«Vi . . . viser oss i alt som Guds tjenere.»
Oppofrende hengivenhet
Forat en mann kan bli en framgangsrik predikant, må han ha noe mer enn boklige kunnskaper. En arbeider for sjeler må eie oppofrende hengivenhet, rettskaffenhet, forstand, flid, energi og taktfullhet. Ingen som eier disse egenskaper, kan være underlegen; han vil nettopp øve en bestemmende inn-flytelse til det gode.
Kristus innrettet sine krav og sine ønsker i strengt samsvar med sin misjon -- den misjon som hadde himmelens insignier. Han lot allting være underordnet den gjerningen som han kom til denne verden for å utføre. Da hans mor fant ham som barn sittende i rabbinernes skole og sa til ham: «Barn! hvorfor gjorde du oss dette? Se, din far og jeg har lett etter deg med smerte,» svarte han -- og dette svar uttrykte grunntonen i hans livsgjerning: -- «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Faders hus ?» Luk. 2, 48. 49.
Den samme helligelse, den samme oppofrende hengivenhet, den samme underkasting under Guds krav som kom til syne hos Kristus, må vise seg hos hans tjenere. Han forlot sitt trygge og fredelige hjem, forlot den herlighet som han hadde hos Faderen før verden ble til, forlot sin stilling på universets trone og trådte fram som et lidende, fristet menneske, gikk ut i ensomhet, for å så med tårer og for med sitt blod å vanne livets sæd for en fortapt verden.
På samme vis må hans tjenere gå ut for å så. Da Abraham ble kalt til å være en såmann for å strø ut sannhetens sæd, ble det pålagt ham: «Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise deg!» «Og han dro ut uten å vite hvorhen han skulle komme.» 1 Mos. 12, 1; Heb. 11, 8. Han dro ut som Guds lysbærer, for å bevare hans navn levende på jorden. Han forlot sitt land, sitt hjem, sine slektninger og alle de behagelige omgivelser som hørte med ti! hans jordiske liv, for å bli en pilegrim og en fremmed.
Således kom også det budskapet til apostelen Paulus mens han ba i tempelet i Jerusalem: «Dra ut! for jeg vil sende deg ut til hedningefolk langt borte.» Ap. gj. 22, 21. Således må de som kalles til å forene seg med Kristus, forlate alt for å følge ham. Gamle omgangskretser må brytes, livsplaner oppgis, jordiske forhåpninger legges til side. Med møye og tårer, i ensomhet og med oppofrelse må sæden såes.
De som helliger seg til Gud med legeme, sjel og ånd, vil stadig få en ny forsyning av legemlig, sjelelig og åndelig styrke. De har adgang til himmelens uuttømmelige forråd. Kristus gir dem åndepustet av sin egen Ånd, livet av sitt eget liv. Den Hellige Ånd setter sine høyeste krefter i virksomhet i hjerte og sinn. Guds nåde forøker og mangfoldiggjør deres evner, og enhver fullkommenhet i den guddommelige natur kommer dem til hjelp i arbeidet med å frelse sjeler. Gjennom samarbeid med Kristus gjøres de fullkomne i ham, og i sin menneskelige svakhet settes de i stand til å utføre Allmaktens gjerninger.
Gjenløseren vil ikke ta imot en delt tjeneste. Den som arbeider for Gud, må daglig lære hva det betyr å overgi seg selv. Han må granske Guds Ord, lære å forstå dets mening og lyde dets forskrifter. Således kan han oppnå idealet av kristelig fullkommenhet. Dag for dag arbeider Gud med ham og fullkommer den karakter som skal bestå i den siste prøvestund. Og i menneskers og englers påsyn utvirker den troende dag for dag et opphøyd eksperiment og viser hva evangeliet formår å utrette for falne mennesker.
Da Kristus kalte sine disipler til å følge ham, tilbød han dem ingen smigrende utsikter i dette liv. Han ga dem ikke noe løfte om vinning eller verdslig ære, og de traff heller ingen avtale om hva de skulle få. Til Matteus, som satt på tollboden, sa Frelseren: «Følg meg! Og han sto opp og fulgte ham.» Matt. 9, 9. Før Matteus gikk inn i tjenesten, ventet han ikke for å stille krav om et visst honorar som svarte til det beløp han fikk i sin tidligere stilling. Uten spørsmål eller betenkning fulgte han Jesus. For ham var det nok at han skulle være sammen med Frelseren så han kunne høre hans ord og forene seg med ham i hans gjerning.
Slik var det også med de disipler som var blitt kalt tidligere. Da Jesus bød Peter og hans feller å følge ham, forlot de øyeblikkelig sine båter og garn. Noen av disiplene hadde venner som var beroende av dem for sitt underhold; men da de fikk Frelserens innbydelse, ventet de ikke for å spørre: Hva skal jeg leve av, og kunne underholde min familie med? De lød kallet; og da Jesus senere spurte dem: «Da jeg sendte dere ut uten pung og skreppe og sko, fattedes dere da noe?» så kunne de svare: «Nei, intet.» Luk. 22, 35.
I dag kaller Frelseren oss til sin gjerning, liksom han kalte Matteus og Johannes og Peter. Dersom våre hjerter er berørt av hans kjærlighet, så vil spørsmålet om lønn ikke være det første vi tenker på. Vi vil glede oss over å være Kristi medarbeidere, og vi vil ikke frykte for å forlate oss på hans omsorg. Dersom vi gjør Gud til vår styrke, så vil vi ha en klar oppfatning av vår plikt og ha uegennyttige mål for øye. Den drivende kraften i vårt liv vil være et edelt forsett som vil heve oss opp over lave beveggrunner.
Mange som Herren kunne bruke, vil ikke høre og lyde hans stemme framfor noen annens. Slekt og venner samt tidligere vaner og omgivelser har en så sterk innflytelse over dem at Gud bare kan gi dem liten undervisning og meddele dem lite kunnskap om sine forsetter. Herren ville gjøre langt mer for sine tjenere dersom de var helt overgitt til ham og satte hans tjeneste høyere enn slektskapsbånd og alle andre jordiske forbindelser.
En dypere helligelse nødvendig
Tiden krever større dyktighet og en dypere helligelse. Jeg roper til Gud: Oppreis og send ut budbærere som har full forståelse av sitt ansvar, menn i hvis hjerte selvforgudelse, som ligger ved roten til all synd, er blitt korsfestet, menn som er villige til uten forbehold å hellige seg til Guds tjeneste, menn hvis sjel er levende oppmerksom på verkets hellighet og på kallets ansvar, menn som er bestemt på ikke å bringe Gud et beskadiget offer som hverken koster dem anstrengelse eller bønn.
Hertugen av Wellington var engang til stede ved en anled-ning hvor en gruppe kristne menn drøftet muligheten av fram-gang i et misjonsforetagende blant hedningene. De ba her-tugen uttale seg om hvorvidt det etter hans mening var noen sannsynlighet for at et slikt foretagende kunne bringe et resultat som svarte til omkostningene. Den gamle soldat svarte: «Mine herrer, hva er Deres marsjordre? Framgang er ikke spørsmålet for Dem å drøfte. Hvis jeg leser Deres ordre riktig, så lyder den slik: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!» Mine herrer, lyd Deres marsjordre!»
