«Legg vinn på å framstille deg for Gud som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, idet du rettelig lærer sannhetens ord.»
Unge menn som predikanter
Det må ikke vises noen ringeakt for den evangeliske forkynnelse. Intet foretagende må ledes på en måte som vil medføre at ordets tjeneste blir betraktet som en underordnet sak. Den er ikke ringe. De som nedsetter denne tjeneste, nedsetter Kristus. Den høyeste av all virksomhet er forkynnergjerningen i dens forskjellige former, og det bør framholdes for de unge at ingen gjerning ledsages av mer velsignelse fra Gud enn den som utføres av en evangeliets tjener.
La ikke våre unge menn avskrekkes fra å tre inn i for-kynnergjerningen. Det er fare for at noen ved glødende fram-stillinger vil bli ledet bort fra den vei som Gud byr dem vandre. Noen er blitt oppmuntret til å studere medisin når de burde ha forberedt seg til å gå inn i prekevirksomheten. Herren krever flere predikanter til å virke i hans vingård. Disse ord ble uttalt: «Styrk ytterpostene; sett trofaste vektere i alle deler av verden!» Unge menn, Gud kaller på dere! Han kaller på hele hærer av unge menn som er høysinnet og edelmodige, og som har en dyp kjærlighet til Kristus og til sannheten.
Det forråd av evner og lærdom som dere eier, er av langt mindre betydning enn den ånd hvormed dere utfører arbeidet. Det er ikke store og lærde menn prekevirksomheten behøver, ikke veltalende prekere. Gud kaller på menn som vil overgi seg til ham for å bli gjennomtrengt av hans Ånd. Kristi og menneskehetens sak krever helliggjorte, selvoppofrende menn, slike som kan gå utenfor leiren og bære vanæren. La dem bli sterke, tapre menn, skikket til verdige foretagender, og la dem gjøre en pakt med Gud ved offer.
Forkynnergjerningen er ikke en bestilling for dagdrivere. Guds tjenere må avlegge bevis på at de fullfører sin tjeneste. De vil ikke være dovninger, men som utleggere av hans Ord vil de anstrenge sine krefter til det ytterste for å være tro. De må aldri høre opp med å være lærlinger. I sin egen sjel må de alltid bevare en levende forståelse av gjerningens hellighet og av det store ansvar ved deres kall, forat de aldri må bringe Gud et beskadiget offer, et offer som hverken har kostet dem studium eller bønn.
Herren behøver menn med et brennende åndelig liv. Enhver arbeider kan bli utrustet med kraft fra det høye og i tro og håp gå fram på den sti hvor Gud byr ham å vandre. Guds Ord blir i den unge, hengivne arbeider. Han er hurtig, alvorlig og mektig, og i Guds råd har han en aldri sviktende forrådskilde.
Gud har kalt dette folk til å bringe verden budskapet om Kristi snare komme. Vi skal bringe menneskene det siste kall til evangeliets gjestebud, den siste innbydelse til Lammets bryllups-nattverd. Tusener av steder som ikke har hørt kallet, skal ennå høre det. Mange som ikke har forkynt budskapet, skal heretter forkynne det. Jeg spør igjen våre unge menn: Har Gud ikke kalt dere til å forkynne dette budskap ?
Hvor mange av våre unge menn vil gå inn i Guds tjeneste, ikke for å la seg tjene, men for å tjene? Før i tiden var det noen som festet sine tanker ved den ene sjel etter den andre og sa: «Herre, hjelp meg å frelse denne sjel!» Men nå er slike tilfelle sjeldne. Hvor mange handler som om de innså hvilken fare syndere befinner seg i? Hvor mange tar dem som de vet er i fare, og legger dem fram for Gud i bønn og påkaller ham om å frelse dem?
Om den første menighet kunne Paulus si: «De priste Gud for meg.» Gal. 1, 24. Skal vi ikke strebe etter å leve slik at det samme kan sies om oss? Herren vil sørge for veier og midler for dem som søker ham av et udelt hjerte. Han ønsker at vi skal erkjenne den guddommelige ledelsen som kommer til syne ved at virkefeltene forberedes, og ved at veien åpnes til de steder hvor det kan utføres et fruktbart arbeid.
La predikanter og evangelister ha flere alvorlige bønnestunder med slike som er blitt overbevist om sannheten. Husk på at Kristus alltid er med dere. Herren har i beredskap de dyrebareste åpenbarelser av sin nåde for å styrke og opp-muntre den oppriktige, ydmyke arbeider. La så det lys som Gud har latt skinne på dere, stråle ut til andre. De som gjør dette, bringer Herren det kosteligste offer. Deres hjerter som forkynner det glade budskap om frelse, gløder av takksigelsens ånd. . . .
Antallet av arbeidere i forkynnervirksomheten skal ikke minskes, men i høy grad forøkes. Hvor det nå er én predikant på virkefeltet, må det legges tyve til; og dersom disse tyve beherskes av Guds Ånd, vil de framholde sannheten på en slik måte at det enda føyes tyve andre til.
Til Kristi verdighet og embetsgjerning hører at han fram-skaffer slike forhold som er etter hans behag. Mer og mer skal hans etterfølgere bli en kraft i sannhetens forkynnelse, etter som de nærmer seg fullkommenhet i tro og kjærlighet til sine brødre. Herren har sørget for guddommelig bistand i alle kritiske tilfelle hvor våre menneskelige hjelpekilder er utilstrekkelige. Han gir Den Hellige Ånd til hjelp i enhver vanskelighet for å styrke vårt håp og vår forvissning og for å opplyse vårt sinn og rense våre hjerter. Det er hans hensikt at det skal skaffes til veie tilstrekkelige hjelpemidler til gjennomføring av hans planer. Jeg vil oppfordre dere til å søke råd hos Gud. Søk ham av et helt hjerte, og «hva han sier dere, det skal dere gjøre». Joh. 2, 5. -- Testimonies for the Church, VI, side 414, 415.
Hvor snart kunne ikke en slik hær som vår ungdom med den rette opplæring bringe budskapet om en korsfestet, gjen-oppreist og snart tilkommende frelser ut til hele verden! Hvor snart kunne ikke enden komme -- enden på all lidelse, sorg og synd! Hvor snart kunne ikke våre barn istedenfor en eiendom her nede med dens byrde av synd og smerte kunne ta imot sin arvedel hisset, hvor «de rettferdige skal arve landet og bo i det evindelig», hvor «ingen innbygger skal si: Jeg er syk», og hvor «det skal ikke mer høres gråt!» Sal. 37, 29; Es. 33, 24; 65, 19. -- Education, side 271.
Byrder for de unge å bære
«Jeg har skrevet til dere unge, fordi dere er sterke, og Guds ord blir i dere, og dere har seiret over den onde.» 1 Joh. 2, 14.
Forat virksomheten må kunne fremmes i alle sine for-greninger, gjør Herren krav på de unges styrke, nidkjærhet og mot. Han har utvalt de unge til å være behjelpelig med hans saks framgang. Til å legge planer med en klar tanke og til å handle med modig hånd kreves det friske, uforkrøplede krefter. Unge menn og kvinner innbys til å gi Gud sin ungdoms styrke, forat de ved bruken av sine krefter, ved klar tenkning og energisk handling må bringe ham ære og sine medmennesker frelse.
I betraktning av sitt høye kall bør de unge iblant oss ikke søke fornøyelse eller leve for egennyttig tilfredsstillelse. Sjelers frelse skal være den byrde som ansporer dem til handling. Med den styrke som Gud har gitt dem, skal de heve seg opp over enhver egoistisk, nedverdigende vane. De skal nøye overveie de stier som de setter sine føtter på, og erindre at hvor de går foran, vil andre følge etter.
Ingen lever for seg selv; alle øver en innflytelse til det gode eller til det onde. Av denne grunn formaner apostelen unge menn til å være edru. Og hvordan kan de være annerledes når de husker på at de er Kristi medarbeidere, delaktige med ham i selvfornektelse og oppofrelse, hans overbærenhet og hans nådige velgjerninger ?
Til ungdommen i dag tales disse ord like visst som til Timoteus: «Legg vinn på å framstille deg for Gud som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, idet du rettelig lærer sannhetens ord.» «Fly ungdommens lyster, og jag etter rettferdighet, tro, kjærlighet, fred.» «Vær et forbilde for de troende, i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet!» 2 Tim. 2, 15. 22; 1 Tim. 4, 12.
De som bærer byrder iblant oss, faller bort. Mange av dem som har gått i spissen i gjennomføringen av de reformer vi som et folk har grunnet, har nå passert livets middagstime, og deres fysiske styrke og intellektuelle kraft avtar. Med den dypeste bekymring kan en stille det spørsmål: Hvem skal fylle deres plasser? Til hvem skal menighetens livsviktige interesser betros når de nålevende bannerførere faller ? Vi kan ikke annet enn med engstelig spenning betrakte dagens ungdom som de der må overta disse byrder, og på hvem ansvarene må falle. De må oppta gjerningen der andre forlater den, og deres handlemåte vil avgjøre hvorvidt moral, kristendom og levende gudsfrykt skal råde, eller om umoral og vantro skal forderve og skjemme alt som har verdi.
De eldre må ved tale og eksempel opplære de unge til å fylle de krav som det borgerlige samfunn og deres skaper har på dem. På disse unge mennesker må det legges alvorlige ansvar. Spørsmålet er: Formår de å styre seg selv, å bli stående i sin manndoms renhet som Gud har gitt dem, og å avsky alt som smaker av det onde?
