Evangeliets tjenere

«Vi gir ikke i noe stykke noe anstøt, forat ikke tjenesten skal bli lastet.»

«Forkynn Ordet»

«Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans åpenbarelse og hans rike: For-kynn ordet, vær rede i tide og i utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære!» 2 Tim. 4, 1. 2.

Disse likefremme og inntrengende ord gjør en Kristi tjeners plikt tydelig. Han skal «forkynne ordet», ikke men-neskers meninger og vedtekter, ikke tiltalende eventyr eller sensasjonelle historier som bare setter fantasien i bevegelse og oppflammer følelsene. Han skal ikke opphøye seg selv, men som for Guds åsyn skal han stå fram for en døende verden og forkynne Ordet. Det må ikke være noen lettsindighet, ikke noen spøk, ikke noen fantasirik fortolkning; predikanten skal tale i oppriktighet og med dypt alvor, lik en røst fra Gud som utlegger Den hellige skrift. For sine tilhørere skal han legge fram de ting som har størst betydning for deres nåværende og evige velferd.

Mine brødre predikanter, når dere står foran folket, så tal om de ting som er av betydning, de ting som vil være belærende. Undervis om de store praktiske sannheter som skal innflettes i livet. Undervis om den frelsende kraft hos Jesus, «i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse». Kol. 1, 14. Søk å få deres tilhørere til å fatte sannhetens kraft.

Predikantene bør framholde det troverdige profetiske ord som grunnlaget for syvendedags-adventistenes tro. Profetiene i Daniels bok og i Johannes' Åpenbaring bør studeres omhyg-gelig, og i forbindelse dermed disse ord: «Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!» Joh. 1, 29.

Det 24. kapitel i Matteus' evangelium blir vist meg gang på gang som noe alles oppmerksomhet skal henledes til. Vi lever i den tiden da forutsigelsene i dette kapitel oppfylles. La våre predikanter og lærere forklare disse profetiene for dem som de underviser. La dem i sine foredrag utelate ting som er av mindre betydning, og framholde de sannheter som vil være avgjørende for sjelers skjebne.

Den tiden vi lever vi, krever stadig årvåkenhet, og Guds tjenere skal framholde sannheten angående sabbatsspørsmålet. De bør advare verdens beboere om at Jesus snart kommer med kraft og megen herlighet. Det siste advarselsbudskap til verden skal lede menneskene til å se den betydning Gud tillegger sin lov. Sanheten skal framholdes så tydelig at ingen overtreder som hører den, skal ha noen unnskyldning hvis han unnlater å innse viktigheten av å lyde Guds befalinger.

Jeg er blitt oppfordret til å si: Samle sammen fra Skriften bevisene på at Gud har helliget den syvende dag, og la disse beviser bli lest opp for forsamlingen. La dem som ikke har hørt sannheten, få vite at alle som vender seg bort fra et tydelig: «Så sier Herren», må ta følgen av sin handlemåte. Gjennom alle tider har sabbaten vært prøven på lydighet mot Gud. «Den skal være et evig tegn mellom meg og Israels barn,» sier Herren. 2 Mos. 31, 17.

Beregnende politikk i hellige anliggender

Evangeliet møter nå motstand fra alle kanter. Aldri har ondskapens forbund vært sterkere enn i denne tid. Onde ånder forener seg med menneskelige redskaper for å føre krig mot Guds bud. Overleveringer og usannhet opphøyes over Den hellige skrift, fornuft og vitenskap over åpenbaringen, men-neskelig talent over Åndens lære, former og seremonier over gudfryktighetens levende kraft. Grove synder har skilt folket fra Gud. Vantro blir hurtig moderne. «Vi vil ikke at denne mann skal råde over oss!» -- slik er det tusener av mennesker taler. Guds tjenere må oppløfte røsten som en basun og vise menneskene deres overtredelser. De behagelige prekener som så ofte høres, gjør ikke noe varig inntrykk. Menneskene rammes ikke i hjertet fordi de tydelige, skarpe sannheter i Guds Ord ikke blir framholdt for dem.

Dersom mange av dem som bekjenner seg til å tro på sann-heten, skulle gi uttrykk for sine virkelige følelser, så ville de si: Hvorfor skal det være nødvendig å tale så tydelig? De kunne like gjerne spørre: Hvorfor skulle det være nødvendig for døperen Johannes å si til fariseerne: «Ormeyngel! hvem lærte dere å fly for den kommende vrede?» Matt. 3, 7. Hvorfor behøvde han å vekke Herodias' vrede ved å fortelle Herodes at det var ulovlig for ham å leve sammen med sin brors hustru? Han mistet livet fordi han talte så tydelig. Hvorfor kunne han ikke ha fortsatt uten å pådra seg Herodias' vrede?

Således har mennesker resonnert inntil beregnende politikk er trådt i stedet for troskap. Synden får lov til å fortsette ustraffet. Når vil man i menigheten igjen få høre den trofaste irettesettelse: «Du er mannen»? Se 2 Sam. 12, 7. Dersom disse ord ikke var så sjeldne, så ville vi se mer av Guds kraft. Herrens sendebud bør ikke klage over at deres anstrengelser er fruktløse, før de omvender seg fra sin lyst til bifall, sitt ønske om å behage mennesker, hvilket leder dem til å holde sannheten nede og rope: Fred! når Gud ikke har talt fred.

Måtte enhver Guds tjener forstå helligheten av sitt arbeid og sitt kall! Som guddommelig utvalte sendebud innehar predikantene en stilling som medfører et fryktelig ansvar. I Kristi sted skal de virke som husholdere over himmelens hemmeligheter, oppmuntre de lydige og advare de ulydige. Verdslig politikk [eng.: Wordly policy] må ikke ha noen vekt for dem. Aldri må de vike av fra den stien som Jesus har pålagt dem å følge. De må gå fram i tro og huske på at de er omringet av en sky av vitner. De skal ikke tale sine egne ord, men de ord som En som er større enn jordiske herskere, har budt dem å tale. Deres budskap skal være: «Så sier Herren.»

Gud kaller på menn som i likhet med Natan, Elias og Johannes fryktløst vil forkynne hans budskap uten hensyn til følgene, menn som vil tale sannheten selv om det krever oppofrelsen av alt det de har.

