Arbeidet med å gjenoppbygge og løfte opp menneskeheten begynner i hjemmet. Det foreldrene utretter, ligger til grunn for alt annet. Samfunnet består av familier og er det som familieoverhodene gjør det til. «Livet utgår fra» hjertet, og samfunnets, menighetens og nasjonens hjerte er familien. Samfunnets vel, menighetens fremgang og nasjonens trivsel er avhengig av hjemmets innflytelse. -- Ministry of Healing, side 349.
ET KRISTENT HJEM
De som bekjenner seg til å elske Gud, burde på samme måte som patriarkene i oldtiden opprette et alter for Herren hvor som helst de reiser teltet sitt. Dersom det noen gang var en tid da ethvert hus burde være et bedehus, er det i dag. Fedre og mødre burde ofte oppløfte hjertene til Gud i ydmyk bønn for seg selv og sine barn. Som familiens prest bør faren legge morgenog aftenofferet på alteret, mens konen og barna tar del i bønn og pris. I en slik familie vil Jesus elske å være.
Det burde skinne et hellig lys ut fra enhver kristen familie. Kjærlighet burde bli åpenbart i handlinger. Den burde være til stede i all omgang i hjemmet og vise seg i omtenksom vennlighet og mild og uselvisk høflighet. Det finnes hjem der dette prinsippet gjennomføres, hjem der Gud blir tilbedt og sann kjærlighet hersker. Fra disse hjemmene stiger morgenog aftenbønner opp til Gud som liflig røkelse, og hans nåde og velsignelser faller på dem som markens dugg.
En velordnet kristen familie er et kraftig argument for den kristne religions virkelighet, et argument som den vantro ikke kan motsi. Alle kan se at det er en innflytelse som er virksom i familien og som påvirker barna, og at Abrahams Gud er med dem. -- Patriarchs and Prophets, side 144.
TROFASTHET I HJEMMETS PLIKTER
De største pliktene som faller på de unge, møter de i sine egne hjem. De bør være til velsignelse for sine foreldre og søsken ved at de viser omsorg og sann interesse for dem. Her kan de vise selvfornektelse og glemme seg selv ved at de gjør vel imot andre. En kvinne vil aldri bli nedverdiget ved dette arbeidet. Det er den helligste og mest opphøyde oppgaven hun kan utføre. Tenk på den innflytelsen en søster kan ha over brødre! Dersom hun handler riktig, kan hun bestemme sine brødres karakter. Hennes bønner, hennes vennlighet og hennes omsorg kan utrette mye i en familie.
Min søster, disse edle egenskapene kan aldri bli formidlet til andre uten at de først finnes hos deg. Ditt tilfredse sinn, din hengivenhet, din vennlighet og ditt sollyse temperament som vil nå alles hjerter, vil gjenspeile på deg det du gir til andre. Dersom ikke Kristus styrer i hjertet, vil du være utilfreds og ha en moralsk skjevhet. I ren egenkjærlighet vil du forlange av andre det som du ikke er villig til å gi dem. . . .
Det er ikke bare store oppgaver og store kamper som prøver sjelen og krever mot. Hverdagslivet fører med seg sine vanskeligheter, sine prøvelser og sitt mismot. Det er det beskjedne arbeidet som oftest stiller krav til tålmodigheten og gir styrke. Det trengs selvtillit og besluttsomhet for å kunne møte og beseire alle vanskeligheter. Vær sikker på at Herren er med deg, og at han overalt er din oppmuntring og trøst. -- Testimonies III, side 80, 81.
HJEMMETS RELIGION
Det er stort behov for en hjemmets religion. Ordene våre i hjemmet burde være av en riktig karakter, for ellers vil ikke våre vitnesbyrd i kirken være verd noen ting. Dersom vi ikke er ydmyke, vennlige og høflige i hjemmet, vil vår religion være forgjeves. Dersom det ble praktisert mer ekte religion i hjemmet, ville det være mer kraft i menigheten.
