Ingen er tilsynelatende mer hjelpeløs og likevel i virkelig-heten mer uovervinnelig enn den sjelen som føler at han er ingenting og stoler fullt og helt på Frelserens fortjeneste. Gud vil heller sende alle himmelens engler for å hjelpe en slik sjel enn å tillate at han blir beseiret, -- Testimonies VII, side 17.
FREMOVER OG OPPOVER
Jeg skulle ønske jeg kunne skildre hvor vakkert kristenlivet er. Det begynner ved livets morgen, og styrt av naturens og Guds lover beveger den kristne seg stadig fremover og opp-over og blir for hver dag dratt nærmere sitt himmelske hjem. Der venter livets krone på ham sammen med et nytt navn «som ingen kjenner uten han som får det». Åp. 2, 17. Hele tiden vokser hans lykke, hans hellighet og hans brukbarhet. For hvert år blir fremgangen større enn i det foregående.
Gud har gitt de unge en stige som de skal klatre oppover, en stige som når fra jorden til himmelen. Gud står ved toppen av denne stigen, og de klare strålene fra hans herlighet faller på hvert trinn. Han holder øye med dem som klatrer, og er klar til å sende hjelp når grepet er ved å løsne eller foten begynner å skjelve. Ja, fortell det med de mest oppmuntrende ord at ingen som holder ut med å klatre oppover stigen, skal gå glipp av å gå inn i den himmelske stad.
Satan kommer til de unge med mange fristelser. Han leker med deres liv og lar ingen midler være ubrukt når det gjelder å forføre og ødelegge dem. Men Gud lar dem ikke kjempe mot fristeren uten hjelp. De har en allmektig hjelper.
Han som i denne verden og i menneskelig natur møtte Satan og beseiret ham og motsto enhver fristelse som kommer til de unge i dag, er langt sterkere enn deres fiende. Han er deres eldre bror. Han nærer en dyp og øm interesse for dem. Hele tiden holder han vakt over dem, og han gleder seg når de forsøker å behage ham. Når de ber, blander han røkelsen fra sin rettferdighet med deres bønner og overlater dem til Gud som et velbehagelig offer. Ved hjelp av hans styrke kan de unge tåle motgang som gode korsets stridsmenn. Når de får styrke fra ham, blir de i stand til å nå de høye idealene som er satt for dem. Det offeret som ble brakt på Golgata, er garantien for deres seier.
Gud er ikke urimelig.-- Guds menighet består av store og små kar. Herren ber ikke om noe urimelig. Han venter ikke at de små karene skal romme like mye som de store. Han venter å få igjen i forhold til det som et menneske har, og ikke i forhold til det det ikke har. Gjør ditt beste, og Gud vil godta dine anstrengelser. Ta fatt på den plikten som ligger nærmest, og utfør den trofast, så vil Mesteren fullt og helt godta ditt arbeid. Du må ikke overse de små oppgavene som ligger og venter på deg, fordi du ønsker å gjøre noe stort.
Pass på så du ikke forsømmer å be i lønnkammeret og å studere Guds Ord. Det er det som er ditt våpen mot ham som arbeider for å hindre deg i å gjøre fremskritt på veien mot himmelen. Når du først har forsømt bønn og bibelstudium en gang, vil det være lettere å gjøre det neste gang. Når du først har stått imot Åndens kall en gang, vil det være lettere å stå imot en gang til. På den måten blir hjertet og samvittigheten forherdet.
På den andre siden vil det være lettere å motstå en fristelse en annen gang når du først har gjort det en gang. Enhver selvfornektelse gjør selvfornektelse lettere. Enhver seier som blir vunnet, bereder vei for en ny seier. Enhver motstand mot fristelse, enhver selvfornektelse, enhver seier over synd, er en sæd som blir sådd til evig liv. Enhver uegennyttig handling gir ny styrke til det åndelige liv. Ingen kan forsøke å være lik Kristus uten å vokse seg mer edel og sann.
Vis tillit.-- Herren vil anerkjenne alle forsøk på å nå hans ideal for deg. Når du begår en feil, når du er blitt ledet inn i synd, så føl ikke at du ikke kan be, at du ikke er verdig til å komme frem for Herren. «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige.» 1 Joh. 2, 1. Han venter med utstrakte armer for å ønske den fortapte sønnen velkommen tilbake. Gå til ham og fortell ham om dine feil og mangler. Be ham om å gi deg styrke til en ny anstrengelse. Han vil aldri skuffe deg, aldri misbruke din tillit.
Du vil komme til å møte prøvelser. På den måten pusser Herren vekk ujevnhetene i din karakter. Knurr ikke. Du gjør bare prøvelsen verre når du klager. Ær Gud ved å underkaste deg ham med glede. Behold Guds kjærlighet i hjertet selv når det er begått en feil mot deg. «Hold din tunge fra ondt og dine leber fra å tale svik! Vik fra ondt og gjør godt, søk fred og jag etter den! Herrens øyne er vendt til de rettferdige, og hans ører til deres rop.»
