«... et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, ...»
Virksomhet i byene
I samband med budskapets forkynnelse i store byer er det mangeslags virksomheter å utføre for arbeidere med forskjel-lige åndsgaver. Noen skal virke på én måte, andre på en annen måte. Herren ønsker at det i byene skal virkes ved forente bestrebelser av arbeidere med forskjellige evner. Alle må be Jesus om veiledning og ikke forlate seg på menneskelige visdom forat de ikke skal ledes vill. Som Guds medarbeidere bør de søke å være i overensstemmelse med hverandre. Det bør ofte holdes rådslagninger, og det må være et alvorlig, hjertelig samarbeid. Men alle må søke Jesus om visdom og ikke bare stole på menneskelig veiledning.
Herren har gitt noen predikanter den evne å kunne trekke og holde store forsamlinger. Til dette kreves takt og dyktighet. I nåtidens byer hvor det er så meget som drar og lokker, vil folk ikke interessere seg for bare alminnelige anstrengelser. Predikanter som Gud har kalt, vil finne det nødvendig å gjøre særskilte forsøk for å fengsle skarenes oppmerksomhet; og når det lykkes dem å samle en stor mengde mennesker, må de bære fram budskaper av en så usedvanlig art at de vekker og advarer folket. De må gjøre bruk av ethvert middel som de på noen mulig måte kan uttenke, for å få sannheten til å tre klart og tydelig fram. Det prøvende budskap for denne tid må lyde så klart og så bestemt at det får tilhørerne til å stusse og leder dem til å ønske å granske Skriften.
De som utfører Herrens gjerning i byene, må gjøre sindige, vedholdende og alvorlige anstrengelser for å undervise folket. Mens de arbeider iherdig for å interessere tilhørerne og for å holde denne interesse ved like, må de på samme tid omhyggelig være på vakt imot alt som grenser til det sensasjonelle. 1 denne tid med dens overdådighet og ytre prakt og med den rådende oppfatning blant menneskene om nødvendigheten av å kunne stille noe til skue hvis det skal bli framgang, må Guds utvalte sendebud påvise dårskapen i å spandere unødige midler for å gjøre effekt. Når de arbeider i enfold og ydmykhet og med en sømmelig verdighet og avholder seg fra alt som har et dramatisk preg, så vil deres arbeid gjøre et varig og godt inntrykk.
Vel er det sant at det er nødvendig å gjøre en forsiktig bruk av penger til bekjentgjøring av møter og til å fremme virksomheten på en grundig måte. Men det vil allikevel vise seg at en arbeiders styrke ikke ligger i disse utvortes midler, men i en tillitsfull fortrøstning til Gud, i alvorlig bønn om hans hjelp og i lydighet mot hans ord. Langt mer bønn, langt mer kristelighet, langt mer etterlevelse av Guds vilje må innføres i Herrens verk. Ytre skue og overdådig utlegg av pengemidler vil ikke kunne utrette den gjerning som skal utføres.
Guds verk må drives fremad med kraft. Vi trenger Den Hellige Ånds dåp. Vi behøver å forstå at Gud vil lede dyktige og innflytelsesrike menn inn i sitt folks rekker, menn som skal utføre sin del for å advare verden. Ikke alle i verden er lovløse og forfalne til synd. Gud har mange tusen som ikke har bøyd kne for Ba'al. Det er gudfryktige menn og kvinner i de frafalne kirkesamfunn. Hvis dette ikke var tilfellet, så ville vi ikke få dette budskap å forkynne: «Falt, falt er Babylon den store.» «Gå ut fra henne, mitt folk!» Åp. 18, 2. 4. Mange av de oppriktige stønner etter et livets åndepust fra himmelen. De vil erkjenne evangeliet når det bringes til dem i den skjønnhet og enfoldighet hvori det framholdes i Guds Ord. . . .
Undervisning om helsereformens prinsipper
Som et folk har vi fått den oppgaven å spre kunnskap om helsereformens prinsipper. Det er noen som mener at matspørsmålet ikke er av tilstrekkelig betydning til å inngå som et ledd i deres evangeliske virksomhet. Men disse tar meget feil. Guds Ord sier: «Enten dere altså eter eller drikker, eller hva dere gjør, så gjør alt til Guds ære!» 1 Kor. 10, 31. Avholdsspørsmålet med alt som deri er innbefattet, inntar en viktig plass i frelsens verk.
I tilknytning til våre misjonsforetagender i byene burde det skaffes passende lokaler hvor de interesserte kan samles for å få undervisning. Denne nødvendige gjerning bør ikke drives på en så innskrenket måte at den vil gjøre et ufordelaktig inntrykk på befolkningen. Alt som blir gjort, må bære vitnesbyrd om sannhetens guddommelige opphavsmann, og bør på en passende måte være en framstilling av det hellige og det viktige ved de sannheter som iimgår i den tredje engels budskap. . . .
Helsereformen er Herrens middel til å lindre lidelse her i verden og til å rense hans menighet. Undervis menneskene om at de kan utføre en gjerning som Guds medhjelpere ved å samarbeide med Den store mester til gjenopprettelse av fysisk og åndelig sunnhet. Denne gjerning bærer himmelens guddommelige stempel og vil åpne dører hvorigjennom andre dyrebare sannheter kan få adgang. Det er virkeplass nok for alle som vil ta fatt på denne gjerning på en forstandig måte.
La arbeidet for helsereformen bli holdt i forgrunnen! -- slik lyder det budskap som det er blitt pålagt meg å forkynne. Påvis dens betydning så klart at en vidt utbredt trang til den vil gjøre seg gjeldende. Avhold fra all skadelig mat og drikke er en frukt av sann gudsfrykt. Den som er virkelig omvendt, vil legge bort enhver skadelig lyst og vane. Ved fullstendig avholdenhet vil han overvinne sitt begjær etter sunnhetsskadelige nytelser. . . .
Arbeid for de formuende klasser
Kristi tjenere bør utføre et trofast arbeid for de rike menn i våre byer likeså vel som for de fattige og ringe. Det er mange velhavende menn som er mottagelige for påvirkning og inntrykk av evangeliets budskap, og som, når Bibelen og ikke noe annet enn Bibelen blir framholdt for dem som tolk for kristen tro og vandel, vil bli påvirket av Guds Ånd til å lukke opp dører for evangeliets framgang. De vil legge en levende tro på Guds Ord for dagen og bruke de midler som er dem betrodd, til å rydde vei for Herren i ørkenen og i øde-marken gjøre en jevn vei for vår Gud.
I årevis har vi vært stilt overfor det brysomme spørsmål: Hvordan kan vi skaffe de nødvendige midler til å støtte de misjonsvirksomheter som Herren har gått foran oss for å åpne? Vi leser de tydelige evangelie-befalinger, og misjons-foretagender både hjemme og ute trenger på med sine krav. Forsynets fingerpek, ja endog dets åpenbare tilkjennegivelser forener seg om å tilskynde oss til i hast å utføre den gjerning som venter på å bli utført.
Herren ønsker at bemidlede menn skal omvendes og virke som hans hjelpende redskaper til å nå andre. Han ønsker at de som kan bistå i dette arbeid for reform og gjenopprettelse, skal se sannhetens dyrebare lys, forvandles i sin karakter og ledes til å bruke sin betrodde kapital i hans tjeneste. Han vil at de skal anvende de midler han har lånt dem, til å gjøre godt og til å åpne veien for evangeliets forkynnelse blant alle klasser både nær og fjern.
Vil ikke de menn som har verdens visdom, sette pris på himmelen? Jo, jo! Der vil de finne hvile, fred og ro fra alt fjas, all ærgjerrighet, all selvdyrkelse. Tilskynd dem til å søke den fred, lykke og glede som Kristus lengter etter å gi dem. Tilskynd dem til å strebe etter å sikre seg den kostbareste gaven et dødelig menneske kan få -- Kristi rettferdighets kappe. Kristus tilbyr dem et liv som holder mål med Guds liv, en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Dersom de tar imot Kristus, vil de oppnå den høyeste heder -- en heder som verden hverken kan gi eller ta bort. De vil finne at det betaler seg rikelig å holde Guds befalinger.
Den medlidende gjenløser pålegger sine tjenere å la kallet til nattverden gå ut til rike og fattige. Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød dem ved tålmodige og iherdige bestrebelser til å komme inn. La evangeliets forkynnere søke å vinne disse bemidlede menn i verden og bringe dem til sannhetens gjestebud, som Kristus har beredt for dem. Han som ga sitt dyrebare liv for dem, sier: «Led dem inn, og anvis dem en plass ved mitt bord, så vil jeg gå fram og tjene dem.»
Kristi tjenere, gjør noe for denne klasse mennesker. Gå dem ikke forbi som håpløse. Gjør alt dere kan for å over-bevise dem; da vil dere som en frukt av trofast bestrebelse få se menn og kvinner i himlenes rike kronet som seiervinnere som synger seierssangen. Han som er den første og den siste, sier: «De skal gå med meg i hvite klær; for de er det verd.» Åp. 3, 4.
Altfor lite er blitt gjort for menn i ansvarsfulle stillinger i verden. Mange av dem eier overlegne evner; de har midler og innflytelse. Disse er dyrebare gaver som Herren har betrodd dem forat de skulle forøkes og brukes til andres vel.
Søk å frelse formuende menn. Forman dem til å gi Herren de skatter tilbake som han har betrodd dem til låns, slik at det i New York og andre store byer kan opprettes innflytelsesrike sentrer hvorfra Bibelens sannheter i sin enkelhet kan gå ut til folket. Forman mennesker til å legge sine skatter ned for Guds trone ved å gi Herren deres gods tilbake og derved sette hans arbeidere i stand til å gjøre godt og til å fremme hans ære.
Øking av våre arbeidskrefter
En krigshærs styrke bestemmes for en stor del av kampdyktigheten hos de menn som står i rekkene. En klok hærfører pålegger sine offiserer å opplære hver soldat til aktiv tjeneste. Han søker å utvikle den størst mulige dyktighet hos alle. Dersom han var avhengig bare av sine offiserer, ville han aldri kunne vente å gjennomføre et heldig felttog. Han regner med lojal og utrettelig tjeneste av hver eneste mann i hæren. Ansvaret hviler for en stor del på de menn som står i rekkene.
Slik er det også i fyrst Immanuels hær. Vår guddommelige hærfører, som aldri har tapt et slag, venter villig, trofast tjeneste av enhver som har stilt seg under hans banner. I den avsluttende strid som nå pågår mellom det godes makter og ondskapens hærskarer, venter han at alle, legmenn så vel som predikanter, skal ta del. Alle som har latt seg verve til stridsmenn for ham, skal utføre trofast tjeneste som øyeblikkets menn med en levende forståelse av det ansvar som hviler på hver enkelt av dem.
De som har det åndelige overoppsyn over menigheten, bør uttenkte veier og midler som gir hvert menighetsmedlem anledning til å utføre en eller annen gjerning i Guds verk. Tidligere er dette altfor ofte ikke blitt gjort. Planer er ikke blitt lagt til rette og helt gjennomført således at alles talenter kunne benyttes i aktiv tjeneste. Det er få som forstår hvor meget derved er tapt.
Lederne i Guds sak bør som kloke hærførere legge planer til framrykking over hele linjen. I sin planlegging bør de spesielt tenke på det arbeid som menighetens medlemmer kan utføre for sine venner og naboer. Guds verk her i verden kan aldri bli fullbyrdet før de menn og kvinner som utgjør med-lemstallet i våre menigheter, samler seg til verket og forener sine anstrengelser med den gjerning som predikanter og menighetens embetsmenn utfører. . . .
De store sentrer for ferdsel og handel
I denne ferdselens tidsalder er anledningene til å komme i forbindelse med mennesker av alle samfunnslag og av mange nasjonaliteter langt større enn de var på Israels tid. Antallet av ferdselsårer er blitt tusenfold forøkt. Gud har på en vidunderlig måte beredt veien. Boktrykkerkunsten med dens mangfoldige muligheter står til vår rådighet. Bibelen tillikemed skrifter som i mange språk framholder sannheten for denne tid, er ved hånden og kan hurtig bringes ut til alle deler av verden.
Kristne mennesker som oppholder seg i de store ferdselsog handelssentrer, har særskilte anledninger. Troende som lever i disse byer, kan virke for Gud i nærheten av hvor de bor.
Til de verdenskjente kursteder og turistsentrer hvortil tusener av mennesker strømmer for å søke helsebot og for-nøyelse, bør det sendes predikanter og kolportører som formår å fengsle mengdens oppmerksomhet. La disse arbeidere passe på anledninger til å framholde budskapet for denne tid og holde møter etter som de finner anledning til det. De bør være hurtige til å gripe anledninger til å tale til folket. La dem under Den Hellige Ånds ledsagelse bringe folket det budskap som døperen Johannes forkynte: «Omvend dere; for himlenes rike er kommet nær!» Matt. 3, 2.
Guds Ord må framholdes klart og med kraft, forat de som har ører å høre med, må kunne høre sannheten. Således vil evangeliet om den nærværende sannhet komme til dem som ikke kjenner det, og det vil bli tatt imot av ikke få, som bringer det med seg tilbake til sine hjem i alle deler av verden.