Mine brødre, Herren kommer, og vi behøver å sette all kraft inn på å fullføre det verk som ligger fore. Jeg ber dere om å gå helt opp i arbeidet. Kristus ga sin tid, sin sjel og sin styrke til arbeidet for menneskehetens gagn og velsignelse. Hele dagen ble helliget til virksomhet, og hele netter tilbraktes i bønn om kraft til å møte fienden og om styrke til å hjelpe dem som kom til ham for å få lindring. Liksom vi kan følge løpet av en rinnende bekk ved å legge merke til den stripe av levende grønt som den frambringer, således kan Kristus ses i de barmhjertighetshandlinger som kjennetegnet hvert skritt på hans vei. Overalt der han ferdedes, spirte sunnhet fram, og lykke fulgte hvor han gikk. Så enkelt framholdt han livets ord at et barn kunne forstå det. De unge kjente seg grepet av hans tjenerånd og søkte å etterligne hans kjærlige handlemåte ved å hjelpe dem som behøvde støtte. De blinde og de døve frydet seg hvor han var til stede. Hans ord til de vankundige og syndige åpnet en livets kilde for dem. Han delte ut sine velsignelser i rikt mål og uten opphør; det var de innsamlede evighetsskatter, gitt i Kristus, Faderens gave til menneskene.
Arbeidere for Gud bør være likså overbevist om at de ikke er sine egne, som om identitetsseglet var innpreget på deres person. De må være besprengt med Kristi offerblod, og i en full hengivelsens ånd bør de beslutte seg til at de ved Kristi nåde vil være et levende offer. Men hvor få det er iblant oss som betrakter synderes frelse i det samme lys hvori den himmelske verden ser den -- som en plan som fra evighet av var fattet i Guds sinn! Hvor få av oss det er som har våre hjerter knyttet til Gjenløserens hjerte i dette høytidelige, avsluttende verk! Det finnes neppe en tiendedel av den medlidenhet med ufrelste sjeler som det burde være. Det er så mange å advare, men hvor få det er som har så megen samfølelse med Gud at de vil være alt eller intet når de bare kan se sjeler bli vunnet for Kristus!
Da Elias var i ferd med å skulle forlate Elisa, sa han til denne: «Si hva du ønsker jeg skal gjøre for deg før jeg blir tatt bort fra deg! Elisa sa: La en dobbelt del av din ånd tilfalle meg!» 2 Kong. 2, 9. Elisa ba ikke om verdslig ære eller om en plass blant jordens store menn. Det som han begjærte, var et rikt mål av den ånd som var gitt til en som Gud sto i begrep med å hedre ved å rykke ham bort. Han visste at ikke noe annet kunne gjøre ham skikket til den gjerning som ville bli krevd av ham.
Evangeliets tjenere! hva ville dere ha svart om dette spørsmål var blitt stilt til dere? Hva er hjertets største ønske når dere er opptatt med Guds tjeneste?
Taktfullhet
I det sjelevinnende arbeid behøves det stor takt og visdom. Frelseren holdt aldri sannheten tilbake, men han uttalte den alltid i kjærlighet. I sin omgang med andre viste han den største takt og var alltid vennlig og hensynsfull. Han var aldri grov, talte aldri uten nødvendighet et strengt ord, påførte aldri en følsom sjel unødig smerte. Han klandret ikke menneskelig svakhet. Fryktløst fordømte han hykleri, vantro og ugudelighet, men det var gråt i hans stemme når han uttalte sine skarpe irettesettelser. Han gjorde aldri sannheten grusom, men viste alltid en dyp ømhet for menneskene. Hver sjel var dyrebar i hans øyne. Han opptrådte med guddommelig ver-dighet, men han nedlot seg med den ømmeste medlidenhet og aktelse for hvert eneste medlem av Guds familie. I dem alle så han sjeler som det var hans misjon å frelse.
Paulus' forsiktige framgangsmåte
Predikanten må ikke nære den tanken at hele sannheten skal framholdes for de ikke-troende ved enhver anledning. Han bør nøye overveie når det skal tales, hva som skal sies, og hva som skal være usagt. Dette er ikke ensbetydende med å føre noen bak lyset; det er å virke som Paulus virket. «Om jeg enn er fri fra alle,» skrev han til korintierne, «har jeg dog selv gjort meg til tjener for alle, for å vinne de fleste, og jeg er blitt som en jøde for jødene, for å vinne jøder, for dem som er under loven, som en som er under loven -- om jeg enn ikke selv er under loven -- for å vinne dem som er under loven; for dem som er uten lov, er jeg blitt som en som er uten lov -- om jeg enn ikke er lovløs for Gud, men lovbundet for Kristus -- for å vinne dem som er uten lov; for de skrøpelige er jeg blitt skrøpelig, for å vinne de skrøpelige; for dem alle er jeg blitt alt, for i alle tilfelle å frelse noen.» 1 Kor. 9, 19-22.
Paulus nærmet seg ikke jødene på en måte som ville vekke deres fordommer. Han begynte ikke med å si til dem at de måtte tro på Jesus av Nasaret, men dvelte ved de profetier som talte om Kristus, hans misjon og hans gjerning. Skritt for skritt førte han sine tilhørere fram og viste dem hvor viktig det var å ha aktelse for Guds lov. Han viste seremoniloven skyldig aktelse og påpekte at det var Kristus som innstiftet den jødiske husholdning og offertjenesten. Derpå førte han dem ned til Gjenløserens første komme og påviste at i Kristi liv og død hadde hvert punkt i offertjenesten fått sin oppfyllelse.
Blant hedningene begynte Paulus med å opphøye Kristus, og deretter framholdt han lovens bindende krav. Han påviste hvordan det lys som stråler ut fra Golgatas kors, ga hele den jødiske husholdning glans og betydning.
Således varierte apostelen sin virkemåte, idet han avpasset sitt budskap etter de foreliggende omstendigheter. Tålmodig arbeid skaffet ham betydelig framgang; men det var likevel mange som ikke ville la seg overbevise. I vår tid er det somme som ikke vil overbevises hvordan man enn framholder sannheten, og den som arbeider for Gud, må omhyggelig overveie de beste arbeidsmetoder, forat han ikke skal vekke fordom eller stridslyst. Her er det at mange er kommet til kort. Ved å følge sine naturlige tendenser har de lukket dører hvorigjennom de ved en annen framgangsmåte kunne ha vunnet adgang til hjerter, og igjennom disse igjen til andres hjerter.
Guds arbeidere må være allsidige menn; det vil si, de må være menn med karakterbredde. De må ikke være ensidige menn som arbeider etter fastsatte former og er ute av stand til å innse at deres forkynnelse av sannheten må variere etter den klasse mennesker som de virker iblant, og etter de forhold som de støter på.
Når predikanten møter uvennlighet, bitterhet og motstand, så har han en ømtålig gjerning å utføre. Mer enn andre behøver han den visdom som «er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt». Jak. 3, 17. Liksom doggen og de stille regnskurer faller mildt på visnende planter, slik skal hans ord falle mildt når han kunngjør sannheten. Han skal vinne sjeler, ikke støte dem bort. Han må legge vinn på å handle klokt i de tilfelle hvor det ikke foreligger noen regler å følge.