Som kvasse piler

Kristi ord var lik kvasse piler som traff målet og fram-brakte sår i tilhørernes hjerter. Hver gang han talte til folket, enten det var store eller små forsamlinger, hadde hans ord en frelsende virkning på en eller annen sjel. Intet budskap som kom fra hans munn, gikk til spille. Hvert ord han talte, la et nytt ansvar på dem som hørte. Og de predikanter som i dag oppriktig og i tillit til Guds kraft forkynner det siste nådesbudskap til verden, behøver ikke å frykte for at deres anstrengelser skal være forgjeves. Hvem kan si at sannhetens pil ikke rammet blinken og gjennomboret tilhørernes sjeler, selv om intet menneskelig øye kan se pilens bane? Selv om intet menneskelig øre har hørt ropet fra den sårede sjel, så er sannheten dog i stillhet trengt inn i hjertet. Gud har talt til sjelen, og på den dagen da det endelige regnskap gjøres opp, vil hans trofaste tjenere sammen med dem som ble vunnet ved gjenløsningens nåde, stå fram for å gi Kristus æren.

Ingen kan si hvor meget som tapes ved forsøk på å preke uten Den Hellige Ånds salving. I enhver forsamling er det sjeler som står vaklende, nesten bestemt på å stille seg helt på Guds side. Beslutninger blir tatt, men altfor ofte har predikanten ikke budskapets ånd og kraft, og det blir ikke gjort direkte henstillinger til dem som står bevende i vektskålen.

I vår tid med dens moralske mørke skal det noe mer til enn en død teori for å kunne bevege sjeler. Predikantene må ha en levende forbindelse med Gud. De må preke som de som tror det de sier. Levende sannheter, som faller fra en Guds manns lepper, vil få syndere til å skjelve, og lede de over-beviste til å utbryte: Jehova er min Gud; jeg har bestemt meg til å være helt på Herrens side.

Aldri bør en Guds utsending slutte med å strebe etter større lys og kraft. Han bør fortsette å arbeide, fortsette å be, fortsette å håpe tross mismot og mørke, fast besluttet på å tilegne seg inngående kjennskap til Skriften og ikke å stå tilbake i noen nådegave. Så lenge det finnes en eneste sjel som kan hjelpes, bør han trenge fremad med nytt mot ved enhver anstrengelse. Så lenge Jesu ord gjelder: «Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg» (Heb. 13, 5), så lenge rettferdighetens krans tilbys den som seirer, og så lenge vår himmelske forsvarer taler synderens sak, bør Kristi tjenere arbeide med forhåpningsfull, utrettelig energi og standhaftig tro.

Menn som tar på seg det ansvar å gi menneskene ordet fra Guds munn, gjør seg også ansvarlig for den innflytelse de øver på sine tilhørere. Dersom de er trofaste Guds menn, vil de forstå at hensikten med å preke ikke er å underholde. Den er ikke bare å meddele opplysning, heller ikke å overbevise forstanden.

Ordets forkynnelse bør tale til forstanden, og den bør meddele kunnskap; men den bør gjøre mer enn dette. Forat Predikantens ord skal ha virkning, må de trenge inn i tilhørernes hjerter. Han må ikke innføre morsomme historier i sin forkynnelse. Han må strebe etter å forstå sjelens store trang og lengsel. Når han står foran sin forsamling, må han huske på at det blant hans tilhørere er noen som kjemper med tvil, som er nær ved å fortvile og er nesten uten håp, og at det er noen som stadig anfektes av fristelse og utkjemper en hård kamp med sjelefienden. La ham be Frelseren om å gi ham ord å tale som vil styrke disse sjeler i striden mot det onde.

Å bryte livets brød for sjeler

Mange av dem som våre predikanter arbeider for, er ukyn-dige om Bibelens sannheter, og de enkleste belæringer om praktisk gudsfrykt kommer til dem som en ny åpenbaring. Disse trenger til å få vite hva som er sannhet, og i arbeidet for dem bør predikanten ikke lede tanken inn på baner som bare vil behage fantasien og tilfredsstille nysgjerrigheten. La ham derimot bryte livets brød for disse hungrige sjeler. Aldri bør han holde en preken som ikke hjelper tilhørerne til å få et klarere syn for hva de må gjøre for å bli frelst.

De umiddelbare krav, de nåværende prøvelser -- til disse er det menneskene behøver hjelp i dag. Predikanten vil kanskje foreta en himmelhøy flukt ved poetiske skildringer og fantasirike framstilinger som behager sansene og gir innbilningen næring, men som ikke berører livserfaringen, det daglige behov. Han mener kanskje at han ved sin fantasirike veltalenhet har gitt Guds hjord mat; hans tilhørere tenker kanskje at de aldri før har sett sannheten kledd i et så vakkert språk; men hvis man ut fra spørsmålet om årsak og virkning ettersporer den tilstand av ekstase som disse fantasirike framstillinger avstedkommer, vil man finne at selv om enkelte sannheter kan ha blitt påvist, vil slike prekener ikke styrke tilhørerne til livets kamp.

Den som i sin forkynnelse gjør veltalenhet til sitt høyeste mål, leder folket til å glemme den sannhet som blandes med hans talekunst. Når grepetheten er gått over, vil det vise seg at Guds ord ikke har festet seg i sinnet, og tilhørerne har heller ikke oppnådd en bedre forståelse. De uttrykker seg kanskje beundrende om Predikantens veltalenhet, men de er ikke kommet avgjørelsens punkt nærmere. De taler om prekenen liksom de ville tale om et teaterstykke, og om predikanten som de ville tale om en skuespiller. Det kan skje at de kommer igjen for å høre et foredrag til av samme art, men de vil gå derfra uten å være blitt påvirket eller mettet.

Det som trenges, er ikke blomstrende taler, ikke en strøm av ord uten mening. Våre predikanter må tale på en måte som kan hjelpe folket til å gripe livsviktige sannheter. Mine brødre, svev ikke i høyder hvor jevne mennesker ikke formår å følge dere, eller hvor de hverken ville få gagn eller velsignelse selv om de kunne. Framhold de enkle lærdommer som Kristus ga. Fortell beretningen om hans liv i selvfornektelse og oppofrelse, hans fornedrelse og død, hans oppstandelse og himmelfart, hans midlergjerning i himmelen for syndere. I enhver forsamling er det sjeler som Herrens Ånd virker på. Hjelp dem til å forstå hva som er sannhet; bryt livets brød til dem; henled deres oppmerksomhet til livsviktige spørsmål.

Mange røster forfekter villfarelse; la din røst forfekte sannheten. Framhold emner som vil være lik grønne gressganger for fårene i Guds hjord. Led ikke fårene ut i ødemarker hvor de ikke vil være nærmere de levende vanns kilde enn de var før de hørte deg. Framhold sannheten som den er i Jesus, og klargjør de krav som loven og evangeliet stiller. Framhold Kristus, som er veien og sannheten og livet, og tal om hans makt til å frelse alle som kommer til ham. Vår frelses opphavsmann går i forbønn for sitt folk, ikke som en som ber for å bevege Faderen til å vise barmhjertighet, men som en seierherre som gjør krav på det han har vunnet ved sin seier. Han kan til fullkommenhet frelse alle som kommer til Gud ved ham. Gjør denne kjensgjerning meget klar.