Aldri før sto så meget på spill, aldri før har så mektige følger vært avhengig av en generasjon som tilfellet er for deres vedkommende som nå trer inn på handlingens arena. Ikke et øyeblikk må de unge tenke at de kan gjøre fyldest i noen betrodd stilling uten å være i besittelse av en god karak-ter. De kunne likså godt vente at det gikk an å samle druer av torner eller fiken av tistler.
En god karakter må bygges opp sten for sten. De karakter-trekk som vil sette de unge i stand til å arbeide med virkning i Guds sak, må tilegnes ved flittig bruk av deres evner, ved utnyttelsen av enhver anledning som Forsynet gir dem, og ved at de forener seg med Ham som er kilden til all visdom. De må ikke nøyes med et lavmål. Josefs og Daniels karakter er et godt mønster for dem å etterligne, og i Frelserens liv har de et fullkomment forbilde.
Alle får en anledning til å utvikle karakteren. Alle kan fylle sine anviste plasser i Guds store plan. Herren godtok Samuel fra selve barndommen av fordi han hadde et rent hjerte. Han ble overgitt til Gud som et hellig offer, og Herren gjorde ham til en lysets formidler. Dersom ungdommen i vår tid vil hellige seg liksom Samuel gjorde, så vil Herren ta imot dem og bruke dem i sin gjerning. Om sitt liv vil de kunne være i stand til å si med salmisten: «Gud, du har lært meg det fra min ungdom av, og inntil nå kunngjør jeg dine undergjerninger.» Sal. 71, 17.
Nødvendigheten av å opplære arbeidere
Ungdommen må snart overta de byrder som eldre arbeidere nå bærer. Vi har latt tid gå til spille ved å forsømme å gi unge menn en solid, praktisk undervisning. Guds sak er i stadig framgang, og vi må lyde befalingen: Fremad! Det behøves unge menn og kvinner som ikke lar seg påvirke av omstendighetene, som vandrer med Gud, som ber meget, og som gjør alvorlige anstrengelser for å samle alt det lys de formår.
En Guds arbeider bør gjøre bruk av de høyeste åndelige og moralske krefter som naturen, dannelsen og Guds nåde har utrustet ham med; men hans framgang vil være i forhold til den hengivenhet og selvoppofrelse hvormed han utfører sin gjerning, snarere enn til naturlige eller ervervede evner. Alvorlig, iherdig streben etter å dyktiggjøre seg til nyttig gjerning er nødvendig; men med mindre Gud virker sammen med mennesket, kan intet godt utrettes. I frelsende kraft er guddommelig nåde det store element; uten den er all menneskelig anstrengelse unyttig.
Når som helst Herren har en gjerning å utføre, kaller han ikke bare på de ledende embetsmenn, men på alle arbeiderne. I dag kaller han på unge menn og kvinner som legemlig og åndelig er sterke og aktive. Han ønsker at de skal sette de friske, sunne krefter som de råder over i hjerne, ben og muskler, inn i kampen mot myndigheter og makter og ondskapens åndehær i himmelrommet. Men de må ha den nødvendige forberedelse. Noen unge menn trenger seg fram i virksomheten uten virkelig å være skikket til det. De forstår ikke at de behøver å lære før de kan undervise. De henviser til menn som med ringe forberedelse har hatt en del framgang i arbeidet. Men når disse menn hadde framgang, så skyldtes det at de la hjerte og sjel i gjerningen. Og hvor meget mer virkningsfullt ville ikke deres arbeid ha vært dersom de først hadde fått en passende utdannelse!
Guds sak trenger til dyktige menn. Utdannelse og opp-læring betraktes med rette som en nødvendig forberedelse i forretningslivet; og hvor meget viktigere er ikke en grundig forberedelse til den gjerning å skulle framholde det siste nådesbudskap for verden! Denne opplæring kan ikke fås bare ved å høre prekener. I våre skoler skal vår ungdom bære byrder for Gud. De skal motta grundig undervisning av erfarne lærere. De bør gjøre den best mulige bruk av tiden til studium og gjøre praktisk bruk av den kunnskapen de tilegner seg. Hårdt studium og hårdt arbeid skal det til for å bli en dyktig predikant eller en dyktig arbeider i hvilken som helst gren av Guds verk. Intet mindre enn en stadig utdannelse vil kunne utvikle verdien i de gaver Gud har gitt oss til klok anvendelse.
Man gjør ofte våre unge menn stor skade ved å tilskynde dem til å begynne å preke når de ikke har tilstrekkelig kjennskap til Skriften til å kunne framholde vår tro på en forstandig måte. Noen som drar ut på feltet, er nybegynnere i Den hellige skrift. Også i andre henseender er de uferdige og udyktige. De kan ikke lese i Bibelen uten å famle, uttaler ordene forkjært og roter dem sammen på en slik måte at Guds Ord blir misbrukt. De som ikke kan lese korrekt, bør lære det og bli skikket til å undervise før de prøver å stå fram for en forsamling.
Lærerne i våre skoler må nødvendigvis hengi seg til strengt studium for å forberede seg til å undervise andre. Disse lærerne blir ikke ansatt før de har bestått en grundig eksamen og deres evne til å undervise er blitt prøvd av kompetente sensorer. Det bør ikke vises mindre forsiktighet i prøvingen av våre predikanter; de som står i begrep med å skulle oppta den hellige gjerning å undervise menneskene om bibelske sannheter, bør omhyggelig prøves av trofaste, erfarne menn.
Undervisningen i våre skoler skal ikke være den samme som i andre seminarer og høyere læreanstalter. Den skal ikke være av ringere art; den kunnskap som er nødvendig for å berede et folk til å bestå på Guds store dag, skal stilles opp som det aller viktigste fag. Elevene skal dyktiggjøres til å tjene Gud ikke bare i dette liv, men også i det tilkommende. Herren krever at våre skoler skal gjøre elevene skikket til det rike som de tilhører. Således vil de beredes til å være i samklang med de gjenløstes hellige, lykkelige harmoni. . . .
La dem som er blitt opplært til tjeneste, nå skynde seg å innta sine plasser i Herrens verk. Han behøver arbeidere som kan virke i private hjem. Herren krever at det blir gjort bestemte anstrengelser på steder hvor folket ikke kjenner de bibelske sannheter. Det er trang til sang og bønn og bibellesning i hjemmene. Nå, nettopp nå er tiden til å lyde befalingen : «Lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.» Matt. 28, 20. De som utfører denne gjerning, må ha inngående kjennskap til Den hellige skrift. «Det er skrevet» må være deres forsvarsvåpen. Gud har gitt oss lys angående sitt ord forat vi må kunne bringe dette lys ut til våre medmennesker. Den sannhet som Kristus har talt, vil påvirke hjertene. Et «så sier Herren» vil lyde med styrke i øret, og overalt hvor oppriktig tjeneste blir utført, vil frukten vise seg. -- Counsels to Teachers, side 535-540.
Utdannelse til misjonsarbeid
«Vi er Guds medarbeidere; dere er Guds akerland, Guds bygning.» 1 Kor. 3, 9.
En kristelig arbeiders gjerning er ikke lett eller uvesentlig. Han har et høyt kall, som må sette preg og farge på hele hans framtidige liv. Den som opptar en så hellig gjerning, bør sette alle sine krefter inn på dens fullbyrdelse. Han bør sikte høyt; han vil aldri nå opp til et høyere ideal enn det han søker å nå. Han kan ikke spre lys før han først har fått det. Han må være lærling før han kan få tilstrekkelig visdom og erfaring til å være lærer, skikket til å opplate Skriften for dem som er i mørke. Dersom Gud har kalt mennesker til å være hans medarbeidere, er det likså sikkert at han kalte dem til å gjøre den best mulige forberedelse til å representere de hellige, oppløftende sannheter på den rette måten.
De som ønsker å hellige seg til Guds gjerning, bør få en utdannelse og en opplæring til dette arbeid og således beredes til å utføre det på en forstandig måte. De må ikke tenke at de straks kan tre opp på et høyere trin på stigen; de som ønsker å ha framgang, må begynne nedenifra og stige opp trin for trin. Det tilstås dem anledninger og muligheter til utvikling, og de bør gjøre alt som står i deres makt for å lære å utføre Guds gjerning tilfredsstillende.
Overalt hvor våre predikanter virker, enten det er i Europa eller i Amerika, bør de søke å anspore de unge til å forberede seg til aktiv tjeneste på Guds store slagmark. Alle som påstår seg å være Kristi tjenere, har en gjerning å gjøre for ham. Selve navnet tjener innbefatter tanken om et leieforhold, om arbeid og ansvar. Til enhver har Gud betrodd evner som skal anvendes i hans tjeneste. Han har gitt enhver sin gjerning, og han krever at enhver evne skal brukes til hans ære.
Militær opplæring
Rett foran vårt trykkeri i Basel, Sveits, ligger en stor mo som staten har reservert seg til militær øvelsesplass. Her ser man på visse tider av året soldatene holde daglig eksersis. De oppøves i alle hærens plikter, forat soldatene i tilfelle av krig kan være ferdige til å etterkomme nasjonens kall til å utføre virkelig tjeneste.
En dag ble et fint telt brakt bort på plassen. Deretter fulgte øvelser med å sette det opp og ta det ned igjen. Det ble gitt undervisning om hvordan det skulle stilles opp riktig, og hver mann fikk sin bestemte oppgave. Gjentatte ganger ble teltet stilt opp og lagt sammen igjen.
Et annet kompani kom til stede med flere små kanoner. Offiserene lærte soldatene å flytte kanonene hurtig fra plass til plass, skille vognen fra, gjøre kanonene ferdig til bruk og hurtig bringe forhjulene på plass igjen, slik at de sto ferdig til øyeblikkelig å settes i bevegelse når kommandoen lød.