Uvennlig tale i hjemmet. -- Hvor mye skade blir det ikke gjort i familien ved at det blir talt utålmodige ord, for et utålmodig ord fra en får andre til å svare i samme ånd og på samme måte. Så svarer de igjen med ord som skal rettferdig-gjøre dem. Det er ved slike ord at tungt og bittert åk blir lagt på skuldrene våre. Alle disse bitre ordene vil komme tilbake til vår sjel som en ond høst.
De som bruker et slikt språk, vil møte skam, tap av selvtillit og miste respekten for seg selv. De vil få samvittighetsnag og angre at de mistet selvkontrollen og talte på denne måten. Hvor mye bedre ville det ikke ha vært om slike ord aldri ble talt. Hvor mye bedre er det ikke å ha nådens olje i hjertet for å kunne overse all irritasjon og tåle alle ting med en slik ydmykhet og tålmodighet som Kristus gjorde!
Dersom du oppfyller betingelsene for Guds løfter, vil løftene bli oppfylt på deg. Dersom tankene dine er vendt mot Gud, vil du ikke gå fra ekstase til motløshetens dal når du møter prøvelser og fristelser. Du vil ikke tale tvil og mørke til andre.
Satan kan ikke lese tankene våre, men han kan se hva vi gjør og høre hva vi sier, og fordi han har et så langvarig kjennskap til menneskeslekten, kan han forme sine fristelser slik at de angriper våre svake karaktertrekk. Og hvor ofte innvier vi ham ikke i hemmeligheten om hvordan han kan vinne seier over oss! Tenk om vi kunne kontrollere ordene og handlin-gene våre! Hvor sterke ville vi ikke bli dersom ordene våre var av en slik art at vi ikke ville skamme oss over å høre dem bli lest opp på dommens dag. Hvor forskjellige vil de ikke virke på Guds dag fra det vi syntes de var da vi talte dem! -- Review and Herald, 27. februar 1913.
Hjemmet skal være en anskuelsesundervisning.-- Hjem-mets misjon strekker seg lenger enn til dets egne medlemmer. Det kristne hjemmet skal være en anskuelsesundervisning og illustrere hvor ypperlige livets sanne prinsipper er. En slik illustrasjon vil være en kilde til det gode i verden. Den innflytelsen et virkelig hjem kan ha på menneskehjerter og menneskeliv, er langt sterkere enn noen preken som kan bli holdt. Når de unge går ut fra slike hjem, deler de det de har lært, med andre. Edlere prinsipper blir ført inn i andre hjem, og en oppløftende innflytelse vil gjøre seg gjeldende i samfunnet. -- Ministry of Healing, side 352.
HJEMMET ER EN SKOLE
De unge vil ikke bli sløve eller uduelige ved å vie sitt liv til tjeneste for Gud. Gudsfrykt er begynnelsen til visdom. Det minste barnet som elsker og frykter Gud, er større i hans øyne enn den mest talentfulle og lærde mannen som forsømmer den store frelsen. De unge som helliger sine hjerter og liv til Gud, har ved å gjøre det, stilt seg selv i for-bindelse med kilden til all visdom og storhet.
Hverdagens plikter.-- Dersom barna lærer å betrakte de enkle hverdagspliktene som Herren har lagt på dem, som en skole hvor de skal lære å yte trofast og nyttig tjeneste, hvor mye mer behagelig og hederlig vil ikke da deres arbeid virke for dem! Når de utfører enhver plikt som om det var for Herren, vil dette legge en ring av sjarme rundt den ringeste oppgaven, og knytte arbeiderne på jorden til de hellige vesenene som gjør Guds vilje i himmelen.
Og der hvor vi har fått vår plass, burde vi passe våre plik-ter like trofast som englene gjør det i de høyere sfærer. De som føler at de er Guds tjenere, vil være mennesker som er å stole på overalt. Borgere av himmelen vil utgjøre de beste borgere på jorden. Dersom vi får en riktig forståelse av vår plikt overfor Gud, vil det gi oss en klar forståelse av vår plikt overfor våre medmennesker.