Vokt deg for fortvilte skritt. Om du venter til i morgen, vil selv den mørkeste dag være forbi. «I stillhet og tillit skal eders styrke være.» Es. 30, 15. Kristus vet hvor sterke fristelsene deres er og hvor stor kraft dere har til å motstå dem. Hånden hans er alltid strakt ut i medfølende ømhet mot alle lidende barn. Han sier til den fristede og motløse: Barn, jeg har lidd og dødd for deg. Kan du stole på meg? Som dagen er, skal din styrke være.
«Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det.» . . . Han skal være for deg «som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land». Sal. 37, 5; Es. 32, 2. Han sier: «Kom til meg, ... så vil jeg gi dere hvile,» en hvile som verden hverken kan gi eller ta bort. . . .
Det er ikke mulig å beskrive med ord den fred og glede en får når en tar Gud på hans ord. Prøvelser forstyrrer ham ikke, list engster ham ikke. Selvet er korsfestet. Kanskje blir pliktene hans tyngre, fristelsene sterkere og prøvelsene alvorligere. Men han vakler ikke, for han får den styrke som svarer til hans behov. -- The Youth's Instructor, 26. juni 1902.
Hva seieren kostet.-- Kristus ofret alt for menneskene for at det skulle være mulig for dem å nå himmelen. Nå gjelder det for de falne menneskene å vise at de fra sin side vil ofre for Kristi sak, slik at de kan vinne en udødelig herlighet. De som har en klar forståelse av frelsens storhet og av hva den har kostet, vil aldri knurre over at de må så med tårer, og at kamp og selvfornektelse er den kristnes lodd i dette liv. -- Signs of the Times, 4. mars 1880.
EN FULLKOMMEN KARAKTER
Kristus har ikke gitt oss noen forsikring om at det å nå frem til fullkommenhet i karakteren er noen lettvint sak. En edel, allsidig karakter er ikke noe som arves. Den kommer ikke til oss ved et slumpetreff. Nei, en edel karakter er noe en tilkjemper seg ved hard, personlig innsats gjennom Kristi fortjenester og Kristi nåde. Gud gir talentene, sjelsevnene. Men det er vi som må danne karakteren. Den bygges opp gjennom harde kamper med selvet. Stadig kommer vi i konflikt med nedarvede tilbøyeligheter. Vi får øve nøye kritikk over oss selv og ikke tåle at et eneste ufordelaktig trekk blir stående uten å bli rettet på.
La ingen si som så: «Jeg kan ikke rå med mine karaktermangler.» Om du kommer til en slik slutning -- eller be-slutning -- vil du visselig gå glipp av det evige liv. Umuligheten ligger bare i din egen vilje. Hvis du ikke vil seire, da er det klart at du ikke kan seire. Den virkelige vanskelighet skyldes fordervelsen på bunnen av et hjerte som ikke er blitt helliget, og uvilligheten til å underkaste seg Guds kontroll.
Sett målet høyt.-- Gud har kvalifisert mange for et ut-merket arbeid. Men de utfører kanskje svært lite. Hvorfor? Simpelthen fordi de tar initiativet til svært lite. Tusenvis av mennesker går gjennom livet som om de ikke hadde noen bestemt sak å leve for, ikke noe mål å nå frem til. Slike vil få lønn i forhold til sine gjerninger.
Husk at du aldri når noen høyere standard enn den du setter for deg selv. Så sett da målet høyt, manøvrer deg oppover fremskrittsstigen i hele dens lengde, trinn for trinn, om det så skal koste deg den mest smertefulle anstrengelse. La ikke noe hindre deg. Skjebnen har ikke snørt sitt nett så fast omkring noe menneske at det behøver å hengi seg til hjelpeløshet og uvisshet. Vanskelige forhold bør skape bare en desto fastere beslutning om å vinne seier. Straks den første barriere er brukket ned, vil evnen og motet til å rykke lenger frem øke. Treng deg da besluttsomt videre i den riktige retning, så vil forholdene bli dine hjelpere, ikke bare hindringer på veien.
Oppelsk alle gunstige karaktertrekk.-- Vær ærgjerrig på Mesterens vegne. For hans æres skyld skal du pleie enhver skjønnhet i karakteren. Med hver eneste side av din karakterutvikling skal du være Gud til behag. Dette er absolutt mulig for deg. Enok behaget Gud, selv om han levde i en degenerert tidsalder. Og det finnes Enok'er den dag i dag.
