrørende dem som står i Guds tjeneste, bør betraktes som en hellig handling av et menneske overfor et medmenneske. Ingen har rett til å behandle arbeiderne som om de var livløse gjenstander som ikke selv har et ord de skulle ha sagt.

Predikantens hustru

Predikanten får lønn for sin gjerning, og dette er godt. Og dersom Herren legger arbeidets byrde på hustruen så vel som på mannen, og hun anvender sin tid og sine krefter til å besøke familier og opplate Skriftene for dem, så utfører hun et arbeid som er beslektet med forkynnergjerningen. selv om hun ikke er blitt ordinert ved håndspålegging. Skulle hennes arbeid regnes for intet?

Det er undertiden begått urett mot kvinner som virker med like stor hengivenhet som deres menn, og som av Gud anerkjennes som nødvendige under utøvelsen av ens predikantgjerning. Den framgangsmåten å betale mannlige arbeidere og ikke betale deres hustruer, som deltar i arbeidet sammen med dem, er en plan som ikke er etter Herrens forordning, og gjennomført i våre konferenser vil den kunne avholde våre søstrer fra å forberede seg til den gjerning de burde oppta. Gud er en rettferdig Gud, og hvis predikantene får lønn for sitt arbeid, så skulle deres hustruer, som likeså uegennyttig hengi r seg til gjerningen, få vederlag i tillegg til den lønn deres menn får, selv om de kanskje ikke stiller krav derom.

Syvendedags-adventistene må ikke på noen måte forkleine kvinnens arbeid. Dersom en kvinne overlater sin husgjerning i en trofast, forsiktig medhjelpers hender og anbringer sine barn hvor det vil bli sørget godt for dem, mens hun tar del i misjonsarheidet, bør konferensen klokelig innse det rettferdige i at hun får lønn.

Herren har en gjerning å utføre for kvinner så vel som for menn. De kan utrette et godt arbeid for Gud dersom de i Kristi skole først vil tilegne seg ydmykhetens dyrebare og overmåte viktige lærdom. De må ikke alene bære Kristi navn, men besitte hans Ånd. De må vandre liksom han vandret, og rense sine sjeler fra alt som besmitter. Da vil de kunne gagne andre ved å framholde at i Jesus har vi fullstendig nok. Testimonies, VI, side 117.

En klok fordeling av midler

Menighetens medlemmer skulle med glede være behjelpelige med å underholde forkynnervirksomheten. De skulle vise selvfornektelse og sparsomhet for at de ikke skal stå tilbake i noen god gave. Vi er pilegrimer og fremmede og søker et bedre fedreland, og hver eneste sjel bør gjøre en pakt med Gud ved offer. Tiden til å frelse sjeler er kort, og alt som ikke behøves til anskaffelse av det absolutt nødvendige, skulle bringes til Gud som et takkoffer.

Og for dem som arbeider i tale og lære, er det en plikt å vise en tilsvarende selvoppofrelse. Et høytidelig ansvar hviler på dem som tar imot menighetens rundhåndede gaver og forvalter midlene i Guds forrådshus. De skal nøye grunde på Guds forsyn, slik at de kan se hvor trangen er størst. De skal samarbeide med Kristus i grunnleggingen av hans rike på jorden i samsvar med Frelserens bønn: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden!» Matt. 6, 10.

Virksomheten over hele verden må tas i betraktning. Nye felter skalopparbeides. La våre brødre erindre at framdrift av virksomheten på nye steder krever mange midler og meget hårdt arbeid.

Når det legges planet for saken i fremmede land, må det tas hensyn til de vanskeligheter som der vil melde seg, og det må ytes villig støtte til arbeiderne. De som oppholder seg ved verkets hovedsete, må nøye undersøke behovet i de forskjellige arbeidsmarker, for de er Guds husholdere, innsatt til å utbre sannheten i alle deler av verden. De har ingen unnskyldning om de vedblir å være uvitende om virksomhetens trang. De skal være kjent med fordelene og vanskelighetene på ethvert virkefelt og så med uegennyttig interesse arbeide for sakens framgang som et hele.

Når de som av midlene i Herrens forrådshus skal gi bevilgninger til hans sak, på en uegennyttig måte har søkt å komme til en riktig forståelse av situasjonen, så bør de komme fram for nådestolen og be om en klar innsikt og om himmelsk visdom, for at de må kunne se hva som trenges i fjerne land så vel som i de mer nærliggende. Aldri vil de søke Herren forgjeves. Når de ber ham hjelpe dem til å fremme virksomheten i andre verdensdeler, vil de få nåde fra det høye.

