Det er forskjell på rekreasjon og fornøyelse. Når rekreasjon svarer til det som ordet egentlig betyr, nemlig gjenskapelse, tjener den til å styrke og gjenoppbygge. Ved å kalle oss bort fra dagliglivets sorger og bekymringer, virker den forfrisk-ende på sinn og legeme, og gjør det mulig for oss å vende tilbake til livets alvorlige gjerning med friske krefter. Fornøyelse, derimot, søkes for å tilfredsstille lysten, og ofte utarter den til utskeielser. Den bruker opp de kreftene som trengs til nyttig arbeid, og står på den måten i veien for virkelig lykke i livet. -- Education, side 207.
VERDIEN AV REKREASJON
De kristne bør være de gladeste og lykkeligste menneskene på jord. De kan eie forvissningen om at Gud er deres far og deres evige venn.
Men det er mange bekjennende kristne som ikke repre-senterer sin kristne religion på en riktig måte. De har et mørkt sinn, som om de levde under en sky. De snakker ofte om de store ofrene de har måttet gi for å bli kristne. De som ikke har tatt imot Kristus, må få det inntrykket av deres eksempel og deres uttalelser at de har måttet gi avkall på alt som gjør livet godt og gledelig. De kaster en mørk skygge over den kristnes hellige håp. De gir inntrykk av at Guds krav er en byrde selv for den sjel som er villig, og at alt som vil gi glede eller som vil smake godt, må bli ofret.
Vi nøler ikke med å si at denne klassen bekjennende kristne sitter ikke inne med ekte kristendom. Gud er kjærlighet. Den som blir i Gud, blir i kjærlighet. Alle som gjennom egen erfaring virkelig er blitt kjent med vår himmelske Fars kjærlige og ømme medlidenhet, vil spre lys og glede hvor de enn er. Deres nærvær og innflytelse vil for deres venner være som duften av vakre blomster, for de er knyttet til Gud og himmelen, og himmelens renhet og opphøyde kjærlighet blir gjennom dem formidlet til alle som kommer inn under deres innflytelse. De utgjør verdens lys og jordens salt. De er i sannhet en livsens duft til liv, og ikke en dødsens duft til død.
En kristens rekreasjon.-- Det er de kristnes privilegium og plikt å fornye sin ånd og styrke sine legemer gjennom uskyldig rekreasjon i den hensikt at de skal bruke sine fysiske og mentale krefter til Guds ære. Vår rekreasjon bør ikke være slik at den blir til uvettig munterhet, slik at den blir meningsløs. Vi kan gjøre det på en slik måte at det vil være til fordel for og virke utviklende på dem som vi er sammen med. Da vil den gjøre både oss og dem i stand til enda bedre å utføre de pliktene som faller på oss som kristne.
Gud ser ikke med velbehag på oss dersom vi tar del i for-nøyelser som har lett for å gjøre oss uskikket til trofast å utføre livets vanlige plikter, slik at vi på den måten får mindre lyst til å tenke på Gud og de himmelske ting. Kristi religion gir glede og virker opphøyende. Den er opphøyet over alt slikt som narraktig spøk og tomt og overflatisk snakk. Alltid når vi søker rekreasjon, kan vi få nytt mot og ny kraft fra den guddommelige styrkes kilde, slik at vi med større fremgang kan leve vårt liv i renhet, sann gudfryktighet og hellighet.
Kjærlighet til det vakre.-- Til og med den store Gud elsker det vakre. Han har gitt oss sikre bevis på det i hans henders gjerninger. Han plantet i Eden en vakker hage for våre første foreldre. Han lot ranke trær av forskjellige slag vokse opp av jorden til nytte og til pryd. De vakre blomstene ble dannet med enestående skjønnhet, med alle slags farger og former, og de fylte luften med vellukt. De glade sangfuglene i forskjellig fjærdrakt sang sine lovsanger til Skaperens pris. Det var Guds plan at mennesket skulle finne lykke i å være opptatt med å passe på de tingene han hadde skapt, og at dets behov skulle bli tilfredsstilt ved fruktene av hagens trær.
Gud, som gjorde våre første foreldres hjem i Eden så usedvanlig yndig, har også gitt oss de prektige trærne, de vakre blomstene og alt som er yndig i naturen, for at vi skal glede oss. Han har gitt oss disse tegnene på sin kjærlighet for at vi skal få et riktig inntrykk av hans karakter.
Han har plantet en kjærlighet til det vakre i sine barns hjerter, men denne kjærligheten er blitt fordervet hos mange. Det nyttige og skjønne som Gud har skjenket oss, er blitt tilbedt, mens den herlige giver er blitt glemt. Dette er en sløv utakknemlighet. Vi burde anerkjenne Guds kjærlighet til oss slik den kommer til uttrykk i all hans gjerning, og som takk for disse bevisene på hans kjærlighet burde vi gi ham hjertets beste og helligste følelser.
Den store kunstneren.-- Gud har omgitt oss med alt det vakre i naturen for at det skal interessere og virke tiltrekkende på sinnet. Det er hans plan at vi skal se likheten mellom alt det herlige i naturen og hans karakter. Dersom vi trofast studerer naturens bok, vil vi oppdage at det er en fruktbar kilde til forståelse av Guds uendelige kjærlighet og makt.
Mange priser opp i skyene kunstnerisk dyktighet til å få frem vakre malerier på lerret. Alle menneskets evner blir lagt inn i denne kunsten, men hvordan kommer ikke disse likevel til kort sammenlignet med det naturlige! Malerkunsten kan aldri nå frem til det fullkomne som vi kan se i naturen. Mange som kaller seg kristne, blir henrykt over et maleri av en solnedgang. De tilber kunstnerens dyktighet. Men de er likegyldige når det gjelder selve den strålende sol-nedgangen som det er deres forrett å betrakte hver eneste skyfri kveld.
Hvor får kunstneren motivene sine fra? Fra naturen. Men den største av alle kunstnere har malt på himmelens stadig skiftende lerret solnedgangens herlighet. Han har fargelagt og smykket himlene med gull, sølv og høyrød farge, som om selve himmelens porter var satt på vidt gap for at vi skal få se dens glans, og for at fantasien vår kan være opptatt av herligheten der inne. Mange vender seg likegyldig bort fra dette bilde som kommer fra himmelen. De legger ikke merke til Guds uendelige kjærlighet og makt i alt det usedvanlig vakre som viser seg på himmelen, men kommer nesten i henrykkelse når de ser og tilber de ufullkomne maleriene som bare er etterligninger av den største kunstneren. -- Review and Herald, 25. juli 1871.
Ute av stand til å motstå fristelser.-- Tro ikke at du kan slutte deg til dem som elsker fornøyelse, lettsindighet og sine egne lyster, og samtidig motstå fristelser. -- The Signs of the Times, 20. juli 1900.
KJÆRLIGHET TIL VERDSLIGE FORLYSTELSER
Det er en urovekkende kjensgjerning at kjærlighet til verden er det som i det store og hele opptar de unges sinn. Mange oppfører seg som om nådetidens dyrebare timer, som hurtig svinner, var en eneste stor fridag, og som om de ble satt inn i verden bare for at de skulle more seg og tilfredsstille seg med en uavbrutt strøm av opphisselser og spenning. De har sin glede i verden og i det som hører den til, og er fremmede overfor Faderen og hans Ånds nåde. Mange er uforsiktige med hvordan de taler. De glemmer at det er ordene deres som skal rettferdiggjøre dem eller fordømme dem. Gud blir vanæret av deres lettsindighet og deres tomme og fåfengte tale og latter som kjennetegner livet hos mange av våre unge. . . .