Dersom ikke predikantene tar seg i akt, vil de dølge sannheten under menneskelig utsmykning. La ingen predikant tro at han kan omvende sjeler ved veltalende prekener. De som underviser andre, må be Gud om å fylle dem med sin Ånd og sette dem i stand til å opphøye Kristus som synderens eneste håp. Blomstrende taler, behagelige historier eller upassende anekdoter overbeviser ikke synderen. Menneskene lytter til den slags ord liksom de ville lytte til en fornøyelig sang. Det budskap synderen bør høre, er «Så har Guds elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Joh. 3, 16. Evangeliets mottagelse avhenger ikke av lærde vitnesbyrd, flytende taler eller dypsindige argumenter, men av dets enfoldighet og dets tjenlighet for dem som hungrer etter livets brød.

Det er Den Hellige Ånds kraft som gjør ordets tjeneste virkningsfull. Når Kristus taler gjennom predikanten, bereder Den Hellige Ånd de lyttendes hjerter til å ta imot ordet. Den Hellige Ånd er ikke en tjener, men en beherskende kraft. Den bringer sannheten til å skinne inn i sinnet, og den taler gjennom hvert foredrag når predikanten gir seg inn under den guddommelige påvirkning. Det er Ånden som omgir sjelen med en hellig atmosfære, taler til de ubotferdige gjennom advarende ord og viser dem hen til ham som bærer verdens synd.

Forkynn Kristus

Mange har kommet med bemerkninger som gikk ut på at våre talere i sine foredrag har dvelt ved loven og ikke ved Jesus. Denne uttalelse er strengt tatt ikke riktig; men mon den ikke har sine grunner? Har det ikke på talerstolen stått menn som ikke har hatt en sann erfaring i de ting som hører Gud til, menn som ikke har fått Kristi rettferdighet? Mange av våre predikanter har bare vært prekere [eng.: . . . have merely sermonized], idet de har framholdt emner på en argu-mentativ måte og nesten ikke nevnt Gjenløserens frelsende kraft. Deres vitnesbyrd inneholdt ikke noe om Kristi frel-sende blod. Deres offer lignet Kains offer. Han brakte Herren jordens frukt, som i og for seg var antagelig for Gud. Frukten var sikkert god, men det som var kraften i offeret -- blodet av det slaktede lam, en framstilling av Kristi blod -- manglet. Slik er det med prekener som ikke inneholder Kristus. Prekener av denne art stikker ikke menneskene i hjertet; de leder ikke noen til å spørre: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?

Av alle bekjennende kristne bør syvendedags-adventistene være de første til å opphøye Kristus for verden. Kunngjøringen av det tredje englebudskap krever at sannheten vedrørende sabbaten blir framholdt. Denne sannhet skal forkynnes sammen med andre sannheter som budskapet innbefatter; men det store dragende midtpunkt, Kristus Jesus, må ikke utelates. Det er ved Kristi kors nåde og sannhet møtes og rettferd og fred kysser hverandre. Synderen må ledes til å se hen til Golgata; med småbarnets enfoldige tro må han stole på Frelserens fortjeneste, ta imot hans rettferdighet og tro på hans barmhjertighet.

Guds kjærlighet

Ved Guds kjærlighet er Kristi nådes skatter blitt åpenbart for menigheten og for verden. «Så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Joh. 3, 16. Hvilken vidunderlig, uutgrundelig kjærlighet var det ikke som fikk Kristus til å dø for oss mens vi ennå var syndere! Og hvilket tap lider ikke den sjel som med forståelse av lovens sterke krav ikke erkjenner at hvor synden er stor, der er Kristi nåde enda større!

Når loven framholdes slik som den skal, åpenbarer den Guds kjærlighet. Men det er intet under at selv ikke sann-heten smelter hjertene når den framholdes på en kald og livløs måte; intet under at troen vakler overfor Guds løfter når predikanter og misjonsarbeidere forsømmer å forkynne Kristus i hans forhold til loven.

Noen arbeidere i Guds sak har vært for beredvillige til å slynge ut fordømmelser imot synderen; Faderens kjærlighet da han ga sin Sønn i døden for menneskeslekten, er blitt holdt i bakgrunnen. La sannhetens lærer gjøre synderen bekjent med hva Gud virkelig er -- en Far som med lengselsfull kjærlighet venter på å ta imot den hjemvendende fortapte sønn, og som ikke slynger vrede anklager imot ham, men gjør et gjestebud for å by ham velkommen tilbake. Gid alle måtte lære Herrens måte å vinne sjeler på!

Gud ønsker å lede menneskesinnet bort fra den overbevis-ningen som hviler på logikk, til en overbevisning som er dypere, høyere, renere og herligere. Menneskelig logikk har ofte nesten slokt det lyset som ifølge Guds vilje skulle skinne med klare stråler for å overbevise menneskene om at naturens Herre er verdig til all pris og ære fordi han er alle tings skaper.

Noen forkynnere begår den feil å la deres prekener utelukkende bestå av argumenter. Det finnes slike som lytter til sannhetens teori og gripes av de beviser som framholdes; og hvis Kristus så blir framstilt som verdens frelser, så vil den sæden som sås, kankje spire og bære frukt til Guds ære. Men ofte blir Golgatas kors ikke framholdt for folket. Noen hører nå kanskje den siste preken de noensinne vil få høre, og hvis den gylne anledning forspilles, så er den spilt for all tid. Var Kristus og hans frelserkjærlighet blitt forkynt sammen med sannhetens teori, så kunne disse kanskje vært vunnet over på hans side.

Veien til Kristus

Flere enn vi tror, lengter etter å finne veien til Kristus. De som forkynner det siste budskap om nåde, bør huske at Kristus skal opphøyes som synderens tilflukt. Noen predikanter mener at det ikke er nødvendig å preke omvendelse og tro, fordi de anser det for gitt at deres tilhørere kjenner evangeliet, og at man for å kunne holde deres oppmerksomhet må tale om emner av en annen art. Men mange mennesker er i sørgelig grad uvitende om frelsens plan; de behøver mer undervisning om dette overordentlig viktige emne enn om noe annet.

Teoretiske foredrag er uunnværlige for å få folk til å se hvordan sannhetens kjede ledd for ledd forener seg til et fullkomment hele; men aldri bør det noensinne holdes et foredrag uten at Kristus og ham korsfestet blir framholdt som det der utgjør evangeliets grunnvoll. Predikantene ville kunne påvirke flere hjerter hvis de dvelte mer ved praktisk gudsfrykt. Når sannheten forkynnes på nye steder, blir de foredrag som holdes, ofte for en stor del teoretiske. Folk kommer i villrede ved det de hører. Mange innser sannhetens styrke og vil gjerne sette sine føtter på en sikker grunnvoll. Dette er tidspunktet framfor alle andre til å påvirke samvittigheten med Kristi religion. Dersom møtene avsluttes uten at dette praktiske arbeid blir gjort, er meget tapt.

