Brev til dr. Paulsen
Kjære bror! California, 14. juni 1906
Jeg fikk brevet ditt da jeg var i Syd-California. De siste ukene har jeg vårt opptatt med saker som gjelder helsearbeidet vårt der, og med å skrive ned det Herren har vist meg om jordskjelvet og det vi kan lære av det.
Men nå må jeg svare på brevene fra deg og fra flere andre. I brevet forteller du fra studietiden, at du da lærte å ha absolutt tillit til Vitnesbyrdene. Du sier: «Jeg drog den slutning og trodde fullt og fast at hvert ord du talte og skrev, offentlig eller privat, at hvert eneste brev du skrev, uansett hva det gjaldt, var like inspirert som de ti bud.»
Min bror, du har studert mine skrifter nøye, men har aldri kommet over et sted hvor jeg har gjort krav på noe slikt. Våre pionerer har heller aldri hevdet noe slikt.
Du har sikkert lest innledningen til boken «The Great Controversy», der jeg har skrevet om de ti bud og om Bibelen, og det burde ha hjulpet deg til å forstå dette problemet. Dette er hva jeg skrev:
«Bibelen viser at Gud er forfatteren. Likevel ble den skrevet av mennesker, og stilbruken viser hvor forskjellige de var. Alt det Bibelen forteller, er «inngitt av Gud» (2 Tim. 3,16), men det er skrevet av mennesker. Ved sin Hellige Ånd har den evige Gud opplyst sine tjenere. Han har gitt dem drømmer, syner, symboler og lignelser, og de som sannheten ble åpenbart for, skrev det ned etter beste evne.
Gud selv talte de ti bud og skrev dem med sin egen hånd. De er Guds og ikke menneskers verk. Men Bibelen er med sitt gudgitte innhold skrevet av mennesker, den er en forening av det menneskelige og det guddommelige. Kristi natur var sammensatt på samme måte. Han var både Guds Sønn og menneskesønn. Vi kan derfor si om Bibelen som det ble sagt om Kristus, at «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Joh 1,14).
Bibelens bøker er skrevet til forskjellige tider, av mennesker med ulik sosial status og yrke og åndelig utrustning. De er derfor svært forskjellige i stil og uttrykksmåte og emner. Den samme sannhet blir ofte fremholdt på en bedre måte av den ene enn av den andre. Og fordi flere forfattere behandler det samme emne ut fra forskjellige synspunkter, kan det for den overfladiske eller fordomsfulle leser se ut som om det er selvmotsigelser og uoverensstemmelser. Men den som leser mer omhyggelig og er gudfryktig, har bedre forutsetninger og oppdager enheten og harmonien i det hele.
Fordi sannheten blir formidlet gjennom forskjellige personer, blir den fremstilt på forskjellig vis. En forfatter kan ha fått et sterkt inntrykk av en bestemt side av emnet. Han vil forstå det ut fra den erfaring og de forutsetninger han har. En annen ser kanskje den samme saken ut fra helt andre synspunkter og behandler emnet deretter. Under Den Hellige Ånds veiledning fremholder hver av dem det som har gjort sterkest inntrykk. Begge fremholder sannheten, men på forskjellig måte -- likevel er det fullstendig harmoni i alt. Det utgjør et fullkomment hele som passer til de forskjellige menneskers behov i alle livets forhold og erfaringer.
Gud valgte å gi verden sitt budskap ved mennesker, og ved sin Hellige Ånd gjorde han dem skikket for oppgaven.
Han ledet tankene deres i valget av det de skulle si og skrive. Skatten ble overlatt til leirkar, men den er fra himmelen. Budskapet blir formidlet av ufullkomne mennesker, men det stammer fra Gud, og i det ser Guds lojale, troende folk hans herlighet, full av nåde og sannhet.
