«Vår uelighet er av Gud, . . . som og gjorde oss duelige til å være tjenere for en ny pakt.»
Kristus vårt eksempel
Vår Herre Jesus Kristus kom til denne verden som den utrettelige tjener for menneskene i deres trang. «Han tok våre skrøpeligheter på seg og bar våre sykdommer» (Matt. 8, 17), forat han matte kunne avhjelpe all menneskelig nød. Han kom for å ta bort sykdommens og elendighetens og syndens byrde. Det var hans misjon å skaffe menneskene full gjenreisning; han kom for å gi dem helse, fred og en fullkommen karakter.
Mangeartet var deres omstendigheter og behov som søkte hans hjelp, og ingen som kom til ham, gikk uhjulpet bort. Et vell av legende kraft utgikk fra ham, og menneskene ble friske både i legeme, sjel og sinn.
Frelserens arbeid var ikke begrenset med hensyn til tid eller sted. Hans medlidenhet kjente ingen grenser. I så stor utstrekning utførte han sin helbredelsesog lærervirksomhet at det i Palestina ikke fantes en bygning som var stor nok til å romme de skarer som flokket seg omkring ham. På Galileas grønne fjellskråninger, på de store allfarveier, ved sjøen, i synagogene og på ethvert sted hvor de syke kunne bringes til ham, var hans hospital å finne. I hver stad og i hver landsby som han vandret igjennom, la han sine hender på de syke og helbredet dem. Overalt hvor det fantes hjerter som ville ta imot hans budskap, trøstet han dem med forsikringen om deres himmelske Faders kjærlighet. Hele dagen igjennom virket han for dem som kom til ham, og om aftenen tok han seg av dem som om dagen måtte slite for å tjene en liten smule til sine familiers underhold.
Jesus bar den fryktelige byrde som ansvaret for menneskenes frelse medførte. Han visste at dersom det ikke skjedde en avgjort forandring i menneskeslektens grunnsetninger og forsett, ville alle gå fortapt. Dette var byrden i hans sjel, og ingen kunne fatte den tyngsel som hvilte på ham. Gjennom barndommens, ungdommens og manndommens år vandret han alene. Likevel var det himmelsk å være i hans nærhet. Dag etter dag møtte han prøvelser og fristelser, daglig kom han i berøring med det onde og var vitne til dets makt over dem som han søkte å velsigne og frelse. Men han ga ikke tapt, heller ikke ble han motløs.
I alle ting lot han sine ønsker være strengt underkastet hensynet til det som var hans misjon. Han herliggjorde sitt liv ved i alle ting å underordne seg Faderens vilje. Da hans mor fant ham som barn sittende i rabbinernes skole og sa: «Barn! hvorfor gjorde du oss dette?» svarte han -- og dette svar uttrykte grunntonen i hans livsgjerning -- : «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Faders hus ?» Luk. 2, 48. 49.
Hans liv var en stadig selvoppofrelse. Han hadde ikke noe hjem her i verden, uten når hans venner av godhet tok seg av ham som av en vandringsmann. Han kom for på våre vegne å leve som den fattigste og for å ferdes og virke blant de trengende og de lidende. Upåaktet og uten påskjønnelse gikk han inn og ut blant det folk som han hadde gjort så meget for.
Alltid var han tålmodig og glad, og de lidende hilste ham som et livets og fredens sendebud. Han forsto alles trang, enten det var menn eller kvinner, barn eller ungdommer, og til alle rettet han innbydelsen: «Kom til meg!»
I sin virksomhet brukte Jesus mer tid til å helbrede de syke enn til å preke. Hans undergjerninger bar vitnesbyrd om sannheten av hans ord når han sa at han ikke var kommet for å ødelegge, men for å frelse. Hvor som helst han ferdedes, gikk beretningene om hans barmhjertighet foran ham. På de steder han hadde besøkt, gledet de som hadde vært gjenstand for hans medlidenhet, seg over sunnhet og prøvde de nyfunne krefter. Skarer av mennesker samlet seg omkring dem for å høre dem fortelle om de gjerninger Herren hadde gjort. Hans stemme var den første lyd som mange noensinne hadde hørt, hans navn det første ord de noen gang hadde talt, og hans ansikt det første de noensinne hadde sett inn i. Hvorfor skulle de ikke elske Jesus og forkynne hans pris? Når han vandret gjennom byene og landsbyene, var han som en levende strøm som spredte liv og glede omkring seg. . . .
