Det er om morgenen ved Galileasjøen. Sammen med disiplene er Jesus kommet til lands etter en stormfull natt på sjøen, og lyset fra soloppgangen stryker bortover vannet som en fredfull velsignelse. Men idet de går i land, møter de et syn som er frykteligere enn den opprørte sjøen. Fra et skjulested mellom gravene løper to sinnssyke menn mot dem, og det kan virke som om de har tenkt å rive dem i stykker. De lenkene som de slet i stykker da de rømte fra det stedet hvor de var innesperret, henger ennå fast på dem. De er blodige av dype sår, og øynene deres stirrer ut mellom det lange, ustelte håret. Det synes som om det ikke er mye menneskelig igjen i dem. Ja, de ligner mer ville dyr enn mennesker.
Disiplene og alle som er sammen med dem, flykter skremt bort, men snart merker de at Jesus ikke følger etter. De snur seg for å se hvor det er blitt av ham, og der, på samme sted hvor de hadde løpt fra ham, står han ennå. Han som stilte stormen, han som møtte Satan og vant seier over ham, flykter ikke unna noen ond ånder. Mennene nærmer seg ham med skjærende tenner og med fråden om munnen, men Jesus løfter den samme hånden som hadde befalt bølgene om å roe seg, og mennene klarer ikke å komme nærmere. Rasende og hjelpeløse blir de stående foran ham.
Med myndighet befaler han de urene åndene om å fare ut av dem. De ulykkelige mennene skjønner at her har de møtt den ene som kan befri dem fra de åndene som har plaget dem. De faller ned for Frelserens føtter og trygler ham om nåde. Men når de åpner munnen, er det de onde åndene som taler gjennom dem og skriker ut: «Hva har vi med deg å gjøre, du Guds Sønn? Er du kommet hit for å pine oss før tiden?» Mat 8:29.
De onde åndene blir tvunget til å gi slipp på sine ofre, og det skjer en vidunderlig forandring med de besatte. Lyset skinner inn i sinnet deres, og øynene stråler av forstand. De ansiktene som så lenge hadde vært fordreid etter Satans bilde, blir med ett milde, de blodige hendene henger slappe, og mennene løfter sine stemmer i takknemlighet til Gud.
Mens alt dette skjer, farer de onde åndene som var blitt drevet ut av sine menneskeboliger, inn i noen griser, slik at disse styrter seg selv i døden. Svinevokterne skynder seg av sted for å fortelle hva som har skjedd, og snart kommer hele landsbybefolkningen for å møte Jesus. De to sinnssyke har vært den store redselen i dette området. Nå sitter de påkledd og med sans og samling ved Jesu føtter og lytter til hva han har å si, og de gir all ære til ham som har gjort dem friske. Men de som står omkring og ser på, jubler slett ikke. For dem betyr det mer at de har mistet en flokk griser, enn at disse mennene er befridd fra Satans grep. Skrekkslagne flokker de seg om Jesus og bønnfaller ham om å dra bort fra dem. Han lar dem få det som de vil og går straks i båten for å seile over til den andre siden. Det er helt andre følelser som fyller dem som nettopp er blitt fri for besettelsen. De ønsker bare å være sammen med ham som har befridd dem. Så lenge de er sammen med ham, kan de føle seg trygge for de demonene som har pint dem og ødelagt deres voksne liv. Mens Jesus er på vei ut i båten, holder de seg tett inn til ham, kaster seg på kne foran ham og tigger ham om å få være sammen med ham så de kan lytte til det han har å si. Men Jesus byr dem å gå hjem og fortelle hvor rikt Gud har velsignet dem.
Det er der de har en oppgave å gjøre - å gå til et hedensk hjem og fortelle om alle de velsignelsene de har mottatt fra Jesus. Det er vanskelig for dem å ta farvel med Frelseren. De kommer til å møte store problemer når de nå skal vende tilbake til sine hedenske landsmenn, og de har vært isolert fra andre mennesker så lenge at de føler seg uskikket til å gjøre det de blir bedt om. Men så snart han viser dem hvilken plikt de har, er de klar til å adlyde.
