«Når du lærer brødrene dette, da er du en god Kristi Jesu tjener.»
Faren for å forkaste lys
Gud har til hensikt at sannheten stadig skal utfoldes for hans folk også her i livet. Det gis bare én måte hvorpå denne kunnskap kan oppnås. Alene ved opplysning fra den Ånd som ga Ordet, kan vi komme til å forstå Guds Ord. «Således vet heller ingen hva som bor i Gud, uten Guds Ånd;» «for Ånden ransaker alle ting, også dybdene i Gud». Og Frelserens løfte til hans etterfølgere var: «Når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede dere til hele sannheten; . . . for han skal ta av mitt og forkynne dere.» 1 Kor. 2, 11. 10; Joh. 16, 13. 14
Peter formaner sine brødre til å vokse «i nåde og kjenn-skap til vår Herre og frelser Jesus Kristus». 2 Pet. 3, 18. Når som helst Guds folk vokser i nåden, vil de stadig få en klarere forståelse av hans Ord. De vil få se nytt lys og ny skjønnhet i dets hellige sannheter. Dette har vært så i menighetens historie gjennom alle tider, og slik vil det fortsette inntil enden. Men når sant åndelig liv er i tilbakegang, har det alltid vist seg en tilbøyelighet til å stanse framgangen i kunnskap om sannheten. Menneskene er tilfreds med det lyset de allerede har fått fra Guds Ord, og stiller seg avvisende overfor all videre gransking i Skriften. De blir konservative og søker å unngå drøfting.
Den omstendighet at det ikke er noen strid eller bevegelse blant Guds folk, må ikke betraktes som et avgjørende bevis på at de hyller sunn lære. Det er grunn til å frykte for at de kanskje ikke skjelner klart mellom sannhet og villfarelse. Når det ikke bringes nye spørsmål på bane ved gransking i Skriften, når det ikke viser seg noen meningsforskjell som vil bringe menneskene til å studere Bibelen for seg selv for å skaffe seg visshet for hvorvidt de har sannheten, vil det nå som i gammel tid være mange som hyller overleveringer og ikke vet hva de dyrker.
Det er blitt vist meg at mange som bekjenner seg til å ha kunnskap om den nærværende sannhet, ikke vet hva de tror. De forstår ikke bevisene for sin tro. De har ingen riktig opp-fatning av arbeidet for denne tid. Når prøvelsens tid kommer og de begynner å undersøke sitt standpunkt, vil noen av de menn som nå preker for andre, oppdage at det er mange ting som de ikke kan gi tilfredsstillende grunner for. Før de således blir stilt på prøve, kjenner de ikke sin store vankundighet.
Og det er mange i menigheten som tar det for selvsagt at de forstår hva de tror, men som ikke kjenner sin egen svak-het før det oppstår stridsspørsmål. Når de er skilt fra trosfeller og er nødt til å stå alene og til selv å forklare sine trosanskuelser, vil de bli overrasket over å finne hvilke forvirrede begreper de har om det som de hadde tatt for å være sannhet. Sikkert er det at det iblant oss har foregått en avvikelse fra den levende Gud, og man har vendt seg til mennesker, idet man har stilt menneskelig visdom i stedet for den guddommelige.
Gud vil vekke sitt folk; hvis andre midler slår feil, så vil det iblant dem oppstå vrange lærdommer som vil sikte dem og skille agnene fra hveten. Herren oppfordrer alle som tror på hans Ord, til å våkne opp av søvnen. Det er kommet dyre-bart lys som svarer til denne tid, bibelske sannheter som påviser de overhengende farer. Dette lys bør lede oss til flittig studium i Skriften og til den mest kritiske undersøkelse av våre standpunkter.
Gud ønsker at alle forhold og standpunkter vedrørende sannheten skal undersøkes grundig og iherdig under bønn og faste. De troende må ikke slå seg til ro med formodninger og uklare begreper om hva som er sannhet. Deres tro må være fast grunnlagt på Guds Ord forat de, når prøvelsens stund kommer og de blir stilt fram for rådet for å svare for sin tro, saktmodig og med frykt må kunne gjøre regnskap for det håp som er i dem.
Undersøk, undersøk, undersøk ! De emner som vi fram-holder for verden, må for oss være en levende virkelighet. Når vi forsvarer de lærdommer som vi anser for å være funda-mentale trosartikler, er det viktig at vi aldri tillater oss å bruke argumenter som ikke helt igjennom er sunne. De kan muligens bringe en motstander til taushet, men de tjener ikke sannheten til ære. Vi må bruke sunne argumenter, som ikke bare vil lukke munnen på våre motstandere, men som vil kunne tåle den nøyeste og mest inngående undersøkelse.
For deres vedkommende som har lært seg til å føre debatt, er det stor fare for at de ikke viser ærlighet i sin behandling av Guds Ord. Når vi møter en motstander, bør vår alvorlige bestrebelse være å framholde emnene slik at de kan vekke overbevisning i hans sinn, og ikke bare søke å skape tillit hos den troende.
Uten hensyn til hva en persons intellektuelle dannelsestrin måtte være, så la ham ikke for et øyeblikk tro at en grundig og fortsatt gransking i Skriften etter større lys er unødvendig. Som et folk er vi kalt til hver for seg å studere profetiene. Med alvor må vi være på vakt for å kunne oppdage enhver lysstråle som Gud måtte la komme til oss. Vi må oppfange de første sannhetsglimt; da vil vi ved gransking og bønn kunne oppnå klarere lys, som kan bli framholdt for andre.
Når Guds folk tar det makelig og er tilfreds med den opp-lysning de i øyeblikket har, kan vi være forvisset om at de ikke vil nyte hans gunst. Det er hans vilje at de stadig skal gå framover for å motta det større og stadig større lys som skinner for dem. Menighetens nåværende stilling er ikke velbehagelig for Gud. Det er kommet inn en selvtillit som har ført til at de ikke føler nødvendigheten av mer sannhet og større lys. Vi lever i en tid da Satan virker både til høyre og til venstre, både foran oss og bak oss; og likevel sover vi som et folk. Gud vil at det skal lyde en røst som vekker hans folk til handling. -- Testimonies, V, side 703-709.
Prøvelsen av nytt lys
Våre brødre må være villige til på en oppriktig måte å undersøke ethvert stridsspørsmål. Dersom en bror lærer vill-farelse, bør de som har ansvarsfulle stillinger, få kjennskap til det, og dersom det er sannhet han lærer, så bør de stille seg ved hans side. Vi burde alle vite hva som læres iblant oss, for hvis det er sannhet, så behøver vi den. Vi er alle pliktige overfor Gud til å vite hva han sender oss. Han har gitt veiledning om hvordan vi kan prøve enhver lære: «Til loven og til vitnesbyrdet; dersom de ikke taler i overensstemmelse med dette ord, så er det fordi det ikke er noe lys i dem.» Es. 8, 20 Hvis det lys som blir framholdt, består denne prøven, må vi ikke nekte å ta imot det, selv om det ikke stemmer med våre begreper.
Ingen har sagt at vi vil finne fullkommenhet i noe men-neskes undersøkelser; men det vet jeg at våre menigheter holder på å dø av mangel på undervisning om emnet rettferdighet ved troen på Kristus og beslektede sannheter.
Uten hensyn til ved hvem lyset blir sendt, bør vi åpne våre hjerter og ta imot det med Kristi saktmodighet. Men mange gjør ikke det. Når et omtvistet punkt blir framholdt, kommer de med det ene spørsmål etter det andre uten å innrømme et punkt når det er godt bekreftet. Måtte vi dog handle som mennesker som ønsker lys! Måtte Gud gi oss sin Hellige Ånd dag for dag og la sitt ansikts lys skinne over oss, slik at vi kan være lærlinger i Kristi skole!
Når en lære blir framholdt som ikke stemmer ved våre meninger, bør vi gå til Guds Ord, søke Herren i bønn og ikke gi fienden noen plass til å trenge inn med mistanke og fordom. Vi bør aldri tillate den ånd som samlet prestene og rådsherrene imot verdens gjenløser, å gjøre seg gjeldende. De klaget over at hau forvirret folket, og de ønsket at han ville la det være i fred; for han voldte forvikling og splid. Herren sender lys til oss for å prøve av hva ånd vi er. Vi må ikke bedra oss selv.
Når vi i 1844 ble oppmerksom på noe som vi ikke forsto, bøyde vi kne og ba Gud om å hjelpe oss til å innta det riktige standpunkt; og da ble vi i stand til å komme til en rett forståelse og se øye mot øye. Det var ingen splid, intet fiendskap, ingen ond mistanke, ingen miskjennelse av våre brødre. Hvor omhyggelig ville vi ikke sky ufordragelighetens onde ånd dersom vi bare kjente den!
Vi må være grunnfestet i troen, i lyset av den sannhet som ble gitt oss i vår erfaring i begynnelsen. På den tid trengte den ene villfarelsen etter den andre seg inn på oss; predikanter og doktorer førte nye lærdommer inn. Vi gransket sannheten under megen bønn, og Den Hellige Ånd lot sannheten gå opp for vårt sinn. Undertiden tilbraktes hele netter til under-søkelse av Skriften og til alvorlig bønn til Gud om veiledning. Grupper av gudhengivne menn og kvinner samledes i denne hensikt. Guds kraft kunne da komme over meg, og jeg ble i stand til å påvise klart hva som er sannhet, og hva som er villfarelse.