Vitnesbyrdenes kvalitet
Det som her er sagt, samstemmer med det jeg har skrevet i artikkelen «Vitnesbyrdene blir forkastet». Den ble skrevet i 1882 og trykt i Testimonies V, side 62-84. Jeg skal her gjengi en del av denne artikkelen:
«Mange er svært tilfreds med sin. lange tjenestetid som evangeliets forkynnere. De mener de har krav på en belønning for sine mange prøver og sin lydighet. Men denne gode og ekte erfaring i arbeidet for Herren gjør dem enda mer skyldige for ham, fordi de ikke har bevart sin renhet og gått fremover på veien mot fullkommenhet. Den troskap du viste i året som gikk, kan ikke brukes som unnskyldning for det du forsømmer dette året. At en person talte sant i går, kan ikke sone for løgnen han kommer med i dag.
Mange av dem som forkastet Vitnesbyrdene, unnskyldte seg med at «Ellen White blir påvirket av sin mann. Vitnesbyrdene bærer preg av hans innstilling». Andre lette etter noe fra meg som de kunne bruke som påskudd for sine handlinger eller til å skaffe seg større innflytelse. Det var da jeg bestemte meg for ikke å skrive mer før menigheten opplevde en omvendelse. Men Gud la igjen byrden på meg, og jeg strevde trofast for dere. Hvor meget dette har kostet min mann og meg selv, vil bare evigheten kunne vise. Jeg må jo kjenne til menighetens tilstand, når Herren har åpenbart det for meg gjennom mange år. Advarsel på advarsel er blitt gitt, men det er lite å se av noen forandring. ...
Men selv nå når jeg sender dere et vitnesbyrd med advarsler og formaninger, er det noen av dere som sier at dette bare er Ellen Whites meninger. Dermed håner dere Guds Ånd.
Dere kjenner til hvordan Herren har åpenbart seg gjennom profetiens ånd. Begivenheter i fortiden, nåtiden og fremtiden er blitt åpenbart for meg. Jeg er blitt vist ansikter jeg aldri hadde sett, og jeg kjente dem igjen da jeg mange år senere fikk se dem. Jeg er blitt vekket opp av min søvn og har fått en klarere forståelse av forhold som jeg i forveien var blitt gjort kjent med. Midt på natten har jeg skrevet brev som er blitt sendt tvers over kontinentet og har nådd frem på et tidspunkt da det så kritisk ut for Guds verk, og de har avverget store ulykker. Dette har i mange år vært min oppgave. Jeg er blitt pålagt å irettesette mennesker for synder jeg før ikke kjente noe til. Stammer det ovenfra eller nedenfra, det jeg har utrettet de siste trettiseks år? ...
Da jeg reiste til Colorado, hadde jeg en så stor byrde for dere at selv om jeg var skrøpelig, skrev jeg et langt budskap til årsmøtet. Klokken tre om natten stod jeg opp svak og skjelvende for å skrive til dere. Gud talte til dere gjennom et leirkar. Dere kunne naturligvis si at dette bare var et brev. Ja, det var et brev, men det var inspirert av Guds Ånd for å fortelle dere om det som var blitt vist meg. I brevene som jeg skriver, og vitnesbyrdene jeg kommer med, fremholder jeg for dere det Herren har vist meg. Jeg skriver aldri en eneste artikkel for bare å gi uttrykk for mine egne tanker. De inneholder det Gud har vist meg i syner. Det er stråler av lys fra Guds trone. ...
Hvilken stemme vil du godkjenne som Guds stemme? Hvilke muligheter har Herren ellers til å vise dere feilene dere har begått og den farlige veien dere har slått inn på? Hvilke muligheter er det til å gjøre noe for menigheten? Hvis dere nekter å tro inntil hvert fnugg av usikkerhet eller mulighet for tvil er fjernet, kommer dere aldri til å tro. Den form for tvil som krever fullstendig kjennskap, vil troen aldri kunne fjerne. Troen krever bare bevis og vitnesbyrd, men ingen demonstrasjon. Herren krever av oss at vi skal lyde pliktens kall, også når mange andre røster omkring oss oppmuntrer til det motsatte. Det krever full oppmerksomhet å kunne høre kallet fra Herren i et slikt tilfelle. Vi må motstå lysten til det onde og seire over den. Vi må lyde samvittighetens stemme uten å nøle, for at den ikke skal slutte å tale til oss, såviljen og lysten får overhånd.
