«Vokt den Guds hjord . . . , og ha tilsyn med den.»
Den gode hyrde
Kristus, det store eksempel for alle predikanter, sammen-ligner seg med en hyrde. «Jeg er den gode hyrde,» sier han; «den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.» «Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine, liksom Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen; og jeg setter mitt liv til for fårene.» Joh. 10, 11. 14. 15.
Liksom en jordisk hyrde kjenner sine får, således kjenner den guddommelige Hyrden sin hjord, som er spredt over hele verden. «Og dere, min hjord, den hjord jeg før, dere er men-nesker; jeg er deres Gud, sier Herren, Israels Gud.» Esek. 34, 31.
I lignelsen om det tapte får går hyrden ut for å søke etter det ene -- det aller minste antall som kan telles. Da han oppdager at ett av hans får savnes, ser han ikke likeglad på hjorden som er trygg inne i huset, og sier: Jeg har ni og nitti, og det vil koste meg for mye besvær å gå ut og søke etter det som har gått seg vill. La det komme tilbake av seg selv, så vil jeg lukke opp døren i kveen og slippe det inn! Nei, aldri så snart fåret er blitt borte, fylles hyrden med sorg og engstelse. Han forlater de ni og nitti i kveen og går ut for å søke etter det som er kommet bort. Samme hvor mørk og stormfull natten er, samme hvor farlig og usikker veien kan være, samme hvor langvarig og trettende ettersøkningen måtte bli, så gir han seg ikke før fåret er funnet.
Med hvilken lettelse hører han ikke dets første svake rop i det fjerne! Veiledet av lyden klatrer han opp over de bratteste bakker; mens han setter sitt eget liv på spill, går han ut på avgrunnens ytterste rand. Slik fortsetter han å søke, mens ropet, som blir svakere og svakere, forteller ham at fåret er døden nær.
Og når så det tapte er funnet -- befaler han det da å følge med? Truer eller slår han det eller jager det foran seg, mens han tenker på det ubehag og den engstelse han har gjennomgått for dets skyld? Nei! Han legger det utmattede fåret på sin skulder, og med takknemlig glede over at hans ettersøkning ikke har vært forgjeves, vender han tilbake til kveen. Hans takknemlighet får utløsning i lovsang. «Og når han kommer hjem, kaller han sine venner og granner sammen og sier til dem: Gled dere med meg, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet!»
Således forener himmelen og jorden seg i lovsang og takk-sigelse når den fortapte synder blir funnet av Den gode hyrden. For det skal «være glede i himmelen over én synder som omvender seg, mer enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse». Luk. 15, 6. 7.
Den store hyrden har underhyrder til hvem han betror omsorgen for sine får og sine lam. Den første gjerningen Jesus betrodde Peter da han gjeninnsatte ham i tjenesten, var å fø lammene. Se Joh. 21, 15. Dette var en gjerning som Peter hadde hatt liten erfaring i. Den ville kreve stor omhu og mildhet, megen tålmodighet og utholdenhet. Det var et kall til ham om å virke for barn og ungdom og for de nye i troen, undervise de vankundige, opplate Skriftene for dem og opplære dem til å gjøre nytte i Kristi tjeneste. Hittil hadde Peter ikke vært skikket til dette, ikke engang til å forstå betydningen av det.
Det spørsmål som Kristus stilte til Peter, var betegnende. Han nevnte bare én betingelse for å være en disippel og utføre tjeneste. «Elsker du meg?» sa han. Dette er den vesentlige betingelse. Selv om Peter kunne ha alle andre, så kunne han ikke være en trofast hyrde for Guds hjord uten Kristi kjærlighet. Kunnskap, godgjørenhet, veltalenhet, takknemlighet og nidkjærhet er alle sammen hjelpemidler i det gode arbeid; men dersom en Kristi tjener ikke har Jesu kjærlighet i hjertet, vil hans gjerning mislykkes.
Den lærdom som Peter mottok av Kristus ved Galileasjøen, førte han med seg hele livet igjennom. Ledet av Den Hellige Ånd skrev han til menighetene:
«De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, som den som har del i den herlighet som skal åpenbares: Vokt den Guds hjord som er hos dere, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at dere blir mønster for hjorden; og når Overhyrden åpenbares, skal dere få ærens uvisnelige krans.» 1 Pet. 5, 1-4.
Fåret som har forvillet seg bort fra hjorden, er den mest hjelpeløse av alle skapninger. Det må oppsøkes, for det kan ikke finne veien hjem. Slik er det med den sjel som har vandret bort fra Gud; den er likså hjelpeløs som det tapte får, og dersom ikke Gud i sin kjærlighet kommer den til hjelp, kan den aldri finne veien tilbake til ham. Hvilken medlidenhet, hvilken sorg og hvilken utholdenhet bør da ikke Underhyrden legge for dagen i sin søkning etter fortapte sjeler! Hvor villig bør han ikke være til å tåle selvfornektelse, møye og savn!
Det er trang til hyrder som under Overhyrdens veiledning vil søke etter de fortapte og bortkomne. Dette betyr at fysisk ubehag må bæres og makelighet oppofres. Det betyr øm omsorg for de villfarende, en guddommelig medlidenhet og overbærenhet. Det krever at man har et øre som deltagende kan lytte til hjerteknusende omtale av urett, av nedverdigelse, av fortvilelse og elendighet.
Den sanne hyrdes ånd er selvforglemmelsens ånd. Han taper sitt jeg av syne for å kunne gjøre Guds gjerninger. Ved ordets forkynnelse og ved personlig arbeid i hjemmene lærer han deres trang, deres sorger og deres prøvelser å kjenne; og idet han samarbeider med ham som bærer våre byrder, tar han del med dem i deres trengsler, trøster dem i deres nød, lindrer deres sjelehunger og vinner deres hjerter for Gud. I denne gjerning ledsages predikanten av himmelske engler, og han blir selv undervist og opplyst om sannheten som gjør en vis til salighet.
I vår virksomhet vil bestrebelse for den enkelte utrette mer enn vi kan beregne. Det er som følge av mangel på slikt arbeid at sjeler går fortapt. En eneste sjel er av uberegnelig verdi; Golgata forteller hva den er verd. En sjel som vinnes for Kristus, vil bli et middel til å vinne andre, og det vil bli en stadig voksende høst av velsignelse og frelse.
Personlig tjeneste
Mange predikanters virke består for meget av preken og for lite av arbeid for den enkelte. Det trenges til mer personlig arbeid for sjeler. I kristelig medfølelse bør predikanten komme i nær forbindelse med menneskene enkeltvis og vekke deres interesse for det evige livs store anliggender. Deres hjerter er kanskje like hårde som den faste allfarvei, og det kan se fåfengt ut å tale til dem om Frelseren; men selv om logikk muligens ikke innvirker på dem og argumenter ikke formår å bringe dem overbevisning, så kan Kristi kjærlighet, når den legges for dagen ved personlig tjeneste, bløtgjøre hjertet, slik at sannhetens sæd kan slå røtter.
Evangelisk tjeneste betyr langt mer enn bare å preke; den betyr alvorlig personlig arbeid. Menigheten på jorden er sammensatt av feilende menn og kvinner, som behøver tålmodig, omhyggelig arbeid forat de kan bli utdannet og opplært til å virke på en tilfredsstillende måte her i livet og i det tilkommende liv bli kronet med ære og uforgjengelighet. Det er behov for hyrder -- trofaste hyrder -- som ikke vil smigre Guds folk og heller ikke behandle dem hårdt, men som vil mette dem med livets brød -- menn som i sitt liv daglig kjenner Den Hellige Ånds kraft til omvendelse, og som nærer en sterk, uegennyttig kjærlighet til dem som de virker for.
Det er en taktfull gjerning for underhyrden å utføre når det blir hans lodd å møte fiendskap, bitterhet, misunnelse og avind i menigheten, og det vil være nødvendig at han arbeider i Kristi ånd for å ordne forholdene. Både i sin virksomhet på talerstolen og ved personlig arbeid må predikanten advare med troskap, refse synd og rette på det som er vrangt. Det egensindige hjerte vil kanskje ta budskapet ille opp, og Guds tjener kan bli misforstått og kritisert. La ham da huske at «den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt. Men rettferdighets frukt sås i fred for dem som holder fred». Jak. 3, 17. 18.
Den gjerning en evangeliets tjener har å utføre, er «å opplyse alle om hvorledes husholdningen er med den hemme-lighet som har vært skjult fra evige tider i Gud». Ef. 3, 9. Hvis den som opptar denne gjerningen, velger den del som koster minst selvoppofrelse, idet han nøyes med å preke, og overlater det personlige arbeid til andre, så vil hans virksomhet ikke være antagelig for Gud. Sjeler for hvem Kristus døde, går fortapt som følge av mangel på vel gjennomført personlig arbeid, og den som etter å ha begynt i prekegjerningen er uvillig til å utføre det personlige arbeid som omsorg for hjorden krever, har tatt feil av sitt kall.
Predikanten må være rede i tide og i utide, ferdig til å gripe og utnytte enhver anledning til å fremme Guds verk. Å være «rede i tide» er å være våken overfor de privilegier som stedet og timen for gudstjeneste byr, og overfor stunder da mennesker samtaler om religiøse emner. Å holde på «i utide» er å være ferdig til når som helst -- ved arnen, ute på marken, ved veikanten, på torget -- på en passende måte å lede menneskenes tanker hen til de store bibelske emner og til med mildhet og inderlighet å vise dem Guds krav. Mange, mange slike anledninger får lov til å gå ubenyttet forbi fordi man er overbevist om at det er i utide. Men hvem vet hvilken virkning en forstandig henvendelse til samvittigheten kunne få? Det står skrevet: «Så din sæd om morgenen, og la ikke din hånd hvile når det lir mot aftenen; for du vet ikke hva som vil lykkes, det ene eller det andre, eller om begge deler er gode.» Pred. 11, 6. Den som sår sannhetens sæd, går kanskje med et betynget hjerte, og undertiden kan hans anstrengelser synes å være fruktesløse. Men dersom han er trofast, skal han få se frukt av sitt arbeid; for Guds Ord sier: «De går gråtende og bærer den sæd de strør ut; de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd.» Sal. 126, 6.
Besøk i hjemmene
Når en predikant har framholdt evangeliets budskap fra prekestolen, er hans virke bare nettopp begynt. Det er et personlig arbeid for ham å gjøre. Han bør besøke folk i deres hjem, tale og be med dem i ydmykhet og med alvor. Det finnes familier som Bibelens sannheter aldri vil nå med mindre de som er husholdere over Guds nåde, går inn i deres hjem og viser dem en høyere vei. Men hjertet hos dem som utfører denne gjerning, må banke i takt med Kristi hjerte.
Meget er innbefattet i denne befalingen: «Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød dem til å komme inn, forat mitt hus kan bli fullt!» Luk. 14, 23. La predikantene framholde sann-heten i hjemmene og komme i nær forbindelse med dem som de arbeider for; og når de således samvirker med Gud, vil han gi dem åndelig kraft. Kristus vil lede dem i deres arbeid og gi dem ord å tale som vil trenge dypt inn i tilhørernes hjerter.
Det er enhver predikants privilegium å kunne si med Paulus: «Jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte dere hele Guds råd.» «Dere vet . . . hvorledes jeg ikke holdt tilbake noe av det som kunne være dere til gagn, men forkynte dere det og lærte dere det offentlig og i husene, idet jeg vitnet både for jøder og for grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus.» Ap. gj. 20, 27. 18-21.
Vår frelser gikk fra hus til hus, helbredet de syke, trøstet de sørgende, brakte lindring til de lidende og talte fred til de trøstesløse. Han tok de små barna i sine armer og velsignet dem, og talte håpefulle og trøstende ord til de trette mødrene. Med en ømhet og mildhet som aldri sviktet, møtte han all slags menneskelig smerte og lidelse. Det var ikke for seg selv han virket, men for andre. Han var alles tjener. Det var hans mat og drikke å bringe håp og styrke til alle som han kom i berøring med. Og når menn og kvinner lyttet til de sannheter som utgikk av hans munn, og som var så forskjellig fra de vedtekter og dogmer som rabbinerne lærte, tentes det håp i deres hjerter. I hans lære var det et alvor som gjorde at hans ord rammet med en overbevisende kraft.
Til mine brødre i prekevirksomheten ønsker jeg å si: Søk ved personlig arbeid å nå menneskene hvor de er. Stift bekjentskap med dem. Denne gjerning kan ikke utføres gjennom stedfortredere. Penger i form av lån eller gave kan ikke utføre den. Prekener fra talerstolen kan ikke utrette den. Å gi bibelundervisning i hjemmene -- dette er en evangelists gjerning, og dette arbeid må forenes med forkynnergjerningen. Dersom det unnlates, vil prekenen for en stor del forfeile sin virkning.
De sannhetssøkende behøver at det blir talt til dem i rette tid, for Satan taler til dem ved sine fristelser. Hvis de som dere søker å hjelpe, stiller seg avvisende, så ta ikke hensyn til det. Tap ikke motet om deres arbeid synes å ha lite godt til følge, Fortsett gjerningen; vær taktfulle; vær på det rene med hva tid dere skal tale, og hva tid dere skal tie; våk over sjeler som de som skal gjøre regnskap, og ta dere i akt for Satans påfunn, forat dere ikke skal ledes bort fra pliktens vei. La ikke vanske ligheter få berøve dere motet eller skremme dere. Møt disse vanskeligheter og overvinn dem med en sterk tro og med et uforferdet forsett. Så sæden ut i tro og med ødsel hånd.