Ambulanser ble ført inn på plassen, og sanitetstroppene fikk undervisning i å ta seg av de sårede. Menn ble lagt på bårer, deres hoder og lemmer ble forbundet, slik som det blir gjort med de sårede på slagmarken. Derpå ble de lagt i sykevognen og kjørt bort.
I timevis oppøves soldatene i å frigjøre seg for sine ransler og hurtig å ta dem på seg igjen. De lærer å koble sine geværer og atter i hast å gripe dem. De oppøves til å gjøre utfall mot fienden og får undervisning i alle slags manøvrer.
Således fortsetter eksersisen forat menneskene kan være forberedt for ethvert påkommende tilfelle. Og skulle de som kjemper i striden for fyrst Immanuel, legge mindre alvor og omhu for dagen i sin forberedelse til den åndelige kamp? De som er beskjeftiget i dette store verk, må ta del i den nødvendige øvelse. De må lære å lyde før de er skikket til å befale.
Midler til opplæring
Det bør gjøres bestemt fortgang med hensyn til spesielt forberedende arbeid. I alle våre konferenser bør det legges vel organiserte planer til undervisning og opplæring av dem som ønsker å hellige seg til Guds gjerning. Våre misjonsanstalter i byene byr på gunstige betingelser for utdannelse i misjonsarbeid ; men dette er ikke nok. I forbindelse med våre skoler bør det sørges for de best mulige hjelpemidler til utvikling av arbeidere både hjemme og på utenlandske misjonsmarker. I våre større menigheter bør det tillike være særskilte skoler til opplæring av unge menn og kvinner for å gjøre dem skikket til å virke for Gud. Og våre predikanter bør legge langt større vekt på å hjelpe og utdanne yngre arbeidere.
Når det blir gjort en anstrengelse for å innføre sannheten på et sted av betydning, bør våre predikanter skjenke undervisningen og opplæringen av sine medhjelpere særskilt oppmerksomhet. Det trenges bokevangelister og kolportører og slike som egner seg til å holde bibellesninger i hjemmene, forat også disse kan lede menneskenes sinn til sannheten samtidig med at predikantene arbeider i tale og lære.
Våre predikanter som har reist til viktige steder for å holde teltmøter, har ofte gjort en alvorlig feil ved å bruke all sin tid til å holde prekener. Det bør være mindre preken og mer undervisning -- undervisning til folket og også til de unge menn om hvordan de kan utføre et fruktbart arbeid. Predikantene burde bli dyktige til å lære andre hvordan de skal granske Bibelen, og til å opplære vordende arbeidere i Guds sak både hva angår åndsevner og oppførsel. Og de bør være rede til å gi råd og undervisning til dem som nylig har tatt imot troen, og som synes å ha evner til å kunne virke for Mesteren. . . .
Alle som ønsker å bli dyktige arbeidere, må bruke megen tid til bønn. Forbindelsen mellom Gud og sjelen må holdes åpen, forat arbeiderne må kunne kjenne sin Høvdings røst. Bibelen bør granskes flittig. Som tilfellet er med gullet, ligger Guds sannhet ikke alltid like på overflaten; den kan alene finnes ved alvorlig tenkning og studium. Dette studium vil ikke alene fylle sinnet med kunnskap av den aller største verdi, men det vil styrke og utvide åndsevnene og lede til en sann vurdering av evige ting. Innfør de guddommelige forskrifter i det daglige liv; innrett livet etter Guds rettferdighets store målestokk, så vil hele karakteren styrkes og foredles.
Den som søker å gjøre seg skikket til Guds hellige gjer-ning, må passe på at han ikke stiller seg på fiendens grunn, men velge å omgås dem som vil hjelpe ham til å oppnå gud-dommelig kunnskap. Gud tillot at Johannes, den elskede disippel, ble forvist til Patmos, hvor han var skilt fra verdens mas og strid, avskåret fra enhver ytre innflytelse og endog fra den gjerning som han elsket. Da kunne Herren meddele seg til ham og avsløre for ham de avsluttende scener i denne verdens historie. Døperen Johannes gjorde ørkenen til sitt hjem, og der mottok han fra Gud det budskapet som skulle berede veien for Ham som skulle komme.
I den utstrekning som det vil være berettiget, bør vi unngå enhver innflytelse som vil kunne lede tankene bort fra Guds verk. Især bør de som er nye i tro og erfaring, ta seg i akt så de ikke i selvtillit stiller seg på fristelsens vei.
De som tar fatt på arbeidet på den rette måten, vil innse nødvendigheten av å ha Jesus med ved hvert eneste skritt, og de vil kjenne det som en plikt som de skylder seg selv, og som et krav fra Guds side at de utvikler seg hva åndsevner og oppførsel angår -- en plikt som er av vesentlig betydning for verkets framgang.
Selvgodhet og innbilskhet
Noen som tenker på å bli misjonsarbeidere, mener kanskje at de har nådd så langt at de ikke behøver all denne særskilte opplæringen; men de som nærer slike tanker, er nettopp de som trenger mest til en grundig undervisning. Når de får meget større kjennskap til sannheten og verkets betydning, vil de innse sin ukyndighet og udyktighet. Når de ransaker sine egne hjerter nøye, vil motsetningen mellom dem selv og Kristi rene karakter komme så tydelig fram at de vil si: «Hvem er vel dyktig til dette?» Da vil de i dyp ydmykhet daglig strebe etter å stille seg i nært samfunn med Kristus. Mens de overvinner det naturlige hjertes egoistiske tilbøyeligheter, setter de sine føtter på den stien hvor Kristus går foran. «Dine ords åpenbaring opplyser, den gjør enfoldige forstandige.» Sal. 119, 130. Men de som har høye tanker om sin egen dyktighet og sine ervervede talenter, er så fulle av innbilskhet at det ingen anledning er for Guds Ord til å komme inn for å undervise og opplyse dem.
Mange mener seg skikket til en gjerning som de nesten ikke har noe kjennskap til, og dersom de begynner arbeidet i selvtillit, vil de ikke få den kunnskapen som de må oppnå i Kristi skole. De vil være dømt til å kjempe med mange vanskeligheter som de er aldeles uforberedt på. De vil alltid mangle erfaring og klokskap inntil de lærer å forstå sin egen store udyktighet.
Saken har lidd meget stort tap som følge av det mangel-fulle arbeid utført av menn som vel besitter evner, men som ikke har fått den tilbørlige utdannelse. De har beskjeftiget seg med en gjerning som de ikke forsto å utføre, og som følge av det har de bare kunnet utrette lite. De har ikke gjort en tiendedel av det som de kunne ha utført dersom de fra begynnelsen hadde fått den rette opplæring. De grep noen få tanker og formådde å tilegne seg en rutine i form av noen få foredrag, og dermed opphørte deres framgang. De anså seg for å være kompetente som lærere, mens de knapt nok behersket sin ABC i kjennskap til sannheten. Siden har de hele tiden famlet seg fram og hverken gjort rett mot seg selv eller mot virksomheten. De synes ikke å ha interesse nok til å vekke sine slumrende krefter eller til å anspenne sine evner for å bli dyktige arbeidere. De har ikke lagt vinn på å legge grundige og vel gjennomtenkte planer, og deres arbeid viser seg å være undermåls i enhver henseende.
Noen er blitt motløse og har oppgitt arbeidet for å ta fatt på armen beskjeftigelse. Dersom de tålmodig og beskjedent hadde satt sine føtter på de nederste trin på stigen og deretter med iherdig utholdenhet hadde steget opp trin for trin ved flittig utnyttelse av de særrettigheter og anledninger som tilbød seg, så kunne de ha blitt dyktige og nyttige arbeidere som fullførte sin tjeneste, og som Mesteren ikke ville skamme seg ved.
Hvis de som akter å virke for sjelers frelse, stoler på sin egen begrensede visdom, så vil de visselig komme til kort. Har de beskjedne meninger om seg selv og forlater seg helt på Guds løfter, så vil han aldri svikte dem. «Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Tenk på ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.» Ord. 3, 5. 6. Vi har den forrett å kunne få veiledning av en vis Rådgiver.
Gud kan gjøre uanselige menn mektige i sin tjeneste. De som i lydighet følger pliktens kall og benytter sine evner til det ytterste, kan være overbevist om at de vil få guddommelig bistand. Engler vil komme som lysets sendebud for å hjelpe dem som for sitt vedkommende gjør alt det de kan, og for øvrig stoler på at Gud vil virke med dem i deres bestrebelser.
Det bør understrekes for alle som har bestemt seg til å være Guds arbeidere, at de må gi bevis på at de er omvendt. En ung mann uten en sunn og ærbar karakter vil ikke tjene sannheten til ære. Hver eneste arbeider må være ren av hjer-tet, og det må ikke finnes løgn i hans munn. Han bør huske på at for å ha framgang må han ha Kristus ved sin side, og at enhver syndig vane, selv den mest lønnlige, er naken og bar for hans øyne som vi har å gjøre med.
Synden har skjemmet Guds-bildet i mennesket. Gjennom Kristus kan dette bli gjenopprettet; men bare ved alvorlig bønn og ved å seire over selvet kan vi få del i den gud-dommelige natur. .
De trofaste, flittige arbeidere i Herrens vingård vil være bønnens, troens og selvfornektelsens menn -- menn som holder de naturlige lyster og lidenskaper i tømme. Disse vil i sitt eget liv være bevis på kraften i den sannhet som de framholder for andre, og deres arbeid vil ikke bli uten virkning.