Mange sjeler er blitt vendt i den forkjærte retning og er derved gått tapt for Guds sak som følge av mangel på klok-skap og visdom fra arbeiderens side. Takt og konduite forøker arbeiderens brukbarhet hundrefold. Dersom han taler de rette ord i rette tid og viser den rette ånd, så vil dette øve en mildnende innflytelse på hjertet hos den som han søker å hjelpe.
På nye steder
Tro ikke at det i en virksomhet på en nytt sted er din plikt straks å si til folket: Vi er syvendedags-adventister; vi tror at den syvende dag er sabbat, vi tror at sjelen ikke er udødelig. Dette ville ofte bygge en mektig skranke mellom deg og dem du ønsker å nå. Når anledning gis, så tal til dem om lærdomspunkter som dere kan enes om. Dvel ved nødvendigheten av praktisk gudsfrykt. Gi dem bevis på at du er en kristen som ønsker fred, og at du elsker deres sjeler. La dem forstå at du er samvittighetsfull. Derved vil du vinne deres tillit, og det vil bli tid nok til å tale om læresetninger. Vinn hjertet og bered jordbunnen og så deretter sæden, idet du på en kjærlig måte framholder sannheten som den er i Jesus.
Gud vil visselig hjelpe dem som ber ham om visdom. Vi skal ikke vente til anledningene kommer til oss; vi skal søke etter anledninger, og vi skal alltid være rede til å forsvare oss for dem som krever oss til regnskap for det håp som bor i oss. Hvis arbeideren stadig har sitt hjerte oppløftet i bønn, så vil Gud hjelpe ham til å tale det rette ord i rette tid.
Under forsøk på å tilrettevise eller reformere andre bør vi være forsiktige med våre ord. Disse vil bli en livets lukt til liv eller en dødens lukt til død. Mange taler skarpt og strengt når de gir tilrettevisning eller råd, og bruker ord som ikke egner seg til lægedom for den sårede sjel. Slike ubetenksomme uttrykk opphisser ånden og egger ofte de feilende til motstand.
Alle som ønsker å forfekte sannhetens prinsipper, trenger til å få kjærlighetens himmelske olje. Under alle forhold bør tilrettevisning gis i kjærlighet. Da vil våre ord virke reformerende, men ikke forbitre. Ved sin Hellige Ånd vil Kristus gi ordene kraft og styrke. Dette er hans gjerning.
Høflighetens nådegave
De som arbeider for Kristus, må være rettskafne og pålitelige, klippefaste i sine prinsipper og på samme tid vennlige og høflige. Høflighet er en av Åndens dyder. Å påvirke det menneskelige sinn er den største gjerning som mennesker noensinne har fått, og de som ønsker å vinne adgang til hjerter, må gi akt på formaningen om å være «barmhjertige, ydmyke». 1 Pet. 3, 8. Kjærlighet vil gjøre det som argumenter ikke formår å utrette. Men et øyeblikks grettenhet, et eneste barskt svar, en mangel på kristelig høflighet og forekommenhet i en eller annen ubetydelig sak kan føre til tap både av venner og innflytelse.
Hva Kristus var her på jorden, bør Kristi arbeidere strebe etter å være. Han er vårt eksempel, ikke bare i sin uplettede renhet, men i sin tålmodighet, sin mildhet og sitt vinnende vesen. Hans liv er et bilde på sann høflighet. Han hadde alltid et vennlig blikk og et trøstende ord til de trengende og de nedtrykte. Hans nærvær brakte en renere atmosfære inn i hjemmet. Hans liv var som en virkende surdeig blant samfunnets elementer. Ren og ubesmittet vandret han omkring mellom de tankeløse, de uskikkelige, de uhøflige, blant uredelige tollere, urettferdige samaritanere, hedenske soldater, uvørne bønder og den blandede hop. Han talte et medfølende ord her og et ord der. Når han så mennesker som var trette, og som var nødt til å bære tunge byrder, hjalp han dem med byrdene og gjentok for dem de lærdommer om Guds kjærlighet, barmhjertighet og godhet som naturen hadde lært ham. De ringeste og minst lovende søkte han å bringe håp, idet han framholdt for dem forsikringen om at de kunne oppnå en karakter som ville gjøre det åpenbart at de var Guds barn.
Jesu religion mildner alt som er hårdt og grovt i ens vesen, utjevner det som er kantet og skarpt i ens manérer. Den gjør ens ord milde og ens opptreden vinnende. La oss lære av Kristus å forene en opphøyd sans for renhet og rettskaffenhet med et lyst sinnelag. En vennlig, høflig kristen er det mektigste argument som kan legges fram til fordel for kristendommen. Vennlige ord er som dogg og stille regnskurer for sjelen. Skriften sier om Kristus at livsalighet var utgytt på hans lepper forat han skulle kunne «kvege den trette med mitt ord». [Se Sal. 45, 3;] Es. 50, 4. Og Herren sier til oss: «Deres tale være alltid tekkelig,» «så den kan være til gagn for dem som hører på». Kol. 4, 6; Ef. 4, 29.
Noen som dere kommer i berøring med, er kanskje rå og uhøflige, men la ikke dette lede dere til å være mindre høflige. Den som ønsker å bevare sin egen selvaktelse, må passe på at han ikke uten nødvendighet sårer andres selvaktelse. Denne regel bør man med hellig omhu følge overfor de sløveste og de mest feilende. Hva Gud har til hensikt å gjøre med disse tilsynelatende så lite lovende, vet dere ikke. Han har i fortiden brukt mennesker som ikke var mer lovende eller tiltalende, til å gjøre en stor gjerning for ham. Hans Ånd, som virker på hjertet, har vakt enhver evne til kraftig virksomhet. I disse rå, utilhogne stener så Herren dyrebart materiale som ville bestå prøven i storm, hete og trykk. Gud ser ikke som mennesker ser; han dømmer ikke etter det som er for øynene, men ransaker hjertet og dømmer rettferdig.
Herren Jesus krever at vi skal anerkjenne hvert menneskes rettigheter. Menneskenes sosiale rettigheter og deres rettigheter som kristne skal tas i betraktning. Alle skal behandles med finfølelse og ømhet som Guds sønner og døtre.
Kristendommen vil gjøre et menneske til en «gentleman». Kristus var høflig endog mot sine forfølgere, og hans disipler vil åpenbare den samme ånd. Betrakt Paulus da han ble framstilt for øvrigheten. Hans tale til Agrippa er et eksempel på sann høflighet og overbevisende veltalenhet. Evangeliet ansporer ikke til den formelle belevenhet som er alminnelig i verden, men til den høflighet som har sitt utspring i et virkelig godt hjertelag.