Morens belønning.-- Når dommen blir satt og bøkene åpnet, når den store dommer uttaler «vel gjort», og når udødelighetens herlige krone blir satt på hodet til dem som har seiret, vil mange løfte sine kroner mens hele universet ser på, og peke på sin mor og si: «Ved Guds nåde gjorde hun meg til alt det jeg er. Hennes undervisning og hennes bønner er blitt velsignet med min evige frelse.» . . .
De unge burde bli lært opp til å stå fast for det som er rett midt i den ugudeligheten som hersker, til å gjøre alt som står i deres makt for å stanse det onde i sin fremgang, og å frem-elske dyd, renhet og sann mandighet. De inntrykkene som virker på sinn og karakter i begynnelsen av livet, er dype og varige. Uklok oppdragelse og dårlige venner vil ofte øve en dårlig innflytelse på det unge sinnet, og dette kan ikke rettes på etterpå. -- The Signs of the Times, 3. november 1881.
Resultater av oppdragelsen i hjemmet.-- Det er de unge og barna i dag som bestemmer fremtidens samfunn, og det står til hjemmet å avgjøre hva disse unge og barna skal bli. Årsaken til den stadig større ulykke, elendighet og kriminalitet som er til forbannelse for menneskeheten, kan spores tilbake til mangel på riktig oppdragelse i hjemmet. Hvilken forandring ville vi ikke kunne se i verden dersom familielivet var rent og ekte, og dersom barna som forlot hjemmets omsorg, var beredt til å møte livets ansvar og farer! -- Ministry of Healing, side 351.
RESPEKT FOR OG KJÆRLIGHET TIL FORELDRENE
De som vil følge Kristus i oppriktighet, må la ham få bo i hjertet og la ham få førsteplassen der. De må representere hans ånd og karakter i hjemmet og være høflige og vennlige mot dem de kommer i kontakt med.
Det er mange barn som bekjenner seg til å kjenne sann-heten, men som ikke viser foreldrene sine den ære og hen-givenhet som de burde. De viser bare liten kjærlighet overfor far og mor, de ærer dem ikke ved å føye seg etter deres vilje, og de forsøker ikke å befri dem fra engstelser. Mange av dem som bekjenner seg til å være kristne, vet ikke hva det betyr å «hedre din far og din mor» (2 Mos. 20, 12), og derfor vet de like lite om hva det betyr at «dine dager må bli mange i det land Herren din Gud gir deg». Våre unge bekjenner seg til å være blant dem som holder Guds bud, men likevel overser og bryter mange av dem det femte budet. Derfor kan ikke de rike løftene om velsignelser til dem som holder dette budet, bli oppfylt på dem. Uten at de angrer sin synd og ved Kristi nåde forandrer sin oppførsel og karakter, vil de aldri komme med til den nye jord, der de kan leve evig. De som ikke respekterer og elsker sine for-eldre, vil ikke respektere og ære Gud. De som ikke består i prøven, de som ikke ærer sine gudfryktige foreldre, er ikke lydige mot Gud og kan derfor ikke vente å få komme inn i løftets land.
ydighet bestemmer var skjebne.-- De unge avgjør nå sin egen evige skjebne, og jeg vil gjerne be dere om å tenke over det budet som Gud har heftet et slikt løfte til: «så dine dager må bli mange i det land Herren din Gud gir deg» (2 Mos. 20, 12). Barn, ønsker dere å få evig liv? Da må dere respektere og ære deres foreldre. . ..
Dersom du har syndet og ikke vist kjærlighet og lydighet mot dem, må du nå begynne å gjøre godt igjen det du har gjort i fortiden. Du har ikke råd til å gjøre noe annet, for det vil bety at du mister det evige liv. Han som ransaker hjertene, vet hvilken holdning du har overfor foreldrene dine, for han veier din moralske karakter i gullskålene i den himmelske helligdommen. Ja, bekjenn at du har forsømt foreldrene dine, bekjenn at du har vært likegyldig overfor dem og at du har foraktet Guds hellige bud. . . .