Satan gjør særlige anstrengelser for å få dem til å finne glede i verdslige fornøyelser, og for å få dem til å unnskylde seg med å forsøke å vise at disse fornøyelsene er uskadelige, uskyldige og til og med nyttige for en god helse. Han prøver å få veien som fører til et hellig liv, til å se så vanskelig ut som mulig, mens de verdslige fornøyelsenes sti blir strødd med blomster.
Han fremstiller for de unge verden og dens forlystelser med falske og smigrende farger. Men jordens forlystelser vil snart slutte, og det som er blitt sådd, må høstes. Er vår personlige dyktighet, våre evner og talenter for verdifulle til å bli viet til Gud, opphavet til vårt liv, han som våker over oss hver stund? Er våre egenskaper for dyrebare til å bli helliget til Gud?
Visdommens vei.-- De unge hevder at de trenger noe som kan opplive og underholde tankene. Den kristnes håp er akkurat det som trengs. For den som tror, vil religionen vise seg å være en trøster, en sikker leder og kilden til all virkelig lykke. De unge bør studere Guds Ord og begynne å meditere og be. De vil oppdage at de kan ikke bruke sin fritid til noe bedre. Visdommens «veier er fagre veier, og alle dens stier fører til lykke».
Paulus skriver til Titus og formaner de unge til å være sindige: «De unge menn skal du likeledes formane til å være sindige, idet du i alle måter ter deg selv som et forbilde i gode gjerninger, og i din lære viser renhet, verdighet, en sunn, ulastelig tale, for at motstanderen må gå i sig selv, idet han ikke har noe ondt å si om oss.»
Jeg ber de unge inntrengende om at de for sine egne sjelers skyld gir akt på apostelens formaning. Alle disse nådige veiledningene, advarslene og irettesettelsene vil enten bli en livets duft til liv eller en dødens duft til død.
De unge er helt naturlig tilbøyelige til å føle at det ikke blir ventet mye av dem når det gjelder å bære ansvar og byrder og å ha omsorg for andre. Men på hver eneste en hviler det en forpliktelse til å nå det målet Bibelen setter opp. Det lyset som skinner på oss gjennom privilegier og anledninger, gjennom ordet som blir forkynt, gjennom råd, advarsler og irettesettelser, vil enten fullkommengjøre karakteren eller fordømme den likegyldige. Dette lyset skal bli skattet av de unge så vel som av dem som er eldre. Hvem vil nå ta stilling for Gud og la tjenesten for ham få den ypperste plassen i deres liv? Hvem vil bære byrder?
«Tenk på din skaper i din ungdoms dager.» Jesus ønsker å bli tjent av dem som har ungdommens friskhet over seg. Han vil at de skal være arvinger til det udødelige liv. De kan vokse til edle voksne menn og kvinner og stå imot den moralske forurensningen som finnes i overflod, den som forderver så mange av de unge i en tidlig alder. De kan bli frigjort i Kristus og være lysets barn i stedet for mørkets barn.
Gud kaller alle unge menn og kvinner til å gi avkall på enhver ond vane, til å vise flid i sin gjerning, være nidkjære i ånden og å tjene Herren. De behøver ikke fortsette å være dovne og ikke gjøre noe forsøk på å vinne over dårlige vaner eller å forbedre sin oppførsel. Om de er oppriktige i sine bønner, vil vise seg i den iveren de legger i å lyde Guds bud. Ved hvert eneste steg kan de gi avkall på onde vaner og ven-ner fordi de tror at Herren ved sin Ånds kraft vil gi dem styrke til å seire.
Troskap i små ting.-- Personlige, stadige og forente anstrengelser vil bli lønnet med fremgang. De som ønsker å utføre en hel del godt i vår verden, må være villige til å gjøre det på Guds måte, ved å gjøre små ting. Den som ønsker å nå opp til de største høyder ved å gjøre noe stort og vidunderlig, vil ikke komme til å gjøre noe som helst.
Jevn fremgang i et godt arbeid og en hyppig gjentakelse av trofast tjeneste er mer verdifull i Guds øyne enn å utføre én stor gjerning. Det gir de unge et godt vitnesbyrd og setter preg på deres anstrengelser. . . .
De unge kan gjøre godt ved å arbeide for sjelers frelse. Gud holder dem ansvarlige for hvordan de benytter de talentene som er blitt betrodd dem. De som gjør krav på å være Guds sønner og døtre, bør sette seg et høyt mål. De bør benytte hver eneste evne som Gud har gitt dem. -- The Youth's Instructor, 1. januar 1907.
Utilfredsstilte lengsler.-- Den stadige trangen etter lystige fornøyelser åpenbarer sjelens dype lengsler. Men de som drikker av denne kilden av verdslige forlystelser, vil oppdage at deres sjeletørst fremdeles ikke er stilt. De er bedratt. De forveksler lystighet og lykke, og når opphisselsen avtar, syn-ker mange ned i motløshetens og fortvilelsens dybder. Tenk hvilken galskap og dårskap det er å velge «de brudne kar» som verdslige fornøyelse er, fremfor «den levende vann-kilde»! -- Fundamentals of Christian Education, side 422.
Anledninger til å vitne.-- Dersom du virkelig tilhører Kristus, vil du få anledninger til å vitne for ham. Du vil bli bedt om å være med til fornøyelsessteder, og da vil du få anledning til å vitne for din Herre. Dersom du er en sann kristen, vil du ikke da forsøke å lage unnskyldninger for at du ikke blir med, men klart og ærbart erklære at du er et Guds barn, og at de prinsippene du har, ikke gir deg tillatelse til å være et sted, selv ikke en eneste gang, hvor du ikke kan invitere din Herre til å være til stede? -- The Youth's Instructor, 4. mai 1893.
GODE RÅD
Ifølge Guds plan skal både de fysiske og de mentale kref-tene utvikles. Men karakteren av den fysiske oppøvelsen bør være i fullkommen harmoni med den undervisningen Kristus ga disiplene. Disse lærdommer burde komme til syne i de kristnes liv, slik at all den undervisning og alle de øvelser som lærer og elever er med på, må være slik at de himmelske englene slipper å skrive ned at de «elsker sine lyster». Dette er det som nå blir skrevet ned om mange: «Elsker sine lyster høyere enn Gud.» 2 Tim. 3, 4.
På denne måten legger Satan og hans engler sine snarer for sjeler. De bearbeider læreres og elevers sinn for å få dem til å ta del i øvelser og fornøyelser som vil oppta dem fullstendig. De er av en slik karakter at de styrker de lavere driftene og skaper lyster og tilbøyeligheter som vil motarbeide den påvirkningen som Guds Ånd øver på menneskehjertene.
Alle lærerne på en skole trenger øvelse, en forandring i sitt arbeid. Gud har vist oss hvordan det bør være -- nyttig, praktisk arbeid. Men mange har vendt seg bort fra Guds plan for å følge menneskepåfunn, til skade for det åndelige liv. Fornøyelser motvirker den Hellige Ånds arbeid mer enn noe annet, og Herren blir bedrøvet. . . .
«Vær edrue, våk! Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke.» 1 Pet. 5, 8. Han er på lekeplassen og betrakter deres for-nøyelser. Han fanger hver eneste sjel som han oppdager ikke er på vakt. Han sår sin sæd i menneskehjertene og får kontroll over menneskenes sinn. Han er til stede ved hver eneste øvelse i klasserommet. De elevene som tillater at tankene blir svært opphisset over lek, er ikke i god stand til å motta den undervisningen, de rådene og irettesettelsene som er så viktige for dem.