De nøyde seg ikke med å dra til sine egne familier og naboer for å fortelle om Jesus, men de drog gjennom hele Dekapolis og forkynte Kristi kraft til frelse, og de vitnet om hvordan han hadde fridd dem fra de onde åndene.
Selv om folket i Gadarener-landet valgte å ikke ta imot Jesus, overlot han dem ikke til det mørket de hadde valgt å leve i. Da de bad ham om å dra bort, hadde de ennå ikke hørt hans ord. De var uvitende om hva de forkastet. Derfor sendte han lys til dem gjennom slike som de ikke kunne nekte å høre på.
Det var Satan som gjorde slik at griseflokken ble drept, og hensikten hans var å få folket til å vende seg bort fra Frelseren og hindre at evangeliet ble forkynt i denne bygda. Men nettopp dette vakte folket opp på en måte som ikke noe annet kunne ha gjort, og oppmerksomheten deres ble rettet mot Jesus. Selv om Jesus selv reiste bort, så ble de mennene han hadde helbredet, tilbake som vitner om den kraft han hadde. De som før hadde vært redskaper for mørkets fyrste, ble nå lysbærere og budbærere for Guds Sønn. Da Jesus senere kom tilbake til Dekapolis, flokket folket seg om ham, og i løpet av tre dager hørte tusener av mennesker frelsens budskap.
De to besatte som Jesus helbredet var de første misjonærene han sendte ut for å undervise i landet omkring Dekapolis. Disse to mennene hadde bare en kort tid lyttet til hva han hadde å si. De hadde aldri fått anledning til å lytte til noen av hans prekener. De kunne ikke undervise folket på samme måte som disiplene, som hadde vært sammen med Jesus dag etter dag. Men de kunne fortelle hva de visste, det de selv hadde sett, hørt og kjent av Frelserens kraft. Det er dette alle som er blitt rørt i hjertet av Guds nåde, kan gjøre. Det er et slikt vitnesbyrd Herren venter på, men fordi det ikke blir gitt, går verden fortapt.
Evangeliet må forkynnes som en levende kraft som kan forandre menneskeliv, og ikke som en død teori. Gud vil.at hans tjenere skal vitne om den kjensgjerningen at ved hans nåde kan mennesker eie Kristi karakter og juble i vissheten om hans store kjærlighet. Han vil at vi skal vitne om den kjensgjerningen at han ikke er tilfreds før alle som vil ta imot frelsen, er vunnet og har fått tilbake de rettigheter de har som hans sønner og døtre.
Han tar med glede imot til og med dem som har motarbeidet ham sterkest. Når de omvender seg, gir han dem sin guddommelige ånd og sender dem ut blant de ugudelige for å forkynne hans nåde. Mennesker som har sunket ned til å bli Satans redskaper, blir ennå ved Kristi kraft forvandlet til å bli rettferdighetens budbærere, og de blir sendt ut for å fortelle hvilke store velsignelser Herren har gitt dem, og at han har vist dem barmhjertighet.
«Hele dagen skal min tunge tale om din rettferdighet
Etter at kvinnen i Kapernaum var blitt helbredet ved at hun i tro berørte Jesus. ønsket Jesus at hun skulle erkjenne hvilken velsignelse hun hadde mottatt. De gaver som evangeliet gir kan en ikke motta i det skjulte eller nyte i hemmelighet. «Dere er mine vitner, sier Herren, og jeg er Gud.» Jes 43: 12.
Den metoden Gud bruker for å åpenbare Kristus for verden er at vi bekjenner hvor trofast han er. Vi må erkjenne hans nåde slik den er blitt gjort kjent av gudfryktige mennesker forut for vår tid, men det som vil gjøre størst virkning, er vitnesbyrdet om hva vi selv har opplevd. Vi er Guds vitner når vi gjennom våre liv åpenbarer hvilken makt han har. Ethvert menneske har et liv som er forskjellig fra alle andres, og en erfaring som er ulik deres. Gud ønsker at vi skal sende vår pris opp til ham på hver vår særegne måte. Når vi priser hans nåde på en slik måte - når vår pris blir fulgt av et liv etter Kristi mønster - har det en uimotståelig kraft som gjør at mennesker søker frelsen.