Meget avhenger av den måten hvorpå man møter dem man besøker. Når man trykker en person i hånden til hilsen, kan man gjøre det på en slik måte at man vinner hans tillit med én gang, eller med en kulde som får vedkommende til å tro at man ikke har noen interesse for ham.
Vi må ikke opptre som om det var en nedverdigelse for oss å komme i berøring med de fattige. De er likså dyrebare i Guds øyne som vi er, og vi må handle som om vi anser dem for å være det. Vår påkledning bør være enkel og liketil, slik at forskjellen mellom vårt utseende og deres ikke gjør dem forlegne. Den gleden som de fattige opplever, er ofte meget begrenset, og hvorfor skulle ikke Guds arbeidere bringe lysstråler inn i deres hjem? Vi behøver Jesu ømme medfølelse; da vil vi kunne vinne fram til hjertene.
Hyrdens gjerning
En sann hyrde vil interessere seg for alt som angår hjordens velferd, fø, lede og forsvare den. Han vil føre seg med stor klokskap og vise en øm hensynsfullhet mot alle, især mot de fristede, de lidende og de motløse. «Liksom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.» «Sannelig, sannelig sier jeg dere: En tjener er ikke større enn sin herre, heller ikke en utsending større enn den som har sendt ham.» Kristus forringet seg selv «og tok en tjeners skikkelse på seg, idet han kom i menneskers lignelse». «Vi som er sterke, er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være oss selv til behag; enhver av oss være sin neste til behag, til hans gagn, til oppbyggelse! For Kristus levde heller ikke seg selv til behag, men, som skrevet er: Deres hån som hånte deg, falt på meg.» Matt. 20, 28; Joh. 13, 16; Fil. 2, 7; Rom. 15, 1-3.
For mangen arbeider mislykkes virksomheten fordi han ikke kommer i nær forbindelse med dem som mest behøver hans hjelp. Med Bibelen i hånd bør han på en høflig måte søke å komme til klarhet over de innvendinger som reiser seg hos dem som begynner å spørre: «Hva er sannhet?» Forsiktig og med mildhet bør han lede og opplære dem liksom elever i en skole. Mange må lære seg av med teorier som de lenge har trodd var sannhet. Når de blir overbevist om at de har vært i villfarelse angående bibelske emner, kommer de i forlegenhet og tvil. De trenger til den ømmeste medfølelse og den mest skjønnsomme hjelp; de bør undervises omhyggelig, og man bør be for dem og med dem, våke over dem og vokte dem med den kjærligste omhu.
Å være en Kristi medarbeider til sjelers frelse er et stort privilegium. Ved tålmodig, uegennyttig bestrebelse søkte Frelseren å nå menneskene i deres falne tilstand og å redde dem fra syndens følger. Hans disipler, som er ordets lærere, bør nøye etterligne sitt store forbilde.
På nye steder er megen bønn og forstandig arbeid nødvendig. Det er ikke bare trang til menn som kan preke, men til slike som har en erfaringsmessig kunnskap om gudfryktighetens hemmelighet, og som kan imøtekomme folkets store behov -- menn som forstår betydningen av sin stilling som Jesu tjenere, og som med glede tar opp det kors han har lært dem å bære.
Det er i høy grad viktig at en hyrde omgås meget med sitt folk og således blir kjent med de forskjellige sider av den menneskelige natur. For å kunne avpasse sin undervisning etter tilhørernes intellektuelle evner bør han tilegne seg kjennskap til hva som rører seg i menneskesinnet. Derved vil han lære den storlynte nestekjærlighet som bare granskere av menneskenes natur og deres trang eier.
Bibellesninger i familiekretsen
Planen om å holde bibellesninger var en himmelfødt tanke. Det er mange, både menn og kvinner, som kan utføre en slik misjonsgjerning. Derved kan det utvikles arbeidere som vil bli mektige Guds menn. Ved dette middel er Guds ord kommet til tusener, og arbeiderne bringes i berøring med mennesker av alle folkeslag og tungemål. Bibelen blir brakt inn i hjemmene, og dens hellige sannheter påvirker samvittigheten. Menneskene ledes til å lese, undersøke og dømme for seg selv, og de må ta ansvaret for hvorvidt de tar imot det guddommelige lys eller forkaster det. Gud vil ikke tillate at dette dyrebare arbeid for ham blir ubelønnet. Hver beskjeden bestrebelse, utført i hans navn, vil han krone med hell.
På hvert nytt sted må det arbeides med tålmodighet og utholdenhet. Tap ikke motet om begynnelsen er ringe. Det er ofte den uanseligste gjerning som gir de største resultater. Jo mer direkte vårt arbeid for våre medmennesker er, desto mer godt kan det utrettes. Personlig innflytelse er en kraft. Usynlige innflytelser vil virke på sinnet hos dem vi kommer i nær forbindelse med. Man kan ikke tale til en stor mengde og påvirke den slik som man kunne hvis man kom i nærmere berøring med dem. Jesus forlot himmelen og kom til vår jord for å frelse sjeler. Du må komme i nær forbindelse med dem som du arbeider for, slik at de ikke bare kan få høre din stemme men trykke din hånd, lære å kjenne dine prinsipper og merke din sympati.
Mine brødre predikanter, tro ikke at det eneste dere kan gjøre, den eneste måten hvorpå dere kan virke for sjeler, er å holde foredrag. Det beste arbeid dere kan gjøre, er å undervise og opplære. Når det gis en anledning til det, så sitt ned hos en familie og la dem stille spørsmål. Besvar så disse tålmodig og på en beskjeden måte. Fortsett med dette arbeid i forbindelse med deres offentlige bestrebelser. Prek mindre og undervis mer ved å holde bibellesninger og ved å be sammen med familier og små grupper.
Til alle som samarbeider med Kristus, ønsker jeg å si: Benytt anledningen på ethvert sted hvor dere kan få adgang til folk i hjemmene. Ta fram Bibelen og opplat dens store sannheter for dem. Framgangen vil ikke avhenge så meget av den kunnskap og lærdom dere eier, som av den evne dere har til å finne vei til hjertene. Ved å være omgjengelige og komme menneskene nær kan dere lettere vende deres tankegang i en annen retning enn dere kan ved den dyktigste preken. Å forkynne Kristus i familien, ved arnen og under små sammen-komster i private hjem er ofte et mer virksomt middel til å vinne sjeler for Jesus enn taler holdt i friluftsmøter for skarer som kommer og går, eller endog i møtelokaler eller kirker.
Alle som beskjeftiger seg med dette personlige arbeid, bør i likså høy grad som predikanten som forkynner ordet, passe på ikke å bli mekaniske i sin arbeidsmåte. De bør stadig lære. Med samvittighetsfull iver bør de søke å oppnå den største dyktighet og bli menn som er kyndige i Skriften. De bør utvikle åndelig aktivitet til en vane og især hengi seg til bønn og til flittig granskning i Skriften.
Betydningen av personlig bestrebelse
De som har gjort størst framgang i sjelevinnende arbeid, har vært menn og kvinner som ikke skrøt av sin dyktighet, men som i ydmykhet og tro søkte å hjelpe sine omgivelser. Jesus utførte nettopp et slikt arbeid. Han kom i nær forbindelse med dem som han ønsket å nå. Hvor ofte hendte det ikke at han, omgitt av noen få, ga sin undervisning, mens den ene etter den andre av dem som gikk forbi, stanset for å lytte, inntil en store skare med forundring og ærefrykt hørte den himmelsendte Lærerens ord!
Den samaritan ske kvinne
Kristus ventet ikke til forsamlinger møtte opp. Noen av de herligste sannheter han framholdt, ble talt til enkeltpersoner. Hør hans vidunderlige ord til den samaritanske kvinne. Han satt ved Jakobs brønn da kvinnen kom for å hente vann. Til hennes forbauselse ba han henne om en tjeneste. «Gi meg å drikke!» sa han. Han behøvde en kjølig drikk, og han ønsket dessuten å åpne adgangen til å gi henne livets vann.
«Hvorledes kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» sa hun. «For jøder har ikke samkvem med samaritaner.»
Jesus svarte: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke! da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann. . . . Enhver som drikker av dette vann, skal tørste igjen; men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.»
Hvor megen interesse Jesus viste for denne ene kvinne! Hvor alvorlige og talende var ikke hans ord! De grep til-hørerens hjerte. Hun glemte sitt ærend til brønnen og gikk inn i byen og sa til sine venner: «Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias ?» (Se Joh. 4, 7-29.)
Mange forlot sitt arbeid for å gå til den fremmede ved Jakobs brønn. De bestormet ham med spørsmål og tok med iver imot hans forklaring av mange ting som hadde vært dunkle for dem. De lignet mennesker som fulgte en plutselig lysstråle inntil de kom ut i dagen.
Resultatet av Jesu gjerning mens han trett og sulten satt der ved Jakobs brønn, ble en vidtomfattende velsignelse. Denne ene sjel som han søkte å hjelpe, ble et middel til å nå andre og lede dem til Frelseren. Dette er alltid den måten hvorpå Guds verk har gjort framgang i verden. La ditt lys skinne, så vil andre lys bli tent.
Guds tjenere må alltid stå i beredskap, ferdige til tjeneste på et øyeblikks varsel. Mine brødre, fra time til time vil det tilby seg anledninger for dere til å tjene Gud. Anledningene kommer og går stadig. Vær alltid ferdig til å gjøre det mest mulige ut av dem. Denne anledningen til å tale livets ord til en og annen trengende sjel vil kanskje aldri komme igjen; la derfor ingen våge å si: «Jeg ber deg, ha meg unnskyldt!» Spill ingen leilighet til å kunngjøre Kristi uransakelige rikdom for andre; for en leilighet som engang forsømmes, er kanskje ugjenkallelig tapt.
En fordeling av arbeidet
En alvorlig og kanskje uanet hindring for sannhetens framgang finnes i våre menigheter. Når det blir gjort en anstrengelse for å framholde vår tro for vantroende mennesker, holder menighetens medlemmer seg altfor ofte tilbake, som om det ikke interesserte dem, og lar hele byrden hvile på predikanten. Av denne grunn har våre dyktigste predikanters arbeid somme tider båret liten frukt. De aller beste prekener kan bli holdt, og budskapet kan være akkurat hva folket behøver, og likevel vinnes det ingen sjeler som kan bæres fram som kornbånd for Kristus.
Når det virkes på steder hvor det allerede finnes noen som er i troen, bør predikanten til å begynne med ikke så meget søke å omvende de vantro som å opplære menighetens medlemmer til tilfredsstillende samarbeid. La ham virke for dem personlig og bestrebe seg for å få dem til selv å søke en dypere erfaring og til å virke for andre. Når de er beredt til å støtte predikanten med sine bønner og sitt arbeid, vil hans bestrebelser ha større framgang.
Noe varig kan ikke utrettes for menigheter på forskjellige steder med mindre de kan vekkes opp til forståelse av at det hviler et ansvar på dem. Enhver som er et lem på legemet, bør føle at hans egen sjels frelse avhenger av hans egen personlige bestrebelse. Sjeler kan ikke frelses uten anstrengelse. Predikanten kan ikke frelse folket. Han kan være et middel hvorigjennom Gud vil meddele lys til sitt folk; men etterat lyset er gitt, overlates det til folket å tilegne seg dette lyset og så i sin tur la det skinne for andre. -- Testimonies, II, side 121.
Opplæring av medhjelpere i menigheten
Predikanten bør ikke anse det som sin plikt å være den eneste som skal tale og arbeide og be; han bør opplære med-hjelpere i hver menighet. La forskjellige etter tur lede møtene og holde bibellesninger ; derved vil de gjøre bruk av de talenter som Gud har gitt dem, og på samme tid oppnå en utdannelse som arbeidere.
«I noen henseender inntar sjelehyrden en lignende stilling som formannen i en gruppe arbeidsmenn eller som kapteinen ombord på et skip. Det ventes av dem at de skal sørge for at de menn som de er satt til å ha oppsyn med, utfører det anviste arbeid korrekt og punktlig, og bare i nødsfall skal de beskjeftige seg med detaljer.
Eieren av en stor mølle fant engang sin bestyrer nede i hjulrommet, der han holdt på å gjøre en enkel reparasjon, mens et halvt dusin arbeidere sto som ledige tilskuere. Etter å ha satt seg inn i saken for å forvisse seg om at ingen urett ble begått, kalte eieren denne formann opp på sitt kontor og ga ham avskjed med full betaling. Forbauset ba formannen om en forklaring, og denne ble gitt i følgende ord: «Jeg ansatte Dem til å holde seks mann i arbeid. Jeg fant de seks stående ledige, mens De utførte én manns arbeid. Det De utførte, kunne hvem som helst av de seks ha gjort like godt. Jeg har ikke råd til å lønne syv mann forat De kan lære seks å stå ledige.»
Denne hendelsen kan ha sin gyldighet i noen tilfelle, i andre derimot ikke. Men mange predikanter kommer til kort deri at de ikke forstår eller ikke forsøker å få alle medlemmene til å ta aktiv del i menighetens forskjellige gjøremål. Dersom hyrdene la seg mer etter å holde sin hjord i virksomhet, ville de utrette mer godt og få mer tid til lesning og til misjonsbesøk og ville derved også unngå mange årsaker til rivninger.»