Visdommens Gud henviser oss til fysiske øvelser. Elever bør hver dag bruke noen timer til nyttig undervisning i form av arbeid som vil hjelpe dem til å lære det praktiske livs plikter, noe som er viktig for alle unge.
Det er nødvendig at hver eneste en i våre skoler og alle andre institusjoner står som Daniel i så nær forbindelse med kilden til all visdom, at de kan være i stand til å nå det høyeste mål på alle områder. Daniel elsket og fryktet Gud, og fordi han forstod det ansvaret han hadde overfor Gud, oppøvde han alle sine krefter for å kunne gjengjelde så mye som mulig den kjærlige omsorgen den store læremesteren hadde for ham. De fire unge hebreerne tillot ikke at egoistiske motiver og kjærlighet til fornøyelser opptok livets dyrebare tid. De arbeidet med villig hjerte og åpent sinn. Dette er ikke noe større mål enn det alle kristne ungdommer kan nå. -- Counsels to Teachers, Parents, and Students, side 281--284.
FARLIGE FORNØYELSER FOR DE UNGE
Lysten etter spenning og behagelig underholdning er en fristelse og en snare for Guds folk, og særlig for de unge. Satan finner hele tiden på noe som skal trekke tankene bort fra det alvorlige arbeidet som skal berede oss for de begi-venhetene som ligger like foran oss. Gjennom verdslige men-nesker gir han oss en stadig strøm av opphisselser for å få dem som ikke er på vakt, til å ta del i verdslige forlystelser. Det er kino, foredrag og en uendelig variasjon av underhold-ning som er beregnet på å få oss til å elske verden, og når vi forener oss med verden, blir troen svekket.
Satan er en tålmodig arbeider, en oppfinnsom og livsfarlig fiende. Alltid når et uforsiktig ord blir uttalt, enten det er for å smigre eller for å få de unge til å betrakte en eller annen synd med mindre avsky, benytter han sjansen og gir den onde sæd næring, slik at den kan slå rot og gi en rik høst. Han er på alle måter en bedrager, en dyktig forfører. Han har mange garn som er fint vevd. De ser uskyldige ut, men de er så dyktig lagt at de kan fange de unge og uforsiktige. Vårt naturlige sinn ynder å dvele ved forlystelser og selvtilfredsstillelse. Det er Satans plan å fylle sinnet med et begjær etter verdslige fornøyelser, slik at det ikke er rom for spørsmålet: Hvordan står det til med min sjel?
En vanskelig tid.-- Vi lever i en vanskelig tid for de unge. Den rådende påvirkningen i samfunnet går i retning av å la de unge få lov til å følge sine naturlige tilbøyeligheter. Dersom barna er veldig viltre, beroliger foreldrene seg selv med å si at når de blir eldre og begynner å resonnere selvstendig, vil de legge av seg sine dårlige vaner og bli nyttige menn og kvinner. Hvilken feiltakelse! De tillater i årevis en fiende å så sin sæd i hjertets hage og finner seg i at dårlige prinsipper får gro og bli sterkere og sterkere. Det virker som om de ikke ser de skjulte farene og den fryktelige slutten på den stien som for dem synes å ende i lykke. I mange tilfeller vil alt det arbeidet som senere blir ofret på disse unge, være til ingen nytte.
Stort sett står det dårlig til med fromheten blant slike som kaller seg kristne, og det er vanskelig for de unge å motstå den verdslige innflytelsen som mange menighetsmedlemmer er med på å fremme. Storparten av dem som i navnet er kristne, lever i virkeligheten for verden, selv om de bekjenner seg til å leve for Kristus. De fatter ikke hvor ypperlige de himmelske tingene er, og kan derfor ikke virkelig elske dem. Mange kaller seg kristne fordi kristendommen har et hederlig omdømme. De forstår ikke at ekte kristendom betyr å bære korset, og deres religion har liten makt til å hindre dem i å ta del i verdslige forlystelser.
Noen kan gå inn i ballsalen og ta del i alle de fornøyelsene som den kan tilby. Andre kan ikke gå så langt som dette, men likevel kan de ta del i lystige selskaper, utflukter, kino og andre verdslige fornøyelser. Og det skarpeste øyet vil ikke kunne oppdage noen forskjell mellom deres og de vantros oppførsel.
Slik som selskapslivet er i dag, er det ikke en lett oppgave for foreldre å holde barna i tømme og å undervise dem om det som Bibelen forteller er riktig. Barn blir ofte utålmodige når de blir holdt i tømme, og de ønsker å gjøre som de selv vil og gå og komme som det passer dem. Særlig i alderen fra ti til atten år har de lett for å mene at det kan ikke være farlig å gå dit hvor verdslig ungdom samles. Men erfarne kristne foreldre kan se faren. De kjenner barnas særegne sinnelag og vet hvilken virkning disse tingene kan ha på dem. Og fordi de ønsker at de skal bli frelst, bør de holde dem borte fra disse spennende fornøyelsene.
Tenk hvilken byrde som blir fjernet fra forsiktige og trofaste foreldres hjerte når barna av seg selv bestemmer seg for å forlate verdens forlystelser og bli Kristi disipler! Men selv ikke da må foreldrenes anstrengelser holde opp. Disse unge har nettopp for alvor begynt å kjempe mot synden og mot ondskapen i det naturlige hjertet, og de trenger på en særlig måte de råd og den påpasselige omsorgen som deres foreldre kan gi.
En tid med prøvelser foran de unge.-- Unge sabbatsholdere som gir etter for verdens innflytelse, kommer til å bli satt på prøve. Vi er midt inni de siste dagers farer, og foran de unge ligger det en prøve som mange ikke har ventet. De vil bli ført inn i en fortvilt forvirring, og det vil vise seg om deres tro er ekte. De bekjenner seg til å vente på Menneskesønnen, men likevel har noen av dem vært et dårlig eksempel for de vantro. De har ikke vært villige til å gi slipp på verden, men har tatt del i utflukter og andre lystige samlinger. Og så har de unnskyldt seg med at de tok del i uskyldige fornøyelser. Men likevel er det svakhet for slike ting som skiller dem fra Gud og gjør dem til verdens barn.
Det er noen som alltid vender seg til verden. Deres menin-ger og følelser står mer i harmoni med den ånden som er der, enn med den ånden som Kristi selvfornektende etterfølgere skal ha. Det er helt naturlig at de vil foretrekke å være sammen med slike som er av en ånd som er mest mulig lik deres egen. Og slike har altfor stor innflytelse blant Guds folk. De er sammen med dem og har et navn iblant dem, men de er et eksempel for de vantro og for de svake og uomvendte i menigheten. I denne renselsestiden vil disse som kaller seg kristne, enten bli helt omvendt og helliggjort gjennom lydighet mot sannheten, eller de vil bli igjen i verden for å motta lønnen sammen med de verdslige.
Slike som søker forlystelser, kan Gud ikke regne med som sine etterfølgere. Bare slike som fornekter seg selv og som lever et måteholdent, ydmykt og hellig liv, er Jesu sanne etterfølgere. Og slike kan ikke ta del i den lystige og tomme samtalen med dem som elsker verden.