Etter hvert som våre trospunkter således ble fastslått, stiltes våre føtter på en fast grunnvoll. Vi sluttet oss til sannheten punkt for punkt under Den Hellige Ånds bevis. En henrykkelse kunne komme over meg i syner og det ble gitt meg forklaringer. Jeg så framstillinger av himmelske ting og av helligdommen, slik at vi kom i en stilling hvor lyset skinte på oss med klare, tydelige stråler.
Jeg vet at helligdoms-spørsmålet står i rettferdighet og sannhet, nettopp slik som vi har hevdet det i så mange år. Det er fienden som leder menneskenes sinn inn på sidespor. Det behager ham når de som kjenner sannheten, blir helt opp-tatt med å samle skriftsteder for å stable disse opp omkring feilaktige teorier som ikke har noe grunnlag i sannheten. De skriftsteder som brukes på en slik måte, anvendes forkjært; de ble ikke gitt for å støtte villfarelse, men for å styrke sannheten.
Vi må lære å forstå at andre har rettigheter likeså vel som vi. Når en bror får nytt lys angående Skriften, bør han åpent forklare sitt standpunkt, og enhver predikant bør ran-sake Skriften med en oppriktig ånd for å se om de punkter som blir framholdt, kan bevises med det inspirerte ord. «En Herrens tjener må ikke stride, han må være mild imot alle, duelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt, så han med saktmodighet viser dem til rette som sier imot, om Gud dog engang ville gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten.» 2 Tim. 2, 24. 25.
Hver eneste sjel må i botferdighet og ydmykhet se hen til Gud, forat han må veilede, føre og velsigne. Vi må ikke overlate det til andre å granske Skriften for oss. Noen av våre ledende brødre har ofte stilt seg på den forkjærte siden; og dersom Gud ville sende et budskap og vente på at disse eldre brødre skulle bane veien for dets fremme, så ville det aldri nå folket. Disse brødre vil vedbli å innta dette standpunkt inntil de blir delaktige i guddommelig natur i en større utstrekning énn de har vært noen gang i fortiden.
Det er sorg i himmelen over den åndelige blindhet hos mange av våre brødre. Våre yngre predikanter som fyller mindre ansvarsfulle stillinger, må gjøre bestemte anstrengelser for å komme til lyset og for å lodde dypere og stadig dypere I sannhetens gruve.
Herrens bebreidelse vil hvile over dem som vil stenge veien forat klarere lys ikke skal komme til folket. Et stort verk skal utføres, og Gud ser at våre ledende menn trenger mer lys forat de må kunne forene seg med de budbringere han sender ut til å fuilbyrde den gjerning som ifølge hans plan skal utføres. Herren har oppreist budbringere, gitt dem sin Ånd og sagt: «Rop av strupen, spar ikke! Oppløft din røst som en basun og forkynn mitt folk dets overtredelse og Jakobs hus dets synder!» Es. 58, 1. La ingen løpe den risiko å stille seg imellom folket og himmelens budskap! Dette budskap vil gå til folket; og dersom det ikke var noen røst blant mennesker til å forkynne det, så ville selv stenene rope.
Jeg vil anmode hver predikant om å søke Herren, legge bort stolthet og higen etter å være den største, og om å ydmyke hjertet for Gud. Det som gjør menighetene svake, er hjertekulden og vantroen hos dem som burde ha tro.
En advarsel mot falsk lære
I Guds sak behøver vi i denne tid menn som er åndelig sinnet, prinsippfaste menn som har en klar forståelse av sannheten. Jeg er blitt undervist om at det folket trenger, er ikke nye og fantasifulle lærdommer eller menneskelige formodninger, men et vitnesbyrd fra menn som kjenner og praktiserer sannheten, menn som forstår og lyder den befalingen som ble gitt til Timoteus: «Forkynn ordet, vær rede i tide og i utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære!» 2 Tim. 4, 2.
Mine brødre, vandre fast og bestemt, ombundet på føttene med den ferdighet til kamp som fredens evangelium gir. Dere kan være sikre på at en ren og ubesmittet gudsdyrkelse ikke er en sensasjonell religion. Gud har ikke pålagt noen den byrde å oppelske en lyst til lærdommer og teorier som banner i spekulasjon. Hold disse ting borte fra din undervisning. Tillat dem ikke å inngå i din erfaring. La dem ikke skjemme din livsgjerning.
En advarsel mot falsk lære finner vi i Paulus' brev til kolossenserne. Apostelen erklærer at de troendes hjerter skal «knyttes sammen i kjærlighet», så de «når fram til hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, det er Kristus, i hvem alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede».
«Dette sier jeg,» fortsetter han, «forat ingen skal dåre dere ved lokkende tale. . . . Liksom dere altså mottok Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham, så dere er rotfestet og blir oppbygd i ham og faste i troen, således som dere har lært, rike på den med takksigelse. Se til at det ikke må være noen som gjør dere til sitt rov ved verdslig visdom og tomt bedrag, etter menneskenes lære, etter verdens barnelærdom og ikke etter Kristus. For i ham bor hele Guddommens fylde legemlig, og dere er fylt i ham, som er hovedet for all makt og myndighet.» Kol. 2, 2-10.
Det er blitt pålagt meg å si til vårt folk: La oss følge Kristus! Glem ikke at han skal være vårt mønster i alle ting. Vi kan trygt forkaste de idéer som ikke finnes i hans lære. Jeg vil be våre predikanter forvisse seg om at deres føtter står på den evige sannhets grunn. Vokt dere for å følge en inn-skytelse og kalle den for Den Heilige Ånd. Noen står i fare for å gjøre dette. Guds Ord ansporer oss til å være sunne i troen, i stand til å forsvare oss overfor enhver som krever oss til regnskap for det håp som er i oss.
Sinnet vendes bort fra øyeblikkets plikt
Fienden forsøker å vende våre brødres og søstrers sinn bort fra den gjerning å berede et folk som kan bestå i disse siste dager. Hensikten med hans spissfindigheter er å lede tankene bort fra øyeblikkets farer og plikter. Det lys som Kristus kom fra himmelen for å gi Johannes, mener de har liten verdi. De lærer at de umiddelbart forestående tildragelser ikke er av tilstrekkelig betydning til å fortjene særlig oppmerksomhet. Sannheten som er av himmelsk opprinnelse, gjør de virkningsløs, berøver Guds folk dets tidligere erfaring og gir dem en falsk vitenskap i stedet. «Så sa Herren: Stå på veiene og se til, og spør etter de gamle stier, spør hvor veien går til det gode, og vandre på den!» Jer. 6, 16.
La ingen søke å rive bort grunnvollene for vår tro -- de grunnvoller som i begynnelsen av vår virksomhet ble lagt under bønn og gransking av Guds Ord og ved åpenbaring. På disse grunnvoller har vi bygd i over femti år. Noen men-nesker mener kanskje at de har funnet en ny vei, og at de kan legge en sterkere grunnvoll enn den som er blitt lagt; men dette er et stort bedrag. «Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt.» 1 Kor. 3, 11. I fortiden har mange tatt seg fore å bygge en ny tro, å grunnlegge nye prinsipper; men hvor lenge ble deres bygning stående? Den falt snart, for den var ikke grunnfestet på Klippen.
Måtte ikke de første disipler møte menneskers talemåter? Måtte de ikke høre på falske teorier og derpå, etter å ha gjort alt, stå fast og si: «Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt»? Slik skal vi holde vår første fulle visshet fast inntil enden.
Mektige ord har Gud og Kristus sendt til dette folk og derved punkt for punkt ført dem ut fra verden og inn i den nærværende sannhets klare lys. Med lepper som var berørt med hellig ild, har Guds tjenere forkynt budskapet. Det gud-dommelige ord har beseglet ektheten av den sannhet som ble forkynt.
En fornyelse av det tydelige vitnesbyrd
Herren krever en fornyelse av det tydelige vitnesbyrd som ble gitt i tidligere år. Han krever en fornyelse av det åndelige liv. De åndelige krefter hos Guds folk har lenge vært sløve; men det må skje en oppstandelse fra en tilsynelatende død. Ved bønn og Syndsbekjennelse må vi rydde Kongens vei. Når vi gjør dette, vil Åndens kraft komme til oss. Vi behøver pinsefestens kraft. Denne vil komme, for Herren har lovt å sende sin Ånd som den altbeseirende makt.
Farefulle tider ligger foran oss. Enhver som kjenner sannheten, må våkne opp og stille seg selv med legeme, sjel og ånd under Guds disiplin. Fienden er på spor etter oss. Vi må være fullt våkne, være på vakt mot ham. Vi må ta Guds fulle rustning på. Vi må følge de anvisninger som er gitt gjennom profetiens Ånd. Vi må elske og lyde sannheten for denne tid. Det vil bevare oss fra kraftige villfarelser. Gud har talt til oss gjennom sitt Ord. Han har talt til oss gjennom vitnesbyrd til menigheten og gjennom de bøker som har bidradd til å klargjøre vår plikt i øyeblikket og det standpunkt som vi bør innta nå. De advarsler som har vært gitt, linje på linje og bud på bud, bør vi ta imot. Hvilken unnskyldning kan vi komme med hvis vi ringeakter dem?