Det må vises uegennyttig upartiskhet i behandlingen av de arbeidende styrker både her hjemme og i fremmde land. Mer og mer må vi få forståelse av at de midler vårt folk bringer til Herrens forrådshus i form av tiende og gaver, skal anvendes til underhold av virksomheten ikke bare hjemme, men også i utenlandske misjonsmarker. De som bor på steder hvor verket lenge har vært grunnfestet, skulle begrense sine formodede behov for at arbeidet på nye steder kan fremmes. I de anstalter som er blitt grunnlagt for lenge siden, råder det somme tider et ønske om å tilvende seg stadig flere fordeler. Men Herren sier at slik skulle det ikke være. Pengemidlene i hans forrådshus skal brukes til å bygge opp virksomheten i hele verden.

De steder i Herrens vingård hvor lite eller ingenting er blitt gjort, stiller krav til de steder hvor anstalter allerede er opprettet, om å sette seg inn i forholdene. La dem som befinner seg på virkefelter der det etter Guds anvisning allerede er blitt utført en hel del arbeid og saken er sterkt grunnfestet, slå av på sine krav om utvidelser. La dem ikke tenke på de store ting som de gjeme ville utrette, og fortsette med å forøke sine hjelpemidler, mens andre deler av vingården lider savn. Det er egoistisk ærgjerrighet som leder menn til å stille krav om enda mer til et virkefelt som allerede er utstyrt med rikelige hjelpemidler mens det ute på misjonsmarkene hersker mangel.

Dersom Herren begunstiger virksomheten i noen land framfor i andre, så skjer det for at en sann gavmildhetens ånd mågjøre seg gjeldende, et ønske om å bistå dem som er sterkt i behov av hjelp til å finne en stand-plass og til å gi virksomheten et fast preg. Herren gjøre ikke forskjell på personer eller steder. Hans verk utgjør en stor helhet. Hans sannhet skal forkynnes for hver ætt og stamme og tunge og folk, og når det begynnes arbeid på nye felter og folk tar imot sannheten, må kirkebygninger og skolehus opprettes og andre nødvendige hjelpemidler skaffes til veie. Trykkerier må settes i gang i mange deler av verden.

Herrens verk på nye steder må føres fram til en heldig avslutning. Og man må følge Guds planer, ikke tilbøyeligheten hos dem som gjerne vil samle enhver mulig fordel på det område som står under deres tilsyn, mens den store trangen i andre deler av Herrens vingård blir glemt.

I noen konferenser har man ansett det for prisverdig å oppspare penger og å kunne oppvise et stort overskudd i pengebeholdningen. Men ved dette er Gud ikke blitt æret. Det ville vært bedre om det var gjort en klok anvendelse .av de således henlagte penger til å underholde flittige og dyktige arbeidere på trengende arbeidsmarker.

I sine bestrebelser for å vise sparsomhet bør våre brødre passe nøye på at de ikke begrenser bruken av midler hvor en klok anvendelse av sådanne er påkrevd. Ved grunnlegging av skoler og sanatorier bør man kjøpe tilstrekkelig ordareal til gjennomføring av de planer som Herren. har anvist for disse institusjoner. Det bør gjøres foranstaltninger for dyrking av frukt og grønnsaker, og hvor det er mulig, bør man sikre seg et så stort jord område at ikke andre kan oppføre hus av en forkastelig art i anstaltens nærhet.

Når en virksomhet har nådd fram til et Visst utviklingstrin, og de som har nedlagt et alvorlig arbeid i dens interesse, har søkt om ytterligere nødvendig hjelp, har det somme tider hendt at de har fått et benektende svar og ikke er blitt tilstått de fordeler som ville ha gjort deres arbeid virkningsfullt. Dette har gjort deres hjerter motløse og har hemmet Guds sak. De som har vært redd for å begynne virksomhet i de store byer, fordi det ville bety et alvorlig arbeid og bruk av pengemidler, trenger til å forstå omfanget av den gaven som Herren skjenket da han ga sin Sønn til frelse for verden. Det kan drives virksomhet i våre byer dersom menneskene vil forlate seg på Gud og arbeide alvorlig og uegennyttig.