Den som er en arbeider for Gud, må være forberedt på å gjøre bruk av de høyeste åndelige og moralske evner som naturen, utviklingen og Guds nåde har utrustet ham med; men hans framgang vil være mer i forhold til den grad av hengivenhet og selvoppofrelse hvormed gjerningen blir utført, enn til naturlige eller ervervede anlegg. De alvorligste og mest vedvarende anstrengelser for å tilegne seg betingelser for å være til nytte er påkrevd; men uten at Gud virker i forening med de menneskelige bestrebelser kan ingenting utrettes. Kristus sier: «Uten meg kan dere intet gjøre.» Joh. 15, 5. Guddommelig nåde er det store element i den frelsende kraft; uten den er all menneskelig anstrengelse uten virkning. -- Testimonies, V, side 583.
Unge menn som misjonsarbeidere
Unge menn med lyst til å gå ut på feltet som predikanter, bokevangelister eller kolportører, bør først få en passende åndelig utdannelse så vel som en særskilt forberedelse til sitt kall. De som ikke har noen utdannelse, men er ulærde og ukultiverte, er ikke skikket til å begi seg ut på et felt hvor de mektigste innflytelser som talenter og lærdom øver, bekjemper Guds Ords sannheter. De kan heller ikke med hell imøtegå de merkelige former for religiøse og filosofiske villfarelser i forening, hvis avsløring krever kjennskap til vitenskapelig så vel som bibelsk sannhet.
Især bør de som har forkynnergjerningen som sitt mål, innse nødvendigheten av den opplæring som Skriften anviser for en misjonsarbeider. De bør kaste seg over gjerningen med iver, og mens de leser i skolene, bør de lære Kristi saktmodighet og ydmykhet av den store Lærer. En Gud som holder sin pakt, har lovt at som svar på bønn vil hans Ånd bli utøst over disse lærlinger i Kristi skole, forat de må kvinne bli rettferdighetens tjenere.
Det må utføres et hårdt arbeid for å rykke villfarelse og falsk lære ut av hodet, slik at bibelsk sannhet og bibelsk religion kan få plass i hjertet. Opprettelsen av høyskoler iblant oss var et middel som Gud beskikket for å utdanne unge menn og kvinner til de forskjellige grener av misjonsarbeid. Det er Guds vilje at det derfra skal gå ut ikke bare noen få, men mange arbeidere. Men den onde, som er fast bestemt på å forstyrre denne plan, har ofte sikret seg nettopp dem som Gud ville forberede til nyttige stillinger i sitt verk. Det er mange som ville arbeide hvis de ble tilskyndet til å gjøre tjeneste, og som ville frelse sine sjeler ved således å virke. Menigheten bør forstå det store ansvar som den pådrar seg ved å stenge sannhetens lys inne og holde Guds nåde innenfor sine egne snevre grenser, mens penger og innflytelse i rikt mål burde anvendes til å sende kompetente arbeidere ut på misjonsfeltet.
Hundrer av unge menn burde ha vært i ferd med å berede seg til å ta del i arbeidet med å så sannhetens sæd ved alle vann. Vi trenger til menn som vil framskynde korsets seier, menn som vil holde ut tross hindringer og savn, og som be-sitter den nidkjærhet og besluttsomhet og tro som er uunn-værlig på misjonsmarken. . . .
Fremmede språk
Det finnes dem iblant oss som kunne utdannes til å for-kynne sannheten for andre folkeslag uten å gå til den møye og forsinkelse som det koster å lære et fremmed språk. I den første menighet ble misjonærer ved et under utrustet med kjennskap til de språk hvori de skulle forkynne Kristi uran-sakelige rikdom. Og dersom Gud var villig til således å hjelpe sine tjenere den gang, kan vi da være i tvil om at hans velsignelse vil hvile over våre bestrebelser for å utdanne dem som fra barndommen av kjenner fremmede språk, og som, hvis de får den rette oppmuntring, ville bære sannhetens budskap ut til sine egne landsmenn? Vi kunne hatt flere arbeidere på fremmede misjonsmarker hvis de som tok opp arbeidet på disse steder, hadde gjort bruk av ethvert talent innenfor sin rekkevidde. . . .
I noen tilfelle kan det være nødvendig at unge menn lærer fremmede språk. Dette skjer med best resultat ved at de ferdes blant folket og samtidig anvender noen tid hver dag til å studere språket. Dette bør dog bare være som en nødvendig foranstaltning, inntil man kan utdanne dem som bor på selve misjonsfeltet, og som ved den rette undervisning kan bli arbeidere. Det er av vesentlig betydning at d e tilskyndes til å oppta arbeid som kan tale sitt morsmål til folket fra de forskjellige land.
Det er en stor oppgave for en middelaldrende mann å lære et fremmed språk, og tross alle anstrengelser vil det være nesten umulig for ham å lære å tale det korrekt, så han kan bli en brukbar arbeider. Vi har ikke råd til å berøve vår virksomhet her hjemme de middelaldrende og eldre predikanters innflytelse og sende dem til fjerne felter for å oppta en gjerning som de ikke er skikket til, og som ingen grad av opplæring vil gjøre det mulig for dem å bli fortrolig med. De menn som sendes bort på den måten, etterlater tomme plasser som uerfarne arbeidere ikke kan fylle.
Unge menn søkes til vanskelige steder
Menigheten vil kanskje spørre om en kan betro unge menn det store ansvar som er forbundet med opprettelsen og ledelsen av et misjonsforetagende i fremmede land. Jeg svarer: Det var Guds hensikt at de i våre høyere skoler og ved å være sammen med erfarne menn i arbeidet skulle få en slik opp-læring at de blir skikket til å gjøre nytte i hans sak.
Vi må vise tillit til våre unge menn. De bør være bane-brytere i ethvert foretagende som krever møye og oppofrelse, mens de overanstrengte Kristi tjenere bør aktes som rådgivere og være til oppmuntring og velsignelse for dem som slår de hårdeste slag for Gud. Forsynet satte disse erfarne fedre inn i prøvende, ansvarsfulle stillinger i en ung alder mens ennå hverken de fysiske eller de åndelige krefter var fullt utviklet. Viktigheten av den oppgave som ble betrodd dem, vakte deres krefter og deres evner, og den aktive del de tok i arbeidet, bidro så vel til den fysiske som til den åndelige utvikling.
Unge menn ønskes. Gud kaller dem til misjonsmarkene. Da de er forholdsvis fri for bekymringer og ansvar, er de gunstigere stilt med hensyn til å oppta gjerningen enn andre som må sørge for en stor families oppdragelse og underhold. Dessuten kan unge menn lettere venne seg til nye klimatiske forhold og nye omgivelser, og de kan bedre tåle strabaser og savn. Ved takt og utholdenhet kan de nå befolkningen hvor de er.
Styrke kommer ved øvelse. Alle som gjør bruk av de evner Gud har gitt dem, vil oppnå forøkede evner, som de kan hellige til hans tjeneste. De som ingenting gjør for Guds sak, vil ikke vokse i nåden og i kunnskap om sannheten. Den som ville legge seg ned og nekte å bevege armer og ben, ville snart miste all evne til å bruke dem. Slik vil også en kristen som er uvillig til å bruke de krefter Gud har gitt ham, ikke alene unnlate å vokse opp til Kristus, men han mister den styrke han allerede hadde; han blir åndelig lam.
De som grunnfestes og styrkes og rotfestes i sannheten, er de som med kjærlighet til Gud og sine medmennesker anstrenger seg for å hjelpe andre. En sann kristen arbeider for Gud, ikke etter innskytelse, men av prinsipp, ikke bare en dag eller en måned, men hele livet igjennom. . . .
Mesteren kaller på arbeidere i evangeliet. Hvem vil svare? Ikke alle som går inn i hæren, kan bli generaler, kapteiner, sersjanter eller endog blott korporaler. Ikke alle har en leders bekymringer og ansvar. Det er annet hårdt arbeid som skal utføres. Noen må grave løpegraver og bygge festninger; noen må stå som vaktposter, andre bringe meldinger. Mens det bare kreves få offiserer, kreves det mange soldater til å fylle alle avdelingene i en hær; men framgangen avhenger av troskapen hos hver enkelt soldat. En enkelt manns feighet eller forræderi kan påføre hele hæren ulykke. . . .
Han som ga «enhver sin gjerning» (Mark. 13, 34), svarende til vedkommendes evne, vil aldri la en trofast pliktoppfyllelse bli ulønnet. Enhver handling utført med troskap vil bli kronet med særskilte tegn på Guds velbehag og bifall. Til hver arbeider er det løfte gitt: «De går gråtende og bærer den sæd de strør ut; de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd.» Sal. 126, 6. -- Testimonies, V, side 390-395.
Mangen yngling, som i dag vokser opp liksom Daniel gjorde i sitt hjem i Judea, og som gransker Guds Ord og hans gjer-ninger og lærer å utføre trofast tjeneste, vil også heretter stå fram i lovgivende forsamlinger, i rettssaler og ved fyrstelige hoffer som et vitne for kongenes Konge. Skarer vil bli kalt til en mer omfattende tjeneste. Hele verden er i ferd med å lukkes opp for evangeliet. Etiopia utrekker sine hender til Gud. Fra Japan og China og India, fra de land som ennå ligger i mørke i vår egen verdensdel, og fra enhver egn på denne vår jord lyder ropet fra syndbetyngede hjerter etter kunnskap om kjærlighetens Gud. -- Education, side 262.