Jeg vil be dem som arbeider for Gud, om ikke å ta imot det falske i stedet for det ekte. La ikke menneskelige slutninger bli stilt der hvor den helliggjørende sannhet bør være. Kristus venter på å kunne opptenne tro og kjærlighet i sitt folks hjerter. La ikke feilaktige teorier få tilslutning hos det folk som burde stå fast på den evige sannhets grunn. Gud oppfordrer oss til å holde fast ved de grunnprinsipper som hviler på uomtvistelig autoritet.
Guds Ord er vårt vern
Vårt feltrop skal være: «Til loven og til vitnesbyrdet; dersom de ikke taler i overensstemmelse med dette ord, så er det fordi det ikke er noe lys i dem.» Vi har en bibel som er full av de dyrebareste sannheter. Den inneholder kunnskapens alfa og omega. Skriften, som er innblest av Gud, er «nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opp-tuktelse i rettferdighet, forat det Guds menneske kan være fullkomment, duelig til all god gjerning.» Es. 8, 20, [eng. overs.] ; 2 Tim. 3, 16. 17. Gjør Bibelen til din studiebok. Alle kan forstå dens undervisning.
Kristus oppfordrer sitt folk til å tro og etterleve hans Ord. De som tar imot og tilegner seg dette Ord og lar det utgjøre en del av enhver handling og enhver karakteregenskap, vil bli sterke i Herrens kraft. Det vil vise seg at deres tro er av himmelsk opprinnelse. De vil ikke forville seg inn på fremmede stier. Deres sinn vil ikke innlate seg på en religion med føleri og svermerisk henrykkelse. For englers og menneskers åsyn vil de stå som de som har en sterk, konsekvent kristelig karakter.
I sannhetens gylne røkelsekar, som den er framstilt i Kristi lære, har vi det som vil overbevise og omvende sjeler. Forkynn på den samme enkle måten som Kristus gjorde, de sannheter som han kom til verden for å forkynne, så vil kraften i ditt budskap gjøre seg merkbar. Framhold ikke teorier som Kristus aldri har nevnt, og som ikke har noen støtte i Bibelen. Vi har herlige, høytidelige sannheter til folket. «Det er skrevet» -- dette er den prøven som må forelegges hver sjel.
La oss gå til Guds Ord for å få veiledning. La oss søke etter et «Så sier Herren». Vi har hatt nok av menneskelige metoder. Den som har opplært sitt sinn bare i verdslig vit-skap, kan ikke forstå det som hører Gud til; men når det samme sinn blir omvendt og helliget, vil det kunne se den guddommelige kraft i Ordet. Bare det sinn og det hjerte som er renset ved Åndens helliggjørelse, kan fatte himmelske ting.
Brødre, i Herrens navn formaner jeg dere til å våkne opp til forståelse av deres plikt. Overgi deres hjerter til Den Hellige Ånds kraft, så vil de bli mottagelige for Ordets lærdommer. Da vil dere kunne se dybdene i Gud.
Måtte Gud bringe sitt folk inn under Åndens dype rørelser! Måtte han vekke dem opp til å innse den fare de står i, og til å berede seg for det som kommer over jorden!
Vi må ikke et øyeblikk tenke at det ikke er mer lys, ikke mer sannhet for oss å få. Vi står i fare for å bli likeglade, slik at vi ved vår likegyldighet går glipp av sannhetens helliggjørende kraft og slår oss til ro med denne tanken: «Jeg er rik og har overflod og fattes intet.» Åp. 3, 17. På samme tid som vi må holde fast ved de sannheter vi allerede har fått, må vi ikke se med mistenksomhet på noe nytt lys som Gud kan sende.
Sunn lære
«Det skal komme en tid,» skrev Paulus til Timoteus, «da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste!» 2 Tim. 4, 3-5.
«Den sunne lære» er Bibelens sannhet -- sannhet som vil fremme gudsfrykt og gudhengivenhet og befeste folk i troen. Sunn lære betyr meget for den som tar imot den, og den betyr også meget for den som framholder den, rettferdighetens tje-ner; for overalt hvor evangeliet forkynnes, er enhver arbeider, i hvilken gren han enn gjør tjeneste, enten tro eller utro i sitt ansvar som Herrens sendebud.
Paulus skrev også: «Det er et troverdig ord; for er vi død med ham, skal vi og leve med ham; holder vi ut, skal vi og herske med ham; fornekter vi, skal han og fornekte oss; er vi troløse, så er han trofast; for han kan ikke fornekte seg selv. Minn om dette, idet du vitner for Herrens åsyn at de ikke skal ligge i ordkrig, til ingen nytte, men til undergang for dem som hører på.» 2 Tim. 2, 11-14.
Noen som på Paulus' tid hørte sannheten, kom med spørsmål som var uten vesentlig betydning, framholdt menneskelige idéer og meninger og søkte å lede forkynnerens sinn bort fra de store sannheter i evangeliet og hen til drøfting av uvesentlige teorier og til avgjørelse av betydningsløse tvistigheter. Paulus visste at en Guds arbeider måtte være klok nok til å innse fiendens hensikt og nekte å la seg vill-lede eller gå til side. Sjelers omvendelse måtte være hovedsaken i hans arbeid; han måtte forkynne Guds Ord, men unngå strid.
«Legg vinn på å framstille deg for Gud som en som holder prøve,» skrev han, «som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, idet du rettelig lærer sannhetens ord. Men hold deg fra det vanhellige tomme snakk! for de går alltid videre i ugudelighet.» 2 Tim. 2, 15. 16.
Kristi tjenere i vår tid står i den samme fare. Satan er stadig i virksomhet for å lede tankene inn på uriktige baner forat sannheten skal tape sin kraft til å virke på hjertet. Og dersom predikanter og medlemmer ikke etterlever sannheten og blir helliget ved den, vil de tillate spekulasjon om spørs-mål som ingen vital betydning har, å oppta sinnet. Dette vil føre til strid og retthaveri, for utallige punkter som det hersker ulike meninger om, vil oppstå.
Dyktige menn har under studium og bønn helliget en hel levetid til ransaking i Skriften, og likevel er det mange deler av Bibelen som ikke er gjennomgransket fullstendig. Noen skriftsteder vil aldri bli fullt forstått før Kristus forklarer dem i det tilkommende liv. Det er hemmeligheter å løse, utsagn som menneskeforstanden ikke kan forlike. Og angående slike punkter, som det var riktigst å la bli liggende udrøftet, vil fienden søke å vekke diskusjon.
En gudhengiven, åndeligsinnet misjonsarbeider vil unngå å bringe små teoretiske uoverensstemmelser på tale; han vil hellige sine krefter til forkynnelsen av de store prøvende sannheter som skal framholdes for verden. Han vil opplyse menneskene om gjenløsningsverket, om Guds bud og Kristi nær forestående komme, og det vil vise seg at disse emner inne-holder stoff nok å tenke på.
I tiden som er gått, er jeg blitt anmodet om å uttale min mening om mange uvesentlige, fantasirike teorier. Noen har forfektet den teori at de troende burde be med åpne øyne. Andre lærer at fordi de som i gammel tid gjorde tjeneste i et hellig embete, skulle ta sandalene av og vaske sine føtter før de gikk inn i helligdommen, bør de troende også nå ta av seg skoene når de går inn i Guds hus. Andre igjen henviser til det sjette bud og erklærer at ikke engang insektene som plager menneskene, må drepes. Og noen har framsatt den teori at de gjenløste ikke vil få grått hår -- som om dette var en sak av noen betydning.
Jeg er blitt oppfordret til å si at slike teorier er åndsfostre hos personer som ikke har lært evangeliets første prinsipper. Ved slike teorier bestreber fienden seg for å fordunkle de store sannheter for denne tid.
De som i sin forkynnelse forbigår de store sannheter i Guds Ord for å tale om underordnede emner, forkynner ikke evangeliet, men gir seg av med fåfengt tankespinn. La ikke våre predikanter spille bort tiden med å diskutere slike ting. La dem som har noen tvil om hva de skal framholde, noen tvil om hvilke emner de bør dvele ved, betrakte den store Lærerens prekener og følge hans tankegang. De emner som Jesus anså for å,være vesentlige, er de emner som vi skal framholde i dag. Vi skal oppmuntre våre tilhørere til å dvele ved emner som er av evighetsbetydning.
Da en bror engang kom til meg med det budskap at jorden er flat, ble det pålagt meg å henvise til den befalingen som Kristus ga sine disipler: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, . . . Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» Matt. 28, 19. 20. Angående slike emner som teorien om en flat jord sier Gud til hver sjel: «Hva kommer det deg ved? Følg du meg! Jeg har gitt deg din oppgave. Dvel ved de store prøvende sannheter for denne tid og ikke ved ting som ikke har noen forbindelse med vår gjerning.»
Guds arbeidere bør ikke ødsle bort tiden med grublerier over hvordan forholdene vil være på den nye jord. Det er formastelig å gi seg av med formodninger og teorier angående ting som Herren ikke har åpenbart. Han har gjort enhver foranstaltning for vår lykke i det tilkommende liv, og vi skal ikke gruble over hans planer for oss. Heller ikke skal vi bedømme forholdene i det hinsidige ut fra forholdene i livet her nede.