Vi skal forkynne Guds siste advarsel til menneskene, og med hvilket alvor bør vi ikke lese Bibelen, og med hvilken nidkjærhet bør vi ikke utbre lyset! La hver eneste sjel som har tatt imot det guddommelige lys, søke å meddele det til andre. La arbeiderne gå fra hus til hus, opplate Bibelen for folket, utbre skrifter og fortelle andre om det lyset som har brakt velsignelse til deres sjeler. La litteratur bli spredt på en forstandig måte på jernbanetog, på gatene, på de store skip som pløyer havets bølger, og ved å sendes i posten. . . .
Det er blitt pålagt meg å henvise våre predikanter til de byer hvor ingen ting er blitt gjort, og tilskynde dem til ved ethvert mulig middel å åpne veien for sannhetens forkynnelse. I noen av byene hvor budskapet om Herrens annet komme først ble forkynt, blir vi nødt til å oppta arbeidet som om det gjaldt et nytt virkefelt. Hvor meget lenger vil disse øde felter, disse ubearbeidede steder, bli forbigått ? Arbeidet med å utså sæden bør ufortøvet begynne på mange, mange plasser. -- Testimonies, IX, side 109-123.
Råd angående arbeidet i byene
Det er et uhyre arbeid å utføre med å kunngjøre sannheten for denne tid for dem som er døde i overtredelser og synder. Høyst overraskende budskaper vil bli framholdt av menn som Gud har utpekt, budskaper av en slik natur at de vil advare menneskene og vekke dem opp. Og mens noen vil bli oppirret over advarselen og ledes til å motstå lyset og bevisene, skal vi derav se at vi forkynner det prøvende budskap for denne tid.
Budskaper utenfor det sedvanlige vil bli forkynt. Guds straffedommer går over landet. Mens det bør opprettes by-misjoner hvor kolportører, bibelarbeidere og sådanne som ut-fører praktisk misjonsgjerning i helsemisjonens tjeneste, opplæres til å virke for visse samfunnsklasser, må vi i byene også ha gudhengivne evangelister som kan la budskapet lyde så tydelig at det får tilhørerne til å stusse. . . .
Tiden er kommet da det må gjøres avgjorte bestrebelser på steder hvor sannheten ennå ikke har vært kunngjort. Hvordan skal Herrens verk bli utført? På hvert sted der man har begynt, bør det legges en fast grunnvoll for varig virksomhet. Vi må følge Herrens metoder. Du må ikke la deg skremme av ytre forhold, hvor umulige disse enn kan være. Du bør føre verket framover slik som han har sagt at det skal fremmes. Forkynn ordet, så vil Herren ved sin Hellige Ånd overbevise tilhørernes sinn. Ordet lyder: «De gikk ut og forkynte ordet allesteds, og Herren virket med og stadfestet ordet ved de tegn som fulgte med.» Mark. 16, 20.
Mange arbeidere skal utføre sin del ved å gå fra hus til hus og holde bibellesninger for familier. De skal vise sin framvekst i nåden ved å være Kristi vilje underkastet. På den måten vil de oppnå en rik erfaring. Når de i tro tar imot Kristi ord og lyder det, så vil den dyktighet som Den Hellige Ånd gir, vise seg i deres livsgjerning. De vil gjøre iherdige og alvorlige anstrengelser. De vil nære en tro som er virksom ved kjærlighet og renser sjelen. Åndens frukter vil vise seg i livet. . . .
Det er behov for all den undervisning som våre misjons-anstalter kan gi. Fortsett arbeidet med kraft fra den samme Ånd som ledet i dets begynnelse. Undervis menneskene om Herrens vei ved å opplate Skriftene for dem og ved å be og øve tro, så vil det bli bygd opp en menighet som er grunn-festet på klippen Kristus Jesus. . . .
Utfør din gjerning i ydmykhet. Hev deg aldri opp over Kristi evangeliums enfoldighet. Det er ikke ved den kunst å kunne stille noe til skue du vil ha framgang i å vinne sjeler, men ved å opphøye Kristus som den syndsforlatende Gjenløseren. Når du virker for Gud i ydmykhet og i hjertets saktmodighet, vil han åpenbare seg for deg.
Kunstlede påfunn
Ved bruk av plansjetegninger, sinnbilder og framstillinger av forskjellig art kan predikanten få sannheten til å stå klart og tydelig fram. Slike ting er en hjelp, og er i samsvar med Guds Ord. Men når en arbeider gjør sin virksomhet så kostbar at andre ikke kan skaffes tilstrekkelige midler til underhold ute på virkefeltet, så arbeider han ikke i overensstemmelse med Guds plan.
Arbeidet i de store byer må utføres på Kristi vis og ikke som et skuespill på scenen. Det som bringer Gud ære, er ikke en dramatisk forestilling, men sannhetens forkynnelse i Kristi kjærlighet.
Innledende detaljer
Berøv ikke sannheten sin verdighet og vekt ved innledende detaljer av en art som er mer etter verdens vis enn etter Guds forordning. La dine tilhørere forstå at du ikke holder møte for å henrive deres sanser med musikk og andre ting, men for å forkynne sannheten i all sin høytidelighet, slik at den må komme til dem som en advarsel for å vekke dem opp av deres død-lignende søvn i egoistisk nytelse. Det er den nakne sannhet som lik et skarpt, tveegget sverd skjærer til begge sider. Denne er det som vil vekke dem som er død i overtredelser og synder.
Han som ga sitt liv for å frelse menneskene fra avguderi og egoistisk nytelse, etterlot et eksempel som alle må følge som opptar den gjerning å framholde evangeliet for andre. Guds tjenere i denne tid har fått de høytideligste sannheter å forkynne, og deres handlinger og metoder og planer må svare til budskapets viktighet. Dersom du framholder ordet etter Kristi metode, vil dine tilhørere få et dypt inntrykk av de sannheter du lærer. Den overbevisningen vil komme til dem at dette er den levende Guds ord.
Formvesen i gudstjenesten
I sine bestrebelser for å nå folket må Herrens sendebud ikke følge verdens sedvaner. I de møter som holdes, må de ikke sette sin lit til verdslige sangere og dramatisk oppvisning for å skape interesse. Hvordan kan det ventes at de som ikke har noen interesse for Guds Ord, som aldri har lest hans Ord med et oppriktig ønske om å forstå dets sannheter, skal kunne lovsynge med ånden og forstanden? Hvordan kan deres hjerter være i samklang med innholdet i religiøse sanger? Hvordan kan det himmelske kor delta i musikk som bare er en formsak ?
Det onde ved en formmessig gudstjeneste kan ikke skildres med for sterke farger, men det finnes ikke ord som fullt ut kan gi uttrykk for den store velsignelse en sann gudsdyrkelse bringer. Når man synger med ånden og forstanden, stemmer himmelske musikere i og tar del i lovsangen. Han som har gitt enhver av oss de gaver som setter oss i stand til å være Guds medarbeidere, venter at hans tjenere skal utvikle sine stemmer så de kan tale og synge på en slik måte at alle kan forstå. Det som behøves, er ikke høyrøstet sang, men et klart tonefall, korrekt uttale og tydelig foredrag. La alle ta tid til å utvikle stemmen så de kan synge Guds pris med klare, bløte toner, ikke med en skarp, skjærende stemme som støter øret. Evnen til å synge er en Guds gave; la den bli brukt til hans ære.
Når det holdes møter, bør det velges noen til å ta del i sangen, og sangen bør være ledsaget av musikk ved noen som er dyktige til å spille. Vi skal ikke motsette oss bruken av musikkinstrumenter i vårt arbeid. Denne del av gudstjenesten bør ledes omhyggelig, for den består av sang til Guds pris. Sangen skal ikke alltid utføres av noen få. La så ofte som mulig hele forsamlingen synge med. . . .
Hold deg til det bekreftende
Under forsøk på å framholde sannheten vil det ofte oppstå motstand; men dersom du prøver å møte motstanden med argumenter, vil du bare styrke denne, og dette vil ikke gagne deg. Hold deg til det bekreftende. Guds engler våker over deg, og de forstår å gjøre inntrykk på dem hvis motstand du nekter å imøtegå med argumenter. Dvel ikke ved de benektende tvistepunkter som oppstår, men fyll sinnet med bekreftende sannheter og slå dem fast i hukommelsen ved megen granskning, ved alvorlig bønn og ved hjertets helligelse. Hold din lampe fylt og la de klare stråler lyse, forat menneskene ved å se dine gode gjerninger kan ledes til å prise din Fader som er i himlene.
Dersom Kristus ikke hadde holdt fast ved det bekreftende under fristelsen i ørkenen, så ville han ha tapt alt det han ønsket å vinne. Kristi framgangsmåte er den beste å møte våre motstandere med. Vi styrker deres argumenter ved å gjenta hva de sier. Hold deg alltid til det bekreftende. Kanskje vil den som står deg imot, ta seg dine uttalelser til hjerte og omvende seg til den fornuftige sannhet hans forstand har oppfattet.
Jeg har ofte sagt til våre brødre: Deres motstandere vil ofte framkomme med uriktige uttalelser om det arbeid dere utfører. Gjenta ikke disse uttalelser, men hold fast ved hevdelsen av den levende sannhet, så vil Guds engler bane veien for dere. Vi har et stort arbeid å utføre, og vi må utføre det på en fornuftig måte. La oss aldri bli opprørte eller tillate at det oppstår onde følelser. Det gjorde Kristus aldri, og han er vårt forbilde i alle ting. Til den gjerning vi har fått, behøver vi meget mer av den himmelske, helligede, ydmyke visdom og meget mindre av vårt eget jeg. Vi trenger til å gripe den guddommelige kraft med fast hånd.
Noen som er falt fra troen, vil komme til våre møter for å lede vår oppmerksomhet bort fra den gjerning Gud vil ha utført. Du er ikke tjent med å vende ørene bort fra sannheten og vende deg til eventyr. Stans ikke for å prøve å omvende den som taler smedende om ditt arbeid, men la det vise seg at Jesu Kristi ånd besjeler deg, så vil engler fra Gud legge ord i din munn som vil påvirke motstandernes hjerter. Dersom disse menn vedblivende trenger seg inn, så vil de fornuftige blant de tilstedeværende forstå at ditt ideal er høyere enn de andres. Tal på en måte som vil gjøre det åpenbart at Jesus Kristus taler gjennom deg. -- Testimonies, IX, side 137-149.
Det er noen som har en særskilt sangens gave, og det hen-der undertiden at et særskilt budskap kan lyde gjennom en som synger alene, eller når flere synger sammen. Men sangen bør sjelden utføres av noen få. Evnen til å synge er et talent som Gud ønsker at alle skal utvikle og bruke til hans navns ære. -- Testimonies, VII, side 115, 116.
Evangelisk helsearbeid i byene
Evangelisk helsevirksomhet bør utføres med den største klokskap og grundighet. Den høytidelige, hellige gjerning for sjelers frelse bør foregå på en beskjeden, men dog opphøyet måte. Hvor er arbeidsstyrkene? Innsiktsfulle, grundig omvendte, klart forutseende menn og kvinner bør ha ledelsen. Ved ansettelsen av arbeidere til å utføre denne spesielle gjerning bør det utvises god dømmekraft, og man bør velge slike som elsker Gud og vandrer for ham i ydmykhet, og som vil være dyktige redskaper i Guds hånd til virkeliggjørelsen av det mål han har for øye -- å oppløfte og frelse mennesker.
Arbeidere i den evangeliske sunnhetsvirksomhet vil kunne gjøre en fortrinlig banebrytende gjerning. Predikanter bør arbeide i full overensstemmelse med dem som virker i helse-misjonen. En kristen læge bør anse sin gjerning for å være likeså opphøyet som predikantens. Han bærer et dobbelt ansvar, for i ham er lægens og predikantens egenskaper forent. Han har en stor, hellig og meget påkrevd gjerning å utføre.
Lægen og predikanten bør forstå at de er beskjeftiget i én og samme virksomhet. De bør arbeide i fullkommen harmoni. De kan samråde med hverandre. Ved sin enighet vil de bære vitnesbyrd om at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden for å frelse alle som tror på ham som en personlig frelser.
Læger som med hensyn til faglig dyktighet står høyere enn den alminnelige læge, bør gjøre tjeneste for Gud i de store byer. De bør søke å nå de høyere samfunnsklasser. . . . Arbeidere i den evangeliske sunnhetsvirksomhet utretter en gjerning av likeså høy rang som den der utføres av deres medarbeidere i prekeembetet. De bestrebelser disse arbeidere gjør, må ikke være begrenset til de fattige. De høyere klasser er i en merkverdig grad blitt forsømt. I de høyere livsstillinger finnes det mange som vil ta imot sannheten fordi den er konsekvent og fordi den bærer preg av evangeliets opphøyde natur. Ikke få av de dyktige menn som således blir vunnet for saken, vil ta fatt på Herrens gjerning med kraft.
Herren oppfordrer menn som er i betrodde stillinger, og til hvem han har betrodd sine dyrebare gaver, til å bruke sine åndsevner og midler som talenter i hans tjeneste. Våre arbei dere bør gi disse menn en tydelig framstilling av vår arbeidsplan og fortelle dem hva vi behøver for å kunne hjelpe de fattige og trengende og for å bygge denne virksomhet opp på en fast basis. Den Hellige Ånd vil påvirke noen av dem til å anbringe Herrens midler på en måte som vil fremme hans sak. De vil fullbyrde hans forsett ved å hjelpe til med å opprette sentrer som øver innflytelse i de store byer. Interesserte arbeidere vil tilby seg til utførelse av forskjellige slags misjonsbestrebelse.
