Brev til en person som mente at Adventistsamlunnets åndelige tilstand gjorde det berettiget å stemple det som Babylon. .. Se side 98. Også "På last grunD" I, side 173-181.
Kjære bror M
Ditt brev fikk jeg ved begynnelsen av sabbaten. ... Jeg vil råde deg til å bli på skolen og ikke forlate dette landet før du er befestet i ditt sinn med hensyn til hva som er sannhet. Jeg håper oppriktig at du blir på skolen denne terminen og lærer alt det du kan angående sannhetens budskap.
Herren har ikke gitt deg et budskap om å kalle syvendedags-adventistene for Babylon, og kalle Guds folk ut av menigheten. Alle de grunner du kan anføre, kan ikke ha noen vekt hos meg når det gjelder dette spørsmålet, for Herren har gitt meg et klart lys som går direkte imot dette.
Jeg tviler ikke på din oppriktighet eller ærlighet. Til forskjellige tider har jeg skrevet lange brev til dem som anklaget Syvendedags-adventistmenigheten for å være Babylon, og har sagt at det de fremholdt, ikke var sannhet. Du mener at enkeltpersoner har skapt fordom i mitt sinn. Hvis det er tilfelle, er jeg ikke skikket til å bli betrodd Guds verk. Men denne saken er blitt fremstilt for meg i andre tilfeller hvor enkeltpersoner har påstått å ha budskaper av lignende karakter til Syvendedags-adventistmenigheten, og dette ordet er blitt gitt meg: "Tro dem ikke!" "Jeg har ikke sendt dem, likevel løper de."
Noen få tidligere tilfeller
Pastor K", som lå på dødsleiet i hospitalet i Battle Creek, hadde værelset fullt av interesserte mennesker. Mange ble bedratt. Mannen syntes å være inspirert. Men det lyset som ble gitt meg, var: "Dette er ikke av Gud. Tro ikke på budskapet."
For noen få år siden kom en mann som hette N fra Red Bluff, California, for å fortelle meg noe. Han sa at det var den tredje engels høye rop som skulle opplyse jorden med sin herlighet. Han trodde at Gud hadde forbigått alle lederne og gitt ham budskapet. Jeg forsøkte å vise ham at han hadde tatt feil. Han sa at syvendedags-adventistene var Babylon. Da vi fortalte ham våre grunner og la saken frem for ham og sa at han hadde tatt feil, lot han en stor kraft komme over seg, og han gav fra seg et høyt rop. ... Vi hadde mye besvær med ham. Hans sinn kom ut av balanse, og han måtte anbringes på psykiatrisk sykehus.
En som hette Garmire, fremholdt et budskap angående den tredje engels høye rop, som han også fikk trykt. Han anklaget menigheten på en lignende måte som du nå gjør. Han sa at alle menighetens ledere ville falle på grunn av selvopphøyelse, og en annen gruppe av ydmyke menn ville komme i forgrunnen, og de ville gjøre vidunderlige ting. Denne mannen hadde døtre som påstod at de hadde syner.
Denne villfarelsen ble åpenbart for meg. Dette er en intelligent mann med et behagelig vesen, selvfornektende og full av iver og alvor, og han var tilsynelatende gudfryktig og from. Men Herren sa til meg: "Tro dem ikke, jeg har ikke sendt dem!"
Han påstod at han trodde Vitnesbyrdene. Han forfektet at de var sanne og brukte dem på samme måte som du har brukt dem, for å gi kraft og et skinn av sannhet til det han påstod. Jeg fortalte dem at dette budskapet ikke var fra Gud, men at det ville bedra de godtroende. Han lot seg ikke overbevise. Jeg fortalte dem at synene hans datter (Anna) hadde hatt, var falske. Likevel påstod han at disse synene var lik søster Whites syner og vitnet om de samme ting. Denne datteren narret familien og atskillige andre som trodde disse falske budskapene. Det ble vist meg at den unge piken ikke var ærbar, men lastefull. ...
Hvis jeg noen gang har sett en mann som var inspirert, var det i hvert fall ikke ham. Jeg sa rett ut til ham at hans inspirasjon var fra Satan og ikke fra Gud. Hans budskap bar ikke det guddommelige stempel. For å få dette budskapet spredt ut over verden, fikk han en ærlig og samvittighetsfull ung mann til å tro at det var hans plikt å stjele "Review and Herald"s abonnentliste. Dette er en ulovlighet som kan føre til fengsel, og den unge mannen forsvant fra Battle Creek. Han våget ikke å komme tilbake før etter en stund. Tiden da prøvetiden skulle være omme, var blitt fastsatt (av denne fanatiske læreren), og da alle forutsigelser slo feil, innså den unge.mannen at han var blitt bedratt. Han bekjente sin synd og er nå et hederlig medlem av Battle Creek menighet.