Til mine brødre predikantene ønsker jeg å si: Forkynn ordet! Før ikke hen til grunnvollen tre, høy, strå -- deres egne formodninger og spekulasjoner, som ikke kan gagne noen. Emner av livsbetydning er åpenbart i Guds Ord, og disse fortjener vår dypeste overveielse. Men vi må ikke søke å trenge inn i ting som Gud ikke har sagt noe om.
Når det oppstår spørsmål som vi er i uvisshet om, så la oss spørre: Hva sier Skriften? Og dersom Skriften forholder seg taus vedrørende det pågjeldende spørsmål, så la det ikke bli gjort til gjenstand for diskusjon. La dem som nærer ønske om noe nytt, strebe etter det nye liv som er en følge av den nye fødsel. La dem rense sine sjeler ved å lyde sannheten og handle i samklang med den undervisning Kristus har gitt.
Det eneste spørsmål som stilles i dommen, vil bli: «Har de adlydt mine befalinger?» Smålig strid og tvist om spørs-mål som er uten betydning, hører ikke med til Guds store plan. De som framholder sannheten, skulle være menn med sunn forstand, menn som ikke vil lede sine tilhørere liksom ut på en tistelmark og etterlate dem der.
Kristi offer som en soning for synd er den store sannhet som alle andre sannheter samler seg om. For å kunne bli rett forstått og verdsatt må enhver sannhet i Guds Ord, fra første Mosebok til Johannes' Åpenbaring, studeres i det lyset som strømmer ut fra korset på Golgata. Jeg henviser dere til det store, herlige monument om miskunn og gjenfødelse, frelse og forløsning -- Guds Sønn opphøyet på korset. Dette må være grunnlaget i enhver tale som våre predikanter holder.
I denne tiden trenges det menn som kan forstå folkets behov og tjene dem med hva de behøver. Den trofaste Kristi tjener våker på enhver ytterpost for å advare, tilrettevise, råde, formane og oppmuntre sine medmennesker, idet han arbeider med Guds Ånd som virker mektig i ham, forat han kan framstille hvert menneske fullkomment i Kristus. En sådan mann blir i himmelen anerkjent som en tjener som går i sitt store guddommelige mønsters fotspor. -- Testimonies, IV, side 416.
Svermeri
Idet enden nærmer seg, vil fienden virke med all sin makt for å få inn svermeri iblant oss. Det ville fryde ham å se syvendedags-adventistene gå til slike ytterligheter at verden ville stemple dem som en flokk fanatikere. Det er blitt pålagt meg å advare predikanter og menighetsmedlemmer mot denne faren. Vår oppgave er å lære menneskene å bygge på en fast grunnvoll, å ta sitt standpunkt på et tydelig «Så sier Herren».
I 1844 møtte vi svermeri på alle kanter, men hele tiden kom det ordet til meg: «En bølge av sterk bevegelse er til skade for virksomheten. La eders føtter følge Kristi fotspor!» Når det er sterkt røre, skjer det merkelige ting. Det er noen som utnytter denne anledning til å innføre merkelige og fanatiske lærdommer. Derved stenges døren for forkynnelsen av sunn lære.
De som utfører Herrens gjerning i byene, må med lås og slå stenge døren for opphisselse og svermeri. Predikantene må ikke gi kunngjøringer om møter en slik ordlyd at de vekker uro. Når Herren er rede til de større trusler over ugudelige byer, så vil han la sitt folk få kjennskap til det. Men dette vil skje etter at disse byene har hatt anledning til å høre og ta imot det ord som er til evig liv.
Vår gjerning nå er å opplyse menneskene om Skriftens sannheter. Dører står åpne så sannheten kan komme inn, og vi må gjøre bruk av enhver anledning til å påvirke sjeler. Vi skal forklare sannheten på mange måter, ved bilder og lignelser, liksom Kristus gjorde; men vi skal ta avstand fra alt som er av svermerisk art.
Menneskene må opplæres til selv å ransake Guds Ord. Hyr-der og lærere må henvise dem til den sterke borg som de rettferdige kan løpe hen til og være trygge. De som framholder de store, herlige, foredlende sannheter i Guds Ord, må alltid vise en dyp, alvorlig og brennende, men besindig ånd, som er full av sunn fornuft, slik at munnen lukkes på dem som sier imot.
De som ransaker Guds Ord grundig og med ydmykhet i sjelen følger Kristus, vil ikke gå til ytterligheter. Frelseren gikk aldri til ytterligheter, mistet aldri selvbeherskelsen, overtrådte aldri reglene for god tone. Han visste når han skulle tale og når han skulle tie. Han var alltid fattet. Aldri tok han feil i sin bedømmelse av mennesker eller av sannheten. Skinnet kunne aldri bedra ham. Han framkom aldri med et spørsmål som ikke var åpenbart passende, og ga aldri et svar som ikke direkte gjaldt saken. Han brakte de spissfindige presters stemme til taushet ved å trenge inn under overflaten og påvirke hjertet idet han kastet lysglimt inn i sinnet og vekte samvittigheten.
De som følger Kristi eksempel, vil ikke være ytterlig-gående. De vil utvikle besindighet og selvbeherskelse. Den fred som kom til syne i Kristi liv, vil komme til syne i deres liv.
Selvtillit
Unge menn som bare har hatt noen få års ufullkommen erfaring i sannhetens sak, . . . bør være varsomme med å innta standpunkter som er i strid med deres skjønn og anskuelser hvis liv har vært innflettet i Guds sak, og som har hatt aktiv del i denne virksomhet i mange år. Til å gå i spissen for sitt hellige, betydningsfulle verk velger Gud ikke menn med en umoden dømmekraft og stor selvtillit. De som ikke har gjennomgått de lidelser, de prøvelser, den motstand og de savn som man har måttet møte for å føre virksomheten fram til dens nåværende framskredne stade, bør legge seg etter beskjedenhet og ydmykhet. De burde vokte seg for å bli hovmodige, forat de ikke skal bli kastet omkull. De vil bli holdt ansvarlige for det klare sannhetslys som skinner på dem.
Jeg så at Gud finner mishag i den tilbøyelighet som noen har til å knurre mot slike som har utkjempet de sværeste kamper for dem, og som måtte utholde så meget i budskapets begynnelse, da arbeidet gikk tungt. De erfarne arbeidere -- de som slet under vekten og de trykkende byrder da det bare var få som kunne hjelpe til med å bære dem -- disse har Guds aktelse, og han har en nidkjær omsorg for dem som har vist seg å være tro. Han nærer mishag til dem som er ferdige til å bebreide og klandre Guds tjenere som er blitt gråhåret i arbeidet med å bygge opp sannhetens sak i denne tid. Unge menn, deres klander og knurr vil visselig stå dere imot på Guds dag.
Ydmykhet hos unge predikanter
Så lenge Gud ikke har lagt tunge ansvar på dere, må dere ikke tre utenfor plassen deres og i tillit til deres eget selvstendige skjønn ta på dere ansvar som dere ikke er skikket til. Dere trenger til å utvikle årvåkenhet og ydmykhet og til å be flittig. Jo mer dere holder dere nær til Gud, desto tydeligere vil dere innse deres svakheter og farer. Et praktisk syn på Guds lov og en klar forståelse av Kristi forsoning vil gi dere selverkjennelse og vise dere hvori dere unnlater å fullkomme en kristelig karakter. . . .
I noen grad overser dere nødvendigheten av alltid å ha en guddommelig innflytelse med dere. Dette er absolutt påkrevd i utførelsen av Herrens gjerning. Hvis dere forsømmer dette og fortsetter i selvtillit og Selvgodhet, så vil dere komme til å begå meget store bommerter. Dere behøver alltid å nære et ydmykt sinn og en erkjennelse av deres avhengighet. Den som føler sin egen svakhet, vil skue høyere enn bare til seg selv og innse nødvendigheten av stadig å få kraft fra det høye. Guds nåde vil lede ham til alltid å nære takknemlighetens ånd. Den som har best kjennskap til sin egen svakhet, vil vite at det bare er Guds makeløse nåde som beseirer det opprørske hjerte.
Dere behøver å bli kjent med de svake så vel som de sterke trekk i deres karakter, så dere alltid kan være på vakt for ikke å befatte dere med foretagender og påta dere ansvar som Gud aldri har bestemt for dere. Dere må ikke måle deres handlinger med noen menneskelig norm, men med pliktens rettesnor som åpenbares i Bibelen. . . .
Dere er for meget avhengige av omgivelsene. Hvis dere har en stor forsamling, blir dere overmodige, og dere har lyst til å tale til den. Men undertiden minker deres forsamling, motet synker, og dere har bare liten frimodighet til å arbeide. Det er visselig noe som mangler. Deres grep på Gud er ikke fast nok.
Kristus søkte etter mennesker hvor som helst han kunne finne dem -- på offentlige veier, i private hus, i synagogene og på sjøbredden. Han arbeidet møysommelig hele dagen, idet han prekte for folkemengden og helbredet de syke som førtes til ham; og etter å ha sendt folket bort forat de kunne vende tilbake til sine hjem for å hvile og sove, tilbrakte han ofte hele natten i bønn for så å vende tilbake og gjenoppta sin gjerning om morgenen. . . .