Sparsomhet i misjonsgjerningen

Guds arbeidere må vise forstand, nøysomhet og ydmykhet i virksomheten. Det er noen som påtar seg for meget, og fordi de gjør det, utretter de lite. Våre bestrebelser må være samlet. Hvert hammerslag må ha sin betydning. Tankene må være opptatt med å finne de beste måter og midler til å nå de mennesker som er i vår nærhet. I våre anstrengelser for å utføre en gjerning lengre borte lar vi ofte anledninger innenfor vår rekkevidde slippe forbi. Derved går både tid og midler til spille på begge steder.

Våre arbeidere. må lære å være økonomiske. Den største beholdning vil ikke kunne tilfredsstille kravet selv om det er rikelig tilgang fra en levende kilde, dersom det er lekasjer hvorigjennom innholdet løper ut. Det må ikke overlates til en enkelt mann å avgjøre om et bestemt virkefelt berettiger til store anstrengelser. Dersom arbeiderne på det ene sted legger virksomheten an på en måte som medfører store utgifter, sperrer de veien for påbegynnelsen av arbeid på andre viktige steder -- steder hvor forholdene kanskje ville gjøre anvendelsen av midler mer berettiget.

Våre yngre arbeidere må være tilfreds med å arbeide seg fram blant folket, langsomt og sikkert og under veiledning fra dem som har hatt mer erfaring. Mange har for høye forestillinger. En mer beskjeden arbeidsmåte ville vise gode resultater. Det er oppmuntrende å se de unge gå ut på misjonsmarken og legge sin varme og nidkjærhet i arbeidet; men det må ikke overlates til dem selv å styre og å holde Guds sak nedtynget av -- gjeld. Alle bør ved iherdig arbeid og en klok framgangsmåte strebe etter å innsamle nok til å kunne dekke sine egne utgifter. De bør arbeide for å gjøre saken selvhjulpen, og de skulle opplære folket til å stå på egne føtter.

Våre predikanter bør ikke føle seg fri til å betale store summer for møtelokaler når de ikke føler noen byrde for å ta seg av interessen ved personlig arbeid. Resultatene er for usikre til å gjøre en så hurtig bruk av midler forsvarlig. Dersom en arbeider får adgang til å benytte forsamlingshus eller møtesaler, og det er interesse for å høre, så bør han gripe anledningen til å gjøre det beste han kan; men det er ikke klokt for en enkelt mann å slå om seg som om han var i besittelse av et eller annet stort talent, som om han var en Moody eller en Sankey, og gå til en ødsel utgift av midler.

Når det sendes misjonærer til fremmede land, bør det velges slike som forstår å være sparsommelige, som ikke har store familier, og som i betraktning av tidens korthet og det store arbeid som skal utføres, så vidt mulig vil holde seg fri for alt som ville kunne lede deres tanker bort fra denne store gjerning. Dersom hustruen er gudhengiven og har anledning til det, kan hun ved å hjelpe sin mann utrette like meget som han. Vi ønsker misjonærer som er misjonærer i ordets fulleste forstand, som vil legge egoistiske hensyn til side og la Guds sak være det første. Vi ønsker arbeidere som, idet de virker bare med Guds ære for øye, holder seg rede som øyeblikkets menn til å gå hvor Herren vil, og til å virke i hvilken som helst stilling for å spre kunnskap om sannheten. I arbeidet og på misjonsfeltet behøves det menn hvis hustruer frykter og elsker Gud, og som kan hjelpe sine menn i virksomheten.

Våre arbeidere må lære å være sparsommelige Ikke bare i sine bestrebelser for å fremme sannhetens sak, men også hva angår utgifter i hjemmet. De bør anbringe sine fam.i1ier hvor disse kan underholdes med så små utgifter som mulig. Gaver og legater tilflyter ikke vår virksomhet slik som tilfellet er i andre kirkesamfunn, og de som ikke har lært å sette tær111g etter næring, vil visselig måtte lære dette, eller også må de ta fatt på et annet yrke. Den vanen å føye selvets krav, eller en mangel på takt og dyktighet for hustruens og morens vedkommende, kan bety en stadig uttapping av pengebeholdningen, og allikevel synes kanskje denne husmor at hun gjør sitt beste, fordi hun aldri har lært å begrense sine egne eller barnas fornødenheter og aldri har lagt seg etter dyktighet og takt ; huslige anliggender. Derfor kan den ene familien behøve et dobbelt så stort beløp til sitt underhold som en annen familie av samme størrelse vil kunne nøyes med.

