«Vær gode mot hverandre, barmhjertige, så dere tilgir hverandre, liksom Gud har tilgitt dere i Kristus.»
I berøring med andre
I all omgang mellom mennesker kreves det selvbeherskelse, overbærenhet og sympati. Vår natur, våre vaner og vår opp-dragelse er så vidt forskjellig at vi ikke ser ens på tingene. Vi bedømmer forskjellig. Vår forståelse av sannhet, og våre begreper angående liv og vandel er ikke i alle henseender de samme. Den enes prøver er ikke en annens prøver. De plikter som den ene synes er lette, er meget vanskelige og besværlige for en annen.
Menneskenaturen er så skrøpelig, så vankundig og så til-bøyelig til misoppfatning at enhver bør være forsiktig med hvilke tanker han nærer om andre. Vi vet lite om hvilken innflytelse våre handlinger har på andres erfaring. Hva vi gjør eller sier kan for oss synes å ha liten betydning; men dersom våre øyne kunne åpnes, ville vi se at de aller største følger til godt eller til ondt avhenger derav.
Hensynsfullhet mot dem som bærer byrder
Mange har båret så få byrder, har kjent så lite til sann hjertekval og opplevd så få forviklinger og vanskeligheter at de ikke kan forstå den gjerning som den trofaste byrdebærer utfører. De er likeså lite i stand til å verdsette hans byrder som barnet er til å forstå sin fars bekymringer og møye. Smågutten kan undres over sin fars frykt og besværligheter; de forekommer ham unødvendige. Men når han har føyd års erfaringer til sitt liv og selv kommer til å bære dets byrder, så vil han se tilbake på sin fars liv og forstå det som en gang var ham ubegripelig. Bitter erfaring har gitt ham kunnskap.
Mangen en som bærer byrder, gjør et arbeid som ikke blir skattet, og utfører en gjerning som ikke verdsettes før døden legger ham i støvet. Når andre tar opp de byrder som han har lagt ned, og møter de vanskeligheter som han møtte, så kan de forstå hvordan hans tro og hans mot ble stilt på prøve. De feilgrep som de var så snare til å klandre, tapes da ofte av syne. Erfaringen lærer dem medfølelse. Gud tillater men-nesker å bli satt i ansvarsfulle stillinger. Når de gjør feil, har han makt til å vise dem til rette eller til å fjerne dem. Vi skulle være forsiktige så vi ikke tar på oss det dommerverv som tilhører Gud. ...
Frelseren befaler oss: «Døm ikke, forat I ikke skal døm-mes ! for med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes, og med det samme mål som å måler med, skal eder måles igjen.» Husk på at ditt livsregnskap snart vil bli gjen-nomgått hos Gud. Husk også at han har sagt: «Derfor er du uten unnskyldning, menneske, hvem du enn er som dømmer; . . . for du gjør det samme.» Matt. 7, 1. 2; Rom. 2, 1.
Overbærenhet under forurettelse
Vi har ikke råd til å la noen virkelig eller formodet forurettelse irritere vårt sinn. Jeg'et er den fiende som vi behøver å frykte mest for. Ingen form for last har en mer ødeleggende virkning på karakteren enn menneskelig lidenskap som ikke står under Den Hellige Ånds kontroll. Ingen annen seier som vi kan vinne, vil være så dyrebar som seieren over selvet.
Vi skulle ikke tillate at våre følelser lett såres. Vi skal ikke leve for å verne om våre følelser eller om vårt omdømme, men for å frelse sjeler. Når vi kommer til å interessere oss for sjelers frelse, vil vi ikke lenger feste oss ved de små uoverensstemmelser som så ofte oppstår i vår omgang med hverandre. Hva andre enn måtte tenke om oss, så behøver det ikke å forstyrre vår enhet med Kristus, Åndens fellesskap. «Hva ros er det om I er tålmodige når I synder og får straff for det? Men om I er tålmodige når I gjør det gode og allikevel må lide, da finner dette nåde hos Gud.» 1 Pet. 2, 20.
Gjør ikke gjengjeld. Bortrydd enhver årsak til misfor-ståelse så langt du kan. Unngå alt som har skinn av ondt. Gjør alt som står i din makt for å tilfredsstille andre uten å oppofre prinsipper. «Når du bærer ditt offer fram til alteret, og der kommer i hu at din bror har noe imot deg, så la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror, og kom så og bær ditt offer fram !» Matt. 5, 23. 24. Dersom noen taler utålmodig til deg, så svar aldri i den samme ånd. Husk at «mildt svar stiller harme». Ord. 15, 1. Og det er en forunderlig kraft i taushet. Å tale til en som er vred, tjener somme tider bare til å forbitre ham; men vrede som møtes med taushet og med en øm, overbærende ånd, dør hurtig bort.
Møter du en storm av bitende, kritiserende uttalelser, så hold sinnet festet ved Guds Ord. La sinn og hjerte være fylt med Guds løfter. Blir du slett behandlet eller uriktig anklaget, så gi ikke et heftig svar tilbake, men gjenta for deg selv Guds dyrebare forjettelser:
«La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode.» Rom. 12, 21.
«Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det; han skal la din rettferdighet gå fram som lyset og din rett som middagens lys.» Sal. 37, 5. 6.
«Intet er skjult som ikke skal bli åpenbart, og intet er dulgt som ikke skal bli kjent.» Luk. 12, 2.
«Du lot mennesker fare fram over vårt hode; vi kom i ild og i vann. Men du førte oss ut til vederkvegelse.» Sal. 66, 12.
Vi har lett for å gå til våre medmennesker for å finne medfølelse og for å bli løftet opp hos dem istedenfor å vende oss til Jesus. I sin nåde og trofasthet tillater Gud ofte at vi blir sviktet av dem som vi setter vår lit til, for derved å lære oss hvilken dårskap det er å stole på mennesker og holde kjød for vår arm. La oss i ydmykhet og uegennytte forlate oss helt på Gud. Han kjenner de sorger som vi føler i dypet av vårt vesen, men som vi ikke kan uttrykke. Når alt synes å være mørkt og uforklarlig, så husk på Kristi ord: «Hva jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det siden.» Joh. 13, 7.
Studer Josefs og Daniels historie. Herren forhindret ikke de menns renker som søkte å skade dem, men han gjorde at alle disse påfunn virket til gode for hans tjenere, som midt i prøver og kamp bevarte sin tro og sin lojalitet.