Herrens ord kommer til alle som ikke har motstått Den Hellige Ånd og bestemt seg for hverken å høre eller lyde. Denne stemmen kommer med råd, advarsler og irettesettelser. Det er Herrens budskap og lys for hans folk. Hvis vi bestemmer oss for å vente på et tydeligere kall eller en bedre anledning, kan lyset bli fjernet, og vi blir sittende igjen i mørke. ...
Det gjør meg ondt å måtte si at dere har syndet ved å nekte å vandre i lyset, og at dere derfor nå vandrer i mørke. Nåkan det være at dere har kommet dithen at dere ikke lenger ser det som en plikt å ta imot lyset og følge det. Dere har latt tvilen få overtak og har forsømt å etterleve Guds krav, og nå hører dere ikke lenger Guds stemme. Mørket er blitt lys for dere og lyset er blitt mørke. Guds formaning har lydt til dere om å gå fremover på veien mot fullkommenhet. Den kristne må gjøre fremgang og vokse i troen. Lyset fra Gud skinner klart, men vi må benytte oss av det og vandre i det. Herren har alt velsignet oss rikelig, men det er ingen grense for hva han har å gi. Det er en uuttømmelig kilde vi stadig kan øse av. Den som tviler, kan komme til å håne evangeliets kall til hellighet. Verdsligheten er smittsom og kan lett få makt over mennesker. Guds sak krever iherdig innsats og stor offervilje, men til slutt skal den seire.
Befalingen lyder: Gå fremad, gjør din plikt og overlat følgene til Gud. Den som drar ut der Jesus leder, skal seire med ham og få del i hans glede. Bare den som er med i kampen, kan vinne seierskransen. Likesom Jesus må vi nå fullendeIsen gjennom lidelser. Hadde Jesu liv vært et makelig liv, kunne vi også ta det med ro. Men hans liv var fullt av selvforsakelse, lidelse og offer, og vi må bære vår del tålmodig, om vi håper å få del med ham. Vi kan trygt vandre på den mørkeste sti om vi har livets lys til å vise oss vei. ...
Herren har nylig vist meg hvordan det står til med dere. Han lot meg få se at dere forkastet budskapet, og jeg fikk i oppdrag å tale like ut til dere i hans navn, for Herrens vrede er over dere. Det ble sagt til meg: Du har fått din oppgave av Gud. Mange kommer til å nekte å høre på deg, likesom de nektet å høre på den store lærer. Fordi de mener de ikke har gjort noe galt, er det noen som ikke vil finne seg i å bli irettesatt. Men du må bringe videre de irettesetteiser og advarsler jeg gir deg, enten de vil høre eller ikke. ...
I forbindelse med det jeg har sitert, vil jeg be deg om igjen å studere artikkelen om Vitnesbyrdenes natur og innflytelse i «Testimonies» V, side 654-691 «Vitnesbyrd for menigheten» II, side 219-237).
Det du siterer fra «Testimonies» V, side 67 er korrekt: «I brevene jeg skriver og vitnesbyrdene jeg avlegger, fremholder jeg det Herren har vist meg. Jeg skriver aldri en eneste artikkel for bare å gi uttrykk for mine egne tanker. De inneholder det Gud har vist meg. Det er stråler av lys fra Guds trone.»
Dette gjelder artiklene jeg har skrevet for våre blad, og mine mange bøker. 1 samsvar med Guds ord er jeg blitt undervist om forskriftene i hans lov. Jeg er blitt undervist om det jeg har skrevet om Jesu liv. Er ikke det jeg skriver, i harmoni med Jesu Kristi undervisning og lære?