Foreldrene dine har i sine hjerter vist øm sympati overfor deg. Kan du da gjengjelde deres kjærlighet med en kald utakknemlighet? De elsker din sjel, og de vil at du skal bli frelst. Men har du ikke ofte foraktet deres råd, fulgt din egen vilje og gått dine egne veier? Har du ikke fulgt din egen uavhengige dømmekraft selv om du har vist at Gud ikke vil godta en slik sta oppførsel? Mange fedre og mødre har gått i graven med knuste hjerter på grunn av den utakknemlighet og mangel på respekt som barna deres har vist dem. -- The Youth's Instructor, 22. juni 1893.
TIL VELSIGNELSE I HJEMMET
Herren sier til den unge: «Min sønn, gi meg ditt hjerte.» Verdens frelser lengter etter at barn og unge skal gi hjertene sine til ham. Det kan bli en stor hær av barn som vil bli funnet trofaste mot Gud, fordi de vandrer i lyset, som Kristus er i lyset. De vil elske Herren Jesus, og det vil være deres lyst å glede ham. De vil ikke være utålmodige dersom de blir irettesatt, men de vil gjøre fars og mors hjerter glade ved å være vennlige, tålmodige og villige til å gjøre alt de kan for å hjelpe til med å bære hverdagslivets byrder. Mens de er barn og unge, vil de bli funnet å være trofaste disipler av vår Herre.
Barn og unge! Mens dere ennå er unge, kan dere være til velsignelse i hjemmet. Hvor sørgelig er det ikke å se barn av gudfryktige foreldre være ustyrlige og ulydige, utakknemlige og egensindige, fullt bestemt på å få det som de selv vil, uten å tenke på de besværligheter og sorger de gir foreldrene sine. Satan fryder seg over å kunne styre barnas hjerter, og dersom han får lov, vil han fylle dem med sin egen hatefulle ånd.
Lydighet mot foreldre.-- Foreldre kan gjøre alt som står i deres makt for at barna skal få alle privilegier og den beste undervisning, for at de skal gi hjertene sine til Gud. Men likevel kan barna nekte å vandre i lyset, og ved onde gjer-ninger kaster de skygge over foreldrene som elsker dem og som av hjertet lengter etter at de skal bli frelst.
Det er Satan som frister barn til å gjøre synd og være ulydige. Dersom han får lov, vil han ta livet av barna mens de ennå lever i synd, for å skille dem fra alt håp om frelse, og for som med sverd å gjennombore hjertene til gudfryktige fedre og mødre som vil bli bøyd ned av en sorg som aldri kan fjernes på grunn av barnas ubotferdighet og opprør mot Gud. .. .
Barn og unge! Jeg ber dere for Kristi skyld om å vandre i lyset. Legg din vilje inn under Guds vilje. Når «syndere lokker deg, da samtykk ikke» (Ord. 1, 10). Hold deg på Herrens vei, for du vil ikke få fred dersom du går utenfor den. Ved en dårlig oppførsel fører du skam over dine foreldre og vanærer Kristi religion. Husk at livet ditt blir skrevet opp i himmelens bøker, og at de skal bli åpnet fremfor hele universet. Tenk over hvilken skam og anger du ville oppleve dersom det skulle bli din ulykkelige lodd å gå glipp av det evige liv! «Vend om og gi akt på min tilrettevisning! Da vil jeg la min ånd velle frem for eder, jeg vil kunngjøre eder mine ord. .. . Da skal de kalle på meg. . . . Men den som hører på meg, skal bo trygt og leve i ro uten frykt for ulykke. (Ord. 1, 23. 28. 33). Gi akt på Kristi undervisning: «Vandre den stund dere har lyset, forat ikke mørket skal komme over dere.» (Joh. 12, 35. -- The Youth's Instructor, 10. august 1893.
KAR AKT ER UTVIKLING I HJEMMET
Satan frister barna til å være tilbakeholdne overfor sine foreldre og å velge unge og uerfarne venner til sine fortrolige, slike som vil gi dem dårlige råd i stedet for å helpe dem. . . .