Alle skulle lære å føre regnskap. Noen forsømmer dette som noe uvesentlig; men dette er uriktig. Alle utgifter bør føres opp nøyaktig. Dette er noe som mange av våre arbeidere må lære.

Herren har ikke behag i den herskende mangel på orden og nøyaktighet fra deres side som har med forretning å gjøre i samband med hans verk. Selv i konferensens forretningsmøter kunne megen tid spares og mange feiltagelser unngås ved litt mer omtanke og punktlighet. Alt som har noen forbindelse med Guds verk, bør være så nær fullkomment som et menneskes hjerne og hender fårrnår å gjøre det.

Som Guds medarbeidere bør dere komme hverandre nær. Undervisning om kjærlighet, tillit og aktelse for hverandre må gis både på prekestolen og utenfor denne. Dere må leve i samsvar med hva dere lærer. Husk på at de nyomvendte ser på dere som forbilder.

Noen av dem som dere arbeider for, vil ha arbeidet gjort på sin egen måte, for de mener at deres måte er den beste; men dersom dere er besjelet av Kristi ånd og saktmodighet, og dersom dere viser aktelse og kjærlighet mot hverandre, så vil Gud sette dere i stand til å gjøre arbeidet på en måte som behager ham. Arbeid for deres egne sjeler inntil jeg'et er undertrykt, inntil Kristus ser sitt bilde i dere. Dette vil være den mest inntrykksfulle lærdom dere kan gi til dem som dere underviser.

Særlig i fremmede land kan virksomheten ikke drives uten etter vel overveide planer. På samme tid som dere bør legge vinn på å arbeide i samklang med de instrukser som verkets ledere gir, vil det inntreffe mange uforutsette omstendigheter som de ikke kunne ta forholdsregler for. Noe må våges og noen risiko løpes av dem som befinner seg på slagfeltet. Det vil inntreffe kriser da hurtig handling er nødvendig.

Når misjonsgjerning blir påbegynt i fremmede land, er det av særskilt betydning at virksomheten blir begynt på den rette måten. Arbeiderne skulle passe på at de ikke begrenser den ved innskrenkede planer. På samme tid som hensynet til de forhåndenværende pengeroidler krever at det øves sparsomhet, er det også fare for en sparsomhet som fører til tap i stedet for til vinning. Dette har faktisk vært tilfellet på noen av våre misjonsmarker, hvor arbeiderne har brukt sine krefter nesten utelukkende til å planlegge hvordan de kunne klare seg på den billigste måten. Ved å følge en annen metode ville man ha kunnet utrette langt mer, og i det store og hele ville det ha krevd færre midler av kassen.

På nye arbeidsfelter har veksten vært langsom, fordi de særskilte sannheter som vi forkynner, ikke er populære i verden. Helligholdelsen av den 7.de dag som sabbat er et tungt kors for enhver som tar imot sannheten. Mange som innser at våre lærdomspunkter finner støtte i Skriften, viker tilbake for dem fordi de ikke ønsker å være eiendommelige, eller fordi de ved å lyde sannheten ville bli avskåret fra sin levevei. Av hensyn til disse forhold kreves det megen visdom når det legges planer for hvordan sannheten skal kunne bringes ut til folket.

På noen steder må virksomheten begynne i det små og utvikles langsomt. Dette er det eneste arbeiderne kan gjøre. Men i mange tilfelle kunne det med godt resultat gjøres mer omfattende og besterote anstrengelser fra begynnelsen av. Verket i England kunne nå ha vært meget lengre fremme enn det er, dersom våre brødre ikke hadde søkt å arbeide så billig den gang gjerningen begynte. Hadde de skaffet gode møtelokaler og drevet virksomheten som om de hadde store sannheter som visselig skulle seire, så ville de hatt større framgang. Gud vil at arbeidet skal begynnes på en slik måte at de første Inntrykk, så langt disse går, skal være de aller beste som kan gis.

Sørg omhyggelig for å vedlikeholde misjonsgjerningens opphøyde karakter. La alle som er knyttet til vår misjonsvirksomhet, både menn og kvinner, stadig spørre seg selv: «Hva er jeg! og hva burde jeg være og gjøre?» La alle erindre at de ikke kan gi andre det de ikke selv har; derfor bør de ikke slå seg til ro og være tilfreds med sine naturlige måter og vaner uten å søke å gjøre noen forandring til det bedre. Paulus sier: Jeg jag er mot målet. Fil. 3, 14. Det må foregå en stadig reform, en uopphørlig framgang, dersom vi ønsker å fullkomme en symmetrisk karakter.

