For øvrig -- bli sterke i Herren og i hans veldes kraft!
Kraft til tjenesten
Det som menigheten trenger i disse farefulle dager, er en hær av arbeidere som i likhet med Paulus har utdannet seg til nyttig gjerning, som har en dyp erfaring i de guddommelige ting og er fulle av alvor og nidkjærhet. Det behøves helliggjorte, selvoppofrende menn i hvis hjerte Kristus, «herlighetens håp», vinner skikkelse, og som med lepper berørte med hellig ild vil «forkynne ordet». Av mangel på slike arbeidere vansmekter Guds sak, og skjebnesvangre villfarelser som virker lik en dødelig gift, besmitter moralen og ødelegger håpet hos en stor del av menneskeslekten. -- The Acts of the Apostles, side 507.
De som er menn i Guds øyne og er innskrevet i himmelens bøker som sådanne, det er de som i likhet med Daniel utvikler enhver evne på en slik måte at de best kan representere Guds rike for en verden som ligger i synd. Framgang i kunnskap er av vesentlig betydning; for anvendt i Guds sak er kl1l1nskap en kraft til det gode. Verden behøver tenkende menn, prinsippfaste menn, menn som hele tiden vokser i forstand og innsikt. Pressen står i behov av menn som kan benytte den med størst utbytte, for at sannheten kan få vinger til hurtig å bære den ut til hver ætt og tunge og folk.
Kristns befaler oss: «Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød dem til å komme inn, for at mitt hus kan bli fullt!» Luk. 14, 23. I lydighet mot dette ord må vi gå til de hedningene som er i vår nærhet, og til dem som er langt borte. «Tollere og skjøger» må høre Frelserens innbydelse. Ved hans budbæreres vennlighet og langmodighet blir denne innbydelsen en tvingende kraft tiloppløfteise for dem som er sunket ned i syndens laveste dybder.
Kristelige beveggrunner krever at vi arbeider med et fast forsett, med en uforgjengelig interesse og en stadig større påtrengenhet for de sjeler som Satan søker å ødelegge. Intet måavkjøle den alvorlige, inderlige streben etter de fortaptes frelse.
Legg merke til hvordan det gjennom hele Guds Ord gjør seg gjeldende en åndens tilskyndelse som trygler menneskene til å komme til Kristus: Vi må gripe enhver leilighet, privat og offentlig, framholde ethvert argument og trenge på med enhver vektig tilskyndelsesgrunn for å lede mennesker til Frelseren. Med all vår styrke må vi anspore dem til å se på Jesus og til å ta imot hans selvfornektende og oppofrende liv. Vi må vise at vi venter av dem at de skal bringe glede til Kristi hjerte ved å bruke alle hans gaver til ære for hans navn. Ministry of Healing, side 164,165.
Det er ikke lengden av vår arbeidstid, men vår villighet og troskap i gjerningen som gjør denne velbehagelig for Gud. En full overgivelse av selvet kreves i all vår tjeneste. Den ringeste plikt utført i oppriktighet og selvforglemmelse behager Gud mer enn den største gjerning som skjemmes av selviskhet. Han ser etter hvor meget av Kristi ånd vi nærer, og hvor megen likhet med Kristus vår gjerning åpenbarer. Han ser mer på den kjærlighet og troskap hvormed vi arbeider, enn på mengden av det vi utretter.
Først når egoismen er død, når strid om overhøyhet er bannlyst, når takknemlighet fyller hjertet og kjærligheten gjør livet til en vellukt -- først da er det at Krisus bor i sjelen og vi anerkjennes som Guds medarbeidere. -- Christ's Object Lessons,side 402.
De som arbeider for gjennomføringen av en reform, skulle være de vennligste og høfligste av alle mennesker i verden. I deres liv bør man kunne se hvilken sann godhet det er i uegennyttige handlinger. Den arbeider som viser mangel på høflighet, som viser utålmodighet mot andres vankundighet eller egensindighet, og som taler heftig eller handler ubetenksomt, kan lukke døren inn til hjerer slik at han aldri kan påvirke dem.