Så lenge vi er i verden, vil vi møte ugunstige innflytelser. Det vil komme fortredeligheter for å prøve vårt sinn; og det er ved å ta imot disse med den rette ånd at de kristelige dyder utvikles. Dersom Kristus bor i oss, så vil vi være tålmodige, vennlige, overbærende og frimodige under forhold som ellers ville ergre og irritere. Dag etter dag og år etter år vil vi overvinne jeg'et og vokse i edelt heltemot. Dette er vår beskikkede oppgave; men den kan ikke fullbyrdes uten hjelp fra Jesus, ikke uten resolutt besluttsomhet, et urokkelig forsett, vedholdende årvåkenhet og uavlatelig bønn. Enhver har en personlig strid å utkjempe. Selv Gud kan ikke gjøre vår karakter edel eller vårt liv nyttig uten at vi blir hans medarbeidere. De som bøyer av for striden, går glipp av den styrke og glede som seieren bringer.
Vi behøver ikke å føre vårt eget regnskap over våre prøver og vanskeligheter, våre sorger og vår kummer. Alle disse ting blir skrevet i bøkene, og himmelen vil ta seg av dem. Mens vi gir oss av med å regne opp de ubehagelige ting, vil meget av det som er behagelig å dvele ved, gå oss av minne, så som Guds nåde og miskunn som omgir oss hvert øyeblikk, og den kjærlighet som engler forundrer seg over: at Gud ga sin Sønn i døden for oss. Hvis dere som Kristi arbeidere synes at dere har hatt større bekymringer og prøver enn hva som falt i andres lodd, så kom i hu at det for dere er en fred som er ukjent for dem som unndrar seg disse byrder. Det er trøst og glede i Kristi tjeneste. La verden få se at livet sammen med ham ikke er et forfeilet liv.
Dersom du ikke kjenner deg glad og lett om hjertet, så tal ikke om dine kjensler. Kast ingen skygge over andres liv. En kald, gledeløs religion vil aldri dra sjeler til Kristus. Den driver dem bort fra ham og inn i de garn som Satan har lagt for de villfarendes føtter. Tenk ikke på dine gjenvordigheter, men tenk på den kraft som du kan gjøre krav på i Kristi navn. La din fantasi gripe de usynlige ting. La dine tanker være festet ved bevisene på Guds store kjærlighet til deg. Troen kan tåle prøvelse, motstå fristelse og holde en oppe under skuffelse. Jesus, vår talsmann, lever. Alt hva hans midlergjerning sikrer oss, er vårt.
Tror du ikke at Kristus setter pris på dem som lever helt for ham? Tror du ikke at han besøker dem som -- i likhet med den elskede Johannes i landflyktighet -- for hans skyld be-finner seg på prøvende steder? Gud vil ikke tillate en eneste av sine trohjertige tjenere å stride alene i ulike kamp og bli overvunnet. Den hvis liv er skjult med Kristus i Gud, vil han bevare som en kostelig edelsten. Om enhver sådan sier han: Jeg vil «gjøre med deg som med en signetring; for deg har jeg utvalt». Hag. 2, 23.
Tal så om løftene; tal om Jesu villighet til å velsigne. Han glemmer oss ikke et eneste kort øyeblikk. Når vi tross ubehagelige omstendigheter tillitsfullt hviler i hans kjærlighet og lukker oss selv inne med ham, vil følelsen av hans nærvær gi oss en dyp, stille glede. Kristus sa om seg selv: Jeg gjør intet «av meg selv, men taler dette således som min Fader har lært meg. Og han som har sendt meg, er med meg; han har ikke latt meg alene, fordi jeg alltid gjør det som er ham til behag». Joh. 8, 28. 29.
Gjør det til en vane å tale vel om andre. Dvel ved de gode egenskaper hos dem du har omgang med, og se så lite som mulig på deres feil og mangler. Når du fristes til å klage over det som noen har sagt eller gjort, så tal rosende om et eller annet i vedkommendes liv eller karakter. Lær deg til å være takknemlig. Pris Gud for hans underfulle kjærlighet idet han ga Kristus i døden for oss. Det betaler seg aldri å tenke på våre plager. Gud befaler oss å tenke på hans miskunn og hans makeløse kjærlighet, forat vi må kunne fylles med hans pris.
Alvorlige arbeidere har ingen tid til å dvele ved andres feil. Vi er ikke tjent med å leve av skolmene av andres feil eller brøst. Ond tale er en dobbelt forbannelse, som faller tyngre på den som taler enn på den som hører. Den som sprer ut tvedraktens og stridens sæd, høster de dødelige frukter i sin egen sjel. Selv det å speide etter ondt hos andre utvikler det onde hos dem som speider. Når vi dveler ved andres feil, forvandles vi etter det samme bilde. Men ved å beskue Jesus og tale om hans kjærlighet og fullkomne karakter forvandles vi etter hans bilde. Ved å grunde på det opphøyde ideal han har stilt for oss, løftes vi opp i en renere og heiligere sfære, opp til Gud. Når vi blir der, så utgår det fra oss et lys som bestråler alle vi kommer i forbindelse med.
Istedenfor å kritisere og fordømme andre bør du si: «Jeg arbeider på min egen frelse. Dersom jeg samarbeider med ham som ønsker å frelse min sjel, må jeg vokte meg selv med flid. Jeg må avlegge enhver ond ting i mitt liv. Jeg må overvinne enhver feil. Jeg må bli en ny skapning i Kristus. Istedenfor å svekke dem som kjemper imot det onde, vil jeg da kunne styrke dem ved oppmuntrende tale.»
Vi er for likegyldige mot hverandre. Altfor ofte glemmer vi at våre medarbeidere behøver styrke og oppmuntring. Gjør deg flid for å forsikre dem om din interesse og medfølelse. Hjelp dem med dine bønner, og la dem vite at du gjør det. -- Ministry of Healing, side 483-493.
Alle som bekjenner seg til å være Guds barn, skulle erindre at de som misjonsarbeidere kommer i berøring med alle slags karakterer. De vil møte den dannede og den rå, den beskjedne og den stolte, den religiøse og den skeptiske, den opplyste og den vankundige, den rike og den fattige. Disse forskjellige mennesker kan ikke alle behandles på én og samme måte; men de behøver alle vennlighet og sympati. Ved innbyrdes berøring bør vårt sinn tilegne seg kultur og dannelse. Vi er avhengige av hverandre, nøye sammenknyttet med det menneskelige brorskaps bånd. . . .