Adskilt fra verden.-- Kristi sanne etterfølgere må gjøre ofre. De vil avsky verdslige fornøyelsessteder fordi de ikke kan finne Jesus der. De finner ikke noe som vil få dem til å tenke på himmelen og øke deres vekst i nåden. Lydighet mot Guds Ord vil hjelpe dem til å vende seg bort fra alle disse tingene og skille seg fra dem.
«Derfor skal dere kjenne dem på fruktene» (Matt. 7, 20), erklærer Frelseren. Alle Kristi sanne etterfølgere vil bære frukt til hans ære. I sitt liv vil de vitne om at Guds Ånd har utført en god gjerning i dem, og deres frukter er hellighetens frukter. Deres liv er opphøyet og rent. Gode gjerninger er den sikre frukt av sann gudsfrykt, og de som ikke bærer denne frukten, åpenbarer at de ikke har noen erfaring om det som hører Gud til. De er ikke grener på vintreet. Jesus sa: «Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære brukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jegi ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre.» Joh. 15, 4. 5.
De som ønsker å tilbe den sanne Gud, må vende seg bort fra hver eneste avgud. Jesus sa til den lovkyndige: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu. Dette er det største og første bud.» Matt. 22, 37. 38. De første fire budene i dekalogen krever at ikke noe må svekke vår hengivenhet til Gud. Heller ikke må noe hindre oss i å ha vår største lyst til ham. Vi kan ikke ha fremgang i vår kristne erfaring uten at vi legger til side alt som skiller oss fra Gud.
Menighetens store hode, som har valgt sitt folk ut av verden, krever av dem at de skal være skilt fra verden. Det er hans ønske at den ånd som finnes i hans bud, skal dra hans etterfølgere til ham og skille dem fra verdslige ting. Å elske Gud og holde hans bud er langt fra å elske verdens forlystelser og dens vennskap. Kristus og Bileal har ikke noe felles.
Løfter til de unge.-- De unge som følger Kristus, står foran en kamp. De har et daglig kors de må bære for å komme ut fra verden og etterligne Kristi liv. Men det er mange dyrebare løfter som er skrevet ned for dem som tidlig søker Frelseren. Visdommen henvender seg til menneskenes barn: «Jeg elsker dem som elsker mig, og de som søker mig, skal finne mig.» Ord. 8, 17.
«Spenn derfor beltet fast om livet og vær våkne! Sett håpet fullt og fast til den nåde dere skal få når Jesus Kristus åpenbarer seg. Vær lydige barn, og la dere ikke lenger lede av de lyster dere fulgte den gang dere levde i uvitenhet. Han som kalte dere, er hellig; vær også dere hellige i all deres ferd: 1 Pet. 1, 13--15. «For Guds nåde er blitt åpenbart for å gi frelse til alle mennesker. Og hans nåde oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verden som nå er, mens vi venter på at vårt håp skal få sin salige oppfyllelse, og at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme til syne i herligheten. For Kristus gav seg selv for oss for å fri oss ut fra all uretferdighet og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.» Titus 2, 11--14. -- Counsels to Teachers, Parents, and Students, side 325--
Å TILEGNE SEG RIKTIGE PRINSIPPER I UNGDOMMEN
De unge bør ledes av faste prinsipper slik at de best mulig kan utvikle de kreftene Gud har gitt dem. Men de unge følger sine impulser så mye og så blindt, uten å ta hensyn til prinsipper, at de hele tiden er i fare. Siden de ikke alltid kan være under sine foreldres og lederes veiledning og beskyt-telse,trenger de å bli øvd opp til selvkontroll og selvtillit. De må lære å tenke og handle etter samvittighetsfulle prinsipper.
Avslapning og fornøyelse.-- De som er opptatt med studier, bør kunne slappe av. Sinnet må ikke hele tiden være anspent av hard tenkning, for det fine mentale maskineriet blir utslitt. Legemet så vel som sinnet må ha trening. Men det er viktig med måtehold når det gjelder fornøyelser som i alt annet en foretar seg. Karakteren av disse fornøyelsene bør overveies omhyggelig og nøye. Alle unge burde spørre seg selv: Hvilken virkning vil disse fornøyelsene ha på min fysiske, mentale og moralske helse? Vil jeg bli så forblindet at jeg kommer til å glemme Gud? Skal jeg slutte med å ha hans ære for øye?
Kortspill bør være forbudt. Omgangskretsene og tendensene er farlige. . . . Det er ingenting i slike fornøyelser som gjør godt for sjel eller legeme. Det er ingenting som styrker intellektet, ingenting som gir nyttige idéer for fremtiden. Samtalen dreier seg ofte om trivielle og nedverdigende emner. . . .
Når man blir dyktig til å spille kort, får man ofte lyst til å bruke denne kunnskapen og evnen til personlig vinning. Man satser en liten sum, så en større, inntil man har fått en tørst etter spillet, en tørst som fører til den sikre ruin. Hvor mange er ikke på grunn av denne fordervelige fornøyelsen blitt ført inn i all slags syndige gjerninger, fattigdom, fengsel, mord og galgen! Og likevel er det mange foreldre som ikke ser den forferdelige avgrunnen som åpner sitt gap for våre unge.
Blant de aller farligste fornøyelsesstedene er teateret. I stedet for å være en skole for moral og dyd, som det så ofte blir påstått å være, er det selveste drivhuset for umoral. Onde vaner og syndige tilbøyeligheter blir styrket og stadfestet gjennom disse underholdningsstedene. Nedverdigende sanger, uanstendige bevegelser, uttrykk og holdninger, forderver fantasien og forringer moralen. De unge som har for vane å være til stede ved slike forestilliger, vil få sine prinsipper fordervet. Det er ingenting i vårt land som er bedre i stand til å forgifte fantasien, ødelegge religiøse inntrykk og sløve lysten til rolige forlystelser og et sindig og virkelignetsnært liv enn fornøyelser ved teateret.
Kjærligheten til disse scenene blir bare større etter hvert som man gir etter for den, på samme måte som lysten på berusende drikk blir sterkere når en nyter slik drikk. Det eneste sikre er å avsky teateret, sirkuset og alle andre tvil-somme fornøyelsessteder.
Det finnes former for rekreasjon som i høy grad er for-delaktig for både legeme og sinn. Et opplyst og kritisk sinn vil finne en overflod av måter å få underholdning og atspredelse på, fra kilder som ikke bare er ufarlige, men også lærerike. Rekreasjon i frisk luft, der en kan betrakte Guds verk i naturen, vil være til største fordel. -- Testimonies IV, side 651--653.
Skaff til veie ufarlige forlystelser.-- De unge kan ikke være så rolige og alvorlige som de eldre. Barnet kan ikke være så nøkternt som sin far. Når syndige fornøyelser blir fordømt som de burde, må foreldre, lærere og veiledere finne frem til ufarlige forlystelser i stedet, som ikke vil skitne til eller forderve moralen. Lenk ikke de unge til strenge regler og restriksjoner som vil få dem til å føle seg undertrykt. Da vil de bryte seg løs og begi seg på dårskapens og ødeleggelsens stier. Hold tøylene med en fast, vennlig og forstandig hånd når du veileder og styrer deres sinn og deres hensikter. Vær så mild, vis og kjærlig at de vil forstå at du har deres beste i tanke. -- Counsels to Teachers, Parents, and Students, side 335.
Rekreasjon i form av misjonsarbeid.-- De timene som så ofte blir brukt til fornøyelser som styrker hverken legeme eller sjel, burde vært brukt til å besøke de fattige, de syke og dem som lider, eller til å forsøke å hjelpe noen som er i nød. -- Testimonies VI, side 276.