Av mangel på erfaring vil noen begå feil, men man bør på en vennlig måte vise dem hvordan de kan gjøre sitt arbeid bedre. På den måten kan en hyrde opplære menn og kvinner til å bære ansvar i den gode gjerningen, som lider så sterkt av mangel på arbeidere. V i behøver menn som kan ta på seg ansvar; og den beste måten hvorpå de kan vinne den erfarin-gen de behøver, er at de med hjerte og sinn tar del i arbeidet.
Reddet ved å hjelpe en annen
En virksom menighet er en voksende menighet. For med-lemmene virker det som en stimulans og et styrkemiddel å hjelpe andre. Jeg har lest om en mann som en vinterdag på en reise gjennom snøskavler stivnet av kulden som nesten umerkelig tok kreftene fra ham. Han var nær ved å fryse i hjel og holdt på å oppgi kampen for livet, da han hørte stønn fra en medreisende, som også var nær ved å omkomme av kulde. Hans medfølelse ble vekt, og han bestemte seg for å ville redde ham. Han gnidde den ulykkelige manns iskalde lemmer og fikk ham etter betydelig anstrengelse reist opp på føttene. Da den syke ikke kunne stå, bar han ham på kjærlige armer gjennom de selvsamme skavlene som han hadde ment han aldri kunne komme igjennom alene.
Da han hadde båret sin medreisende til et trygt sted, gikk den sannhet opp for ham at ved å redde sin neste hadde han også reddet seg selv. Hans alvorlige anstrengelse for å hjelpe en annen hadde satt fart i blodet som holdt på å stivne i hans årer, og sendt en sunn varme ut til alle deler av hans legeme.
Den lærdommen at vi ved å hjelpe andre også selv blir hjulpet, må gjennom tale og eksempel innprentes hos de unge i troen, forat de må kunne oppnå de beste resultater i sin kristelige erfaring. La de motløse, de som er tilbøyelige til å mene at veien til evig liv er prøvende og vanskelig, ta fatt på å hjelpe andre. Slike bestrebelser vil, sammen med bønn om guddommelig lys, få deres egne hjerter til å banke under Guds nådes livgivende innflytelse og få deres kjærlighet til å gløde med mer guddommelig varme. Hele deres kristenliv vil bli mer virkelig, mer alvorlig, mer hengitt til bønn.
La oss huske at her på jorden er vi pilegrimer og fremmede som søker et bedre land, det er et himmelsk. De som har forent seg med Herren i tjenestens pakt, står under forpliktelse til å samvirke med ham i arbeidet for sjelers frelse.
La menighetsmedlemmer gjennom uken gjøre sin del med troskap og på sabbaten omtale sine erfaringer. Møtet vil da bli som mat i rette tid og bringe alle de tilstedeværende nytt liv og ny styrke. Når Guds folk innser hvor påtrengende nødvendig det er å virke som Kristus virket for synderes omvendelse, da vil de vitnesbyrd som de avlegger under gudstjenester på sabbaten, være fylt med kraft. Med glede vil de bære vitnesbyrd om det dyrebare ved den erfaringen som de har vunnet ved å virke for andre.
Menigheten som et hellig tillitsverv
Ved sin himmelfart overlot Kristus menigheten og alle dens interesser som et hellig tillitsverv til sine etterfølgere. Og menighetens arbeid skal ikke overlates til predikanten alene eller til noen få ledende menn. Hvert medlem bør føle at det har inngått en høytidelig pakt med Herren om å virke for Guds saks høyeste interesser til alle tider og under alle forhold. Enhver bør ha en eller annen del å gjøre, en eller annen byrde å bære. Dersom alle menighetsmedlemmer følte et personlig ansvar, ville det skje større framgang i åndelige anliggender. Den byrde av høytidelig ansvar som hviler på dem, ville lede dem til ofte å søke Gud om styrke og nåde.
Menighetens sanne karakter måles ikke ved den høye be-kjennelsen som den fører, eller med de navn som er skrevet i dens bøker, men med hva den virkelig utretter for Mesteren, med dens antall av iherdige, trofaste arbeidere. Personlig, uegennyttig bestrebelse vil utrette mer for Kristi sak enn det kan utføres ved prekener eller læresetninger.
La predikantene lære menighetens medlemmer at de for å kunne vokse i åndelighet må bære den byrden som Herren har lagt på dem -- den byrden å lede sjeler til sannheten. De som ikke fyller sitt ansvar, bør man besøke, be med dem og arbeide for dem. Opplær ikke folket til å være avhengig av dere som predikanter; lær dem derimot at de skal bruke sine talenter til å bringe sannheten til sine omgivelser. Når de således virker, har de himmelske engler til medarbeidere, og de vil oppnå en erfaring som vil forøke deres tro og gi dem et fast holdepunkt i Herren.
Predikantens hustru
I tidligere tider gjennomgikk predikanters hustruer savn og forfølgelse. Når deres menn led fengselsstraff og under-tiden døden, led disse edle, selvoppofrende kvinner med dem, og de vil få den samme lønn som mannen oppnår. Fru Boardman og fruene Judson led for sannheten -- led med sine menn. De oppofret hjem og venner i ordets fulle betydning for å hjelpe sine menn i arbeidet med å opplyse dem som satt i mørke, og for å åpenbare de skjulte ting i Guds Ord for dem. Deres liv var i stadig fare. Å frelse sjeler var deres store mål, og for dette kunne de lide med glede. . . .
Når en predikants hustru ledsager sin mann på hans reiser, bør hun ikke følge med bare for sin egen fornøyelse, for å avlegge besøk og for å bli oppvartet, men for å arbeide sammen med ham. Hun bør ha felles interesse med ham i å gjøre godt. Hun bør være villig til å følge med sin mann, dersom forholdene i hjemmet ikke er til hinder for det, og hun bør hjelpe ham i hans bestrebelser for å frelse sjeler. Med saktmodighet og ydmykhet, men også med en edel selvtillit bør hun øve en ledende innflytelse på dem som er omkring henne, og hun bør utføre sin del og bære sitt kors og sin byrde i møtet, ved familiealteret og under samtale rundt arnen. Folk venter dette, og de har rett til å vente det. Hvis ikke disse forventninger oppfylles, er mannens innflytelse mer enn halvt ødelagt.
En predikants hustru kan gjøre meget dersom hun vil. Hvis hun er i besittelse av selvoppofrelsens ånd og har kjærlig-het til sjeler, kan hun sammen med ham gjøre nesten like meget godt. En kvinnelig arbeider i sannhetens sak kan for-stå og påvirke noen, særlig blant de unge søstrer, som predikanten ikke kan hjelpe.
På predikantens hustru hviler det et ansvar som hun ikke bør og ikke kan legge lettsindig til side. Det talent Gud har lånt henne, vil han kreve igjen med renter. Hun bør arbeide ivrig, trofast og samdrektig sammen med sin mann for å frelse sjeler. Hun bør aldri være påtrengende med sine ønsker og lengsler eller gi uttrykk for mangel på interesse for sin manns arbeid eller dvele ved følelser av hjemve eller utilfredshet. Alle disse naturlige følelser må overvinnes. Hun bør ha en livsoppgave som urokkelig gjennomføres. Hva gjør det vel om dette kommer i strid med følelser og lyst og med hva som av naturen faller i ens smak! Disse hensyn bør villig °S gjerne oppofres forat man kan gjøre godt og frelse sjeler.
Predikanters hustruer bør leve et gudhengivent liv, et liv i bønn. Men noen ville synes om en kristendom som er fri for kors, og som ikke krever noen selvfornektelse og anstrengelse fra deres side. I stedet for tappert å stå på egne ben, bære sitt personlige ansvar og stole på at Gud vil gi dem styrke, har de en stor del av tiden vært avhengige av andre og fått sitt åndelige liv fra dem. Dersom de bare tillitsfullt og i barnlig fortrøstning ville stole på Gud, feste sin hu ved Jesus og hente sitt liv fra Kristus, det levende vintre, hvor meget godt ville de ikke kunne utrette, hvilken hjelp ville de ikke kunne være for andre, hvilken støtte kunne de ikke være for sine menn, og hvilken lønn ville de ikke kunne oppnå til sist! «Vel, du gode og tro tjener!» ville lyde som den herligste musikk i deres ører. Ordene: «Gå inn til din herres glede!» ville betale dem tusenfold for all den lidelse og alle de prøver som de måtte tåle for å kunne frelse dyrebare sjeler. -- Testimonies, I, side 451-453.
Dersom gifte menn går ut i virksomheten og etterlater sine hustruer hjemme for å ta seg av barna, utfører hustruen og moren et fullt så stort og viktig arbeid som mannen og faren. Mens den ene er ute på misjonsfeltet, er den andre en hjemmets misjonær, hvis bekymringer og sorger og byrder ofte langt overstiger mannens og farens. Moren har en høytidelig og betydningsfull gjerning -- å tildanne barnas sinn og karakter, opplære dem til å gjøre nytte her i tiden og berede dem for det tilkommende udødelige liv.
Mannen som virker ute på det åpne misjonsfelt, blir kanskje æret av mennesker, mens hun som strever hjemme, muligens ikke får noen anerkjennelse for sin gjerning; men dersom hun arbeider med sin families beste interesser for øye og søker å danne barnas karakter etter det guddommelige mønster, vil den regnskapsførende engel skrive hennes navn som en av de største misjonærer i verden.
Predikantens hustru kan være en stor hjelp for sin mann ved å søke å lette hans byrde, dersom hun bevarer sin egen sjel i Guds kjærlighet. Hun kan lære sine barn Guds Ord. Hun kan styre sitt eget hus på en økonomisk og forsiktig måte. Sammen med sin mann kan hun oppdra barna til sparsommelighet i deres vaner og lære dem å begrense sine fordringer.
Predikanten i sitt hjem
I sitt liv i hjemmet skal den som underviser i Bibelen, ifølge Guds plan være et eksempel på de sannheter han lærer. Hva en mann er, har større innflytelse enn det han sier. Gudsfrykt i det daglige liv vil gi det offentlige vitnesbyrd kraft. Tålmodighet, kjærlighet og en konsekvent vandel vil gjøre inntrykk på hjerter som ikke lar seg påvirke av prekener.
For predikanten ligger det plikter rundt omkring ham, både fjern og nær; men hans første plikt gjelder hans barn. Han bør ikke bli så opptatt av plikter utadtil at han forsømmer den undervisning hans barn behøver. Han synes kanskje at hans hjemlige plikter er av underordnet betydning; men i virkeligheten ligger de ved selve roten av samfunnets og den enkeltes velferd. Menneskenes lykke og menighetens framgang avhenger i høy grad av innflytelsen i hjemmet. Til en riktig utførelse av hverdagslivets plikter knytter seg interesser av evighetsbetydning. Verden står ikke så meget i behov av store ånder som av gode menn som er en velsignelse i sine hjem.
Det finnes ingen unnskyldning for at en predikant forsøm-mer den indre krets av hensyn til den større krets utenfor. Hans families åndelige velferd kommer først. På den ytterste regnskapsdag vil Gud spørre hva han gjorde for å vinne dem som han påtok seg det ansvar å bringe inn i verden. Utførelsen av meget godt for andre kan ikke avvikle den gjeld han skylder Gud med hensyn til å ta seg av sine egne barn.
I predikantens familie bør det råde en enighet som vil utgjøre en virkningsfull preken om praktisk gudsfrykt. Når predikanten og hans hustru trofast gjør sin plikt i hjemmet, idet de tøyler, tilretteviser, råder og veileder, vil de bli bedre skikket til å virke i menigheten, liksom de også forøker de midler hvorved Guds verk kan utføres utenfor hjemmet. Familiens medlemmer blir medlemmer av familien i himmelen og er en kraft til det gode som øver en vidtrekkende innflytelse.
På den annen side vil den predikanten som tillater sine barn å vokse opp og bli ustyrlige og ulydige, finne at innflytelsen av hans virksomhet på prekestolen motarbeides av hans barns utiltalende ferd. Den som ikke kan styre medlemmene i sin egen familie, kan ikke tjene Guds menighet på den rette måten eller bevare den fra uenighet og strid.
Høflighet i hjemmet
Det er fare for at man kan unnlate å skjenke de små ting i livet skyldig oppmerksomhet. Med hensyn til å tale vennlige, oppmuntrende ord i familiekretsen må det ikke skje noen forsømmelse fra predikantens side. Min bror i forkynnergjerningen, viser du barskhet, uvennlighet og uhøflighet i familien? Hvis du gjør det, så overtrer du Guds bud, likegyldig hvor høy din bekjennelse kan være. Dersom du forsømmer å legge Kristi kjærlighet for dagen i ditt liv i hjemmet, så når du ikke opp til det ideal som er stilt opp for deg, hvor alvorlig du enn kan preke for andre. Tro ikke at den mann som stiger ned fra den hellige prekestol for deretter å komme med barske, sarkastiske bemerkninger eller med skjemt og spøk, er en Kristi representant. Guds kjærlighet er ikke i ham. Hans hjerte er fylt med selvkjærlighet og selvstorhet, og han gjør det klart at han ikke har en riktig forståelse av hellige ting. Kristus er ikke hos ham, og han føler ikke vekten av det høytidelige sannhetsbudskap for denne tid.