Herren ønsker menn som ser gjerningen i dens storhet, og som forstår de prinsipper som har vært flettet sammen med den fra dens oppkomst. Han vil ikke at en verdslig tingenes orden skal trenge inn og lede verket inn på baner som er helt forskjellige fra dem som han har avmerket for sitt folk. Virksomheten må bære sin opphavsmanns karakter. -- Testimonies, VII, side 209.

Vis sparsomhet på enhver mulig måte når virksomhet grunnlegges på nye steder. La smulene bli samlet sammen; la ikke noe gå til spille. Arbeidet for å frelse sjeler må foregå på den måten som Kristus har anvist. Han sier: «Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.» Matt. 16, 24. Bare ved å lyde hans ord kan vi være hans disipler. Vi nærmer oss avslutningen av denne jords historie, og de forskjellige deler av Guds verk må drives fremad med meget større oppofring enn hva vi ennå har sett. -- Testimonies, VII, side 239, 240.

I oversjøiske land

Kristi menighet ble organisert i misjonsøyemed. Kristelig misjonsgjerning skaffer menigheten en sikker grunnvoll, en grunnvoll som har dette segl: «Herre kjennei sine.» 2 Tim. 2, 19. Ved den inspireres dens medlemmer til nidkjærhet i selvfornektelse og til å gjøre oppofrende anstrengelser for å sende sannheten til oversjøiske land. Den har en heldig innflytelse på de vantroende; for når arbeiderne virker under guddommelig overoppsyn, ledes verdslige mennesker til å se storheten i de hjelpemidler som Gud har tilveiebrakt for dem som tjener ham. Det er blitt pålagt oss som en høyhellig forpliktelse at vi i kristelig misjonsvirksomhet skal gi et lysende eksempel på Guds rikes prinsipper. Som et organisert samfunn skal menigheten arbeide virksomt for å spre innflytelsen av Kristi kors viden om.

Gud kaller på menn som er villige til å forlate alt for å bli hans misjonærer. Og kallet vil bli besvart. I enhver tidsalder siden Kristi første komme har den evangeliske misjonsbefaling drevet menn og kvinner til å dra ut til jordens ender for å bringe gledesbudskapet om frelse ut til dem som satt i mørke. Grepet av Kristi kjærlighet og av de fortaptes nød har menn forlatt hjemmets hygge og venners selskap, forlatt endog hustru og barn for å reise til fremmede land, til avgudsdyrkere og ville mennesker, for å kunngjøre nådens budskap. Mange har mistet livet under dette forsøk, men andre er blitt oppreist til å føre gjerningen videre. Således har Kristi sak gått fremad skritt for skritt, og sæden, som ble sådd med sorg, har båret en rik høst. Kunnskapen om Gud er blitt utbredt og korsets banner heist i hedenske land.

Det er ikke noe som er mer dyrebart i Guds øyne enn hans tjenere, som går ut til jordens øde steder for å så sannhetens sæd, idet de ser fremad til innhøstingen. Ingen annen enn Kristus kan måle bekymringen hos hans tjenere når de søker etter de fortapte. Han meddeler dem sin Ånd, og ved deres bestrebelser ledes sjeler til å vende om fra synd til rettferdighet.

For en synders omvendelse skulle predikanten anstrenge sine hjelpemidler til det ytterste. Sjelen som Gud har skapt, og som Kristus har gjenløst, har stor verdi på grunn av de muligheter den besitter, de åndelige fortrin som. er blitt tilstått den, de evner som den kan ha om den levendegjøres ved Guds Ord, og den udødelighet som dan kan oppnå gjennom det håp som evangeliet framholder. Og dersom Kristus forlot dem og nitti for at han kunne oppsøke og frelse det ene tapte far, kan så vi forsvare å gjøre mindre? Hvis vi unnlater å virke som Kristus virket, og å oppofre som han oppofret, er vi da ikke forredere i et hellig tillitsverv?

Jeg er dypt grepet over trangen i fremmede land slik som den er blitt framstilt for meg. I alle deler av verden er Guds engler i ferd med å lukke opp dører som for en kort tid siden var stengt for sannhetens budskap. Fra India, fra Afrika, fra China og fra mange andre steder høres ropet: «Kom over og hjelp oss!» .