Liksom doggen og de stille regnskurer faller på de visnende planter, bør man la ordene falle mildt når man søker å redde mennesker fra villfarelse. Guds plan er først å påvirke hjertet. Vi skal tale sannheten i kjærlighet, stolende på at Gud vil gi den kraft til å forvandle livet. Den Hellige Ånd vil la det ord som blir talt i kjærlighet, virke på sjelen.
Av naturen er vi opptatt med oss selv og holder på våre meninger; men når vi lærer de lekser Kristus ønsker å lære oss, blir vi delaktige i hans natur, og fra da av lever vi hans liv. Kristi underfulle eksempel, den makeløse ømhet hvormed han satte seg inn i andres følelser, slik at han gråt med de gråtende og gledet seg med de glade, vil ha en mektig innflytelse på karakteren hos alle som følger ham i oppriktighet. Med vennlige ord og handlinger vil de søke å gjøre stien lett fortretteføtter.-Ministry of Healing, side 157, 158.
Utdannelsens høyeste gjerning er ikke bare å meddele kunnskaper, men å tildele den livgivende energi som fås ved kontakt mellom sinn og sinn, mellom sjel og sjel. Bare liv kan føde liv. Hvilket privilegium hadde derfor ikke de som i tre år sto i daglig kontakt med hint guddommelige liv hvorfra hver livgivende impuls som har vært til velsignelse for verden, har strømmet ut! Den elskede disippel Johannes henga seg mer enn alle hans meddisipler til kraften i dette underfulle liv. Han sier: «Livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenlart for oss.» «Av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde.» 1.Joh. l,2; Joh.l,16.
Hos vår Herres apostler var det ikke noe som de kunne rose seg av. Det var klart at framgangen i deres gjerning skyldtes Gud alene. Disse menns liv, den karakter de utviklet, og den mektige gjerning som Gud utførte gjennom dem, er et vitnesbyrd om hva han ville gjøre for alle som er lærvillige og lydige. -- The Desire of Ages, side 250.
Foran ære går ydmykhet. Til å fylle en høy stilling blant mennesker velger Herren den arbeider som i likhet med døperen Johannes inntar en beskjeden stilling overfor Gud. Den mest barnlige disippel er den dyktigste i arbeidet for Gud. De himmelske vesener kan samvirke med den som ikke søker å opphøye seg selv, men å frelse sjeler. Den som dypest kjenner sin trang til guddommelig hjelp, vil be om den, og Den Hellige Ånd vil vise ham glimt av Jesus som vil styrke og oppløfte sjelen. Fra samfunnet med Kristus vil han gå ut og virke for dem som omkommer i sine synder. Han blir salvet til sin misjon, og han har framgang hvor mange av de lærde og intellektuelt vise ville komme til kort. -- The Desire of Ages, side 436.
Den som kaller mennesker til omvendelse, må ha samfund med Gud i bønn. Han må klynge seg ti! Den mektige og _i: «Jeg slipper deg ikke, uten du velsigner meg. Gi meg kraft til å vinne sjeler for Kristus!»
Paulus sier: «Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk.» 2 Kor. 1 12, 10. Når vi har forståelse av vår skrøpelighet, lærer vi å forlate oss på en kraft som ikke er i oss selv. Det er ikke noe som kan gripe hjertet så sterkt som en blivende erkjennelse av vårt ansvar overfor Gud. Intet rekker så fullstendig ned til de dypeste beveggrunner i vår vandel som forståelsen av Kristi tilgivende kjærlighet. Vi må komme i forbindelse med Gud; da vil vi fylles med hans Hel1ige Ånd som setter oss i stand til å komme i forbindelse med våre medmennesker.
Gled deg da over at du gjennom Kristus er blitt forent med Gud som medlem av den himmelske familie. Når du vender blikket høyere enn til deg selv, vil du ha en stadig forståelse av menneskets skrøpelighet. Jo mindre plass du gir selvet, desto klarere og fullere vil din oppfatning av din frelsers ypperlighet være. Jo mer inderlig du forener deg med ham som er kilden til lys og kraft, desto større lys vil det skinne på deg, og desto mer kraft vil du få til å virke for Gud. The Desire of Ages, side 493.