Stå urokkelig som Daniel, den trofaste statsmannen, som ingen fristelse kunne bestikke. Skuff ikke ham som elsket deg så høyt at han ga sitt liv for å slette ut dine synder. Han sier: «Uten meg kan dere intet gjøre.» Joh. 15, 5. Husk det. Om du har gjort feil, så vil du enda kunne vinne seier. Det er nødvendig at du ser dine feil og tar dem som advarsler for fremtiden. Derved kan du vende nederlag til seier, skuffe fienden og gi din Forløser ære.
En karakter dannet etter det guddommelige mønster er den eneste skatt vi kan ta med oss fra denne verden inn i den kommende. De som er under innflytelse av Kristi lære i denne verden, vil kunne føre hver guddommelig erobring med seg til de himmelske boliger. Og i himmelen skal de stadig gjøre fremskritt. Hvor viktig er det ikke da å utvikle karakteren allerede i dette liv.
Det er mulig å gjøre det han byr deg.-- De himmelske vesener vil arbeide med det menneskelige redskap som med besluttsom tro søker den fullkommenhet i karakteren som strekker seg ut mot en tilsvarende fullkommenhet i handling. Til alle som er engasjert i dette arbeid, sier Kristus: Jeg står ved din høyre hånd for å hjelpe deg.
Når menneskets vilje samarbeider med Guds vilje, blir den allmektig. Alt det som den pålegger oss å gjore etter hans befaling, kan vi gjøre i hans kraft. Å motta et påbud fra ham er ensbetydende med å motta evnen til å utføre det. -- Ord som lever, side 215, 216.
Vår stadige avhengighet.-- De som ikke fatter sin stadige avhengighet av Gud, vil bli overvunnet av fristelse. Vi kan i øyeblikket mene at våre føtter står trygt, og at vi aldri skal rokkes. Vi sier kanskje tillitsfullt: «Jeg vet hvem jeg har trodd på. Ingenting kan rokke min tro på Gud og hans ord.» Men Satan legger planer for å dra fordel av våre nedarvede og utviklede karaktertrekk og å blinde våre øyne for våre egne behov og mangler. Bare når vi fatter vår egen skrøpelighet og ufravendt ser på Jesus, kan vi vandre i sikkerhet. -- Slektenes håp, side 258.
TROENS KAMP
Mange av de unge har det ikke som et fast prinsipp å tjene Gud. De synker sammen for hver sky som kommer, og har ikke kraft til å holde ut. De vokser ikke i nåden. Tilsynela-tende holder de Guds bud, men de er ikke underordnet Guds lov og kan heller ikke være det. Deres kjødelige hjerte må forandres. De må se skjønnheten i hellighet. Da vil de hige etter det som hjorten higer etter vann. Da vil de elske Gud og hans lov. Da vil Kristi åk bli gagnlig og hans byrde lett.
Dersom dere styrer deres steg etter Herrens befaling, kjære unge, må dere ikke vente at den stien dere går på, alltid vil gi ytre fred og velstand. Den stien som fører til den evige dag, er ikke lett å ferdes på. Til tider vil den virke både mørk og full av torner. Men dere har forsikringen om at Guds evige armer omslutter dere for å beskytte dere mot ondt. Han ønsker at dere skal vise en oppriktig tro på ham og lære å stole på ham i skyggen så vel som i solskinnet.
Levende tro.-- Kristi etterfølgere må ha en varig tro i hjertet, for uten den er det umulig å behage Gud. Troen er den hånden som griper fatt i den ubegrensede hjelp. Den er det middelet som gjør det mulig for det nye hjertet å slå i harmoni med Kristi hjerte.
Når ørnen strever for å nå hjem til redet, blir den av uværet ofte presset ned i de trange fjellpassene. De svarte, ville skymassene skjuler den for de solrike høydene der den har redet sitt. En stund virker den forvirret, flagrer hit og dit og slår med vingene som om den vil feie vekk de tette skyene. Den vekker duene i fjellkløftene med sine ville skrik i sine forgjeves forsøk på å finne en vei ut av fengselet. Til slutt kaster den seg oppover og gir fra seg et skingrende skrik idet den kommer opp i det rolige solskinnet ovenfor. Alt mørket og uværet er under den, og himmelens lys skinner omkring den. Den når sitt kjære hjem på den høye klippen og er fornøyd. Det var gjennom mørket den nådde lyset. Det kostet den anstrengelse å gjøre det, men den ble belønnet da den nådde det målet den lette etter.
Det er den eneste kursen vi som Kristi etterfølgere kan følge. Vi må vise den levende troen som kan trenge gjennom skyene som ligger som en tykk mur mellom oss og himmelens lys. Vi skal nå opp til troshøyder der alt er fred og glede i den Hellige Ånd.