Barn ville bli spart for mye ondt dersom de ville være mer fortrolige med sine foreldre. Foreldre burde oppmuntre barna til å være åpne og likefremme overfor dem, til å komme til dem med vanskelighetene sine, og å legge tingene akkurat slik som de ser det, frem for foreldrene og spørre om deres råd når de er usikre på hva som er galt og riktig. Hvem andre enn foreldrene kan så lett se og peke på deres farer? Hvem kan forstå sine egne barns spesielle sinnelag så lett som dem? Moren som selv har betraktet hver eneste forandring i sinnet helt fra barndommen av og som derfor er kjent med de na-turlige tilbøyelighetene, er best i stand til å gi sine barn råd. Hvem andre kan fortelle hvilke karaktertrekk som må holdes i tømme, slik som moren kan når hun blir hjulpet av faren.
Å gjøre foreldrene lykkelige.-- Barn som er kristne, vil foretrekke sine gudfryktige foreldres skjærlighet og gunst fremfor noen annen jordisk velsignelse. De vil elske og ære sine foreldre. Å gjøre foreldrene lykkelige burde være noe av det som opptar dem mest av alt her i livet. I denne opprørske tiden har barn som ikke har fått den rette oppdragelse og disiplin, bare liten forståelse av hvilke forpliktelser de har overfor sine foreldre. Det er ofte slik at jo mer foreldrene gjør for dem, desto mer utakknemlige er de, og desto mindre respekterer de dem.
Barn som er blitt forkjælet og oppvartet, vil alltid forvente det, og dersom det ikke går som de venter, blir de skuffet og mismodige. Denne tilbøyeligheten vil man kunne merke livet igjennom. De vil være hjelpeløse og avhengige av andre for å få hjelp. De vil vente at andre skal gjøre tjeneste for dem og ofre seg for dem. Og dersom de møter motstand, vil de føle seg mishandlet, selv etter at de er blitt voksne menn og kvinner. På den måten strever de seg gjennom livet nesten ute av stand til å bære sin egen vekt. De vil ofte klage og være irritert fordi ikke alt passer dem. . . .
Barn burde føle at de står i gjeld til sine foreldre som har våket over dem da de var små og pleiet dem mens de var syke. De burde forstå at foreldrene deres ofte har vært engstelige på grunn av dem. Særlig har samvittighetsfulle og gudfryktige foreldre hatt den største interesse for at barna deres skulle gå på den rette vei. Hvor tungt har de ikke hatt det når de har sett feil hos barna sine. Dersom de barna som får foreldrenes hjerter til å verke, kunne se hva deres opp-førsel er årsak til, ville de ganske sikkert forandre seg. Der-som de kunne se morens tårer og lytte til de bønnene hun sender opp til Gud for dem, dersom de kunne høre hennes undertrykte og forknytte sukk, ville det bevege hjertene deres, og de ville skynde seg å bekjenne feilene sine og be om å bli tilgitt. . . .
Styrke til striden.-- Vi lever i en uheldig tid for barna. Det går en strid strøm ned mot fortapelsen, og det trengs mer enn barndommens erfaring og styrke for å stå imot denne strømmen og ikke bli ledet nedover med den. Det virker som om de fleste unge er Satans fanger, og han og englene hans fører dem mot den sikre fortapelsen. Satan og hans hærskarer fører krig mot Guds styre, og alle som ønsker å overgi hjertene sine til Gud og være lydige mot hans krav, vil Satan forsøke å forvirre og beseire med fristelsene sine, slik at de skal bli mismodige og oppgi kampen. . . .
Dersom vi ber alvorlig og har en levende tro, vil vi vinne store seire. Noen foreldre har ikke forstått det ansvaret som hviler på dem og har forsømt å gi barna sine en kristen opp-dragelse. Om morgenen burde den kristnes første tanker vende seg mot Gud. Verdslig arbeid og egeninteresse burde komme i annen rekke. Barna burde bli lært til å respektere og ha ærefrykt for bønnestunden. Før de forlater hjemmet for å gå på arbeid, bør hele familien samle seg, og faren, eller moren dersom faren ikke er hjemme, bør bønnfalle Gud inderlig om å bevare dem gjennom dagen. .. .