Det er ved innbyrdes omgang mellom mennesker kristen-dommen kommer i berøring med verden. Hver mann eller kvinne som har tatt imot det guddommelige lys, skal la lyset skinne på den mørke stien hvorpå de vandrer som ikke kjenner den gode vei. Selskapelig evne, helliget ved Kristi Ånd, må utnyttes til å lede sjeler til Frelseren. Kristus må ikke skjules i hjertet som en ettertraktet, herlig og yndig skatt som bare eieren skal glede seg over. Vi må ha Kristus i oss som en kilde av vann som veller fram til evig liv og vederkveger alle som kommer i berøring med oss. -- Ministry of Healing, side 496.
Forskjelligartede gaver
Herren utpeker ikke et eller annet særskilt misjonsfelt til noen enkelt person hvor denne alene skal virke. Dette er i strid med hans plan. På ethvert sted hvor sannheten innføres, skal det etter hans bestemmelse tilføres forskjelligartede karakterer og forskjelligartede gaver for å øve innflytelse på virksomheten. Ingen enkelt mann besitter tilstrekkelig visdom til å kunne ta seg av en interesse uten medhjelpere, og ingen skulle mene om seg selv at han er dyktig dertil. Den omstendighet at en person har evner i én retning, er ikke noe bevis på at hans skjønn om alle andre ting er fullkomment, og at det ikke er nødvendig at en annens visdom blir forent med hans.
De som utfører arbeid sammen, bør søke å være i full-kommen overensstemmelse. Men ingen bør dog føle at han ikke kan samarbeide med dem som ikke presis deler hans syn, og som i sitt arbeid ikke akkurat følger hans planer. Dersom alle viser en ydmyk, lærvillig ånd, så behøver det ikke å være noen vanskelighet. Gud har satt forskjellige gaver i menigheten. Disse gaver er dyrebare på sine rette plasser, og alle kan ha del i den gjerning å berede et folk til Kristi nær forestående komme.
Våre predikanter i ansvarsfulle stillinger er menn som Gud har tatt imot. Uansett deres herkomst, uansett deres tidligere stilling -- om de gikk baketter plogen, utførte snekkerens yrke eller kunne tilegne seg en høyere skoles disipliner: dersom Gud har tatt imot dem, så la enhver ta seg i akt for å kaste den minste skygge på dem. Tal aldri nedsettende om en mann, for han kan være stor i Herrens øyne, mens de som mener seg å være store, kanskje aktes ringe hos Gud på grunn av deres hjerters fordervelse. . . .
Ikke et eneste øyeblikk av vår kostbare tid skulle brukes til å få andre til å rette seg etter våre private idéer og meninger. Menn som arbeider sammen i dette store verk, ønsker Gud å opplære til den høyeste utøvelse av tro og til å utvikle en harmonisk karakter.
Menneskene har forskjelligartede gaver, og noen er bedre skikket til en bestemt gjerning enn en annen. Hva den ene ikke ville kunne gjøre, kan hans bror i forkynnergjerningen kanskje utføre med dyktighet. Det arbeid enhver gjør i sin stilling, er viktig. Den enes sinn skal ikke beherske en annens sinn. Dersom noen står fram og mener at ingen skal kunne øve innflytelse over ham, at han besitter skjønn og evner til å begripe enhver side av virksomheten -- en slik mann vil gå glipp av Guds nåde -- Testimonies, IV, side 608, 609.
Det som vinner guddommelig bifall, er trofastheten, lojaliteten mot Gud, og den kjærlige tjeneste. Enhver tilskyndelse fra Den Hellige Ånd som leder menneskene til godhet og til Gud, blir skrevet i himmelens bøker, og på Guds dag vil de arbeidere som han har virket igjennom, få sin ros. De vil gå inn til Herrens glede når de i hans rike ser dem som er blitt frelst ved deres bestrebelser. Og de vil oppnå det privilegium å ta del i hans gjerning hisset, fordi de er blitt skikket til det ved å ha del i hans gjerning her nede. Hva vi skal bli i himmelen vil være en gjenspeiling av hva vi nå er i karakter og hellig tjeneste. -- Christ's Object Lessons, side 361.
Enhet i uensartetheten
Gud har forskjellige virkemåter, og han har forskjellige arbeidere til hvem han betror forskjellige gaver. Den ene arbeider er en god taler, en annen er en dyktig skribent; en har kanskje den evne å kunne be med inderlighet, alvor og varme, mens en annen har sangens gave; en annen eier kanskje en særlig evne til å utlegge Guds Ord klart. Og enhver evne skal være en kraft for Gud, fordi han virker sammen med arbeideren. Til den ene gir Gud visdoms ord, til en annen kunnskap, til en annen tro; men de skal alle virke under det samme Hoved. Forskjelligartetheten i gaver medfører forskjelligartethet i virkninger; «men Gud er den samme, som virker alt i alle». 1 Kor. 12, 6.
Herren ønsker at hans utvalte tjenere skal lære å slutte seg sammen i harmonisk bestrebelse. Noen synes kan hende at kontrasten mellom deres gaver og en medarbeiders gaver er for stor til å gjøre det mulig å forene seg i harmonisk bestrebelse; men når de erindrer at det er forskjelligartede karakterer å påvirke, og at noen vil forkaste sannheten slik som den blir framholdt av den ene arbeider, bare for å lukke sine hjerter opp for Guds sannhet når den blir framholdt annerledes av en annen arbeider, så vil de forhåpningsfullt søke å virke sammen i enighet. Hvor forskjelligartede deres talenter enn kan være, så kan de alle beherskes av den samme Ånd. I hvert ord og hver handling vil godhet og kjærlighet komme til syne; og når hver arbeider trofast fyller sin be-stemte plass, vil Kristi bønn om enhet mellom hans arbeidere bli besvart, og verden vil forstå at disse er hans disipler.
I kjærlig sympati og tillit skal Guds medarbeidere slutte seg til hverandre. Den som sier eller gjør noe som bidrar til å skille medlemmer i Kristi menighet, motvirker Herrens forsett. Trette og splid i menigheten samt det å anspore til mistenksomhet og vantro, tjener til å vanære Kristus. Gud ønsker at hans tjenere skal oppelske kristelig hengivenhet mot hverandre. Sann religion forener hjertene, ikke bare med Kristus, men også med hverandre, i den inderligste enhet. Når vi får forståelse av hva det vil si slik å være forent med Kristus og med våre brødre, vil en velgjørende innflytelse ledsage vår gjerning hvor som helst vi kommer.