En livsvarig strid.-- Har du noen gang sett på en hauk som forfølger en redd due? Instinktet har lært duen at dersom hauken skal kunne gripe sitt bytte, må den fly høyere enn duen. Derfor stiger den høyere og høyere opp mot himmelen, hele tiden forfulgt av hauken, som forsøker å komme ovenpå. Men forgjeves. Duen er trygg så lenge den ikke lar noe stanse den i flukten eller trekke den ned mot jorden. Men dersom den nøler og flyr lavere ned, er fienden på vakt og vil kaste seg over sitt offer. Om og om igjen har vi sett denne scenen med en interesse som nesten tar pusten fra oss, og all vår sympati er hos den vesle duen. Hvor sørgelig det ville være å se den falle som offer for den grusomme hauken.
Vi har for oss en kamp, en livsvarig strid mot Satan og hans besnærende fristelser. Fienden vil bruke alle argumenter, alle bedrag, for å besnære sjelen, og dersom vi skal vinne livets krone, må vi legge en alvorlig og utholdende anstrengelse for dagen. Vi må ikke legge fra oss rustningen eller forlate slagmarken før vi har vunnet seieren og kan triumfere gjennom vår Frelser. Så lenge vi fortsetter å feste øynene våre på vår tros opphavsmann og fullender, kan vi være trygge. Men vår kjærlighet må være rettet mot høyere ting og ikke mot ting på jorden. Ved tro må vi stadig stige høyere i tilegnelsen av Kristi nåde. Ved daglig å betrakte hans enestående skjønnhet må vi bli mer og mer lik hans herlige bilde. Når vi lever i samfunn med himmelen på den måten, vil Satans forsøk pa a fange oss i sitt garn være forgjeves. -- The Youth's Instructor, 12. mai 1898.
SEIEREN ER GITT
Vi forstår så lite hvilken styrke vi kunne få dersom vi ville forene oss med kilden til all styrke. Om og om igjen faller vi i synd, og vi tror at slik må det alltid være. Vi klynger oss til svakhetene våre som om de er noe å være stolt av. Kristus forteller oss at vi må gjøre ansiktene våre harde som flint dersom vi skal kunne seire. Med sitt eget legeme bar han våre synder opp på treet, og gjennom den kraften han har gitt oss, kan vi motstå verden, kjødet og djevelen. Så la oss ikke snakke om hvor svake og udyktige vi er, men om Kristus og hans styrke. Når vi snakker om Satans styrke, får fiendens makt et enda fastere tak i oss. Når vi snakker om den All-mektiges makt, blir fienden drevet tilbake. . . .
Mange av oss benytter oss ikke av de privilegiene vi har. Vi gjør noen få svake forsøk på å gjøre det som er rett, og faller så tilbake til vårt gamle syndige liv. Dersom vi noen gang skal komme inn i Guds rike, må vi gå inn der med en fullkommen karakter, uten noen flekk eller rynke eller noe slikt. Satan arbeider med større energi etter hvert som vi nærmer oss tidens avslutning. Han legger snarene sine uten at vi merker det, slik at han kan få herredømmet over vårt sinn. Han forsøker på alle måter å tilsløre Guds herlighet i sjelen. Det står til oss å avgjøre om han skal få kontrollere våre hjerter og sinn, eller om vi skal få en plass på den nye jord og eiendomsretten til Abrahams land.
Vi vil kunne få en herlig seier dersom Guds kraft blir forent med menneskelige anstrengelser. Skal vi ikke sette pris på det? Alle himmelens goder er blitt gitt oss gjennom Jesus. Gud vil ikke at ondskapens makter skal si at han kunne ha gjort mer enn det han har gjort. De verdener som han har skapt, og himmelens engler vil kunne bevitne at han ikke kunne ha gjort mer. Gud har kraftkilder som vi ennå ikke vet noe om, og han vil forsyne oss fra disse når vi trenger det. Men våre anstrengelser må alltid forenes med de guddom-melige. Vår forstand, våre sanser og alle våre evner må bli vekket til virksomhet. . . . Dersom vi vil reise oss til strid og ruste oss som dem som venter på sin herre, dersom vi vil arbeide for å vinne over enhver mangel i vår karakter, vil Gud gi oss større lys og styrke og hjelp. -- The Youth's Instructor, 4. januar 1900.
Tro og plikt.-- Tro er ikke følelse. Tro er det man håper, overbevisning om det som ikke ses. Det finnes en slags religion som ikke er noe mer enn egoisme. Den finner glede i verdslige fornøyelser. Den er tilfreds med å betrakte Kristi religion, men kjenner ikke til dens frelsende kraft. De som eier denne religionen, tar synden lett fordi de ikke kjenner Jesus. Når de har det slik, tar de også plikten svært lett. Men en trofast utføring av plikten går hånd i hånd med en korrekt forståelse av Guds karakter. -- Review and Herald, 28. feb-ruar 1907.