Predikantenes barn er i noen tilfelle de mest forsømte barn i verden av den grunn at deres far bare sjelden er sammen med dem, og de får selv velge sin beskjeftigelse og sin lek. Hvis en predikant har sønner i sin familie, bør han ikke helt overlate dem til morens omsorg. Dette er en byrde som er for tung for henne å bære. Han bør gjøre seg til deres kamerat og venn. Han bør anstrenge seg for å holde dem borte fra onde omgivelser og sørge for at de har nyttig arbeid å gjøre. Det kan være vanskelig for moren å øve selvbeherskelse; og dersom mannen ser dette, så bør han selv ta på seg mer av byrden og gjøre alt som står i hans makt, for å lede sine sønner til Gud.
La predikantens hustru som har barn, huske på at hun i sitt hjem har en misjonsmark der hun bør arbeide med utrettelig energi og en aldri sviktende nidkjærhet og i bevisstheten om at fruktene av hennes gjerning vil vedvare gjennom all evighet. Er ikke hennes barns sjeler like verdifulle som hedningenes? La henne derfor ta seg av dem med kjærlig omhu. På henne hviler det ansvar å vise verden hvilken kraft og ynde Guds frykt i hjemmet innebærer. Hun bør la seg lede av prinsipper, ikke av innskytelser, og hun bør arbeide i bevisstheten om at Gud er hennes hjelper. Hun må ikke tillate noe å avlede henne fra hennes misjon.
Den mor som har en inderlig forbindelse med Kristus, øver en innflytelse av uberegnelig verdi. Hennes tjeneste i kjærlighet gjør hjemmet til et Betel. Kristus virker sammen med henne og forvandler livets alminnelige vann til himmelsk vin. Hennes barn vil vokse opp og bli til en velsignelse og en heder for henne i dette liv og i det tilkommende.
«Fø mine lam!»
Kort før sin himmelfart ga Kristus Peter denne befaling: «Fø mine lam!» (Joh. 21, 15), og denne befaling gjelder hver predikant. Da Kristus sa til disiplene: «La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! for Guds rike hører sådanne til» (Mark. 10, 14), talte han til sine disipler i alle tider.
Sannhetens sak har lidd meget store tap ved at man har forsømt å ta seg av de unges åndelige behov. Evangeliets forkynnere bør stifte hyggelig bekjentskap med de unge i sine forsamlinger. Mange vil nødig gjøre dette, men deres forsømmelse er synd i Herrens øyne. Vi har iblant oss mange unge menn og kvinner som ikke er ukjent med vår tro, men hvis hjerter aldri er blitt berørt av Guds nådes kraft. Hvordan kan vi som bekjenner oss til å være Guds tjenere, dag etter dag og uke etter uke bli ved å stille oss likegyldige overfor deres tilstand ? Dersom de skulle dø i sine synder uten å ha blitt advart, ville deres blod bli krevd av den vekters hånd som forsømte å advare dem.
Hvorfor skulle ikke arbeidet for de unge innenfor våre rekker bli betraktet som en misjonsgjerning av høyeste rang? Det krever den fineste takt, den mest årvåkne hensynsfullhet og den alvorligste bønn om himmelsk visdom. De unge er gjenstand for Satans særskilte angrep; men vennlighet, høflighet og den sympati som strømmer ut fra et hjerte som er fylt med kjærlighet til Jesus, vil vinne deres tillit og frelse dem fra mange av fiendens snarer.
De unge behøver mer enn bare en tilfeldig oppmerksomhet, mer enn bare et oppmuntrende ord nå og da. De behøver flittig, omhyggelig arbeid i bønn. Alene den hvis hjerte er fylt med kjærlighet og medfølelse, vil være i stand til å påvirke slike unge personer som tilsynelatende er sorgløse og likegyldige. Ikke alle kan hjelpes på den samme måten. Gud behandler enhver etter vedkommendes sinnsbeskaffenhet og karakter, og vi må samarbeide med ham. De som vi ubekymret forbigår fordi vi bedømmer dem etter det ytre utseende, har ofte de beste betingelser for å bli arbeidere, og enhver bestrebelse som blir gjort for dem, vil betale seg. Spørsmålet om hvordan man skal behandle ungdommen, må skjenkes større oppmerksomhet, og det må bli mer alvorlig bønn om den visdom som er nød-vendig når man har med det menneskelige sinn å gjøre.
Preken for barna
La ved enhver passende anledning beretningen om Jesu kjærlighet bli gjenfortalt til barna. La enhver preken inne-holde et lite avsnitt til beste for dem. En Kristi tjener kan stifte varig vennskap med disse små. La ham derfor ikke forsømme noen anledning til å hjelpe dem til å oppnå bedre kjennskap til Skriften. Det vil bidra mer enn vi fatter til å lukke døren for Satans påfunn. Dersom barna tidlig lærer Guds Ords sannheter å kjenne, så vil derved et vern være reist mot ugudelighet, og de vil kunne møte fienden med de ordene: «Det er skrevet.»
De som gir undervisning til barn og ungdom, bør unngå trettende bemerkninger. Korte taler som går rett på saken, vil ha en heldig virkning. Er det noe som skal sies, så la hyppighet oppveie kortfattethet. Noen få interessante bemerkninger med korte mellomrom vil være til større hjelp enn at man gir all undervisningen på én gang. Lange taler tretter de unges sinn. For meget snakk vil endog kunne vekke avsky hos dem for åndelig belæring, akkurat som forspisning bebyrder magen og nedsetter appetitten, hvilket leder til avsky for mat. Vår undervisning til menigheten og da især til ungdommen bør gis linje på linje, bud på bud, litt her og litt der. Ikke med strenghet, men med megen mildhet skal barna ledes framover mot himmelen.
Sett dere inn i de unges følelser
Vi bør søke å sette oss inn i de unges følelser, slik at vi viser deltagelse med dem i deres gleder og sorger, deres kamper og seire. Jesus ble ikke i himmelen, borte fra de sørgende og de syndige; han kom ned til denne verden for å kunne bli kjent med den falne slekts svakheter, lidelser og fristelser. Han kom til oss hvor vi var, forat han kunne løfte oss opp. I vårt arbeid for de unge må vi komme dem i møte hvor de står, hvis vi ønsker å hjelpe dem. Når unge disipler overvinnes av fristelse, må ikke de som har større erfaring, behandle dem strengt eller betrakte deres anstrengelser med likegyldighet. Kom i hu at dere selv ofte har vist liten styrke til å motstå fristerens makt. Vær like tålmodige med disse hjordens lam som dere ønsker at andre skal være mot dere. Gud har dannet oss slik at selv de sterkeste ønsker sympati. Hvor meget mer står da ikke barna i behov av den! Endog et medlidende blikk vil ofte kunne berolige og styrke det prø-vede, fristede barn.
Jesus sier til hver villfarende: «Min sønn! Gi meg ditt hjerte.» «Vend tilbake, dere frafalne barn! Jeg vil læge deres frafall.» De unge kan ikke være virkelig lykkelige uten Jesu kjærlighet. Han venter med øm barmhjertighet på å høre de gjenstridiges bekjennelse og å godta deres botferdighet. Han speider etter et eller annet uttrykk for takknemlighet hos dem, som en mor speider etter et erkjennelsens smil hos sitt elskede barn. Den store Gud lærer oss å kalle ham Far. Han ønsker at vi skal forstå hvilke inderlige, ømme følelser som rører seg i hans hjerte for oss i alle våre prøvelser og fristelser. «Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham.» Ord. 23, 26; Jer. 3, 22; Sal. 103, 13. En mor kunne snarere glemme sitt barn enn Gud kunne glemme den sjel som forlater seg på ham.
De unges deltagelse i menighetens arbeid
Vårt ansvar for de unge opphører ikke når de gir Gud sitt hjerte. De må interesseres for Herrens verk og ledes til å innse at han venter at de gjør noe for å fremme hans sak. Det er ikke nok å påvise hvor meget det er nødvendig å gjøre, og å anspore de unge til å ta del. De må undervises om hvordan de kan arbeide for Mesteren. De må utdannes, opplæres og oppøves i de beste metoder til å vinne sjeler for Kristus. Opplær dem til på en stille og fordringsløs måte å forsøke å hjelpe deres unge kamerater. Framhold på en systematisk måte de forskjellige slags misjonsarbeid som de kan ta del i og la dem få undervisning og hjelp. Derved vil de lære å virke for Gud.
Tro ikke at dere kan vekke de unges interesse ved å gå til misjonsmøtet og holde en lang preken. Tenk ut planer som vil vekke en levende interesse. Fra uke til uke bør de unge bringe sine rapporter og fortelle hva de har forsøkt å gjøre for Frelseren, og hvilken framgang de har hatt. Dersom det ved misjonsmøtet ble anledning til å legge fram slike rapporter, ville det ikke bli kjedelig, trettende og uinteressant. Det ville bli av stor interesse og det ville ikke mangle på tilslutning.
I menigheten er det trang til ungdommelige talenter som er godt organisert og vel oppøvd. De unge vil foreta seg noe med sin overflod av krefter. Dersom disse krefter ikke blir ledet i de rette spor, vil de unge bruke dem på en måte som vil skade deres eget åndelige liv og virke til skade for dem som de ferdes iblant.
La lærerens hjerte være knyttet til deres hjerter som han underviser. La ham komme i hu at de har mange fristelser å møte. Vi har liten anelse om de forkastelige karaktertrekk som de unge mottar som fødselsgave, og hvor ofte fristelser kommer til dem som følge av denne arv.
Den overvåkende omsorg som underhyrden vil vise for lammene i sin hjord, illustreres klart av et bilde som jeg har sett, en framstilling av Den gode hyrden. Hyrden går foran mens hjorden følger etter. I sin arm bærer han et hjelpeløst lam, mens moren går tillitsfull ved siden av ham. Om Kristi gjerning sier Esaias: «I sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem.» Es. 40, 11. Lammene behøver mer enn bare den daglige næring; de behøver beskyttelse og må stadig voktes med kjærlig omhu. Hvis et lam kommer bort, må man søke etter det. Bildet er vakkert, og det framstiller klart den kjærlige tjeneste som underhyrden i Kristi hjord skal yte dem som står under hans beskyttelse og omsorg.
Mine brødre i prekevirksomheten, lukk opp dørene deres for de unge menn som er utsatt for fristelse! Kom dem nær ved personlig bestrebelse. Det onde lokker dem fra alle sider. Søk å vekke deres interesse for det som vil kunne hjelpe dem til å leve et høyere liv. Hold dere ikke på avstand. Ta dem inn i hjemmet, innby dem til å samles med dere omkring familiealteret. La oss erindre Guds krav til oss om å gjøre stien til himmelen lys og tiltrekkende.
Vi bør opplære de unge til å hjelpe de unge, og idet de søker å gjøre dette, vil de oppnå en erfaring som gjør dem skikket til å bli hengivne arbeidere på et større område. Tusener av hjerter kan nåes på den enkleste og mest beskjedne måten. De mest intelligente, de som hedres og betraktes som verdens mest begavede menn og kvinner, finner ofte veder-kvegelse i de enfoldige ord som kommer fra hjertet hos den som elsker Gud. ... De sanne, oppriktige ord som en Guds sønn eller datter taler på en naturlig og likefram måte, vil åpne døren til hjerter som lenge har vært lukket. -- Testimonies, VI, side 115
Fra barndommen av kjente Timoteus Skriftene, og denne kunnskapen var for ham et vern mot onde innflytelser som omga ham, og imot fristelsen til å la fornøyelse og egenkjærlig tilfredsstillelse gå foran plikten. En slik beskyttelse står alle våre barn i behov av, og det bør være en del av foreldrenes og Kristi sendebuds gjerning å sørge for at barna får den rette undervisning i Guds Ord. -- Testimonies, IV, s. 398.
Forbønn for de syke
Det som evangeliet i selve hovedsaken går ut på, er gjen-oppretting, og Frelseren ønsker at hans tjenere skal oppfordre de syke, de håpløse og de plagede til å gripe hans styrke. Guds tjenere er de rør hvorigjennom hans nåde flyter, og gjennom dem ønsker han å gjøre bruk av sin helbredende kraft. Det er deres gjerning å bære de syke og de lidende til Frelseren på troens armer. De bør leve ham så nær og åpenbare virkningen av hans sannhet så klart i sitt liv at han kan gjøre dem til velsignelse for dem som behøver legemlig så vel som åndelig lægedom.
Det er vår forrett å be med de syke og å hjelpe dem til å gripe fatt i troens kjede. Guds engler er meget nær hos dem som således tjener lidende mennesker. Det gudhengivne Kristi sendebud som, når de syke henvender seg til ham, søker å knytte deres tanker til guddommelige virkeligheter, utfører en gjerning som vil bestå i all evighet. Og når han nærmer seg den syke med et trøstefullt håp som er oppnådd ved troen på Kristus og ved tilegnelsen av de guddommelige løfter, blir hans egen erfaring stadig rikere og rikere på åndelig styrke.
Mangen besværet sjel, som lider legemlige følger av lang-varig overtredelse, roper med våknet samvittighet: «Herre, vær meg synder nådig; gjør meg til ditt barn!» Da er det at predikanten, sterk i troen, bør være rede til å kunne fortelle den lidende at det er håp for den botferdige, og at i Jesus kan enhver som lengter etter å få hjelp og å bli tatt imot, finne befrielse og fred. Den som i saktmodighet og kjærlighet således bringer evangeliet til den plagede sjel som i så høy grad behøver dets budskap om håp, er et talerør for Ham som ga seg selv for menneskene. Når han taler tjenlige ord som bringer hjelp, og når han oppsender bønn for den som ligger på smertens leie, så vil Jesus gjøre den virkningsfull. Gud taler gjennom menneskelige lepper. Hjertet blir påvirket. Det menneskelige bringes i berøring med det guddommelige.