VANHELLIG INNFLYTELSE I VIRKSOMHET
Jeg ber elevene ved våre skoler om å være sindige. Gud ser ikke med velbehag på de unges lettsindighet. Den sport og de leker de er opptatt av, åpner døren for en strøm av fristelser. De har fått sine intellektuelle evner som en gave fra himmelen, så de burde ikke tillate tankene å dvele ved det som er lettsindig og lavt. En karakter som er dannet i over-ensstemmelse med forskriftene i Guds Ord, vil åpenbare faste prinsipper og rene og edle lengsler. Den Hellige Ånd samarbeider med kreftene i menneskesinnet, og høye og hellige impulser er et sikkert resultat. . .
Dårlige selskaper som blir holdt for forlystelsens skyld, og som blir kalt sammen bare for at de unge skal spise, drikke synge og spille på instrumenter, er inspirert av en ånd som kommer nedenfra. De er et offer til Satan. . . .
De som tar ledelsen i disse lettsindige selskapene, påfører vår sak en flekk som det ikke er lett å få vekk. De skader sin egen sjel, og de vil bære arrene gjennom hele livet. Den som gjør ondt, kan se sine synder og angre, og Gud vil tilgi lovovertrederen. Men evnen til klarsyn innsikt, som alltid bør være skarp og følsom for å kunne skjelne mellom det hellige og det verdslige, er i høy grad ødelagt. -- Counsels to Teachers, Parents, and Students, side 366--368.
GLEDE I RELIGIONEN
De rettferdiges fremtidige bolig og deres evige lønn er høye og foredlende temaer som de unge burde tenke på. Dvel ved den vidunderlige frelsesplanen, det store offeret som herlighetens konge ga for at du kunne bli opphøyet gjennom hans blods fortjeneste og ved lydighet til slutt komme opp til Kristi trone. Dette emnet burde være sinnets edleste tanker. Å stå i gunst hos Gud -- hvilket privilegium! . . .
Unge venner, jeg så at dere kunne vært lykkelige dersom dere var opptatt av dette. Men grunnen til at dere er rastløse, er at dere ikke søker den eneste virkelige kilden til lykke. Dere forsøker hele tiden å finne utenfor Kristus den gleden som bare finnes i ham. I ham finnes ingen brutte håp. Bønn, ja, hvordan blir ikke dette dyrebare privilegiet forsømt! Lesning av Guds Ord forbereder sinnet til bønn. En av de viktigste årsakene til at dere har så liten lyst til å dra nærmere Gud gjennom bønn, er at dere har gjort dere uskikket til denne hellige virksomheten ved å lese fengslende fortellinger som har opphisset fantasien og vekket vanhellige lyster. Guds Ord smaker ikke godt lenger, og bønnestunden blir glemt. Bønn er den kristnes styrke. Når han er alene, er han likevel ikke alene, for han føler at han er til stede som har sagt: «Se, jeg er med dere alle dager.»
De unge trenger akkurat det de ikke har, nemlig religion. Ingenting kan tre i stedet for dette. Det er ikke nok med bare bekjennelsen. Det er navn som blir skrevet inn i menighetsprotokollene uten at de blir skrevet inn i livets bok. Jeg så at det er ikke én av tjue av de unge som vet hva en erfarings-messig religion er. De tjener seg selv, men likevel bekjenner de seg til å være Kristi tjenere. Dersom den trolldommen som ligger over dem, ikke blir brutt, vil de snart oppdage at de må dele lovovertrederens skjebne. Når det gjelder selv fornektelse og offer for sannhetens skyld, har de funnet en lettere vei utenom det hele. Når det gjelder oppriktig bønn med tårer og høye rop til Gud om hans tilgivende nåde og om å få styrke fra ham til å motstå Satans fristelser, mener de det er unødvendig å være så oppriktig og nidkjær. De klarer seg godt uten det. Kristus, herlighetens konge, gikk ofte alene opp i fjellene og til øde steder for å tømme sin sjels begjæringer fremfor sin Far. Men det syndige mennesket, som ikke har noen styrke i seg selv, tror at det kan leve uten så mye bonn. -- Testimonies I, side 503--505.
Jesu eksempel.-- Jesus irettesatte nytelsessyke i alle dens former, men likevel var han selskapelig av natur. Han tok imot gjestfriheten fra alle klasser, besøkte hjemmene til rike og fattige, de lærde og de ulærde, og forsøkte å høyne tankene deres fra hverdagslige spørsmål til det som er åndelig og evig. Han ga ingen tillatelse til utsvevelser, og ingen skygge av verdslig lettsindighet satte flekk på hans oppførsel. Likevel fant han behag i uskyldig glede, og ved selv å være til stede ga han sitt samtykke til selskapelig samvær. -- The Desire of Ages, side 150, 151.
KRISTEN REKREASJON
Gud vil at vi alltid skal bruke alle våre krefter til de beste formål, på samme tid som vi forsøker å oppfriske vårt sinn og styrker våre legemer. Vi kan og bør drive vår rekreasjon på en slik måte at vi blir bedre i stand til med fremgang å utføre de pliktene som faller på oss, og at vi vil øve en enda bedre innflytelse på dem vi er sammen med. Etter slike anledninger kan vi vende tilbake til våre hjem med et sterkere sinn og et friskere legeme, og vi vil være i stand til å utføre vårt arbeid med større håp og større mot. .. .
Vi er her for å hjelpe menneskeheten og for å være til velsignelse for våre medmennesker. Men dersom vi tillater våre tanker å løpe bare på det lave trinnet hvor mange av dem som bare søker tomhet og dårskap, lar tankene sine løpe, hvordan kan vi da være til hjelp for våre medmennesker og vår generasjon? Hvordan kan vi da være til velsignelse for menneskene omkring oss? . . .
Motsatte prinsipper.-- Det er en skarp motsetning mellom de sammenkomster som Kristi etterfølgere har for å drive kristen rekreasjon, og verdslige forsamlinger bare for forlystelsens og fornøyelsens skyld. I stedet for bønn og sam-tale om Kristus og hellige ting vil det fra de verdsliges lepper høres tåpelig latter og fjasete ord. Hensikten er jo å ha en hyggelig stund. Deres fornøyelser begynner i dårskap og ender i tomhet. Vi burde ha det slik ved våre sammenkomster at vi kan ha god samvittighet overfor Gud og mennesker når vi går hjem. Vi bør være sikker på at vi ikke på noen måte har såret eller skadet dem vi har vært sammen med, og at vi ikke har hatt en nedbrytende innflytelse over dem.
Vårt naturlige sinn vil helst søke forlystelser og selvtilfredsstillelse. Det er Satans plan å gi oss overflod av dette. Han forsøker å fylle menneskenes sinn med et begjær etter verdslige fornøyelser, slik at de ikke får tid til å stille seg selv dette spørsmålet: Hvordan står det til med min sjel? Kjærlighet til forlystelser er smittsom. Når man er opptatt av det, haster tankene fra det ene til det andre på jakt etter noe som kan være underholdende. Lydighet mot Guds lov motvirker denne tilbøyeligheten og bygger barrierer mot ugudelighet. -- Counsels to Teachers, Parents, and Students, side 336,337.
De unge bør huske at de skal stå til ansvar for alle de privilegiene de har hatt, og for den tiden og de evnene de har fått. De vil kanskje spørre: Skal vi ikke ha noen form for fornøyelse eller rekreasjon? Skal vi arbeide, arbeide og arbeide uten avbrudd?