Når vi tar vare på minnene om alle Guds gaver, er det til vårt eget beste. Da vil troen bli styrket til å forvente og ta imot stadig mer. Det ligger en større oppmuntring for oss i den minste velsignelsen vi selv får fra Gud, enn i alt det vi kan lese om andres tro og opplevelser. Det menneske som gir etter for Guds nåde, vil bli som en fruktbar hage. Helsen vil ha godt av det, lyset vil stråle fram fra mørket, og Herrens herlighet vil gå opp over et slikt menneske.
«Hvordan skal jeg gjengjelde Herren alle hans velgjerninger mot meg? Jeg vil løfte frelsens beger og påkalle Herrens navn. Mine løfter til Herren vil jeg holde, og det for hele hans folks øyne.» «Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever, jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til. Måtte min tale være til behag for ham! Jeg vil glede meg i Herren!» «Hvem kan fullt ut nevne Herrens veldige gjerninger eller forkynne all hans pris?» «Pris Herren, påkall hans navn! Kunngjør blant folkene hans store gjerninger! Syng for ham, lovsyng ham, tal om alle hans under! Ros dere av hans hellige navn! La dem som søker Herren, glede seg i sitt hjerte.» «For din miskunnhet er bedre enn livet. Mine lepper priser deg. ... Min sjel skal bli mettet med fete retter. Med jublende lepper skal min munn lovprise deg. Når jeg kommer deg i hu på mitt leie, tenker jeg på deg gjennom nattevaktene. For du har vært min hjelp, og under dine vingers skygge jubler jeg.» «Til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke. Hva skulle et menneske kunne gjøre meg? Jeg har løfter på meg til deg, Gud. Jeg vil betale deg med takkoffer. For du har fridd min sjel fra døden, ja, mine føtter fra fall, så jeg kan vandre for Guds åsyn i de levendes lys.» «Du Israels Hellige! Mine lepper skal juble, for jeg vil lovsynge deg, -- og min sjel, som du har forløst. Hele dagen skal min tunge tale om din rettferdighet.» «Du er min tillit fra min ungdom av. ... Om deg vil jeg alltid synge min lovsang.» deg vil minne om ditt navn blant alle slekter. Derfor skal folkene prise deg evig og alltid.» Sal 116:12-14; 104:33,34; 106:2; 105:1-3; 63:4-8; 56:12-14;71:22-24.5,6;45:18.
«For intet har dere fått det, for ,intet skal dere gi det»
Den innbydelsen som ligger i evangeliet, er ikke begrenset og skal ikke bli gitt til bare noen få utvalgte vi mener vil takke oss dersom de tar imot den. Vi skal bringe budskapet til alle. Når Gud velsigner sine barn, gjør han det ikke bare for deres egen skyld, men for hele verdens. Når han gir oss av sine gaver. vil han at vi skal mangfoldiggjøre dem ved å dele dem med andre.
Den samaritanske kvinnen som Jesus snakket med ved Jakobs brønn, ledet andre til Frelseren så snart hun hadde funnet ham selv. Hun viste seg å være en mer virksom misjonær enn hans egne disipler. De så ikke noe i Samaria som kunne tyde på at det var en lovende misjonsmark. De var opptatt av den store virksomheten som skulle utføres en gang i framtiden. De la ikke merke til at like ved dem lå det en høst som de skulle samle inn. Men ved hjälp av den kvinnen som de hadde avsky for, fikk en hel by høre om Jesus. Uten å nøle brakte hun lyset til sine egne.
Denne kvinnen er et eksempel på hva en praktisk tro på Kristus kan utrette. Enhver sann disippel ble født som misjonær inn i Guds rike. Sa snart vi selv har lært Frelseren å kjenne. skal vi gjøre ham kjent for andre. Den sannheten som frelser og helliggjør, kan vi ikke holde skjult i vårt eget hjerte. Den som drikker av livets vann, blir selv en livsens kilde. Den som tar imot, blir selv en som gir. Når Kristi nåde fyller sjelen, blir det som en kilde i ørkenen som veller fram og lesker alle, og de som holder på å omkomme, blir ivrige etter å drikke av livets vann. Når vi gjør dette, mottar vi en større velsignelse enn om vi bare arbeider for oss selv. Først når vi arbeider for å bringe frelsens glade budskap til andre, kommer vi nær Frelseren. Om dem som tar imot hans nåde, sier Herren:
Jeg vil gjøre dem og landet omkring til en velsignelse. Jeg vil sende regn i rette tid, velsigneisens regnstrømmer skal det være.» Esek 34:26.