Helsevirksomhet
Spisesalonger hvor det serveres sunn mat, vil bli opprettet. Men med hvilken forsiktighet bør ikke dette arbeid utføres! Enhver slik spisesalong bør være en skole. De arbeidere som er knyttet til den, bør hele tiden granske og eksperimentere for å kunne gjøre forbedringer i tilberedningen av sunne retter.
I byene kan dette undervisningsarbeid foregå etter en langt større skala enn på andre steder. Men på hvert sted hvor det er en menighet, bør det gis undervisning i tilberedning av sunne fødemidler til bruk for dem som ønsker å leve i harmoni med sunnhetsprinsippene. Og menighetens medlemmer bør la sine naboer få del i det lys de får angående dette emne. . . .
Kurser i matlagning bør settes i gang på mange steder. Dette arbeid kan begynne på en beskjeden måte, men når for-standige kokker gjør sitt beste for å opplyse andre, vil Herren gi dem dyktighet og forstand. Herrens ord er: «Forby dem det ikke; for jeg vil åpenbare meg som deres lærer.» Gud vil samarbeide med dem som utfører hans planer og lærer folket hvordan de kan innføre en reform i sitt kosthold ved å tilberede sunne, billige retter. Således vil de fattige bli oppmuntret til å følge helsereformens prinsipper; det vil også hjelpe dem til å bli strevsomme og selvhjulpne.
Det er blitt vist meg at Gud opplærte dyktige menn og kvinner til å lage sunne og velsmakende retter på en tiltalende måte. Mange av dem var unge, og det var også noen i moden alder. Det er blitt pålagt meg å oppmuntre til avholdelse av kokeskoler på alle steder hvor evangelisk helsearbeid utføres. Alt som kan bevege menneskene til å innføre reformer, må framholdes for dem. La lyset skinne mest mulig for dem. Lær dem å innføre alle de forbedringer i matlagningen som de kan, og anspor dem til å meddele til andre det de lærer. . . .
Av beretningen om Herrens undergjerninger da han skaffet vin til bryllupsfesten og da han mettet folkeskaren, kan vi hente en lærdom av den største betydning. Framstillingen av sunne fødemidler er et av Herrens egne midler til å avhjelpe et behov. Den himmelske Utdeleren av all næring vil ikke la sitt folk bli i vankundighet angående tillagningen av de beste fødemidler til enhver tid og ved enhver anledning. -- Testimonies, VII, side 110-114.
Bare Kristi metode vil gi sann framgang i arbeidet for å nå folket. Frelseren ferdedes iblant mennesker som den der ville deres beste. Han viste dem medfølelse, hjalp dem i deres trang og vant deres tillit. Derpå bød han dem: «Følg meg!»
Man må komme folket nær ved personlig bestrebelse. Dersom mindre tid ble anvendt til preken og mer tid til personlig arbeid, så ville man se større resultater. De fattige må hjelpes, de syke tilsees, de bedrøvede og de sørgende trøstes, de vankundige opplyses og de uerfarne veiledes. Vi skal gråte med de gråtende og glede oss med de glade. Ledsaget av overbevisningens, bønnens og Guds kjærlighets kraft vil og kan en slik gjerning ikke bli uten frukt. -- Ministry of Hea1ing, side 143, 144.
Bibelskole under en byvirksomhet
Av like stor betydning som offentlige foredrag er arbeid i hjemmene. I de store byer er det visse klasser mennesker som man ikke kan nå ved offentlige møter. Disse mennesker må oppsøkes, liksom hyrden søker etter sitt tapte får. Det må gjøres flittige personlige bestrebelser for dem. Ved forsøm-melse av en slik gjerning taper man mange dyrebare anled-ninger hvis utnyttelse i avgjort grad ville gagne virksomheten.
Enn videre vil det som følge av sannhetens forkynnelse i store forsamlinger oppstå spørsmål hos interesserte, og det er av særskilt betydning at man tar seg av denne interessen ved personlig arbeid. De som ønsker å undersøke sannheten, trenger til å lære å ransake Guds Ord med flid. Noen må hjelpe dem til å bygge på en sikker grunnvoll. Hvor viktig er det ikke på dette kritiske tidspunkt i deres religiøse erfaring at bibelarbeidere under en forstandig ledelse kommer dem til hjelp og opplater Guds Ords skattkammer for deres forstand!
I byene kan en vel avpasset virksomhet best utføres når det samtidig med avholdelsen av offentlige møter igangsettes en bibelskole hvor arbeidere blir opplært. Til denne skole eller bymisjon bør det knyttes arbeidere som har en dyp åndelig forståelse, som kan gi bibelarbeiderne daglig undervisning, og som dessuten med udelt interesse kan ta del i den alminnelige offentlige virksomhet. Når da menn og kvinner omvender seg til sannheten, bør misjonens ledere under megen bønn vise disse nyomvendte hvordan de kan erfare sannhetens kraft i sine hjerter. Under tilsyn av personer som forstår å lede på den rette måten, vil en slik misjon være et lys som skinner på et mørkt sted.
Slike bymisjoner er av vesentlig betydning som et grunnlag for misjonsvirksomhet i våre byer; men glem aldri at de som står i spissen for dem, må overvåke ethvert punkt forat alt kan skje til Guds ære. I disse misjoner skal unge menn og kvinner få en undervisning som vil dyktiggjøre dem til å virke for Mesteren. Men dersom de ikke er i besittelse av en fast karakter og et gudhengivent sinn, vil all anstrengelse for å gjøre dem skikket til arbeidet mislykkes. Uten høye begreper om velanstendighet, om nøkternhet og om sannhetens hellighet så vel som om verkets opphøyde karakter kan de ikke ha framgang. Det samme gjelder de eldre arbeidere. Med mindre de er helliget ved sannheten, kan de ikke gi dem som står under deres tilsyn, en utdannelse som vil oppløfte, foredle og rense dem.
Våre misjoner må holdes fri for alle uriktige sedvaner, all grovhet, all skjødesløshet. Alt som står i forbindelse med dem, bør være hevet over klander. Enhver som har en gjerning å utføre der, bør være et eksempel for de troende. Det er nødvendig å tilbringe mange øyeblikk i privat bønn, i inderlig samvær med Gud. Bare på den måten kan seire vinnes. Ved misjonen bør allting ordnes med sikte på å beskytte sjelen mot å gi etter for fristelse. Enhver vanhellig lidenskap må holdes i tøyler av en helliget fornuft ved den nåde som Gud rikelig meddeler.
Når en mann som aktes verdig til å fylle en ansvarsfull stilling i en av våre anstalter eller i en misjon, forråder den tillit som er vist ham, og overgir seg i djevelens hånd som et urettferdighetens redskap som utsår den onde sæd, så er han en forræder av den verste art. Fra et eneste slikt besudlet, besmittet sinn mottar de unge ofte de urene tanker som fører til et liv i skam og besmittelse.
De menn og kvinner som står i spissen for en misjon, be-høver å leve i en nøye forbindelse med Gud for å kunne bevare seg selv rene og for å kunne forstå å lede de unge med skjønnsomhet, slik at alles tanker må være ubesudlet og ufordervet. La de lærdommer som meddeles, være av en opphøyet, foredlende art, forat sinnet kan fylles med rene, kristelige tanker. «Hver den som har dette håp til ham, han renser seg selv, liksom han er ren.» 1 Joh. 3, 3. Liksom Gud er ren på sitt område, slik skal menneskene være rene på sitt område. Og de vil være rene dersom Kristus, herlighetens håp, vinner skikkelse i dem; for de vil etterligne Kristi liv og gjenspeile hans karakter.
Når det blir opprettet en misjon i en by, bør vårt folk interessere seg for den og vise denne interessen på en praktisk, håndgripelig måte. De som er ansatt ved misjonen, arbeider hårdt og selvoppofrende, og de får ingen stor lønn. La ikke vårt folk tro at ledelsen av en misjonsvirksomhet i byene er en lett oppgave eller et foretagende som bringer økonomisk fordel. Ofte drives slike misjoner av menn og kvinner som ikke har noen midler i sikte, men som hver dag ber Gud om å sende dem midler til å føre virksomheten videre fram.
Grundighet
Et høytidelig ansvar påhviler Kristi tjenere med hensyn til grundighet i det arbeid de gjør. De bør lede unge disipler på en klok og forstandig måte, skritt for skritt, fremad og oppad, inntil hvert punkt av betydning er blitt framholdt for dem. Ingen ting bør holdes tilbake. Men ikke alle sannhetspunkter bør framholdes i de første møter. Besjelet av Guds Ånd i sitt eget hjerte bør den som underviser, gradvis og med varsomhet gi sine tilhørere mat i rette tid.
Predikanten bør ikke mene at hans gjerning er ferdig før de som har tatt imot sannhetens teori, virkelig erfarer inn-flytelsen av dens helliggjørende kraft og i sannhet er omvendt. Når Guds Ord som et skarpt, tveegget sverd trenger inn i hjertet og vekker samvittigheten, tror mange at dette er nok; men verket er bare begynt. Gode inntrykk er blitt gitt, men dersom ikke disse inntrykkene blir utdypet ved omhyggelig bestrebelse under bønn til Gud, vil Satan motvirke dem. Arbeideren bør ikke slå seg til ro med hva som er blitt utrettet. Sannhetens plogskjær må trenge dypere ned, og det vil det sikkert også dersom det blir gjort grundige anstrengelser for å veilede tankene og befeste overbevisningen hos dem som gransker sannheten.
Altfor ofte hender det at arbeidet avsluttes i ufullendt stand, og i mange slike tilfelle kommer det ikke noe ut av det. Når en gruppe mennesker har tatt imot sannheten, synes predikanten undertiden at han straks må reise til et nytt virkefelt, og somme tider hender det at man uten tilstrekkelig undersøkelse tillater ham å reise. Dette er forkjært; han bør fullføre den påbegynte virksomhet; for ved at arbeidet etterlates ufullendt, skjer det mer skade enn gagn. Ingen arbeidsmark er mindre lovende enn den som er blitt opparbeidet akkurat nok til å gi ugresset en frodigere vekst. Ved en slik arbeidsmetode er mangen sjel blitt gjort til en kasteball for Satan og for motstand fra medlemmer i andre kirkesamfunn som har forkastet sannheten, og mange drives dit hvor de aldri mer kan nåes. En predikant må heller la være å begynne arbeidet hvis han ikke kan føre det til en grundig avslutning.
For alle nyomvendte bør den sannhet betones at varig kunnskap bare kan oppnås ved alvorlig arbeid og iherdig studium. De som omvender seg til den sannhet vi forkynner, har som regel ikke vært flittige til å lese Bibelen; for i de alminnelige kirkesamfunn gir man seg lite av med virkelig studium i Guds Ord. Folk ser hen til prestene og venter at de skal granske Skriftene for dem og forklare hva disse lærer.
Mange tar imot sannheten uten å grave dypt ned for å få forståelse av dens grunnprinsipper, og når de møter motstand, glemmer de de argumenter og beviser som støtter den. De ble ledet til å tro sannheten, men er ikke blitt fullt undervist om hva som er sannhet, eller ledet fram punkt for punkt i Kristi erkjennelse. Deres gudsfrykt utarter altfor ofte til en formsak, og når de formaninger som først vekket dem opp, ikke lenger lyder, ender det med åndelig død. Med mindre de som tar imot sannheten, er grundig omvendt, med mindre det foregår en tydelig forandring i liv og karakter, og med mindre sjelen grunnfestes på den evige Klippen, vil de ikke bestå forsøkelsens prøve. Når predikanten reiser bort, og nyhetens interesse ikke lenger er til stede, taper sannheten sin kraft til å henrive dem, og de utøver ikke en mer hellig innflytelse enn de gjorde tidligere.
I Guds verk må det ikke forekomme noe fuskeri, ikke noe slurv. Når en predikant kommer til et virkefelt, bør han opparbeide dette felt grundig. Han må ikke være tilfreds med sin framgang før han ved alvorlig arbeid og med Guds velsig-nelse kan bringe Herren omvendte mennesker som har en sann forståelse av sitt ansvar, og som vil utføre sin beskikkede gjerning. Hvis de som han har under sin omsorg, har fått den rette undervisning, vil virksomheten ikke gå i oppløsning når han reiser bort til andre arbeidsfelter ; den vil være avsluttet på en så grundig måte at den står trygt.
Predikanten er ikke berettiget til å innskrenke sin virk-somhet til arbeidet på talerstolen og til å unnlate å hjelpe sine tilhørere ved personlig bestrebelse. Han bør søke å sette seg inn i de vanskeligheter som reiser seg i menneskenes sinn. Han bør tale og be med de interesserte og gi dem forstandig undervisning i den hensikt å kunne «framstille hvert menneske fullkomment i Kristus». Kol. 1, 28. Hans bibelundervisning bør være så direkte og så mektig at den overbeviser samvittigheten. Folk kjenner så lite til Bibelen at det bør gis praktisk og nøyaktig undervisning angående syndens natur og hjelpe-midlet derimot.