Enhver fornøyelse som du i tro kan be om Guds velsignelse over, vil ikke være farlig. Men enhver fornøyelse som gjør deg uskikket til å be i lønnkammeret, og som gir deg ulyst til å dvele ved bønnens alter eller til å ta del i bønnemøtene, er ikke trygg, men farlig. -- Counsels to Teachers, Parents, and Students, side 337.
SELSKAPELIGE SAMMENKOMSTER
Selskapelige sammenkomster kan i høy grad være av det gode og oppbyggende når de som samles, har Guds kjærlighet brennende i sine hjerter. Kan hende de møtes for å utveksle tanker som angår Guds ord, eller for å samtale om metoder som kan fremme hans verk og være til velsignelse for deres medmennesker. Når den Hellige Ånd blir betraktet som en velkommen gjest, og ingenting blir sagt eller gjort for å be-drøve den og drive den bort, blir Gud æret, og de som er samlet, blir oppmuntret og styrket.
Men det finnes selskapelige sammenkomster av en annen karakter, der man altfor ofte kan se stolthet over utseendet, lystighet og tøv. I sitt begjær etter fornøyelser står de som er til stede, i fare for å glemme Gud, og ting som får de voktende englene til å gråte, finner sted. Det stedet hvor de kan finne forlystelse, blir i øyeblikket deres paradis. Alle gir seg over til forlystelse og munterhet. Øynene stråler, kinnene rødmer, men samvittigheten sover.
Mangel på åndelighet.-- En slik begeistring og inspirasjon har ikke en himmelsk opprinnelse. Alt slikt er fullt og helt av denne verden. Bedrøvede himmelske engler betrakter hvordan de som Kristus har gjort så mye for, glemmer alt dette. Når sykdom og død kommer til dem som bare har levd for å tilfredsstille seg selv, oppdager de for sent at de ikke har olje i sine lamper, og at de i høy grad er uskikket til å avslutte livet.
Innholdet av den samtalen som blir ført ved mange selskapelige sammenkomster, åpenbarer hva som bor i hjer-tene. Den muntre samtalen og de tåpelige morsomhetene som bare blir uttalt for å skape latter, representerer ikke Kristus på riktig måte. De som uttaler dem, vil ikke være villige til å møte igjen det de har sagt. De som hører på dem, får et dårlig inntrykk, og det blir kastet skam over Kristus. Tenk om de unge ville vokte sine ord vel! For det er ved dem de skal bli stående rettferdige eller bli dømt. Husk at Jesus er ved siden av deg hvor du enn går, og at han legger merke til dine gjerninger og lytter til dine ord. Ville du skamme deg dersom du hørte hans stemme tale til deg og visste at han hører hva du sier? . . .
Den engang så alvorlige kristne som tar del i verdslige for-nøyelser bare for en eneste gang, er på farlig grunn. Han har forlatt det stedet som er gjennomsyret av himmelens livgi-vende atmosfære, og har kastet seg ut i en tåkete og disig atmosfære, for i mange tilfelle er lystige selskaper og sam-menkomster en skam for Kristi religion.
Den som opprettholder forbindelsen med Gud, kan ikke ta del i dem. De ordene som han hører, tiltaler ham ikke, for de blir ikke talt i Kanaans språk. De som taler, gir ingen bevis på at de synger for Gud i sin hjerter.
En slu påvirkning.-- De som bare har en karakter og religiøs erfaring av kunstig art, har altfor lett for å samles til forlystelser og fornøyelser, og deres innflytelse trekker andre med. Noen ganger blir unge menn og kvinner som forsøker å være bibel-kristne, overtalt til å være med i selskapet. Fordi de ikke har lyst til å være alene, og fordi de ganske naturlig er tilbøyelige til å følge andres eksempel, stiller de seg under innflytelse av dem som kanskje aldri har følt den guddom-melige berøringen av sinn og hjerte. Dersom de under bønn hadde spurt hva som var Guds vilje, og hva Kristus har sagt når det gjelder den frukten som skal finnes på det kristne treet, ville de ha forstått at disse underholdningene i virkeligheten var fester som var gjort i stand for å hindre sjeler i å ta imot innbydelsen til Lammets bryllups-nattverd.
Det hender noen ganger at unge som ofte besøker for-nøyelsessteder, blir ført på avveier av menneskers fortryllende innflytelse, til tross for at de er blitt nøye undervist om Herrens vei. De knytter seg til dem som har fått en verdslig oppdragelse og utdannelse. De selger seg selv til et liv i trelldom ved å forene seg med mennesker som ikke har den kristne ånds pryd. De som virkelig elsker og tjener Gud, vil være redd for å stige ned på det verdslige plan ved å velge selskap med dem som ikke har latt Kristus få førsteplassen i deres liv. De vil være modige og stå på Kristi side selv om de må leve et liv i selvfornektelse og selvoppofrelse.
Motgift mot lettsindighet.-- Kristus levde et slitsomt og oppofrende liv for oss, og skulle ikke vi da fornekte oss selv for hans skyld? Er ikke den forsoningen han gjorde for oss, og den rettferdigheten han venter på å få gi oss, emner som er verdige til å oppta våre tanker? Dersom de unge vil hente de skattene som finnes i Bibelens forrådshus, dersom de vil tenke over den nåden, den freden og den evige rettferdig-heten som kroner et liv i selvfornektelse, vil de ikke lenger ha noen lyst til tvilsomme opphisselser og fornøyelser.
Kristus gleder seg når de unges tanker er opptatt av frelsens store og foredlende emner. Han tar bolig i hjertene til alle slike og fyller dem med glede og fred. Og Kristi kjærlighet er for sjelen som «en kilde med vann som veller frem til evig liv». . . . De som eier denne kjærligheten, vil finne glede i å tale om de tingene som Gud har gjort i stand for dem som elsker ham.
Den evige Gud har trukket en skillelinje mellom de hellige og synderne, mellom de omvendte og de uomvendte. De to klassene glir ikke umerkelig inn i hverandre, som regnbuens farger gjør, men er like forskjellige som høylys dag og mid-natt. Guds folk kan ikke være trygge når de inngår fortrolig vennskap med slike som kjenner sannheten uten å ville følge den. Patriarken Jakob utbrøt da han talte om enkelte avskyelige gjerninger som sønnene hans hadde utført: «Møt ikke i deres hemmelige råd, min sjel, ta ikke del i deres sam-menkomster, min ære!» Han følte at han ville gå på akkord med sin egen ære dersom han var sammen med syndere i det de gjorde. Han løftet faresignalet og råder oss til å avsky dårlige venner, for dersom vi ikke gjør det, vil vi bli smittet av det onde. Og den Hellige Ånd gir oss gjennom apostelen Paulus en lignende advarsel: «Ha intet å gjøre med mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller!»--The Youth's Instructor, 4. februar 1897.
Selskapelige sammenkomster som kan anbefales.-- Hvert eneste talent som kan øve noen innflytelse, bør bli oppmuntret på en hellig måte og brukt i den ene hensikt å samle sjeler til Kristus. Unge menn og kvinner må ikke tro at den sporten de driver, de aftenselskaper og musikalske underholdninger de tar del i, slik som de vanligvis foregår, kan bli godtatt av Kristus.
Jeg har gang etter gang fått lys om at alle våre sammen-komster bør være preget av en klar religiøs innflytelse. Dersom de unge ville samles for å lese og granske Skriften og spørre seg selv: «Hva skal jeg gjøre for å få evig liv?», og så stille seg på sannhetens side, ville Herren Jesus velsigne deres hjerter.