Tilrettevisning fører til utålmodighet.-- Barn som holder sabbaten, kan bli utålmodige når de blir irettesatt og synes at foreldrene deres er altfor strenge. Det kan til og med hende at de får harde følelser i hjertet, og at de nærer misfornøyde og dårlige tanker overfor dem som arbeider for deres daglige, fremtidige og evige lykke. Men dersom de får leve noen få år til, vil de prise sine foreldre for at de var så strenge og at de passet så trofast på dem i den tiden de var så uerfarne. . . .
Personlig ansvar.-- Barn! Gud har sett at det er best for dere at deres foreldre tar seg av dere, for at de skal undervise og oppdra dere og på den måten være med på å forme karakteren deres for himmelen. Og likevel står det til dere å si om dere vil utvikle en god kristen karakter og gjøre det beste ut av de fordelene dere har hatt ved å eie gudfryktige, trofaste og bedende foreldre. Selv om foreldre utviser all omsorg og trofasthet overfor barna sine, kan ikke det alene frelse dem. Det er noe barna må gjøre også. Hvert eneste barn har sitt eget tilfelle som det må ta seg av.
Troende foreldre! Dere har et ansvarsfullt arbeid som ligger foran dere, nemlig å lede deres barns føtter, også når det gjelder deres religiøse erfaring. Når de virkelig elsker Gud, vil de prise og respektere dere for den omsorg dere har vist overfor dem, og for den trofastheten dere har vist i å begrense deres begjær og undertrykke deres vilje. -- Testimonies I, side 391--403.
Ikledd Kristi rettferdighet.-- Når vi er ikledd Kristi rett-ferdighet, vil vi ikke ha noen lyst til synd, for Kristus vil arbeide med oss. Vi kan gjøre feil, men vi vil hate den synden som var årsaken til at Guds Sønn måte lide. -- Review and Herald, 18. mars 1890.
DE UNGE SKAL BÆRE ANSVAR
Disse unge mennene har plikter i hjemmet, men de overser dem. De har ikke lært å ta fatt på pliktene og bære det ansvar i hjemmet som det er deres plikt å bære. De har en trofast og praktisk mor som har båret mange byrder som barna hennes ikke skulle ha plaget henne med. På dette området har de unnlatt å ære sin mor. De har ikke delt sin fars byrder slik det var deres plikt å gjøre, og de har ikke æret ham slik de burde. De retter seg etter sine egne lyster i stedet for å utføre sin plikt.
I sitt liv har de fulgt en egenkjærlig kurs. De har avskydd alt som heter byrder og anstrengelser og unnlatt å skaffe seg en verdifull erfaring som de ikke har råd til å være uten dersom de vil ha fremgang i livet. De har ikke kjent hvor viktig det er å være trofast i de små tingene, og de har heller ikke forstått de forpliktelsene de har overfor foreldrene sine til å være fullstendig trofaste når det gjelder å utføre de enkle og små pliktene i livet som ligger like foran dem. De overser de mest vanlige kunnskapsgrenene, som er så veldig viktige for det praktiske livet.
Gjør hjemmet til et lykkelig sted.-- Dersom disse unge mennene skulle være til velsignelse noe sted, burde det være i hjemmet. Dersom de gir etter for sine egne tilbøyeligheter i stedet for å bli ledet av en klar forstands forsiktige avgjø-relser, en sunn dømmekraft og en opplyst samvittighet, kan de ikke være til velsignelse hverken for samfunnet eller for sin fars familie, og deres fremtidsutsikter i denne verden og i den kommende står på spill.
Mange unge får det inntrykket at de ikke behøver å gjøre noe i sine unge år, men at de kan gi seg over til meningsløs sport, spøk og gjøn og følge sine dårlige tilbøyeligheter. Når de tar del i dårskap og sanselige tilbøyeligheter, er det noen som ikke tenker på annet enn den tilfredsstillelsen de har i øyeblikket. Deres lyst til fornøyelser og deres kjærlighet til verden, til skravl og latter blir større når de gir etter for disse lystene, og de mister interessen for livets alvorlige virkelighet og hjemmets plikter. Det er ikke nok forandring til å tilfredsstille deres sinn, og de blir rastløse, gretne og irriterte. Disse unge mennene burde føle det som en plikt å gjøre hjemmet til et lykkelig og godt sted. . . .