Det er nødvendig for deg å bringe din sjel inn i et inderlig samfunn med Gud ved alvorlig bønn forent med en levende tro. Hver bønn som oppsendes i tro, løfter den bedende opp over nedslående tvil og menneskelige lidenskaper. Bønn gir styrke til å fornye kampen mot mørkets makter, til tålmodig å bære prøvelser og til å tåle ondt som Kristi gode stridsmenn.
Så lenge du lar deg påvirke av dine tvil og din frykt, og du, før du kan gripe troen, forsøker å finne en løsning på alt som du ikke kan se klart, så vil dine vanskeligheter bare vokse og utdypes. Dersom du kommer til Gud og kjenner deg hjelpeløs og avhengig, som du i virkeligheten er, og i ydmyk, tillitsfull bønn legger din trang fram for ham hvis kunnskap er ubegrenset, som ser alt i skaperverket, og som styrer alt ved sin vilje og sitt ord, så kan og vil han akte på ditt rop og la lyset skinne inn i ditt hjerte og overalt omkring deg; for ved alvorlig bønn kommer din sjel i forbindelse med Den eviges sinn. Det kan hende at du i øyeblikket ikke får noe bemerkelsesverdig bevis på at din gjenløser bøyer sitt åsyn over deg i medlidenhet og kjærlighet; men så er likevel tilfellet. Du merker kanskje ikke hans synlige berøring, men hans hånd hviler på deg i kjærlighet og medlidende ømhet. . . .
Du behøver stadig årvåkenhet forat Satan ikke skal be-snære deg ved sin list, forderve sinnet og lede deg inn i selvmotsigelser og stort mørke. Din årvåkenhet bør utmerke seg ved en ydmyk avhengighet av Gud. Den må ikke ytre seg i en stolt, selvtillitsfull ånd, men i en dyp kjensle av din egen svakhet og i barnslig tillit til Guds løfter.
Tider med kamp og sjeleangst
Det er en lett og behagelig oppgave å forkynne sannheten i det tredje englebudskapet nå i sammenligning med hva det var den gang budskapet først begynte og vi bare var noen få og ble betraktet som svermere. De som bar ansvaret for virk-somheten under budskapets oppkomst og tidligste utvikling, visste hva kamp, smerte og sjeleangst er. Dag og natt hvilte byrden tungt på dem. De tenkte ikke på hvile eller bekvemme-lighet, selv når de følte seg trykket av lidelse og sykdom. Tidens korthet mante til virksomhet, og arbeiderne var få.
Når vi kom i en vanskelig stilling, tilbrakte vi ofte hele natten i alvorlig, kjempende bønn, idet vi med tårer ba om hjelp fra Gud og om at lyset måtte skinne over hans ord. Når da lyset kom, og skyene drev bort, hvilken glede, takknemlighet og lykke hvilte så ikke over de engstelige, alvorlige bedende! Vår takknemlighet til Gud var likeså oppriktig som våre alvorlige og inderlige rop etter lys hadde vært. Undertiden kunne vi ikke sove om natten fordi våre hjerter strømmet over av kjærlighet og takk til Gud.
De menn som nå går ut for å forkynne sannheten, har all-ting tilrettelagt. De kan ikke oppleve slike savn som arbeiderne i sannhetens sak tidligere måtte utholde. Sannheten er blitt lagt fram ledd for ledd, inntil den utgjør en klar og sammenhengende kjede. Framskaffelsen av sannheten i en så klar og harmonisk form har kostet omhyggelig gransking. Den ytterst bitre og bestemte motstand drev Guds tjenere til å søke Herren og lese Bibelen. For dem var lyset som kom fra Gud, i sannhet dyrebart. . . .
I den endelige seier vil Gud ikke ha bruk for dem som ingensteds er å finne i vanskelighetens og farens stund da alles styrke, mot og innflytelse behøves for å gjøre et utfall mot fienden. De som står som trofaste stridsmenn for å kjempe mot det onde og forsvare retten, i kamp mot makter og myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet, vil hver især få høre anerkjennelsen fra Mesteren: «Vel, du gode og tro tjener! ... gå inn til din herres glede!» Matt. 25, 23. -- Testimonies, III, side 320-327.
Den som taper sin fullstendige avhengighet av Gud av syne, vil sikkert falle. Vi kjemper mot dem som er sterkere enn vi. Satan og hans skarer er stadig på vakt for å angripe oss med fristelser, og i vår egen styrke og visdom er det umulig for oss å stå dem imot. Når vi derfor tillater at våre hjerter ledes bort fra Gud, og når vi hengir oss til selvopphøyelse eller stoler på oss selv, er vi sikre på å bli overvunnet.
Verden vil aldri få kjennskap til det lønnlige verk som foregår mellom sjelen og Gud, eller til den innvortes åndens bitterhet, den selvforakt og de stadige anstrengelser for å beherske selvet; men mange i verden vil kunne vurdere resul-tatet av disse anstrengelser.
De som har den dypeste erfaring i det som hører Gud til, står fjernest fra hovmod eller selvopphøyelse. Det er når menneskene har de mest opphøyde begreper om Kristi herlighet og ypperlighet, at deres eget jeg fornedres og de erkjenner at den ringeste plass i hans tjeneste er for ærefull for dem.
Herren vil at vi skal komme opp på berget, mer umiddel-bart i hans nærhet. Vi nærmer oss en krise som mer enn på noe tidligere tidspunkt siden verdens begynnelse vil kreve den fulle helligelse av enhver som nevner Kristi navn.
Måtte Herren gjøre sine tjenere vise gjennom den gud-dommelige opplysning, forat det menneskelige preg ikke må komme til syne i noen av de store og viktige foretagender som vi har foran oss!
Noen advarsler
Kristus sa til sine disipler: «Se, jeg sender dere som får midt iblant ulver; vær derfor kloke som slanger og enfoldige som duer!» Matt. 10, 16.
Satans angrep på sannhetens talsmenn vil bli mer og mer bitre og bestemte helt til tidens avslutning. Liksom yppersteprestene og rådsherrene på Kristi tid opphisset folket imot ham, vil de religiøse ledere i våre dager egge til bitterhet og fordom mot sannheten i denne tid. Folket vil bli ledet til slike voldshandlinger og slik motstand som de aldri ville ha tenkt på dersom de ikke var blitt gjennomsyret med bekjennende kristnes fiendskap mot sannheten.
Hvordan man skal møte bitre angrep
Hvilken framgangsmåte skal sannhetens talsmenn følge? De har Guds uforanderlige, evige ord, og de bør la den kjens-gjerning bli åpenbar at de har sannheten som den er i Jesus. De må ikke bruke grove eller skarpe ord. I sin framstilling av sannheten må de legge Kristi kjærlighet og saktmodighet og mildhet for dagen. La sannheten være det middel som skjærer. Guds Ord er som et skarpt, tveegget sverd, og det vil skjære seg inn i hjertet. De som vet at de har sannheten, burde ikke ved bruken av hårde og strenge uttrykk gi Satan en eneste anledning til å mistyde den ånd som besjeler dem.
Som et folk må vi innta det samme standpunkt som verdens gjenløser. Da Kristus tvistet med Satan om Mose legeme, vågde han «ikke å uttale en spottende dom». Jud. 9. Det forelå enhver uteskning til å gjøre dette, og Satan ble skuffet fordi han ikke kunne oppegge en gjengjeldelsens ånd i Kristus. Satan var ferdig til å mistyde alt det som Jesus gjorde, og Frelseren ville ikke gi ham noen anledning, ikke et skinn av en unnskyldning. Han ville ikke vike bort fra sannhetens bene vei for å følge Satans forvildring og vrieri, fordreielser og utflukter.
I Sakarias' profeti leser vi at da Satan med hele sin synagoge reiste seg for å motstå ypperstepresten Josvas bønner og for å motstå Kristus, som var i ferd med å vise Josva en avgjort gunst, sa Herren til Satan: «Herren refse deg, Satan! Herren refse deg, han som har utvalt Jerusalem! Er ikke denne mann her en rykende brann, revet ut av ilden?» Sak.3,2.
Kristi handlemåte endog når han hadde med sjelefienden å gjøre, bør være et eksempel for oss i all vår omgang med andre -- aldri å uttale en spottende dom over noen; og enda langt mindre må vi vise hårdhet eller strenghet mot dem som kanskje har et likeså sterkt ønske om å kjenne den rette veien som vi selv har.
Vær tålsom mot andre
De som er blitt opplært i sannheten ved forskrift og eksempel, bør være tålsomme overfor andre som ikke har noe annet kjennskap til Skriften enn hva de har fått gjennom presters og menighetsmedlemmers tolkninger, og som har tatt imot overleveringer og eventyr som bibelske sannheter. De blir forbauset når sannheten framholdes; det er som en ny åpenbaring for dem, og de kan ikke tåle at hele sannheten i dens mest slående trekk blir framholdt for dem til å begynne med. Alt er nytt og fremmed, helt forskjellig fra hva de har lært av sine prester, og de er utsatt for å tro hva prestene har fortalt dem -- at syvendedags-adventistene er vantroende og ikke tror på Bibelen. La sannheten bli framstilt som den er i Jesus, linje på linje, bud på bud, litt her og litt der.