Prelseren nyttet enhver helbredelseshandling som en anledning til å innprente guddommelige prinsipper i sjel og sinn. Dette var hensikten med hans gjerning. Han meddelte jordiske velsignelser for derved å bøye menneskenes hjerter til å ta imot hans nådes evangelium.
Kristus kunne ha innehatt den høyeste stilling blant jødefolkets lærere, men han foretrakk å bringe evangeliet til de fattige. Han vandret omkring fra sted til sted forat folk på gater og veier kunne høre sannhetens ord. Ved sjøen, på fjellsiden, på byenes gater og i synagogen hørtes hans røst når han utla Skriftene. Ofte lærte han i tempelets ytre forgård forat også hedningene kunne høre hans ord.
Så forskjellig var Kristi undervisning fra de skriftlærdes og fariseernes utleggelse av Skriften at det vakte folkets oppmerksomhet. Rabbinerne dvelte ved vedtektene, ved menneskelige teorier og grublerier. Ofte ble det som mennesker hadde lært eller skrevet angående Skriften, satt i stedet for Skriften selv. Emnet i Jesu undervisning var Guds Ord. Han møtte enhver spørger med et: «Det står skrevet.» «Hva sier Skriften?» «Hvorledes leser du?» Ved enhver anledning hvor interesse var blitt vakt enten av venn eller fiende, framholdt han Ordet. Med klarhet og kraft forkynte han evangeliets budskap. Hans uttalelser kastet et vell av lys over patriarkenes og profetenes lærdommer, og Den hellige skrift kom til menneskene som en ny åpenbaring. Aldri før hadde hans tilhørere kunnet se en så dyp mening i Guds Ord.
Kristi enkle undervisning
Aldri har det vært en slik evangelist som Kristus var. Han var himmelens Majestet, men han fornedret seg selv og påtok seg vår natur for å kunne komme menneskene i møte hvor de sto. Til alle, både rike og fattige, fri og treller, brakte Kristus, paktens Sendebud, budskapet om frelse. Hans ry som den store Legen bredte seg over hele Palestina. Til de steder han ville komme, strømmet de syke for å be ham om hjelp. Dit kom det også mange som gjerne ønsket å høre hans ord og få en berøring av hans hånd. I skikkelse som et uanselig menneske gikk Han, herlighetens konge, omkring fra sted til sted og fra by til by, forkynte evangeliet og helbredet de syke.
Han var med til jødefolkets store årlige høytider, og til skarene som fortapte seg i utvortes seremonier, talte han om himmelske ting og stilte dem ansikt til ansikt med evigheten. Til alle brakte han skatter fra visdommens forrådshus. Han talte til dem i et språk så enkelt at de ikke kunne unngå å forstå det. På sin egen eiendommelige måte hjalp han alle sørgende og lidende. På en øm og kjærlig måte brakte han legedom og styrke til den syndbetyngede sjel.
Som Fyrsten blant lærere søkte Kristus å vinne adgang til folket ved hjelp av slik omgang som de var fortrolig med. Han framholdt sannheten på en måte som gjorde at den bak-etter alltid knyttet seg til de helligste og kjæreste minner i tilhørernes erindring. Han underviste på en måte som fikk dem til å føle hvor helt han gjorde deres lykke til sin egen personlige sak. Hans undervisning var så umiddelbar, hans bilder så passende og hans ord så deltagende og så vennlige at det henrev hans tilhørere. Den likeframhet og det alvor hvormed han talte til de trengende, gjorde hvert ord hellig.
Til rik og fattig uten forskjell
For et travelt liv han førte! Dag etter dag kunne man se ham gå inn i de ringe hjem hvor savn og sorg hadde sitt til-hold, og ved sin tale bringe håp til de nedslåtte og fred til de forpinte. God, ømhjertet og medlidende ferdedes han omkring og oppløftet de nedbøyde og oppmuntret de sørgende. Hvor han kom, førte han velsignelse med seg.
Samtidig med å hjelpe de fattige tenkte Jesus også på hvordan han kunne nå de rike. Han søkte å stifte bekjentskap med den formuende og dannede fariseer, den jødiske adelsmann og den romerske makthaver. Han tok imot deres innbydelser, var til stede ved deres fester og satte seg inn i deres interesser og deres beskjeftigelse for derved å vinne adgang til deres hjerter og åpenbare de uforgjengelige rikdommer for dem.
Kristus kom til denne verden for å vise at menneskene ved å få kraft fra det høye kan leve et ubesudlet liv. Med utrettelig tålmodighet og medfølende hjelpsomhet kom han menneskene i møte i deres trang. Med håndens milde berøring fordrev han uro og tvil fra sjelen og forvandlet fiendskap til kjærlighet og vantro til tillit. . . .