For en tid kan det være nødvendig med en forandring fra fysisk arbeid som har anstrengt legemet lenge. Da kan de igjen ta fatt på sitt arbeid med forøkt kraft og nå bedre resultater. Men det skulle ikke være nødvendig med full-stendig hvile, for det vil ikke gi det beste resultatet når det gjelder deres fysiske styrke.
Selv om de er lei av et slags arbeid, trenger de ikke å kaste bort sin dyrebare tid. Da kan de forsøke å gjøre noe som ikke er så anstrengende, og som kan være til velsignelse for deres mor og søstre. Dersom de letter deres arbeid ved å ta på seg de tyngste byrdene, kan de finne den atspredelsen som springer ut av gode prinsipper og som vil gi dem sann lykke. Da vil de ikke bruke sin tid på fjas og egoistiske tilbøyelig-heter. -- Testimonies III, side 221--223.
ANDAKTSTUNDEN
Dersom vi skal vekke og styrke kjærligheten til bibelstudium, er mye avhengig av andaktstunden. Morgenog kveldsandaktene burde være dagens skjønneste og rikeste stunder. Det må være klart at disse stundene ikke må bli forstyrret av noen bekymrede eller uvennlige tanker. Foreldre og barn bør samles for å møte Jesus og innby hellige engler til å være gjester i hjemmet. La andakten være kort og livfull og pas-sende for anledningen, og la den fra tid til annen skifte form. La alle ta del i bibellesningen. Alle bør lære Guds lov og gjenta den ofte. Dersom barna av og til får velge hva som skal leses, vil det øke deres interesse. Still dem spørsmål, og la dem selv spørre. Tal til dem om alt som kan tjene til å kaste lys over det de har lest. Når andakten på den måten ikke blir for lang, så la barna ta del i bønnen, og la dem være med å synge, om det så bare er et enkelt vers.
Dersom en slik andakt skal bli det den burde være, må den være forberedt med omtanke. Og foreldre burde hver dag ta seg tid til å studere Bibelen sammen med barna. Det vil uten tvil kreve arbeid og planleggelse og en del oppofrelse for å gjennomføre dette, men anstrengelsene vil bli rikt belønnet. -- Education, side 186.
KRISTEN GJESTFRIHET
Vi ville bli mye lykkeligere og mer til nytte dersom livet i hjemmet og vårt samkvem med andre var preget av Kristi saktmodighet og enkelhet. I stedet for å streve for å ha noe å vise frem, og som kunne skape beundring eller misunnelse hos de besøkende, burde vi anstrenge oss for å gjøre alle omkring oss lykkelige ved vår egen glede, sympati og kjærlig-het. La de besøkende se at vi strever etter å rette oss etter Kristi vilje. La dem se i oss at vi er fylt av en tilfreds og takknemlig ånd, selv om vi har en beskjeden stilling her i livet. Hele atmosfæren i et virkelig kristent hjem er full av fred og ro. Et slikt eksempel vil ikke være uten virkning. . . .
Når vi anstrenger oss for å gjøre det hyggelig og godt for gjestene våre, må vi ikke glemme de forpliktelsene vi har overfor Gud. Bønnestunden må vi ikke sette til side til fordel for noe annet. Vi må ikke snakke sammen og more oss så lenge at alle er for trette til å ta del i andaktstunden. Gjør vi det, gir vi et lytefullt offer til Gud. Vi bør sende opp våre ydmyke bønner til Gud og oppløfte stemmene våre i lykkelig og takknemlig pris tidlig på kvelden, mens vi kan be uten å skynde oss, og slik at alle kan forstå dem.
Alle som besøker et kristent hjem, bør få se at bønnestun-den er den mest dyrebare, den helligste og den lykkeligste tiden på dagen. Disse andaktstundene øver en forfinende og opphøyende innflytelse på alle som tar del i dem. De bringer fred og behagelig hvile til ånden. -- Review and Herald, 29. november 1887.