Vekten av de beviser som legges fram, leder undertiden noen til å stille seg på sannhetens side uten at de er omvendt. Predikantens gjerning er ikke ferdig før han har undervist sine tilhørere om nødvendigheten av en hjertets forvandling. I hvert foredrag bør det rettes inntrengende oppfordringer til menneskene om å forsage sine synder og vende seg til Kristus. De synder og nytelser som går i svang i vår tid, bør fordømmes og praktisk gudsfrykt innskjerpes. En trofast predikant, som i sitt hjerte føler betydningen av de ord han taler, er ute av stand til å undertrykke sin bekymring for de sjeler han virker for.

Gid jeg rådet over ord som var sterke nok til å gjøre det inntrykk jeg ønsker å gjøre på mine medarbeidere i evangeliet! Mine brødre, det er livets ord dere har med å gjøre; dere har å gjøre med menneskesinn som kan oppnå den høyeste utvikling. Kristus den korsfestede, Kristus den oppstandne, Kristus den himmelfarne, Kristus i hans tilkommelse, bør således mildne, glede og fylle predikantens sinn at han vil framholde disse sannheter for folket i kjærlighet og med dypt alvor. Da vil predikanten tapes av syne, og Jesus vil bli åpenbart.

Opphøy Kristus, dere som underviser folket; opphøy ham i preken, i sang, i bønn! Sett alle krefter inn på å lede for-virrede, forvillede, fortapte sjeler hen til «Guds Lam». Løft ham opp, den oppstandne frelser, og si til alle som hører: Kom til ham som elsket oss «og ga seg selv for oss». Ef. 5, 2. La frelsens vitenskap være hovedemnet i hver preken, temaet i hver sang. La den få uttrykk i hver bønn. La det i for-kynnelsen ikke bli innført noe som et tillegg til Kristus, som er Guds kraft og Guds visdom. Tal livets ord, og framstill Jesus som den botferdiges håp og enhver troendes faste borg. Vis de besværede og motløse fredens vei og forkynn Frelserens nåde og fullkommenhet.

Det er bare én sti som fører fra mørket opp til lyset inntil den berører Guds trone, nemlig troens sti. Denne sti er ikke mørk og usikker; den er ikke en vei som dødelige har uttenkt, ikke en vei som menneskehender har anlagt, og hvor det avkreves toll av hver vandringsmann. Adgang kan ikke oppnås ved botsgjerninger.

Den vei Gud har lagt til rette, er så fullstendig og så fullkommen at mennesket ikke kan forøke dens fullkommenhet ved noen gjerninger som det kan gjøre. Den er bred nok til å ta imot den mest forherdede synder hvis han virkelig om-vender seg, og likevel så smal at den ikke gir plass til noen synd. Dette er den sti som er lagt for Herrens forløste å vandre på.

Rettferdighet av tro

Den tanken at Kristi rettferdighet ikke tilregnes oss på grunn av noen fortjeneste fra vår side, men som en uforskyldt gave fra Gud, er en dyrebar tanke. Guds og menneskets fiende er ikke villig til at denne sannheten skal bli tydelig framholdt; for han vet at dersom folket tar imot den fullt ut, så vil hans makt være brutt. Hvis han kan beherske menneskenes sinn, slik at tvil og vantro og mørke blir erfaringen hos dem som bekjenner seg til å være Guds barn, så kan han overvinne dem med fristelse.

Den enfoldige tro som tar Gud på hans ord, bør opp-muntres. Guds folk må ha den tro som griper hans guddom-melige kraft; for «av nåde er dere frelst, ved tro, og det ikke av dere selv, det er Guds gave». Ef. 2, 8. De som tror at Gud for Kristi skyld har forlatt deres synder, bør ikke på grunn av fristelse unnlate å trenge fremad for å stride troens gode strid. Deres tro bør tilta i styrke inntil deres kristenliv så vel som deres tale forkynner at «Jesu . . . blod renser oss fra all synd». 1 Joh. 1, 7.

Dersom vi ønsker å ha det tredje englebudskaps ånd og kraft, så må vi framholde loven og evangeliet sammen, for de går hånd i hånd. Liksom en kraft fra det dype oppflammer ulydighetens barn til å gjøre Guds lov ugyldig og til å trampe ned den sannheten at Kristus er vår rettferdighet, således beveger en kraft fra det høye de troendes hjerter til å opphøye loven og til å løfte Kristus opp som en fullkommen frelser. Med mindre den guddommelige kraft inngår i Guds folks erfaring, vil falske teorier og forestillinger få makt over menneskenes sinn, Kristus og hans rettferdighet vil utgå av deres erfaring, og deres tro vil være uten kraft eller liv.

Predikantene skal forkynne Kristus i hans fylde både i menighetene og på nye steder forat tilhørerne kan få en for-standig tro. Folket må opplyses om at Kristus er deres frelse og rettferdighet. Satans overlagte hensikt er å avholde sjeler fra å tro på Kristus som deres eneste håp; for Kristi blod, som renser fra all synd, har virkning bare for dem som tror på dets fortjeneste, og som framstiller det for Faderen, liksom Abel gjorde da han ofret. Kains offer mishaget Gud fordi det var et offer uten Kristus. Hovedemnet i vårt budskap er ikke bare Guds bud, men Jesu tro. Et klart lys skinner på vår vei i dag, og det leder til større tro på Jesus. Vi må ta imot hver lysstråle og vandre i den forat den ikke skal bli til fordømmelse for oss i dommen. Vår skyldighet og våre forpliktelser får mer betydning, etter som vi oppnår klarere anskuelser om sannheten. Lyset åpenbarer og straffer villfarelser som var dulgt i mørket, og etter som lyset kommer, må menneskenes liv og karakter forandres i samsvar dermed for å være i overensstemmelse med lyset. Synder som på grunn av sinnets blindhet engang var uvitenhetssynder, kan man ikke lenger hengi seg til uten å pådra seg skyld. Etter som menneskene får større lys, må de forvandles, høynes og renses derved; i motsatt fall vil de bli mer fordervet og hårdnakket enn de var før lyset kom.

Råd til en evangelist -- Kjære bror!