Kristus anerkjente ingen forskjell med hensyn til nasjonalitet eller rang eller trosbekjennelse. De skriftlærde og fariseerne ville gjøre himmelens gaver til en stedlig, en nasjonal fordel og utelukke den øvrige del av Guds familie på jorden. Men Kristus kom for å bryte ned enhver gjerdets skillevegg. Han kom for å vise at hans nådes og kjærlighets gave er like ubegrenset som luften, lyset eller regnskurene som frisker opp jorden.
Kristi liv utgjorde grunnleggingen av en religion uten kastevesen, en religion som binder jøde og hedning, fri og trell sammen i et felles brorskap, likestilt for Gud. Ingen underfundige planer bestemte hans handlinger. Han gjorde ingen forskjell mellom sin neste og de fremmede, mellom venner og fiender. Det som rørte hans hjerte, var en sjel som tørstet etter livets vann.
Han forbigikk ikke noe menneske som om det var uten betydning, men søkte å bringe hver sjel den legende balsam. Hvilke omgivelser han enn befant seg i, framholdt han en lærdom som var avpasset etter tiden og omstendighetene. Hver forsømmelse eller forurettelse som menneskene gjorde seg skyldig i overfor sine medmennesker, tjente bare til å gjøre deres trang til hans guddommelig-menneskelige medlidenhet enda klarere for ham. Han søkte å inspirere håp selv hos de råeste og minst lovende, idet han framholdt for dem forsik-ringen om at de kunne bli ulastelige og uskyldige og oppnå en karakter som ville gjøre det åpenbart at de var Guds barn.
Ofte traff han sammen med noen som var kommet under Satans innflytelse, og som ikke hadde noen styrke til å rive seg løs fra hans snare. Til disse motløse, syke, fristede, falne mennesker talte Jesus milde, deltagende ord -- ord som vedkommende trengte til og kunne forstå. Han traff andre som kjempet en tvekamp med sjelefienden. Dem oppmuntret han til å holde ut, og forsikret dem at de ville seire, for engler fra Gud var på deres side og ville gi dem seieren.
Ved tollerens bord satt han som en hedret gjest og viste ved sin sympati og sin omgjengelighet og vennlighet at han anerkjente menneskets verdighet, og menneskene lengtet etter å gjøre seg fortjent til hans tillit. På deres tørste hjerter falt hans ord som en salig, livgivende kraft. Nye tilskyndelser vaktes, og disse utstøtte i samfunnet fikk øynene opp for muligheten av et nytt liv.
Skjønt Jesus var jøde, ferdedes han dog fritt blant samaritanerne, uten å ta hensyn til sitt folks fariseiske skikker. Tross deres fordommer tok han imot disse foraktede menneskers gjestfrihet. Han sov hos dem under deres tak, spiste sammen med dem ved deres bord -- tok til seg av den mat som de hadde laget og satt fram -- lærte på deres gater og behandlet dem med den ytterste vennlighet og høflighet. Og mens han dro deres hjerter til seg ved sin menneskelige medfølelse, brakte hans guddommelige nåde dem den frelse som jødene forkastet. -- Ministry of Healing, side 17-26.
Kristus som lærer
Verdens gjenløser gikk omkring og gjorde vel. Med hvilket alvor fulgte han ikke forandringene i sine tilhøreres ansiktsuttryk når han sto foran folket og talte sannhetens evige ord til dem! De hvis ansikter vitnet om dyp interesse og tilfredshet mens de lyttet til hans ord, brakte ham stor glede. Og når den tydelige sannhet ramte en eller annen kjær synd eller avgud, la han merke til det forandrede ansikts-uttrykket, det kalde, strenge, avvisende blikket, som fortalte at sannheten ikke var velkommen. Jesus visste at nettopp den tydelige irettesettelse for synd var hva hans tilhørere trengte til, og det lys som han kastet inn i sinnets lønnkammer, ville ha vært til den største velsignelse for dem hvis de hadde tatt imot det.
Kristi gjerning var på en enkel, men samtidig klar og forstandig måte å fastlegge sannhetslinjer som ville bringe sjelen fred og lykke hvis de ble tatt til følge. Han kunne skue inn under overflaten og se de skjødesynder som ødela livet og karakteren og utelukket sjeler fra Gud. Disse synder pekte han på forat alle måtte kunne se dem i det rette lys og legge dem bort. I noen som i sitt ytre vitnet om den største forherdelse, så han håpefulle emner. Han visste at de ville la seg påvirke av lyset og bli hans tro etterfølgere.