Intet er mer påkrevd i vår virksomhet enn de praktiske følger av samfunnet med Gud. Vi bør vise ved vårt daglige livat vi har fred og hvile i Frelseren. Hans fred i hjertet vil lyse ut av ansiktet. Den vil gi stemmen en overtalende kraft. Samfunnet med Gud vil foredle karakteren og livet. Menneskene vil vite om oss, liksom om disiplene fordum, at vi har vært med Jesus. Derved vil det bli tildelt arbeideren en kraft som ikke kan oppnås på noen annen måte. Denne kraft må han ikke la seg berøve.
Vi må leve et tofoldig liv -- et tankens og et handlingens liv, et liv i stille bønn og alvorlig gjeming. Den styrken som oppnås gjennom samfunnet med Gud, vil i forening med alvorlig streben etter å utvikle sinnet til betenksomhet og påpasselighet gjøre en skikket til dagens plikter og bevare åndens fred under alle forhold, hvor prøvende disse enn måtte være. Ministry of Healing, side 512.
For den gudhengivne arbeider er det en vidunderlig trøst i kunnskapen om at selv Kristus i sitt liv på jorden daglig søkte Faderen om nye forråd av den nåden han trengte; og fra dette samfunn med Gud gikk han ut for å styrke og velsigne andre.
Se Guds Sønn bøye seg i bønn til sin Fader! Skjønt han er Guds Sønn, styrker han sin tro ved bønn, og ved samfunn med himmelen samler han kraft for seg selv til å motstå det onde og til å tjene menneskene i deres nød. Som vår slekts «eldre bror» kjenner han trangen hos dem som ønsker å tjene ham, skjønt de er omgitt av skrøpelighet og lever i en verden hvor det er synd og fristelse. Han kjenner til at de budbærere som det behager ham å sende ut, er svake, feilende mennesker; men til alle som overgir seg helt til hans tjeneste, lover han guddommelig bistand. Hans eget eksempel er en forsikring Om at alvorlig, utholdende bønn til Gud i tro -- en tro som leder til fullstendig tillit til Gud og til en uforbeholden he!1igelse til hans gjerning -- vil formå å skaffe menneskene Den Hellige Ånds hjelp i kampen mot synd.
Enhver arbeider som følger Kristi eksempel, vil være beredt til å ta imot og gjøre bruk av den kraften som Gud har lovt sin menighet til å modne jordens høst. Når evangeliets forkynnere morgen etter morgen bøyer kne for Herren og for nyer sitt løfte om helligelse til ham, så vil han tilstå dem sin Hellige Ånds nærvær med dens livgivende, helliggjørende kraft. Når de går ut til dagens plikter, har de forvissningen om at Den He!1ige Ånd som det usynlige redskap setter dem i stand til å være «Guds medarbeidere». 1 Kor. 3, 9. -- The Acts of the Apostles, side 56.
Belønningen for tjeneste
«Når du gjør gjestebud middag eller aften,» sa Kristus, «da innby ikke dine venner eller dine brødre eller dine frender eller rike granner, for at de ikke skal be deg igjen, så du får gjengjeld! Men når du gjør gjestebud, da be fattige, vanføre, halte, blinde! så er du salig; for de har ikke noe å gi deg igjen, men du skal få det igjen i de rettferdiges oppstandelse.» Luk. 14, 12-14.
Med disse ord påpeker Kristus motsetningen mellom verdens selviske skikk og den uegennyttige tjenesten som han har gitt et eksempel på i sit eget liv. For en slik tjeneste tilbyr han ingen verdslig vinning eller anerkjennelse som lønn. «Du skal få det igjen i de rettferdiges oppstandelse,» sier han. Da vil fruktene avenhvers liv vise seg, og enhver vil høste det han har sådd.