Stemmeutvikling for misjonsarbeidere
I all vår prekevirksomhet bør stemmens utvikling skjenkes mer oppmerksomhet. Man har kanskje kunnskaper, men dersom man ikke forstår å bruke stemmen riktig, så vil arbeidet mislykkes. Hva hjelper vel utdannelsen hvis man ikke kan kle sine tanker i et passende språk? Kunnskap vil være oss til liten hjelp dersom vi ikke utvikler evnen til å tale, men den er en vidunderlig kraft når den er forent med evnen til å tale forstandige, gagnlige ord som blir sagt på en slik måte at de vekker oppmerksomhet.
Elever som akter å bli arbeidere i Guds sak, bør opplæres i å tale tydelig og likefram, for i motsatt fall vil de forspille halvdelen av den innflytelse de kunne øve til det gode. Evnen til å kunne tale klart og tydelig og med en fyldig, vel avrundet stemme er uvurderlig i hvilken som helst beskjeftigelse. Den er uunnværlig for dem som ønsker å bli predikanter, evangelister, bibelarbeidere eller kolportører. De som har planer om å virke i disse stillinger, bør opplæres til å bruke stemmen på en slik måte at det vil gjøre et avgjort godt inntrykk når de taler til folket om sannheten. Sannheten må ikke skades ved å bli framholdt med en mangelfull uttale.
Den kolportør som kan tale klart og tydelig om fordelene ved den boken han ønsker å selge, vil finne at dette er en stor hjelp i hans arbeid. Kanskje får han leilighet til å lese et avsnitt i sin bok, og ved klangen i sin stemme og ved den vekt han legger på ordene, kan han få det som skildres, til å tre likså klart og tydelig fram i tilhørernes sinn som om det virkelig kunne ses.
Den som holder bibellesninger i forsamlingen eller i familiekretsen, bør kunne lese med et bløtt, klangfullt tonefall som vil henrive de lyttende.
Evangeliets forkynnere bør kunne tale med kraft og på en uttrykksfull måte, slik at de gjør det evige livs ord så levende og inntrykksfullt at tilhørerne ikke kan unngå å føle dets vekt. Det smerter meg når jeg hører den mangelfulle stemme hos mange av våre predikanter. Disse predikanter berøver Gud den ære han kunne ha fått dersom de hadde lært seg til å tale ordet med kraft.
Om å overvinne feil
Ingen bør mene seg skikket til å begynne prekevirksomhet før han ved iherdig anstrengelse har overvunnet enhver feil i sin uttale. Dersom han forsøker å tale til folket uten å vite hvordan taleevnen skal brukes, så er halvdelen av hans innflytelse forspilt, for da har han liten evne til å holde forsamlingens oppmerksomhet.
Hvilken stilling en person enn inntar, bør han lære å be-herske stemmen, slik at han, hvis noe går forkjært, ikke taler på en måte som opphisser de verste lidenskaper i hjertet. Det hender altfor ofte at den som taler, og den som tiltales, uttrykker seg skarpt og hårdt. Skarpe, bydende ord, som blir uttalt med et hårdt, irriterende tonefall, har skilt venner og hatt sjelers fortapelse til følge. . . .
I et vitnemøte er det særlig nødvendig at man uttaler seg klart og tydelig forat alle må kunne høre de vitnesbyrd som avlegges, og høste gagn av dem. Når Guds folk i slike møter beretter om sine erfaringer, bidrar det til å fjerne vanskeligheter og å bringe hjelp. Men altfor ofte blir vitnesbyrdene gitt med en så mangelfull og utydelig uttale at det er umulig å få en riktig oppfatning av det som blir sagt. Derved går man ofte glipp av velsignelsen.
La dem som ber, og dem som taler, uttale ordene riktig, med en klar, tydelig og jevn stemme. Bønn er en kraft til det gode når den framsies som den bør. Den er et av de midler som Herren benytter til å meddele folket sannhetens dyrebare skatter. Men bønnen er ikke hva den burde være, på grunn av de bedendes mangelfulle stemme. Satan fryder seg når de bønner som oppsendes til Gud, er nesten uhørlige.
La Guds folk lære seg til å tale og be på en måte som vil være en riktig framstilling av de store sannheter som de besitter. La de vitnesbyrd som avlegges, og de bønner som oppsendes, være klare og tydelige. Derved vil Gud bli æret. La alle gjøre det best mulige ut av evnen til å tale.
Gud krever en høyere og mer fullkommen forkynnerstand. Han vanæres ved den ufullkomne uttale hos den som ved om-hyggelig bestrebelse kunne bli hans brukbare talerør. Sann-heten blir altfor ofte skjemmet av det redskap hvorigjennom den meddeles.
Herren vil at alle som er knyttet til hans tjeneste, skal skjenke stemmens utvikling oppmerksomhet, forat de på en tilfredsstillende måte må kunne tale om de store og høytide lige sannheter som han har betrodd dem. La ingen påføre sannheten skade ved en mangelfull uttale. La ikke dem som har forsømt å utvikle taleevnen, mene at de er skikket til å være forkynnere; for de har ennå ikke tilegnet seg evnen til å meddele.
Tydelig uttale
Når dere preker, så gi hvert ord en tydelig og helt gjennomført uttale og gjør hver setning klar og distinkt like til det aller siste ord. Mange senker stemmen når de nærmer seg slutten av en setning eller en periode, og taler så utydelig at kraften i den framholdte tanken blir ødelagt. Ord som det overhodet er verdt å si, fortjener å bli sagt med en klar og tydelig stemme og med vekt og ettertrykk. Men let aldri etter ord som vil gi det inntrykk at. du er lærd. Jo mer enkel din tale er, desto bedre vil dine ord bli forstått.
Unge mann og kvinne, har Gud nedlagt i ditt hjerte et ønske o:n å gjøre tjeneste for ham? Legg i så fall an på å utvikle stemmen etter aller beste evne, så du kan gjøre den dyrebare sannhet tydelig for andre. Kom ikke i vane med å be så utydelig og med en så lav stemme at dine bønner trenger til en tolk. Be enfoldig, men klart og tydelig. Å tale med en så lav stemme at den ikke kan høres, er ikke noe bevis på ydmykhet.
Til dem som tenker på å gå inn i Guds tjeneste som for-kynnere, vil jeg si: Streb med besluttsomhet etter å bli fullkomne i tale. Be Gud om hjelp til å oppnå dette store mål. Husk på, når dere holder bønn i forsamlingen, at dere taler til Gud, og at han ønsker at dere skal tale slik at alle de tilstedeværende kan høre det og slutte seg til de bønner som dere oppsender. En bønn som framsies så fort at ordene rotes sammen i et virvar, tjener ikke til Guds ære og er til ingen nytte for tilhørerne. La predikanter og alle som ber i en forsamling, be på en slik måte at Gud blir æret og tilhørerne velsignet. La dem tale langsomt og tydelig og med en stemme som er høy nok til å kunne høres av alle, så folket kan forene seg i å si amen. -- Testimonies, VI, side 380-383.
Noen av våre mest talentfulle predikanter påfører seg selv stor skade ved den mangelfulle måten hvorpå de taler. Mens de underviser folk om plikten til å lyde Guds moralske lov, bør de ikke selv krenke Guds lover vedrørende liv og helse. Predikantene bør innta en rank holdning og tale langsomt, bestemt og tydelig, idet de tar dype åndedrag og utstøter ordene ved å gjøre bruk av underlivsmusklene. Hvis de vil overholde denne enkle regel og gi akt på sunnhetslovene i andre henseender, kan de vedbli å leve og å gjøre nytte meget lenger enn folk i noen annen livsstilling. Brystkassen vil utvikles, og . . . taleren behøver sjelden å bli hes selv om han stadig må tale. Istedenfor å bli syke av tæring kan predikantene ved å vise forsiktighet overvinne ethvert anlegg for denne sykdom.
Med mindre predikantene lærer seg til å tale i overens-stemmelse med de fysiske lover, vil de oppofre sitt liv, og mange vil sørge over tapet av «disse martyrer for sannhetens sak», mens faktum er at de ved å følge uriktige vaner gjorde urett mot seg selv og mot den sannhet som de representerte, og de berøvet Gud og verden den tjeneste som de kunne ha ytt. Det ville ha vært velbehagelig for Gud å la dem leve, men de begikk langsomt selvmord.
Den måten hvorpå sannheten blir framholdt, har ofte meget å si med hensyn til hvorvidt den vil bli tatt imot eller forkastet. Alle som virker i den store reformgjerning, bør tenke på hvordan de kan bli dyktige arbeidere så de kan utføre mest mulig godt og ikke svekke sannhetens kraft ved sine egne mangler.
Predikanter og de som gir undervisning, bør lære å tilegne seg en klar og tydelig uttale, slik at hvert ord får sin fulle lyd. De som taler fort og taler med strupen, og som blander ordene sammen og hever stemmen til en unaturlig høyde, blir snart hese, og de ord som blir sagt, taper halvdelen av den styrke som de ville hatt hvis de var blitt uttalt langsomt og tydelig og ikke så høyt. Tilhørerne begynner å føle medynk med taleren fordi de vet at han begår vold mot seg selv, og de frykter for at han kan bryte sammen når som helst. At en mann arbeider seg opp i en tilstand av ekstase og gestikulering, er ikke noe bevis på nidkjærhet for Gud. «Den legemlige øvelse er nyttig til lite,» sier apostelen. 1 Tim. 4, 8.
Verdens frelser ønsker at hans medarbeidere skal representere ham, og jo mer inderlig en mann vandrer med Gud, desto mer feilfri vil han være i sin tale, sin oppførsel, sin holdning og sine fakter. Grove, klossete manérer så man aldri hos vårt mønster, Jesus Kristus. Han var en himmelens representant, og hans etterfølgere skal ligne ham.