Det vakte glede i Frelserens hjerte når han så at sannhetens piler gjennomtrengte tilhørernes hjerter og banet seg vei gjennom egoismens skranker og virket ydmykelse, sønderknuselse og til sist takknemlighet. Når han lot blikket gli hen over de lyttende skarer som omga ham, og han blant dem gjenkjente de samme ansikter som han hadde sett ved tidligere anledninger, viste det seg i hans åsyn et uttrykk av glede over at det var noen som ga løfte om å bli undersåtter i hans rike.
Kristi sendebud, de som han sender i sitt sted, vil nære de samme følelser og den samme alvorlige interesse. Og de som fristes til å mene at deres arbeid ikke blir påskjønnet, og som er tilbøyelige til å bli motløse, bør huske på at Jesus hadde med likeså harde hjerter å gjøre og hadde en mer prøvende erfaring enn de har hatt eller noen gang kan få. Med tålmodig kjærlighet underviste han folket. I sin store, gjennomtrengende visdom kjente han til trangen hos hver eneste sjel blant sine tilhørere, og når han så dem forkaste det fredens og kjær lighetens budskap som han kom for å bringe dem, påførte det ham kvaler i hjertets innerste dyp.
Verdens gjenløser kom ikke med ytre bram eller med en oppvisning av verdslig visdom. Under den menneskelige for-kledning kunne folket ikke se Guds Sønns herlighet. «For-aktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom.» Han var for dem «et rotskudd av tørr jord; han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet», så de kunne ha lyst til ham. Men han erklærte: «Herrens, Israels Guds Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og løslatelse for de bundne.» Es. 53, 3, 2; 61, 1.
Kristus møtte menneskene der hvor de sto. I de enkleste og mest inntrykksfulle vendinger framholdt han den tydelige sannhet for dem. Den uanselige fattigmann og den mest ulærde kunne ved å tro på ham fatte de mest opphøyde sannheter. Ingen behøvde å spørre de lærde doktorer om hva Han mente. Han forvirret ikke de ukyndige med mystiske slutninger og brukte ikke usedvanlige og lærde ord som de ikke hadde kjennskap til. Den største lærer verden noensinne har kjent, var den mest bestemte, den enkleste og den mest praktiske i sin undervisning.
Han var «Det sanne Lys, som opplyser hvert menneske» som kommer til verden. Verden har hatt sine store lærere, menn med kjempemessige åndsevner, vidunderlige forskere, menn hvis uttalelser har vært en spore til tenkning og har åpnet synet for umåtelige kunnskapsfelter, og disse menn er blitt hedret som slektens veiledere og velgjørere. Men det er En som står høyere enn de. «Alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn.» «Ingen har noensinne sett Gud; den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød, han har for-klaret ham.» Joh. 1, 9. 12. 18.
Vi kan følge rekken av verdens store lærere så langt til-bake som menneskelig saga når; men Lyset var før dem. Liksom månen og stjernene skinner med det lys de får fra solen, således skinner også verdens store tenkere, for så vidt som deres lære er sann, med de stråler de får fra Rettferdighetens Sol. Hvert gyllent tankekorn, hvert forstandens glimt, kommer fra Verdens Lys.
En lærdom for vår tid
Enoks og døperen Johannes' erfaring er en framstilling av hva vår erfaring bør være. Vi trenger til å studere disse menns liv langt mer enn vi gjør -- hans liv som ble tatt opp til himmelen uten å se døden, og hans som forut for Kristi første komme ble kalt til å rydde vei for Herren og gjøre hans stier jevne.
Enoks erfaring
Om Enok står det skrevet at han levde i fem og seksti år og fikk en sønn. Deretter vandret han med Gud i tre hundre år. I disse tidligste år hadde Enok fryktet og elsket Gud og holdt hans befalinger. Etter sin førstefødte sønns fødsel oppnådde han en høyere erfaring; han ble ført inn i et inderligere forhold til Gud. Når han så barnets kjærlighet til sin far og la merke til dets troskyldige tillit til hans beskyttelse, og når han kjente de dype, ømme følelser i sitt eget hjerte for denne førstefødte sønn, brakte det ham en dyrebar lærdom angående Guds forunderlige kjærlighet til menneskene, idet Han ga sin Sønn, og angående den tillitsfullhet hvormed Guds barn kan forlate seg på sin himmelske Far. Guds uendelige, ufattelige kjærlighet gjennom Kristus ble emnet for hans betraktninger dag og natt. Med hele sin sjels brennende varme søkte han å åpenbare denne kjærlighet for folket som han ferdedes blant.