Tenk om hvert eneste menighetsmedlem, hver eneste arbeider i våre institusjoner, kunne forstå at dette livet er en skole hvor vi skal forberede oss til en eksamen for himmelens Gud, som vil prøve oss om vi har rene tanker og uegennyttige gjerninger! Hvert ord og hver gjerning, hver eneste tanke blir skrevet ned i himmelens regnskapsbøker. . . .
Det er ved sannhetens kraft vi må bli helliggjort og opp-høyet til det sanne verdige mål som er satt for oss i Ordet. Bare når vi viser den mest omhyggelige lydighet mot Guds ord, kan vi lære Herrens vei å kjenne. -- The Youth's Instructor, 14. august 1906.
HVORDAN SKAL VI BRUKE FRIDAGENE VÅRE?
Det er nødvendig med rekreasjon for dem som har et fysisk arbeid, og enda mer nødvendig er det for dem som hovedsakelig er opptatt med mental virksomhet. Hverken for vår egen frelse eller for å ære Gud er det nødvendig å la sinnet arbeide intenst og hele tiden selv med religiøse emner. Det finnes fornøyelser som dans, kortspill, sjakk, dam, etc. som vi ikke kan godkjenne fordi himmelen fordømmer dem. Disse fornøyelsene åpner døren for mye ondt. De øver ingen god innflytelse, men virker heller opphissende, og hos noen skaper disse spillene en lidenskap som fører til veddemål og sløsing. Alle slike spill burde fordømmes av kristne, og noe som er helt og holdent uskadelig burde bli satt i deres sted.
Jeg så at fridagene våre bør ikke bli brukt på samme måte som verden gjør det. Likevel bør de ikke forbigås i stillhet, for det vil ikke barna våre være fornøyd med. På disse dagene, da det er fare for at barna skal bli utsatt for dårlig innflytelse og bli fordervet av verdens forlystelser og opphisselse, burde foreldrene gjøre det de kan for å finne på noe som kan oppta plassen for farligere fornøyelser. La barna forstå at dere tenker på deres beste og deres lykke.
Flere familier som bor i en by eller en landsby, kunne slå seg sammen og forlate alt som opptar dem og har vært dem til byrde både fysisk og mentalt, og dra ut på landet, til bredden av en fin sjø eller til en vakker skog, der naturens omgivelser er tiltrekkende. De burde ha med seg enkel og sunn mat, de aller beste frukter og kornsorter, og dekke bord i skyggen av et tre eller under åpen himmel. Reisen, leken og omgivelsene vil gi dem en god appetitt, og de kan nyte et måltid som konger kan misunne dem.
Ved slike anledninger burde barn og foreldre føle seg fri fra byrder, arbeid og bekymringer. Foreldrene burde bli barn sammen med barna og gjøre alt så tiltrekkende for dem som mulig. La hele dagen være viet til rekreasjon.
De som har hatt stillesittende arbeid, vil for sin helses skyld ha godt av å bruke kroppen ute i friluft. Alle som kan, bør føle det som en plikt å gjøre dette. De vil ikke tape noe, men i stedet vinne mye. De kan vende tilbake til det de er opptatt med, med nytt liv og nytt mot til å utføre sitt arbeid med iver, og de er bedre i stand til å motstå sykdom. -- Testimonies I, side 514, 515.
Kilder til kristne fornøyelser.-- Gud har gitt alle mulighet til å ta del i fornøyelser som både rike og fattige kan nyte likt, de forlystelser som består i å dyrke rene tanker og uselviske handlinger, og som oppstår når en taler forståelsesfulle ord og utfører vennlige gjerninger. Fra dem som utfører en slik tjeneste, vil Kristi lys skinne og opplyse livet hos dem som er formørket av mange sorger. -- Testimonies IX, side 57.
LITTERÆRE FORENINGER
Det blir ofte spurt om litterære foreninger er til fordel for våre unge. For å gi et godt svar på dette spørsmålet må vi ikke bare vurdere formålet med slike foreninger, men også den innflytelsen som de virkelig har, slik erfaringene har vist oss. Vi har plikt overfor oss selv, overfor samfunnet og overfor Gud til å utvikle sinnet. Men vi må aldri finne på å bruke midler til å utvikle intellektet hvis det skjer på bekostning av det moralske og åndelige liv. Bare ved en harmonisk utvikling av de mentale og åndelige evnene kan vi oppnå den høyeste fullkommenhet. Blir disse resultatene garantert i de litterære foreningene slik som de stort sett blir ledet?
Litterære foreninger øver nesten alltid en innflytelse som går på tvers av det som navnet skulle tilsi. Slik de vanligvis blir ledet, er de til skade for de unge, for Satan kommer seg inn for å sette sitt stempel på det som skjer der. Alt som gjør menn og kvinner modne, er gjenspeilet fra Kristi karakter. Jo mindre vi har av Kristus i slike foreninger, desto mindre har vi av det opphøyende, rene og foredlende innhold som burde være fremherskende. Når verdslige mennesker leder disse sammenkomstene for å tilfredsstille sine behov, blir Kristi ånd utelukket. Tankene blir dratt bort fra alvorlige emner, bort fra Gud, bort fra det som er virkelig og vesentlig, og hen til det som er oppdiktet og overflatisk. Litterære foreninger -- tenk om navnet uttrykte deres virkelige karakter! Hva har agnene med hveten å gjøre?
Hensikten og formålet med å opprette litterære foreninger kan være god, men dersom ikke visdom fra Gud får kontrol-lere disse foreningene, vil de bli til et aktivt onde. Irreligiøse og uomvendte i hjerte og liv får vanligvis adgang og blir ofte satt i de mest ansvarsfulle vervene. Det kan hende at det blir vedtatt regler og vedtekter som har til hensikt å holde all skadelig innflytelse på avstand. Men Satan er en slu general som arbeider for å forme foreningen slik at den kan passe inn i hans planer, og i vår tid lykkes det altfor ofte for ham. Den store fienden finner lett adgang til dem han har hatt kontroll over tidligere, og gjennom dem får han utført det han vil. Forskjellig underholdning blir innført for å gjøre møtene interessante og tiltrekkende for verdslige mennesker, og på denne måten blir det som skjer i de såkalte litterære for-eningene, altfor ofte fornedret til demoraliserende teater-forestillinger og billig tøv. Alt dette tilfredsstiller det kjødelige sinnet, som er i fiendskap med Gud, men det er hverken intellektuelt eller moralsk oppbyggende.
Det at de gudfryktige er sammen med de vantro i disse foreningene, forvandler ikke syndere til hellige. Når Guds folk frivillig forener seg med verdslige og vanhellige men-nesker og overlater ledelsen til dem, vil de bli ledet bort fra Gud av den vanhellige innflytelsen som de selv har stilt seg under. En kort tid vil det kanskje ikke være noe å sette fingeren på, men sinn som ikke er brakt under kontroll av Guds Ånd, vil ha vanskelig for å la seg påvirke av slike ting som smaker av sannhet og rettferdighet. Dersom de tidligere hadde hatt noen som helst lyst til åndelige ting, ville de ha stilt seg i Jesu Kristi rekker. De to klassene blir kontrollert av to forskjellige mestere, og er stikk motsatte når det gjelder hensikter, håp, smak og ønsker. Jesu etterfølgere er glad i nøkterne, håndgripelige og oppbyggende emner, mens de som ikke har kjærlighet til hellige ting, bare finner glede i disse sammenkomstene når det overflatiske og uvirkelige får utgjøre en viktig del av programmet. Litt etter litt vil det åndelige element bli beseiret av det irreligiøse, og anstren-gelsene for å harmonere prinsipper som av naturen strir mot hverandre, viser seg å slå fullstendig feil.