«Men på den siste, den store dag i høytiden, stod Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke. Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann.» Joh 7:37,38.
De som tar imot, må dele med andre. Fra alle kanter lyder rop om hjelp, og Gud kaller på mennesker for at de med glede skal tjene sine medmennesker. For dem som seirer, ligger det udødelige kroner og venter i himmelens rike. Vi skal bringe lys til vår verden, som er i ferd med å gå til grunne på grunn av uvitenhet.
«Sier ikke dere at det ennå er fire måneder, og så kommer høsten? Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høst! Den som høster, får lønn, og han samler inn grøde til evig liv.» Joh 4:35,36.
Gjennom tre år hadde disiplene sett Jesu vidunderljge eksempel. Dag etter dag var de sammen med ham og samtalte med ham, hørte hvordan han oppmuntrede trette som bar på tunge byrder, og de så hvordan hans kraft ble åpenbart på syke og lidende mennesker. Da tiden var inne til at han skulle forlate dem, velsignet han dem og gav dem kraft til å fortsette hans arbeid i hans navn. De skulle la lyset om hans budskap om kjærlighet og legedom stråle ut til andre. Og Frelseren lovte dem at han alltid skulle være sammen med dem. Ved Den Hellige Ånd ville han være enda nærmere dem enn da han vandret synlig blant dem.
Det arbeidet disiplene gjorde, må vi også gjøre. Hver eneste kristen må være en misjonær. I vår tjeneste for dem som trenger hjelp må vi gjenspeile sympati og medlidenhet og forsøke på en uegennyttig måte å lindre smertene blant lidende mennesker.
Det finnes en oppgave for alle og enhver. Ingen må tro at det ikke finnes en oppgave de kan utføre for Kristus. Frelseren setter seg selv i hvert enkelt menneskes sted. Han ble et medlem av den jordiske familie for at vi skulle bli medlemmer av den himmelske. Han er Menneskesønnen og derfor også bror til alle Adams sønner og døtre. De som følger ham må aldri tillate seg å mene at de ikke har noe ansvar overfor den verden som holder på å gå til grunne omkring dem. De er en del av den store menneske familien, og himmelen regner dem som brødre og søstre til både syndere og hellige.
Millioner på millioner av mennesker som er rammet av sykdom, uvitenhet og synd, har aldri så mye som hørt om Kristi kjærlighet til dem. Hva ville vi ha ønsket de skulle gjøre, dersom vi var i deres sted og de i vårt? Så langt det står i vår makt, må vi gjøre det samme for dem. Den kristne leveregelen som vi alle skal stå eller falle for i dommen, er denne: «Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem!» Mat 7:12.
Vi står i gjeld til dem som ikke eier de samme fordelene som oss, og som har gitt oss et fortrinn framfor andre - enten det nå er kunnskap eller dannelse, en ren karakter, en kristen oppdragelse eller en religiøs erfaring. Og så langt det står i vår makt, må vi hjelpe dem som ikke er like privilegerte som oss. Dersom vi er sterke, må vi holde hendene oppe på de svake.
Herlighetens engler, som alltid ser vår himmelske Fars ansikt, er glad for å kunne tjene hans små. Engler er alltid til stede der de trengs mest, hos dem som må kjempe de hardeste kampene mot seg selv, og hos dem som lever i det dårligste miljøet. De har en særlig oppgave når det gjelder å ta seg av dem som er svake og skjelvende med mange negative karaktertrekk. De rene, syndefrie englene fra himmelen utfører et slikt arbeid som mange selvopptatte mennesker betrakter som ydmykende, nemlig å hjelpe de elendige som på alle måter har en dårlig karakter.