Enoks vandring med Gud foregikk ikke i en henrykkelse eller et syn, men i alle pliktene i hans daglige liv. Han ble ikke en eremitt som stengte seg fullstendig inne for verden, for han hadde en gjerning å utføre for Gud. I familien og i sin omgang med menneskene, i sin ferd som mann og far, som venn og borger var han den samme tro og karakterfaste Guds tjener.
Gjennom sitt virksomme liv holdt Enok sin forbindelse med Gud trofast ved like. Jo større og jo mer presserende hans arbeid var, desto mer vedholdende og alvorlige var hans bønner. Han fortsatte med til visse tider å trekke seg tilbake fra all omgang med andre. Etter å ha oppholdt seg i noen tid blant folket og virket for å hjelpe dem ved sin undervisning og sitt eksempel, tilbrakte han en stund i ensomhet, hungrende og tørstende etter den guddommelige kunnskap som Herren alene kan meddele.
Ved således å holde samfunn med Gud kom Enok mer og mer til å gjenspeile det guddommelige bilde. Hans ansikt strålte av et hellig lys, av det lys som skinner i Jesu åsyn. Når han kom tilbake fra disse samvær med Gud, betraktet endog de ugudelige med ærefrykt det himmelske preg i hans ansikt.
Etter hvert som århundre etter århundre svant, ble hans tro sterkere og hans kjærlighet mer brennende. Bønnen var for ham sjelens åndedrett. Han levde i himmelens atmosfære.
Etter som begivenhetene i framtiden ble rullet opp for hans blikk, ble Enok en rettferdighetens forkynner og brakte Guds budskap til alle som ville høre hans advarende tale. I det land der Kain hadde forsøkt å flykte bort fra Herrens åsyn, kunngjorde Guds profet de underfulle ting han hadde sett i sitt syn. «Se,» sa han, «Herren kommer med sine mange tusen hellige for å holde dom over alle og refse alle de ugudelige for alle de ugudelige gjerninger som de gjorde.» Jud. 14. 15.
Guds kraft som virket med denne hans tjener, merkedes av alle som hørte ham. Noen gå akt på advarselen og avsto fra sine synder, men mengden spottet det høytidelige budskap. Guds tjenere skal bære et lignende budskap til verden i de siste dager, og også dette vil av flertallet bli mottatt med vantro og spott.
Etter hvert som årene gikk, ble menneskenes brøde større og større, og Guds straffedommer samlet seg lik skyer, som ble mørkere og mørkere. Men Enok, troens vitne, fortsatte på sin vei og advarte, formante og lærte, idet han bestrebte seg for å stanse brødens flodbølge og å holde hevnens lyn tilbake.
Menneskene på hin tid spottet dårskapen hos ham som ikke søkte å samle gull eller sølv eller å vinne gods her nede. Men Enoks hjerte holdt på evige skatter. Han hadde beskuet den himmelske stad. Han hadde sett Kongen i hans herlighet midt i Sion. Jo større den rådende ugudelighet ble, desto alvorligere ble hans lengsel etter Guds hjem. Mens han ennå var på jorden, dvelte han ved tro i lysets rike.
«Salige er de rene av hjertet; for de skal se Gud.» Matt. 5, 8. I tre hundre år hadde Enok holdt på å søke hjertets renhet for å kunne være i overensstemmelse med himmelen. I tre hundre år hadde han vandret med Gud. Dag for dag hadde han lengtet etter en inderligere forening, og mer og mer inn gående var samfunnet blitt, inntil Gud tok ham til seg. Han hadde stått på treskelen til den evige verden, med bare et skritt mellom ham og de saliges land; og da portene nå åpnet seg, ble vandringen med Gud, som så lenge hadde foregått på jorden, fortsatt, og han gikk inn gjennom den evige stads dører -- den første blant mennesker til å trede inn der.
«Ved tro ble Enok bortrykket, så han ikke skulle se døden. . . . For før han ble bortrykket, fikk han det vitnesbyrd at han tektes Gud.» Heb. 11, 5.
Til et slikt samfunn kaller Gud oos. Liksom Enoks karak-ter var hellig, må også deres være det som skal forløses fra menneskene ved Herrens annet komme.
Døperen Johannes' erfaring
I sitt ørkenliv ble døperen Johannes undervist av Gud. Han gransket Guds åpenbarelser i naturen. Under den guddommelige Ånds veiledning studerte han profetenes bokruller. Dag og natt var Kristus emnet for hans studium og hans betraktninger, inntil hjerte, sjel og sinn ble fylt av det herlige syn.