En arbeider bør aldri la en eller annen del av virksomheten bli ugjort fordi om det ikke er behagelig å utføre den, og tenke at den neste predikanten som kommer, vil utføre den for ham. Hvor dette skjer og det etter den første predikanten kommer en annen, som framholder hva Gud krever av sitt folk, vil noen trekke seg tilbake og si: «Den predikanten som brakte oss sannheten, nevnte ikke noe om disse ting.» Og de føler seg støtt over det de hører. Noen nekter å godta tiendesystemet ; de vender seg bort og vil ikke lenger følge dem som tror og elsker sannheten. Når andre punkter blir nevnt for dem, svarer de: «Slik ble det ikke framstilt for oss,» og de får betenkeligheter ved å gå videre. Hvor meget bedre hadde det ikke vært om den første sannhetens budbærer med troskap og grundighet hadde undervist disse nyomvendte angående alle vesentlige punkter, selv om ikke så mange var blitt lagt til menigheten under hans virksomhet! Det ville behage Gud mer at seks ble grundig omvendt til sannheten, enn at seksti fører en bekjennelse uten virkelig å være omvendt.
En del av predikantens gjerning består i å opplære dem som tar imot sannheten under hans virksomhet, til å bringe tienden til forrådshuset som en erkjennelse av deres avhengighet av Gud. De nyomvendte bør bli fullt opplyst om sin plikt til å gi Herren det som hører ham til. Påbudet om å betale tiende er så tydelig at det ikke finnes en skygge av unnskyldning for å tilsidesette det. Den som unnlater å gi undervisning om dette punkt, forsømmer en særdeles viktig del av sin gjerning.
Predikanten bør også lære folket å innse viktigheten av å bære andre byrder i samband med Guds verk. Ingen er fritatt for velgjørenhet. Folket må opplæres til å støtte og nære interesse for enhver side av Guds sak. Det store misjonsfelt ligger foran oss, og dette emne må det agiteres og atter agiteres for, om og om igjen. Folket må ledes til å forstå at det ikke er ordets hørere, men dets gjørere som vil vinne det evige liv. Og de må tillike undervises om at de som blir delaktige i Kristi nåde, ikke bare skal yte av sine midler til sannhetens fremme, men at de skal gi seg selv uten forbehold til Gud.
Noen predikanter lar seg lett lede bort fra sin gjerning. De blir motløse, eller familiebånd drar dem bort, og de lar en voksende interesse dø hen fordi den ikke blir ivaretatt. Det tap saken derved lider, lar seg neppe beregne. Når det holdes virksomhet for å forkynne sannheten, må den predikant som leder den, føle det som et ansvar å gjøre sin del med troskap for å fremme arbeidet. Dersom hans gjerning synes å skulle bli uten resultat, bør han under alvorlig bønn søke å bringe på det rene om hans arbeid er som det skulle være. Han bør ydmyke sin sjel for Gud i selvransaking, i tro klynge seg til de guddommelige løfter og i ydmykhet fortsette sine anstrengelser inntil han er forvisset om at han trofast har fullført sin plikt og gjort alt som står i hans makt for å oppnå det ønskede resultat.
Gud tar ikke imot den mest glimrende tjeneste med mindre selvet legges på alteret som et levende offer til å fortæres. Roten må være hellig; i motsatt fall kan det ikke bli noen god, sunn frukt, som er det eneste Gud vil ta imot. . . . Jordisk ærgjerrighet, jordiske mål og de største menneskelige planer og forsett vil forgå som gresset; «men de forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evindelig og alltid». Dan. 12, 3. -- Testimonies, VII, side 248, 249
Om å imøtegå motstand
Våre predikanter og lærere skal være en framstilling av Guds kjærlighet til en fallen verden. Tal sannhetens ord med milde, ømme hjerter. La alle som befinner seg i villfarelse, bli behandlet med den mildhet som Kristus viste. De som man virker for, må ikke klandres, kritiseres eller fordømmes selv om de ikke straks griper sannheten. Vi skal huske på at vi skal være en framstilling av Kristus i hans saktmodighet, mildhet og kjærlighet.
Vi må vente å møte vantro og motstand. Dette er noe sann-heten alltid har måttet kjempe med. Men selv om vi skulle møte den bitreste motstand, må vi ikke fordømme våre mot-standere. De mener kanskje, som tilfellet var med Paulus, at de viser Gud en dyrkelse, og overfor slike må vi legge tålmod, saktmodighet og langmodighet for dagen.
La oss ikke nære den følelsen at vi har tunge prøver å bære og hårde kamper å tåle når vi forkynner en sannhet som ikke er vel anskrevet. Tenk på Jesus og på hva han led for dere, og forhold dere tause. Klag ikke om dere også blir utsatt for skjellsord og falsk anklage ; tal ikke et knurrende ord, og la ingen tanke om beskjemmelse eller utilfredshet trenge inn i deres sinn. Gå den likeframme vei og la «deres ferd iblant hedningene være god, forat de mens de baktaler dere som ugjerningsmenn, kan se deres gode gjerninger og for deres skyld prise Gud på besøkelsens dag». 1 Pet. 2, 12.
Overfor dem som farer vill, bør vi opptre med saktmodig-het ; for var vi ikke selv nylig forblindet i våre synder ? Og bør vi ikke av hensyn til Kristi tålmodighet med oss være lemfeldige og tålmodige mot andre? Gud har gitt oss mange formaninger til å vise stor vennlighet overfor dem som står oss imot, forat vi ikke skal påvirke noen sjel i den forkjærte retning.
Vårt liv må være skjult med Kristus i Gud. Vi må per-sonlig kjenne Kristus. Først da kan vi på den rette måten framstille ham for verden. La denne bønn stadig oppstige til Gud: «Herre, lær meg å handle slik som Jesus ville handle dersom han var i mitt sted!» La vårt lys skinne til Guds ære ved gode gjerninger hvor vi enn er. Dette er vårt livs store, viktige interesse.
Klokskap i fordømmelse av urett
Herren vil at hans folk skal bruke andre metoder enn den å fordømme urett, selv om fordømmelsen er berettiget. Han vil at vi skal gjøre noe mer enn å slynge beskyldninger mot våre motstandere, noe som bare vil drive dem lenger bort fra sannheten. Den gjerning som Kristus kom til verden for å utføre, var ikke å stille opp skranker og stadig kaste folk den sannhet i øynene at de var på villspor. Den som venter å kunne opplyse et villført folk, må komme dem nær og virke for dem i kjærlighet. Han må bli et midtpunkt med hellig innflytelse.
Når man forfekter sannheten, bør de bitreste motstandere behandles med aktelse og hensynsfullhet. Noen vil ikke la seg påvirke av våre bestrebelser, men vil late hånt om den evangeliske innbydelsen. Andre, selv slike som vi mener har overskredet grensen for Guds nåde, vil bli vunnet for Kristus. Den aller siste gjerning i striden vil kanskje bli å opplyse dem som ikke har forkastet lyset og bevisene, men som har vært i det dypeste mørke, og som i vankundighet har motarbeidet sannheten. Derfor bør enhver behandles som et ærlig menneske. Tal ikke et ord og begå ingen handling som vil stadfeste noen i vantroen.
Dersom noen søker å innvikle misjonsarbeiderne i disku-sjon eller strid om politiske eller andre spørsmål, så ta ikke noe hensyn hverken til overtalelse eller utfordring. Fortsett Guds gjerning med fasthet og styrke, men i Kristi kjærlighet, og så stille som mulig. La ikke noe menneskelig skryt komme til uttrykk. La ikke noe tegn på selvgodhet vise seg. La det ses at Gud har betrodd oss utførelsen av hellige verv; forkynn Ordet, vær flittig, alvorlig og brennende.
Innflytelsen av din undervisning ville bli tifold større hvis du var forsiktig med din tale. Ord som skulle være en duft av liv til liv, kan ved den ånd som ledsager dem, bli en duft av død til død. Og husk på at dersom du ved din ånd eller dine ord lukker døren endog bare for én sjel, så vil denne sjel møte deg i dommen.
Når du hentyder til Vitnesbyrdene, må du ikke føle deg forpliktet til å være påtrengende med deres anvendelse. Pass på ikke å blande inn dine egne ord når du siterer dem, da dette gjør det umulig for tilhørerne å skjelne mellom dine ord og Herrens ord til dem. Se til at du ikke gjør Herrens ord an-støtelig.
Vi lengter etter å se reformer innført, og fordi vi ikke ser det vi kunne ønske, får en ond ånd altfor ofte lov til å dryppe galle i vårt beger, og derved forbitres andre. Våre uoverveide ord sårer deres ånd, og de oppegges til gjenstridighet.
Hver preken du holder, og hver artikkel du skriver, kan alt sammen være sant; men én dråpe galle deri vil være gift for tilhøreren eller leseren. Som følge av denne ene giftdråpen vil noen forkaste alle dine gode og berettigede ord. En annen vil innsuge giften fordi han synes om å høre slike strenge uttrykk. Han følger ditt eksempel og taler akkurat som du taler. Derved mangfoldiggjøres det onde.
De som framholder sannhetens evige prinsipper, trenger til at den hellige olje fra de to oljegrener flyter inn i hjertet. Denne vil strømme ut i form av ord som forvandler, men ikke forbitrer. Sannheten skal tales i kjærlighet. Herren Jesus vil da ved sin Ånd gi kraften og styrken. Dette er hans gjerning. -- Testimonies, VI, side 120-123.
Hvordan innvendinger bør behandles
En kan benytte tiden til noe bedre enn til å dvele utførlig ved spissfindigheter fra motstandere som gir seg av med baktale og uriktige framstillinger. Mens man bruker kostbar tid til å følge uærlige motstanderes krokveier og fordreielser, vil folk som er villige til å ta imot overbevisning, dø av mangel på kunnskap. En rekke meningsløst vringel, som Satan selv har funnet på, fyller sinnet, mens folk roper etter føde -- etter mat i rette tid.
Til å utarbeide spissfindigheter kreves det slike som har oppøvd sitt sinn til å motarbeide sannheten. Vi gjør ikke klokt i å ta disse ut av deres hender og bringe dem videre ut til tusener av mennesker som aldri ville ha tenkt på dem hvis ikke vi hadde kunngjort dem for verden.
Vi bør følge Kristi undervisningsplan. Han var tydelig og likefram og ramte sakens kjerne, slik at alles tanker ble besvart. Det er ikke den heldigste framgangsmåten å være altfor utførlig og si alt som kan sies om et emne, når noen få argumenter vil være tilstrekkelig til å overbevise motstandere eller bringe dem til taushet.
En kan avkrefte hver eneste innvending i dag og lukke motstanderes munn så de ikke har noe å si, og i morgen vil de gjenta det samme på nytt. Dette vil skje gang etter gang fordi de ikke elsker sannheten og ikke vil komme til lyset, forat deres mørke og villfarelse ikke skal bli tatt fra dem.
Kristi virksomhet varte bare i tre år, men i denne korte tid ble et stort arbeid utført. I disse siste dager er det en stor gjerning som skal utføres på kort tid. Mens mange holder på å gjøre seg rede til å bestille noe, vil sjeler gå fortapt av mangel på lys og kunnskap.
Hvis menn som er beskjeftiget med å framholde og forsvare Bibelens sannheter, gir seg av med å granske og påvise de villfarelser og selvmotsigelser som de gjør seg skyldig i som på uærlig vis forvender Guds sannhet til løgn, så vil Satan oppegge motstandere nok til å holde deres penner i stadig virksomhet, mens andre deler av arbeidet vil komme til å lide skade. Vi må ha mer av ånden hos de menn som arbeidet med gjenoppbyggingen av Jerusalems murer. Vi holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned. Dersom Satan kan holde menn opptatt med å besvare motstanderes innvendinger og således hindre dem fra å gjøre det høyst viktige arbeid for denne tid, så er hans hensikt oppnådd.
Diskusjoner bør ikke ettertraktes
Unge predikanter bør unngå diskusjoner, da disse ikke fremmer åndelighet eller ydmykhet i sjelen. I noen tilfelle kan det være nødvendig å imøtegå en hovmodig skryter imot Guds sannhet i åpen debatt; men i alminnelighet er slike diskusjoner, enten de er muntlige eller skriftlige, mer til skade enn til gagn. Etter en diskusjon har predikanten det større ansvar å skulle holde interessen ved like. Han bør være oppmerksom på det tilbakeslag som gjerne vil inntreffe etter et religiøst røre, og ikke gi etter for motløshet. . . .
I alminnelighet har diskusjoner den innvirkning på våre predikanter at de gjør dem selvgode, store i sine egne tanker. Men dette er ikke alt. De som ynder å debattere, er uskikket til å være hyrder for hjorden. De har lært seg til å imøtegå motstandere og til å gjøre bruk av sarkastiske uttalelser, og de kan ikke stige ned og møte hjerter som sørger, og som trenger til å bli trøstet. . . .
Under framholdelsen av sannheter som ikke er populære, og som fører med seg et tungt kors, bør predikantene passe på at hvert eneste ord er slik som Gud ønsker det skal være. Deres ord bør aldri være skjærende. De bør framholde sannheten i ydmykhet, med den dypeste kjærlighet til sjeler og med et alvorlig ønske om deres frelse, og la sannheten skjære. -- Testimonies, III, side 213-218.