HVORDAN VI SKAL BLI STERKE
Kristus har gjort alt som trengs for at vi skal bli sterke. Han har gitt oss sin Hellige Ånd, som har til oppgave å minne oss om alle de løftene som Kristus har gitt, slik at vi kan få fred og en herlig følelse av tilgivelse. Dersom vi bare vil holde øynene våre festet på Frelseren og stole på hans kraft, så skal vi bli fylt med en følelse av trygghet, for Kristi rettferdighet skal bli vår rettferdighet. . . .
Vi vanærer ham når vi snakker om vår udugelighet. I stedet for å se på oss selv så la oss hele tiden betrakte Jesus og bli mer og mer lik ham for hver dag som går, bli mer og mer i stand til å snakke om ham, bli bedre beredt til å benytte oss av hans vennlighet og hjelpsomhet, og å ta imot de velsignelsene han tilbyr oss.
Når vi på den måten lever i samfunn med ham, vokser vi oss sterke i hans styrke, og vi blir til hjelp og velsignelse for dem vi omgås. Dersom vi bare ville gjøre slik Herren ønsker vi skal, så ville vi bli som hellige harper hvor hver streng ville lyde som en pris og takk til Forløseren som Gud sendte for å bære verdens synd.
Se hans herlighet.-- Når fristelsene tar fatt i deg, noe de ganske sikkert kommer til å gjøre når du er omgitt av be-kymring og forvirring, når du er utmattet og motløs og har lyst til å gi etter for fristelse, så løft blikket opp, ja, se dit hvor du sist så lyset med troens øye, og mørket som omgir deg, skal bli spredd ved det klare lyset fra hans herlighet. Når synd tynger din samvittighet og kjemper for å få herredømmet, når vantroens sky formørker sinnet, så gå til Frelseren. Hans nåde er nok for deg til å seire over synd. Han vil tilgi oss og fylle oss med gleden i Gud. . . .
La oss ikke lenger snakke om vår udugelighet og mangel på kraft. La oss glemme det som ligger bak og jage fremover på veien mot himmelen. La oss ikke overse noen anledning som, hvis den blir riktig brukt, vil gjøre oss dyktige i Guds tjeneste. Da vil hellighet bli vevd inn i vårt liv som tråder av gull, og englene som ser hvordan vi helliger oss, vil gjenta løftet: «Jeg vil gjøre folk sjeldnere enn fint gull og mennesker sjeldnere enn gull fra Ofir.» Es. 13, 12. Hele himmelen gleder seg når svake og feilende mennesker gir seg selv til Jesus for å leve hans liv. -- Review and Herald, 1. oktober 1908.
Omvendelsens glede.-- Betingelsene for menneskets frelse er fastsatt av Gud. Den angrende synderen må fornedre seg selv og bære sitt kors dersom han skal finne hvile og fred. Tanken om at Jesus fant seg i en ydmykelse og et offer som mennesker aldri vil bli kalt til å tåle, burde få all klage og knurr til å forstumme. Mennesket opplever den søteste glede når det oppriktig omvender seg til Gud fra overtredelse av hans lov, og når det tror på Jesus Kristus som synderens Frelser og Talsmann. -- The Signs of the Times, 4. mars 1880.
DET SEIERRIKE LIV
Vi får fred når vi stoler på guddommelig kraft. Straks sjelen bestemmer seg for å handle i samsvar med det lyset som er gitt, gir den Hellige Ånd mer lys og styrke. Vi får nådens Ånd for at den skal samarbeide med de beslutningene vi fatter i sjelen, men den skal ikke stå i stedet for vår personlige utøvelse av tro. Fremgang i kristenlivet er avhengig av hvordan vi tar imot det lyset som Gud har gitt. Det er ikke overflod av lys og beviser som frigjør sjelen i Kristus. Nei, det er når alle sjelens krefter og all dens vilje og energi reiser seg i et oppriktig rop: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Mark. 9, 24.
Jeg gleder meg over de lyse utsiktene for fremtiden, og det samme kan dere gjøre. Vær glade og pris Herren for hans godhet. Overlat til ham det dere ikke kan forstå. Han elsker dere og har medynk med alle deres svakheter. Han «har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen». Ef. 1, 3. Det ville ikke tilfredsstille den Eviges hjerte å gi mindre velsignelse til dem som elsker hans Sønn, enn han gir til Sønnen selv.
Satan forsøker å dra våre sinn bort fra den mektige hjelpe-ren for å få oss til å gruble over hvor fordervet sjelen er. Men selv om Jesus ser hva vi har gjort oss skyldige i tidligere, så sier han at han tilgir, og vi bør ikke vanære ham ved å sette hans kjærlighet i tvil. Skyldfølelsen må legges ved korsets fot, ellers vil den forgifte livets kilder. Når Satan trenger seg inn på deg med sine trusler, så vend deg fra dem, og la Guds løfter være en trøst for sjelen. Skyen kan være mørk i seg selv, men når den blir fylt med himmelens lys, blir den klar som gull, for Guds herlighet faller på den.