Jesus så ikke på himmelen som noe lykkelig sted å være om vi skulle gå fortapt. Han forlot de himmelske saler og byttet dem med et liv i hån og forakt, som endte med en skammelig død. Han eide himmelens ubeskrivelige rikdom, men ble fattig for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike. Han vil at vi skal følge i hans fotspor.
Den som blir et Guds barn, må i tiden som ligger foran se på seg selv som et ledd i en lenke som er senket ned for å redde verden, en som går ved Kristi side i hans nådige plan om å oppsøke og frelse det som er fortapt.
Det er mange som mener det ville være en stor forrett å få anledning til å besøke de stedene hvor Jesus levde mens han var her på jorden, gå der han gikk, se strendene langs den innsjøen hvor han så ofte underviste, og de åsene og dalene han gjerne lot øynene hvile ved. Men det er ikke nødvendig å dra til Nasaret, Kapernaum eller Betania for å gå i Jesu fotspor. Vi vil finne fotsporene hans ved sykesengen, der de fattige bor, i storbyens trange bakgater og på hvert sted der det finnes menneskehjerter som trenger trøst.
Det er vår oppgave å mette dem som sulter, kle de nakne og trøste dem som lider og har det vondt. Vi skal hjelpe dem som lever i fortvilelse, og gi håp til dem som føler at de ikke har noe håp.
Når Kristi kjærlighet kommer til uttrykk gjennom uegennyt- _ tig tjeneste for andre, vil den kunne gjøre mer for å omvende en urettferdig enn hva sverd og domstoler vil kunne gjøre. Det kan være nødvendig å bruke slike trusler overfor lovbrytere; men en kjærlig misjonsarbeider vil kunne utrette mer. enn dette. Det er ofte slik at det hjertet som hardner under irettesetteiser, vil smelte under Kristi kjærlighet.
En misjonsarbeider vil ikke bare kunne lindre fysiske plager, men også lede synderen til Den Store Lege, som kan rense sjelen fra syndens spedalskhet. Det er Guds plan at hans tjenere skal bringe hans stemme videre til de syke, de elendige og de som er besatt av onde ånder. Gjennom sine menneskelige redskaper ønsker han å være en trøster som verden ikke kjenner maken til.
Frelseren har gitt sitt enestående liv for å kunne opprette en menighet som skal være i stand til å tjene dem som lider, som har sorg og som lever i fristelse. De troende kan være fattige, uten utdannelse eller berømmelse, men i Kristus kan de utføre et arbeid i hjemmet, i nabolaget og til og med i andre land, som vil være av evighetsbetydning.
Kristus sier til sine etterfølgere i dag like mye som han sa til sine første disipler:
«Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler.» «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!» Mat 28:18,19; Mark 16:15.
Og vi eier også løftet om at han er med oss: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» Mat 28:20.
I dag er det ingen nysgjerrige folkeskarer som samler seg på øde steder for å se og høre Jesus. Man kan ikke høre hans stemme i de travle gatene. Det er ingen som roper fra veikanten: «Jesus fra Nasaret gikk forbi.» Luk 18:37. Allikevel er dette ordet like sant i dag. Kristus går usynlig gjennom gatene våre. Han kommer inn i våre hjem med budskap om nåde. Han venter på å få samarbeide med alle dem som ønsker å tjene andre mennesker i hans navn. Han er midt iblant oss for å helbrede oss og velsigne oss, dersom vi bare vil ta imot ham.
«Så sier Herren: På den tid som behager meg, bønnhører jeg deg, og på frelsens dag hjelper jeg deg. Jeg vil bevare deg og gjøre deg til en pakt for folket, for at du skal gjenreise landet og utskifte de øde arvedeler, og si til de fangne: Gå ut! - til dem som er i mørket: Kom fram!» Jes 49:8,9.
«Hvor fagre er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud er blitt konge!» Jes 52:7.
«Bryt ut i jubel alle sammen. ... For Herren trøster sitt folk. ... Herren avdekker sin hellige arm for alle folkenes øyne, og alle jordens ender får se vår Guds frelse.» Verseue 9,10.
«For jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik jeg har gjort mot dere.»