Han beskuet Kongen i hans skjønnhet, og selvet taptes av syne. Han så det majestetiske ved helligheten og visste at han selv var udyktig og uverdig. Det var Guds budskap han skulle forkynne. Det var i Guds kraft og i hans rettferdighet han skulle stå. Han var beredt til å gå ut som himmelens sendebud, uten frykt for det menneskelige, fordi han hadde sett den Guddommelige. Han kunne stå fryktløs overfor jordiske monarker fordi han med beven hadde bøyd seg for kongers Konge.
Uten kunstige argumenter eller hårfine teorier forkynte Johannes sitt budskap. Overraskende og streng, men likevel full av håp, hørtes hans røst ute fra ørkenen: «Omvend dere; for himlenes rike er kommet nær!» Matt. 3, 2. Med en ny, merkverdig kraft grep den folket. Hele nasjonen kom i be-vegelse. Skarer strømmet ut i ørkenen.
Ulærde bønder og fiskere fra det omliggende land; romer-ske soldater fra Herodes' barakker; befalingsmenn med sine sverd ved siden, ferdig til å slå ned alt som måtte smake av opprør; de grådige skatteoppkrevere i sine tollboder; de med tankeremmer utstyrte prester fra Synedriet -- alle sammen lyttet de som fortryllet, og alle, selv fariseeren og saduseeren, den kalde og upåvirkelige spotteren, gikk bort, rammet i sitt hjerte av bevisstheten om sine synder og med alle spotte gloser forstummet. Herodes i sitt palass hørte budskapet, og den stolte, av synd forherdede monark skalv ved kallet til bot.
I den nærværende tid, umiddelbart forut for Kristi annet komme i himmelens skyer, skal det utføres en gjerning lik den som Johannes utførte. Gud kaller på menn som vil berede et folk til å bestå på Herrens store dag. Det budskapet som lød forut for Kristi offentlige virksomhet, var: Vend om, tollere og syndere! Vend om, fariseere og saduseere! «Omvend dere; for himlenes rike er kommet nær!» Som et folk som tror på Kristi nær forestående gjenkomst, har vi et budskap å forkynne : «Gjør deg rede til å møte din Gud!» Amos 4, 12.
Vårt budskap må være likså tydelig som Johannes' budskap. Han refset konger for deres ugudelighet. Skjønt hans liv var i fare, betenkte han seg ikke på å forkynne Guds ord. Og vår gjerning i denne tid må utføres likså trofast.
For å kunne forkynne et slikt budskap som Johannes for-kynte, må vi ha en åndelig erfaring som ligner hans. Den samme gjerning må utføres i oss. Vi må se Gud og i beskuelsen av ham tape selvet av syne.
Av naturen hadde Johannes de samme feil og skrøpeligheter som er felles for menneskene; men den guddommelige kjærlighets berøring hadde forvandlet ham. Da Johannes' disipler, etter at Kristi virksomhet var begynt, kom til ham med klage over at alle fulgte den nye lærer, ga Johannes til kjenne hvor klart han forsto sitt forhold til Messias, og med hvilken glede han bød den velkommen som han hadde beredt veien for.
«Et menneske kan ikke få noe uten at det er gitt ham fra himmelen,» sa han. «Dere er selv mine vitner at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men: Jeg er utsendt foran ham. Den som har bruden, han er brudgom; men brudgommens venn, som står og hører på ham, gleder seg storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen. Han skal vokse, jeg skal avta.» Joh. 3, 27-30.
Med troens blikk vendt mot Gjenløseren hadde Johannes steget opp til høydepunktet av selvfornektelse. Han søkte ikke å dra menneskene hen til seg selv, men å løfte dem høyere og høyere inntil de hvilte hos Guds Lam. Selv hadde han bare vært en røst, et rop i ørkenen; nå valte han med glede tausheten og tilbaketrukkenheten, forat alles øyne kunne vendes mot Ham som er Livets Lys.
De som er tro i sitt kall som Guds sendebud, vil ikke søke å oppnå ære for seg selv. Kjærlighet til selvet vil være oppslukt av kjærlighet til Kristus. De vil forstå at det er deres gjerning å forkynne det som døperen Johannes forkynte: «Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!» Joh. 1,
Profetens sjel, som var tømt for selvet, var fylt med den Guddommeliges lys. Med ord som nesten var en gjenpart av Kristi egne ord, bar han vitnesbyrd om Frelserens herlighet. «Han som kommer ovenfra,» sa han, «er over alle; den som er av jorden, er av jorden og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle.» «For han som Gud har utsendt, taler Guds ord.» Joh. 3, 31. 34.