Den omhyggeligste hensyntagen til det utvortes sømmelige er ikke nok til å utelukke all pirrelighet, streng dom og upassende tale. Sann dannelse vil aldri vise seg så lenge selvet betraktes som det høyeste. Kjærligheten må bo i hjertet. Kilden til en helt igjennom alvorlig kristens handlinger er den dype kjærlighet som han nærer i sitt hjerte til Herren. Gjennom røttene av hans kjærlighet til Kristus utspringer en uegennyttig interesse for brødrene. Kjærligheten gir hans oppførsel et preg av ynde, sømmelighet og tekkelighet. Den oppyser ansiktet og gjør stemmen mild; den foredler og høyner hele hans vesen.
Sømmelig oppførsel
Til dem som beskjeftiger seg med hellige ting, lyder den høytidelige formaning: «Rens eder, I som bærer Herrens kar!» Es. 52, 11. De som Herren har vist heder og tillit, de som har fått en særskilt tjeneste å utføre, bør framfor alle andre mennesker være forsiktige i ord og handling. De bør være oppofrende menn, som ved rettferdighets gjerninger og rene, sanne ord kan løfte sine medmenesker opp på et høyere trin, slike som ikke lar seg forvirre av enhver fristelse som kommer i deres vei, menn som er faste og alvorlige i sitt forsett, og hvis høyeste mål er å samle sjeler til Kristus.
Den ondes særskilte fristelser er rettet mot predikantene. Han vet at de er bare mennesker som ikke selv eier noen nåde eller hellighet, og at evangeliets skatter er lagt i leirkar, som bare ved guddommelig kraft kan bli kar til ære. Han vet at Gud har bestemt predikantene til å være et mektig middel til sjelers frelse, og at de kan ha framgang i sin gjerning bare når de tillater den evige Fader å styre deres liv. Derfor søker han med all sin kløkt å lede dem til synd, da han vet at deres embete gjør synd hos dem enda mer overvettes syndig; for ved å begå synd gjør de seg selv til det ondes tjenere.
De som Gud har kalt til prekegjerningen, må bevise at de er skikket til å gjøre tjeneste på den hellige prekestol. Herrens befaling lyder: «Vær . . . hellige i all deres ferd!» «Vær et forbilde for de troende,» sier Paulus. «Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det! for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» «Alle tings ende er kommet nær; vær derfor sindige og edru så dere kan be!» 1 Pet. 1, 15; 1 Tim. 4, 12. 16; 1 Pet. 4, 7.
Renhet og sømmelighet i oppførsel er et emne som vi må gi akt på. Vi må være på vakt mot de synder som råder i denne fordervede tid. La ikke Kristi utsendinger nedlate seg til lettsindig tale, til fortrolighet med kvinner, enten disse er gifte eller ugifte. La dem med sømmelig verdighet holde seg på sin rette plass; men på samme tid kan de være omgjengelige, vennlige og høflige mot alle. De bør være hevet over alt som har skinn av det simple og det familiære. Dette er forbuden grunn, hvor det er utrygt å sette sine føtter. Hvert ord og hver handling bør kunne bidra til å høyne, rense og foredle. Tankeløshet i slike ting er synd.
Paulus tilskyndte Timoteus til å tenke på de ting som er rene og opphøyde, forat hans framgang kunne bli åpenbar for alle. Det samme råd er i høy grad påkrevd for menneskene i den nærværende tid. Jeg påminner våre arbeidere om nød-vendigheten av renhet i hver tanke og hver handling. Vi står i et personlig ansvar overfor Gud og har et personlig arbeid å gjøre, et arbeid som ingen annen kan utføre for oss. Dette består i å strebe etter å gjøre verden bedre. På samme tid som vi bør oppelske omgjengelighet, bør hensikten dermed ikke bare være fornøyelse, men ha et høyere mål.
Skjer det ikke nok rundt omkring oss til å vise nødvendigheten av denne advarsel? Overalt ser man menneskevrak, nedbrutte familiealter og ødelagte hjem. Det råder en merkverdig tilsidesettelse av prinsipper, moralens ideal senkes, og jorden forvandles fort til et Sodoma. De gjerninger som førte Guds straffedom over verden ved syndflommen, og som ble årsak til Sodomas ødeleggelse ved ild, er i rask utvikling. Vi nærmer oss enden, da jorden skal renses med ild.
La dem i hvis hender Gud har lagt sannhetens lys, avstå fra all urettferdighet! La dem vandre på rettskaffenhetens stier og beherske enhver lidenskap og vane som på noen måte kunne skade Guds verk eller sette en flekk på dets hellighet. Det er Predikantens oppgave å stå imot de fristelser han møter på sin sti, å heve seg opp over disse lave ting som trekker sinnet nedad. Ved årvåkenhet og bønn kan han gardere seg slik mot sine svakeste punkter at disse vil bli hans sterkeste. Ved Kristi nåde kan mennesker oppnå moralsk styrke, viljekraft og fast besluttsomhet. I denne nåden er det en makt som setter dem i stand til å heve seg opp over Satans lokkende, dårende fristelser og til å bli trofaste, oppofrende kristne.
Predikanter som et verdig forbilde
Predikanter bør sette de unge et verdig eksempel, et som svarer til deres hellige kall. De bør hjelpe de unge til å være åpenhjertige og dog beskjedne og verdige i all sin omgjengelse. Dag etter dag sår de en sæd som vil spire og bære frukt. De må avlegge all grovhet og all spøk og alltid huske på at de er lærere, og at enten de vil det eller ikke, så vil deres ord og handinger bli en duft til liv eller til død for dem som de kommer i forbindelse med.
Sinnets tukt, renhet i hjerte og tanke er det som behøves. Moralsk renhet avhenger av riktig tenkning og riktig handling. Onde tanker forderver sjelen, mens en riktig beherskelse av tankene bereder sinnet til harmonisk virksomhet for Mesteren. Hver tanke må tas til fange under lydighet mot Kristus.
Sannhetens lærere må være forstandige menn, som er meget forsiktige med sine ord og handlinger. De må være menn som vil gi Guds hjord mat i rette tid, menn som ikke i minste måte bifaller lave livsidealer, og som har den tro som er virksom i kjærlighet og renser sjelen fra enhver kjødelig tanke og attrå. Arbeidere av denne typen vil ikke ligge og krype i verdslighet; de vil ikke være slaver under mennesker eller under Satans fristelser. De vil være mandige og sterke. De vil vende sine ansikter mot Rettferdighetens Sol, heve seg opp over alt som er lavt, opp i en atmosfære som er fri for åndelig og moralsk besmittelse.
Den som følger prinsippene i bibelsk kristendom, vil ikke vise seg svak i moralsk henseende. Under Den Hellige Ånds foredlende innflytelse blir smak og tilbøyeligheter rene og hellige. Intet kan i den grad som Kristi religion gripe de ømme følelser, intet kan som den innvirke på de dypeste beveggrunner til handling, intet annet øve en så mektig inn-flytelse på livet og gi karakteren en slik fasthet og stabilitet. Den leder en alltid oppad, fyller ham med edle forsetter, lærer ham sømmelighet i oppførsel og gir ham en kledelig verdighet i enhver handling.