Feilaktig bruk av Vitnesbyrdene
Noen av de spørsmål dere stiller, har jeg ikke lov å svare ja eller nei på. Jeg må ikke komme med uttalelser som kan bli misforstått. Det er blitt vist meg at de som lytter til nedsettende uttalelser om de budskaper Gud har gitt meg, utsetter seg for å bli ført i fortapelse, og jeg kan se og føle den fare de er i. Noen fordreier det jeg har skrevet, for å forsvare at de har forkastet det. Det gjør meg ondt for dem som vandrer i en tåke av mistanke, tvil og villfarelse. Jeg vet at noen av dem ville ha stor nytte av disse rådene, hvis tåken som hindrer deres åndelige utsyn, kunne bli fjernet så de kunne se klart. Men de ser ikke klart, og jeg tør derfor ikke ha noe med dem å gjøre. Hvis Guds Ånd får lov til å fjerne tåkesløret, vil Vitnesbyrdene i dag være like fulle av trøst, tro og håp som de var i tidligere år.
Sannheten vil uten tvil seire. Han som gav sitt liv for å frelse mennesker fra Satans bedrag, sover ikke. Han våker over sine barn. Når hans får blir trette av å følge den fremmedes røst, vil de igjen glede seg over å kunne følge Frelserens stemme.
Kristi liv har meget å lære oss. Fariseerne var misunnelige og mistolket Jesu ord og handlinger. Hadde de tatt imot det han sa og gjorde, ville deres åndelige øyne blitt åpnet. De lot ikke hans godhet tale til deres hjerte, men anklaget ham i disiplenes påhør for ugudelig atferd: «Hvorfor spiser Mesteren deres sammen med tollere og syndere?» (Matt 9,11.) De henvendte seg ikke direkte til Frelseren. Han ville straks kunne påvist at anklagen var ren ondskap. De sa det så disiplene kunne høre det, for det var der det kunne gjøre størst skade. Hadde Jesus vært et ugudelig menneske, ville disiplene ikke hatt noen aktelse for ham. Men de hadde full tillit til Mesteren og hørte ikke på den ondskapsfulle anklagen.
Når hans motstandere hadde noe å anklage disiplene for, gikk de ikke til dem, men til Jesus. De spurte ham flere ganger: «Hvorfor gjør dine disipler det som)kke er tillatt?» Når de mente de hadde funnet noe de kunne kritisere Jesus for, gikk de ikke til ham, men til disiplene, for om mulig å så tvil hos dem.
På den måten forsøkte de å spre uvisshet og splid. De gjorde alt de kunne for å så tvil hos dem som fulgte Frelseren. De ville hindre eller aller helst stanse Jesus i å forkynne det gode budskapet.
Lignende metoder vil bli brukt for å påvirke Guds sanne barn i vår tid. Jesus kan lese alles hjerter. Han ser og forstår de planer og anslag som er rettet mot ham selv og hans troende disipler. Ved sitt svar viser han at han forstår hva de tenker: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke» (Matt 9,12). Fariseerne var hovmodige. De hadde store tanker om seg selv og sin fromhet, og de var snare til å kritisere sine medmennesker. -- Brev 206, 1906.
Herrens budbærer
I et syn jeg hadde sist natt, stod jeg foran en gruppe menighetsmedlemmer. Jeg hadde et klart og alvorlig budskap til dem om sannheteu for vår tid og den oppgaven vi har. Etter talen var det mange som samlet seg rundt meg og stilte spørsmål. De ville vite mer om både det eue og det andre, og jeg måtte si til dem: «Vær veunlig å komme med ett spørsmål om gangen, så vi unngår forvirring.»
Så appellerte jeg til dem og sa: «I årevis har dere fått mange bevis for at Herren har gitt meg en oppgave å utføre. Bevisene kunne vel ikke ha vært flere eller større enn de er. Vil dere nå feie alle disse bevisene til side som om de skulle være spindelvev, bare fordi et enkelt menneske forkaster dem? Det som gjør meg så ondt, er at mange som nå er usikre og fristet til å tvile, er mennesker som har hatt rikelig med bevis og god anledning til å be, tenke over saken og forstå. Likevel gjennomskuer de ikke disse påstandene som er fremsatt for å få dem til å forkaste de advarsler Gud har sendt for å redde dem fra dette endetidens bedrag.»