. . . Jeg har dette budskap til deg fra Herren: Vær vennlig i tale, mild i handling. Pass nøye på deg selv, for du er tilbøyelig til å være streng og diktatorisk og til å uttale deg uvørent. Herren taler til deg og sier: Våk og be, forat du ikke skal falle i fristelse. Hårde uttrykk bedrøver Herren; ukloke ord gjør skade. Det er blitt pålagt meg å si til deg: Vær mild i din tale; pass godt på dine ord; la ingen hårdhet prege dine uttalelser eller dine fakter. Bring Kristi vellukt inn i alt det du gjør og sier. La ikke naturlige karaktertrekk skjemme og forderve din virksomhet. Du skal hjelpe og styrke de fristede. La ikke selvet få vise seg i hårde ord. Kristus har gitt sitt liv for hjorden og for alle dem du arbeider for. La ingen av dine ord vippe en sjel i den uriktige retning. Hos Kristi tjener må en kristelig karakter komme til syne.

Overilte, overlegne uttrykk samstemmer ikke med den hellige gjerning som Kristus har gitt sine tjenere å utføre. Dersom det er din daglige erfaring å se hen til Jesus og lære av ham, så vil du legge for dagen en sunn og harmonisk karakter. Gjør dine framstillinger mer avdempet og tal ikke fordømmende ord. Lær av den store Læreren. Vennlig og medfølende tale vil virke som en lægende balsam og læge for-tvilte sjeler. Når kunnskapen om Guds Ord innføres i det praktiske liv, så vil den ha en lægende, lindrende kraft. Hård tale vil aldri bringe velsignelse til deg selv eller til noen annen.

Min bror, du skal være et eksempel på Kristi mildhet og tålmodighet og godhet. Gjør Kristus til ditt mønster i dine framstillinger når du taler til en forsamling. «Den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter.» Jak. 3, 17. Våk og be, og undertrykk den hårdhet som undertiden bryter fram hos deg. Når Kristi nåde bor i deg, kan dine ord bli helliget. Dersom dine brødre ikke handler akkurat slik som du mener de burde, så møt dem ikke med hårdhet. Du har undertiden bedrøvet Herren med dine strenge uttrykk.

Din vilje må bøye seg for Herrens vilje. Du behøver hjelp fra Herren Jesus. La bare slike ord som er gode, rene og hellige, utgå fra dine lepper; for din ånd og ditt eksempel som en evangeliets tjener vil bli etterlignet av andre. Vær alltid vennlig og mild mot barn. . . .

Du kan nå opp til Guds ideal dersom du vil sette deg fore at selvet ikke skal innflettes i din gjerning Bevisstheten om at du i ånd og i gjerning strever etter å være lik Kristus, vil gi deg styrke og trøst og mot. Det er ditt privilegium å kunne bli saktmodig og ydmyk av hjertet; da vil Guds engler samarbeide med deg i din vekkelsesvirksomhet. Kristus døde forat hans liv måtte kunne leves i deg og i alle som gjør ham til sitt eksempel. I din gjenløsers kraft kan du åpenbare Kristi karakter, og du kan arbeide med visdom og styrke for å gjøre de krokete steder rette.

Praktiske vink

Utarbeidelse av foredrag. -- Når de utarbeider sine fore-drag, er det noen predikanter som legger hver eneste detalj til rette med slik nøyaktighet at Herren ikke får noen leilighet til å lede deres sinn. Hvert punkt er fastslått som om det var støpt, og de synes å være ute av stand til å fravike den utstukne plan. Dette er en alvorlig feil, og dersom den blir fulgt, vil den medføre sjelelig forkrøpling hos predikantene og gjøre dem likeså blottet for åndelig liv og kraft som Gilboas fjell var blottet for dogg og regn.

Når en predikant føler at han ikke kan fravike et utarbeidet foredrag, vil virkningen ikke bli vesentlig bedre enn den som oppnås ved å lese en preken. Matte, formelle foredrag inneholder lite av Den Hellige Ånds livgivende kraft, og den vane å holde slike foredrag vil på en virkningsfull måte ødelegge en predikants brukbarhet og dyktighet.

Gud ønsker at hans arbeidere skal være helt avhengige av ham. De må lytte for å høre hva Ånden sier, og spørre: Hva er ditt ord til folket ? De må ha opplatte hjerter så Gud kan gjøre inntrykk på deres sinn, og da vil de være i stand til å gi folket sannheten frisk fra himmelen. Den Hellige Ånd vil gi dem tanker som er avpasset til å kunne imøtekomme de tilstedeværendes behov.

Ærbødighet. -- Jeg har hørt noen predikanter tale om Kristi liv og lære på en hverdagslig måte, som om de gjen-fortalte tildragelser i en eller annen stor manns liv i verden. Ja, det er ikke noe usedvanlig at predikanter taler om Kristus som om han var et menneske lik dem selv. Når jeg hører dette hellige emne behandlet på en slik måte, volder det meg en smerte som jeg ikke kan uttrykke; for jeg vet at skjønt disse menn er sannhetens lærere, så har de aldri hatt opphøyde begreper om Kristus; de har aldri lært å kjenne ham. Deres tanker beveger seg ikke på det høye plan som ville gi dem en klar forestilling om verdens gjenløsers karakter.

De som har det rette syn på Kristi karakter og gjerning, vil ikke bli selvgode eller henfalle til selvopphøyelse. Svakheten og mangelfullheten i deres egne bestrebelser i motsetning til hva Guds Sønn utførte, vil holde dem ydmyke og lede dem til å nære mistillit til seg selv og til å stole på Guds kraft i utførelsen av deres gjerning. Vanemessig å dvele ved Kristus og hans fullkomne fortjeneste forøker troen, skjerper den åndelige synsevne, styrker lengselen etter å bli lik ham og tilfører bønnen et alvor som gjør den virkningsfull.

Likegyldige anekdoter. -- Predikanter bør ikke gjøre det til en vane å fortelle likegyldige anekdoter i forbindelse med sine prekener, da dette svekker vekten av de sannheter som blir framholdt. Bruk av anekdoter eller omtale av hendelser som skaper latter eller vekker intetsigende tanker, er meget forkastelig. Sannheten bør kles i et rent, verdig språk, og de illustrasjoner som brukes til å belyse den, bør være av tilsvarende art.

Middel mot mangelfull oppmerksomhet. -- En predikant må ofte tale i et overfylt, sterkt oppvarmet lokale. Tilhørerne blir søvnige, sansene sløves, og det er nesten umulig for dem å gripe de sannheter som blir framholdt.

Dersom taleren istedenfor å preke ville søke å undervise dem, holde seg mer til samtaleformen og stille dem spørsmål, så ville tankene vekkes opp til virksomhet, og tilhørerne ville være bedre i stand til å fatte hva som blir sagt.