Å vise en gavmild, selvfornektende ånd til støtte for utenlandsmisjonen er et sikkert middel til fremme av missjonsgjerningen i hjemlandet, idet virksomhetens trivsel hjemme, under Guds velsignelse, for en stor del avhenger av den tilbakevirkende innflytelse av denevangehske gjerning som utføres i fjerne land. Det er ved å arbeide for å tilfredsstille andres trang at vi bringer våre egne sjeler i berøring med ham som er kilden til all kraft. Herren har lagt merke til enhver side av misjonsiver som hans folk har vist til fordel for fremmede land. Det er hans hensikt at det i hvert hjem, i hver menighet og ved alle midtpunkter for virksomheten skal vise gavmildhet i ytelsen av hjelp til fremmede land, hvor arbeiderne har store vanskeligheter å kjempe med for å bringe lyset til dem som sitter i mørke.

Det som man gir for å begynne virksomhet på det ene stedet, vil føre til styrkelse av virksomheten på andre plasser. Når arbeiderne befries for økonomisk besvær, kan deres bestrebelser økes; og etter hvert som flere ledes til sannheten og menigheter blir stiftet, vil økonomien styrkes. Etter hvert som disse menigheter vokser og blir sterkere, vil de være i stand til ikke bare å utføre virksomhet innenfor sine egne grenser, men vil også kunne sende hjelp til andre virkefelter.

Hjelp fra menighetene i hjemlandet

Medlemmene i våre menigheter hjemme skulle føle en byrde i sine hjerter for virksomheten i oversjøiske land. En amerikansk forretningsmann, som var en alvorlig kristen, uttalte under en samtale med en medarbeider at han selv virket for Kristus i 24 timer i døgnet. «I alle mine forretningsforhold,» sa han, «søker jeg å være en framstilling av min Mester. Etter som det gis anledning til det, søker jeg å vinne andre for ham. Hele dagen arbeider jeg for Kristus, og om natten, mens jeg sover, har jeg en mann som virker for ham i China.»

Hvorfor skulle ikke medlemmene i en menighet eller i flere menigheter slå seg sammen om å underholde en misjonær i fremmede land? Dette kan de gjøre dersom de vil fornekte seg selv. Mine brødre og søstrer, vil dere hjelpe til i dette store verk? Jeg ber dere innstendig om å gjøre noe for Kristus, og å gjøre det nå. Ved hjelp av den lærer som deres penger kan underholde i en fremmed misjonsmark, vil sjeler kunne frelses og skinne som stjerner i Gjenløserens krone. Vent ikke med å bringe deres offer til Herren selv om det er aldri så lite. Når det gis av et hjerte som er fylt med kjærlighet til Frelseren, blir det minste offer en uvurderlig gave, som vinner Guds smil og velsignelse.

Da Jesus sa om enken: Hun «har lagt mer enn alle», var hans ord sanne ikke bare hva giverens beveggrunner angikk, men også med hensyn til gavens frukter. De «to skjerver, som er en øre» (Luk. 21, 3; Mark. 12, 42), har tilført Guds forrådshus et pengebeløp som er langt større enn de rike jøders bidrag. Lik en bekk som i begynnelsen er liten, men som utvides og utdypes etter hvert på sin vei mot havet, slik har innflytelsen av denne lille gaven utvidet og utdypet seg under sitt løp gjennom århundrer. Det eksempel på selvoppofrelse som den fattige enken ga, har hatt virkuing og tilbakevirkning på tusener av hjerter i alle land og i hver tidsalder. Det har brakt Guds forrådshus gaver fra høy og lav, fra rik og fattig. Det har bidradd til å underholde misjonsvirksomheter, opprette hospitaler, skaffe mat til de sultne og til evangeliets forkynnelse for de fattige. Menneskeskarer er blitt velsignet ved hennes uegennyttige handling. På samme måten blir hver gave som skjenkes, hver handling som utføres med et oppriktig ønske om Guds ære, sammenkjedet med Allmaktens forsetter. Dens gode følger kan ikke noe menneske utmåle.