Guds barn skal ikke la seg drive av følelser og stemninger. Kristi hjerte blir såret når de vakler mellom håp og frykt, for han har gittdem sikre bevis for sin kjærlighet. . . . Han vil at de skal utføre det arbeidet han har lagt på dem. Da vil hjertene deres bli som hellige harper i hans hender, og hver streng vil gi pris og takk til ham som Gud sendte for å ta bort verdens synd.
Kristi kjærlighet til sine barn er like så øm som den er sterk. Og den er sterkere enn døden, for han døde for å kjøpe vår frelse tilbake og gjøre oss til ett med ham, den uransakelige og evige. Hans kjærlighet er så sterk at den behersker alle hans krefter og bruker himmelens veldige hjelpemidler for å gjore godt mot hans folk. Den er uten en skygge av forandring eller omskiftelse. Den er den samme i går, i dag og til evig tid. Selv om synden har eksistert i århundrer og forsøkt å motarbeide hans kjærlighet og hindre den i å strømme til jorden, så flyter den fremdeles i rike strømmer til dem som Kristus døde for. -- Testimonies to Ministers, side 518,519.
Den dominerende innflytelsen.-- Husk at religion ikke bare er en av mange andre ting som har innflytelse på ditt liv, men den må bli den innflytelsen som dominerer alle andre. -- Counsels to Teachers, Parents, and Students, side 489.
LEVENDE TRO
Mange av dem som oppriktig søker etter hellighet i hjertet og renhet i livet, synes å være forvirret og mismodige. Hele tiden ser de på seg selv og beklager sin mangel på tro. Og fordi de ikke har tro, føler de at de ikke kan forlange at Gud skal velsigne dem. Disse menneskene forveksler tro med følelse. De overser hvor enkel sann tro er og fører på den måten et stort mørke over sjelen. De burde vende sinnet bort fra seg selv og dvele ved Guds nåde og godhet og på nytt overveie hans løfter, og så ganske enkelt tro at han vil oppfylle sitt ord.
Vi skal ikke stole på vår tro, men på Guds løfter. Når vi vender oss bort fra våre tidligere overtredelser av hans lov og bestemmer oss for at vi skal være lydige for fremtiden, bør vi tro at Gud for Kristi skyld godtar oss og tilgir syndene våre.
Noen ganger vil mørke og mismot komme over sjelen og true med å overmanne oss. Men vi må ikke kaste bort vår frimodighet. Vi må ha blikket festet på Jesus samme hva vi føler. Vi må forsøke trofast å utføre alle pliktene vi vet om, og så hvile rolig på Guds løfter.
Stol ikke på følelser.-- Til tider kan vi bli grepet av en følelse av uverdighet som vil bringe oss redsel. Men det er ikke noe bevis for at Gud har forandret sin holdning overfor oss, eller vi overfor ham. Vi skal ikke anstrenge oss for å oppnå en viss grad av følelse eller stemning i sinnet. Vi føler kanskje ikke den fred og glede i dag som vi følte i går, men i tro bør vi gripe Kristi hånd og stole like mye på ham når det er mørkt som når det er lyst.
Satan vil kanskje hviske: «Du er en altfor stor synder til at Kristus kan frelse deg.» Men når du vedgår at du i sannhet er syndig og uverdig, kan du møte fristeren med ropet: «Jeg påberoper meg Kristus som min Frelser ved forsoningens blod. Jeg stoler ikke på min egen fortjeneste, men på Jesu dyrebare blod, som renser meg. I dette øyeblikk klynger jeg meg i min hjelpeløshet til Kristus.» Kristenlivet må være et liv i stadig, levende tro. En ubøyelig tillit til Kristus og en fast tro på ham vil gi sjelen fred og trygghet.
Vær ikke mismodig.-- Vær ikke mismodig fordi du synes at hjertet ditt er hardt. Alle hindringer, alle indre fiender, øker bare ditt behov for Kristus. Han kom for å ta bort stenhjertet og gi deg et hjerte av kjøtt. Se til ham for å få særlig nåde til å vinne over dine spesielle feil. Stå fast mot alle onde tilskyndelser når du blir angrepet av fristelser, og si til din sjel: «Hvordan kan jeg vanære min Forløser? Jeg har overgitt meg til Kristus. Jeg kan ikke gjøre Satans gjerninger.» Rop til den kjære Frelseren etter hjelp til å ofre alle avguder og å legge bort alle de syndene du kjæler for. La troens øye se Jesus der han står foran Faderens trone og viser sine sårede hender frem når han ber for deg. Tro at det kommer styrke til deg fra din dyrebare Frelser.