Skap ikke hindringer
La ikke dem som skriver for våre blad, komme med uvenn-lige angrep eller hentydninger, som visselig vil gjøre skade, og som vil stenge veien og hindre oss i å utføre det arbeid som vi skulle utføre for å kunne nå alle klasser, katolikker innbefattet. Vår gjerning er å tale sannheten i kjærlighet og ikke å blande sannheten med det naturlige hjertes vanhellige egenskaper og si ting som smaker av den samme ånd som den våre fiender har. Alle skarpe angrep vil falle tilbake på oss i dobbelt mål når makten er i hendene på dem som kan bruke den til skade for oss.
Gang på gang har jeg fått det budskapet at vi, især når det dreier seg om personligheter, og det ikke absolutt er av vesentlig betydning for å forsvare sannheten, ikke skal si et eneste ord og ikke la trykke en eneste linje som vil sette våre fiender opp imot oss og gjøre deres lidenskaper hvitglødende. Vår virksomhet vil snart bli avsluttet, og snart rammes vi av den trengselstid som aldri har hatt sin like, og som vi bare har lite begrep om.
Herren vil at hans arbeidere skal være en framstilling av ham, den store misjonsarbeideren. Å handle overilt gjør alltid skade. Den velanstendighet som er av vesentlig betydning i kristenlivet, må daglig læres i Kristi skole. Den som er skjødesløs og likegyldig med sine ord når han taler, eller når han skriver noe som skal trykkes og sendes rundt omkring, slik at det publiseres uttrykk som aldri kan tilbakekalles, gjør seg selv uskikket til å bli betrodd den hellige gjerning som påhviler Kristi etterfølgere i denne tid. De som gjør bruk av hårde angrep, tilegner seg vaner som vil styrkes ved gjentagelse, og som de vil måtte omvende seg fra. Vi bør omhyggelig undersøke våre vaner og vår ånd og se etter hvordan vi utfører den gjerningen som Gud har gitt oss, en gjerning hvor det dreier seg om sjelers skjebne. Den aller høyeste forpliktelse påhviler oss.
Satan står rede, brennende av iver etter å inspirere det hele forbund av ondskapens krefter, slik at han kan få dem til å forene seg med onde mennesker og påføre dem som tror sannheten, hastig og alvorlig lidelse. Hvert eneste uklokt ord som våre brødre ytrer, vil bli tatt vare på av mørkets fyrste. Hvordan tør dog dødelige mennesker tale uforsiktige og vågsomme ord som vil opphisse helvetes makter mot Guds hellige, når ikke engang Mikael, overengelen, våget å uttale en spottende dom mot Satan, men sa: «Herren refse deg!»
Det vil være umulig for oss å unngå vanskeligheter og lidelse. Jesus sa: «Forførelser må komme; men ve det men-neske som forførelsen kommer fra!» Matt. 18, 7. Men fordi forførelser [forargelser] vil komme, må vi være forsiktige så vi ikke ved uforstandige ord og ved å legge en uvennlig ånd for dagen opphisser det naturlige sinn hos dem som ikke har kjærlighet til sannheten.
Den dyrebare sannhet må framholdes i sin iboende kraft. De skuffende villfarelser som er så vidt utbredt, og som tar verden til fange, må avsløres. Det gjøres alle mulige forsøk på å besnære sjeler ved listige argumenter for å vende dem bort fra sannheten til eventyr og for å berede dem til å bli ledet vill ved kraftige forførelser. Men mens disse bedragne sjeler vender seg bort fra sannheten til villfarelser, må det ikke sies et eneste bebreidende ord til dem. Søk å vise dem den fare de er i, og å åpenbare for dem hvor syndig deres handle måte mot Jesus Kristus er, men la det skje i medlidende øm-het. Ved en riktig opptreden kan noen av de sjeler som Satan har besnæret, kanskje frelses fra hans makt. Men bebreid og fordøm dem ikke. Å latterliggjøre deres standpunkt når de er i villfarelse, vil ikke kunne åpne deres blinde øyne eller lede dem til sannheten.
Når menneskene taper Kristi eksempel av syne og ikke føl-ger hans måte å undervise på, så blir de selvtilfredse og går ut for å møte Satan med den slags våpen som han selv bruker. Fienden vet godt hvordan han skal vende sine våpen mot dem som gjør bruk av dem. Jesus talte bare ord som var den rene sannhet og rettferdighet.
Dersom et folk noensinne trengte til å vandre ydmykt for Gud, så er det hans menighet, hans utvalte i denne slekt. Vi behøver alle å beklage at våre åndelige evner er så sløve, og at vi så lite forstår å verdsette våre privilegier og anledninger. Vi har ikke noe å rose oss av. Vi bedrøver Herren Jesus Kristus med vår hårdhet, våre ukristelige angrep. Vi trenger til å bli fullkomne i ham.
Det er sant at vi har fått befalingen: «Rop av strupen, spar ikke! Oppløft din røst som en basun og forkynn mitt folk dets overtredelse og Jakobs hus det synder!» Es. 58, 1. Dette budskap må forkynnes; men vi må passe på at vi ikke støter og plager og fordømmer dem som ikke har det lys vi eier. Vi må ikke gå bort fra vår vei for å rette hårde angrep på katolikkene. Blant katolikkene er det mange som er ytterst samvittighetsfulle kristne, og som vandrer i alt det lys som skinner på dem, og Gud vil virke til deres beste. De som har hatt store fortrin og anledninger, men har forsømt å utnytte sine fysiske, åndelige og moralske krefter og har levd for å behage seg selv og nektet å bære sitt ansvar, befinner seg i større fare og under større fordømmelse overfor Gud enn disse som er i villfarelse angående lærdomspunkter, men som forsøker å gjøre godt mot andre.
La oss ikke dadle andre; fordøm dem ikke. Dersom vi til-later egoistiske hensyn, falske fornuftsslutninger og falske unnskyldninger å føre oss inn i en fordervelig sinnets og hjertets tilstand, slik at vi ikke kjenner Guds veier og Guds vilje, så vil vår brøde være langt større enn dens som er en åpenbar synder. Vi må være forsiktige så vi ikke fordømmer dem som i Guds øyne er mindre skyldige enn vi selv er. -- Testimonies, IX, side 239-244.
Ingen partiskhet hos Gud
Kristi religion løfter mottageren opp på et høyere plan i tanke og handling, mens den på samme tid framstiller hele menneskeslekten uten forskjell som gjenstand for Guds kjær-lighet, som kjøpt med hans Sønns offer. Ved Jesu føtter møtes rik og fattig, lærd og ulærd, uten noen tanke om kaste eller verdslig forrang. Enhver jordisk forskjell glemmes når vi ser på ham som våre synder har gjennomstunget. Selv-fornektelsen, nåden, den uendelige medlidenhet hos ham som var høyt opphøyet i himmelen, gjør all menneskelig stolthet, selvvurdering og kasteinndeling til skamme. Ren og ubesmittet gudsdyrkelse åpenbarer sine himmelfødte prinsipper derved at den forener alle dem til ett som helliges ved sannheten. De møtes alle som sjeler kjøpt ved blodet, like avhengige av ham som har gjenløst dem til Gud.
Talenter
Herren har lånt menneskene talenter forat de skal utnytte dem. De som han har betrodd penger, skal bringe sin talent til Mesteren. Menn og kvinner med innflytelse skal bruke det som Herren har gitt dem. De som han har utrustet med visdom, skal bringe denne gaven til Kristi kors for å bli brukt til hans ære.
Og de fattige har sin talent, som kanskje er større enn noen andre som er nevnt. Den kan bestå av en enfoldig karak-ter, ydmykhet, prøvd dyd, tillit til Gud. Ved tålmodig slit, ved sin fullstendige tillit til Gud viser de dem som de ferdes iblant, hen til Jesus, deres gjenløser. De har et hjerte som er fullt av medfølelse for de fattige, et hjem for de trengende og undertrykte, og de bærer et klart og bestemt vitnesbyrd om hva Jesus er for dem. De søker herlighet og ære og uforgjengelighet, og deres lønn vil bli evig liv.
Menneskelig brorskap
Innenfor det menneskelige brorskap skal det alle slags talenter til for å danne et fullkomment hele; og Kristi menighet er sammensatt av menn og kvinner med forskjellige talenter og av alle samfunnslag og alle klasser. Det har aldri vært Guds hensikt at menneskelig stolthet skulle oppløse det som han i sin egen visdom hadde forordnet -- sammensetningen av alle sinns-kategorier, av alle forskjelligartede talenter, som utgjør et fullstendig hele. Ingen forringelse av noen del av Guds verk må finne sted, enten redskapene er høye eller lave. Alle har sin del å gjøre med å utbre lys i forskjellige grader.
Det må ikke skje noen monopolisering av det som i noen grad tilhører alle, både høye og lave, rike og fattige, lærde og ulærde. Ikke en lysstråle må undervurderes, ikke en stråle stenges ute, ikke et glimt bli upåaktet eller endog bare motstrebende anerkjent. La alle utføre sin del for sannhet og rettferdighet. De forskjellige samfunnsklassers interesser er uløselig knyttet sammen. Vi er alle sammenvevd i menneskehetens store vevnad, og vi kan ikke uten tap forholde hverandre våre sympatier. Det er umulig for en sunn innflytelse å holdes ved like i menigheten når felles interesse og sympati ikke finnes.