Diskusjoner kan ikke alltid unngåes. . . . Folk som gjerne vil se motstandere føre kamp, vil kanskje forlange diskusjon. Andre, som nærer ønske om å høre bevisene fra begge sider, kan av oppriktige beveggrunner tilskynde til diskusjon; men hvor det er mulig bør diskusjoner alltid unngåes. Som regel vil de forøke stridslyst og svekke den rene kjærlighet og den hellige medfølelse som alltid bør finnes i kristnes hjerter, selv om oppfatningene kan være forskjellige.
I denne tid er krav om diskusjon ikke noe virkelig bevis på et oppriktig ønske hos folk om å undersøke sannheten, men skyldes lysten til å høre noe nytt og være vitne til det røre som i alminnelighet ledsager diskusjoner. Det er sjelden Gud blir æret og sannheten fremmet ved slike strider. Sannheten er for alvorlig, for betydningsfull i sine følger til at det skulle være en ringe sak om den blir tatt imot eller forkastet. Å diskutere sannheten i den hensikt å vise motstandere de stridende parters dyktighet er alltid en uklok handlemåte, for den bidrar lite til sannhetens fremme.
Sannhetens motstandere vil vise seg å være dyktige til å gi uriktige framstillinger av dens forsvareres standpunkt. . . . De vil som regel håne den hellige sannhet og stille den i et så forkjært lys for folket at de hvis sinn er formørket av villfarelse og besmittet av synd, ikke merker disse beregnende personers beveggrunner og hensikter med således å tilhylle og forfalske viktige sannheter. For de menns skyld som gir seg av dermed, er det bare i få tilfelle mulig å lede diskusjoner etter riktige prinsipper. Altfor ofte blir det til skarpe angrep og personligheter, og ofte nedlater begge parter seg til sarkasmer og vittigheter. Kjærlighet til sjeler fortaper seg i det sterkere ønske om overtaket. Fordom, dyp og bitter fordom, blir ofte følgen. ...
Mange velger mørke heller enn lys, fordi deres gjerninger er onde. Men det finnes noen som ville blitt betatt av sann-hetens klarhet, og som ville ha tatt imot den hvis den var blitt framholdt på en annen måte og under andre forhold, slik at de hadde fått en rimelig anledning til selv å overveie argumentene og til å sammenligne skriftsted med skriftsted.
Våre predikanter har handlet meget ubetenksomt ved å offentliggjøre for verden slike villfarelsens utspekulerte spissfindigheter som beregnende menn har framholdt for å tilhylle Herrens høytidelige, hellige sannhet og gjøre den til intet. Disse snedige menn, som ligger på lur for å lede de troskyldige vill, bruker sine åndsevner til å forvrenge Guds Ord. De uerfarne og intetanende vill-ledes til sin fordervelse. Man har begått en stor feil ved å framholde alle de argumenter som motstandere bekjemper Guds sannhet med, da man derved har skaffet alle slags mennesker argumenter som mange av dem aldri hadde tenkt på. Noen vil komme til å gjøre regnskap for denne ukloke taktikk.
Argumenter imot den hellige sannhet har en lumsk inn-flytelse og påvirker sinnet hos dem som ikke er godt opplyst om hvor sterk sannheten er. De moralske følelser i menneske-samfunnet som et hele er sløvet som følge av fortrolighet med synd. Egoisme, uærlighet og de forskjellige synder som råder i denne utartede tid, har sløvet sansene for det evige, slik at Guds sannhet ikke blir oppfattet. Ved offentlig å framholde våre motstanderes uriktige argumenter stiller man etter folks forståelse sannhet og villfarelse på like fot; ble sannheten derimot lagt fram for dem i sin klarhet og lenge nok til at de kunne innse og forstå dens hellighet og betydning, ville de sterke grunner som taler til fordel for den, overbevise dem, og de ville da være forberedt til å imøtegå de argumenter som motstandere framlegger.
De som søker etter kjennskap til sannheten og etter å forstå Guds vilje, og som trofast følger lyset og er nidkjære i utførelsen av sine daglige plikter, vil visselig få kunnskap om læren, for de vil bli veiledet til hele sannheten. -- Testimonies, III, side 424-427.
Når det av hensyn til fremme av sannhetens sak og Guds ære blir nødvendig å imøtegå en motstander, hvor forsiktig og med hvilken ydmykhet bør da ikke de [sannhetens for-svarere] ta opp kampen! Under hjerteransaking og syndsbekjennelse og med alvorlig bønn, ofte også med faste i noen tid, bør de rope til Gud om at han særskilt må hjelpe dem og gi sin frelsende, dyrebare sannhet en herlig seier, forat villfarelsen må komme til å framtre i sin rette utartning og dens forfektere påføres et fullstendig nederlag. . . .
Aldri bør du innlate deg på diskusjon, hvor så meget står på spill, og stole på din egen behendighet til å behandle kraftige argumenter. Hvis det ikke godt kan unngåes, så ta kampen opp, men gjør det med en fast tillit til Gud og med et ydmykt sinn, i den ånd som var i Jesus, som har pålagt deg å lære av ham som er saktmodig og ydmyk av hjertet. -- Testimonies, I, side 624-626.
Mangelfulle arbeidsmetoder
Det er mange som har gode evner og en god forståelse av Skriften, men hvis dugelighet i høy grad hemmes av deres mangelfulle arbeidsmetoder. Noen av dem som utfører en gjerning til sjelers frelse, oppnår ikke de beste resultater fordi de ikke er grundige i utføringen av det arbeid som de begynte på med så megen begeistring. Andre klynger seg hårdnakket til forutfattede forestillinger og gjør disse framtredende, hvilket har til følge at de ikke avpasser sin undervisning etter folkets virkelige trang. Mange innser ikke nødvendigheten av å lempe seg etter omstendighetene og å møte menneskene der de står. De setter seg ikke inn i deres stilling som de ønsker å hjelpe til å oppnå det bibelske kristendomsidealet. For noen mislykkes arbeidet fordi de stoler på argumentenes styrke alene og ikke roper alvorlig til Gud om at hans visdom må lede dem og hans nåde hellige deres bestrebelser.
Predikantene bør være forsiktige så de ikke venter for meget av dem som ennå famler i villfarelse og mørke. De bør utføre sitt arbeid godt og stole på at Gud vil la spørrende sjeler erfare Den Hellige Ånds hemmelighetsfulle, livgivende innflytelse, i bevisstheten om at uten dette vil deres gjerning mislykkes. I behandlingen av sjeler må de vise tålmodighet og klokskap og ha i erindring hvor mangeartede de omstendigheter er som har utviklet slike forskjellige trekk hos de enkelte. De bør også våke strengt over seg selv så ikke jeg'et får overtaket og Jesus lates ute av betraktning.
Noen predikanter gjør ikke framgang fordi de ikke skjen-ker gjerningen sin udelte interesse når så overmåte meget avhenger av iherdig, vel planlagt arbeid. De er ikke tro arbeidere; de forfølger ikke sin gjerning utenfor prekestolen. De viker tilbake for den plikt å skulle gå fra hjem til hjem og virke på en klok måte i familiekretsen. De trenger til å utvikle den sjeldne kristelige høfligheten som ville gjøre dem vennlige og hensynsfulle overfor de sjeler som står under deres omsorg, og lede dem til å arbeide for disse med sant alvor og tro og til å undervise dem om livets vei.
Blant predikantene er det menn som gjør tilsynelatende framgang ved å beherske menneskers sinn ved hjelp av en menneskelig innflytelse. De påvirker følelsene etter behag og får sine tilhørere til å gråte og noen øyeblikk deretter til å le. Under en virksomhet av denne art ledes mange til å bekjenne Kristus på grunnlag av innskytelse, og man mener at det pågår en vidunderlig vekkelse; men når prøven kommer, viser det seg at arbeidet ikke er holdbart. Følelser settes i bevegelse, og mange rives med av den bølge som tilsynelatende bærer mot himmelen; men i fristelsens sterke strøm flyter de hurtig tilbake som drivtømmer. Arbeideren bedrar seg selv, og han vill-leder sine tilhørere.
Predikanter bør være varsomme så de ikke hindrer Guds forsett med sine egne planer. Mange står i fare for å inn-skrenke Guds verk og for å begrense sin virksomhet til visse plasser og ikke utvikle en særskilt interesse for saken i alle dens forskjellige avdelinger.
Det er noen som lar sine tanker dreie seg omkring ett enkelt emne til fortrengning av andre som kan være like vik-tige. De er ensidige. All deres styrke samler seg om det ene emnet som i øyeblikket opptar deres sinn. Dette ene yndlingsemne utgjør det punkt som deres tanker og samtaler beveger seg omkring. Enhver annen betraktning tapes av syne. Alt som har noen forbindelse med dette emne, gripes med begjærlighet og dveles ved i en slik utstrekning at andre blir trette av å følge dem.
Noen predikanter begår den feil å mene at framgang av-henger av at man kan trekke store forsamlinger ved å stille noe til skue og så forkynne sannheten på en dramatisk måte. Dette er å gjøre bruk av alminnelig ild istedenfor den hellige ild som Gud har tent. Herren blir ikke æret ved en slik virkemåte. Det er ikke ved overraskende bekjentgjørelser og kostbare oppvisninger hans verk skal føres til avslutning, men ved at man følger Kristi metode. «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.» Sak. 4, 6. Det er den nakne sannhet som lik et skarpt, tveegget sverd skjærer til begge sider og vekker dem som er død i overtredelser og synder, opp til åndelig liv. Menneskene vil oppdage evangeliet når det bringes til dem på en måte som svarer til Guds hensikt.
Arbeid for avholdssaken
Av alle dem som regnes med blant avholdssakens venner, skulle syvendedags-adventistene stå i de forreste rekker. En flom av lys angående grunnsetningene for sann reform har i mange år skint på vår vei, og det påhviler oss som et ansvar fra Gud å la dette lys skinne for andre. For mange år siden betraktet vi det som en av våre plikter å framholde avholdsprinsippene. Slik skulle det også være i dag. Våre skoler og sanatorier skal åpenbare Kristi nådes kraft til å omdanne hele mennesket -- legeme, sjel og ånd. Våre sanatorier og andre læreanstalter skulle være kilder til lys og velsignelse i enhver sann reforms interesse.
Vi behøver i denne tid å vise en avgjort interesse for Kvinnenes kristelige Avholdsforening. Ingen som gjør krav på å ha del i Guds verk, burde tape interessen for denne organisasjons storartede mål i arbeidet for avhold. Det ville være godt om vi innbød medlemmer av Kvinnenes kristelige Avholdsforening til å ta del i våre leirmøter. Dette ville bidra til å gjøre dem kjent med grunnene for vår tro og åpne veien for oss til å forene oss med dem i avholdsarbeidet. Hvis vi gjør dette, vil vi få se at avholdsspørsmålet betyr mer enn mange av oss har tenkt.
I noen henseender er arbeiderne i W.C.T.U. langt forut for våre ledere. I denne organisasjon har Herren dyrebare sjeler som kan bli til stor hjelp for oss i våre bestrebelser til fremme av avholdsbevegelsen; og den opplysning vårt folk har fått om bibelske sannheter, og det kjennskap de har til de krav som Herrens lov stiller, vil sette våre søstrer i stand til å meddele disse edle avholdsforkjempere noe som vil kunne tjene til deres åndelige velferd. Således kan det skapes enhet og samkjensle hvor det før undertiden har vært fordom og misforståelse. Det har forundret meg når jeg har sett den likegyldighet noen av våre ledere viser for denne organisasjon. Vi kan ikke gjøre en bedre gjerning enn å slutte oss til Kvin nenes kristelige Avholdsforening i den utstrekning dette kan skje uten noe kompromiss fra vår side.
Vi har en gjerning å gjøre i avholdets interesser foruten den å tale offentlig. Vi bør framholde våre prinsipper i piecer og i våre blad. Vi må benytte ethvert mulig middel for å vekke vårt folk til forståelse av at det er deres plikt å komme i forbindelse med dem som ikke kjenner sannheten. Den framgang vi har hatt i misjonsarbeidet, har fullt ut svart til de selvfornektende, selvoppofrende anstrengelser vi har gjort. Herren alene vet hvor meget vi kunne ha utrettet hvis vi som et samfunn hadde ydmyket oss for ham og forkynt sannheten om avhold i klare, rette linjer. . . .
En riktig bruk av Forsynets gaver
Vår skaper har med rund hånd skjenket mennesket sine rike gaver. Dersom alle disse Forsynets gaver ble anvendt klokt og med måte, ville fattigdom, sykdom og nød nesten forsvinne fra jorden. Men dessverre ser vi overalt Guds velsignelser forvandlet til forbannelse som følge av menneskenes ondskap.
Ingen gjør seg skyldig i større forvanskning og misbruk av Guds dyrebare gaver enn den klasse mennesker som benytter jordens produkter til framstilling av berusende drikker. De næringsrike kornsorter og de sunne, lekre frukter omdannes til drikkevarer som forderver sansene og gjør hjernen vanvittig. Bruken av disse giftstoffer har til følge at tusener av familier berøves livets komfort, ja endog livets nødtørft. Voldshandlinger og forbrytelser har tiltatt mangefold, og sykdom og død fører skarer av offer ilsomt ned i en drankers grav.