Predikanten bør av erfaring forstå at Kristi nådes lindrende kraft bringer helse og fred og en fylde av glede. Han bør kjenne Kristus som den som har innbudt de trette og de betyngede til å komme til ham og finne hvile. La ham aldri glemme at Frelserens kjærlige nærvær alltid omgir ethvert menneskelig redskap som er beskikket av Gud til å meddele åndelig velsignelse. Erindringen om dette vil gjøre hans tro levende og hans bønner alvorlige.
Til dem som henvender seg til ham om hjelp, vil han da kunne meddele Guds sannhets helsebringende kraft. Han kan tale om de helbredelseshandlinger som Kristus utførte, og lede de sykes tanker hen til Ham som Den store lægen, han som er lys og liv så vel som trøst og fred. Han kan fortelle dem at de behøver ikke å fortvile, at Frelseren elsker dem, og at hvis de overgir seg til ham, vil de erfare hans kjærlighet, hans nåde og hans oppholdende kraft. La ham tilskynde dem til å hvile på Guds løfter i bevisstheten om at han som ga disse løfter, er vår beste og mest trofaste venn. Når han søker å vende deres hu til himmelen, vil han finne at tanken om den ømme medlidenhet hos Ham som vet nøyaktig hvordan den lægende balsam skal brukes, vil skaffe de syke en kjensle av hvile og ro.
Den guddommelige lægen er til stede i sykeværelset; han hører hvert ord i de bønner som oppsendes til ham i den sanne troens enfoldighet. Hans disipler i dag skal be for de syke like visst som disiplene fordum gjorde. Og helbredelser vil skje; for «troens bønn skal hjelpe den syke». Jak. 5, 15.
I Guds Ord finner vi undervisning angående særskilt bønn om helbredelse for de syke. Men det å framlegge slik bønn er en overmåte høytidelig handling som man ikke bør foreta uten etter omhyggelig overveielse. Det som i mange tilfelle hvor det blir bedt om helbredelse for syke, kalles tro, er intet mindre enn formastelighet.
Mange mennesker påfører seg selv sykdom ved å følge sine egne lyster. De har ikke levd i samsvar med naturens lov eller strengt fulgt prinsippene for renhet. Andre har tilsidesatt sunnhetslovene i sine vaner med hensyn til spise og drikke, klesdrakt eller arbeid. Ofte er det en eller annen last som er årsaken til sjelelig eller legemlig svekkelse. Dersom disse mennesker gjenvant heisens velsignelse, så ville mange av dem fortsette i den samme ubekymrede overtredelse av Guds naturlige og åndelige lover ut fra det resonnement at dersom Gud helbreder dem som svar på bønn, så har de frihet til å bli ved med sine usunne vaner og utøylet å føye en fordervet appetitt. Dersom Gud gjorde et under ved å gjengi disse mennesker helsen, ville han oppmuntre til synd.
Det er spilt arbeid å lære folk å se hen til Gud som en læge for deres skrøpeligheter dersom de ikke også lærer å avlegge usunne vaner. For å kunne få hans velsignelse som svar på bønn må de høre opp med å gjøre det onde og lære å gjøre det gode. Deres omgivelser må være sanitære, deres livsvaner riktige. De må leve i samsvar med Guds lov, både den naturlige og den åndelige.
Syndsbekjennelse
For dem som ønsker forbønn for å gjenvinne sin helse, bør det gjøres klart at overtredelse av Guds lov, være seg den naturlige eller den åndelige, er synd, og at synden må bekjennes og avlegges før de kan få hans velsignelse.
Skriften byr oss: «Bekjenn derfor deres synder for hver-andre og be for hverandre, forat dere kan bli lægt!» Jak. 5, 16. Framhold følgende tanker for den som ønsker forbønn: «Vi kan ikke lese hva som er i hjertet, eller kjenne de skjulte ting i ditt liv. Disse kjennes bare av deg selv og av Gud. Dersom du angrer dine synder, så er det din plikt å bekjenne dem.»
Synd av privat art må bekjennes for Kristus, den eneste Mellommannen mellom Gud og mennesker. For «om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige». Enhver synd er en forbrytelse mot Gud og må bekjennes for ham gjennom Kristus. Hver åpenbar synd må bekjennes likeså åpenbart. Urett begått mot et medmenneske bør ordnes med den som er blitt forurettet. Hvis noen som søker helbredelse, har gjort seg skyldig i ond tale, hvis de har sådd splid i hjemmet, i nabolaget eller i menigheten og har voldt uenighet og tvedrakt, eller dersom de ved en dårlig vandel har ledet andre til å synde, må disse ting bekjennes for Gud og for dem man har syndet imot. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» 1 Joh. 2, 1; 1, 9.
Når enhver urett er blitt ordnet, kan vi i stille tro legge den sykes trang fram for Gud, etter som hans Änd måtte antyde. Han kjenner hvert menneske ved navn og sørger for hver enkelt som om det ikke fantes et annet menneske på jorden for hvem han ga sin elskede Sønn. Fordi Guds kjær-lighet er så stor og så usvikelig, bør de syke oppmuntres til å forlate seg på ham og være ved godt mot. Ä nære engstelse for deres egen tilstand bidrar til å framkalle svekkelse og sykdom. Dersom de vil heve seg opp over nedtrykthet og tung-sinn, vil deres utsikt til helbredelse være større; for «Herrens øye ser til dem som frykter ham, som bier på hans miskunnhet». Sal. 33, 18.
Hengivenhet under Guds vilje
Ved forbønn for de syke bør det erindres at «vi vet ikke hva vi skal be om, slik som vi trenger det». Rom. 8, 26. Vi vet ikke om den velsignelse vi ønsker, vil være det beste eller ikke. Derfor bør våre bønner innebære denne tanken: «Herre, du kjenner enhver sjelens hemmelighet. Du kjenner disse mennesker. Jesus, deres talsmann, ga sitt liv for dem. Hans kjærlighet til dem er større enn vår på noen mulig måte kan bli. Hvis det derfor tjener til din ære og til beste for disse mennesker, så ber vi i Jesu navn at de må gjenvinne sin helse. Er det ikke din vilje at de blir friske igjen, ber vi deg om at din nåde må trøste dem og din nærværelse holde dem oppe i deres lidelser.»
Gud kjenner enden fra begynnelsen av. Han kjenner alle menneskers hjerter. Han kjenner enhver sjelens hemmelighet. Han vet om de som det blir holdt forbønn for, ville kunne bære eller ikke bære de prøver som ville komme til dem hvis de ble i live. Han vet hvorvidt deres liv ville bli en velsignelse eller en forbannelse for dem selv og for verden. Dette er én grunn hvorfor vi når vi oppsender våre bønner, bør si: «Dog, skje ikke min vilje, men din!» Disse ord tilføyde Jesus som uttrykk for sin underkastelse under Guds visdom og vilje da han i Getsemane ba: «Min Fader! er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi!» Luk. 22, 42; Matt. 26, 39. Og dersom disse ord sømmet seg for ham, Guds Sønn, hver meget mer sømmer de seg ikke på svake, feilende, dødeliges lepper!
Den riktige framgangsmåten er at vi legger våre ønsker fram for vår allvise himmelske Far og så i fullkommen tillit betror alt i hans hånd. Vi vet at Gud hører oss når vi ber i overensstemmelse med hans vilje. Men å trenge på med våre bønner uten en ydmyk ånd er ikke rett; våre påkallelser må ikke anta form av befaling, men av forbønn.
I noen tilfelle kan det skje at Gud på en uttalt måte virker ved sin guddommelige kraft for å gjenopprette sunnheten. Men ikke alle syke blir helbredet. Mange legges til hvile for å sove i Jesus. På Patmos-øya ble det pålagt Johannes å skrive: «Salige er de døde som dør i Herren heretter! Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt arbeid; for deres gjerninger følger med dem.» Åp. 14, 13. Av dette ser vi at om noen ikke får sin sunnhet tilbake, så bør de ikke av den grunn ansees for å mangle tro.
Vi ønsker alle å få øyeblikkelige og direkte svar på våre bønner, og vi fristes til å bli motløse når bønnhørelsen lar vente på seg eller kommer i en uventet form. Men Gud er for vis og for god til alltid å besvare våre bønner akkurat på den tiden og den måten som vi gjerne vil. Han vil gjøre noe mer og bedre for oss enn å imøtekomme alle våre ønsker. Og fordi vi kan stole på hans visdom og kjærlighet, bør vi ikke be ham om å rette seg etter vår vilje, men søke å sette oss inn i hans forsett og å fullbyrde dette. Våre ønsker og interesser bør fortape seg i hans vilje.
Disse erfaringer som prøver troen, er til vår fordel. Ved dem blir det åpenbart om vår tro er sann og oppriktig og hviler på Guds Ord alene, eller om den er beroende av omstendigheter og derfor er usikker og foranderlig. Troen styrkes ved øvelse. Vi må la tålmodighet føre til fullkommen gjerning og huske at det er dyrebare løfter i Skriften for dem som bier på Herren.
Ikke alle forstår disse prinsipper. Mange som ber om Herrens lægende nåde, mener at de må ha et direkte og øye-blikkelig svar på sine bønner, for ellers er deres tro mangelfull. Av denne grunn behøver de som er svekket av sykdom, å bli veiledet med klokskap, forat de må kunne handle forstandig. De bør ikke overse sine plikter overfor de venner som kommer til å overleve dem, eller unnlate å bruke naturens midler til gjenopprettelse av sunnheten .
Her er man ofte i fare for å begå feil. I tro på at de skal bli helbredet ved bønn, er det noen som er redd for å gjøre noe som kunne tyde på at de mangler tro. Men de bør ikke forsømme å ordne sine anliggender slik som de ville ønske dem ordnet hvis døden skulle rive dem bort. Heller ikke bør de frykte for å tale oppmuntrende eller å gi de råd som de i skilsmissens stund ønsker å gi uttrykk for til sine kjære.
Bibelske eksempler pa bruk av laegemidle
De som søker helbredelse ved bønn, bør ikke unnlate å gjøre bruk av de lægemidler som de har adgang til. Å bruke slike midler som Gud har skaffet til lindring av smerte og til å stå naturen bi i dens helbredelsesverk, er ikke en fornektelse av troen. Det er ingen fornektelse av troen å samarbeide med Gud og å stille seg under de forhold som er mest gunstige for helbredelse. Gud har lagt det i vår makt å skaffe oss kunnskap om livets lover. Denne kunnskap er gjort tilgjengelig for oss forat vi skal gjøre bruk av den. Vi bør nytte ethvert hjelpemiddel til sunnhetens gjenopprettelse, utnytte enhver mulig fordel og arbeide i harmoni med naturens lover. Når vi har bedt om helbredelse for de syke. kan vi arbeide med så meget større energi, og takke Gud for at vi har den forrett å kunne samarbeide med ham, og be om hans velsignelse over de midler som han selv har skaffet til veie.
Vi har Guds Ords hjemmel for bruken av lægende midler. Esekias, konge i Israel, var syk, og en Guds profet brakte ham det budskapet at han skulle dø. Han ropte til Herren, og Herren hørte sin tjener og sendte ham det budskap at det var lagt femten år til hans levetid. Et Guds ord ville jo ha helbredet Esekias øyeblikkelig; men det ble gitt særlige anvisninger: «De skulle hente en fikenkake og legge den som plaster på byllen, så han kunne bli frisk igjen.» Es. 38, 21.
Ved en leilighet smurte Kristus en blind manns øyne med en deig og befalte ham: «Gå og vask deg i dammen Siloa. . . . Han gikk da bort og vasket seg, og kom tilbake seende.» Joh. 9, 7. Denne helbredelse kunne vært utført bare ved Den store læges kraft; men Kristus gjorde bruk av naturens enkle midler. Mens han ikke bifalt bruken av medikamenter, god-kjente han bruken av enkle og naturlige lægemidler.
Når vi har bedt om helbredelse for de syke, så la oss ikke tape troen på Gud uansett hva utfall saken kan få. Dersom det kreves av oss at vi skal miste noen av våre kjære, så la oss ta imot den bitre kalk og huske at det er Faderens hånd som holder den opp til våre lepper. Men dersom helsen gjenvinnes, må det ikke glemmes at den som har fått helbredelse, er kommet under nye forpliktelser til Skaperen. Da de ti spedalske ble renset, var det bare én som kom tilbake for å finne Jesus og gi ham ære. La ingen av oss ligne de ubetenksomme ni, hvis hjerter forble uberørt av Guds barmhjertighet. «All god og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.» Jak. 1, 17. -- Ministry of Healing, side 227-233.
Undervisning i gavmildhet
Når misjonsarbeideren vinner små grupper på forskjellige steder, bør han aldri gi de nye i troen det inntrykk at Gud ikke krever av dem at de skal virke systematisk for å hjelpe til med å støtte saken med sitt personlige arbeid og med sine midler. De som tar imot sannheten, tilhører ofte de fattige i verden; men dette bør de ikke bruke som en unnskyldning for forsømmelse av de plikter som hviler på dem i betraktning av det dyrebare lys de har fått. De bør ikke tillate fattigdom å hindre dem i å samle seg en skatt i himmelen. De velsignelser som de rike kan oppnå, er også tilgjengelige for dem. Dersom de er tro i bruken av det lille de har, vil deres skatt i himmelen forøkes i forhold til deres troskap. Det som gjør deres offer verdifullt i himmelens øyne, er beveggrunnen i deres gjerning og ikke den mengden de utfører.