Noen resonnerer som så, at Herren ved sin Hellige Ånd vil dyktiggjøre en mann til å tale slik som Han ønsker han skal tale; men Herren har ikke til hensikt å utføre den gjerning som Han har gitt mennesket å gjøre. Han har skjenket oss evner til å tenke og anledninger til å utvikle sinn og oppførsel. Og etterat vi har gjort alt det vi kan for oss selv og på beste måte gjort bruk av de anledninger som står til vår rådighet, kan vi vende oss til Gud i alvorlig bønn om at han ved sin Ånd vil gjøre det som vi ikke kan gjøre for oss selv. -- Testimonies, IV, side 404, 405.
«Legg vinn på»
Guds sak behøver dyktige menn; den behøver menn som er utdannet til å gjøre tjeneste som lærere og forkynnere. Menn med liten skoleutdannelse har hatt en del framgang i sitt arbeid; men disse menn kunne ha oppådd større framgang og vært dyktigere arbeidere dersom de ved selve begynnelsen hadde tilegnet seg åndelig opplæring.
Til Timoteus, som var en ung predikant, skrev apostelen Paulus: «Legg vinn på å framstille deg for Gud som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, idet du rettelig lærer sannhetens ord.» 2 Tim. 2, 15. Den gjerning å vinne sjeler for Kristus krever en omhyggelig forberedelse. Man kan ikke gå inn i Herrens tjeneste og vente den største framgang uten den nødvendige opplæring. Håndverkere, jurister, handelsmenn, personer i alle stillinger og fag utdannes til den yrkesgren som de håper å kunne oppta. Deres hensikt er å tilegne seg den størst mulige dyktighet. Gå til motehandlerinnen eller dameskreddersken, og hun vil kunne fortelle hvor lenge hun måtte arbeide for å oppnå grundig kjennskap til sitt fag. Arkitekten kan fortelle hvor lang tid det tok ham å lære å utarbeide planer til et smakfullt og bekvemt hus. Slik er det i ethvert yrke som mennesker beskjeftiger seg med.
Skulle Kristi tjenere vise mindre flid i forberedelsen til en gjerning som er av uendelig meget større betydning? Skulle de være ukyndige angående de framgangsmåter og midler som skal brukes i arbeidet for å vinne sjeler? Å kunne framholde for menneskene de store emner som vedrører deres evige frelse forutsetter kunnskap om menneskenaturen, inngående studium, omhyggelig tenkning og alvorlig bønn.
Ikke få av dem som er kalt til å være Mesterens med-arbeidere, har forsømt å lære sitt fag. De har vanæret Gjen-løseren ved å gå inn i hans arbeid uten den nødvendige for-beredelse. Noen av dem som er blitt trette av den overfladiske glans som verden kaller dannelse, har gått til den andre og fullt så skadelige ytterlighet. De er uvillige til å tilegne seg den politur og dannelse som Kristus ønsker at hans barn skal besitte. Predikanten bør erindre at han er en oppdrager, og at dersom han i sin opptreden og i sin tale er grov og ukultivert, så vil de som har mindre kunnskap og erfaring, følge i hans spor.
Overfladisk kunnskap
Aldri bør en ung predikant være tilfreds med en overfladisk kunnskap om sannheten, for han vet ikke når det kan bli krevd av ham å bære vitnesbyrd for Gud. Mange vil komme til å stå fram for konger og for de lærde i verden for å svare for sin tro. De som bare har en overfladisk forståelse av sannheten, har forsømt å bli arbeidere som ikke har noe å skamme seg over. De vil bli forvirret og vil ikke være i stand til å utlegge Skriften klart.
Det er en sørgelig kjensgjerning at sakens framgang hin-dres som en følge av mangel på utdannede arbeidere. Mange savner moralske og intellektuelle betingelser. De anstrenger ikke tankene; de graver ikke etter den skjulte skatt. Fordi de nøyes med å skumme overflaten, oppnår de bare den kunn-skap som er å finne på overflaten.
Mener noen at han under omstendighetens trykk vil være i stand til å tre inn i en viktig stilling når han har forsømt å utdanne seg og opplæres til gjerningen? Er det noen som innbiller seg at de kan bli avslepne redskaper i Guds hånd til sjelers frelse dersom de ikke gjør bruk av de anledninger som står til deres rådighet, til å oppnå skikkethet til arbeidet? Guds sak krever allsidige menn, slike som kan uttenke planer, bygge opp og organisere. Og de som forstår verkets utsikter og muligheter i denne tid, vil ved alvorlig studium søke å oppnå all den kunnskap som de kan få fra Bibelen til bruk i arbeidet med å betjene trengende, syndbetyngede sjeler.
En predikant bør aldri mene at han har lært nok, og at han nå kan slappe av på sine anstrengelser. Hans utdannelse bør fortsettes så lenge han lever; hver dag bør han lære noe og så gjøre bruk av den kunnskapen han har oppnådd.
La dem som utdanner seg til forkynnergjerningen, aldri glemme at hjertets forberedelse er det viktigste av alt. Ingen grad av åndelig kultur eller teologisk opplæring kan erstatte denne. De klare stråler fra Rettferdighetens Sol må skinne inn i arbeiderens hjerte og rense hans liv før lys fra Guds trone kan skinne gjennom ham til dem som befinner seg i mørke.
I nattens løp ble mange scener framstilt for meg, og mange plikter med henblikk på den gjerning vi skal utføre for vår Mester, Herren Jesus Kristus, ble gjort tydelige og klare. Ord ble uttalt av En som hadde myndighet, og jeg vil med menneskelige ord forsøke å gjenta den undervisning som ble gitt angående det arbeid som skal utføres. Den himmelske Utsending sa:
Forkynnerstanden holder på å bli svekket fordi menn tar på seg det ansvar å preke uten å få den nødvendige forberedelse til denne gjerning. Mange har gjort en feil når de tok imot bevilling. Det vil bli nødvendig for dem å ta fatt på en beskjeftigelse som de er bedre skikket til enn de er til å forkynne ordet. De lønnes av tienden, men deres bestrebelser er svake, og de bør ikke fortsatt betales av dette fond. I mange henseender holder forkynnergjerningen på å miste sin hellige karakter.
De som er kalt til å virke i ordets tjeneste, må være trofaste, selvoppofrende arbeidere. Gud kaller på menn som innser at de må gjøre alvorlige anstrengelser, menn som i sin virksomhet vil vise omtanke, nidkjærhet, visdom, dyktighet og de egenskaper som hører med til Kristi karakter. Å frelse sjeler er en umåtelig stor gjerning, som krever utøvelsen av hvert talent og hver nådegave. De som beskjeftiger seg med det, bør hele tiden vokse i dyktighet. De bør ha et alvorlig ønske om å styrke sine evner, idet de er seg bevisst at uten en stadig større forsyning av nåde vil de være svake. De bør søke å oppnå større og større resultater i sin virksomhet. Når våre arbeidere får denne erfaring, vil frukter vise seg. Mange sjeler vil vinnes for sannheten.
Det ideal Gud har for sine barn, er høyere enn den høyeste mennesketanke kan nå. Å ligne Gud -- å bli Gud lik -- dette er det målet som skal oppnås. Her åpner det seg for lærlingen en sti til stadige framskritt. Han har en hensikt å virkeliggjøre, et mål å nå, som innbefatter alt godt og rent og edelt. Han vil gå fram så fort og så langt som mulig i enhver gren av sann kunnskap. -- Education, side 18.
Kolportørarbeid som opplæring til forkynnergjerningen
En av de aller beste måter hvorpå unge menn kan gjøre seg skikket til forkynnergjerningen, er å begynne som bok-evangelister. La dem reise ut til byer og landsdeler for å selge bøker som inneholder sannheten for denne tid. I denne gjerningen vil de få anledning til å tale livets ord, og den sannhetssæd som de strør ut, vil spire og bære frukt. Ved å treffe folk og vise dem våre bøker vil de oppnå en erfaring som de ikke vil kunne vinne ved å preke.
Når unge menn, som er fylt med en inderlig lengsel etter å frelse sine medmennesker, går ut i kolportørarbeidet, vil en høst bli innsamlet for Herren som en frukt av deres bestrebelser. La dem deretter gå ut som misjonærer for å forkynne sannheten for denne tid, idet de stadig ber om større lys og om Åndens ledelse forat de må kunne forstå å tale ord i rette tid til dem som er trette. La dem nytte enhver anledning til å utføre vennlige handlinger og huske på at de går Herrens ærend.
Alle som ønsker en anledning til virkelig misjonstjeneste, og som uten forbehold overgir seg til Gud, vil i kolportørgjerningen finne leilighet til å tale om mange ting som angår det tilkommende evige liv. Den erfaring de vinner derved, vil være av den største verdi for dem som bereder seg til forkynnergjerningen.
Det er Guds Hellige Ånds ledsagelse som bereder arbeidere, både menn og kvinner, til å bli hyrder for Guds hjord. Når de holder fast ved den tanken at Kristus er deres ledsager, vil de føle en hellig ærefrykt, en hellig glede, midt under alle sine tunge erfaringer og prøvelser. Mens de arbeider, vil de lære å be. De vil opplæres i tålmod, i godhet, vennlighet og hjelpsomhet. De vil vise sann kristelig høflighet, idet de kommer i hu at Kristus, deres ledsager, ikke kan bifalle hårde, uvennlige ord eller følelser. Deres tale vil være ren. Talens gave vil bli betraktet som et dyrebart talent, gitt som et lån til utføringen av en høy og hellig gjerning.