Noen har stusset over min uttalelse om at jeg ikke gjorde krav på å være profet, og har ønsket å vite hvordan det kunne ha seg. Jeg har ikke noe slikt krav å komme med. Jeg har bare fått beskjed om å være en Herrens budbærer. Han kalte meg i min ungdom til å være hans budbærer, til å taimot hans ord og til å forkynne et klart og tydelig budskap i vår Herre Jesu navn. (Dette gjelder en tale i Battle Creek, 2. okt. t904, der hun uttalte: «Jeg gjør ikke krav på å være profet.» -- Red.)
Da jeg var ung, ble jeg ofte spurt om jeg var profet. Jeg har alltid svart at jeg er en Herrens budbærer. Jeg vet at mange har kalt meg profet, men jeg har aldri gjort krav på denne tittelen. Min frelser sa at jeg skulle være hans budbærer. Han sa til meg: «Din oppgave vil være å forkynne mitt ord. Det vil komme vanskeligheter. Som ung ble du satt til side for å bringe mine budskaper til dem som kommer på avveier, og forkynne Ordet for de vantro. Ut fra Guds ord må de som ikke handler rett, refses både skriftlig og muntlig. Enhver formaning må bygge på Guds ord. Jeg skal åpne mitt ord for deg. Det skal ikke være som et fremmed og ukjent språk for deg, På en enkel og liketil måte skal de budskaper jeg vil gi, bli forkynt aven som ikke har noen formell utdanning. Min Ånd og min kraft skal gå med deg.
Vær ikke redd for mennesker, for mitt skjold skal verge deg. Det er ikke du som taler, det er Herren som gir budskaper med advarsler og irettesetteiser. Si det alltid som det virkelig er under alle omstel1digheter. Bring videre det lyset som jeg skal gi deg. Budskapene for endetiden skal utgis som bøker, og de skal stå urokket. De skal vitne mot dem som engang hadde lyset, men er blitt lokket på avveier av onde og forførende krefter.»
Hvorfor jeg ikke har gjort krav på å være profet? Fordi det i denne tiden er mange som freidig gjør krav på å være profeter, mens de faktisk fører skam over Kristus og hans sak. Men også fordi min oppgave innbefatter meget mer enn ordet «profet» dekker.
Da kallet første gang kom, bad jeg Herren legge byrden på en annen. Oppgaven var så uoverkommelig stor, og jeg var redd jeg ikke ville makte den. Men Herren har ved sin Hellige Ånd satt meg i stand til å gjennomføre det han kalte meg til.
En mangfoldig oppgave
Herren har forklart meg de forskjellige oppgaver han ville utføre gjennom meg. Synene kom, men også løftet: «Hvis du trofast forkynner budskapene og holder ut inntil enden, skal du få spise av livets tre og drikke av livets vann.»
Når det gjaldt helsereformen, gav Herren meg et stort lys. Sammen med min mann skulle jeg være en helsearbeider. For menigheten skulle jeg være et eksempel ved å ta meg av syke og lidende mennesker og pleie dem i mitt eget hjem. Jeg har gjort det, jeg har gitt kvinner og barn nødvendig behandling. Som Herrens utvalgte budbærer skulle jeg ogsåforkynne kristent avhold og måtehold. Helhjertet gikk jeg inn for denne oppgaven og talte til store forsamlinger om sant avhold og måtehold i dets videste betydning.
Det ble vist meg at jeg alltid måtte formane dem som bekjenner seg til å tro sannheten, at den må etterleves. Dette er helliggjøreise. Helliggjøreisen består i å oppøve enhver evne i tjenesten for Herren.
Det ble sagt til meg at jeg ikke måtte glemme å ta meg av dem som lider urett. Jeg ble især pålagt å protestere mot at misjonsarbeidere blir vilkårlig og urettferdig behandlet av dem som sitter i ledende posisjoner. Det var en ubehagelig oppgave å måtte irettesette dem som misbruker sin makt, og å kjempe for deres rett som blir urettferdig behandlet. Jeg må fremholde nødvendigheten av at alle i våre institusjoner måtte bli likt og rettferdig behandlet.