Alle bør opplæres til å gjøre hva de kan for Mesteren, og til å gi ham etter som han har velsignet dem. Som sin rett-messige del krever han en tiendedel av deres inntekt, la den være stor eller liten, og de som holder denne tilbake, begår ran mot ham og kan ikke vente at hans hånd skal gi dem framgang. Selv om menigheten for det meste består av fattige søsken, bør spørsmålet om systematisk godgjørenhet grundig forklares og planen møte en hjertelig mottagelse. Gud er i stand til å oppfylle sine løfter. Hans hjelpekilder er ubegrenset, og han bruker dem alle i fullbyrdelsen av sin vilje. Og når han ser at noen trofast utfører sin plikt og betaler tienden, vil han i sitt vise forsyn ofte åpne veier hvorved den vil forøkes. Den som følger Guds forordning i det lille han har fått, vil høste de samme frukter som den som skjenker av sin overflod.
Det samme gjelder også dem som med glede bruker sine betrodde evner i Guds sak, mens de som unnlater å benytte hva de har fått, vil lide det samme tap som om det lille hadde vært meget. Den mann som bare hadde mottatt én talent, men som skjulte denne talent i jorden, var den som fikk fordømmelsesdommen av Herren.
Guds plan i tiendesystemet er skjønn i sin enkelhet og likelighet. Alle kan slutte seg til den med tro og frimodighet, for den er guddommelig i sin opprinnelse. Den forener det enkle med det nyttige, og det kreves ikke noen dyp lærdom for å forstå den og gjennomføre den. Alle kan eie følelsen av at de har vært med til å fremme frelsens dyrebare verk. Hver mann og kvinne og hvert ungt menneske kan bli en Herrens skattmester og være et redskap til å imøtekomme de krav som stilles til skattkammeret. . . .
Store formål virkeliggjøres ved denne forordningen. Hvis alle som én ville godta den, så ville hver og en bli en årvåken og trofast skattmester for Gud, og det ville ikke råde noen mangel på midler til å fremme det store verk, forkynnelsen av det siste advarselsbudskap til verden. -- Testimonies, III, side 388, 389.
Midler til støtte for evangeliets gjerning
Herren har gjort evangeliets forkynnelse avhengig av hele sitt folks arbeid og frivillige gaver. Den som forkynner nådens budskap til falne mennesker, har også en annen gjerning å utføre, nemlig å vise folket at det er deres plikt å støtte Guds sak med sine midler. Han må lære dem at en del av deres inntekter hører Gud til og skal helliges til hans gjerning. Denne undervisning bør han framholde både ved forskrift og ved sitt eksempel; han bør passe på at han ikke ved sin egen handlemåte svekker kraften i sin undervisning.
Det som i samsvar med Skriften er blitt lagt til side som hørende Herren til, utgjør evangeliets inntekt og er ikke lenger vårt. For et menneske å ta fra Guds forrådshus for å tjene seg selv eller for å tjene andre i deres timelige beskjeftigelse er intet mindre enn helligbrøde. Noen har gjort seg skyldig i å fjerne fra Guds alter det som uttrykkelig var helliget til ham. Alle bør betrakte denne sak i det rette lys. La ingen når han kommer i en vanskelighet, ta penger som er helliget til religiøse formål, og bruke dem til sin egen fordel og herunder berolige sin samvittighet ved å si at han vil betale det tilbake engang i framtiden. Det er langt bedre å skjære ned utgiftene i samsvar med ens inntekt og sette tæring etter næring enn å bruke Herrens penger til timelige formål.
Bruken av tienden
Gud har gitt særskilt veiledning med hensyn til bruk av tienden. Det er ikke hans hensikt at hans verk skal forkrøples av mangel på midler. Forat det ikke skal handles på slump og bli begått feil, har han gjort vår plikt i disse punkter meget klar. Den del Gud har forbeholdt seg selv, må ikke brukes til noe annet formål enn det som han har anvist. La ikke noen mene seg berettiget til å holde tienden tilbake for å bruke den etter eget skjønn. De må ikke benytte den til seg selv i påkommende tilfelle, og heller ikke bruke den som de måtte finne passende, ikke engang til noe som de kanskje anser for å være Herrens verk.
Predikanten bør ved forskrift og eksempel opplære folket til å betrakte tienden som hellig. Han bør ikke mene at fordi han er predikant, kan han holde den tilbake og bruke den etter sitt eget skjønn. Den er ikke hans. Han har ikke lov til å tilegne seg det som han mener tilkommer ham. Han må ikke bruke sin innflytelse til gunst for noen plan som vil lede tiende og gaver som er helliget til Gud, bort fra deres rette anvendelse. De skal anbringes i Guds forrådshus og ansees for å være helliget til hans tjeneste, slik som han har bestemt.
Gud vil at alle hans husholdere skal være nøyaktige i overholdelsen av guddommelige forordninger. Som menneskelige redskaper må de ikke sette Herrens planer til side ved å utføre en eller annen godgjørenhetshandling eller ved å gi en gave eller et offer når som helst eller på den måten som de måtte finne passende. Det er meget dårlig gjort av mennesker å søke å forbedre Guds plan og finne på et surrogat for denne idet de ved leilighet på slump sammenfatter sine gode innskytelser i et gjennomsnitt og lar disse oppveie Guds fordringer. Gud oppmaner alle til å bruke sin innflytelse til støtte for hans egen forordning. Han har kunngjort sin plan, og alle som ønsker å samarbeide med ham, må følge denne plan istedenfor å våge et forsøk på å forbedre den.
Herren ga følgende undervisning til Moses for Israel: «Du skal by Israels barn at de skal la deg få ren olje av støtte oliven til lysestaken, så lampene kan settes opp til enhver tid.» 2 Mos. 27, 20. Dette skulle være et stadig offer forat Guds hus kunne være tilstrekkelig forsynt med det som var nødvendig til hans tjeneste. Hans folk i dag skal huske på at gudshuset er Herrens eiendom, som det samvittighetsfullt skal sørges for. Men midlene til dette formål må ikke tas av tienden.
Et meget tydelig og bestemt budskap er gitt meg til vårt folk. Jeg har fått pålegg om å si til dem at de begår en feil når de bruker tienden til forskjellige formål som, skjønt de i og for seg er gode, dog ikke er det formål som Herren har sagt at tienden skal brukes til. De som bruker tienden på denne måten, avviker fra Herrens forordning. Gud vil dømme for disse ting.
Noen mener at tienden kan anvendes i skoleøyemed. Andre igjen mener at kolportører og bok-evangelister bør underholdes av tienden. Men man begår et stort mistak når man tar tienden bort fra det formål som den skal brukes til, nemlig predikantenes underhold. Det burde i dag være hundre vel skikkede arbeidere hvor det nå er bare én.
En høytidelig forpliktelse
Tienden er hellig; Gud har selv forbeholdt seg den. Den skal bringes til hans forrådshus og brukes til å underholde evangeliets tjenere i deres arbeid. I lang tid er det blitt ranet fra Herren fordi det er noen som ikke fatter at tienden er den del som er forbeholdt Gud. Noen har vært misfornøyd og har sagt: «Jeg vil ikke betale min tiende lenger, for jeg har ingen tillit til ledelsen på høyeste hold i virksomheten.» Men vil du rane fra Gud fordi du mener at arbeidet ikke blir ledet på den rette måten? Legg fram dine klager, klart og åpent og i den rette ånd, for rette vedkommende. Send inn dine anmodninger om at forholdene må bli endret og rettet på, men trekk deg ikke tilbake fra Guds verk, og vær ikke utro fordi andre ikke handler rett.
Les omhyggelig det tredje kapitel i Malakias' profeti og se hva Gud sier om tienden. Dersom våre menigheter vil innta sitt standpunkt på Herrens ord og trofast innbetale sin tiende til hans forådsshus, så vil flere arbeidere bli oppmuntret til å oppta forkynnergjerningen. Flere ville begynne å preke dersom det ikke var fordi det tales til dem om den tomme kasse. Det bør være rikelige midler i Herrens forrådshus, og det ville det være om ikke egenkjærlige hjerter og hender hadde holdt tienden tilbake eller brukt den til støtte for andre virksomheter.
Guds forbeholdte hjelpemidler må ikke således brukes på slump. Tienden er Herrens, og de som legger seg borti den, vil bli straffet med tap av sin himmelske skatt dersom de ikke omvender seg. La ikke virksomheten bli hindret lenger fordi tienden er blitt benyttet til andre formål enn det som Herren har sagt at den skulle brukes til. Det må skaffes midler til disse andre grener av virksomheten. De skal understøttes, men ikke av tienden. Gud har ikke forandret seg; tienden skal fremdeles brukes til predikantenes underhold. Virksomhet på nye steder krever bedre krefter i forkynnergjerningen enn vi nå rår over, og det må være midler i forrådshuset.
På dem som går ut som predikanter, hviler det et høytidelig ansvar, som i en merkelig grad blir forsømt. Noen vil gjerne preke, men de gjør ikke noe personlig arbeid for menighetene. Det er stor trang til undervisning om de plikter vi skylder Gud, særlig med hensyn til å betale en redelig tiende. Våre predikanter ville kjenne seg sørgelig forurettet om de ikke fikk punktlig betaling for sitt arbeid; men vil de betenke at det må være mat i forrådshuset til arbeidernes underhold? Dersom de unnlater å gjøre sin fulle plikt med å lære folket å være tro i å betale Gud det som hører ham til, så vil det bli mangel på midler i forrådshuset til å fremme Herrens verk.
Den som har oppsyn med Guds hjord, bør trofast utføre sin plikt. Dersom han inntar det standpunkt at fordi det ikke tiltaler ham, vil han overlate det til noen annen å gjøre det, så er han ikke er tro arbeider. La ham hos Malakias lese Herrens ord, hvor folket anklages for å rane fra Gud ved å holde tienden tilbake. Gud den Mektige erklærer: «Forbannelse har rammet dere.» Mal. 3, 9. Når den som arbeider i tale og lære, ser folket følge en framgangsmåte som vil påføre dem denne forbannelse, hvordan kan han da forsømme sin plikt til å undervise og advare dem? Hvert medlem i menigheten bør opplæres til trofast å betale en redelig tiende. -- Testimonies, IX, side 246-251.
Kostens innflytelse på helsen
De som bærer viktige ansvar, først og fremst alle de som er voktere over åndelige interesser, må være fintfølende menn med hurtig oppfatningsevne. Mer enn andre behøver de å være måteholdne i spisning. Fet og overdådig mat hører ikke til på deres bord.
Hver dag må menn i betrodde stillinger ta bestemmelser hvorav meget viktige følger avhenger. Ofte må de tenke hur-tig, og dette kan gjøres med hell bare av dem som praktiserer strengt måtehold. Sinnet styrkes ved den riktige behandling av de legemlige og åndelige krefter. Dersom anstrengelsen ikke er for stor, bringer hver anspennelse ny styrke. Men deres arbeid som har viktige planer å overveie og viktige beslutninger å ta, blir ofte påvirket i ond retning som følge av en uriktig kost. En syk mage frambringer en syk, usikker sinnstilstand. Ofte volder den pirrelighet, hårdhet eller urettferdighet. Mangen plan som ville ha vært en velsignelse for verden, er blitt lagt til side, mange urettferdige, trykkende eller endog grusomme forholdsregler er blitt gjennomført som følge av sykelige tilstander som skyldtes forkjærte spisevaner.
Her er et vink til alle som har stillesittende eller hovedsakelig åndelig arbeid ; og la dem som har tilstrekkelig moralsk styrke og selvbeherskelse, prøve det: Spis bare to eller tre slags enkel føde til hvert måltid, og spis ikke mer enn det som behøves for å stille sulten. Ta aktiv legemsøvelse hver dag og se om dere ikke får gagn av det. -- Ministry of Healing, side 309, 310.
Noen predikanter er ikke påpasselige nok med hensyn til sine spisevaner. De spiser for meget, og for mange slags føde til et enkelt måltid. Noen er sunnhetsreformatorer bare av navn. De har ingen regler til å bestemme sin kost, men gir seg av med å spise frukt eller nøtter mellom måltidene og legger således tunge byrder på fordøyelsesorganene.
Som følge av uklok spisning synes manges åndsevner å være lammet, og de er trege og søvnige. Disse bleke predikantene, som lider under følgen av selvisk tilfredsstillelse av appetitten, er ingen anbefaling for helsereformen.
Når man lider som følge av overanstrengelse, ville det være meget bedre leilighetsvis å sløyfe et måltid og derved gi naturen en anledning til å komme til krefter igien. Våre arbeidere kunne gjøre mer for å forfekte helsereformen ved sitt eksempel enn ved å preke om den. Når velmenende venner tilbereder raffinerte retter til dem, fristes de sterkt til å se bort fra prinsipper; men ved å avslå å nyte de lekre retter, de fete, krydrede ting, eller kaffe og te, kan de vise at de i virkelighet og i praksis er tilhengere av helsereformen.