I denne Kristi herlighet skal alle hans etterfølgere ha del. Frelseren kunne si; «Jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» Og Johannes erklærte at «Gud gir [ham] ikke Ånden etter mål». Slik er det også med Kristi etterfølgere. Bare når vi er villige til å uttømme selvet, kan vi få lys fra himmelen. Bare uår vi er villige til å ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, kan vi skjønne Guds karakter og ta imot Kristus ved troen. Til enhver som gjør dette, blir Den Hellige Ånd gitt uten mål. I Kristus «bor hele Guddommens fylde legemlig, og dere er fylt i ham». Joh. 5, 30; 3, 34; Kol. 2, 9. 10.
Johannes tilbrakte ikke sitt liv i ørkesløshet, i asketisk mørke eller i egoistisk ensomhet. Fra tid til annen trådte han fram for å ferdes blant mennesker, og han var en interessert iakttager av det som foregikk i verden. Fra sitt stille, tilbaketrukne oppholdssted fulgte han begivenhetenes utvikling. Med synet opplyst av Guds Ånd studerte han menneskenes karakter for å kunne vite hvordan han kunne nå deres hjerter med himmelens budskap. Byrden av hans misjon hvilte på ham. I ensomhet søkte han ved betraktning og bønn å omgjorde sin sjel til sin forestående livsgjerning.
Paulus, hedningenes apostel
I første rekke blant dem som ble kalt til å forkynne Kristi evangelium, står apostelen Paulus, som for enhver predikant tjener som et eksempel på troskap, hengivenhet og utrettelig bestrebelse. Hans erfaringer og hans undervisning vedrørende prekegjerningens hellighet er en kilde til hjelp og inspirasjon for dem som arbeider i evangeliets tjeneste.
Før sin omvendelse var Paulus en bitter forfølger av Kristi disipler. Men ved Damaskus' port lød det en røst til ham, lys fra himmelen skinte inn i hans sjel, og hva han så i den åpenbaring han der fikk av den Korsfestede, forandret hele hans livsretning. Kjærlighet til herlighetens Herre, som han så ubarmhjertig hadde forfulgt ved å forfølge de hellige, fikk fra den stund førsteplassen framfor alt annet. Han hadde fått den tjeneste å skulle forkynne «den hemmelighet som har vært fortidd i evige ider». «Han,» sa den engelen som viste seg for Ananias, «er meg et utvalt redskap til å bære mitt navn fram både for hedninger og konger og for Israels barn.» Rom. 16, 25; Ap. gj. 9, 15.
Og i sin lange tjenestetid vaklet Paulus aldri i sin troskap mot Frelseren. «Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det,» skrev han til filippenserne. «Men ett gjør jeg: idet jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som er foran, jager jeg mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.» Fil. 3, 13. 14.
Paulus' liv var et liv i energisk og mangeartet virksomhet. Han reiste fra by til by og fra land til land og forkynte beretningen om korset, vant tilhengere for evangeliet og stiftet menigheter. For disse menigheter hadde han en stadig omsorg, og han skrev mange brev med undervisning til dem. Til tider arbeidet han med sitt håndverk for å tjene det daglige brød. Men i all sin travle livsgjerning tapte han aldri den ene og store hensikt av syne -- å trenge fram mot målet for sitt høye kall.
Paulus førte en himmelsk atmosfære med seg. Alle som var sammen med ham, merket innflytelsen av hans forening med Kristus. Den omstendighet at hans eget liv var et eksempel på den sannhet han kunngjorde, la en overbevisende kraft i hans forkynnelse. Deri ligger sannhetens makt. Den ukunstlede, ubevisste innflytelse av et hellig liv er den mektigste preken som kan holdes til forsvar for kristendommen. Selv uigjendrivelige argumenter vil kanskje bare vekke motstand; men et kristelig eksempel eier en kraft som det er umulig å stå helt imot.
Apostelens hjerte brente av kjærlighet til syndere, og han la alle sine krefter i den gjerning å vinne sjeler. Aldri har det vært en mer selvfornektende og iherdig arbeider. De velsignelser han mottok, vurderte han som så mange fortrin som skulle brukes til velsignelse for andre. Han forspilte ingen anledning til å tale om Frelseren eller til å hjelpe dem som var i vanskelighet. Overalt hvor noen ville høre på ham, søkte han å motarbeide uretten og å lede menneskenes føtter inn på rettferdighetens sti.