Når eldre misjonsarbeidere blir forsømt, er det min plikt å ta dette opp med dem som har ansvaret for dem. Trofaste misjonsarbeidere må ikke bli forsømt og glemt når de blir gamle og skrøpelige. Distriktene må ikke overse dem som har båret dagens byrde og hete. Det var da Johannes var blitt en gammel mann i Herrens tjeneste, at han ble forvist til Patmos. På den øde øya fikk han flere budskaper fra Herren enn han tidligere hadde fått i hele sitt lange liv.
Etter at jeg var blitt gift, fikk jeg vite at jeg særlig skulle ta meg av foreldreløse barn. Jeg skulle ta dem hjem til meg selv for en tid, og deretter finne et permanent hjem for dem. På den måten ville andre få et eksempel på hva som kunne gjøres.
Skjønt jeg ofte måtte være ute på reise, og hadde meget som skulle skrives, har jeg tatt meg av barn fra tre til fem år gamle. Jeg har sørget for dem, oppdratt dem og utdannet dem til å bære ansvar. Fra tid til annen har jeg tatt hjem til meg gutter fra ti til seksten år, gitt dem en mors omsorg og lært dem opp til å gjøre en innsats. Jeg har sett det som en plikt å minne menighetene om at dette er en oppgave som alle burde føle ansvar for.
I Australia fortsatte jeg med dette arbeidet. Jeg tok hjem til meg foreldreløse barn når de stod i fare for å komme i et dårlig miljø og gå fortapt.
I Australia tok vi' også del i helsearbeidet. Mitt hjem i Cooranbong var somme tider et tilfluktssted for syke og lidende mennesker. Min sekretær, som var utdannet på Battle Creek Sanatorium, hjalp meg som sykepleier. Vi tok ikke betaling av dem vi hjalp, og vi vant folks tillit ved vår innsats for dem som var vanskelig stilt. Med tiden ble det i Cooranbong bygget et sanatorium, og da ble vi løst fra denne oppgaven.( Her henviser hun til sin medarbeider. James White døde i 1881.)
Ingen store ord
Jeg har aldri gitt meg ut for å være profet. Hvis andre kaller meg det, får det bli deres egen sak. Men min oppgave har innbefattet så mye at jeg finner det rett å kalle meg selv budbærer, en som er sendt med budskaper fra Herren til hans folk og pålagt å utføre mange slags virksomhet.
Da jeg sist var i Battle Creek, forklarte jeg for en stor forsamling at jeg ikke gjorde krav på å være profet. Jeg nevnte dette to ganger i min tale, og sa: (deg gjør ikke krav på å være profet.»
Jeg forstod at noen ønsket å få vite om jeg hadde de samme synspunkter nå som da de for mange år siden hørte meg tale forskjellige steder i Battle Creek. Jeg forsikret dem at det budskap jeg bærer frem i dag, er det samme som jeg har brakt i de seksti år jeg har virket offentlig. Jeg har den samme tjeneste å utføre for Mesteren som jeg fikk meg pålagt å utføre da jeg var ung. Jeg mottar undervisning av den samme store lærer. Jeg har fått følgende retningslinjer: «Gjør kjent for andre det jeg har åpenbart for deg. Bring videre de budskaper jeg gir deg, så de kan nå ut til folk.» Det er dette jeg har forsøkt å gjøre.
Jeg har skrevet mange bøker som har fått stor utbredelse. Jeg kunne ikke ha skrevet dem hvis Herren ikke ved sin gode Hellige Ånd hadde hjulpet meg. Disse bøkene som inneholder den undervisning Herren har gitt meg de siste seksti år, bringer lys fra himmelen, noe alle vil kunne overbevise seg om.
Jeg er nå 78 år og fremdeles i fullt arbeid. Vi er alle i Herrens hånd. Jeg stoler på ham, for jeg vet at han aldri vil svikte eller forlate dem som tar sin tilflukt til ham. Jeg har overgitt meg selv i hans varetekt. «Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Jesus Kristus, vår Herre, for at han viste meg tillit og satte meg til tjenesten» (l Tim 1,12). «Review and Herald», 26. juli 1906.