For enhver Guds arbeider skulle denne tanken være en spore og en oppmuntring. Her i livet ser det ofte ut som om vårt arbeid for Gud er nesten fruktesløst. Våre anstrengelser for å gjøre godt kan være alvorlige og iherdige, men likevel blir det oss kan hende ikke tillatt å se følgene derav. For oss kan det se ut til at anstrengelsen har vært spilt. Men Frelseren forsikrer oss at vårt arbeid blir bemerket i himmelen, og at lønnen ikke kan slå feil. Apostelen Paulus skriver ved Den Hellige Ånd: «La oss gjøre det gode og ikke bli trette! for vi skal høste i sin tid, såfremt vi ikke går trett.» Og hos salmisten leser vi: «De går gråtende og bærer den sæd de strør ut; de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd.» Gal. 6, 9; Sal. 126, 6.
Mens den store og endelige belønning blir gitt ved Kristi komme, vil udelt tjeneste for Gud bringe en belønning allerede her i livet. Arbeideren vil komme til å møte hindringer og motstand og bitter, sønderknnsende motløshet. Han oppnår kanskje ikke å se frukten av sin møye. Men tross alt dette finner han i sin gjerning en salig belønning. Alle som overgir seg til Gud i uegenyttig tjeneste for menneskeheten, samarbeider med herlighetens Herre. Denne tanken forsøter all møye, den stålsetter viljen og styrker ånden til hva som enn måtte skje. Idet de arbeider av et uegennyttig hjerte, foredlet ved å ha del i Kristi lidelser, og deltar i hans medfølelse, hjelper de til med å forøke hans gledes fylde og bringe hans opphøyde navn ære og pris. I fellesskapet med Gud, med Kristus og med hellige engler omgis de av en himmelsk atmosfære, en atmosfære som bringer helse til legemet, styrker forstanden og gir glede i sjelen. .
Alle som helliger legeme, sjel og ånd til Guds tjeneste, vil stadig få et nytt forråd av legemlig, sjelelig og åndelig kraft. Himmelens uuttømmelige forsyning står til deres rådighet. Kristus innbleser i dem sin egen ånd, liv av sitt liv. Den Hellige Ånd utfolder sine høyeste krefter for å virke i hjerte og sinn.
«Da skal ditt lys bryte fram som morgenrøden, og din lægedom snart spire fram.» «Da skal du påkalle Herren, og han skal svare; da skal du rope, og han skal si: Se, her er jeg!» «Da skal ditt lys opprinne i mørket, og din natt bli som middagen. Og Herren skal lede deg all tid og mette deg midt i ødemarken, og dine ben skal han styrke, og du skal bli som en vannrik have, som et kildevell der vannet aldri slipper opp.» Es. 58, 8-11.
Mange er Guds løfter til dem som tjener de plagede. Han sier: «Salig er den som akter på den elendige; på den onde dag skal Herren frelse ham. Herren skal verge ham og holde ham i live; han skal bli lykksalig i landet, og du skal visselig ikke overgi ham til hans fienders mordlyst. Herren skal understøtte ham på sykesengen; hele hans leie forvandler du i hans sykdom.» «Sett din lit til Herren og gjør godt, bo i landet og legg vinn på trofasthet!» «Ær Herren med gaver av ditt gods og med førstegrøden av all din avling! Så skal din lader fylles med overflod og dine persekar flyte over av most.» «Den ene strør ut og får ennå mer; den andre holder tilbake mer enn rett er, og det blir dog bare fattigdom.» «Den som forbarmer seg over den fattige, låner til Herren, og Herren skal gjengjelde ham hans velgjerning.» «Den som velsigner, skal trives, og den som lesker andre, han blir selvlesket.» Sal. 41, 2-4; 37, 3; Ord. 3, 9. 10; 11, 24; 19, 17; 11, 25.
Mens frukten av deres arbeid for en stor del ikke viser seg 1 dette liv, så har Guds arbeidere hans sikre løfte om endelig seier. Som verdens gjenløser sto Kristus hele tiden overfor tilsynelatende nederlag. Han syntes å få utført bare lite av det som han lengtet etter å utrette for å oppløfte og frelse. Satans redskaper arbeidet uavbrutt for å legge hindringer i veien for ham. Men har. vil1e ikke bli motløs. Fonn seg så han alltid frukten av sin misjon. Han visste at sannheten til sist vil1e seire i kampen mot det onde, og til sine disipler sa han: «Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel; men vær frimodige! jeg har overvunnet verden.» Joh. 16, 33. Kristi disiplers liv skal være liksom hans: en rekke uavbrutte seire -- som vel ikke ser slik ut her, men vil bli anerkjent som sådanne i det store hinsidige.