Hvormed skal den unge mann betvinge sine onde tilbøyelig-heter og utvikle det som er edelt og godt i hans karakter? La ham gi akt på disse ord: «Enten dere altså eter eller drikker, eller hva dere gjør, så gjør alt til Guds ære!» 1 Kor. 10, 31. Her er et prinsipp som skal danne grunnlaget for enhver beveggrunn, tanke og handling. Vanhellige lidenskaper må korsfestes. De vil gjøre krav på å bli tilfredsstilt; men Gud har innplantet høye og hellige forsett i hjertet, og disse behøver ikke å bli forsimplet. Det er bare når vi nekter å bøye oss for fornuftens og samvittighetens herredømme at vi trekkes nedad. Paulus sa: Jeg formår alt i Kristus. Se Fil. 4, 13.
Dersom du holder deg nær til Jesus og søker å pryde din bekjennelse med et velordnet liv og en gudfryktig vandel, så vil dine føtter bli bevart fra å forville seg inn på forbudne stier. Dersom du bare vil være årvåken, stadig være årvåken til bønn, og dersom du gjør alt som om du var i Guds umiddelbare nærhet, så vil du bli frelst fra å gi etter for fristelse og kan nære håp om å bli bevart ren, uplettet og ubesmittet til det siste. Såfremt du holder din første fulle visshet fast inntil enden, da vil dine veier bli stadfestet i Gud, og det som nåden har begynt, vil herligheten sette kronen på i vår Guds rike. Åndens frukter er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet; mot slike er det ingen lov. Dersom Kristus bor i oss, vil vi korsfeste kjødet med lystene og begjæringene.
I omgang med andre
Unge predikanter, gifte eller ugifte, får ofte sin verdi som arbeidere ødelagt ved den sympati som unge kvinner viser dem. Slike kvinner innser ikke at andres øyne er festet på dem, og at deres framgangsmåte vil kunne skade den predikants innflytelse som de viser så megen oppmerksomhet. Dersom de strengt holdt seg til sømmelighetens regler, så ville det være meget bedre både for dem og for predikanten. Deres unnlatelse herav bringer ham i en ubehagelig stilling og leder andre til å betrakte ham i et forkjært lys.
Men det vesentlige i denne sak hviler på predikantene selv. De bør gi til kjenne at en slik oppmerksomhet er dem usmakelig; og hvis de følger den framgangsmåten som Gud ønsker de skal følge, så vil de ikke lenge bli besværet. De bør sky alt som har skinn av ondt, og når unge kvinner gjerne søker deres selskap, er det predikantenes plikt å la dem vite at dette ikke tiltaler dem. For å spare saken for skam må de avvise påtrengenhet, selv om de derved kan bli ansett for å være uhøflige. Unge kvinner som er omvendt til sannheten og til Gud, vil ta imot tilrettevisning og forbedre seg.
Spøk, skjemt og verdslig tale hører verden til. Kristne som har Guds fred i hjertet, vil være glade og lykkelige uten å gi seg av med lettsindighet eller overfladiskhet. Når de er årvåkne til bønn, vil de eie en sinnsro og en fred som hever dem opp over alt som er overfladisk.
Når gudsfryktens hemmelighet går opp for en Kristi tje-ners sinn, vil det løfte ham opp over jordiske og sanselige nytelser. Han vil få del i guddommelig natur, idet han flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten. Det samfunn som kommer i stand mellom Gud og hans sjel, vil gjøre ham fruktbar i kunnskapen om Guds vilje og opplate for ham skatter av praktiske emner som han kan framholde for folket, og som ikke vil forårsake lettsinn eller noe som ligner et smil, men som vil stemme sinnet til alvor, røre hjertet og vekke den moralske sans til forståelse av de hellige krav Gud har på menneskets hengivenhet og liv. De som arbeider i tale og lære, bør være Guds menn, rene i hjerte og vandel. -- Testimonies, III, side 241.
Det framstår menn for å ta del i Guds verk, og somme av dem har neppe noe begrep om verkets hellighet og ansvar. De eier bare liten erfaring i å øve tro og i den alvorlige sjelehunger etter Guds Ånd som alltid bringer følger med seg. Noen menn med gode evner og som kunne fylle viktige stillinger. vet ikke hvilken ånd de er av. De går i en gemyttlig stemning likså naturlig som vannet rinner nedover bakken. De taler tøys og morer seg med unge piker, mens de nesten daglig lytter til de høytideligste og mest hjertegripende sannheter. Slike menn har kristendom i hodet, men deres hjerter er ikke blitt helliggjort av de sannheter de hører. Den slags menn kan ingensinne lede andre til det levende vanns Kilde før de selv har drukket av strømmen.
Det er ingen tid nå til lettsinn, forfengelighet eller spøk. Denne jords historie med dens begivenheter skal snart avsluttes. De som har gitt seg hen til løsslopne tanker, behøver en sinnsforandring. Apostelen Peter sier: «Omgjord deres sinns lender, vær edru, og sett deres håp fullt og fast til den nåde som blir dere til del i Kristi Jesu åpenbarelse! Som lydige barn skal dere ikke skikke dere etter de forrige lyster i deres vankundighet, men vær, etter den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd! for det er skrevet: Dere skal være hellige; for jeg er hellig.» 1 Pet. 1, 13-16.
Løse tanker må samles sammen og dreie seg om Gud. Selve tankene må være i samsvar med Guds vilje. Ros bør hverken gis eller ventes, for den vil ha en tilbøyelighet til å fostre selvtillit istedenfor å forøke ydmykhet, forderve snarere enn å rense. Menn som virkelig er skikket, og som føler at de har en del å utføre i forbindelse med Guds verk, vil føle seg trykket under forståelsen av gjerningens hellighet liksom en vogn trykkes ned under kornbåndenes vekt. Nå er det tiden til å gjøre de alvorligste anstrengelser for å vinne seier over det kjødelige hjertes naturlige følelser. -- Testimonies, III, side 473, 474.
Når en predikant som bærer det høytidelige advarselsbudskap ut til verden, tar imot venners og brødres velvillige gjestfrihet og forsømmer sine plikter som hyrde for hjorden og er uforsiktig i sitt eksempel og sin oppførsel, så han tar del med de unge i intetsigende tale, i spøk og vittigheter og i å fortelle morsomme historier for å vekke latter, da er han uverdig til å være en evangeliets tjener og trenger til å omvende seg før man betror ham omsorgen for fårene og lammene. Predikanter som er forsømmelige i de plikter som påhviler en trofast hyrde, avgir bevis på at de ikke er helliget ved de sannheter som de framholder for andre, og bør ikke underholdes som arbeidere i Herrens vingård før de har fått et høyt begrep om en predikants hellige gjerning. -- Testimonies, III, side 233.
En Kristi tjener bør være en bønnens mann, en mann med gudsfrykt, glad, men aldri grov og barsk, spøkefull eller lettsindig. En lettsindighetens ånd kan kanskje passe for klovner og skuespillere, men ligger helt utenfor den manns verdighet som er blitt utvalt til å stå mellom de levende og de døde og til å være Guds talerør.