Betrakt Kristus.-- Betrakt i tro de kronene som er lagt til side for dem som seirer. Hør de frelstes jublende sang: «Verdig, verdig er Lammet som ble slaktet og har kjøpt oss til Gud!» Forsøk å oppfatte disse scenene som en virkelighet. Da Stefanus, den første kristne martyr, utkjempet sin fryktelige kamp mot makter og myndigheter og mot ondskapens åndehær i himmelrommet, utbrøt han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» Ap. gj. 7, 56. Verdens frelser ble åpenbart for ham. Han skuet ned til ham fra himmelen med den dypeste interesse, og det herlige lyset fra Kristi åsyn skinte på Stefanus med en slik klarhet at selv hans fiender så hans ansikt lyse som en engels ansikt.
Dersom vi lot tankene våre dvele mer ved Kristus og den himmelske verden, ville det bli en mektig inspirasjonskilde og støtte for oss mens vi kjemper Herrens kamper. Stolthet og kjærlighet til verden vil tape sin kraft når vi tenker på de herlighetene som finnes i det fagre landet som snart skal bli vårt hjem. Alle jordiske tillokkelser er av liten verdi når de blir sammenlignet med Kristi ynde.
Vend tankene i en annen retning.-- Ingen må tro at de kan oppnå forvissningen om Guds kjærlighet uten at de selv gjør alvorlige anstrengelser. Når man lenge har tillatt sinnet å dvele utelukkende ved jordiske ting, er det vanskelig å forandre tankemønsteret. Det som øyet ser og øret hører, legger altfor ofte beslag på oppmerksomheten og opptar interessen.
Men dersom vi ønsker å gå inn i Guds stad og betrakte Jesus i hans herlighet, må vi venne oss til å se på ham med troens øye her. Kristi ord og hans karakter bør ofte være det som opptar tankene våre, og som vi samtaler om. Hver dag bør vi benytte en viss tid til bønn og meditasjon over disse hellige emner.
Helliggjørelsen et daglig verk.-- Helliggjørelsen er et verk som foregår daglig. Ingen må bedra seg selv ved å tro at Gud vil tilgi dem og velsigne dem mens de tråkker på et av hans krav. Når man med forsett begår en eneste synd, bringer man Åndens vitnende stemme til taushet og skiller sjelen fra Gud. Til tross for alle oppløftende religiøse følelser kan Jesus ikke bo i det hjertet som tilsidesetter den guddommelige lov. Gud vil ikke ære andre enn dem som ærer ham.
«Når dere går i tjeneste hos noen og adlyder ham, da blir dere hans slaver.» Rom. 6, 16. Dersom vi hengir oss til vrede, lyst, begjær, hat, egoisme eller noen annen synd, blir vi syndens tjenere. «Ingen kan tjene to herrer.» Matt. 6, 24. Dersom vi tjener synden, kan vi ikke tjene Kristus. En kristen kan merke tilskyndelsen til synd, for kjødet begjærer imot ånden, men ånden strider mot kjødet og vedlikeholder en uavbrutt kamp. Det er her vi trenger Kristi hjelp. Menneskelig svakhet forenes med guddommelig styrke, og troen utbryter: «Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» 1 Kor. 15, 57.
Dersom vi ønsker å utvikle en karakter som Gud kan god-kjenne, må vi danne oss riktige vaner i vårt religiøse liv. Dersom vi skal vokse i nåden og i det åndelige liv, er daglig bønn like viktig som mat for det fysiske velvære. Vi bør venne oss til ofte å løfte tankene opp til Gud i bønn. Dersom tankene farer hit og dit, må vi samle dem igjen. Ved iherdig anstrengelse vil dette etter hvert falle lett. Vi kan ikke uten fare skille oss fra Kristus et eneste øyeblikk. Han kan være med oss på ethvert steg, men bare dersom vi er oppmerksom på de vilkårene han har stilt.
Gjør kristendommen til en livsoppgave.-- Vi må gjøre kristendommen til vår store livsoppgave og betrakte alt annet som underordnet. Alle sjelens, legemets og åndens krefter må ta del i den kristnes kamp. Vi må vende oss til Kristus for å få styrke og nåde, og når vi gjør det, skal vi gå av med seieren like visst som Jesus døde for oss. . . .
Vi må komme nærmere Kristi kors. Det første vi må lære om vi skal finne fred, er å vise anger ved korsets fot. Jesu kjærlighet -- hvem er i stand til å forstå den? Den er uendelig ømmere og mer selvfornektende enn en mors kjærlighet. Dersom vi ønsker å forstå hva en menneskesjel er verd, må vi i levende tro betrakte korset og på den måten begynne å studere det som skal være emnet for de frelstes gransking og sang gjennom alle evighet. Verdien av vår tid og våre talenter kan bare bli vurdert når vi ser på den store summen som ble betalt for vår frelse. Hvilken utakknemlighet vi viser mot Gud når vi ved å holde tilbake fra ham vår kjærlighet og vår tjeneste berøver ham det som tilhører ham! Er det for mye at vi overgir oss til ham som har ofret alt for oss? Kan vi foretrekke verdens vennskap fremfor den udødelige heder som Kristus tilbyr -- å «sitte sammen med meg på min trone, likesom jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone»? Åp. 3, 21.