De som arbeider for andres velferd, virker i samband med de himmelske engler, som stadig ledsager dem og uavbrutt yter dem sin tjeneste. Lysets og kraftens engler er alltid nær for å beskytte, trøste, helbrede, undervise og: oppmuntre. Dem tilhører den høyeste utdannelse, den sanneste kultur og den mest opphøyde tjenestegjerning som er mulig for mennesket i denne verden.
Vår barmhjertige Fader oppmuntrer ofte sine barn og styrker deres tro ved å tillate deru å se beviser på hans nådes kraft i deres hjerte og liv for hvem de arbeider. «Mine tanker er ikke eders tanker, og eders veier er ikke mine veier, sier Herren; som himmelen er høyere enn jorden, således er mine veier høyere enn eders veier, og mine tanker høyere enn eders tanker. For liksom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro og gir såmannen sæd og den etende brød, således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til. For med glede skal I dra ut, og i fred skal I føres fram; fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for eders åsyn, og alle markens trær skal klappe i hendene. I stedet for tornebusker skal det vokse opp cypresser, i stedet for tistler skal det vokse opp myrter, og det skal være til et navn for Herren, til et evig tegn, som ikke skal bli utslettet.» Es. 55, 8-13.
I karakterens forvandling, i utdrivelsen av onde lidenskaper og i utviklingen av Guds Hellige Ånds liflige dyder ser vi oppfyllelsen av løftet: «I stedet for tornebusker skal det vokse opp cypresser, i stedet for tistler skal det vokse opp myrter.» Vi ser livets ødemark «juble og blomstre som en lilje». Es. 55, 13; 35, 1. 2.
Kristus fryder seg ved å ta tilsynelatende håpløs materie, slike som Satan har nedverdiget, og gjennom hvem han har arbeidet, og gjøre dem til nådens undersåtter, Han gleder seg over å befri dem for lidelse og for den vrede som vil ramme de ulydige, Han gjør sine barn til sine redskaper i gjennomføringen av dette verk, og i dets framgang finner de allerede her i livet en dyrebar belønning.
Men hva er dette i sammenligning med den glede som de vil oppnå på den siste, store åpenbarelsens. dag? «Nå ser vi i et speil, i en gåte, men da skal vi se åsyn til åsyn;» nå kjenner vi stykkevis, men da skal vi kjenne fullt ut, liksom vi også fullt ut er kjent, 1 Kor. 13, 12,
Lønnen for Kristi arbeidere blir å gå inn til hans glede, Den fryd som Kristus selv ser fram til med ivrig lengsel, framgår av hans bønn til Faderen: «Jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt meg, være hos meg.» Joh. 17, 24.
Englene ventet på å kunne by Jesus velkommen da han steg opp etter sin oppstandelse. Den himmelske hærskaren lengtet etter å hilse på sin elskede anfører som vendte tilbake til dem fra dødens fangehus. Med iver trengte de seg omkring ham da han trådte inn gjennom himmelens porter. Men han vinket dem tilbake. Hans hjerte var hos den ensomme, sørgende disippel flokken som han hadde etterlatt på Oljeberget; det er ennå hos hans stridende barn på jorden, de som fremdeles må kjempe mot ødeleggeren. «Fader!» sier han, «jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt meg, være hos meg.»
Kristi gjenløste er hans juveler, hans dyrebare eiendomsskatt. «De er som edelstener i en krone,» hans arvs herlige rikdom «iblant de hellige». I dem skal han se det som «hans sjel har hatt møye» for, «og mettes». Sak. 9,16; Ef.1,18; Es. 53,11.
Og vil ikke hans arbeidere fryde seg når også de får se frukten av sin gjerning? Idet Paulus skriver til de omvendte i Tessalonika, sier han: «Hvem er vel vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? er ikke også I det for vår Herre Jesu åsyn ved hans komme? I er jo vår ære og vår glede.» Og han formane; brødrene i Filippi. til å være «ustraffelige og rene» og bl.a. vise seg «som lys i verden, idet I holder fram hvert ord, til ros for meg på Kristi dag, at jeg ikke har løpt forgjeves eller arbeidet forgjeves». 1 Tess. 2 19. 20, Fil 2, 15. 16.