En spesiell tjeneste
I min tale sa jeg at jeg ikke gjorde krav på å bli kalt profet. Noen var overrasket over denne uttalelsen, og ettersom dette har fått en så bred omtale, skal jeg forsøke å gi en forklaring. Andre har kalt meg profet, men selv har jeg aldri gjort det. Jeg har ikke følt at det var nødvendig. De som i vår tid utgir seg for å være profeter, er ofte en skam for evangeliet.
Min oppgave innbefatter meget mer enn en slik tittel dekker. Jeg ser på meg selv som en budbærer, kalt av Herren til å formidle hans budskaper. -- Brev 55, 1905.
Det er blitt vist meg at jeg ikke må la meg hindre i mitt arbeid av folk som er opptatt av hva det består i. Det er noen som strever med å finne ut hva en profets oppgave egentlig er. Mitt kall dekker en profets gjerning, men ikke bare det. Der rommer meget mer enn de som forsøker å så mistillit, kan fatte. -- Brev 244, 1906 (skrevet til embetsmenn i Battle Creek menighet).
Jeg formidler lyset fra Herren
Ofte blir jeg spurt om hvilken tilstand jeg er i når jeg får mine syn, og hvordan jeg har det etterpå. Når Herren gir meg et syn, er jeg i Jesu og englenes nærhet. Da harje,; ikke lenger kontakt med noe her i verden. Jeg kan ikke se mer enn det engelen viser meg. Min oppmerksomhet blir ofte henledet på hendinger og forhold i verden.
Somme tider blir jeg ført langt inn i fremtiden og vist hva som kommer til å hende. Men jeg får også vite hva som hendte i fortiden. Når jeg har hatt et syn, husker jeg ikke med en gang alt jeg har sett. Det står ikke klart for meg før jeg begynner å skrive det ned, men da står \let igjen levende for meg, og det faller ikke vanskelig å fortelle om det. Det hender at det jeg ser, blir borte for meg når synet er forbi, og jeg ser det først klart igjen når jeg står foran de mennesker synet gjaldt, men da husker jeg alt sammen. Jeg er like avhengig av Herrens Ånd når jeg skal fortelle eller skrive om et syn, som jeg er når jeg får synet. Det er umulig for meg å huske det jeg har sett, før Herren minner meg på det når tiden kommer til å fortelle eller skrive om det. -- «Spiritual Gifts» II, side 292, 293.
Selv om jeg er like avhengig av Herrens Ånd når jeg skal skrive ned det jeg har sett, som når jeg får synet, er det mine egne ord jeg bruker for å beskrive det. De eneste unntak er når jeg gjengir det engelen sa til meg, og da setter jeg alltid sitatet i anførsel. -- «Review and Herald», 8. okt. 1867.
Noen spør hvordan Ellen White kan ha kjennskap til de sakene hun snakker så bestemt og avgjort om, så det høres ut som om hun er blitt bemyndiget til å si det. Jeg skriver og taler slik fordi løsningen kommer som et lynglimt når jeg kommer til et vanskelig punkt. Innholdet av syner jeg hadde for mange år siden, er blitt borte for meg. Men når jeg behøver undervisningen som da ble gitt, blir alt levende igjen. Somme tider når jeg står foran en forsamling, kommer minnet plutselig tilbake som et lynglimt, og jeg husker tydelig det jeg engang ble vist. V ed slike anledninger må jeg fortelle om det som blir åpenbart for meg, ikke fordi jeg får et nytt syn, men fordi det som kanskje for mange år siden ble vist meg, nå blir presset frem i min bevissthet. -- «The Writing and Sending Out of the Testimonies», side 24.