Dette ødeleggelsesverk foregår under beskyttelse av landets lover. For en ussel skilling får menn bevilling til å skaffe sine medmennesker den drikken som vil berøve dem alt som gjør dette liv attråverdig, og tar fra dem alt håp om et tilkommende liv. Hverken lovgiver eller brennevinshandler er uvitende om følgen av sin handling. Ved hotelldisken, i ølhagen og i vertshuset gir lystens trell sine penger ut for det som ødelegger både forstand, helse og lykke. Brennevinshandleren fyller skuffene sine med penger som skulle skaffe mat og klær til den arme drankers familie.
Dette er utplyndring av det verste slaget. Likevel bruker menn i høye stillinger i samfunnet og i kirken sin innflytelse til støtte for lover som hjemler utskjenkningsrett! . . . Således forderves samfunnet, arbeidsanstalter og fengsler fylles med fattiglemmer og forbrytere, og galgen forsynes med offer. Ondet ender ikke hos drankeren og hans ulykkelige familie. Skattebyrdene vokser, de unges moral trues og ethvert samfunnsmedlems eiendom eller endog hans liv utsettes for fare. Men males enn bildet aldri så levende, så holder det dog ikke mål med virkeligheten. Ingen menneskelig penn kan gi en fullstendig skildring av drukkeskapens redsler. . . .
Årsaken til moralsk lammelse
Hvordan kan kristne menn og kvinner tolerere dette onde? . . . Den moralske lammelse i samfunnet har en årsak. Våre lover opprettholder et onde som utsuger selve deres grunn-voller. Mange beklager de onder som de vet eksisterer, men de anser seg selv fri for alt ansvar i saken. Men det kan de ikke være. Alle øver en innflytelse i samfunnet. I vårt begunstigede land har enhver stemmeberettiget en stemme med i avgjørelsen av hvilke lover skal gjelde i staten. Burde ikke denne innflytelse og denne stemme benyttes til støtte for avhold og dyd? . . .
Vel kan vi oppfordre avholdssakens venner til å samle seg til kamp, og vi kan søke å stanse den ondskapens bølge som demoraliserer verden; men hva gagner alle våre bestrebelser så lenge brennevinshandelen opprettholdes ved lov? Skal drukkenskapens forbannelse for all tid hvile over vårt land? Skal den hvert år lik en fortærende ild feie hen over tusener av lykkelige hjem?
Vi taler om følgene, vi skjelver for følgene og undres på hva vi kan gjøre ved de forferdelige følger, mens vi altfor ofte tåler og endog bifaller årsaken. Avholdssakens forkjempere forsømmer å gjøre sin fulle plikt dersom de ikke ved forskrift og eksempel -- med munn og penn og stemmeseddel -- gjør sin innflytelse gjeldende til fordel for forbud og totalavhold. Vi må ikke vente at Gud vil gjøre et mirakel for å tilveiebringe denne reform og således gjøre våre anstrengelser overflødige. Under dette motto: uten ettergivenhet og uten stans i våre anstrengelser før seieren er vunnet, må vi gi oss i kast med denne gigantiske fiende. . . .
Hva kan gjøres for å drive denne inntrengende ondskapens flodbølge tilbake? Lover som forbyr salg og bruk av spiri-tuosa som drikk, må bli vedtatt og strengt håndhevet. La enhver bestrebelse bli gjort for å oppmuntre drankeren til å vende tilbake til dyd og edruelighet. Men det skal ennå mer til for å fordrive drikkeriets forbannelse fra vårt land. Hvis lysten til berusende drikker ble fjernet, så ville bruk og salg derav opphøre. Dette arbeid må for en stor del påhvile foreldrene. La dem ved selv å praktisere strengt avhold bidra til å sette det rette preg på sine barns karakter og derpå utdanne og opplære dem i Guds frykt til selvfornektelse og selvbeherskelse. En ungdom som blir oppdradd på denne måten, vil ha moralsk styrke til å stå imot fristelse og til å beherske lyster og lidenskaper. De vil stå upåvirket av den dårskap og utsvevelse som forderver samfunnet.
En nasjons framgang avhenger av borgernes dyd og intelli-gens. For at man kan sikre seg disse velsignelser, er streng avholdenhet uunnværlig. Rikenes historie fra oldtiden av er full av advarende lærdommer for oss. Luksus, nytelsessyke og utskeielse banet veien for deres undergang. Framtiden må vise om vårt land vil ta lærdom av deres eksempel og unngå deres skjebne. -- Review and Herald, 8. nov. 1881.
Religionsfrihet
Det prinsipp som disiplene forsvarte så fryktløst da de som svar på påbudet om ikke å tale mer i Jesu navn erklærte: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud!» (Ap. gj. 4, 19), er det samme som evangeliets tilhengere i Reformasjonens dager kjempet for å opprettholde. Da de tyske fyrster samledes ved Riksdagen i Speier i 1529, forelå keiserens dekret, som innskrenket religionsfriheten og forbød all videre spredning av de reformatoriske læresetninger. Det så ut som om verdens håp holdt på å skulle bli knust. Ville fyrstene godkjenne dekretet? Skulle evangeliets lys bli stengt ute for de mengder av mennesker som befant seg i mørke? Anliggender av mektig betydning for verden sto på spill. De som hadde tatt imot den reformerte tro, trådte sammen, og deres enstemmige beslutning var: «La oss forkaste dette dekret. I samvittighetsspørsmål har flertallet ingen makt.»
Dette prinsipp må vi i vår tid hevde med fasthet. Sann-hetens og religionsfrihetens fane, som ble opprettholdt av den evangeliske menighets grunnleggere og av Guds vitner ned igjennom de århundrer som er gått siden den gang, er i denne siste strid blitt betrodd i våre hender. Ansvaret for denne store gaven hviler på dem som Gud har velsignet med kunnskap om Herrens ord. Vi skal ta imot dette ord som den høyeste autoritet. Vi skal anerkjenne menneskelig øvrighet som en av Gud beskikket forordning og lære at lydighet imot den innen-for dens rettmessige område er en hellig plikt. Men når dens fordringer kommer i konflikt med Guds krav, må vi lyde Gud mer enn mennesker. Guds Ord må settes over all menneskelig lovgivning. Et «Så sier Herren» må ikke settes til side for et «Så sier kirken» eller noen annen instans. Kristi krone skal opphøyes over jordiske makthaveres kroner.
Det kreves ikke av oss at vi skal trosse myndighetene. Våre ord, så vel muntlige som skriftlige, bør nøye overveies, forat vi ikke skal komme til å stå som de som tilsynelatende setter seg imot lov og orden. Vi må ikke si eller gjøre noe som uten nødvendighet vil stenge veien for oss. Vi skal gå fram i Kristi navn og forfekte de sannheter som er blitt betrodd til oss. Dersom mennesker forbyr oss å utføre denne gjerning, da kan vi si som apostlene sa: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud! for vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.» Ap. gj. 4, 19. 20. -- The Acts of the Apostles, side 68, 69.
Luthers penn var en kraft, og hans skrifter, spredt viden om, skapte røre i verden. De samme redskaper står til vår rådighet foruten hjelpemidler som er hundrefold forøkt. Bibler og skrifter som framholder sannheten for denne tid på mange språk, er i våre hender og kan hurtig bringes ut til hele verden. Vi skal gi menneskene den siste advarsel fra Gud, og hvor iherdige bør vi ikke være i granskning av Bibelen og i vår nidkjærhet for å bringe lyset ut! -- Testimonies, VI, side 403.
Vårt standpunkt vedrørende politikk
Til lærere og bestyrere i våre skoler.
De som har ledelsen av våre anstalter og våre skoler, bør med flid ta seg i vare så de ikke i tale og innstilling fører elevene inn på falske stier. De som gir bibelsk undervisning i våre menigheter og våre skoler, har ikke frihet til å slutte seg sammen om å gjøre sine meninger for eller imot politikere eller politiske forordninger framtredende; for derved vil de påvirke andre og lede hver enkelt til å forfekte sin yndlingsteori. Blant dem som bekjenner seg til å tro den nærværende sannhet, vil noen derved bli tilskyndet til å la sine meninger og sin politiske forkjærlighet komme til orde, slik at det oppstår splid i menigheten.
Herren vil at hans folk skal begrave politiske spørsmål. Hva slike emner angår, er taushet ensbetydende med veltalen-het. Kristus formaner sine etterfølgere til å komme til enighet om evangeliets rene prinsipper, som er tydelig åpenbart i Guds Ord. Vi kan ikke trygt stemme for politiske partier, for vi vet ikke hvem vi stemmer på. Vi kan ikke med trygghet ta del i noen politisk plan. Vi kan ikke arbeide for å behage menn som vil bruke sin innflytelse til å undertrykke religionsfrihet og til å sette i verk forholdsregler som vil tvinge deres medmennesker til å helligholde søndagen som sabbat. Den første dag i uken er ikke en dag som skal aktes hellig. Den er en falsk sabbat, og medlemmer av Herrens husfolk kan ikke ha del med de menn som opphøyer denne dag og overtrer Guds lov ved å tråkke hans sabbat under føtter. Guds folk skal ikke avgi sine stemmer for å få slike innsatt i embete, for ved å gjøre dette blir de delaktige i de synder som disse menn begår i sin embetsstilling.
Vi må ikke gjøre innrømmelser på bekostning av prinsipper ved å følge de meninger og fordommer som vi kanskje for-svarte før vi sluttet oss til Guds lovlydige folk. Vi er gått inn i Herrens hær, og vi må ikke kjempe på fiendens side, men på Kristi side, hvor vi kan stå som et forent hele i innstilling, i handling, i ånd og i fellesskap. De som er sanne kristne, vil være grener på det sanne vintre og bære den samme frukt som vintreet. De vil handle i samdrektighet og kristelig fellesskap. De vil ikke bære politiske kjennetegn, men Kristi kjennetegn.
Hva skal vi da gjøre? La politiske spørsmål ligge! «Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial, eller hva lodd og del har en troende med en vantro!» 2 Kor. 6, 14. 15. Hva kan disse parter ha til felles ? Det kan ikke være noe fellesskap, ikke noe samfunn.
«Fellesskap» betyr delaktighet, kompaniskap. Gud bruker de sterkeste bilder for å vise at det ikke kan være noen forening mellom verdslige og dem som søker Kristi rettferdighet. Hvilket samfunn kan det være mellom lys og mørke, mellom sannhet og urettferdighet? Slett ikke noe. Lys er en framstilling av rettferdighet, mørke av urettferdighet. De kristne er kommet ut fra mørket til lyset. De har ikledd seg Kristus, og de bærer sannhetens og lydighetens kjennetegn. De ledes av de opphøyde og hellige prinsipper som Kristus ga uttrykk for i sitt liv. . . .
De lærere i menigheten eller i skolen som gjør seg bemer-ket ved sin iver for politikk, bør uten oppsettelse fritas for sin gjerning i sitt ansvar, for Herren vil ikke samarbeide med dem. Tienden bør ikke brukes til å betale noen for å holde taler om politiske spørsmål. Hver lærer, predikant eller leder innenfor våre rekker som drives av ønsker om å uttale sine meninger om politiske spørsmål, bør omvende seg ved tro på sannheten eller også oppgi sin gjerning. Enten må han øve innflytelse som en Guds medarbeider for å vinne sjeler for Kristus, eller også må hans bevilling tas fra ham. Dersom han ikke forandrer seg, vil han gjøre skade, bare skade. . . .
«Skill dere fra dem»
Mine brødre, som er blitt utvalt til å undervise, formaner jeg til å forandre sin framgangsmåte. De begår en feil når de knytter sine interesser til noe politisk parti, eller når de avgir sine stemmer mot dem eller med dem. De som står som lærere, som predikanter, som Guds medarbeidere i hvilken som helst gjerning, har ingen strid å utkjempe i den politiske verden. Deres borgerskap er i himmelen. Herren kaller dem til å stå som et utskilt eiendomsfolk. Han vil ikke at det skal være splittelser i de troendes samfunn. Hans folk skal eie forlikelsens egenskaper.
Består deres gjerning i å skaffe seg fiender i den politiske verden? Nei, nei. De skal stå som undersåtter i Kristi rike og bære det banner hvorpå det står skrevet: «Guds bud og Jesu tro.» De skal bære byrden av et særskilt verk, et særskilt budskap. Vi har et personlig ansvar, og dette må åpenbares for det himmelske univers, for engler og for mennesker. Gud kaller oss ikke til å utvide vår innflytelse ved å ferdes i selskapskretser, ved å slutte oss sammen med menn i politiske spørsmål, men ved å stå som personlige enheter i hans store hele, med Kristus som vårt hoved. Kristus er vår Fyrste, og som hans undersåtter må vi utføre den gjerning som Gud har gitt oss. . . .
En vil kanskje stille det spørsmålet: Skal vi da ikke ha noen som helst forbindelse med verden ? Herrens ord skal være vår veileder. Enhver forbindelse som ville forene oss med fritenkere og vantro, forbys i Skriften. Vi skal gå ut fra dem og skille oss fra dem. Ikke i noe tilfelle skal vi forene oss med dem i deres arbeidsplaner. Men vi skal ikke leve et avsondret liv. Vi skal gjøre verdslige mennesker alt det gode vi på noen mulig måte kan.