Enhver innskytelse ved Den Hellige Ånd som leder menneskene til godhet og til Gud, blir skrevet i himmelens bøker, og på Guds dag vil enhver som har gitt seg hen som et redskap for Den Hellige Ånd, få se hva hans liv har utrettet. . . .
Vidunderlig vil åpenbaringen bli når de forskjellige utslag av hellig innflytelse med sine herlige resultater kommer til syne. Hvilken takknemlighet vil ikke fylle de sjeler som møtes i de himmelske boliger, når de forstår den medfølende, kjærlige interesse som andre har nært for deres frelse! All pris, ære og herlighet vil bli tilskrevet Gud og Lammet for vår gjenløsning; men det vil ikke forringe Guds ære at takknemligheten til de redskaper som han har brukt til fortapte sjelers frelse, kommer til uttrykk.
De gjenløste vil møte og kjenne dem som de har ført hen til den opphøyde frelser. Hvor herlig vil ikke deres samtale med disse sjeler bli! «Jeg var en synder,» vil det bli sagt, «uten Gud og uten håp i verden; og du kom til meg og ledet mine tanker til den dyrebare frelser som mitt eneste håp. Og jeg trodde på ham. Jeg omvendte meg fra mine synder og fikk sitte sammen med hans hellige i det himmelske i Kristus Jesus.» Andre vil si: «Jeg var en hedning i hedenske land. Du forlot dine venner og ditt behagelige hjem og kom for å lære meg å finne Jesus og tro på ham som den eneste sanne Gud. Jeg ødela mine avguder og tilba Gud, og nå ser jeg ham ansikt til ansikt. Jeg er frelst, evig frelst, og skal alltid beskne ham som jeg elsker. Den gang så jeg ham bare med troens øyne, men nå ser jeg ham som han er. Nå kan jeg uttrykke min takknemlighet for hans gjenløsende nåde, han som elsket meg og fridde meg fra mine synder med sitt eget blod.»
Andre vil uttrykke sin takknemlighet til dem som mettet de hungrige og skaffet de nakne klær. «Da fortvilelse hadde bundet min sjel i vantro, sendte Herren deg til meg,» sier de; «og du talte håp og trøst. Du skaffet meg mat til mitt legemlige behov, og du opplot Guds Ord for meg og åpnet mine øyne for min åndelige trang. Du behandlet meg som en bror. Du hadde medfølelse for meg og mine sorger og hjalp min sønderknuste og sårede sjel, så jeg kunne gripe Kristi hånd som var utrakt for å frelse meg. I min vankundighet underviste du meg tålmodig om at jeg hadde en Far i himmelen som sørget for meg. Du leste de dyrebare løfter i Guds Ord. Du ga meg tro på at han ville frelse meg. Mitt hjerte ble bløtgjort og sønderknust når jeg tenkte på det offer som Kristus hadde brakt for meg. Jeg ble hungrig etter livets brød, og sannheten var dyrebar for min sjel. Nå er jeg her, frelst, evig frelse, og skal alltid leve for hans åsyn og prise ham som ga sitt liv for meg.»
Hvilken fryd vil det ikke bli når disse gjenløste møter og hilser på dem. som har følt en byrde for dem. Og de som ikke har levd for å behage seg selv, men for å være til velsignelse for de ulykkelige som nyter så få velsignelser -- hvor vil ikke deres hjerter gjennomstrømmes av tilfredshet! De vil se det løfte. virkeliggjort: «Så er du salig; for de har ikke noe å gi deg igjen, men du skal fa det igjen i de rettferdiges oppstandelse.» Luk. 14, 14.
«Da skal du glede deg i Herren, og jeg vil la deg fare fram over landets høyder og la deg nyte Jakobs, din fars arv; for Herrens munn har talt.» Es. 58, 14. -- Testimonies, VI, side 305-312.