For bare to år siden var det en annen mann som hette O fra Conneeticut, som kom med et budskap som han kalte nytt lys i forbindelse med den tredje engels budskap. På grunn av denne villfarelsen har denne intelligente familien forlatt Syvendedags-adventistmenigheten. Fordi jeg hadde gitt et klart vitnesbyrd imot dette såkalte nye lys i -- Connectieut, hvor han bodde, bekjempet han meg, mitt arbeid og mine vitnesbyrd.
Denne mannen var til stede ved distriktets og predikantenes bibelkurs i Battle Creek, men han holdt seg på avstand og var ikke i harmoni med ånden under møtene. Han reiste hjem og begynte å gjennomsyre den lille menigheten i ... Hvis jeg ikke hadde arbeidet på det stedet, kunne de ha ødelagt hele menigheten ved deres fornektelse av sannheten og skadet syvendedags-adventistenes stilling, og Ellen White i særdeleshet.
Ved denne tid kom en fru P fra Washington, D.C. Hun påstod at hun var blitt helt helliggjort, og at hun hadde makt til å helbrede. Denne ånden forvirret mange. De hadde den samme anklagende innstilling. Det vil si at alt var galt med menigheten, og at Gud kalte ut et folk som kunne utføre mirakler. En stor gruppe av vårt folk i Battle Creek rev seg løs. Guds Ånd virket på meg om natten til å skrive til vårt folk i Battle Creek.
Budskapet til Laodikea-menigheten
Gud leder et folk. Han har et utvalgt folk, en menighet på jorden, som han har satt til å bevare sin lov. Han har betrodd dem et hellig verv og en evig sannhet å bringe til verden. Han vil refse dem og vise dem til rette. Budskapet til Laodikea-menigheten kan anvendes på syvendedags-adventister som har hatt stort lys, og som ikke har vandret i lyset. Det er de som har hatt en høy bekjennelse, men som ikke har fulgt i sin leders fotspor, som vil bli spyttet ut av hans munn, hvis de ikke vender om. Det budskapet som går ut på å erklære at Syvendedags-adventistmenigheten er Babylon, og å kalle Guds folk ut av den, kommer ikke fra noen himmelsk budbærer eller noe menneskelig redskap som er inspirert av Den Hellige Ånd.
Det sannferdige vitne sier: "Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, lutret i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å ha på øynene dine, så du kan se. Alle som jeg har kjær, dem refser og tukter jeg. La det bli alvor, og vend om! Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham, og han med meg. Den som seirer, ham vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, likesom jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone" (Åp 3,18-21).
Jeg refser og tukter
Jesus kommer inn for å gi de enkelte medlemmer av menigheten de rikeste velsignelser hvis de vil åpne døren for ham. Ikke en eneste gang kaller han dem for Babylon, eller ber dem om å komme ut. Men han sier: "Alle som jeg har kjær, dem refser og tukter jeg" (med budskaper som irettesetter og advarer) (Åp 3,19). Jeg er ikke ukjent med disse irettesetteiser. Jeg har gitt advarsler fordi Herrens Ånd har tvunget meg til å gjøre det, og jeg har uttalt irettesetteiser fordi Herren har gitt meg irettesettende ord å bære frem. Jeg har ikke veket tilbake for å forkynne hele Guds råd, som er blitt gitt meg til menigheten.
Jeg vil si i ærefrykt og kjærlighet til Gud, at jeg vet Herren har kjærlighets- og barmhjertighetstanker for å gjenopprette og lege dem fra alle deres frafall. Han har et arbeid som hans menighet skal utføre. Den er ikke erklært for å være Babylon, men å være som salt på jorden og verdens lys. Den skal være levende budbærere som forkynner et levende budskap i disse siste dager.