Små forsamlinger. -- Tap ikke motet når det bare er få til stede for å høre et foredrag. Hvem vet om det ikke, selv når det bare er to eller tre tilhørere, kan være én til stede som Herrens Ånd arbeider med? Kanskje Herren vil gi deg et budskap til denne ene sjel, som, hvis den omvender seg, kan bli et middel til å nå andre. Uten at du vet noe om det, kan frukten av ditt arbeid forøkes tusenfold.

Se ikke på de tomme benker og la ikke troen og motet synke, men tenk på hva Gud gjør for å bringe sannheten ut til verden. Husk at du samarbeider med guddommelige krefter -- krefter som aldri svikter. Tal med samme alvor, tro og interesse som om tusener var til stede for å lytte til din stemme.

En prest gikk en regnfull formiddag til sin kirke for å preke og fant at forsamlingen bare besto av én mann. Men han ville ikke skuffe sin tilhører og prekte for ham med alvor og interesse. Resultatet var at mannen ble omvendt og ble misjonær, og gjennom hans virksomhet fikk tusener høre det gode budskap om frelse.

Korte prekener. -- La budskapet for denne tid ikke bli framholdt i lange, anstrengte foredrag, men i korte taler som går like på saken. Lange prekener sliter både på talerens krefter og på tilhørernes tålmodighet. Hvis taleren føler viktigheten av sitt budskap, så behøver han i særlig grad å passe på at han ikke overanstrenger sine fysiske krefter og gir de forsamlede mer enn de kan bevare i hukommelsen.

Tro ikke at dine tilhørere vil erindre alt det du har framholdt når du har gjennomgått et emne én gang. Det er fare for at en kan gå for fort fra et punkt til et annet. Gi undervisningen i korte avsnitt, i et klart og enkelt språk, og gjenta den ofte. Korte prekener vil huskes meget bedre enn de lange. Våre talere bør erindre at de emner som de framholder, kan være nye for noen av tilhørerne, og derfor bør hovedpunktene gjentas atter og atter.

Følg emnet. -- Mange talere spiller sin tid og sine krefter med lange innledninger og unnskyldninger. Noen bruker nesten en halv time på denne måten. Derved sløser de tiden bort, og når de kommer til emnet og søker å slå sannhetspunktene fast i tilhørernes sinn, er folk blitt trette og kan ikke innse betydningen av disse punkter.

Istedenfor å komme med unnskyldninger fordi han vil tale :il folket, bør predikanten begynne som en som vet at han har et budskap fra Gud. Han bør gjøre de vesentlige sannletspunktene så tydelige som milestolper, slik at folket ikke kan unngå å se dem.

Ofte spilles det tid med forklaring av punkter som i virkeigheten er uten betydning, og som ville blitt godtatt uten bevisføring. Men de vesentlige punkter bør gjøres så klare og inntrykksfulle som ord og bevis muliggjør.

Fordypelse i et emne. -- Noen har utviklet den vanen å gå for vidt i fordypelse. Evnen til å samle tankene om et enkelt emne og å utelukke alle andre er god innenfor visse grenser; men de som setter hele sin åndskraft inn på å forfølge én viss tankerekke, står ofte tilbake i andre henseender. I samtaler blir de kjedelige og tretter tilhøreren. Deres skrifter mangler en fri, lett stil. Når de taler offentlig, holder det foreliggende emne deres oppmerksomhet fast, og de ledes lengre og lengre ut og trenger dypere og dypere inn i emnet. Etter hvert som de blir interessert og opptatt, synes de å se kunnskap og lys, men det er få som kan følge dem.

Det er fare for at slike menn vil plante sannhetssæden så dypt at de spede spirer aldri finner fram til overflaten. Selv de vesentligste og mest åpenbare sannheter, slike som i seg selv er klare og tydelige, kan i den grad tilhylles med ord at de blir tåket og uklare.

Enfoldighet. -- Argumenter er gode på sin plass, men langt mer kan utrettes ved en enfoldig forklaring av Guds Ord. Kristi lærdommer ble så tydelig illustrert at de mest uvitende lett kunne forstå dem. Jesus brukte ikke lange og vanskelige ord i sine taler; han brukte et enkelt språk som var avpasset etter jevne menneskers fatteevne. Han trengte ikke lengre inn i de emner han framholdt enn at de var i stand til å følge ham.

Predikanter bør framholde sannheten på en klar, enfoldig måte. Blant tilhørerne finnes det mange som behøver en tyde-lig forklaring angående de trin som er nødvendige i omven-delsen. Den store mengde av befolkningen har mindre kjenn-skap til dette punkt enn mange tenker. Av dem som har tatt eksamen ved lærde skoler, veltalende foredragsholdere, dyk-tige statsmenn, menn i høye, betrodde stillinger, er det mange som har lagt sine evner for dagen i andre spørsmål, mens de har forsømt de ting som har aller størst betydning. Når slike menn utgjør en del av forsamlingen, vil taleren ofte anstrenge seg til det ytterste for å holde en intellektuelt preget tale, men unnlater å forkynne Kristus. Han påviser ikke at synd er lovens overtredelse. Han gjør ikke frelsesplanen tydelig. Det som ville ha grepet tilhørernes hjerter, ville ha vært å henvise dem til Kristus som døde for å gjøre gjenløsningen oppnåelig for dem.

Vekkelser. -- Når Herren virker gjennom menneskelige redskaper, og når folk blir påvirket av kraften fra det høye, leder den onde sine hjelpere til å rope: «Fanatisme!» og til å advare mot å gå til ytterligheter. La alle være forsiktige med å oppløfte dette rop; for skjønt det finnes falske pengestykker, vil dette ikke forringe verdien av de ekte. Det finnes falske vekkelser og falske omvendelser, men derav følger ikke at alle vekkelser må betraktes med mistenksomhet. La oss ikke vise den forakt som fariseerne la for dagen da de ropte: «Denne mann tar imot syndere!» Luk. 15, 2.

Det er tilstrekkelig i Kristi liv til å lære oss ikke å. Håne hans gjerning til sjelers omvendelse. Åpenbarelsen av Guds fornyende nåde i syndige mennesker bringer engler til å fryde seg; men på grunn av vantro er denne gjerning ofte blitt betegnet som fanatisme, og det sendebud som Gud har virket gjennom, er blitt omtalt som en som har nidkjærhet uten skjønnsomhet.

Sabbatsgudstjenesten. -- Den som er utsett til å lede gudstjenesten på sabbaten, bør overveie hvordan han kan interessere sine tilhørere for Guds Ords sannheter. Han bør ikke alltid holde en preken som er så lang at det ikke blir noen anledning for de tilstedeværende til å bekjenne Kristus. Prekenen bør ofte være kort, forat tilhørerne kan få leilighet til å gi uttrykk for sin takknemlighet til Gud. Takksigelses-offer herliggjør Herrens navn. I de helliges forsamling lytter engler alltid til den pris som oppsendes til Herren i vitnesbyrd, sang og bønn.