Ettergivenhet overfor appetitten omtåker og lenkebinder sinnet og avstumper de hellige rørelser i sjelen. De åndelige og moralske krefter hos noen av våre predikanter er svekket ved uriktig spisning og mangel på legemsbevegelse. De som krever store mengder føde, bør ikke føye appetitten, men praktisere selvfornektelse og beholde den velsignelse som det betyr å ha virksomme muskler og en uhemmet hjerne. Forspisning sløver hele organismen ved å avlede kreftene fra de andre organer for å utføre magens arbeid.
Undervisning om helsereformen
Våre predikanter bør tilegne seg kunnskap om helserefor-men. . . . De bør forstå de lover som behersker det fysiske liv, og disse lovers forhold til sinnets og sjelens sunnhet. Tusener og atter tusener vet lite om det vidunderlige legeme som Gud har gitt dem, eller om den pleie som det skulle ha; de anser det for mer viktig å studere emner av langt mindre betydning. Her har predikantene en oppgave. Når de inntar et riktig standpunkt i denne sak, vil meget være vunnet. I sitt eget liv og i sine egne hjem bør de lyde livets lover, følge riktige prinsipper og leve sunt. De vil da være i stand til å tale om dette emne på den rette måten og lede folket lengre og lengre fram i reformarbeidet. Når de selv lever i lyset, kan de bringe et meget verdifullt budskap til dem som behøver nettopp et slikt vitnesbyrd.
Det er dyrebare velsignelser og rike erfaringer å oppnå hvis predikantene vil forene framholdelsen av helsespørsmålet med alt sitt arbeid i menigheten. Folket må ha lyset angående helsereformen. Dette arbeid er blitt forsømt, og mange er nær ved å dø i sin trang til det lys som de burde ha fått, og som de må ha før de vil oppgi egenkjærlige nytelser.
Formennene i våre konferenser trenger til å forstå at det er på høy tid at de stiller seg på den riktige siden i dette spørsmål. Predikanter og lærere skal gi andre det lys de har fått. Deres arbeid på ethvert område er påkrevd. Gud vil hjelpe dem; han vil styrke sine tjenere som tar et fast standpunkt, og som ikke lar seg rokke fra sannhet og rettferdighet av hensyn til selvnytelse. . . .
Det lys som Herren har gitt i sitt Ord angående dette emne, er tydelig, og menneskene vil bli prøvd og forsøkt på mange måter for å se om de vil gi akt på det. Hver menighet og hver familie behøver undervisning om kristelig avhold. Alle skulle lære hvordan de skal spise og drikke for å bevare helsen. Vi befinner oss i de avsluttende begivenheter i denne verdens historie, og det bør være samdrektighet i handling innenfor sabbatsholderes rekker. De som stiller seg reservert i den store oppgaven å undervise folket om dette spørsmål, følger ikke med der hvor Den store lægen går foran. . . .
Den evangeliske gjerning og helsearbeidet skal fremmes i forening. Evangeliet skal tilknyttes prinsippene for en sann helsereform. Kristendommen må innføres i det praktiske liv. Alvorlig, grundig reformarbeid skal utføres. Sann bibelsk religion er en utstrømning av Guds kjærlighet til falne men-nesker. Guds folk skal gå fram etter redelige linjer for å kunne gjøre inntrykk på deres hjerter som søker etter sannhet, og som ønsker å utføre sin del riktig i denne overmåte alvorlige tid. Vi skal framholde helsereformens prinsipper for folket og gjøre alt som står i vår makt for å få menn og kvinner til å se nødvendigheten av disse prinsipper og til å leve etter dem. -- Testimonies, VI, side 376-379.
Hvordan helsereformens prinsipper skal framholdes
Herren ønsker at våre predikanter, læger og menighets-medlemmer skal passe på ikke å tilskynde dem som ikke kjen-ner vår tro, til å gjøre plutselige forandringer i kosten, og derved påføre dem en ubetimelig prøve. Framhold helse-reformens prinsipper, og la Herren få lede de oppriktige av hjertet. De vil høre og tro. Herren krever heller ikke at hans sendebud skal framholde de skjønne sannheter om en sunnhetsmessig levevis på en måte som vil vekke fordom i menneskers sinn. La ingen legge anstøtsstener for deres føtter som vandrer på vankundighetens mørke stier. Selv når man roser en ting, er det godt ikke å være altfor begeistret, forat ikke de som kommer for å høre, skal bli ledet bort fra veien. Framhold prinsippene for avhold i den mest tiltalende form.
Vi må ikke handle overilet. Arbeidere som begynner på nye steder for å grunnlegge menigheter, må ikke skape vanskelig-heter ved å søke å gjøre kostspørsmålet framtredende. De må passe på at de ikke trekker for snevre grenser, for derved ville det legges hindringer i veien for andre. Driv ikke menneskene, men led dem.
Overalt hvor sannheten innføres, bør det gis undervisning om tillaging av sunn mat. Gud ønsker at dyktige lærere på hvert sted skal undervise folk om hvordan de på en forstandig måte kan gjøre bruk av de produkter som kan frambringes eller lett skaffes til veie i den landsdel hvor de bor. På denne måten kan de fattige så vel som de bedrestilte lære å leve sunnhetsmessig.
Legemlig arbeid for en predikant
Skjønt Paulus var omhyggelig med å vise sine omvendte Skriftens tydelige lære angående den rette understøttelse av Guds verk, og skjønt han for seg selv som en evangeliets tjener gjorde krav på sin «rett til å slippe å arbeide» (1 Kor. 9, 6) med verdslig yrke for å skaffe seg livsopphold, så skjedde det dog til forskjellige tider under hans virksomhet i sivilisasjonens store sentra at han arbeidet med et håndverk for å skaffe seg utkomme. . . .
Det er i Tessalonika vi først leser om at Paulus arbeidet med sine hender for å skaffe seg sitt underhold. Idet han skrev til de troende i menigheten der, minnet han dem om at han kunne ha falt dem «til byrde», og han tilføyde: «Dere minnes jo, brødre, vårt strev og vår møye: under arbeid natt og dag, for ikke å falle noen av dere til byrde, forkynte vi Guds evangelium for dere.» Og videre, i sitt annet brev til dem erklærer han angående sitt og sine medarbeideres opphold hos dem: «Heller ikke åt vi brød hos noen for intet, men med strev og møye arbeidet vi natt og dag, forat vi ikke skulle være noen av dere til byrde; ikke fordi vi ikke har rett til det,» skrev han, «men for å gi dere et forbilde i oss, forat dere kunne etterfølge oss.» 1 Tess. 2, 6. 9; 2 Tess. 3, 8. 9.
Da Paulus først besøkte Korint, kom han til et folk som var mistenksomt overfor fremmedes beveggrunner. Grekerne ved kysten var dyktige handelsfolk. Så lenge hadde de utviklet seg i snedige forretningsmetoder at de var kommet til å tro at vinning var gudsfrykt, og at det var prisverdig å tjene penger, enten det skjedde ved ærlige eller uærlige midler. Paulus hadde kjennskap til deres karaktertrekk, og han ville ikke gi dem noen anledning til å si at han forkynte evangeliet for å berike seg. Han kunne med rette ha gjort krav på støtte hos sine korintiske tilhørere; men denne rett var han villig til å gi avkall på forat ikke hans brukbarhet og framgang skulle lide skade under den uberettigede mistanken om at han preket evangeliet for vinnings skyld. Han søkte å fjerne enhver anledning til uriktige framstillinger, slik at hans budskap ikke skulle miste sin kraft.
Snart etter sin ankomst til Korint fant Paulus «en jøde ved navn Akvilas, født i Pontus, som nylig var kommet fra Italia med sin hustru Priskilla». Disse «drev samme håndverk» som han selv. Akvilas og Priskilla var blitt landsforvist ved Klaudius' påbud om at alle jøder skulle forlate Rom, og var kommet til Korint, hvor de begynte en forretning som teltmakere. Paulus hadde gjort forespørsler angående dem, og da han hørte at de fryktet Gud og søkte å unngå de besmittende innflytelser som de var omgitt av, «bodde han hos dem og arbeidet der. . . . Men hver sabbat holdt han samtaler i synagogen, og han overbeviste jøder og grekere». Ap. gj. 18, 2-4... .
Under sin langvarige tjeneste i Efesus, hvor han i tre år utførte en aggressiv evangelisk virksomhet gjennom hele denne landsdel, arbeidet Paulus igjen med sitt håndverk. I Efesus som i Korint var det apostelen en oppmuntring å være sammen med Akvilas og Priskilla, som hadde ledsaget ham på hans reise tilbake til Asia ved avslutningen av hans annen misjonsferd.
Det var noen som gjorde innvendinger mot at Paulus arbeidet med sine hender, idet de sa at det var uforenelig med en evangelists gjerning. Hvorfor skulle Paulus, en forkynner av høyeste rang, således forbinde mekanisk arbeid med ordets preken? Var ikke arbeideren sin lønn verd? Hvorfor skulle teltmakeri legge beslag på den tid som etter alt å dømme kunne brukes til noe bedre?
Men Paulus mente ikke at den tiden han således hadde anvendt, var spilt. Mens han arbeidet hos Akvilas, holdt han seg i forbindelse med den store Læreren og forsømte ingen anledning til å vitne for Frelseren og til å hjelpe dem som trengte hjelp. Hans sinn var alltid opptatt med å søke etter åndelig kunnskap. Han ga sine medarbeidere undervisning om åndelige ting og var tillike et eksempel på flid og grundig-het. Han var en hurtig, dyktig arbeider, duelig i sin gjerning, «brennende i ånden» idet han tjente Herren. Rom. 12, 11. Mens apostelen drev sitt yrke, hadde han adgang til en klasse mennesker som han ellers ikke kunne ha nådd. Han viste sine medarbeidere at dyktighet i de alminnelige håndverk er en gave fra Gud, som både gir gaven og visdommen til å bruke den rett. Han lærte at vi skal ære Gud også i hverdagens yrke. Hans herdede arbeidshender svekket ikke i minste måte kraften i hans gripende formaninger som en kristelig forkynner. . . .
Dersom predikanter synes at de lider gjenvordigheter og savn i Kristi sak, så la dem i tankene besøke verkstedet hvor Paulus arbeidet. La dem erindre at mens denne utvalte Guds mann tilbereder teltlerretet, arbeider han for brød som han rettmessig har fortjent ved sin gjerning som en apostel.
Arbeid er en velsignelse, ikke en forbannelse. Hang til makelighet ødelegger gudsfrykt og volder Guds Änd sorg. En stillestående pøl er motbydelig, men en klar, rinnende strøm sprer sunnhet og glede ut over landet. Paulus visste at de som forsømmer legemlig arbeid, snart svekkes. Han ønsket å lære unge predikanter at de ved å arbeide med sine hender og ved å sette sener og muskler i virksomhet ville bli sterke til å tåle den møye og de savn som de ville møte i evangelisk arbeid. Og han skjønte at hans egen undervisning ville mangle liv og kraft dersom han ikke holdt alle deler av sin organisme tilstrekkelig oppøvd. . . .
Ikke alle som føler seg kalt til å preke, bør oppmuntres til straks å la menigheten overta den byrde vedblivende å skulle sørge for deres og deres familiers økonomiske under-hold. Det er fare for at noen som har en begrenset erfaring, kan bli ødelagt ved smiger og ved uklok oppmuntring til å forvente underhold uavhengig av alvorlig anstrengelse fra deres egen side. De midler som er helliget til fremme av Guds verk, skulle ikke bli oppbrukt av menn som ønsker å preke bare for å få sitt underhold og således tilfredsstille en egoistisk higen etter et makelig liv.
For unge menn som ønsker å bruke sine evner i forkynner-gjerningen, vil Paulus' eksempel i Tessalonika, Korint, Efesus og på andre steder utgjøre en nyttig lærdom. Skjønt han var en veltalende predikant og var utvalt av Gud til en særskilt gjerning, følte han seg aldri hevet over arbeid, og heller ikke ble han noensinne trett av å oppofre for den sak han elsket. «Like til denne stund,» skrev han til korintierne, «er vi både hungrige og tørste og nakne og mishandlet og hjemløse og mødige, idet vi arbeider med våre egne hender; vi blir utskjelt -- og vi velsigner; vi blir forfulgt -- og vi tåler det.» 1 Kor. 4, 11. 12.
Paulus, som var en av de største blant menneskelige lærere, utførte med glede de ringeste så vel som de høyeste plikter. Når omstendighetene i hans tjeneste for Mesteren syntes å kreve det, arbeidet han gjerne med sitt håndverk. Ikke desto mindre holdt han seg alltid i beredskap til å legge bort sitt timelige arbeid for å imøtegå evangeliets fiender i deres motstand eller for å utnytte en særskilt anledning til å vinne sjeler for Jesus. Hans nidkjærhet og flid er en irettesettelse for dovenskap og lyst til makelighet. -- The Acts of the Apostles, side 346-355.
Noen av våre predikanters unnlatelse av å gjøre bruk av alle legemets organer i det riktige forhold, medfører at enkelte organer blir utslitt, mens andre er svake som følge av uvirksomhet. Dersom slitet nesten utelukkende går ut over ett enkelt organ eller én muskelgruppe, så må de deler som brukes mest, bli overanstrengt og sterkt svekket.
Hver åndsevne og hver muskel har sin særlige oppgave, og alle må anvendes likelig for å få en passende utvikling og bevares sunne og kraftige. Hvert organ har sin gjerning å utføre i den levende organisme. Hvert hjul i maskineriet må være et levende, virksomt, arbeidende hjul. Alle evnene står i et innbyrdes forhold til hverandre, og alle behøver de å bli satt i virksomhet for å kunne oppnå den rette utvikling. -- Testimonies, III, side 310.