Paulus glemte aldri det ansvar som hvilte på ham som en Kristi tjener, eller at dersom sjeler gikk fortapt som følge av utroskap fra hans side, så ville Gud holde ham ansvarlig. «Derfor vitner jeg for dere på denne dag,» sa han, «at jeg er ren for alles blod.» «Hvis tjener jeg er blitt,» uttalte han med tanke på evangeliet, «etter den Guds husholdning som er meg gitt iblant dere, det vil si å fullføre Guds ord, den hemmelighet som har vært skjult fra alle tiders og slekters opphav, men nå er blitt åpenbart for hans hellige, for hvem Gud ville kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er iblant hedningene, det er Kristus iblant dere, håpet om herlighet. Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom for å framstille hvert menneske fullkomment i Kristus. For dette arbeider jeg og, idet jeg strider ved hans kraft, som virker i meg med styrke.» Ap. gj. 20, 26; Kol. 1, 25-29.
Disse ord framstiller et høyt ideal for en Kristi arbeider å strebe etter; men dette ideal kan oppnås av alle som ved å stille seg under den store Lærers ledelse daglig oppdras i Kristi skole. Den kraft som Gud råder over, er ubegrenset, og den predikant som i sin trang holder seg nær til Herren, kan være sikker på at han vil få det som vil være en duft av liv til liv for hans tilhørere.
Paulus' skrifter viser at en evangeliets tjener bør være et eksempel på de sannheter han lærer, og «ikke i noe stykke» gi «noe anstøt, forat ikke tjenesten skal bli lastet». Til Titus skrev han: «De unge menn skal du likeledes formane til å være sindige, idet du i alle måter ter deg selv som et forbilde i gode gjerninger, og i din lære viser renhet, verdighet, en sunn, ulastelig tale, forat motstanderen må gå i seg selv, idet han ikke har noe ondt å si om oss.» 2 Kor. 6, 3; Tit. 2, 6-8.
Om sitt eget arbeid har han etterlatt oss en skildring i sitt brev til de troende i Korint: Men vi «viser oss i alt som Guds tjenere: ved stort tålmod i trengsler, i nød, i angst, under slag, i fengsler, i opprør, i strengt arbeid, i nattevåk, i faste; ved renhet, ved skjønnsomhet, ved langmodighet, ved godhet, ved Den Hellige Ånd, ved uskrømtet kjærlighet, ved sannhets ord, ved Guds kraft, ved rettferds våpen på høyre og venstre side; ære og vanære, med ondt rykte og godt rykte, som forførere og dog sanndrue, som ukjente og dog velkjente; som de som dør, og se, vi lever, som de som refses og dog ikke ihjelslåes, som bedrøvede, men alltid glade, som fattige, som dog gjør mange rike». 2 Kor. 6, 4-10.
Paulus' hjerte var fylt med en dyp og varig kjensle av ansvar, og han arbeidet i nøye samfunn med Ham som er kilden til rettvishet, miskunn og sannhet. Han klynget seg til Kristi kors som den eneste garanti han hadde for framgang. Frelserens kjærlighet var den udødelige drivkraft som holdt ham oppe i hans kamper mot selvet og i hans strid mot det onde, mens han trengte seg fram i Kristi tjeneste tross verdens uvennlighet og fienders motstand.
Det som menigheten behøver i disse farefulle tider, er en hær av arbeidere som i likhet med Paulus har utdannet seg til nyttig gjerning, har en dyp erfaring i de guddommelige ting og er fulle av alvor og nidkjærhet. Det er behov for helliggjorte, selvoppofrende menn, slike som er tapre og trofaste, menn i hvis hjerte Kristus, «herlighetens håp», vinner skikkelse, og som med lepper berørt med hellig ild vil «forkynne ordet». Kol. 1, 27; 2 Tim. 4, 2. Av mangel på slike arbeidere vansmekter Guds sak, og skjebnesvangre villfarelser som virker lik en dødelig gift, forderver moralen og tilintetgjør håpet hos en stor del av menneskeslekten.
Hvem vil komme fram og innta de trofaste, utslitte bannerføreres plass etter hvert som disse ofrer livet for sannhetens sak? Vil våre unge menn ta imot det hellige tillitsverv av sine fedres hender? Forbereder de seg til å fylle de ledige plasser når de trofaste avgår ved døden? Vil apostelens befaling bli aktet på, og vil pliktens kall bli hørt midt i alle de tilskyndelser til ærgjerrighet og egoisme som lokker de unge?