Arbeiderne i de store byer må utføre sine forskjellige verv og gjøre enhver anstrengelse for å oppnå de beste resultater. De skal tale tro og handle på en slik måte at det gjør inntrykk på folket. De må ikke innsnevre arbeidet i samsvar med sine egne særskilte idéer. I fortiden har vi som et folk gjort altfor meget av dette, og det har vært en hemsko for verkets framgang....
Et menneske skal aldri søke å binde andre mennesker til seg som om det var han som skulle herske over dem, pålegge dem å gjøre dette, forby dem å gjøre hint, befale, diktere og opptre som en offiser overfor et kompani soldater. Dette var prestenes og rådsherrenes måte å handle på i Kristi tid, men det er ikke den riktige måten. Etter at sannheten har gjort inntrykk på hjertene, og menn og kvinner har tatt imot dens lære, skal de behandles som Kristi eiendom, ikke som menneskers eiendom. Når du binder andres sinn fast til deg selv, leder du dem til å skille seg fra ham som er kilden til deres visdom og dyktighet. De må sette hele sin fortrøstning til Gud; bare på den måten kan de vokse i nåden.
Hvor stor en manns påstand enn måtte være om at han har kunnskap og visdom, så er han overmåte uvitende om åndelige ting med mindre han får udervisning av Den Hellige Ånd. Han behøver å forstå sin fare og sin udyktighet og å sette hele sin lit til ham som alene er i stand til å bevare de sjeler som betros til hans omsorg, i stand til å besjele dem med sin Ånd og til å fylle dem med uegennyttig kjærlighet til hverandre og således dyktiggjøre dem til å bære vitnesbyrd om at Gud har sendt sin Sønn til verden for å frelse syndere. De som virkelig er omvendt, vil slutte seg sammen i kristelig enhet. La det ikke være noen splittelse i Guds menighet, ingen uklok myndighet bli øvd over dem som tar imot sannheten. Kristi saktmodighet skal vise seg i alt som blir sagt og gjort.
Kristus er grunnvollen i enhver sann menighet. Vi har hans uforanderlige løfte om at de trofaste som vandrer i hans råd, skal ha hans nærvær og beskyttelse. Inntil tidens ende skal Kristus være den første. Han er kilden til liv og styrke, til rettferdighet og hellighet. Og han er alt dette for dem som tar hans åk på seg og lærer saktmodighet og ydmykhet av ham.
Plikten og gleden i all tjeneste er å opphøye Kristus for folket. Dette er formålet med all sann virksomhet. La Kristus komme til syne; la selvet skjule seg bak ham! Dette er selvoppofrelse som har betydning. -- Testimonies, IX, side 144-147.
Selvstendighets-ånden
Før jeg forlot Australia og etter at jeg kom hjem til Amerika, har jeg fått undervisning om at et stort verk skal utføres her i landet. De som var med i arbeidet i begynnelsen, holder på å forsvinne. Bare få av sakens banebrytere er ennå iblant oss. Mange av de tunge byrder som tidligere ble båret av menn med en lang erfaring, faller nå på yngre menn.
Med denne overføring av ansvar til arbeidere med mer eller mindre begrenset erfaring følger visse farer som vi behøver å være på vakt imot. Verden er full av kamp om å være den første. Tilbøyeligheten til å rive seg løs fra medarbeidere, splittelsens ånd, ligger i selve den luften vi innånder. Noen betrakter enhver bestrebelse for å innføre orden som farlig -- som en innskrenkning av den personlige frihet, som noe man derfor må akte seg for som pavevelde. Disse villførte sjeler ser det som en dyd å kunne rose seg av sin frihet til å tenke og handle selvstendig. De erklærer at de ikke vil rette seg etter hva noe menneske sier, at de ikke er ansvarlige overfor noe menneske. Jeg er blitt undervist om at Satan gjør særskilt anstrengelse for å få menneskene til å mene at det er Gud velbehagelig at de velger sin egen vei, uavhengig av deres brødres råd.
Heri ligger det en alvorlig fare for vårt verks framgang. Vi må handle forsiktig og forstandig og i samklang med gud-fryktige rådgiveres skjønn, for deri alene ligger vår betryggelse og styrke. I motsatt fall kan Gud ikke virke med oss og ved oss og for oss.
Å, hvor ville det ikke fryde Satan om han kunne ha hell med seg i sine anstrengelser for å komme inn iblant dette folket og bringe virksomheten i uorden i en tid da grundig organisasjon er nødvendig og vil være den beste kraft til å holde falske bevegelser utenfor og til å gjendrive påstander som Guds Ord ikke bifaller! Vi må trekke jevnt og samdrektig forat ikke noe skal bryte ned det organisasjonsog ordenssystem som ved klokt og omhyggelig arbeid er blitt bygd opp. Det må ikke gis frihet til udisiplinerte elementer som ønsker å beherske virksomheten i denne tid.
Noen har framholdt den tanken at når vi nærmer oss tidens avslutning, vil ethvert Guds barn handle uavhengig av enhver religiøs organisasjon. Men Herren har undervist meg om at i dette verk finnes det ikke noe som heter hver manns selvstendighet. Himmelens stjerner er alle under lov, slik at enhver av dem påvirker de andre til å gjøre Guds vilje, idet de i fellesskap viser lydighet mot den lov som styrer deres bevegelse. Forat Herrens verk skal kunne gjøre sunn og sikker framgang, må også hans folk trekke sammen.
Den rykkvise, ustadige framgangsmåten som følges av noen som gir seg ut for å være kristne, har vi en god fram-stilling av i det arbeid som utføres av kraftige, men utemmede hester. Når den ene trekker fremad, trekker den andre den motsatte veien; når kjørerens stemme lyder, styrter den ene fram med et rykk, mens den andre står ubevegelig. Dersom menneskene ikke vil bevege seg samdrektig i det store og herlige verk for denne tid, så vil det oppstå forvirring. Det er ikke et godt tegn når noen nekter å slutte seg sammen med sine brødre, men foretrekker å handle på egen hånd. La arbeidere nære fortrolighet til de brødre som føler seg fri til å påpeke enhver avvikelse fra riktige prinsipper. Dersom menneskene bærer Kristi åk, kan de ikke trekke hver sin vei; de vil trekke sammen med Kristus.