Møtet til bønn og vitnesbyrd bør være en anledning som bringer særskilt hjelp og oppmuntring. Alle bør betrakte det som en forrett å kunne ta del. La enhver som bærer Kristi navn, ha litt å si i vitnegudstjenesten! Vitnesbyrdene bør være korte og av en slik beskaffenhet at de vil være til hjelp for andre. Intet vil så fullstendig drepe andaktsånden som når en enkelt person bruker 20 eller 30 minutter til et langt vitnesbyrd. Dette betyr død for åndeligheten i møtet.

Omhyggelighet i opptreden og p.kledning

Predikanten må huske at han ved sin opptreden pa taler-stolen, ved sin holdning, i sin måte å tale på og ved sin kledning enten gjør et gunstig eller et ugunstig inntrykk på sine tilhørere. Han bør legge seg etter høflighet og en dannet opptreden og etter å føre seg på en stille, verdig måte som svarer til hans høye kall. Alvor og en viss kristelig myndighet blandet med saktmodighet bør prege hans ferd. Et grovt og ubehøvlet vesen må ikke tåles i det daglige liv, og langt mindre bør det tillates i prekegjerningen. Predikantens holdning bør være i samsvar med de hellige sannheter han forkynner. Hans ord bør i enhver henseende være verdige og velvalte.

Predikanter har ingen rett til å oppføre seg som skuespillere på talerstolen, innta en holdning og komme med uttalelser bare for å gjøre effekt. De er ikke skuespillere; de er sannhetens forkynnere. Støyende, lite verdige fakter meddeler ingen kraft til den sannhet som blir framholdt; på besindige menn og kvinner med riktige synsmåter virker de tvert imot frastøtende.

En predikant som har lært av Kristus, vil alltid være seg bevisst at han er en Guds budbærer, utsendt av ham til å utføre en gjerning hvis innflytelse vil vedvare gjennom evigheten. Det bør ikke på noen måte være hans hensikt å henlede oppmerksomheten på seg selv, sin lærdom eller sin dyktighet. Hans eneste mål bør være å lede syndere til omvendelse, idet han både ved ord og eksempel viser dem hen til Guds Lam som bærer verdens synd. Han bør tale som en som vet at han har fått makt og myndighet fra Gud. Hans foredrag bør være preget av et alvor, en inderlighet og en overbevisende kraft som vil lede syndere til å søke tilflukt hos Kristus.

Omhyggelighet i klededrakt er en sak av betydning. Predi-kanten bør kle seg på en måte som svarer til stillingens verdighet. Enkelte predikanter har vært forsømmelige i denne henseende. I somme tilfelle har det ikke bare vært utvist mangel på smak og på orden i påkledningen, men denne har vært usoignert og sjusket.

Himmelens Gud, hvis arm beveger verden, og som gir oss livet og oppholder oss med helse, æres eller vanæres ved den kledning som brukes av dem som gjør tjeneste til hans ære. Til Moses ga han særskilt undervisning om alt i forbindelse med tjenesten i tabernakelet, og han anviste den drakt som de som utførte tjeneste for ham, skulle bære. «Du skal gjøre hellige klær for Aron, din bror, til ære og til pryd» (2 Mos. 28, 2), var den anvisning Moses fikk. Alt i forbindelse med prestenes klær og opptreden skulle være slik at det ga tilskuerne et inntrykk av Guds hellighet, av det hellige ved hans tilbedelse og av den renhet som forlangtes hos dem som kom i hans nærhet.

Prestene hadde ikke lov til å gå inn i helligdommen med sko på føttene, fordi støvpartiklene som festet seg ved dem, ville vanhellige det hellige sted. De skulle la skoene bli stående igjen i forgården før de trådte inn i helligdommen, liksom de også skulle vaske hender og føtter innen de utførte tjeneste i tabernakelet eller ved brennofferalteret. Således ble folket hele tiden undervist om at all besmittelse måtte fjernes fra dem som ville komme fram for Guds åsyn.

Den predikant som er likegyldig med sin påkledning, øver en innflytelse som mishager Gud, og tilhørerne får det inntrykk at han ikke anser den gjerning han beskjeftiger seg med, for å være mer hellig enn alminnelig arbeid. Og ikke bare det, men istedenfor å vise dem betydningen av properhet og smak når det gjelder klededrakten, setter han et eksempel på slapphet og uordentlighet som enkelte ikke vil være sene om å følge.

Gud venter at hans tjenere både i sin oppførsel og i sin påkledning skal gi en riktig framstilling av sannhetens prinsipper og av den hellighet som tilhører deres embete. De skal sette et eksempel som vil hjelpe menneskene til å nå opp til et høyt ideal. Menneskene har makt til å utslokke Guds Ånd, og makten til å velge er overlatt til dem. Det tilstås dem frihet til å handle. De kan gjennom Gjenløserens navn og nåde være lydige, eller de kan være ulydige og erfare følgene.

Menneskene har makt til å utslokke Guds Ånd, og makten til å velge er overlatt til dem. Det tilstås dem frihet til å handle. De kan gjennom Gjenløserens navn og nåde være lydige, eller de kan være ulydige og erfare følgene.

Menneskene er ansvarlige for mottagelsen eller forkastelsen av hellige og evige sannheter. Guds Ånd overbeviser uten opphør, og sjeler bestemmer seg for eller imot sannheten. Hvor viktig er det derfor ikke at enhver handling i livet, især hos Kristi sendebud som handler i hans sted, er slik at den ikke behøver å angres!

Offentlig bønn

Bønner som holdes i en offentlig forsamling, bør være korte og saklige. Gud ønsker ikke at vi skal gjøre andaktsstunden trettende ved langtrukne bønner. Kristus påla ikke sine disipler lange bønner og besværlige seremonier. «Når dere ber,» sa han, «skal dere ikke være som hyklerne; for de vil gjerne stå og be i synagogene og på gatehjørnene, for å vise seg for menneskene.» Matt. 6, 5.

Fariseerne hadde fastsatte timer til bønn; og når de, som det ofte hendte, befant seg ute på det bestemte tidspunkt, stanset de der de var -- kanskje på gaten eller på torget, midt i den rastløse menneskemengden -- og leste med høy røst sine vanemessige bønner. En slik tilbedelse, utført utelukkende til selvforherligelse, ga anledning til en skånselløs irettesettelse fra Jesu side. Dog frarådet han ikke offentlig bønn, for han ba selv med sine disipler og med folkeskaren. Men han betonte den tanken for sine disipler at deres offentlige bønner skulle være korte.