Punktlighet og besluttsomhet
Det er behov for selvstendige menn som er alvorlige i sine bestrebelser, ikke menn som er påvirkelige som kitt. De som ønsker at deres arbeid skal være lagt til rette for deres hender, og som ønsker å være nøyaktig skikket til en gjerning uten det besvær å skulle tilpasse seg eller opplæres, er ikke de menn som Gud kaller til å virke i hans sak. En som ikke kan tillempe sine evner nesten etter hvilken som helst plass når forholdene krever det, er ikke den mann vår tid behøver. De menn som Gud vil knytte til sitt verk, er ikke slappe, senesvake menn som hverken eier muskelkraft eller moralsk karakterstyrke. . . .
Det finnes menn som smigrer seg med at de kunne utrette noe stort og godt hvis de bare var stilt under andre forhold, mens de på samme tid ikke gjør bruk av de evner som de allerede har, ved å virke i de stillinger Forsynet har anvist dem. . . . Personlig selvstendighet og personlig kraft er de egenskaper som nå behøves. Han behøver ikke å gi slipp på sin individuelle karakter, men den bør tilpasses, foredles og høynes.
Guds sak krever menn som kan se hurtig og handle øye-blikkelig og med kraft i rette tid. Dersom du stanser for å måle enhver vanskelighet og veie enhver forvikling som du møter, så vil du bare utrette lite. Hindringer og vansker vil du støte på hvor du vender deg hen, og disse må du med et fast forsett beslutte å overvinne, for i motsatt fall vil de overvinne deg.
Somme tider vil man x forbindelse med Guds verk stå overfor forskjellige framgangsmåter og formål som man synes kan være like anvendelige, og nettopp her er det at den skarpeste skjønnsomhet er påkrevd. Og dersom noe blir gjort for å gjennomføre formålet, så må det gjøres i det beleilige øyeblikk. Den minste antydning i vektskålens bevegelse bør merkes og avgjøre saken øyeblikkelig. Langvarig forhaling tretter englene. Selv det at det undertiden blir tatt en uriktig beslutning, er mer unnskyldelig enn stadig å innta et vaklende standpunkt, nære betenkelighet og snart helle til den ene siden og snart til den andre. Denne betenkeligheten og tvilrådigheten er årsak til mer forvikling og elendighet enn det har at det undertiden handles for hurtig.
Det er blitt vist meg at det i de største seire og i de frykteligste nederlag har dreid seg om minutter. Gud krever punktlighet i handling. Forhaling, tvil, betenkelighet og ubesluttsomhet gir ofte fienden ethvert fortrin. . . .
Å fastsette en bestemt tid til dette og hint kan ofte bety meget til fordel for sannheten. Seire forspilles ofte ved utsettelse. Det vil inntreffe kriser i Guds sak. Punktlig og besluttsom handling i rette tid vil bringe herlige seire, mens utsettelse og forsømmelse vil medføre store tap og avgjort påføre Gud vanære. Hurtige bevegelser i det kritiske øyeblikk vil ofte avvæpne fienden, og han lider skuffelse og nederlag, for han hadde ventet å få tid til å legge planer og virke ved list. . . .
I vanskelighetens og farens stund er den største punktlighet avgjort nødvendig. Alle planer kan være lagt vel til rette for oppnåelsen av visse formål, men likevel kan en meget kortvarig utsettelse medføre at forholdene fullstendig forandres, og de store mål som kunne ha vært nådd, går tapt som følge av mangel på hurtig forutseenhet og punktlig handling.
Meget kan gjøres for å oppøve sinnet til å overvinne dorskhet. Det er tider da varsomhet og megen overveielse er nødvendig; overilelse ville være dårskap. Men også her er meget gått tapt ved for stor betenkelighet. Til en viss grad er forsiktighet nødvendig, men betenkelighet og en egoistisk politikk har ved spesielle anledninger ført til større ulykke enn et mistak ved overilelse ville ha gjort. -- Testimonies, III, s. 496-498.
Det er noen som til en tid har hell med seg i kampen mot sin lyst til fornøyelse og makelighet. De er oppriktige og alvorlige, men vedvarende anstrengelse, en daglig død, og oppslitende møye gjør dem trette. Ugidelighet tiltaler dem, å dø fra selvet finner de frastøtende. De lukker sine søvntunge øyne og faller for fristelsens makt istedenfor å motstå den.
De anvisninger som Guds Ord inneholder, gir ingen plass til innrømmelse overfor det onde. Guds Sønn ble åpenbart forat han måtte kunne dra alle til seg. Han kom ikke for å lulle verden i søvn, men for å påvise den smale stien som alle de må vandre som til sist når fram til portene i Guds stad. Hans barn må følge etter der hvor han er gått foran. Hvilken oppofrelse av makelighet og egoistisk nytelse det enn måtte medføre, og hva det enn måtte koste av arbeid eller lidelse, så må de opprettholde en stadig kamp mot selvet.
Innsamling av frukt -- En drøm
I en drøm jeg fikk den 29. september 1886, var jeg sammen med et stort selskap som lette etter bær. I selskapet var det mange unge menn og kvinner som skulle hjelpe til med å samle frukten. Det syntes å være en by vi befant oss i, for det var bare lite ledig plass, men omkring byen var det åpne marker, vakre grupper av trær, og det var oppdyrkede hager. En stor vogn med niste til selskapet kjørte foran oss.
Snart stanset vognen, og selskapet spredde seg i alle retninger for å lete etter frukt. Overalt omkring vognen var det både høye og lave busker med store, fine bær, men alle i selskapet så for langt bort til å kunne se dem. Jeg begynte å plukke frukten i nærheten, men med stor forsiktighet av frykt for å plukke de grønne bær, som var så blandet sammen med den modne frukten at jeg bare kunne plukke ett eller to bær av hver klase.
Noen av de store, fine bærene hadde falt av og lå på jorden, halvt fortært av mark og insekter. «Akk,» tenkte jeg, «var man bare kommet til dette felt før, så kunne all denne dyrebare frukten ha vært reddet; men nå er det for sent. Jeg vil likevel ta disse opp for å se om det skulle finnes noen gode iblant dem. Og selv om disse bærene er aldeles ødelagt, så kan jeg i det minste vise brødrene hva de kunne ha funnet dersom de ikke hadde vært for sent ute.»
Akkurat da kom to eller tre av selskapet slentrende i nærheten av stedet hvor jeg var. De pratet sammen og syntes å være svært opptatt av hverandres selskap. Da de fikk øye på meg, sa de: «Vi har søkt alle steder og kan ikke finne noen frukt.» De så med forundring på det kvantum jeg hadde. Jeg sa: «Det er mer å finne på disse buskene.» De begynte å plukke, men sluttet snart, idet de sa: «Vi har ingen rett til å plukke her; du har funnet stedet, og frukten tilhører deg.» Men jeg svarte: «Det har ikke noe å bety. Plukk bare hvor dere kan finne noe. Dette er Guds felt, og disse bærene er hans; dere har rett til å plukke dem.»
Men snart syntes jeg å være alene igjen. Med korte mellomrom hørte jeg snakk og latter borte ved vognen. Jeg ropte til dem som var der: «Hva er det dere gjør?» De svarte: «Vi kunne ikke finne noen bær, og da vi var trette og sultne, tenkte vi at vi ville gå bort til vognen og få litt å spise. Når vi har hvilt oss en stund, vil vi gå ut igjen.»