Arbeidsmetoder i fremmede land

Så snart det opptas arbeid på et nytt felt, bør et opplysningsarbeid påbegynnes og undervisning gis, linje på linje og bud på bud, litt her og litt der. Det viktigste er ikke å preke; det viktigste arbeid består i å gå fra hus til hus, tale om Ordet og forklare Ordet. De som vinner sjeler til lønn, er de arbeidere som følger den framgangsmåten Kristus fulgte. Igjen og igjen må de samme sannheter gjentas, og arbeideren må sette hele sin lit til Gud. Og hvilke rike erfaringer oppnår ikke læreren når han underviser dem som er i mørke! Også han er en lærling, og idet han forklarer. Skriften for andre; virker Den Hellige Ånd i hans sinn og hjerte og gir ham hvets brød til hungrige sjeler.

I fremmede land vil arbeideren komme i berøring med alle slags mennesker og alle slags karakterer, og han vil finne at for å kunne imøtekomme folkets trang må han benytte forskjellige virkemetoder. En følelse av egen udyktighet vil drive ham til Gud og til Bibelen for å finne lys og styrke og kunnskap.

De metoder og midler hvorved vi kan nå fram til visse mål, er ikke alltid de samme. Misjonæren må bruke sin fornuft og sitt skjønn. Erfaringen vil lære ham hvilken framgangsmåte det er klokest å følge under de foreliggende omstendigheter. Det er ofte tilfellet at et lands skikker og khma medfører forhold som ikke ville bli tålt i et annet land. Forandringer til det bedre må gjøres, men det er best ikke å handle for brått.

La det ikke oppstå strid om ubetydeligheter. Kristi kjærlighets og nådes ånd vil knytte hjerte til hjerte dersom menneskene vil lukke opp sjelens vinduer mot himmelen og lukke dem til mot jorden. Ved sannhetens kraft ville mange vanskeligheter kunne ordnes og stridigheter som er grå av elde, bilegges hvis man innførte bedre framgangsmåter. Det store, høye prinsipp: «Fred på jorden, i mennesker hans velbehag», vil bli meget bedre gjennomført når de som tror på Kristus, virkelig er Guds medarbeidere.

Hjelp fra himmelen

Den som arbeider i en fremmed misjonsmark, må ha himmelens fred og kjærlighet i sitt hjerte; for deri ligger hans eneste trygghet. Under forviklinger og prøver, motløshet og lidelse må han med en martyrs hengivenhet og med heltens mot holde fast ved den hånd som aldri slipper, og si: «Jeg vil ikke bli trett og ikke forsage.» Han må være en grundig bibelgransker og ofte hengi seg til bønn. Dersom han søker hjelp fra det høye før han taler med andre, så kan han være forvisset om at engler fra himmelen vil være hos ham. Stundom kan han lengte etter menneskelig sympati, men i sin ensomhet vil han kunne finne trøst og oppmuntring gjennom samfunn med Gud. La ham glede seg over Frelserens ord: .Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende! Matt. 18, 20. Av denne guddommelige Ledsageren vil han få undervisning i den kunsten å frelse sjeler.

På misjonsmarken behøves det energi og selvoppofrelse. Gud kaller på menn som vil framskynde korsets seier, menn som vil holde ut under nedslående forhold og savn, menn som har den nidkjærhet og den besluttsomhet og tro som er uunnværlig på misjonsmarken. Ved iherdig møye og en fast fortrøstning til Israels Gud vil besluttsomme, uforferdede menn utrette vidunderlige ting. Det er neppe noen grense for hva som kan oppnås når de bestrebelser som blir gjort, skjer under ledelse av en opplyst dømmekraft og støttes av alvorlig anstrengelse.

La oss glede oss over at en gjerning som Gud kan bifalle, er blitt utført i fremmede land. La oss oppløfte våre stemmer i pris og takk for de frukter virksomheten har båret. Og vår guddommelige hærfører, som aldri begår et feilgrep, sier ennå til oss: «Fremad! Innta nytt område! Løft banneret opp i alle land! 'Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og Herrens herlighet går opp over deg.'» Es. 60, 1.

Tiden er kommet da Guds budbærere folder ut bokrullen for verden. Den sannhet som inneholdes i det første, det annet og det tredje englebudskap, må gå til hver ætt og stamme og tunge og folk; den må opplyse mørket i alle verdensdeler og strekke seg ut til øyene i havet. Det må ikke skje noen forhaling i dette verk.

Vårt motto må være: «Fram! stadig fram!» Himmelske engler vil gå foran oss og berede veien. Den byrden vi har for de oversjøiske land, kan aldri legges ned før hele jorden er blitt opplyst av Herrens herlighet.