Kristus har gitt oss et eksempel på dette. Når han ble innbudt til å spise sammen med tollere og syndere, avslo han det ikke; for det var ikke noen annen måte hvorpå han kunne nå denne klasse mennesker, enn ved omgang med dem. Men ved enhver anledning . . . førte han samtalen inn på emner som fikk dem til å tenke på ting av evighetsbetydning. Og hans pålegg til oss er: «La således deres lys skinne for men-neskene, forat de kan se deres gode gjerninger og prise deres Fader i himmelen!» Matt. 5, 16.
Ta ditt standpunkt uten å vakle, når det gjelder avholdsspørsmålet. Stå fast som en klippe. Bli ikke delaktig i andre menneskers synder. . . .
Det er en stor vingård å dyrke; men mens de kristne skal virke blant de vantro, må de ikke opptrede som de verdslige. De må ikke bruke sin tid til å tale politikk eller ta del i politikk ; for ved å gjøre det gir de fienden en anledning til å komme inn og skape uoverensstemmelse og splid. De i prekegjerningen som ønsker å stå fram som politikere, bør fratas sin bevilling; for denne oppgaven har Gud ikke gitt hverken til høy eller lav iblant sitt folk.
Gud oppfordrer alle som arbeider i tale og lære, til å gi basunen en tydelig lyd. Alle som har tatt imot Kristus, både predikanter og menighetsmedlemmer, må gjøre seg rede og bli lys; for det er en stor fare rett foran oss. Satan egger opp de jordiske makter. Allting her i verden er i forvirring. Gud oppfordrer sitt folk til å løfte det banner som bærer den tredje engels budskap. . . .
Guds barn må skille seg fra politikk og fra ethvert for-bund med de vantro. De må ikke knytte sine interesser til verdens interesser. Han sier: «Bevis deres troskap mot meg ved å stå som min utvalte arv, som et folk som er skikket til gode gjerninger.» Ta ikke del i politisk strid. Skill dere fra verden og avhold dere fra å innføre i menigheten eller i skolen slike idéer som vil kunne lede til kamp og forvirring. Splid er den moralske gift som egoistiske mennesker innfører i organismen. Gud vil at hans tjenere skal ha en klar oppfatningsevne, en sann og edel verdighet, forat deres innflytelse kan være et bevis på sannhetens kraft.
Kristenlivet skal ikke være et liv på slump, et stemningsliv. En sann kristelig innflytelse som utøves for å fullbyrde den gjerning Gud har bestemt, er et dyrebart middel og må ikke blandes sammen med politikk eller bindes i en sammenslutning med vantro mennesker. Gud skal være det dragende midtpunkt. Enhver hvis sinn styres og ledes av Den Hellige Ånd, vil være tilfreds med ham. -- Brev 95, datert den 16. juni 1899.
«Ingen av oss lever for seg selv.» Rom. 14, 7. La dem som fristes til å ta del i politikk, komme i hu at enhver av deres handlinger har sin innflytelse på andre. Når predikanter eller andre som har ansvarsfulle stillinger, gjør bemerkninger om slike emner, kan de ikke samle inn igjen de tanker som de har innplantet i andres sinn. Under Satans fristelser har de satt i gang en rekke omstendigheter som fører til resultater de har liten anelse om. Hvis en handling, en uttalelse, en tanke, som kastes ut i det store menneskesamfunn, bifalles av himmelen, så vil den bære en høst av dyrebar frukt; men dersom den er inspirert av Satan, vil den medføre at en bitter rot skyter opp og smitter mange. La derfor dem som utfører en eller annen tjeneste som husholdere over Guds nåde, ta seg i vare så de ikke blander det alminnelige sammen med det hellige.
Kristus ble gang på gang oppfordret til å avgjøre juridiske og politiske spørsmål; men han avslo å gripe inn i timelige saker. ... I denne verden sto han som hoved for det store åndelige rike som han kom til jorden for å opprette -- rettferdighetens rike. Hans undervisning klarla de foredlende, helliggjørende prinsipper som styrer dette riket. Han påviste at i Jehovas rike er rettferdighet, barmhjertighet og kjærlighet de rådende krefter. -- Testimonies, IX, side 218.
Virksomhet blant jødefolket
På den tid da Jerusalem ble ødelagt og tempelet lagt i ruiner, ble mange tusen av jødene solgt for å tjene som treller i hedenske land. Som vrak på en øde kyst ble de spredt blant folkeslagene. I atten hundre år har jødene vanket fra land til land over hele jorden, og ikke på noe sted har de fått anledning til å gjenvinne sin gamle prestisje som en nasjon. Baktalt, hatet og forfulgt som de har vært århundre etter århundre, har lidelse vært deres arvelodd.
Tross den fryktelige dom som ble uttalt over jødefolket som en nasjon da de forkastet Jesus av Nasaret, har det i de forskjellige tidsaldrer vært mange edle, gudfryktige jødiske menn og kvinner som har lidd i stillhet. Gud har trøstet deres hjerter i lidelsen og har i nåde sett til dem i deres forferdelige tilstand. Han har hørt de inderlige bønner fra dem som av hele sitt hjerte ba ham om en riktig forståelse av hans ord. 1 den uanseelige Nasareeren som deres fedre forkastet og korsfestet, har noen lært å se Israels sanne Messias. Etter som deres sinn har kunnet gripe betydningen av de vel kjente profetier, som så lenge har vært fordunklet av overlevering og uriktig fortolkning, er deres hjerter blitt fylt med takk til Gud for den usigelige gaven han gir til hvert menneske som tar imot Kristus som en personlig frelser.
Det er til denne klassen Esaias gjorde hentydning i sin profeti: «En levning skal omvende seg.» Fra Paulus' dager og ned til vår tid har Gud ved sin Hellige Ånd kalt på jøder så vel som på hedninger. «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk,» uttalte Peter. Apostelen Paulus betraktet seg som stående «i gjeld både til grekere og barbarer» så vel som til jødene; men han tapte aldri av syne de avgjorte fordeler som jødene hadde framfor andre, «først og fremst det at Guds Ord ble dem betrodd». «Evangeliet,» uttalte han, «er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker; for i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, som skrevet er: Den rettferdige, ved tro skal han leve.» Om dette evangelium, like virkningsfullt for jøde og hedning, er det Paulus i sitt brev til romerne uttalte at han ikke skammet seg ved det. Es. 10, 20-22; Ap. gj. 10, 34; Rom. 1, 14; 3, 2; 1, 16. 17.
Dersom dette evangelium blir framholdt i sin fylde for jødene, vil mange ta imot Kristus som Messias. Blant Ordets forkynnere i kristenheten er det bare få som føler seg kalt til å arbeide for jødefolket; men for dem som så ofte har vært forbigått, så vel som for alle andre, skal budskapet om barmhjertighet og håp i Kristus lyde.
I den avsluttende forkynnelse av evangeliet, da det skal utføres et særskilt arbeid for samfunnsklasser som hittil har vært forsømt, venter Gud at hans utsendinger skal nære en særskilt interesse for jødefolket, som finnes i alle deler av verden. Når Det gamle testamentes skrifter forbindes med Det nye testamente under klarleggingen av Jehovas evige forsett, vil dette for mange av jødene være som demringen til en ny skapelse, sjelens gjenoppvekkelse. Når de ser den evangeliske husholdnings Kristus skildret i Det gamle testamentes skrifter, og når de innser hvor tydelig Det nye testamente forklarer Det gamle, vil deres slumrende evner våkne, og de vil erkjenne Kristus som verdens frelser. Mange vil ved troen ta imot ham som sin gjenløser. På dem vil disse ord bli oppfylt : «Alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn.» Joh. 1, 12.
Blant jødene er det noen som i likhet med Paulus fra Tarsus er mektige i Skriften, og disse vil med en forunderlig kraft forkynne Guds lovs uforanderlighet. Israels Gud vil la dette skje i våre dager. Hans hånd er ikke for kort til å frelse. Når hans tjenere arbeider i tro for dem som lenge har vært forsømt og foraktet, vil hans frelse åpenbares.
«Så sier Herren, som gjenløste Abraham, angående Jakobs hus: Jakob skal ikke nå bli til skamme, heller ikke skal hans åsyn nå blekne. Men når han ser sine barn, mine henders gjerning, i sin midte, skal de hellige mitt navn, og hellige Jakobs Hellige og frykte Israels Gud. Og de som for vill i ånden, skal komme til forståelse, og de som knurret, skal ta imot lærdom.» Es. 29, 22-24.-- The Acts of the Apostles, side 379-382.
Betydningen av leirmøter
Leirmøtene er et av de mest betydningsfulle midler i vår virksomhet. Det er en av de metoder som bidrar kraftigst til å vekke oppmerksomhet blant folket og til å nå alle sam-funnsklasser med den evangeliske innbydelsen. . . .
Dersom våre leirmøter ledes som de bør, vil de i sannhet være et lys i verden. De bør holdes i de store steder og landsbyer hvor sannhetens budskap ikke har vært forkynt; og de burde vare i to eller tre uker. Somme tider kan det være tilrådelig å holde et leirmøte på det samme sted flere ganger i rekkefølge, men som regel bør møtestedet helst skifte fra år til år. Man ville utrette mer godt ved å holde mindre møter på mange steder enn ved å holde meget store møter på noen få steder. Derved vil virksomheten stadig utvides til nye felt.
Man har begått en feil ved å holde leirmøter på avsides beliggende plasser og ved å fortsette på samme sted år etter år. Dette er blitt gjort for å spare utgifter og arbeid; men besparelsen skulle skje på andre områder. Især på nye steder gjør mangelen på midler det ofte vanskelig å dekke utgiftene til et leirmøte. Det bør vises omhyggelig sparsomhet og legges planer i samsvar dermed, da meget kan spares på denne måten. Men la ikke virksomheten bli forkrøplet. Denne metode til framholdelse av sannheten for folket er etter vor Guds forordning. Når det skal arbeides for sjeler og sannheten skal bringes til dem som ikke kjenner den, må arbeidet ikke hindres for å spare på utgiftene. . . .
Om å samle tilhørere
Mens vi en gang holdt på å gjøre forberedelser til av-holdelse av et leirmøte i nærheten av en stor by hvor vårt folk var lite kjent, syntes jeg en natt å befinne meg i en forsamling til drøftelse av det arbeid som burde gjøres før møtet. Det ble tale om å gjøre store anstrengelser og gå til betydelige utgif ter til spredning av løpesedler og blad. Det ble tatt skritt til å gjennomføre denne plan, da En som er vis i råd, uttalte:
«Sett opp teltene, begynn deres møter og averter; derved vil det bli utrettet mer. Sannheten, framholdt av den levende predikant, vil ha større innflytelse enn det samme innhold vil ha når det offentliggjøres i bladene. Men begge deler tilsammen vil ha enda større vekt.
Det er ikke det heldigste å følge den samme virkeplan år etter år. La det være avveksling. Når dere gir tid og anledning, så er Satan forberedt til å samle sine styrker, og han vil arbeide for om mulig å ødelegge hver eneste sjel.
Vekk ikke motstand før folket har hatt anledning til å høre sannheten og til å få vite hva det er de setter seg opp imot. Spar på de midler dere har, for å kunne utføre en kraftig virksomhet etter møtet heller enn forut for dette. Dersom det er adgang til å benytte pressen under møtene, slik at det kan trykkes småskrifter, løpesedler og blad til utdeling, vil det ha en virkningsfull innflytelse.»
Ved noen av våre leirmøter har man organisert sterke grupper av arbeidere som har gått ut i byen og forstedene for å spre litteratur og innby folk til møtene. Ved dette middel har man til den siste halvdel av leirmøtet sikret seg hundrer av faste tilhørere som ellers kanskje ikke ville ha skjenket saken noen videre oppmerksomhet. Vi må utnytte ethvert berettiget middel til å bringe lyset fram for menneskene. . . .
De som er blitt interessert, vil fra populære predikanters side møte spissfindigheter og forvrengninger, og de vet ikke hva de skal svare på disse. Sannheten slik som den framholdes av den levende forkynner, bør offentliggjøres i en så sammentrengt form som mulig og spres viden om. La de betydningsfulle foredrag som holdes ved våre leirmøter, bli offentliggjort i avisene så vidt som det praktisk lar seg gjøre. Den sannhet som ble framholdt for et begrenset antall tilhørere, kan derved finne vei til mange. Og hvor sannheten er blitt framstilt i et forkjært lys, vil befolkningen få anledning til å vite nettopp hva predikanten har sagt. . . .
Forretningssaker
Så vidt mulig skulle våre leirmøter utelukkende beskjeftige seg med åndelige interesser. De bør ikke benyttes til behandling av forretningssaker. Arbeidere er samlet fra alle deler av virkefeltet, og det kan synes å være en gunstig anledning til å drøfte forretningsanliggender i forbindelse med de forskjellige virkegrener og til opplæring av arbeidere i forskjellige gjøremål.
Alle disse interesser er betydningsfulle; men når de skal varetas i et leirmøte, blir det bare liten tid til overs til behandling av det praktiske forhold mellom sannheten og sjelen. Predikantene ledes bort fra sitt arbeid med å oppbygge Guds barn i den aller helligste tro, og leirmøtet svarer ikke til det formål som det var bestemt til.