Ikke ufellbar
Vi har meget å lære og svært meget å lære oss av med. Det er bare Gud og himmelen som er ufeilbare. De som mener at de aldri vil måtte endre syn på en sak eller forandre mening, vil bli skuffet. Så lenge den enkelte av oss tviholder på våre egne ideer og meninger og ikke under noen omstendighet vil gi slipp på dem, kan vi aldri oppnå den enhet Kristus bad om at vi måtte ha. -- «Review and Herald», 26. juli 1892.
Hva ufeilbarhet angår, har jeg aldri gjort krav på det. Gud alene er ufeilbar. Hans ord er sannhet, og hos ham er det ingen forandring eller veksling mellom lys og mørke, Brev 10, 1895.
Det hellige og det alminnelige
Jeg er bekymret for bror A som i noen år har arbeidet i Syd-California. Han har kommet med noen underlige uttalelser, og det gjør meg ondt å se at han forkaster Vitnesbyrdene i sin helhet på grunn av noe han mener ikke stemmer overens. Det gjelder noe jeg har skrevet om antall rom i Paradise Valley sanatorium. A sier at jeg i et brev til en misjonsarbeider i California har skrevet at det er førti rom på sanatoriet, mens det faktisk bare er trettiåtte. Dette gir A som årsak for at han har mistet all tillit til Vitnesbyrdene. ...
Det jeg skrev om antall rom på sanatoriet, var ikke noen åpenbaring fra Herren, men ganske enkelt min personlige oppfatning. Det nøyaktige antall rom i hvilket som helst av våre sanatorier er aldri blitt åpenbart for meg. Den kunnskap jeg har om slike ting, har jeg fått ved å spørre dem jeg antok kjente til det. Når jeg snakker om slike alminnelige ting, er det ingen grunn for noen til å mene at det jeg sier, skyldes en åpenbaring fra Herren. ...
Når Den Hellige Ånd åpenbarer noe om våre institusjoner eller om hvordan han virker på menneskers sinn og hjerte, som han ofte har gjort gjennom årene, må budskapet bli mottatt som lys fra Herren. Men å sammenblande det hellige med det alminnelige er meningsløst. Når slikt skjer, er det sjelefienden som er på ferde.
Gud har skapt alle mennesker med. evner til å tjene ham. Men Satan forsøker å ødelegge dette forhold,t ved stadig å lokke til avvik. Han prøver å sløve den åndelige oppfatningsevnen, så vi ikke skal kunne skjelne mellom det alminnelige og det hellige. Gjennom et langt liv i tjeneste for min Herre har jeg måttet lære dette. ...
Budskapet kom til meg: Du må hellige deg til den største oppgave et menneske kan få. Jeg skal sette målet høyt for deg, gi deg de evner du trenger og den rette forståelse av Kristi gjerning. Du tilhører ikke lenger deg selv. Du er kjøpt og prisen betalt med Guds Sønns liv og død. Du er bare et barn, men Gud ønsker at du skal gi ham ditt hjerte og tjene ham. Den Hellige Ånd vil veilede og helliggjøre deg.
Jeg overgav meg selv til Gud for å lyde hans kall i alt. Siden den gang har jeg viet mitt liv til å forkynne budskapet i skrift og tale. Jeg har vitnet for store forsamlinger. Ved slike anledninger er det ikke jeg selv som bestemmer det som skal sies og gjøres.
Men somme tider må alminnelige ting drøftes og dagligdagse tanker oppta sinnet. Jeg sender vanlige brev med forskjellige opplysninger til enkelte arbeidere. De ord som da blir brukt og de opplysninger som blir gitt, er ikke spesielt inspirert av Guds Ånd. Somme tider blir jeg spurt om ting som ikke har noe med religion å gjøre, og som jeg også må svare på. Det kan gjelde hus og tomter, kjøp som skal gjøres, og hvor en institusjon skal plasseres.
Jeg blir spurt om råd i mange vanskelige saker, og jeg gir rettledning etter det lys jeg har fått. Det er stadig noen som motarbeider eller nekter å ta imot det råd jeg er blitt pålagt å gi, fordi de ikke ønsker å motta det lyset som blir gitt. Slike erfaringer får meg til å søke Herren inderlig i bønn. Manuskript 107, 1909.