Babylon i Åp 18
"Deretter så jeg en annen engel stige ned fra himmelen. Han hadde stor makt, og jorden ble opplyst av glansen omkring ham. Han ropte med veldig røst: Falt, falt er Babylon den store! Den er blitt et tilholdssted for onde ånder, et tilhold for alle slags urene ånder, ja, en tilflukt for alle slags urene og avskyelige fugler. For alle folkeslag har drukket av hennes utukts vin, en vredens vin, kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøpmenn jorden rundt er blitt rike av hennes overdådige vellevnet.
Fra himmelen hørte jeg nå en annen røst: Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager. For syndene hennes rekker opp til himmelen, og Gud har husket all den urett hun har gjort. Gi henne igjen like for like, ja, gi henne dobbelt tilbake for alt hun har gjort, og skjenk dobbelt opp til henne i begeret hun selv har fylt. Gi henne så mye pine og sorg som hun selv gav seg av prakt og luksus. Hun sier til seg selv: Her troner jeg som dronning, jeg sitter ikke som enke, og sorg skal jeg aldri vite av. Derfor skal plagene hennes komme på en dag: pest og. sorg og hungersnød, og hun skal brennes opp med ild. For veldig er Gud Herren som dømmer henne."
Hele kapitlet viser at Babylon som har falt, er de kirkesamfunn som ikke vil ta imot advarselsbudskapene som Herren har gitt, i den første, andre og tredje engels budskaper. De avviste sannheten og godtok en løgn. De avviste sannhetens budskaper (se 2 Tess 2,10-12). Budskapet i Åp 18 er enkelt og klart definert. "For alle folkeslag har drukket av hennes utukts vin, en vredens vin, kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøpmenn jorden rundt er blitt rike av hennes overdådige vellevnet" (v. 3). Ingen som leser dette kapitlet, behøver å bli ført vill.
Hvordan ville ikke Satan hovere over at et budskap ble forkynt vidt og bredt om at det eneste folk som Gud har satt til å bevare hans lov, er dem som dette budskapet er anvendt på. Babylons vin er opphøyeIsen av den falske og uekte sabbat over den sabbat som Herren har velsignet og helliget til menneskets bruk. Det er også læren om sjelens udødelighet. Disse beslektede kjetterier og fornektelsen av sannheten forvandler kirkene til Babylon. Konger, kjøpmenn, herskere og religiøse ledere er alle i forført harmoni.
Menigheten må ikke splittes
Jeg sier igjen: Herren har ikke talt gjennom noen budbærer som kaller den menigheten som holder Guds bud, for Babylon. Det er sant at det finnes ugress blant hveten, men Jesus sa at han ville sende sine engler som først skulle samle ugresset og binde det i bunter og brenne det, men hveten skulle samles i låven. Jeg vet at Herren elsker sin menighet. Den må ikke oppløses eller splittes i uavhengige enheter. Det ville være aldeles inkonsekvent. Det er heller ikke et eneste vitnesbyrd om at så vil skje. De som kommer til å bry seg om dette falske budskapet og forsøker å påvirke andre, vil bli bedratt og være modne for å ta imot større villfareiser, og de vil bli til ingenting.
Hos noen medlemmer av menigheten finnes stolthet, selvtilfredshet, hardnakket vantro, og de vil ikke gi opp sine ideer, selv om bevis på bevis blir lagt frem. Dette gjør laodikeabudskapet anvendbart. Men det vil ikke utslette menigheten slik at den ikke eksisterer. La både ugresset og hveten vokse sammen inntil høsten. Så vil englene ta seg av arbeidet med å skille dem.
Jeg advarer Syvendedags-adventistmenigheten om å være forsiktig med hvordan dere tar imot enhver ny forestilling og dem som gjør krav på å ha stort lys. Det synes som om deres arbeid går ut på å anklage og rive ned.
Min bror, jeg vil si til deg: Vær forsiktig. Gå ikke et eneste skritt videre på den veien du har slått inn på. Vandre i lyset, mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere.
Du klager over at du fikk en kjølig behandling i Battle Creek. Gikk du i ydmykhet til de åndeligsinnede og sa: "Vil dere studere Skriften sammen med meg? Skal vi be angående denne saken? Jeg har ikke lyset, men jeg søker det, for villfarelse vil aldri helliggjøre sjelen." Kan det overraske deg at de ikke gav deg all den tillit som du kunne mene at de burde gitt deg, etter den erfaring de har gjennomgått? Burde ikke Kristi ord ha noen betydning? "Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver" (Matt 7,15). "Se her er Kristus, og der." Slike utsagn vil det bli mange av. De troende bør gi akt på røsten av engelen som sa til menigheten: "Hold sammen." I enheten er deres styrke. Elsk hverandre som brødre, vær medfølende, vær vennlige. Gud har en menighet, og Kristus har erklært: "Dødsrikets porter skal ikke få makt over den" (Matt 16,18). De budbærere som Herren sender, har den guddommelige legitimasjon. Jeg føler for deg, men jeg ber deg inntrengende om å ta mot lyset. -- Brev 16, 1893.