Noen arbeidere trekker med all den styrke som Gud har gitt dem, men de har ennå ikke lært at de ikke skulle trekke alene. Istedenfor å skille seg fra andre bør de dra sammen med sine medarbeidere. Med mindre de gjør det, vil deres arbeid bli gjort på et uriktig tidspunkt og på den forkjærte måten. De vil ofte arbeide i strid med det som Gud ønsket utført, og deres gjerning vil således være verre enn spilt.
På den andre siden må de ledende blant Guds folk være på vakt mot den fare å fordømme de metoder som følges av enkelte arbeidere hvem Herren leder til å utføre en særskilt gjerning som bare få er skikket til å gjøre. La ansvarshavende brødre være langsomme til å kritisere handlinger som ikke er i full overensstemmelse med deres arbeidsmetoder. La dem aldri gå ut fra at enhver plan må være preget av deres egen personlighet. La dem ikke frykte for å ha tillit til en annens metoder; for ved å unnlate å vise tillit til en medarbeider som i ydmykhet og gudhengiven nidkjærhet utfører en spesiell gjerning på den av Gud bestemte måten, forhaler de Guds saks framgang.
Gud kan og vil bruke noen som ikke har fått en grundig opplæring i menneskers skoler. En tvil om hans makt til å gjøre dette er åpenbar vantro; det er å begrense allmakten hos ham for hvem ikke noe er umulig. Gid det dog var mindre av denne upåkrevde, mistroiske forsiktighet! Den gjør at så mange av menighetens krefter blir ubenyttet; den sperrer veien, slik at Den Hellige Ånd ikke kan bruke menneskene; den holder dem i lediggang som er villige og ivrige etter å arbeide liksom Kristus; den avholder mange som ville bli dyktige Guds medarbeidere om de fikk en rimelig anledning, fra å inntre i virksomheten.
Synet av det ene hjulet inni det andre og utseendet av de levende vesener i forbindelse med dem syntes alt sammen å være innviklet og uforklarlig for profeten. Men imellom hju-lene ses den evige visdommens hånd, og fullkommen orden er følgen av dens gjerning. Ledet av Guds hånd virker hvert hjul i fullkommen overensstemmelse med hvert av de øvrige hjul. Det er blitt åpenbart for meg at menneskelige redskaper har tilbøyelighet til å strebe etter for megen makt og selv forsøker å beherske virksomheten. De later i for høy grad Herren Gud, den mektige Arbeideren, ute av betraktning i sine metoder og planer, og overlater ikke alt vedrørende verkets fremme til ham. Ingen skulle et øyeblikk mene at han er i stand til å ta seg av de ting som tilhører den store «JEG ER». Ved sitt forsyn bereder Gud en vei slik at verket kan utføres av menneskelige redskaper. Så la da hver mann stå på sin post og gjøre sin plikt i denne tid og vite at Gud er hans lærer.
Generalkonferensen
Herren har ofte undervist meg om at det ene menneskes skjønn aldri skulle underlegges et annet enkelt menneskes skjønn. Aldri skulle én mann eller noen få menn formodes å besitte tilstrekkelig visdom og makt til å kontrollere virksomheten og til å si hvilke planer man skal følge. Men når brødrene fra alle deler av virkefeltet er samlet til en Generalkonferens og dér avgir sitt skjønn, må personlig uav-hengighet og personlig skjønn ikke hårdnakket fastholdes, men må oppgis. Aldri skulle en arbeider betrakte det som en dyd vedblivende å hevde sitt standpunkt om selvstendighet på tross av Generalkonferensens beslutning.
Når en liten gruppe av menn, til hvem den alminnelige ledelse av virksomheten var betrodd, i Generalkonferensens navn har søkt å gjennomføre ukloke planer og å innsnevre Guds verk, har jeg somme tider sagt at jeg ikke lenger kunne betrakte Generalkonferensens røst, representert av disse få menn, som Guds røst. Men dermed er ikke sagt at man ikke skal respektere de vedtak som blir gjort av Generalkonferensen i en forsamling av rettmessig utpekte representanter fra alle deler av arbeidsmarken. Gud har forordnet at når representanter for hans menighet fra alle deler av jorden er samlet til Generalkonferens, da skal de ha autoritet. Den feiltagelse noen står i fare for å begå, er at de tillegger én manns eller noen få menns mening og skjønn det fulle mål av autoritet og innflytelse som Gud har nedlagt i sin menighet gjennom Generalkonferensens skjønn og stemme når den er samlet for å legge planer for hans verks utvikling og framgang.
Når denne makt, som Gud har lagt i menigheten, blir over-dradd til en enkelt mann, og han utrustes med myndighet til å skjønne for andre, så betyr det en endring i den sanne bibelske orden. Satans påvirkninger på en sådan manns sinn ville bli i aller høyeste grad lumsk, undertiden nesten overveldende, idet fienden ville håpe gjennom hans sinn å kunne påvirke mange andre. La oss gi den høyeste organiserte autoritet i menigheten det som vi er tilbøyelige til å overlate til en enkelt mann eller til en snever krets av menn. -- Testimonies, IX, side 257-261.
Hensynsfullhet mot dem som kjemper med vanskeligheter
Det har i årevis vært utvist en mangel på klokskap i for-holdet til menn som begynner i Herrens gjerning og utfører den på vanskelige steder. Disse menn arbeider ofte langt over evne. De har lite penger å bruke til gjerningens fremme, og de tvinges til å oppofre for å kunne framskynde virksomheten. De arbeider for en ringe lønn og øver den strengeste sparsommelighet. De gjør ingen henvendelser til folket om midler, mens de selv setter et eksempel på gavmildhet. De gir Gud æren for det som blir utrettet, idet de forstår at han er troens opphavsmann og fullender, og at det er ved hans kraft de er i stand til å gjøre framgang.
Etter at disse arbeidere har båret dagens byrde og hete og ved tålmodig, iherdig anstrengelse har opprettet en skole eller et sanatorium eller et annet foretagende til verkets fremme, kommer deres brødre undertiden til den slutning at en annen mann kanskje ville gjøre det bedre og derfor skal overta ledelsen av det arbeid som hine har utført. I noen tilfelle gjøres det vedtak uten at det ytes skyldig hensyn og skyldig anerkjennelse mot dem som har båret den ubehagelige del av arbeidet, og som har virket og bedt og strevet og lagt all sin styrke og energi i de anstrengelser de har gjort.
Gud har ikke behag i denne måten å behandle hans arbei-dere på. Han oppfordrer sitt folk til å holde hendene oppe hos dem som setter virksomheten i gang på nye og vanskelige steder, og til å tale vennlig og oppmuntrende til dem.