Den menneskelige medarbeider vil lære hvordan han kan representere den guddommelige Ledsageren som han er forent med. Denne Hellige, som ikke kan ses, vil han vise aktelse og ærbødighet fordi han bærer hans åk og lærer hans rene og hellige veier. De som har tro til den guddommelige Ledsage-ren, vil utvikles. De vil bli utrustet med kraft til å kle sannhetsbudskapet i en hellig skjønnhet. -- Testimonies, VI, side 322.
Unge menn, søk med iver å lære å kjenne Herren, så vil dere lære at «hans oppgang er så viss som morgenrøden». Hos. 6, 3. Søk stadig å gjøre framgang. Streb alvorlig etter et inderlig samfunn med Gjenløseren. Lev av troen på Kristus. Gjør den gjerning han gjorde. Lev for å frelse de sjeler som han ga sitt liv for. Søk på enhver måte å hjelpe dem som dere kommer i berøring med. . . . Samtal med deres guddommelige Broder, som med linje på linje og bud på bud, litt her og litt der, vil fullstendiggjøre deres utdannelse. En nær forbindelse med ham som ga seg selv til et slaktoffer for å frelse en fortapt verden, vil gjøre dere til brukbare arbeidere. -- Testimonies, VI, side 416.
Bibelstudium en nødvendig forutsetning for dyktighet
De unge menn som ønsker å hellige seg til forkynnergjer-ningen, eller som allerede har gjort det, bør sette seg inn i enhver side av profetisk historie og i enhver undervisning som Kristus har gitt. Åndsevnene tiltar i styrke, omfang og skarphet ved aktiv anvendelse. De må arbeide; i motsatt fall vil de svekkes. Sinnet må opplæres til tenkning, til vanemessig tenkning, da det ellers i stor utstrekning vil miste evnen til å tenke. La den unge predikant kjempe med de vanskelige problemer som finnes i Guds Ord, så vil hans åndsevner bli grundig vekket. Ved flittig granskning av de store sannheter i Skriften vil han bli i stand til å holde prekener som inneholder et direkte, bestemt budskap, og som vil hjelpe hans tilhørere til å velge den rette vei.
Den predikant som våger seg til å undervise om sannheten når han bare har lite kjennskap til Guds Ord, gjør Den Hellige Ånd sorg; men den som begynner med ringe kunnskaper og forteller det han vet, mens han samtidig søker etter mer kunnskap, vil bli dyktiggjort til å utføre en større gjerning. Jo mer lys han samler i sin egen sjel, desto mer himmelsk opplysning vil han kunne meddele andre.
Ingen behøver å være svak i arbeidet som forkynner. Det budskap vi framholder, inneholder all kraft. Men mange predikanter anstrenger ikke sine evner for å ransake Guds dybder. Dersom disse ønsker å oppnå kraft i sin gjerning og å vinne erfaring som vil gjøre dem skikket til å hjelpe andre, så må de vinne seier over sine trege vaner hva det angår å tenke. Predikanter må legge hele sin sjel i den oppgaven å granske Skriften, så vil det komme en ny kraft over dem. Et guddommelig element forener seg med menneskelig bestrebelse når sjelen griper etter Gud, og det higende hjerte vil kunne si: «Bare i håp til Gud være stille, min sjel! for fra ham kommer mitt håp.» Sal. 62, 6.
Predikanter som ønsker å utføre virkningsfullt arbeid for sjelers frelse, må være bibelgranskere og bønnens menn. Det er synd å være forsømmelig med Ordets granskning når man søker å undervise andre i det. De som forstår verdien av en sjel, innser at for meget står på spill til at de skulle være likegyldige med hensyn til sin framgang i guddommelig kunnskap, og de søker hen til sannhetens faste borg, hvorfra de kan få visdom, kunnskap og styrke til å gjøre Guds gjerninger. De vil ikke slå seg til ro uten en salving fra det høye.
Når arbeideren gjør Guds Ord til sin stadige ledsager, vinner han forøket dyktighet til å virke. Ved uavbrutt å gå fram i kunnskap blir han stadig bedre i stand til å representere Kristus. Han styrkes i troen og kan overfor de vantro framholde bevis på fylden av den nåde og kjærlighet som er i Kristus. Hans sinn er et forrådshus hvorfra han kan hente det som andre behøver. Ved Den Hellige Ånds virkning blir sannheten innrisset i hans sinn, og de som han meddeler sannheten til, og som han engang skal stå til regnskap for, blir i rikt mål velsignet. Den som på denne måten oppnår skikkethet til prekegjerningen, er berettiget til den belønning som loves dem som fører mange til rettferdighet.
En gjennomgåelse av verker som omhandler vår tro, samt lesning av argumenter fra andres penn er en fortrinlig og viktig hjelp; men dette vil ikke gi åndsevnene den største kraft. Bibelen er den beste bok i verden til å gi åndelig kultur. Studiet av den anspenner åndsevnene, styrker hukommelsen og skjerper forstanden mer enn studiet av alle de fag som menneskelig filosofi omfatter. De store emner som den framholder, den verdige likeframhet som disse emner behandles med, og det lys som kastes over livets store problemer, styrker og gir kraft til forstanden.
I den store strid som forestår, må den som ønsker å være tro mot Kristus, trenge dypere inn enn til menneskers meninger og lærdommer. Mitt budskap til predikanter, både unge og gamle, er dette: Overvåk med nidkjærhet deres timer til bønn, bibelstudium og selvransaking. Bestem en viss del av hver dag til lesning av Skriften og til samtale med Gud. Derved vil dere oppnå åndelig styrke og vokse i yndest hos Gud. Han alene kan vekke deres higen etter edle mål; han alene kan danne karakteren etter den guddommelige lignelse. Treng nær hen til ham i alvorlig bønn, så vil han fylle deres hjerter med høye og hellige forsett og med en dyp og alvorlig lengsel etter tankens renhet og klarhet.
Unge predikanter skal arbeide sammen med eldre
Som en forberedelse til forkynnergjerningen bør unge menn ansettes sammen med eldre predikanter. De som har oppnådd en erfaring i aktiv tjeneste, bør ta unge, uerfarne arbeidere med seg ut på virkefeltet og lære dem hvordan de kan utføre en fruktbringende gjerning til sjelers omvendelse. Vennlig og kjærlig skal disse eldre arbeidere hjelpe de yngre til å forberede seg til den virksomhet Herren måtte kalle dem til. Og de unge menn som opplæres, bør respektere sine læreres råd, vise dem heder for deres gudsfrykt og komme i hu at deres årelange arbeid har brakt dem visdom.
I følgende ord gir Peter kloke råd til embetsmenn i menigheter og konferenser: «Vokt den Guds hjord som er hos dere, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at dere blir mønster for hjorden; og når Overhyrden åpenbares, skal dere få ærens uvisnelige krans. Likeså skal dere yngre underordne dere under de eldre, og dere alle skal ikle dere ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» 1 Pet. 5, 2-5.
La de eldre arbeidere være lærere, mens de selv holder seg under Guds disiplin. La de unge menn anse det som en forrett å bli undervist av eldre arbeidere, og la dem bære enhver byrde som deres ungdom og erfaring vil tillate. Således utdannet Elias den israelittiske ungdom i profetenes skoler, og unge menn i vår tid må ha en lignende opplæring. Det er ikke mulig i hver enkelthet å gi råd med hensyn til den del de unge bør utføre; men de bør omhyggelig undervises av de eldre arbeidere og opplæres til alltid å se på ham som er troens opphavsmann og fullender.
Apostelen Paulus innså betydningen av å opplære unge menn til evangeliets tjeneste. Etter å ha foretatt en misjonsreise vendte han og Barnabas tilbake den samme vei og be-søkte de menigheter som de hadde grunnlagt, og valte menn som de kunne knytte til seg, og som kunne opplæres til den gjerning å forkynne evangeliet.
Paulus gjorde det til en del av sin gjerning å opplære unge menn til evangeliets tjeneste. Han tok dem med på sine misjonsreiser, og derved oppnådde de en erfaring som senere satte dem i stand til å fylle ansvarsfulle stillinger. Når han ikke var sammen med dem, holdt han seg fremdeles underrettet om deres arbeid, og de brev han skrev til Timoteus og Titus, vitner om hans store ønske om deres framgang. «Det som du har hørt,» skrev han, «overgi det til trofaste mennesker som er dugelige til også å lære andre!» 2 Tim. 2, 2.
Dette trekk i Paulus' virksomhet inneholder en viktig lærdom for predikanter i vår tid. Erfarne arbeidere utfører en edel gjerning når de istedenfor selv å prøve å bære alle byrdene underviser yngre menn og legger byrder på deres skuldrer. Det er Guds ønske at de som har vunnet erfaring i hans sak, skal opplære unge menn til hans tjeneste.
Den yngre arbeider må ikke gå så helt opp i sin over-ordnedes idéer og meninger at han forspiller sin individualitet. Han må ikke fortape seg i den som underviser ham, slik at han ikke våger å bruke sitt eget skjønn, men gjør det som blir pålagt ham uten hensyn til sin egen forståelse av hva som er riktig og uriktig. Han har det privilegium selv å kunne bli undervist av den store Læreren. Dersom den han arbeider sammen med, følger en vei som ikke er i samsvar med et «Så sier Herren», bør han ikke gå til uvedkommende, men henvende seg til sin overordnede i arbeidet og legge saken fram for ham og fritt uttrykke sine tanker. Derved kan lærlingen bli til velsignelse for læreren. Han må trofast utføre sin plikt. Gud vil ikke holde ham uskyldig hvis han ser gjennom fingrer med en uriktig framgangsmåte, likegyldig hvor stor innflytelse eller hvor stort ansvar den har som handler uriktig.