Likestillethet
Det er ikke noe kastevesen hos Gud. Han ignorerer alt slikt. Alle sjeler er verdifulle for ham. Arbeid for sjelers frelse er en beskjeftigelse som fortjener den høyeste heder. Det er likegyldig hva vår gjerning består i, eller hvilken klasse vi virker blant, om det er for høye eller lave. I Guds øyne har slike hensyn ingen innflytelse på dens sanne verdi. Den oppriktige, alvorlige, botferdige sjel er dyrebar i Herrens øyne, hvor ukyndig den enn måtte være. Han setter sitt eget segl på menneskene, idet han ikke bedømmer dem etter deres rang, ikke etter deres rikdom, ikke etter deres intellektuelle storhet, men etter deres énhet med Kristus. Den ulærde, den utstøtte og slaven har gjort alt som kreves dersom han har gjort det beste ut av sine anledninger og privilegier, og dersom han har aktet på det lys som Gud har gitt ham. Verden kan kalle ham uvitende, men Gud kaller ham vis og god, og som sådan er hans navn innført i himmelens bøker. Gud vil gjøre ham skikket til å gi ham ære, ikke bare i himmelen, men på jorden.
Guds mishag hviler over den som er uvillig til å ha omgang med dem som har sine navn skrevet i livets, det slaktede Lams bok, bare fordi de ikke er rike, lærde eller ansett her i verden. Kristus, herlighetens Herre, er tilfreds med dem som er sakt modige og ydmyke av hjertet, hvor uanselig deres beskjefti-gelse enn måtte være, og uten hensyn til deres rang eller åndelige utviklingstrin.
Opplæring til tjeneste
Hvor mange nyttige og hedrede arbeidere i Guds sak er det ikke som har fått sin opplæring under utøvelsen av de uanselige plikter i de mest beskjedne stillinger i livet! Man ventet at Moses skulle bli herskeren i Egypt, men Gud kunne ikke ta ham fra kongens hoff til å utføre den gjerning som var bestemt til ham. Først da han hadde vært en trofast hyrde i førti år, ble han sendt ut som Guds folks befrier. Gideon ble hentet fra treskeplassen til å være et redskap i Guds hånd til befrielse for Israels hærskarer. Elisa ble kalt til å forlate plogen og utføre Guds befaling. Amos var bonde, en som dyrket jorden, da Gud ga ham et budskap å forkynne.
Alle som blir Kristi medarbeidere, vil måtte utføre en hel del hårdt og ubehagelig arbeid, og de lekser som de skal lære, bør velges med klokskap og være avpasset etter det særegne i deres karakter og etter den gjerning som de skal ta opp.
Omhu nødvendig i de unges opplæring
Herren har på mange måter og til forskjellige tider fram-stilt for meg hvor omhyggelig vi bør behandle de unge -- at det å ha med menneskesinn å gjøre krever den fineste skjønn-somhet. Enhver som beskjeftiger seg med de unges under-visning og utdannelse, trenger til å leve den store Læreren meget nær for å kunne tilegne seg hans ånd og hans måte å arbeide på. Det må meddeles lærdommer som vil påvirke deres karakter og livsgjerning.
Man bør lære dem at Kristi evangelium ikke tolererer noe kastevesen, at det ikke gir plass til noen uvennlig bedømmelse av andre, noe som umiddelbart fører til selvopphøyelse. Jesu religion bevirker aldri utarting hos mottageren og gjør ham heller ikke ufin og grov; heller ikke gjør den ham uvennlig i tanker og følelser mot dem som Kristus døde for.
Det er fare for at en kan tillegge etikette-spørsmål for stor betydning og bruke for megen tid til opplæring angående oppførsel og former som aldri kan bli til noen særlig nytte for mange av de unge. Noen står i fare for å gjøre utvortes anliggender til det aller viktigste, å overvurdere betydningen av det rent konvensjonelle. Resultatene vil ikke rettferdiggjøre den anvendelse av tid og tanke som blir opptatt med disse ting. Noen som er blitt opplært til å skjenke slike anliggender megen oppmerksomhet, viser liten sann aktelse eller sympati for det som ikke svarer til deres norm for hva som er konvensjonelt, hvor fortrinlig det enn måtte være.
Alt som vil kunne anspore til uvennlig kritikk, en tilbøyelighet til å legge merke til og påpeke enhver mangel eller feiltagelse, er uriktig. Det oppelsker mistillit og mistenksomhet, noe som er i strid med Kristi karakter og virker skadelig på det sinn som beskjeftiger seg med det. De som befatter seg med slike ting, vil gradvis vike av fra kristendommens sanne ånd.
Den viktigste og varigste utdannelsen er den som vil ut-vikle de edlere egenskaper, oppmuntre til vennlighet mot alle og lede de unge til ikke å tenke ondt om noen, forat de ikke skal bedømme andres beveggrunner forkjært og mistyde deres ord og handlinger. Den tid som benyttes til den slags undervisning, vil bære frukt til evig liv.
Kristi eksempel en irettesettelse for avsondring
Siden den gang Kristus vandret blant menneskene, har det gjennom alle tider vært noen som gjerne ville avsondre seg fra andre, og som har lagt for dagen et fariseisk ønske om å være de første. De har avstengt seg fra verden og har derfor ikke levd for å være til velsignelse for sine medmennesker.
Kristi liv inneholder ikke noe eksempel på en slik selvrettferdig skinnhellighet. Av karakter var han vennlig og godgjørende. Det finnes ikke en klosterorden på jorden som ikke ville ha utelukket ham for overskridelse av de foreskrevne regler. I hvert eneste religiøst samfunn og i nesten hver menighet finnes det særlinger som ville ha bebreidet ham for hans rundhåndede barmhjertighet. De ville ha kritisert ham fordi han spiste sammen med tollere og syndere; de ville ha anklaget ham for å følge verden da han var med til en bryllupsfest, og de ville ha klandret ham ubarmhjertig fordi han tillot sine venner å gi et kveldsmåltid til ære for ham og hans disipler.
Men nettopp ved disse anledninger vant han ved sin lære så vel som ved sin høysinnede opptreden kjærlighet hos dem som han hedret med sitt nærvær. Han ga dem en anledning til å bli kjent med ham og til å se den tydelige forskjell mel-lom hans og fariseernes liv og lære. De som Gud har betrodd sin sannhet til, må være i besittelse av den samme godgjørenhetens ånd som Kristus åpenbarte. De må følge de samme brede planer i sine handlinger. De bør nære et vennlig og høymodig sinnelag overfor de fattige og i en særlig forstand føle at de er Guds husholdere. Ikke noe av alt det de har: eiendom, sjelsevner, åndelig styrke, må de betrakte som sitt eget, men bare som et lån til fremme av Kristi sak på jorden. Liksom Kristus må heller ikke de unndra seg omgang med sine medmennesker, men tvert imot søke den med det formål for øye å gjøre dem delaktige i de himmelske velgjerninger som de har mottatt fra Gud.
Hold deg ikke på avstand fra andre. Velg ikke ut noen få som du finner behag i å være sammen med, mens du lar andre passe seg selv. Kan hende du virkelig ser svakhet hos den ene og dårskap hos en annen; hold deg allikevel ikke borte fra dem for bare å være sammen med dem som du mener er omtrent fullkomne.
Nettopp de sjeler som du ringeakter, behøver din kjærlig-het og medfølelse. Overlat det ikke til en svak sjel å kjempe alene, å føre kampen mot sitt eget hjertes lidenskaper uten din hjelp og dine bønner, men gi akt på deg selv at ikke også du blir fristet. Dersom du gjør dette, så vil Gud ikke overlate deg til din egen svakhet. Kanskje finnes det hos deg synder som er større i Guds øyne enn syndene hos dem som du fordømmer. Hold deg ikke på avstand og si: «Jeg er heiligere enn du!»
Kristus har lagt sin guddommelige arm omkring menneske-slekten. Han har tilført menneskene sin guddommelige makt forat han måtte kunne oppmuntre de arme, syndbetyngede, forsakte sjeler til å strebe oppad etter et høyere liv. Hvor vi dog behøver mer av Kristi ånd og meget mindre av jeg'et! Vi behøver daglig Guds omvendende kraft i våre hjerter. Vi behøver Kristi milde ånd til å betvinge og bløtgjøre våre sjeler. Den eneste måten å handle på for dem som kjenner seg friske, er å falle på Klippen og bli knust. Kristus kan forvandle deg til å bli ham lik dersom du vil overlate deg til ham.
Dersom vi følger i Kristi fotspor, så må vi komme dem nær som behøver vår tjeneste. Vi må opplate Bibelen så den kan bli forstått, framholde Guds krav i loven, lese løftene for de vaklende, vekke de likegyldige, styrke de svake.
Steng deg ikke inne
Den uavlatelige lesning og skrivning gjør mange predi-kanter uskikket til en hyrdes gjerning. Til abstrakte studier anvender de verdifull tid som burde vært benyttet til å bringe hjelp til de trengende i det rette øyeblikk. Noen predikanter har beskjeftiget seg med skriftlig arbeid på et tidspunkt da det var tydelig religiøs interesse, og undertiden har denne skrivningen ikke hatt noen særlig forbindelse med den foreliggende virksomhet. Ved slike anledninger er det predikantens plikt å bruke hele sin styrke til å fremme den øyeblikkelige interesse. Hans tanker bør være klare og dreie seg om den ene oppgaven å frelse sjeler. Dersom hans sinn skulle være opptatt med andre emner, ville kanskje mange bli tapt for saken, mens de kunne være blitt frelst ved betimelig undervisning.