I sin iver, i sin nidkjærhet for sakens fremme kan disse brødre muligens begå feil. I sitt ønske om å skaffe midler til hjelp for trengende foretagender benytter de kanskje planer som ikke er til gagn for virksomheten. Herren, som ser at disse planer ville føre bort fra det han ønsker de skal utrette, tillater at de møter skuffelser som gjør deres forhåpninger til intet. Penger går til spille, og dette er en stor sorg for dem som hadde nært det glade håp å kunne skaffe midler til støtte for saken.
Mens arbeiderne spente hver nerve for å samle midler som kunne hjelpe dem over en vanskelighet, sto noen av deres brødre ved siden av, kritiserte og tenkte ondt, idet de la fordommens målesokk på disse bebyrdede arbeideres motiver og gjorde deres arbeid enda vanskeligere. Forblindet av egoisme innså disse kritikere ikke at deres brødre hadde sorg nok uten å bli klandret av menn som ikke hadde båret tunge byrder og ansvar. Skuffelse er en stor prøve, men kristelig kjærlighet kan vende nederlaget til seier. Motgang vil lære oss varsomhet. Vi lærer av det vi lider. Derved vinner vi erfaring.
Vis forsiktighet og klokskap i behandlingen av arbeidere som har åpenbart en alvorlig, selvoppofrende interesse for virksomheten, selv om de kan ha begått feil. La deres brødre si: «Vi vil ikke gjøre saken verre ved å innsette en annen istedenfor dere uten å gi dere anledning til å råde bot på feilen og til å komme i en mer fordelaktig stilling, fri for byrden av uberettiget kritikk.» Gi dem tid til å få ordnet sine forhold, til å overvinne de vanskeligheter som fore-ligger, og til å stå for engler og mennesker som verdige arbeidere. De har gjort feilgrep; men ville de som har betvilt og kritisert deres handlemåte, ha gjort det bedre? Til de anklagende fariseere sa Kristus: «Den av dere som er uten synd, han kaste den første sten!» Joh. 8, 7.
Det er noen som handler overilt i sitt ønske om å forandre det som forekommer dem å være uriktig. De mener at de burde innsettes i deres stilling som har gjort feil. De undervurderer det som disse brødre har utrettet mens andre sto som kritiske tilskuere. Ved sin handlemåte sier de: «Jeg kan gjøre store ting. Jeg kan føre virksomheten fram til et godt resultat.» Til dem som mener at de vet så godt hvordan feilgrep kan unngås, er jeg blitt anmodet om å si: «Døm ikke, forat dere ikke skal dømmes!» Matt. 7, 1. Dere kunne kanskje unngå feiltagelser i visse ting, men i andre ting er dere utsatt for å begå alvorlige bommerter som det ville være meget vanskelig å råde bot på, og som ville bringe forvirring inn i virksomheten. Disse feilgrep kunne gjøre større skade enn de feil som deres brødre har begått.
Ifølge den undervisning jeg har fått, må de menn som har lagt grunnvollen til en virksomhet, og som tross fordom kjemper fremad, ikke bli stilt i et ufordelaktig lys forat andre kan overta deres plasser. Det er alvorlige arbeidere som tross noen av deres brødres kritikk har fortsatt i den gjerning som Gud sa skulle gjøres. Hvis disse nå skulle fjernes fra sin ansvarsfulle stilling, ville det etterlate et inntrykk som ville være urettferdig mot dem og uheldig for virksomheten, fordi den forandring som ble foretatt, ville bli betraktet som et forsvar for den uberettigede kritikk og den fordom som var til stede. Herren ønsker at det ikke skal tas noe skritt som ville være en urettferdighet mot dem som lenge og iherdig har arbeidet for å bygge opp det verk som ble overlatt til dem.
Det blir gjort mange forandringer som helst aldri burde vært gjort. Når arbeidere blir misfornøyd, hender det ofte at man istedenfor å oppmuntre dem til å bli der de er, og føre sin gjerning fram til seier, sender dem til en annen plass. Men de tar med seg de samme karaktertrekk som tidligere har skjemmet deres virksomhet. De vil åpenbare den samme ukristelige ånd, for de har ikke tilegnet seg den lærdommen som vil sette dem i stand til å utføre tålmodig, ydmyk tjeneste.
Jeg ber innstendig om at det må bli innført en annen ordning. Det må skje forandringer i grupperingen av arbeiderne i våre konferenser og anstalter. Man må søke etter dyktige og gudhengivne menn og oppmuntre dem til som medhjelpere og medarbeidere å forene seg med dem som bærer byrder. La det bli en harmonisk forening av det nye og det gamle, og la det skje i broderkjærlighetens ånd. Men la ikke forandringer i ledelsen bli gjort plutselig og på en måte som vil ta motet fra dem som har arbeidet alvorlig og med hell for å skaffe virksomheten en del framgang. Gud vil ikke bifalle noe som vil gjøre hans trofaste tjenere motløse. La dem som har den plikt å skulle sørge for den dyktigst mulige ledelse i våre forlagshus og våre sanatorier og skoler, følge rettvise prinsipper!
Gud kaller på arbeidere. Saken behøver self-made menn som ved å overlate seg i Herrens hånd som ydmyke lærlinger har vist seg å være hans medarbeidere. Det er slike menn det er trang til i forkynnervirksomheten og i skolegjerningen. La dem som har vist seg å være menn, komme fram og gjøre det de kan i Mesterens tjeneste. La dem gå inn i arbeidernes rekker og ved tålmodig, utholdende bestrebelse vise hva de er verdt. Det er i vannet, ikke på land en lærer å svømme. La dem med troskap fylle den plassen de kalles til, så de kan bli dyktiggjort til å bære enda høyere ansvar. Gud gir alle anledning til å fullkommengjøre seg i hans tjeneste. . . .
Gud har utrustet noen av sine tjenere med særskilte talenter, og ingen er kalt til å forkleine deres framragende egenskaper. Men la ingen bruke sine talenter til selvopphøyelse! La dem ikke betrakte seg som begunstiget framfor sine medmennesker og heller ikke opphøye seg over andre oppriktige, alvorlige arbeidere. Herren ser på hjertet. Den som viser den største hengivenhet i Guds tjeneste, aktes høyest i den himmelske verden.