Noen få minutter er lenge nok til enhver alminnelig offentlig bønn. Det kan inntreffe tilfelle hvor bønnen på en særskilt måte inngis av Guds Ånd. Den lengtende sjel kjenner seg grepet og sukker etter Gud. Ånden kjemper, liksom Jakob gjorde, og vil ikke slå seg til ro uten en særskilt åpenbarelse av Guds kraft. I slike stunder kan en mer langvarig påkallelse være berettiget.

Det blir oppsendt mange trettende bønner, som mer ligner et foredrag som man holder for Herren, enn en begjæring som man kommer til ham med. Det ville være bedre om de som holder slike bønner, innskrenket seg til den bønnen som Kristus lærte sine disipler. Lange bønner tretter tilhørerne og forbereder dem ikke til å høre på den undervisningen som følger etter.

Lange, kjedelige bønner i offentlige forsamlinger skyldes ofte forsømmelse av bønn i lønnkammeret. La ikke predikan-tene i sine bønner utføre en ukes forsømte plikter i håp om å kunne avsone sin forsømmelse og berolige samvittigheten. Slike bønner fører ofte til at andre bringes ned på et lavt åndelig trin.

Før predikanten bestiger prekestolen, bør han søke Gud i sitt lønnkammer og der komme i inderlig forbindelse med ham. Der kan han oppløfte sin tørste sjel til Gud og bli veder-kveget av nådens regn. Med en salving av Den Hellige Ånd som gir ham en byrde for sjeler, vil han deretter ikke sende forsamlingen bort uten å ha forkynt Kristus, som er synderens eneste tilflukt. Under følelsen av at han kanskje aldri mer vil treffe disse tilhørere, vil han komme med opp-fordringer som går dem til hjertet; og Mesteren, som kjenner menneskehjertene, vil gi ham ord å tale og hjelpe ham til med styrke og i rette tid å si det som bør sies.

Ærbødighet i bønn

Noen betrakter det som et tegn på ydmykhet at man ber til Gud på en hverdagslig måte, som om man talte med et menneske. De vanhelliger hans navn ved unødig og på en uærbødig måte å innflette i sine bønner disse ord: «allmektige Gud» -- forferdelige, hellige ord, som aldri burde unnslippe våre lepper uten med dempet stemme og med en kjensle av hellig ærefrykt.

Et høyttravende språk sømmer seg ikke i bønn, uansett om bønnen holdes i en forsamling, i familiekretsen eller i lønnkammeret. Særlig bør den som ber i en offentlig forsamling, bruke enkle ord forat andre må kunne forstå det som blir sagt, og slutte seg til bønnen.

Troens bønn som kommer fra hjertet, er den bønn som blir hørt i himmelen og besvart på jorden. Gud forstår menneskenes trang. Han vet hva vi ønsker, før vi ber ham. Han ser sjelens kamp med tvil og fristelse. Han legger merke til oppriktigheten hos den bedende. Han vil godkjenne sjelens ydmykelse og trengsel. «Den jeg vil se til,» sier han, «det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.» Es. 66, 2.

Det er vår forrett å kunne be med tillit, idet Ånden inngir våre bønner. I enfoldighet bør vi legge våre behov fram for Herren og gripe hans løfter med en slik tro at de tilstedeværende vil forstå at vi har lært å få overhånd hos Gud i bønn.

De vil oppmuntres til å tro at Herren er til stede i møtet, og de vil åpne sine hjerter for å ta imot hans velsignelse. Deres tro på vår oppriktighet vil forøkes, og med villige ører vil de lytte til den undervisning som gis.

Våre bønner bør være fulle av ømhet og kjærlighet. Når vi stunder etter en dypere og mer omfattende forståelse av Frelserens kjærlighet, vil vi rope til Gud om mer visdom. Dersom det noen gang var behov for hjertegripende bønner og prekener, så er det nå. Alle tings ende er forhånden. Å, at vi dog i tilbørlig grad kunne innse nødvendigheten av å søke Herren av hele vårt hjerte! Da skulle vi finne ham.

Måtte Gud lære sitt folk hvordan de skal be! La lærerne i våre skoler og predikantene i våre menigheter daglig lære i Kristi skole! Da vil de be med alvor, og deres begjæringer vil bli hørt og besvart. Da vil ordet bli forkynt med kraft.

Vår holdning under bønnen

Både i offentlig og i privat tilbedelse er det vår forrett å kunne bøye våre kne for Herren når vi oppsender våre bønner til ham. Jesus, som er vårt eksempel, «falt på kne» og ba. Om hans disipler berettes det at også de «falt på kne og ba». Paulus uttalte: «Derfor altså bøyer jeg mine kne for Faderen.» Da Esras bekjente Israels synder for Gud, knelte han. Om Daniel står det at «tre ganger om dagen bøyde han sine kne med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn». Luk. 22, 41; Ap. gj. 9, 40; 20, 36; 21, 5; Ef. 3, 14; se Esras 9, 5; Dan. 6, 11.

Sann ærefrykt for Gud framkalles ved erkjennelsen av hans uendelige storhet og en forståelse av hans nærvær. Denne erkjennelse av den Usynlige burde innprentes dypt i hvert eneste hjerte. Bønnestunden og bedestedet er hellige fordi Gud er nærværende, og når vi i vår holdning og opptreden legger ærefrykt for dagen, så vil den følelse som inspirerer den, bli styrket. «Hans navn er hellig og forferdelig,» sier salmisten. Sal. 111,9. Engler tilhyller sitt ansikt når de uttaler dette navn. Med hvilken ærbødighet burde da ikke vi, som er falne og syndige, ta det på våre lepper!

Godt ville det være for gammel og ung å overveie de Skriftens ord som viser hvordan man bør akte det sted som utmerker seg ved Guds nærvær. «Dra dine sko av dine føtter !» bød Gud Moses ved den brennende busk. «For det sted du står på, er hellig jord.» Etter å ha sett englesynet utbrøt Jakob: «Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke. . . . Her er visselig Guds hus, her er himmelens port.» 2 Mos. 3, 5; 1 Mos. 28, 16. 17.

«Herren er i sitt hellige tempel; vær stille for hans åsyn, all jorden !» Hab. 2, 20. Uttværede, prekenaktige bønner er upåkrevd og malplasert i en forsamling. En kort, inderlig bønn oppsendt i tro vil bløtgjøre tilhørernes hjerter, mens de under lange bønner vil vente utålmodig, som om de ønsket at hvert ord måtte være det siste. Hadde den predikanten som holder en slik bønn, kjempet med Gud i sitt lønnkammer inntil han følte at hans tro kunne gripe løftet: «Be, så skal dere gis», så ville han i sin offentlige bønn straks ha kommet til saken og bedt med alvor og tro om nåde for seg selv og for sine tilhørere.