«Men dere har jo ikke samlet noe ennå,» sa jeg. «Dere spiser opp all maten vår uten å skaffe oss noe mer. Jeg kan ikke spise nå; det er for mye frukt å plukke. Dere fant den ikke fordi dere ikke så nøye nok etter. Den henger ikke utenpå buskene; dere må lete etter den. Det er riktig nok at dere ikke kan plukke en hel håndfull om gangen; men ved å se nøye etter mellom de grønne bærene vil dere finne aldeles utsøkt frukt.»
Mitt lille spann var snart fullt av bær, og jeg bar det bort til vognen. Jeg sa: «Dette er den fineste frukt jeg noen gang har plukket, og jeg har samlet den like her i nærheten mens dere har arbeidet dere trette ved å lete lengre borte uten resultat.»
Så kom alle for å se min frukt. De sa: «Dette er jo faste, gode bær fra høystammede busker. Vi mente det ikke var noe å finne på de høye buskene, og derfor lette vi bare etter bær på de lave og fant bare få av disse.»
Jeg sa da: «Vil dere ta dere av disse bærene og så være med meg å lete etter mer frukt på de høye buskene?» Men de hadde ikke sørget for å ta seg av frukten. Det var fat og poser i mengdevis, men disse hadde man brukt til å ha nisten i. Jeg ble trett av å vente, og spurte til sist: «Kom dere ikke for å samle frukt? Hvorfor har dere så ikke sørget for å kunne ta dere av den?»
En av dem svarte: «Søster White, vi ventet virkelig ikke å finne noen frukt hvor det er så mange hus, og hvor så mange ting foregår; men da det syntes å være så maktpålig-gende for deg å samle frukt, så bestemte vi oss til å følge med. Vi tenkte at vi skulle ta med oss nok å spise, og at vi ville nyte utflukten selv om vi ikke fant noen frukt.»
Jeg svarte: «Jeg forstår ikke en slik arbeidsmåte. Jeg vil enda en gang gå bort til buskene. Det er allerede langt på dag, og snart kommer natten da vi ikke kan samle noen frukt.» Noen gikk med meg, men andre ble igjen ved vognen for å spise.
På et sted hadde en liten gruppe samlet seg og var svært opptatt med å snakke sammen om noe som syntes å interessere dem meget. Jeg gikk bort til dem og fant at et lite barn i en kvinnes armer hadde fengslet deres oppmerksomhet. Jeg sa: «Det er bare en kort tid igjen, og dere burde heller arbeide mens det lar seg gjøre.»
Mange var opptatt med en ung mann og en ung kvinne som kappløp bort til vognen. Da de kom dit, var de så utmattet at de måtte sette seg og hvile. Også andre hadde kastet seg ned for å hvile i gresset.
Slik gikk dagen, og svært lite ble gjort. Til sist sa jeg: «Brødre, dere kaller dette en mislykket tur. Dersom det er på denne måten dere arbeider, så undrer jeg meg ikke over deres mangel på framgang. Deres framgang eller mangel på framgang avhenger av den måten hvorpå dere tar fatt på arbeidet. Her finnes bær, for jeg har funnet dem. Noen av dere har forgjeves gjennomsøkt de lave buskene, mens andre har funnet noen få bær; men de høye busker er blitt forbigått, bare fordi dere ikke ventet å finne frukt på dem. Dere ser at den frukten jeg har samlet, er stor og moden. Om kort tid vil andre bær være modne, og vi kan gå over buskene en gang til. Slik var det jeg ble opplært til å samle frukt. Dersom dere hadde søkt i nærheten av vognen, så kunne dere ha funnet frukt like visst som jeg.
Den undervisning som dere i dag har gitt dem som nettopp holder på å lære å utføre slikt arbeid, vil bli fulgt av disse. Herren har satt de fruktbærende busker akkurat midt i disse tett befolkede egne, og han venter at dere skal finne dem. Dere har vært altfor opptatt med spisning og morskap. Dere kom ikke herut med en alvorlig beslutning om å ville finne frukt.
Dere må heretter arbeide med større iver og alvor og med et ganske annet mål for øye, for ellers vil deres gjerning aldri lykkes. Ved å virke på den rette måten vil dere lære de yngre arbeidere å forstå at slike ting som å spise og hvile seg er av mindre betydning. Det har kostet hardt arbeid å føre vognen med fødemidler hit, men dere har tenkt mer på maten enn på den frukt dere burde bringe hjem som et resultat av deres arbeid. Dere bør være flittige, først til å plukke de bær som er nærmest, og dernest til å søke etter dem som er lengre borte; deretter kan dere vende tilbake og på nytt arbeide i nærheten, og på den måten vil dere ha framgang.»
Vesentlige egenskaper i tjenesten -- Sympati
Gud ønsker å forene sine arbeidere i en felles sympati, en ren hengivenhet. Det som gjør den troendes sjel til en livets duft og gir Guds Ånd anledning til å velsigne vedkommendes gjerning, er den innflytelse av Kristus-preget kjærlighet som omgir ham. Kristendommen bygger ingen skillevegger mellom et menneske og dets medmennesker, men knytter menneskene til Gud og til hverandre.
Legg merke til hvor øm og barmhjertig Herren er i sin handlemåte med sine skapninger. Han elsker sitt villfarende barn og trygler det om å vende tilbake til ham. Den himmelske Fader legger sin arm om sin botferdige sønn, Faderens kledning skjuler sønnens pjalter, og ringen settes på hans finger som et tegn på hans kongeverdighet. Men hvor mange det likevel er som ikke bare med likegyldighet, men med forakt betrakter den fortapte sønn! Liksom fariseerne sier de: «Gud! jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker.» Luk. 18, 11. Men hvordan tror dere Gud ser på dem som samtidig med at de gir seg ut for å være Kristi medarbeidere, i likhet med den eldste bror i lignelsen er hårde, egenrådige og egoistiske, mens sjelen fører sin kamp mot en stormflod av fristelse?
Hvor lite vi dog inngår i sympati med Kristus vedrørende det som skulle være det sterkeste bindeleddet mellom oss og Ham, nemlig medlidenhet med de fordervede, skyldige, lidende sjeler som er død i overtredelser og synder! Menneskets umenneskelighet mot mennesker er vår største synd. Mange mener at de er en framstilling av Guds rettvishet, mens de fullstendig unnlater å være en framstilling av hans ømhet og hans store kjærlighet. De som de møter med hårdhet og strenghet, befinner seg ofte under fristelsens trykk. Satan kjemper mot disse sjeler, og hårde, umedfølende ord gjør dem motløse og leder til at de faller som et bytte for fristerens makt. . . .
Vi behøver mer av Kristi sympati, ikke sympati bare for slike som forekommer oss å være feilfri, men sympati overfor arme, lidende, kjempende sjeler som ofte begår feil og er syndige og angerfulle, fristede og motløse. Vi skal gå til våre medmennesker og i likhet med vår barmhjertige ypperste-prest ha medynk med deres skrøpeligheter. -- Ministry of Healing, side 163, 164.