Frukten av et undergrunnsarbeid
Det er vesentlig for alle å vite hva slags atmosfære som omgir dem, enten de samarbeider med rettferdighetens fiende og ubevisst gjør hans gjerning, eller de er knyttet til Kristus, gjør hans gjerning og søker å stabilisere mennesker i sannheten.
Satan vil gjerne at alle og enhver skal bli hans medarbeidere for å svekke tilliten mellom tros feller, og for å så splid blant dem som bekjenner seg til å tro sannheten. Satan kan nå sine hensikter med størst hell gjennom dem som foregir å være Kristi venner, men som ikke vandrer og virker på linje med Kristus. De som i sinn og hjerte vender seg bort fra Herrens særlige verk for denne tid, de som ikke samarbeider med ham for å stadfeste mennesker i troen ved å få dem til å gi akt på hans advarende ord, gjør Kristi motstanders gjerning.
Det er en meget alvorlig sak å gå fra hus til hus, mens en foregir å gjøre misjonsarbeid, og så en mistillitens og mistenksomhetens sæd. Hvert såkorn vil hurtig spire, og det skapes en mistillit til Guds tjenere som har et budskap fra ham å bringe til folket. Når Gud taler gjennom sine tjenere, vil den sæd (av mistillit og mistenksomhet) som er sådd, ha utviklet seg til en bitterhetens rot. Ordet faller på hjerter som ikke vil høre, på hjerter som ikke vil ta imot det. Ingen jordisk eUer himmelsk makt kan nå frem til sjelen.
Hvem skal gjøre regnskap for disse mennesker? Hvem skal rykke opp den bitterhetens rot som har hindret dem fra å ta imot ordet fra Herren? En god søster eller bror sådde den onde sæd, men hvordan kan de gjenopprette skaden for den som på denne måten er brakt i fare? Den tungen som skulle vært brukt til Guds ære ved å tale ord av håp og tro, og tillit til Guds arbeidere, har vendt en sjel bort fra Jesus Kristus. De som selv har foraktet Kristi ord og nektet å høre hans stemme og vende om, har gjennomsyret andres sinn med den surdeig som fører til ond mistanke og tale.
Dette er tiden til å forberede seg for Herrens komme. Vi har ikke tid nå til å spre vantro og sladder. Vi har ingen tid til å gjøre djevelens verk. Alle må ta seg i akt for å rokke ved andres tro ved å så en sæd av misunnelse og uenighet.
Gud hører ordene og dømmer, ikke ved en påstand som er ja og nei, men ved frukten av ens handlingsmønster. "Derfor skal dere kjenne dem på fruktene" (Matt 7,20). Den sæd som er sådd, vil avgjøre hvordan høsten skal bli. -- Manuskript 32 a, 1896.
Inspirerte budskaper virker overbevisende
Når Herren gir en person et budskap, gir han samtidig noe som viser at hans folk kan vite at budskapet er fra ham. Gud ber ikke sitt folk om å tro hvem som helst som kommer til dem med et budskap. .
Herren sender advarsler til sitt folk, ikke for å ødelegge dem, men for å rette på deres feil. ...
Vi lever i en farlig tid. Ifølge det lys jeg har, vet jeg at Satan søker å føre inn noe som vil få folk til å mene at de har et vidunderlig arbeid å utføre. Men når Gud gir en person et budskap, vil vedkommende ved sin saktmodighet og ydmykhet gi bevis for at Gud virker gjennom ham. Gud lever og regjerer, og han ønsker at vi skal vandre for ham i ydmykhet. Han ønsker ikke at denne personen N skal presse seg frem foran en forsamling. ...
Vi kan ikke la oss forstyrre i møte etter møte av dem som påstår at de har et budskap å bringe. Den som presser seg frem til en plass hvor han ikke er ønsket, gjør ikke Guds gjerning. Vi må virke som soldater i en hær. Vi må ikke tre ut av rekkene og begynne å arbeide for egen regning. Manuskript 30, 1901.