Det holdes mange møter som ingen interesse har for den største delen av folket, og dersom de skulle være med til alle disse møter, ville de ved avreisen kjenne seg trette istedenfor å ha blitt styrket og oppfrisket. Mange er skuffet fordi håpet om at leirmøtet skulle bli til hjelp for dem, har slått feil. De som kom for å motta lys og styrke, vender tilbake til sine hjem lite bedre i stand til å virke i sine familier og menigheter enn de var før de kom til møtet.
Forretningssaker skulle varetas av dem som særskilt er blitt valt til denne gjerning, og så vidt mulig bør slike saker legges fram for folket ved en annen leilighet enn på leirmøtet. Undervisning i boksalg, i sabbatsskolearbeid og i detaljer vedrørende traktatog misjonsvirksomheter skulle gis i de hjemlige menigheter eller i særskilt berammede møter. Det samme prinsipp gjelder for matlagningskurser. Mens disse ting er gode på sin rette plass, bør de ikke legge beslag på tiden under våre leirmøter.
Konferensformennene og predikantene skulle sørge for folkets åndelige interesser og derfor være fritatt for det mekaniske arbeid som møtet medfører. Predikantene bør være forberedt på å skulle tjene som lærere og ledere i arbeidet på leirplassen når forholdene krever det; men de bør ikke utmatte seg. De bør føle seg forfrisket og være i en glad sinnsstemning, hvilket er av vesentlig betydning for et godt møte. De bør være i stand til å tale ord som bringer glede og frimodighet, og til å så åndelige sannheters frø i oppriktige hjerters jordbunn. . . .
Opplæring av unge arbeidere
De som opplæres til virksomhet i en eller annen gren av Guds verk, bør utnytte enhver anledning til å arbeide ved leirmøtet. Hvor som helst det blir holdt leirmøter, bør unge menn som har fått en medisinsk utdannelse, føle det som en plikt å ta del. De bør oppmuntres til ikke bare å arbeide i det medisinske fag, men også til å tale om punkter i den nærværende sannhet og derunder påvise grunnen til at vi er syvendedagsadventister. Dersom man gir dem leilighet til å arbeide sammen med eldre predikanter, vil disse unge menn få megen hjelp og velsignelse. . . .
Gjennomført på den rette måten er leirmøtet en skole hvor predikanter, menighetsforstandere og menighetstjenere kan lære å utføre en mer fullkommen gjerning for Mesteren. Det skulle være en skole hvor menighetens medlemmer, gamle og unge, får en anledning til å oppnå grundigere kjennskap til Herrens vei, et sted hvor de troende kan få en opplæring som vil hjelpe dem til å hjelpe andre. . . .
Forut for avholdelsen av et viktig møte syntes jeg i min søvn om natten å befinne seg i et møte sammen med mine brødre, lyttende til En som talte med myndighet. Han sa:
«Dette møte vil bli besøkt av mange sjeler som i opprik-tighet er uvitende om de sannheter som vil bli framholdt. De vil høre etter og bli interessert fordi Kristus drar dem til seg; samvittigheten forteller dem at det de hører, er sant, fordi det hviler på Bibelens grunn. Den største forsiktighet er nødvendig ved behandlingen av disse sjeler.
La de sider av budskapet bli framholdt for dem som de er i stand til å fatte og tilegne seg. Selv om det skulle forekomme dem fremmed og overraskende, vil mange erkjenne med glede at det blir kastet lys over Guds Ord. Hvis derimot nye sannheter ble framholdt i et så vidtrekkende omfang at de ikke kunne fatte dem, ville noen gå bort og aldri mer komme igjen. I sine bestrebelser for å fortelle det til andre ville noen gi en uriktig framstilling av hva de hadde hørt. Noen ville i den grad forvrenge Skriften at det ville forvirre andres begreper.
De som vil studere Kristi måte å undervise på og lære seg til å følge hans vei, vil kunne samle og holde store skarer nå liksom Kristus holdt folket i sin tid. Satan vil være til stede ved hvert møte for å tvinge sin helvetesskygge inn mellom mennesket og Gud og avskjære enhver lysstråle som kunne falle på sjelen. Men når dere framholder sannheten i dens praktiske vesen for menneskene fordi dere elsker dem, så vil sjeler la seg overbevise fordi Guds Hellige Ånd vil gjøre inntrykk på deres hjerter.
Utrust dere med ydmykhet; be om at engler fra Gud må komme nær hen til dere for å gjøre inntrykk på sinnet; for det er ikke dere som bruker Den Hellige Ånd, men Den Hellige Ånd må bruke dere. Det er Den Hellige Ånd som gjør sannheten inntrykksfull. Framhold alltid praktisk sannhet for folket.»
La ikke de sider av sannheten som utgjør en fordømmelse av menneskenes skikker og sedvaner, bli holdt i forgrunnen før de får anledning til å vite at vi tror på Kristus, at vi tror på hans guddom og hans foruttilværelse. Dvel ved det vitnesbyrd som verdens gjenløser avla. Han sier: «Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne disse ting for dere i menighetene.» Åp. 22, 16. [Eng. og andre bibelovers.]
Hvor det praktisk lar seg gjøre, skulle hvert viktig foredrag etterfølges av et bibelstudium. Her kan man gjøre anvendelse av de punkter som har vært framholdt, det kan stilles spørsmål, og riktige anskuelser innprentes. Det bør anvendes mer tid til tålmodig undervisning for folket og gis dem anledning til å uttale seg. Det er undervisning menneskene trenger, linje på linje og bud på bud.
Det bør holdes særskilte møter for dem som er i ferd med å fatte interesse for de framholdte sannheter, og som behøver undervisning. Til disse møter skulle man innby folket, og alle, både troende og vantro, bør få anledning til å stille spørsmål om punkter som de ikke forstår. Gi alle en anledning til å omtale sine vanskeligheter; for vanskeligheter vil de møte. Gi dem anledning til å se at det i alle prekener og i alle bibelstudier påvises et tydelig «Så sier Herren» for hvert punkt i den tro og de lærdommer vi forfekter.
Dette var Kristi undervisningsmetode. Når han talte til folket, pleide de å spørre ham om hva han mente. For dem som i ydmykhet søkte etter lys, var han alltid rede til å for-klare sine ord. Men Kristus oppmuntret aldri til kritikk eller spissfindighet, og det skulle heller ikke vi gjøre. Når noen søker å få i stand diskusjon angående omtvistede lærepunkter, så si til dem at møtet var ikke bestemt til slike formål. Når du besvarer et spørsmål, så sørg for at tilhørerne ser og innrømmer at det er blitt besvart. Legg ikke et spørsmål til side med anmodning til vedkommende om å komme igjen med det senere. Prøv deg fram skritt for skritt og hold deg på det rene med hvor meget du har vunnet. -- Testimonies, VI, side 31-69.
Mindre preken, mer undervisning
På våre leirmøter bør det ikke forlanges at én eller to arbeidere skal besørge all forkynnelsen og all undervisningen i bibelske emner. Det kan somme tider utrettes mer godt ved at den store forsamling deles i grupper. Derved kan den som underviser i bibelske sannheter, komme folket nærmere enn i en stor forsamling.
Det er langt mer preken på våre leirmøter enn det burde være. Dette legger en tung byrde på predikantene, og meget som noen burde ta seg av, blir av den grunn forsømt. Mange småting som åpner døren for alvorlige onder, forbigåes ube-merket. Det går ut over predikantens fysiske krefter, og han berøves den tid han behøver til betraktning og bønn for å kunne bevare sin egen sjel i Guds kjærlighet. Og når det holdes så mange foredrag, det ene etter det andre, får folket ingen tid til å tilegne seg det de hører. Tankene forvirres, og gudstjenesten forekommer dem kjedelig og trettende.
Det skulle være mindre preken og mer undervisning. Det er noen som ønsker mer bestemt lys enn det de kan oppnå ved å høre på prekener. Noen behøver mer tid enn andre til å forstå de punkter som blir framholdt. Dersom den sannhet som blir forkynt, kunne gjøres litt tydeligere, så ville de se den og ta imot den, og den ville feste seg som en nagle på et sikkert sted.
Det er blitt vist meg at våre leirmøter skal vinne forøkt interesse og framgang. Jeg har sett at etter som vi nærmer oss avslutningen, vil det bli mindre preken og mer bibelstudium i disse møter. Overalt på leirplassene vil det være små grupper med bibler i hånd, mens forskjellige personer leder et bibelstudium i samtaleform.
Det var denne metode Kristus lærte sine disipler å benytte. Når de store skarer samledes omkring Frelseren, ga han undervisning til disiplene og til folkemengden. Etter talen gikk disiplene omkring blant folket og gjentok for dem hva Kristus hadde sagt. Ofte hadde tilhørerne gjort en uriktig anvendelse av Kristi ord, og disiplene kunne da fortelle dem hva Skriftene sa, og hva Kristus hadde lært at de sa. -- Testimonies, VI, side 87, 88.
Den store Læreren satte sine tilhørere i forbindelse med naturen, forat de måtte kunne høre den stemmen som taler i alt det skapte, og når deres hjerter var bløtgjort og sinnet mottagelig, hjalp han dem til å tolke den åndelige lærdom i de ting som deres øvne dvelte ved. Lignelsene, som han elsket å bruke for å undervise om sannheten, viser hvor åpent hans sinn var for påvirkninger fra naturen, og hvordan han fant glede i å hente åndelig lærdom fra dagliglivets omgivelser. Himmelens fugler, liljene på marken, såmannen og sæden, hyrden og fårene -- med disse belyste Kristus udødelige sannheter. Han hentet også bilder fra livets begivenheter, fra erfaringsmessige opplevelser som tilhørerne hadde kjennskap til -- surdeigen, den skjulte skatt, perlen, fiskegarnet, den tapte mynt, den tapte sønn, husene på klippen og på sanden. I hans lærdommer var det noe som kunne interessere ethvert sinn og tale til hvert hverte. -- Education, side 102.
Sæd og høst
«En sår og en annen høster.» Frelseren uttalte disse ord med sikte på disiplenes forestående ordinasjon og utsendelse. Overalt i Judea hadde Kristus utsådd sannhetens sæd. Klart og tydelig hadde han påvist frelsesplanen i sine omriss, for sannheten vissnet aldri bort på hans lepper. Den store Lærerens jordiske gjerning skulle snart avsluttes. Disiplene skulle følge etter og høste der han hadde sådd, forat både den guddommelige såmannen og høstfolkene kunne glede seg tilsammen.
Gud behøver i dag såmenn og høstfolk på sin store høst-mark. La dem som går ut i arbeidet, noen for å så og noen for å høste, huske på at de aldri må tilskrive seg selv æren for framgang i sin gjerning. Redskaper som Gud har utpekt. er gått foran dem og har beredt veien for såing og for inn-høsting. «Jeg har utsendt dere for å høste det som ikke dere har arbeidet med,» sa Kristus; «andre har arbeidet, og dere er kommet inn i deres arbeid.» Joh. 4, 37. 38.
«Den som høster, får lønn og samler frukt til evig liv, forat både den som sår og den som høster, kan glede seg sam-men.» Joh. 4, 36. Les disse ord omhyggelig. Overvei deres betydning; for de gir et omriss av Guds plan. De som utsår sæden idet de på bekostning av meget arbeid framholder de prøvende sannheter for denne tid for store forsamlinger, vil kanskje ikke alltid komme til å innhøste frukten. Herrens arbeidere møter ofte bitter motstand og deres gjerning hindres. De gjør sitt beste; alvorlig og samvittighetsfullt bestreber de seg for å så den gode sæd. Men motstandens element blir stadig voldsommere. Noen av tilhørerne kan være overbevist om sannheten; men motstanden skremmer dem, og de har ikke frimodighet til å vedkjenne seg sin overbevisning.
Arbeidernes liv kan være truet av dem som beherskes av Satan. Da er det deres forrett å kunne følge Mesterens eksempel og gå til et annet sted. «Dere skal ikke komme til ende med Israels byer før Menneskesønnen kommer,» sa Kristus. Matt. 10, 23. La sannhetens budbringere reise til et annet sted. Der er det kanskje bedre anledning til å virke, og de kan med større framgang så sannhetens sæd og innsamle høsten. Ryktet om deres framgang vil finne vei til det sted hvor arbeidet tilsynelatende mislyktes, og den neste sannhetens budbringer som kommer dit, vil få en gunstigere mottagelse.
Den sæd som ble sådd under prøvelse og lite oppmuntrende forhold, vil vise seg å være levende og kraftig. Motgang, sorg, tap av eiendom, de forandringer som Guds forsyn tilskikker, gjenkaller i erindringer med levende klarhet de ord som Guds trofaste tjener uttalte for flere år siden. Den sæd som ble sådd, spirer og bærer frukt.
Gud behøver forstandige menn og kvinner som vil virke alvorlig for å fullbyrde den gjerning som ble dem betrodd. Han vil bruke dem som sine redskaper til sjelers omvendelse. Noen vil så, og noen vil samle inn høsten av den sæd som ble sådd. La enhver gjøre sitt beste for å utnytte sine talenter, slik at Gud kan bruke ham enten som en såmann eller som en høstarbeider.