Himmelen gir akt for å se hvordan de som sitter i inn-flytelsesrike stillinger, tar vare på sin husholdning. De krav som stilles til disse husholdere, måles med utstrekningen av deres innflytelse. I behandlingen av sine medmennesker skulle de være som fedre -- rettvise, ømme, trofaste. De skulle ha Kristi karakter og slutte seg til sine brødre i enhetens og fellesskapets inderligste bånd. -- Testimonies, VII, side 277-282.
«Gi akt på hverandre»
Du vil ofte treffe mennesker som er i fristelse. Du vet ikke hvor hårdt Satan kjemper med dem. Se til at du ikke gjør disse sjeler motløse og gir fristeren en fordel.
Når du ser eller hører noe som det er nødvendig å få rettet på, så be alltid Herren om visdom og nåde forat du under forsøk på å handle rettferdig ikke er streng. Det er alltid ydmykende å få sine feil påpekt. Gjør ikke erfaringen enda bitrere ved unødig daddel. Uvennlig kritikk leder til motløshet ved å gjøre livet trist og ulykkelig.
Mine brødre, få overhånd ved kjærlighet heller enn ved strenghet. Når en som har kommet på villspor, innser sin feil, pass da på ikke å tilintetgjøre hans selvaktelse. Søk ikke å knuse og såre, men heller å forbinde og læge.
Intet menneske eier en slik finfølelse eller en så edel natur som vår frelser. Og hvilken tålmodighet viser han ikke mot oss! År etter år bærer han over med vår svakhet og vankundighet, med vår utakknemlighet og egensindighet. Tross alle våre avvikelser, vårt hjertes hårdhet og vår forsømmelse av hans hellige Ord er hans hånd ennå utrakt. Og han byr oss: «Liksom jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.» Joh. 13, 34.
Brødre, betrakt dere som misjonærer, ikke blant hedninger, men blant medarbeidere. Det skal en mengde tid og arbeid til for å overbevise én sjel om de særskilte sannheter for denne tid. Og når sjeler omvendes fra synd til rettferdighet, er det glede blant englene. Tror dere at de tjenende ånder som våker over disse sjeler, gleder seg ved å se hvor likegyldig de behandles av mange som kaller seg kristne? Menneskelig forkjærlighet råder. Det vises partiskhet. Den ene blir favorisert, mens en annen behandles med barskhet.
Englene ser med ærefrykt og forbauselse på Kristi misjon i verden. De forundrer seg over den kjærlighet som drev ham til å gi seg hen som et offer for menneskenes synder. Men hvor liten betydning menneskelige vesener dog tillegger dem som han har kjøpt med sitt blod!
Vi behøver ikke å begynne å prøve på å elske hverandre. Det som behøves, er Kristi kjærlighet i hjertet. Når selvet går helt opp i Kristus, vil sann kjærlighet springe ut av seg selv.
Ved tålmodig ovrbærenhet vil vi seire. Det er tålmodig tjeneste som bringer hvile til sjelen. Det er gjennom ydmyke, flittige, trofaste arbeidere Israels velferd fremmes. Et kjærlig og oppmuntrende ord vil bidra mer til å undertrykke heftigheten og stivsinnet enn all den kritikk og daddel som man kan overøse den feilende med,
Mesterens budskap må forkynnes i Mesterens ånd. Det eneste sikre for oss å gjøre, er at vi lar våre tanker og tilskyndelser beherskes av den store Læreren. Engler fra Gud vil gi en rik erfaring til enhver tro arbeider som gjør dette. Ydmykhetens dyd vil gjøre våre ord til uttrykk for kristelig ømhet. -- Testimonies, VII, side 265, 266.
Menighetstukt
I sin handlemåte med feilende medlemmer i menigheten må Guds folk omhyggelig følge den undervisningen som Frelseren gir i det attende kapitel hos Matteus. Se Matt. 18, 15-18.
Menneskene er Kristi eiendom, kjøpt av ham for en umåtelig pris og knyttet til ham ved den kjærlighet som han og hans Fader har åpenbart for dem. Hvor forsiktige bør vi derfor ikke være i våre handlinger mot hverande! Mennesker har ingen rett til å tenke ondt om sine medmennesker. Menighetens medlemmer har ingen rett til å følge sine egne innskytelser og tilbøyeligheter i behandlingen av medlemmer som har feilet. De skulle ikke engang la sine fordommer vedrørende den feilende få komme til uttrykk; for ved å gjøre det fører de den onde surdeig inn i andres sinn. Rykter som er ufordelaktige for en bror eller en søster, går fra det ene menighetsmedlem til det andre. Det gjøres feilgrep og skjer urett på grunn av at en eller annen er uvillig til å følge den anvisning som Herren Jesus har gitt.
«Om din bror synder mot deg,» uttalte Kristus, «da gå bort og irettesett ham i enrom!» Tal ikke med andre om feilen. Man forteller den til én, så til en annen og dernest til en tredje, og stadig vokser ryktet, og ondet forøkes, inntil hele menigheten kommer til å lide. Få saken oppgjort med ham «i enrom»! Dette er Guds plan.
«Gi deg ikke for hastig i strid med noen, forat det ikke skal sies: Hva vil du gjøre til slutt når motparten vinner saken til din skam? Før din sak mot din motpart, men åpenbar ikke annen manns hemmelighet.» Ord. 25, 8. 9. Tillat ikke synd å bli sittende på din bror; men avslør ham ikke, for derved forøker du vanskeligheten og gjør at tilrettevisningen kommer til å se ut som en hevn. Tal ham til rette på den måten som er anvist i Guds Ord.
Tillat ikke krenkede følelser å få utvikle seg til hat. Tillat ikke såret å bli betent og bryte ut i giftige ord som smitter de lyttendes sinn. Tillat ikke bitre tanker fortsatt å fylle ditt og hans sinn. Gå til din bror og tal ydmykt og oppriktig med ham om saken. Av hvilken art forseelsen enn måtte være, så medfører dette ingen forandring i den plan Gud har lagt for ordning av misforståelser og personlig forurettelse. At man under fire øyne og i Kristi sinn taler med den feilende vil ofte kunne fjerne vanskeligheten. Gå til den feilende med et hjerte som er fylt med Kristi kjærlighet og medfølelse, og søk å få saken ordnet. Resonner besindig og rolig med ham. La ingen vrede ord unnslippe dine lepper. Tal på en måte som vil appellere til hans gode skjønn. Husk disse ordene: «Den som omvender en synder fra hans villfarende vei, han frelser en sjel fra døden og skjuler en mangfoldighet av synder.» Jak. 5, 20.