Rettskaffenhet
I denne tid behøves det menn med prøvet mot og en sterk rettskaffenhet, menn som ikke er redde for å heve sin røst til forsvar for det som er rett. Til hver arbeider ønsker jeg å si: La rettskaffenhet prege enhver handling i dine embetsmessige plikter! All tiende og alle pengemidler som blir deg betrodd til særskilte formål, bør punktlig anbringes hvor de hører til. Penger som ytes til Guds sak, bør ikke brukes til personlige formål med den tanke at de kan betales tilbake senere. Herren forbyr dette. Det er en fristelse fra ham som virker det onde, og bare det onde. Den predikant som tar imot pengemidler til Herrens forrådshus, bør gi vedkommende en med dato forsynt skriftlig kvittering for beløpet. Uten å vente og derved gi anledning til fristelse til selv å gjøre bruk av disse penger i en økonomisk vanskelighet bør han straks anbringe dem hvor de kan avhentes når de skal brukes.
Forening med Kristus
En livsforbindelse med Overhyrden vil gjøre Underhyrden til en levende Kristi representant, som i sannhet er et lys i verden. En forståelse av alle punktene i vår tro er av betydning; men av enda større viktighet er det at predikanten helliggjøres ved den sannhet han framholder.
Den arbeider som kjenner betydningen av foreningen med Kristus, har et stadig voksende ønske om og en stadig større evne til å fatte betydningen av å gjøre tjeneste for Gud. Han vokser i kunnskap; for vekst i nåden betyr forøket evne til å forstå Skriftene. En sådan er virkelig en Guds medarbeider. Han innser at han bare er et redskap, og at han må være passiv i Mesterens hånd. Prøvelser møter ham, for hvis han ikke således ble prøvd, ville han aldri komme til å kjenne sin mangel på visdom og erfaring. Men dersom han i ydmykhet og tillit søker Herren, vil hver prøve virke til det gode. Undertiden kan han synes å komme til kort, men hans tilsynelatende nederlag kan være Guds vei til å skaffe ham virkelig fram gang og kan føre til en fullere selverkjennelse og en fastere fortrøstning til Gud i himmelen. Kanskje begår han fremdeles feil, men han lærer å unngå disse. Han blir sterkere til å motstå det onde, og andre høster gagn av hans eksempel.
Ydmykhet
En Guds tjener bør i en fremragende grad eie ydmykhet. De som har den dypeste erfaring i det som hører Gud til, vil være lengst borte fra hovmod og selvopphøyelse. Fordi de har et høyt begrep om Guds herlighet, føler de at den ringeste plass i hans tjeneste er for ærefull for dem.
Da Moses kom ned fra fjellet etter å ha tilbrakt førti dager i samvær med Gud, visste han ikke at hans ansikt skinte med en glans som forferdet dem som så ham.
Paulus hadde en meget beskjeden mening om sin framgang i kristenlivet. Han omtaler seg selv som den største blant syndere. Og han sier også: «Ikke at jeg allerede har grepet det eller allerede er fullkommen.» [Se 1 Tim. 1, 15.] Fil. 3, 12. Og dog var Paulus blitt høyt hedret av Herren.
Vår frelser erklærte døperen Johannes for å være den største blant profetene; men da Johannes ble spurt om han var Kristus, erklærte han seg uverdig til endog så meget som å løse Mesterens skorem. Da hans disipler kom til ham med den klage at alle mennesker vendte seg til den nye Læreren, minte Johannes dem om at han selv bare var forløperen for Ham som skulle komme.
Arbeidere med denne ånd er det behov for i dag. De selv-gode, som er tilfreds med seg selv, kan godt unnværes i Guds verk. Vår Herre kaller på arbeidere som i følelsen av sin egen trang til Kristi sonende blod tar fatt på gjerningen, ikke med skryt eller selvtillit, men med troens fulle visshet, i forståelsen av at de alltid vil behøve Kristi bistand for å kunne vite hvordan de skal behandle det menneskelige sinn. [Eng.: . . . know how to deal with minds.]
Alvor
Det behøves større alvor. Tiden svinner hurtig, og det er trang til menn som vil arbeide liksom Kristus arbeidet. Det er ikke nok å leve et stille bønnens liv. Andektige betrakt-ninger alene vil ikke gi verden det som den behøver. Kristendommen skal ikke bare være en innadvendt innflytelse i vårt liv. Vi må være fullt våkne, energiske, alvorlige kristne, fylt med et ønske om å bringe sannheten til andre.
Folket behøver å høre beretningen om frelse gjennom troen på Kristus, og ved alvorlig, trofast bestrebelse må budskapet bringes til dem. Man må søke etter sjeler, be for dem og arbeide for dem. Alvorlige formaninger må gis og inderlige bønner oppsendes. Våre slappe, livløse bønner trenger til å bli erstattet med dypt alvorlige påkallelser.
Liv og bekjennelse
Mange som bekjenner seg til gudsfrykt, har en ufullkommen og ensidig karakter. Disse viser at de som lærlinger i Kristi skole har lært sine lekser meget ufullkomment. Noen som har lært å etterligne Kristus i saktmodighet, viser ikke hans flid med hensyn til å gjøre vel. Andre er virksomme og nidkjære, men de vil gjerne skryte; de har aldri lært ydmykhet. Andre igjen lar Kristus være utenfor i deres arbeid. De kan være behagelige i sin opptreden, og de kan vise medfølelse for sine medmennesker, men deres hjerter dveler ikke ved Frelseren, og de har ikke lært himmelens språk. De ber ikke som Kristus ba, og de vurderer ikke sjeler slik som han gjorde; de har ikke lært å tåle gjenvordigheter i sine anstrengelser for å frelse sjeler. Noen kjenner lite til nådens forvandlende kraft, og de blir egoistiske, kritiske og barske. Andre er ettergivende og bøyer seg snart til en side og snart til en annen for å behage sine medmennesker.
Med hvor megen nidkjærhet sannheten enn framholdes, så vil de ord som tales, ingenting hjelpe dersom vedkommendes daglige liv ikke bærer vitnesbyrd om dens helliggjørende kraft. En inkonsekvent handlemåte forherder arbeiderens hjerte og innsnevrer hans sinn og legger anstøt i veien for dem som han virker for.
Det daglige liv
Predikanten bør være fri for enhver unødig timelig bekym-ring forat han må kunne gi seg helt hen til sitt hellige kall. Han bør be meget og stille seg under Guds disiplin, slik at hans liv må åpenbare fruktene av sann selvbeherskelse. Hans språk bør være korrekt; ingen sjargong-uttrykk [eng.: no slang phrases], ingen intetsigende uttalelser bør falle fra hans lepper. Hans kledning bør være i samsvar med arten av den gjerning han utfører. La predikanter og lærere strebe etter å nå opp til det ideal som framholdes i Skriften. La dem ikke forsømme de små ting som ofte blir betraktet som betydningsløse. Forsømmelighet i småting leder mange ganger til forsømmelighet i større ansvar.
Arbeidere i Herrens vingård har det godes eksempel gjen-nom alle tidsaldrer til oppmuntring. De har også Guds kjær-lighet, englers tjeneste, Jesu medlidenhet og håpet om å vinne sjeler for det som er rett. «De forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evindelig og alltid.» Dan. 12, 3.