Det er blitt gjort forsøk på å tenke ut en plan for hvordan det kan opprettes en litterær forening som kan bli til vel-signelse for alle som har noe med den å gjøre, en forening der alle medlemmene vil føle en moralsk forpliktelse til å gjøre den til det den burde være, og å hindre at de ondene som ofte gjør slike foreninger farlige for religiøse prinsipper, får innpass. Personer med godt skjønn og god dømmekraft, som har en levende forbindelse med himmelen, som vil se de onde tendensene, og som vil gå frem på rettskaffenhetens vei uten å la seg bedra av Satan, med Kristi banner hele tiden høyt løftet -- det er slike som trengs til å styre disse foreningene. En slik innflytelse vil gi respekt og gjøre disse sammenkoms-tene til en velsignelse i stedet for en forbannelse.
Dersom modne menn og kvinner ville gå sammen med de unge for å organisere en slik litterær forening, ville den kunne bli både nyttig og interessant. Men når slike sammenkomster synker ned til å bli anledninger til moro og støyende lystigheter, er de alt annet enn litterære eller oppløftende. Da vil de skade både sinnet og moralen.
Bibellesninger, inngående undersøkelser av bibelske emner, artikler som er skrevet over emner som vil foredle sinnet og øke kunnskapen, studium av profetiene eller Kristi dyrebare undervisning -- slikt vil være en innflytelse som styrker de mentale kreftene og øker åndeligheten. Et nøye kjennskap til Skriften skjerper forstanden og styrker sjelen mot angrep fra Satan.
Det er få som forstår at vi har plikt til å øve kontroll over tankene og fantasien. Det er vanskelig å holde et udisiplinert sinn konsentrert omkring nyttige emner. Dersom tankene ikke blir riktig brukt, kan ikke religionen blomstre i sjelen. Sinnet vil dyrke bagateller og overflatiske tanker dersom det ikke blir opptatt med hellige og evige ting. Både de intellektuelle og de moralske kreftene må disiplineres, og de vil styrkes og utvikles ved øvelse. . . .
Intellektet så vel som hjertet må bli viet til tjeneste for Gud. Han gjør krav på alt vi har. En Kristi etterfølger bør ikke leve for å tilfredsstille seg selv eller ta del i noe foretak, samme hvor uskyldig og rosverdig det kan virke, dersom en opplyst samvittighet forteller ham at det vil dempe hans iver eller svekke hans åndelige interesser. Alle kristne må arbeide for å skyve det ondes tidevann tilbake og redde våre unge fra den innflytelsen som vil styrte dem ned i ødeleggelsen. Må Gud hjelpe oss til å bane oss vei mot strømmen. -- Counsels to Teachers, Parents, and Students, side 541--544.
DANS
En sann kristen vil ikke ha lyst til å gå til noe fornøyelses-sted eller ta del i noe tidsfordriv som han ikke kan be om Guds velsignelse over. Han vil ikke bli funnet i teateret, i biljardrommet eller i bowling-hallen. Han vil ikke svinge seg i de lystige valsene eller ta del i noen annen forheksende forlystelse som vil utelukke Kristus fra sinnet.
Til dem som forsvarer slikt tidsfordriv, svarer vi at vi kan ikke ta del i dem i Jesus fra Nasarets navn. Guds velsignelse kan ikke hvile over de timene som blir brukt i teateret eller i dansesalen. Ingen kristne ønsker å møte døden på et slikt sted. Ingen ønsker å bli funnet der når Kristus kommer igjen.
Når vi kommer til vår siste time og står ansikt til ansikt med det som er opptegnet om vårt liv, vil vi da angre at vi har tatt del i så få forlystelsesselskaper? Eller at vi har hatt så få stunder med tankeløs munterhet? Vil vi ikke heller angre bittert at vi har kastet bort så mange dyrebare timer på å tilfredsstille selvet, at vi har forsømt så mange anledninger som, dersom de var blitt benyttet riktig, ville ha skaffet oss udødelige skatter?
Det er blitt vanlig blant religionsbekjennere å unnskylde nesten hvilken som helst ondartet tilbøyelighet som hjertet gir etter for. Ved å være fortrolig med synden blir de blinde for hvor omfattende den er. Mange som hevder at de er Guds barn, dekker over synder som hans ord fordømmer, ved at de knytter en eller annen kirkelig veldedighetsgjerning til sine ugudelige gilder. På den måten låner de den himmelske kledning for å tjene Satan i den. Sjeler blir bedratt og ledet på avveier, og moral og rettskaffenhet må gi tapt på grunn av disse moderne atspredelsene.
På utsvevelsens sti.-- I mange religiøse familier blir dans og kortspill gjort til hjemlige tidsfordriv. Det blir hevdet at dette er rolige, hjemlige fornøyelser som man trygt kan ta del i når foreldrene er til stede. Men på denne måten utvikles det en kjærlighet til spennende forlystelser, og det som blir betraktet som uskadelig i hjemmet, vil ikke lenger bli ansett som ufarlig utenfor hjemmet. Det gir ingen kraft hverken til legemet eller til sinnet. Det gir ikke sjelen en eneste hellig eller riktig moralsk følelse. Tvert imot ødelegger det all lyst til alvorlige tanker og til religios tjeneste. Det er sant at det er sterk kontrast mellom den bedre klasse utsøkte selskaper og de utuktige og forfalne forsamlingene på de dårlige dansestedene. Likevel er de alle steg på utsvevelsens sti.
Slik som dans blir brukt som fornøyelse i våre dager, er det en skole i hvordan man skal tilegne seg laster, en fryktelig forbannelse for samfunnet. Dersom vi kunne samle alle dem i våre store byer som hvert år blir ruinert på grunn av dette, hvilke historier om ødelagte liv ville ikke da bli åpenbart! Hvor mange av dem som nå er rede til å forsvare denne praksis, ville ikke da bli fylt av kvaler og forbauselse over resultatet! Hvordan kan bekjennende kristne foreldre gå med på å lede sine barn inn på fristelsens vei ved å la dem få lov til å ta del i slike festlige fornøyelser? Hvordan kan unge menn og kvinner bytte sjelene sine bort for denne forblindende forlystelsen? -- Review and Herald, 28. februar 1882.
Faren ved fornøyelser.-- Kjærligheten til forlystelser er en av de største farer fordi den er en av de mest skjulte av de mange fristelsene som angriper barna og de unge i byene. Fridagene er mange, veddemål og hesteløp tiltrekker tusener, og i tummelen av opphisselse og forlystelse blir de dratt bort fra livets alvorlige plikter. Penger som burde ha vært spart til bedre formål -- i mange tilfeller den fattiges kummerlige lønning -- blir kastet bort på fornøyelser. -- Fundamentals of Christian Education, side 422.
Ledet av prinsipper.-- Det er mange som er så redde for å komme til å høre uvennlig kritikk eller ondskapsfulle rykter at de ikke tør handle ut fra prinsipper. De tør ikke identifisere seg med dem som følger Kristus fullt og helt. De ønsker å rette seg etter verdslige skikker og sikre seg aner-kjennelse fra verden. Kristus ga seg selv for oss «for å forløse oss fra all urettferdighet og rense seg selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger». -- Review and Herald, 29. no-vember 1887.