Vår plikt til å bevare sunnheten
Det gjør meg hjertelig ondt når jeg ser så mange svake-lige predikanter, så mange på sykeleiet, så mange som avslutter sin jordiske gjerning for tidlig -- menn som har båret ansvarsfulle byrder i Guds verk, og som utførte sin gjerning av hele sitt hjerte. Bevisstheten om at de måtte slutte med sitt arbeid i den saken som de elsket, var langt mer smertelig for dem enn de lidelser sykdommen medførte, ja mer enn tanken om selve døden.
Vår himmelske Far plager eller bedrøver ikke menneskenes barn med vilje. Han er ikke opphavet til sykdom og død. Han er livets kilde. Han ville at menneskene skulle leve, og han ønsker at de skal lyde livets og sunnhetens lover forat de må kunne leve.
De som tar imot den nærværende sannhet og helliges ved den, har et sterkt ønske om å representere sannheten i sitt liv og sin karakter. De nærer et inderlig ønske i sin sjel om at andre må se lyset og glede seg i det. Når den trofaste vekter går ut med den dyrebare sæd og med bønn og tårer sår ved alle vann, tar arbeidets byrde meget hårdt på sinn og hjerte. Den spenningen som griper hans sjel i dens innerste dyp, kan han ikke fortsatt holde ved like uten å bli for tidlig utslitt. Hvert foredrag krever styrke og dyktighet. Og fra tid til annen er det nødvendig at det skaffes ny forsyning av nytt og gammelt fra Guds Ords forrådskammer. Dette vil gi tilhørerne liv og kraft. Gud ønsker ikke at du skal bli så utmattet at ditt arbeid blir uten friskhet eller liv.
De som stadig er opptatt med åndelig arbeid, enten det er lesning eller prekevirksomhet, behøver hvile og forandring. Den flittige elev anstrenger til stadighet hjernen, mens han altfor ofte forsømmer legemsbevegelse, og følgen er at de fysiske krefter svekkes, og åndelig virksomhet begrenses. Således oppnår eleven ikke å utrette nettopp det som han kunne ha utrettet om han hadde arbeidet på en forstandig måte.
Dersom predikantene arbeidet fornuftig, slik at både ånd og legeme fikk en passende mengde arbeid, ville de ikke så lett bukke under for sykdom. Dersom alle våre arbeidere var i den stilling at de kunne bruke noen timer hver dag til uten dørs arbeid, og følte seg fri til å gjøre dette, så ville det være en velsignelse for dem; de ville være bedre i stand til å utføre sine kallsplikter. Dersom de ikke har tid til fullstendig avslappelse, så kunne de legge planer og be mens de arbeider med hendene, og så kunne de deretter vende tilbake til sin gjerning, oppfrisket i legeme og ånd.
Noen av våre predikanter føler at de hver dag må utføre noe som de kan rapportere til konferensen, og deres forsøk på å gjøre dette får til følge at deres anstrengelser altfor ofte blir svake og uten virkning. De bør ha hvilestunder med fullstendig frihet fra anstrengende arbeid. Men disse fritider kan ikke tre i stedet for daglig legemsøvelse.
Brødre, når dere tar tid til å arbeide i hagen og derved får den legemsbevegelse som er nødvendig for å holde organismen i god orden, utfører dere Guds gjerning likeså fullt som når dere holder møter. Gud er vår Far; han elsker oss, og han forlanger ikke at noen av hans tjenere skal misbruke sitt legeme.
En annen årsak til dårlig helse og til svakhet i arbeidet er dårlig fordøyelse. Det er umulig for hjernen å utføre det beste arbeid når fordøyelsesorganene misbrukes. Mange spiser hurtig av de forskjellige retter, noe som volder forstyrrelse i magen, hvorved hjernevirksomheten forvirres. Bruken av usunn føde bør unngås liksom også forspisning endog på det som er sunt.
Mange spiser til alle tider, uten hensyn til sunnhetslovene. Så blir sinnet uklart. Hvordan kan vel mennesker bli hedret med guddommelig opplysning når de er så likegyldige i sine livsvaner og tar så lite hensyn til det lys Gud har gitt angående disse ting?
Brødre, er det ikke på tide at dere vender om på disse punkter og avbryter egenkjærlig nytelse? «Vet dere ikke at de som løper på rennebanen, de løper vel alle, men bare én får prisen ? Løp da således, forat dere kan vinne den! Hver som er med i veddekamp, er avholdende i alt, hine for å få en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig. Jeg løper da ikke som på det uvisse; jeg fekter ikke som en som slår i været; men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» 1 Kor. 9, 24-27.
Utilstrekkelig ernæring
Men tro likevel ikke at det er din plikt å leve på en utilstrekkelig kost. Søk selv å finne ut hva du bør spise, og hvilke fødemidler best kan ernære organismen, og følg så hva fornuften og samvittigheten foreskriver. Legg bekymring og anstrengende tenkning til side under måltidet. Forhast deg ikke, men spis langsomt og med et glad sinn, med hjertet fullt av takk til Gud for alle hans velsignelser. Og begynn ikke med åndelig arbeid umiddelbart etter et måltid. Ta måteholden legemsøvelse og gi magen litt tid til å begynne sitt arbeid.
Dette er ikke ting av ringe betydning. Vi må ta hensyn til dem dersom vi skal kunne tilføre de forskjellige virkegrener en sunn kraft og den rette styrke. Arbeidets karakter og virkningsfullhet avhenger for en stor del av arbeidernes fysiske tilstand. Mange styremøter og andre sammenkomster til rådslagning har tatt en uheldig vending som følge av de tilstedeværendes dårlige fordøyelse. Og over mangen preken har forkynnerens fordøyelseslidelse kastet en mørk skygge.
Sunnhet er en uvurderlig velsignelse, og den er nøyere forbundet med samvittighet og kristendom enn mange skjønner. Den har meget å gjøre med ens dyktighet. Enhver predikant bør forstå at dersom han skal kunne være en trofast vokter for hjorden, må han bevare alle sine krefter i en slik tilstand at han kan utføre den best mulige tjeneste.
Våre misjonsarbeidere bør gjøre bruk av sitt kjennskap til de lover som gjelder liv og helse. Les de beste forfattere om disse emner, og etterlev samvittighetsfullt hva fornuften sier er sannhet.
Herren har vist meg at ved helsereformens praktiske inn-flytelse vil mange, mange bli reddet fra fysisk, åndelig og moralsk degenerasjon. Det vil bli holdt sunnhetsforedrag og utgitt en mangfoldighet av skrifter. Helsereformens prin-sipper vil få en velvillig mottagelse, og mange ... vil gå fremad skritt for skritt for å motta de særskilte sannheter for denne tid. -- Testimonies, VI, side. 378, 379.
Faren for overanstrengelse
Da apostlene kom tilbake fra sin første misjonsreise, var Frelserens befaling til dem: «Kom nå dere med meg avsides til et øde sted og hvil dere litt ut!» Mark. 6, 31. De hadde lagt hele sin sjel i arbeidet for andre, og dette holdt på å uttømme deres fysiske og åndelige krefter. Det var deres plikt å hvile.
Kristi medfølende ord tales likeså visst til hans arbeidere i dag som til disiplene. «Kom nå . . . avsides ... og hvil dere litt!» sier han til dem som er utslitte og trette. Det er ikke klokt alltid å bli stående under arbeidets trykk og spenning, selv ikke for å tjene menneskenes åndelige behov, for på denne måten blir den personlige gudsfrykt forsømt, og sinnets, sjelens og legemets krefter overanstrenges. Det kreves selvfornektelse av Kristi tjenere, og det må gjøres oppofrelser; men Gud ønsker at alle skal studere sunnhetens lover og bruke fornuften når de virker for ham, forat det liv som han har gitt, må kunne bevares.
Skjønt Jesus kunne utføre undergjerninger, liksom han også hadde gitt disiplene makt til å virke mirakler, så bød han likevel sine trette tjenere gå avsides ut på landet og hvile. Da han uttalte at høsten var stor og arbeiderne få, innprentet han ikke disiplene nødvendigheten av uopphørlig arbeid, men han sa: «Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» Matt. 9, 38. Gud har gitt enhver sin gjerning, svarende til vedkommendes evner, og han ønsker ikke at noen få skal overlesses med ansvar, mens andre ikke har noen byrde, ingen møye for sjeler.
Kristi tjenere skal ikke behandle sin helse med likegyldighet. La ingen arbeide til han er helt utmattet, slik at han gjør seg uskikket til framtidig virksomhet. Søk ikke å utføre to dagers gjerning på én dag. I lengden vil det vise seg at de som arbeider forsiktig og klokt, har utrettet like meget som de der i den grad bruker opp sine fysiske og åndelige krefter at de ikke har noe forråd å ty til når nødvendigheten krever det.
Guds verk er verdensomspennende, og det krever hver eneste tøddel og smule av de evner og krefter vi har. Det er fare for at hans arbeidere vil misbruke sine krefter når de ser at markene er modne til høsten; men Herren krever ikke dette. Når hans tjenere har gjort sitt beste, kan de si: Høsten er visselig stor, og arbeiderne er få; men «han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv». Sal. 103, 14.
Umåtehold i spise og drikke, umåtehold i arbeid, umåtelighet i nesten alle ting forekommer overalt. De som gjør store anstrengelser for å utføre akkurat så meget i en bestemt tid, og som vedblir å arbeide når deres fornuft tilsier dem at de burde hvile, vinner aldri noe derved. De bruker opp krefter som de vil få bruk for i framtiden. Når den energi som de så hensynsløst har forbrukt, er påkrevd, kommer de til kort fordi de savner den. De legemlige krefter er borte, og åndelig styrke kan ikke skaffes. Behovets time er kommet for dem, og deres forråd er uttømt.
Hver dag medfører sitt ansvar og sine plikter, men morgendagens gjerning må ikke tvinges inn i de timer som tilhører dagen i dag. Gud er barmhjertig, full av medlidenhet, rimelig i sine krav. Han oppfordrer oss ikke til å følge en framgangsmåte som vil føre til tap av legemlig sunnhet eller til svekkelse av de åndelige krefter. Han vil ikke at vi skal arbeide under et trykk og en spenning inntil utmattelse med nervesammenbrudd følger.
Det er nødvendig at Guds utvalte arbeidere gir akt på befalingen om å gå avsides og hvile seg litt. Mange verdi-fulle liv er blitt ofret ved tilsidesettelse av denne befalingen. Noen kunne ha vært med oss i dag og hjulpet oss med å framskynde saken både her hjemme og i fremmede land dersom de, før det var for sent, hadde forstått at de trengte til hvile. Disse arbeidere så at virkefeltet er stort, og at det er stor trang til arbeidere, og de følte at de måtte forsette uten hensyn til omkostningen. Når naturen kom med en protest, tok de ikke hensyn til den, men utførte dobbelt så meget arbeid som de burde; og Gud la dem til hvile i graven inntil den siste basun engang lyder og kaller de rettferdige fram til udødelighet.
Når en arbeider har vært under et hårdt press av bekym-ring og engstelse og er overanstrengt både legemlig og ånde-lig, burde han gå avsides og hvile seg i noen tid, ikke med egenkjærlig tilfredsstillelse for øye, men for å bli bedre skikket til framtidige plikter. Vi har en årvåken fiende, som alltid følger oss i sporene, ferdig til å dra fordel av enhver svakhet som kunne bidra til å gjøre hans fristelser virkningsfulle. Når sinnet er overanstrengt og legemet svekket, trenger fienden inn på sjelen med sine sterkeste fristelser. La arbeideren holde forsiktig hus med sine krefter, og når arbeidets slit har gjort ham trett, så la ham gå avsides og tale med Jesus.
Jeg sier ikke dette til dem hvis tretthet er av konstitusjonell art, slike som mener at de bærer tyngre byrder enn noen annen. De som ikke arbeider, behøver ikke hvile. Det finnes alltid noen som sparer seg selv, og som ikke på langt nær bærer sin del av ansvaret. De kan tale om store og knugende byrder, men de vet ikke hva det vil si å bære dem. Deres arbeid bringer kun magre resultater.
Det var til dem som var blitt utslitt i tjenesten, ikke til dem som alltid sparte seg selv, Kristus uttalte disse kjærlige ord. Til dem som glemmer seg selv, som arbeider til det ytterste av sine evner, som er ulykkelige fordi de ikke kan utrette mer, og som i sin iver overskrider grensene for sine krefter -- til slike er det Frelseren i dag sier: «Kom nå dere med meg avsides ... og hvil dere litt ut!»
Hos alle som opplæres av Gud, må det komme et liv til syne som ikke er i samklang med verden, med dens seder og skikker; og enhver behøver en personlig erfaring i oppnåelsen av en kunnskap om Guds vilje. . . . Han befaler oss: «Hold opp og kjenn at jeg er Gud!» Sal. 46, 11. Bare her er det sann hvile å finne. Og dette er den virkningsfulle forberedelsen til alt arbeid for Gud. Den sjel som således er blitt vederkveget, vil midt i den rastløse stimmel og midt i livets anstrengte travelhet være omgitt av en lysets og fredens atmosfære. Livet vil ånde av vellukt, og det vil åpenbare en guddommelig kraft som vil nå menneskers hjerter. -- The Desire of Ages, side 363.