Unge menn vil bli oppfordret til å forene seg med de gamle bannerførere, forat de kan bli styrket og motta undervisning av disse trofaste menn som har gjennomgått så mange kamper, og til hvem Gud ved de vitnesbyrd hans Ånd har gitt, så ofte har talt, påvist den rette vei og fordømt den forkjærte. Når det oppstår farer som prøver Guds folks tro, skal disse pionérer berette om erfaringer fra fortiden da sannheten i akkurat slike kriser ble dradd i tvil, og da underlige oppfatninger, som ikke kom fra Gud, ble innført. I dag søker Satan etter anledninger til å bryte ned sannhetens veimerker -- de monumenter som er blitt stilt opp langs veien; og vi behøver den erfaring som er oppnådd av disse tilårskomne arbeidere, som har bygd sitt hus på den faste klippen, og som i ondt så vel som i godt rykte har holdt fast ved sannheten.
Den unge predikant
Unge menn skal oppta forkynnergjerningen som Jesu med-arbeidere og ta del i hans selvfornektende og oppofrende liv, idet de gir uttrykk for Mesterens ord: «Jeg helliger meg for dem, forat også de skal være helliget.» Joh. 17, 19. Hvis de overlater seg til Gud, så vil han bruke dem som hjelp til å utføre hans plan til sjelers frelse. La den unge mann som har begynt forkynnergjerningen, stille seg sitt kall åpent for øye og bestemme seg til å hellige sin tid, sin styrke og sin innflytelse til gjerningen, fullt oppmerksom på de betingelser hvorpå han tjener Gjenløseren.
Bannerførere faller bort, og unge menn må beredes til å fylle de plasser som blir tomme, forat budskapet fremdeles må kunne forkynnes. Den aggressive kamp må utvides. De som er i besittelse av ungdom og styrke, må reise ut til jordens mørke steder for å kalle fortapte sjeler til omvendelse. Men de må først rense sjelens tempel fra all urenhet og la Kristus få plass på hjertets trone.
«Gi akt!»
Til hver ung mann som opptar forkynnergjerningen, lyder Paulus' ord til Timoteus: «Gi akt på deg selv og på læren!» 1 Tim. 4, 16. «Deg selv» er det som behøver den første opp-merksomhet. Overgi først deg selv til Herren til renselse og helliggjørelse. Et gudelig eksempel vil veie mer for sannheten enn den største veltalenhet som ikke ledsages av et velordnet liv. Gjør sjelens lampe i stand, og fyll den med Åndens olje. Søk hos Kristus den nåde og den klare oppfatning som vil sette deg i stand til å utføre fruktbart arbeid. Lær av ham hva det vil si å virke for dem som han ga sitt liv for.
«Gi akt», først på deg selv og dernest på læren. La ikke ditt hjerte bli forherdet av synd. Ransak nøye din oppførsel og dine vaner. Sammenhold dem med Guds Ord og riv deg så løs fra enhver uriktig vane og nytelse i ditt liv. Bøy dine kne for Gud og be ham om å få forståelse av hans Ord. Forviss deg om at du kjenner sannhetens virkelige grunnsetninger, og når du så støter på motstandere, vil du ikke stå i din egen styrke; en Guds engel vil stå ved din side og hjelpe deg å svare på ethvert spørsmål som måtte bli stilt. Dag for dag må du så å si være lukket inne med Jesus; og da vil dine ord og ditt eksempel ha en sterk innflytelse til det gode.
Ingen unnskyldning for uvitenhet
Noen av dem som tar fatt på forkynnergjerningen, føler ingen byrde for verket. De har falske begreper om en predikants kvalifikasjoner. De mener at det kreves lite grundig studium av de boklige fag for å bli skikket til forkynnerg erningen. Noen av dem som underviser om den nærværende sannhet, har så mangelfullt kjennskap til Bibelen at det er vanskelig for dem å lese en bibeltekst korrekt utenat. Ved å fortsette på denne ubehjelpsomme måten synder de mot Gud. De forvrenger Skriften og får Bibelen til å si ting som ikke står skrevet.
Noen mener at utdannelse eller et grundig kjennskap til Skriften er av ringe betydning hvis man bare har Ånden. Men Gud sender aldri sin Ånd for å bifalle uvitenhet. Han kan og vil forbarme seg og også velsigne dem som er i den stilling at det er umulig for dem å oppnå en utdannelse, og undertiden nedlater han seg til å la sin kraft fullkommes i deres skrøpelighet. Men slike plikter å studere hans Ord. Mangel på kjennskap til de boklige fag unnskylder ikke forsømmelse av bibelstudium; for de inspirerte ord er så tydelige at den ulærde kan forstå dem.
Påskjønn gjestfrihet
Unge predikanter bør gjøre seg nyttige overalt hvor de er. Når de besøker folk i deres hjem, bør de ikke gå ledige og ikke foreta seg noe for å hjelpe dem hvis gjestfrihet de nyter. Forpliktelser er gjensidige; dersom predikanten får del i sine venners gjestfrihet, så er det hans plikt å gjengjelde deres vennlighet ved å være tenksom og hensynsfull i sin opptreden overfor dem. Verten er kanskje en mann som har sine bekymringer og arbeider hårdt. Ved å legge for dagen villighet ikke bare til å hjelpe seg selv, men også til å gi en betimelig håndsrekning til andre kan predikanten ofte vinne adgang til hjertet og bane vei for tilegnelse av sannheten.
Lysten til makelighet og -- kan vi si -- til fysisk dovenskap gjør en mann uskikket til å være predikant. De som forbereder seg til å inntre i forkynnergjerningen, bør lære seg til å utføre strengt legemlig arbeid; da vil de være bedre i stand til å utføre hårdt tankearbeid.
La de unge menn sette opp klare retningslinjer hvorved de kan ledes under vanskelige forhold. Når det inntrer en krise som krever aktive, vel utviklede krefter og en klar, sterk og praktisk forstand, og når det skal gjøres et vanskelig arbeid hvor hvert slag teller, eller når det oppstår forviklinger som man bare kan møte med visdom fra det høye, da vil de unge mennesker som ved alvorlig gjerning har lært å overvinne vansker, kunne etterkomme kravet om arbeidere.
Nødvendigheten av trofasthet
I Paulus' brev til Timoteus finnes det mange lærdommer for den unge predikant å tilegne seg. Den tilårskomne apostel påla den yngre arbeider nødvendigheten av å være fast i troen. «Derfor minner jeg deg om,» skriver han, «at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse. For Gud ga oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd. Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt med meg for evangeliet i Guds kraft.»
Paulus ba Timoteus inntrengende om å komme i hu at han var kalt «med et hellig kall» til å forkynne hans kraft som «førte liv og uforgjengelighet fram for lyset ved evan-geliet, og for det,» uttalte han, «er jeg satt til forkynner og apostel og lærer for hedninger. Derfor lider jeg også dette, men jeg skammer meg ikke ved det; for jeg vet på hvem jeg tror, og jeg er viss på at han er mektig til å ta vare på det som er meg overgitt, inntil hin dag.» 2 Tim. 1, 6-12.
Hvor Paulus enn befant seg -- blant skulende fariseere eller romerske myndigheter, foran den rasende hop i Lystra eller overfor de dømte syndere i det makedoniske fangehull, eller om han talte til de skrekkslagne sjøfarende på det havarerte fartøy, eller han sto alene for Nero for å tale for sitt liv -- aldri hadde han skammet seg ved den sak han forfektet. Den eneste store hensikt med hans kristenliv hadde vært å tjene Ham hvis navn engang hadde fylt ham med forakt, og hverken motstand eller forfølgelse hadde formådd å avvende ham fra dette forsett. Hans tro, som var blitt styrket ved arbeid og renset ved oppofrelse, holdt ham oppe og ga ham styrke.
«Så bli da du, min sønn,» skrev Paulus videre, «sterk ved nåden i Kristus Jesus, og det som du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker som er dugelige til også å lære andre! Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann!» 2 Tim. 2, 1-3.
En sann Guds tjener vil ikke vike tilbake for gjenvordig-heter eller ansvar. Fra den kilden som aldri svikter dem som oppriktig søker guddommelig kraft, henter han styrke som setter ham i stand til å møte og overvinne fristelse og til å utføre de plikter som Gud legger på ham. Den nåden som han får, er av en slik natur at den forøker hans evne til å kjenne Gud og hans Sønn. I hans sjel er det et lengselsfullt ønske om å utføre fyldestgjørende tjeneste for Mesteren. Og mens han går framover på kristenstien, blir han «sterk ved nåden i Kristus Jesus». Denne nåden setter ham i stand til å være et trofast vitne om de ting han har hørt. Den kunnskapen han har fått fra Gud, ringeakter eller forsømmer han ikke, men overgir den til trofaste mennesker som deretter underviser andre.
I dette sitt siste brev til Timoeus holdt Paulus et høyt ideal fram for den yngre arbeider og påpekte de plikter som påhvilte ham som en Kristi tjener. «Legg vinn på å framstille deg for Gud,» skrev apostelen, «som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, idet du rettelig lærer sannhetens ord.» «Vis fra deg de dårlige og uforstandige stridsspørsmål, for du vet at de føder strid! Men en Herrens tjener må ikke stride, han må være mild imot alle, dugelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt, så han med saktmodighet viser dem til rette som sier imot, om Gud dog engang ville gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten.» 2 Tim. 2, 15. 23-25. -- The Acts of the Apostles, side 499-502.