Helliggjørelse, et fremadskridende verk.-- Helliggjørelse er et fremadskridende verk. Det trinnvise fremskrittet skildrer Peter for oss i disse ordene: «Derfor må dere sette alt inn på at troen viser seg i godhet, godheten i innsikt, innsikten i selvbeherskelse, selvbeherskelsen i utholdenhet, utholdenheten i gudsfrykt, gudsfrykten i brorskap, og brorskapet i kjærlighet. For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt i deres kunnskap om vår Herre Jesus Kristus.» 2 Pet. 1, 5--8. «Derfor, brødre, må dere sette enda mer inn på å befeste deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle; da skal det gis dere en full og fri adgang til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike. 2 Pet. 1, 10. 11.
Her er nevnt en fremgangsmåte som kan gjøre oss sikker på at vi aldri skal falle. Den som arbeider slik for å føye den ene kristne dyd til den andre, har forsikring om at Gud vil følge mangfoldiggjørelsens plan når han skjenker dem Åndens gaver.
Til dem som har tatt imot den samme dyrebare tro, sier Peter: «Måtte dere få nåde og fred i rikt mål gjennom kunn-skapen om Gud og vår Herre Jesus!» 2 Pet. 1, 2. Alle som vil, kan ved Guds nåde stige oppover den lysende stigen som går fra jorden til himmelen, og til sist gå gjennom portene inn i Guds stad «med frydes ang og evig glede». Es. 35, 10.
Prøvelsens verdi.-- De prøver og vanskeligheter som møter oss i livet, er Guds redskaper til å rense og foredle vår karakter. Denne tilpasningsprosessen er ofte smertefull. Ste-nen skal hugges til og formes for å passe inn på sin plass i Herrens tempel. Det kan være en hard erfaring å bli slipt til på slipeskiven, men når stenen er ferdig tilpasset, fyller den sin plass. Herren legger ikke så meget og omhyggelig arbeid på verdiløst materiale. Bare hans egne dyrebare stener blir slipt til og formet så de vil passe inn i Herrens tempel. -- I naturens tempel, side 19.
Kraftens hemmelige sted.-- Nå og da vender mennesker seg til den Høyestes hemmelige sted og til den Allmektiges skygge. De blir der en tid, og resultatet viser seg ved edle handlinger. Så svikter deres tro, forbindelsen blir avbrutt, og livsgjerningen lider skade. Men Jesu liv var et liv i stadig tillit. Det ble opprettholdt gjennom et stadig samfunn med Gud, og hans tjeneste for himmelen og jorden var uten svikt eller vakling.
Som menneske ba han ydmykt foran Guds trone inntil hans menneskeskikkelse ble fylt av en himmelsk kraft som forente det menneskelige med det guddommelige. Han tok imot livet fra Gud og ga det videre til menneskene. -- Education, side 80, 81.
FORBINDELSE MED KRISTUS
En forening med Kristus ved levende tro er varig. Alle andre forbindelser må forgå. Kristus valgte oss først og betalte en uendelig pris for vår frelse, og den oppriktige troende velger Kristus som den første og siste og beste i alt. Men denne forbindelsen koster oss noe. Det er et forhold som bygger på den sterkeste avhengighet som et stolt menneske noen gang kan gå med på. Alle som inngår i denne forbindelsen, må føle at de trenger blodet fra Kristi forsoning. De må forandre hjertet. De må legge sin egen vilje inn under Guds vilje. Det vil bli en strid med ytre og indre hindringer. Det kreves et smertefullt arbeid der noe må legges vekk, mens noe annet må tilegnes. Stolthet, egoisme, forfengelig-het, verdslighet -- synd i alle sine former -- må bli overvunnet dersom vi skal komme i samfunn med Kristus. Grunnen til at så mange beklager seg over at kristenlivet er så vanskelig, hvorfor de er så ustadige og vinglete, er at de forsøker å knytte seg til Kristus uten at de først river seg løs fra de avgudene de har så kjær.
Etter at foreningen med Kristus er blitt dannet, kan den bare bevares gjennom alvorlig bønn og utrettelige anstrengelser. Vi må motstå, vi må fornekte, vi må overvinne selvet. Ved Kristi nåde og ved å være modige, ved å være på vakt, kan vi vinne seier. -- Testimonies V, side 231.