Gi din bror det middel som vil kurere misnøyens sykdom. Gjør din del for å hjelpe ham. Betrakt det som et privilegium så vel som en plikt å gjøre dette av hensyn til menighetens enhet og fred. Hvis han vil høre på deg, så har du vunnet ham som en venn.
Hele himmelen interesserer seg for samtalen mellom den som er blitt forurettet, og den som har forsett seg. Når den feilende tar imot den tilrettevisning som gis i Kristi kjærlighet, erkjenner sin feil og ber om tilgivelse hos Gud og hos sin bror, så fylles hans hjerte med himmelsk lys. Striden er slutt, vennskap og tillit er gjenopprettet. Kjærlighetens olje fjerner den ømheten som forurettelsen har voldt; Guds Ånd knytter hjerte til hjerte, og det er jubel i himmelen over den enhet som er kommet i stand.
Når de som således er blitt forent i kristelig fellesskap, ber til Gud og forplikter seg til å handle rettferdig, elske miskunn og vandre ydmykt med Gud, får de stor velsignelse. Dersom de har forurettet andre, fortsetter de omvendelsens verk ved bekjennelse og erstatning, fast bestemt på å gjøre hverandre godt. Dette er å oppfylle Kristi lov.
«Men vil han ikke høre, da ta ennå én eller to med deg, forat enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners ord.» Ta med deg sådanne som er åndelig sinnet, og tal med den feilende om hans forseelse. Kanskje vil han bøye seg for sine brødres forente henstillinger. Når han ser deres enighet om saken, vil det kan hende gå lys opp for ham.
«Men hører han ikke på dem,» hva skal det så gjøres? Skal noen få personer i et styremøte ta på seg det ansvar å utelukke den feilende? «Hører han ikke på dem, da si det til menigheten!» La menigheten ta bestemmelse angående sine medlemmer.
«Men hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller.» Hvis han ikke vil ta hensyn til menighetens røst, hvis han motsetter seg alle anstrengelser som blir gjort for å vinne ham tilbake, da på-hviler det menigheten som et ansvar å fjerne ham som medlem. Hans navn bør utslettes i bøkene.
Ingen embetsmann i menigheten skulle tilråde, intet styre anbefale eller noen menighet beslutte at en synders navn skal fjernes fra menighetens bøker, før den undervisning som Kristus har gitt, er blitt fulgt. Når dette er gjort, står menigheten uten ansvar for Gud. Man må la det onde tre fram slik som det er, og fjerne det forat det ikke skal bre seg videre og videre omkring. Menighetens sunnhet og renhet må bevares, forat den kan stå uten plett for Gud, kledd i Kristi rettferdighets kappe.
Dersom den feilende omvender seg og bøyer seg under Kristi tukt, bør man tilstå ham en ny prøve. Og selv om han ikke vender om, selv om han står utenfor menigheten, så har Guds tjenere ennå en gjerning å utføre for ham. De skal gjøre alvorlig forsøk på å vinne ham til omvendelse. Og dersom han bøyer seg for Den Hellige Ånds påvirkning og ved bekjennelse og forsagelse av sin synd gir bevis på om-vendelse, så skal man tilgi ham og by ham velkommen tilbake til menigheten, hvor graverende hans forsyndelse enn kan ha vært. Hans brødre skal oppmuntre ham på den rette veien og behandle ham som de ville ønske å bli behandlet om de var i hans sted, idet de ser til seg selv at ikke de og blir fristet.
«Sannelig sier jeg dere,» uttalte Krisus videre: «Alt det dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt det dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.»
Denne uttalelsen står ved makt gjennom alle tider. Makten til å handle i Kristi sted er overgitt til menigheten. Den er Guds redskap til opprettholdelsen av orden og disiplin blant hans folk. Til den har Herren overdradd makten til å avgjøre alle spørsmål som angår dens trivsel, renhet og orden. På den hviler det ansvar å utelukke fra menighetens fellesskap slike som er uverdige, som ved sin ukristelige handlemåte ville føre vanære over sannheten. Alt det som menigheten foretar seg i samsvar med de anvisninger Guds Ord gir, vil bli stadfestet i himmelen.
Syndsforlatelse
«Dersom dere forlater noen deres synder,» sa Kristus, «da er de dem forlatt; dersom I fastholder dem for noen, da er de fastholdt.» Joh. 20, 23. Kristus gir her ikke noe menneske frihet til å felle dom over andre. I sin bergpreken forbød han dette. Det er en rettighet som tilhører Gud. Men på menigheten i egenskap av en organisasjon legger han et ansvar for de enkelte medlemmer. Overfor dem som faller i synd, har menigheten den plikt å advare og undervise dem og om mulig hjelpe dem til rette. «Overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære,» sier Herren. 2 Tim. 4, 2.
Innta et oppriktig standpunkt overfor syndig handling. Advar hver sjel som er i fare. La ingen få bedra seg selv. Kall synden med dens rette navn. Framhold hva Gud har sagt om løgn, sabbatsbrudd, tyveri, avguderi og ethvert annet onde. «De som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike.» Gal. 5, 21. Hvis de fortsetter i synd, vil den dom som dere har avsagt etter Guds Ord, bli uttalt over dem i himmelen. Ved å velge synd fornekter de Kristus; menigheten må vise at den ikke godkjenner deres handlinger, for ellers vanærer den selv sin Herre. Den må si det om synden som Gud sier om den. Den må behandle den etter Guds anvisning, og da blir dens handling stadfestet i himmelen. Den som forakter menighetens autoritet, forakter Kristi egen autoritet.
Men det er en lysere side i dette bilde. «Dersom I forlater noen deres synder, da er de dem forlatt.» Legg hovedvekten på denne tanken. La hvert øye være festet på Kristus når det arbeides for de feilende. La hyrdene nære en kjærlig omhu for hjorden på Guds beitemark. La dem tale til de feilende om Frelserens tilgivende nåde. La dem oppmuntre synderen til å omvende seg og tro på ham som kan forlate. La dem på grunnlag av Guds Ords autoritet kunngjøre: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» Alle som omvender seg, har denne forsikringen: «Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trede våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp.» Joh. 20, 23 ; 1 Joh. 1, 9; Mik. 7, 19.
La menigheten med takknemlige hjerter godta synderens omvendelse. La den angrende bli ført ut av vantroens mørke inn i troens og rettferdighetens lys. La hans skjelvende hånd bli lagt i Jesu kjærlige hånd. En slik forlatelse blir stadfestet i himmelen. -- The Desire of Ages, side 805, 806.