Når fristelsen melder seg for predikanter til å stenge seg inne og hengi seg til lesning og skrivning på en tid da andre plikter krever deres øyeblikkelige oppmerksomhet, bør de være sterke nok til å fornekte seg selv og ta seg av den gjerning som ligger rett for hånden. Dette er uten tvil et av de mest prøvende forhold som lærelystne personer kalles til å gjennomgå.
En sjelehyrdes plikter blir ofte skammelig forsømt fordi predikanten mangler styrke til å tilsidesette sin personlige tilbøyelighet til å holde seg for seg selv for å kunne studere. Sjelehyrden bør avlegge besøk hos familiene i sin hjord og undervise, samtale og be med hver familie og ta seg av deres sjelelige velferd. De som har lagt for dagen et ønske om å lære prinsippene i vår tro å kjenne, bør ikke forsømmes, men undervises grundig om sannheten.
Noen predikanter som er blitt innbudt av familieoverhoder til å besøke disses hjem, har tilbrakt de få timer besøket varte, med å oppholde seg i et ledig værelse for der å dyrke sin hang til lesning og skrivning. Den familien som bevertet dem, hadde ikke noen fordel av besøket. Predikantene tok imot den gjestfrihet som ble vist dem, uten å yte noe vederlag ved det arbeid som var så sterkt påkrevd.
Folk kan lett vinnes ved vennskapelig omgang. Men mange predikanter skyr den plikt å skulle avlegge besøk. De har ikke utviklet evnen til å være omgjengelige; de har ikke tilegnet seg det godslige vesen som vinner menneskenes hjerter.
De som avsondrer seg fra andre, er ikke i den tilstand at de kan hjelpe dem. En dyktig læge må forstå de forskjellige sykdommers natur, og han må ha grundig kjennskap til den menneskelige organisme. Han må være hurtig til å ta seg av pasientene. Han vet at utsettelse er farlig. Når han med sin øvede hånd kjenner på den sykes puls, og han omhyggelig merker seg de særegne sykdomstegn, setter hans tidligere er-vervede kunnskaper ham i stand til å bestemme lidelsens natur og den behandlingen som er nødvendig for å stanse dens utvikling.
Liksom lægen behandler legemlig sykdom, således må sjele-hyrden betjene den syndbetyngede sjel. Hans gjerning er så meget viktigere enn lægens som et evig liv har større verdi enn det timelige. Sjelehyrden støter på en uendelighet av forskjelligartede naturer, og det er hans plikt å bli bekjent med medlemmene i de familier som hører på hans undervisning, forat han må kunne avgjøre hva som best vil påvirke dem i den riktige retning.
Predikanter og forretning
Predikanter kan ikke utføre tilfredsstillende arbeid for Gud og samtidig bebyrde seg med store private forretningsforetagender. En slik fordeling av interesser gjør deres åndelige syn uklart. Sinn og hjerte blir opptatt med jordiske ting, og Kristi tjeneste kommer i annen rekke. De søker å innrette sitt arbeid for Gud etter omstendighetene istedenfor å innrette omstendighetene for å kunne imøtekomme Guds krav.
Predikantens høye kall trenger alle hans krefter. Hans beste krefter hører Gud til. Han bør ikke befatte seg med spekulasjon eller med noen annen beskjeftigelse som ville lede ham bort fra hans store gjerning. «Ingen som gjør krigstjeneste,» uttalte Paulus, «blander seg inn i livets sysler, forat han kan tekkes sin hærfører.» 2 Tim. 2, 4. Slik betonte apostelen nødvendigheten av at predikanten helliger seg uten forbehold til Mesterens tjeneste.
Den predikant som har helliget seg helt til Gud, nekter å beskjeftige seg med forretninger som ville hindre ham i en full hengivelse til sitt hellige kall. Han streber ikke etter jordisk ære eller rikdom; hans eneste hensikt er å fortelle andre om Frelseren, som ga seg selv for å bringe menneskene evig liv med dets rikdommer. Hans høyeste attrå er ikke å samle skatter her i verden, men å gjøre de likegyldige og utro oppmerksom på de evige realiteter. Kanskje blir han anmodet om å innlate seg på foretagender som gir løfte om stor verdslig vinning; men slike fristelser møter han med svaret: «Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden og tar skade på sin sjel?» Mark. 8, 36.
Satan framholdt denne tillokkelse for Kristus fordi han visste at dersom den ble tatt imot, så ville verden aldri bli gjenløst. Og i ulike forkledninger legger han den samme fristelse i predikantens vei i dag, fordi han vet at de som lar seg lokke av dette, vil bli utro i sitt tillitsverv..
Det er ikke Guds vilje at hans tjenere skal strebe etter å bli rike. Om dette skrev Paulus til Timoteus: «Pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme faret vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner. Men du, Guds menneske, fly disse ting, jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet, saktmodighet.» Ved sitt eksempel så vel som ved forskrift må en Kristi utsending by «dem som er rike i den nåværende verden at de ikke skal være overmodige eller sette sitt håp til den uvisse rikdom, men til Gud, som gir oss rikelig alle ting å nyte, at de skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende, så de legger seg opp en god grunnvoll for den kommende tid, at de kan gripe det sanne liv». 1 Tim. 6, 10. 11. 17-19. -- The Acts of the Apostles, side 365-367.
Predikanter kan ikke bære verkets byrde når de samtidig bærer den byrde som følger med gårdsbruk eller andre for-retninger og har hjertet festet ved sin jordiske skatt. Deres åndelige skjønn blir uklart. De kan ikke skatte Guds saks trang og kan derfor ikke utføre vel tilrettelagte bestrebelser for å møte kritiske situasjoner og fremme dens interesser. Mangel på full hengivenhet i virksomheten fra predikantens side vil snart merkes gjennom hele det felt hvor han arbeider. Dersom hans eget ideal er lavt, vil han ikke kunne få andre til å ta imot et høyere.
Forretnings-spekulasjoner
Herren kan ikke herliggjøre sitt navn gjennom predikanter som forsøker å tjene Gud og mammon. Vi skal ikke tilskynde noen til å sette penger i gruveaksjer eller i byggetomter i byene og lokke dem med at de således anbrakte penger vil fordoble seg i løpet av kort tid. Vårt budskap for denne tid er: «Selg det dere eier, og gi almisse! Gjør dere punger som ikke eldes, en skatt som ikke forgår, i himmelen, der hvor tyve-hånd ikke når, og møll ikke tærer! For hvor deres skatt er, der vil også deres hjerte være.» Luk. 12, 33. 34.
Straks før israelittene gikk inn i Kana'ans land, forsøkte Satan å forføre dem og lede dem til avguderi i den hensikt å volde deres ødeleggelse. Han arbeider på den samme måten i vår tid. Det finnes unge menn som Gud ville godta som sine medarbeidere, men de er blitt grepet av mani for spekulasjon i fast eiendom og har solgt sin interesse for sannheten for utsikten til verdslige fordeler.
Det er mange som holder seg borte fra Guds tjeneste fordi de ønsker verdslig vinning, og Satan bruker dem til å lede andre på avveier. Fristeren kommer til menneskene som han kom til Jesus, og viser dem verdens herlighet; og når deres spekulasjon i noen grad fører til et heldig resultat, blir de griske etter mer vinning, kjærlighet til sannheten forsvinner, og deres åndelige liv dør bort. Den uforgjengelige arv og Jesu kjærlighet fordunkles for deres syn ved de flyktige utsikter her i verden.
Folket vil sjelden komme opp på et høyere trin enn deres predikant. En verdenskjær ånd hos ham har en fryktelig inn-flytelse over andre. Folk benytter hans mangler som en unn-skyldning til skjul for sin egen kjærlighet til verden. De dulmer samvittigheten og mener at de må ha frihet til å elske de ting som hører dette livet til, og til å være likegyldige overfor de åndelige ting, for slik er jo deres predikanter. De bedrar sin egen sjel og vedblir i vennskap med verden, som apostelen sier er «fiendskap mot Gud». Jak. 4, 4; Rom. 8, 7. Predikantene bør være mønstre for hjorden. De bør legge en udødelig kjærlighet til sjeler for dagen og vise den samme hengivenhet for saken som de ønsker å se hos folket. -- Testimonies, II, side 645, 646.
Vi nærmer oss tidens ende. Vi må ikke bare framholde den nærværende sannhet fra prekestolen, men etterleve den utenfor prekestolen. Ransak nøye grunnlaget for ditt håp om frelse! Mens du fyller stillingen som en sannhetens forkynner, en vekter på Sions murer, kan du ikke la dine interesser være blandet med gruveeller eiendomsforretninger og på samme tid med virkning utføre den hellige gjerning som er lagt i dine hender. Når menneskesjeler står på spill, og når det gjelder evige anliggender, kan man ikke med trygghet la interessen være delt. -- Testimonies, V, side 530.